– Agderfylkene har absolutt utfordringer når det gjelder likestilling. Men ingen steder har jeg møtt større lokalt engasjement for å gjøre noe med denne situasjonen. Misnøyen med bunnplasseringen er stor blant politikere og næringslivsledere i regionen. De vil kvitte seg med stempelet om at de hører hjemme i den mørke middelalder, sier forsker Beret Bråten. 

Agderfylkene havner sammen med Rogaland på bunnen når det gjelder likestilling, ifølge SSBs oversikt over kjønnslikestilling i norske kommuner. En viktig grunn til det er at kvinner har en svakere tilknytning til arbeidslivet enn i resten av landet. Mange jobber deltid, og en del velger å være heltids hjemmeværende når de får barn. 

Likestilling i arbeidslivet, ikke bare i familien

Svært mange offentlige tiltak for å øke likestillingen er rettet mot familien – med fedrekvoten som et eksempel. I 2012 komLikestillingsutvalget med sin andre og siste utredning, hvor de påpekte at det er i arbeidslivet de største utfordringene for likestillingen ligger nå. Lav kvinneandel i ledelse, store kjønnsforskjeller i utdanningsvalg, et kjønnsdelt arbeidsmarked og langt flere kvinner enn menn i deltidsstillinger er noen av problemene utvalget pekte på.

Utvalget anbefalte blant annet et trepartssamarbeid mellom myndighetene og organisasjonene for arbeidsgivere og arbeidstakere for å ta tak i disse problemene.

– De nasjonale myndighetene har så langt ikke fulgt opp forslagene fra Likestillingsutvalget. Men i Agder er dette tatt på største alvor. I fraværet av nasjonale tiltak, har man her sett seg om etter andre mulige virkemidler, forteller Bråten.

Vest-Agder og Aust-Agder fylkeskommuner satte i gang et forprosjekt for å utrede en standard for kjønnslikestilling og mangfold i bedriftene. Forprosjektet er utført av Bråten i samarbeid med kollegene Anne Hege Strand og prosjektleder Ragnhild Steen Jensen. 21. august lanserer de sin rapport i Grimstad.

Les hele artikkelen på Kilden – Interformasjonssenter for kjønnsforskning.

Fire doser med radioaktivt sporstoff er på vei med privatfly fra Oslo til Trondheim. Tre forskere fra NTNU, en lege, to radiografer og en bioingeniør tripper nervøst rundt mens de venter. Kikker på klokka. Det må ikke bli noen forsinkelser med flyet.

På et bord på St. Olavs hospital ligger den første pasienten allerede klar. Han har aggressiv prostatakreft. Legene frykter at den kan ha spredd seg til lymfeknutene. Nå ligger han og venter på å bli undersøkt med den meste avanserte avbildningsteknologien som er å oppdrive i Norge, en kombinert PET MR til en prislapp av 50 millioner kroner. Inne i en liten hule skal pasienten ligge helt stille i over en time mens maskinen fotograferer alt av bein, blodårer og kreftceller.

Men da må flyet med det dyrebare stoffet komme snart.

Færre bivirkninger og komplikasjoner

I dag skjærer vanligvis legene vekk lymfeknutene i bekkenet når pasientene har aggressiv prostatakreft. Uten at de egentlig helt vet om det er nødvendig.

Kun gjennom å snitte opp lymfeknutene etter at de ble skåret ut, vet de om kreften hadde spredd seg eller ikke.

Det forskerne i Trondheim nå gjør er å bruke aminosyrer og PET MR for å se om det er mulig å forbedre diagnostiseringen av prostatakreft, den første studien i verden.

Målet er at PET MR skal avsløre om kreften har spredd seg i forkant av operasjonen, slik at legene vet om de trenger å skjære vekk lymfeknutene eller ikke.

Da kan mange pasienter slippe med en mindre operasjon, få færre bivirkninger og færre komplikasjoner.

Men først skal 32 pasienter undersøkes. Hele åtte privatfly med radioaktivt sporstoff skal flys til Trondheim. Hele 960 000 kroner skal forskerne bruke på å kjøpe sporstoffet.

Radioaktiviteten tikker ut

Nå er flyet 20 minutter forsinket. Tid er virkelig penger når det gjelder de radioaktive dosene. En dose koster 30 000 kroner. 

Helt fra det sekundet det radioaktive stoffet blir injisert i beholderen sin, begynner nemlig radioaktiviteten å tikke ut.

På 110 minutter er halvparten av stoffet borte. Hvis flyet blir mye forsinket er det ikke noe radioaktivitet igjen til den siste pasienten. Da må nye doser fraktes med fly fra Oslo.

Søker sin egen vei inn i kroppen

Og til det trengs radioaktivt sporstoff. Det jobbes hurtig når dosene endelig er i hus.

Det går akkurat. Etter et stikk i armen sendes pasienten inn i maskinen, og sporstoffet søker sin egen vei inn i blodårene til pasienten.

For at de radioaktive dråpene skal finne frem til kreftcellene, har de med seg en bærer. En slags fører som snuser seg frem til svulstene i kroppen – helt av seg selv.

Denne gangen er det en aminosyre som er bæreren. Grunnen er kreftcellenes store appetitt på enkelte aminosyrer. En kreftcelle er mye mer aktiv enn andre celler. Den trenger flere byggesteiner enn andre celler. Den trenger mer mat. Derfor suger den til seg aminosyren som har blitt sprøytet inn i kroppen.

Det radioaktive stoffet spores opp av detektorene som sitter i en ring rundt hulen til pasienten, og maskinen fotograferer kreftcellene, som lyser opp på grunn av det radioaktive stoffet. Samtidig tas det MR-bilder fra det samme området, slik at legene får en unik informasjonspakke de kan bruke til å avgjøre hvilken behandling som vil være riktig for akkurat denne pasienten.

Fasit finnes i lymfeknytene

Etter en time rygges pasienten ut av hulen. Døgnet etter er all radioaktivitet ute av kroppen. Om noen dager skal han opereres.

Forhåpentligvis har han mange gode leveår foran seg. Om noen år kan forskerne konkludere hvordan PET MR bildene kan brukes til å forbedre diagnostiseringen av prostatakreft. 

For å finne svaret skal forskerne gå gjennom alle bildene av de 32 pasientene. Og så sammenligne dette med fasiten, nemlig lymfeknutene som ble skåret ut.

I denne sammenligningen finnes svaret på om PET MR kan brukes til å forbedre diagnostiseringen av prostatakreft.

Over hver fjerde norske arbeidstakere mener de blir møtt med uvilje fra sjefen hvis de kommer med kritiske synspunkter om arbeidsforholdene der de jobber.

Det viser en ny rapport om ytringsfrihet i Norge som blir lansert i dag.

Skriftlig avtale med sjefen

– Overraskende mange, 34 prosent, sier de har en skriftlig arbeidsavtale med arbeidsgiver som begrenser deres mulighet til å omtale arbeidsplassen offentlig, forteller Sissel Trygstad ved Fafo.

Hun har ledet arbeidet med den delen av rapporten som handler om ytringsfrihet på arbeidsplassen.  

Forskerne har også spurt om varsling av kritikkverdige forhold.

64 prosent av arbeidstakerne som har vært vitne til, avdekket eller observert kritikkverdige forhold de siste tolv månedene har varslet om det. Over halvparten av dem som varslet, mener det hjalp.

15 prosent ble møtt med overveiende negative eller bare negative reaksjoner da de varslet.

Mørketall om varsling?

Birthe Eriksen skriver doktorgrad om varsling ved Universitetet i Bergen. Hun har tidligere jobbet som advokat og er lokalpolititiker, og har vært derfor erfart disse problemstillingene fra ulike ståsted.

– Som jurist tenker jeg umiddelbart at denne undersøkelsen ikke fanger opp de som er utstøtt av arbeidslivet, de som har mistet jobben, er syke eller uføre som følge av at de har sagt fra om ting de har vært kritisk til på arbeidsplassen.

Hun frykter nemlig at det er store mørketall på dette området.

– Det vi som jurister også ofte ser, er at  mange blir «kjøpt» ut av stillingene sine som følge av konflikt i kjølvannet av  ytringer om kritikkverdige forhold på sin egen arbeidsplass.

Å håndtere varsling krever både juridisk og organisasjonspsykologisk kompetanse, mener hun.

– Ytringsfrihet er et alvorlig problem

Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt ved Universitetet i Bergen er ikke overrasket over resultatene av denne undersøkelsen.

– Ytringsfrihet er stort og alvorlig problem i norsk arbeidsliv, sier han.

Dette skyldes at vi ikke har et varslervern som ikke er godt utbygget, mener han 

– Lovverket er så ullent at de fleste arbeidstakere rett og slett ikke tør å si fra i frykt for å miste jobben.

Utgangspunktet i Arbeidsmiljøloven er at ”Arbeidstaker har rett til å varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten”. Men så er det er tatt med et forbehold hvor det står: ”Arbeidstakers fremgangsmåte må være forsvarlig”.

– Når dette forbeholdet er tatt med, virker det lett avskrekkende for varsleren. For alle vet at arbeidsgiver selvsagt vil hevde at dette skulle man bare tatt opp internt, eventuelt tatt opp en gang til. Det burde ikke stått mer i loven enn at man har rett til å varsle. 

Kan være i strid med Grunnloven

Bernt mener det at de begrensningene i ytringsfriheten vi nå ser mange arbeidsgivere legger på sine ansatte, kan være i strid med et grunnleggende prinsipp i Grunnloven.

Grunnlovens § 100 slår fast at begrensninger i borgernes ytringsrett vare skal aksepteres der det er svært gode grunner for det. Vårt demokrati bygger på en forutsetning om åpenhet og fri tilgang til inormasjon til allmennheten om kritikkverdige forhold.

Lovgiver må ikke akseptere at offentlige og private arbeidsgivere legger munnkurv på tilsatte hvis de ikke har tungtveiende og legitime grunner til hemmelighold, mener Bernt.

– Dette er et demokratisk problem. Når varsleren skal være vernet, henger det ikke så mye sammen med ytringsfriheten for den enkelte, men at samfunnet har behov for at folk kan si i fra når noe er galt. 

Kamuflert under personalsaker

Birthe Eriksen mener det er et problem at det ofte kan være vanskelig å skille mellom ytringer om politisk og faglig uenighet og varsler om kritikkverdige forhold.

Men hva er egentlig politisk og faglig uenighet i forhold til kritikkverdige forhold?

– Alle type ytringer, også fra arbeidstakere, er vernet av den alminnelige ytringsfriheten i Grunnloven § 100. Den store forskjellen er at dersom man gir uttrykk for politisk eller faglig uenighet, så må man akseptere at arbeidsgiver har siste ord, for eksempel i spørsmålet om hvordan et arbeid skal utføres eller finansieres.

Ved varsling  om kritikkverdige forhold, for eksempel om brutt på rettslige eller etiske normer,  slår ikke arbeidsgivers styringsrett igjennom. I stedet utløses det særskilte krav til hvordan ytringen, altså varselet, skal behandles og arbeidstaker beskyttes, forklarer Eriksen.

Hun mener det ikke er uvanlig at byråkratisk eller politisk ledelse kamuflerer alvorlige varslersaker under merkelappen personalsaker. Og putter du den merkelappen på en sak, da slår personvernet inn. Verken journalister eller andre får innsyn i saken.

– Den farlige konsekvensen er da at det legges lokk på samfunnskritisk informasjon.

Mer står på spill

Eriksen tror det i dag står mer på spill i norsk arbeidsliv enn tidligere, særlig med hensyn til betydningen tap av renommé, samt politiske interesser.

– Vi ser blant annet stadig eksempler fra kommunesektoren på at sterke politiske interesser kan oppleve seg truet dersom ansatte får uttale seg fritt. Det inngås derfor ofte skriftlige avtaler på arbeidsplassen som begrenser de ansattes ytringsfrihet. Et typisk eksempel er at det etableres instruks eller avtale om at det kun er avdelingsleder som får uttale seg til media.

Slike avtaler vil lett komme i konflikt med Grunnloven § 100 og vil være ulovlige, sier juristen.

Offentlig sektor kommer dårligst ut

Undersøkelsen fra Fafo viser også at ansatte i offentlig sektor mener ytringsfriheten på jobben er dårligere enn ansatte i privat sektor.

Prosjektlederen er forsiktige med å konkludere bombastisk.

– Vi kan ikke si at det er mye verre i det offentlige enn i det private, med hensyn til ytringsfrihet. Kanskje er kritikkverdige forhold i det offentlige mer av interesse for offentligheten enn i det private.

– Som lærer har du kanskje mer å gi beskjed om av kritikkverdige forhold i samfunnet, enn du har som sekretær på et tannlegekontor, for eksempel.

Jan Fridthjof Bernt er enig.

– Jeg tror det dreier seg om at de som jobber i det offentlige har mer å fortelle. I det offentlige er det hele tiden historier om mennesker som lider eller ressurser som er for knappe. Mange som jobber i denne sektoren har også en yrkesetikk i forhold til å stå på klientens side, og føler derfor de må si fra.

Birthe Eriksen mener at det like gjerne handler om at private selskaper i større grad tvinges til å ha fokus på selskapets samfunnsansvar, særlig de store internasjonale selskapene. Her banker internasjonal rettsutvikling på døra.

Hvor demokratisk er egentlig norsk arbeidsliv?

Vi liker å tenke på norsk arbeidsliv som demokratisk. Arbeidstakernes rettigheter er sikret godt, både i tariffavtaler og i arbeidsmiljølov. Norske ledere er også karakterisert som likhetsorienterte, uformelle og sosialt ansvarlige i forskningen.

Trygstad sier at hun ikke har noe grunnlag for å si at norske arbeidstakere har fått mindre ytringsfrihet de siste årene.

– Men i sin årsmelding for 2013 uttrykker Sivilombudet bekymring for utviklingen i offentlig sektor. Og i SSBs levekårsundersøkelse framgår det også at en del norske arbeidstakere opplever det som risikabelt å komme med kritiske synspunkter på jobben.

Idylliserer norsk arbeidsliv

Birthe Eriksen mener det er en fare for at vi har idyllisert norsk arbeidsliv for mye.

– Vi har velutviklede bedriftsdemokratier, sammenliknet med mange andre land. Faren er at vi tror at dette bedriftsdemokratiet gjør varslingsmekanismen overflødig. Poenget er at varsling er den demokratiske sikkerhetsmekanismen som slår inn, nettopp når de ordinære mekanismene som skal fange opp kritisk informasjon, ikke virker etter formålet.

Hun har som advokat sett flere eksempler på at tillitsvalgte som har bistått i varslersaker, i neste runde selv har blitt sanksjonert og satt ut av spill.

– Jeg er bekymret for at verken arbeidsgiverforeningene og fagbevegelsen har tilstrekkelig kompetanse om varslermekanismen og varslingsprosessen, sier hun.

Rapporten «Ytringsfrihet i Norge: Holdninger og erfaringer i befolkningen» viser at 3 prosent er svært bekymret og 22 prosent er nokså bekymret for et terrorangrep. 11 prosent av de spurte oppgir at de ikke er bekymret i det hele tatt.

– Sammenlignet med andre land i verden er nordmenns bekymring for nye terrorangrep relativt lav, ifølge rapporten.

Før terroralarmen

Rapporten omfatter hovedfunnene i en spørreundersøkelse gjennomført vinteren 2013, hvor 1.500 i den norske majoritetsbefolkningen ble intervjuet. Data er altså hentet fra før myndighetene 24. juli slo alarm om et mulig, planlagt terrorangrep mot Norge.

Forsker Kari Steen-Johnsen ved Institutt for samfunnsforskning, som har jobbet med rapporten, tror resultatet kunne ha blitt påvirket om undersøkelsene hadde blitt gjort i etterkant av terroralarmen i sommer.

– Vi vet for eksempel at terrorfrykt øker vilje til å gi myndigheter spillerom til å gripe inn, men det kan være en kortvarig effekt, sier hun til NTB.

Frykter religiøse

63 prosent av de spurte oppgir at de frykter terrorangrep fra religiøse grupperinger mest, og 19 prosent svarte at de mener høyreekstreme utgjør den største trusselen.

– På den ene side er dette overraskende, i og med at det til nå eneste terroranslaget i stor skala i Norge var basert på en høyreekstrem ideologi, bemerker rapporten.

Forskerne viser samtidig til at resultatene i undersøkelsen samsvarer med dominerende forståelser i det offentlige ordskiftet og med risikoanalyser i PSTs årlige rapporter.

I en tilknyttet undersøkelse svarer også ikke-vestlige innvandrere og etterkommere av disse at det er religiøse grupperinger de i størst grad frykter terrorangrep fra. Samtidig er denne andelen betydelig mindre enn i befolkningsundersøkelsen, 46 mot 63 prosent.

– Lav tillit

Tilliten til at myndighetene kan avverge nye terrorangrep er på 35 prosent, ifølge befolkningsundersøkelsen.

– I lys av den høye tilliten nordmenn generelt har til myndighetene, er dette lave tall, fastslår rapporten.

Henholdsvis 25 og 5 prosent av de spurte har liten og ingen tillit til at myndighetene kan forhindre nye, store terrorangrep. Tilliten er høyere blant kvinner, eldre og høyere utdannede.

Antiterrortiltaket som har størst tilslutning i befolkningen er avsperring av terrorutsatte bygninger, etterfulgt av bevæpnet politi i gatene og avlytting av telefonsamtaler.

Støtter overvåking

Om myndighetene har mistanke om et nært forestående terrorangrep mener et klart flertall av de spurte i befolkningsundersøkelsen at myndighetene bør kunne overvåke epost og samle inn data fra sosiale medier. Omtrent halvparten mener tilfeldige ransakelser og forvaring uten dom er akseptabelt ved terrormistanke.

Undersøkelsen viser også at 22. juli-terroren har verken ført til noen varig knekk eller noen varig styrking av tillit i Norge.

Den aktuelle rapporten presenterer resultat fra flere undersøkelser og er en del av prosjektet Status for ytringsfriheten i Norge – Fritt Ords monitorprosjekt.

Forrige gang det ble gjort en helhetlig gjennomgang av status for ytringsfriheten i Norge var i Ytringsfrihetskommisjonens rapport fra 1999.

– Ved å bruke hjernen klarer den også å motstå demenssykdom i større grad, sier seniorforsker Bjørn Heine Strand ved Folkehelseinstituttet og Universitetet i Oslo til Dagsavisen.

Over 90 000 personer er med i studien som norske forskere har utført for å undersøke sammenhengen mellom utdanning og demens.

Studien viser at folk med grunnskoleutdanning har 40 prosent større risiko for å dø med demens, enn de som har høyere utdanning.

– Det kan være at et par år på skolebenken virker beskyttende, enten direkte eller indirekte. Vi ser sammenhengen, men vet ikke helt hva de bakenforliggende årsakene er, understreker Strand.

I undersøkelsen er det ikke skilt mellom folk med yrkes- og allmennfaglig utdanning. Forskerne har kun sett på lengden av utdanningen.

Strand oppfordrer folk i alle aldersgrupper til å lese og lære nye ting, og peker på at mange forskere sammenligner hjernen med en muskel som blir i bedre form når den blir brukt.

I dag lider rundt 70.000 personer i Norge av demens. Folkehelseinstituttet forventer en sterk økning de kommende årene blant annet på grunn av en aldrende befolkning.

Senkede øyenbryn, hevede kinnbein, utspilte nesebor. En munn som løfter seg oppover, sammentrukket med vrengte, tynne lepper. Haken skjøvet opp og fram.

Vi kjenner igjen et sint ansikt når vi ser det. Det er ganske likt hos alle mennesker, på tvers av kulturer. Selv barn som er født blinde får lignende uttrykk når de er sinte.

Men hvorfor gjør vi slike grimaser?

Viser styrke

Det ville forskere ved University of California i USA og Griffith University i Australia finne ut.

De plukket ut sju muskelbevegelser som er vanlige når et fjes trekker seg sammen i sinne.

Datamanipulerte ansikter ble vist fram til deltakerne i studien. I to eksperimenter deltok henholdsvis 141 og 132 studenter.

Forskerne tok for seg én muskelsammentrekning av gangen, og spurte deltakerne om hvordan de oppfattet personen på bildet.

Ett fjes kunne for eksempel ha rynkede øyenbryn, det andre hevede øyenbryn.

Ingen av ansiktene framsto som sinte, men de fleste oppfattet det som at personen på bildet med øyenbryn trukket godt nedover, var fysisk sterkere.

Har en funksjon?

Forklaringen på et sinna ansikt er dermed at det er ment å virke truende på andre, konkluderer forskerne.

De er ikke de første forskerne som har tenkt disse tankene. Men de mener å ha vist denne sammenhengen for hver enkelt ansiktsbevegelse.

Det kan være tilfeldig at vi ser akkurat slik ut når vi er sinte.

Men fordi hver grimase vi gjør frambringer en bestemt assosiasjon, kan det sinte ansiktet ha en funksjon, mener forskerne.

Det er en måte å vise at vi er sterke på, og at vi derfor kommer til å vinne en konflikt.

Forskerne spekulerer på om muskelsammentrekningene er tegn på for eksempel et bra oksygenopptak, og at vi evner å bite fra oss, bokstavelig talt.

Apene og oss

Dyr viser at de er gode til å slåss for eksempel ved å blottlegge skarpe tenner.

Dette har trolig evolusjonen sørget for å videreføre hos mennesker, mener evolusjonspsykologene som står bak studien.

Men de har bare studert noen personer i USA og Australia, så de vet ikke om folk i andre deler av verden tenker det samme.

Dermed blir det vanskelig å knytte dette til noe universelt menneskelig, eller et resultat av evolusjonen.

• Les også: Sinna mann – snill dame

Referanse:

Sell, A., m.fl.: The human anger face evolved to enhance cues of strength. Evolution and Human Behavior, vol. 5, nr. 5, september 2014.

‒ Såpe er et banalt produkt. Det er ikke stor forskjell på hvert såpestykke, sier historiker Christine Myrvang ved Handelshøyskolen BI.

I begynnelsen av 1800-tallet lagde folk sin egen såpe. Og vasket seg nå og da.

I andre halvdel av 1800-tallet ble såpe masseprodusert i fabrikker, og ansett som et luksusprodukt. Samtidig ble såpevask og renslighet et viktig borgerlig ideal.

Men hvordan selge et såpestykke fremfor et annet, når de er helt like? Og få folk til å vaske seg enda oftere, så de trenger enda mer såpe?

Tjente penger på såpa

‒ Såpeprodusentene var blant våre tidligste merkevarebyggere, forteller Myrvang.

De sluttet å selge såpe i løsvekt, og pakket dem heller inn i fin emballasje. Gjennom innpakningen og reklamen skulle brukeren få et forhold til akkurat den såpen, og kreve å få nettopp sitt merke solgt hos kjøpmannen.

De solgte såpe med argumenter som gikk på den hvite sivilisasjonens overlegenhet og bekjempelse av bakterier og sykdom.

De ble begge trumfet av den geniale koblingen mellom såpe og skjønnhet som dukket opp på begynnelsen av 1900-tallet.

Vakker med såpe

Woodbury’s Facial Soap ble fra 1910 markedsført som en del av et daglig skjønnhetsideal.

Reklamekampanjen var utformet av reklamebyrået J. Walter Thompson Company, der man hadde en egen avdeling med kvinnelige ansatte. Thompson forestilte seg nemlig at kvinnelige ansatte lager bedre kampanjer rettet mot kvinner, fordi de forstår hva kvinner vil ha.

Reklamen for Woodbury-såpen ble til etter at kvinneavdelingen hadde gjort intervjuer, laboratoriestudier og innhentet råd fra leger.

Slagordet ble «A skin you love to touch», og såpen skulle motvirke stygge porer, rød hud og fregner.

Oppdragende instruksjoner om hvordan man skulle vaske seg ble lagt inn i emballasjen, og kommersielle aktører var på denne måten sentrale medhjelpere til hygienebevegelsen og formet våre renslighetsvaner.

Men gjennom markedsføringen forsvant det hygieniske aspektet i bakgrunnen for det utseendemessige.

‒ De spilte på forbrukernes følsomhet rundt eget utseende og seksuelle tiltrekningskraft, sier Myrvang.

‒ Skjønnhetstyranni oppsto før forbrukersamfunnet. Men den markedsbaserte forbrukskulturen som vokste frem på 1900-tallet satte det å være opptatt av skjønnhet og utseende i system. Det bidro til å gjøre dette til noe som betyr veldig mye i folks hverdagsliv.

Markedets makt

For vareprodusenten er en menneskelig vane en potensiell gullgruve.

Ifølge salgs- og reklamepsykologien som etablerte seg som kunnskapsfelt i begynnelsen av 1900-tallet kunne man enten forholde seg til etablerte vaner, styre dem i spesifikke retninger, eller skape nye.

‒ Næringslivet har påvirket vår forståelse av arbeid og tid, klasse- og kjønnsforståelser, hva vi har på oss, hva vi spiser, hører, leser og ser på, og hvordan vi ordner våre hjem, sier Myrvang.

Forbrukere er ikke passive mottagere av markedsføring, understreker hun. Det finnes rom for motmakt, og noen behov er basale.

Men i sin produksjon av varer og markedsføring av disse varene har næringslivet en god del definisjonsmakt over hverdagen og vanene våre.

‒ Industrien har stor makt, enten man vil det eller ikke. Vi som voksne forbrukere har kanskje enklere for å stå i mot. Men det koster for et ungt menneske å for eksempel ikke følge moten, sier Myrvang.

‒ Moteindustrien skaper veldig store forventninger til hvordan folk skal se ut, som det kan være vanskelig å bryte med. Det er selvfølgelig mulig, og mange unge gjør det. Men vi bør være bevisst hvilken makt disse kulturformende kreftene har.

De tror de kjenner henne

Menn er i aller høyeste grad forbrukere, men kvinner pekte seg tidlig ut som måltavle for markedsføring.

Amerikansk reklameindustri fant på 1920-tallet at kvinner sto for rundt 80-90 prosent av husholdets innkjøp.

‒ Det fikk en selvforsterkende effekt, sier Myrvang.

‒ Fordi man hadde bestemt at kvinner var forbrukerne, og peilet kampanjene sine inn på det, så ble de også forbrukere. Kjønn er veldig viktig for den moderne reklameindustrien, når de forestiller seg forbrukeren.  

Referanse: 

Espen Ekberg, Mikael Lönnborg og Christine Myrvang: Næringsliv og historie. Pax forlag. 2014. SBN: 9788253036984

–––––––––––—

Les den fullstendige artikkelen hos Kilden.

Foreløpig finnes det lite håndfast forskning på hvilke konsekvenser marihuana har på unges liv, og om de er bedre eller verre enn de som følger alkohol.

Men en ny sammenlikning av de sosiale konsekvensene som etterfulgte inntak av ulike rusmidler hos amerikansk ungdom, viser nå hvilken effekt alkohol og marihuana har hatt på de unges liv.

Legalisering i vinden

Debatten rundt marihuana har rast verden over, hvorvidt det burde være lovlig og hvor farlig det er for forbrukeren. Særlig i USA har temaet vært aktuelt, hvor president Obama selv har uttalt at han ikke lenger er overbevist om at marihuana er farligere enn alkohol.

Forskere ved New York University har analysert data fra en landsomfattende undersøkelse hvor ungdomsskoleelever har fortalt om sosiale konsekvenser etter inntak av rusmidler. Dermed har de sammenliknet hvordan de ulike rusmidlene har påvirket livet deres.

- Den mangelfulle forskningen er grunn til bekymring for det offentlige helsevesenet, ettersom alkohol og marihuana er de to vanligste psykoaktive stoffene som brukes blant unge, sier Joseph J. Palamar, én av forskerne bak studien, i en pressemelding fra New York University.

Fyllekjøring og ødelagte vennskap

Undersøkelsen viste at sannsynligheten for å kjøre med promille var stor for de som drakk alkohol regelmessig. I tillegg viste det seg at alkoholen oftere førte til brudd mellom venner og kjærester. Særlig jentene i undersøkelsen satt igjen med anger etter alkoholinntaket.

Marihuanabrukere hadde på sin side lettere for å komme på kant med lærere og andre autoritetsfigurer, oftest på grunn av manglende interesse eller energi.

Men likevel var det mindre sannsynlig at brukerne av marihuana meldte om de samme konsekvensene som akholbrukerne, uavhengig av mengden de inntok. Derimot ble de oftere negativt oppfattet av av andre, inkludert lærere.

Forskerne trekker likevel fram at dette er tall som ikke sier noe om hver enkelt person, ettersom konsekvensene varierer etter kjønn, alder og etnisitet.

- Vi håper at funnene som er gjort i denne studien vil bidra til den pågående debatten om marihuanapolitikk og dens skader sammenliknet med alkohol, sier Palamar.

Referanse:

Josephn J. Palamar m.fl: Adverse psychosocial outcomes associated with drug use among US high school seniors: a comparison of alcohol and marijuana, The American Journal of Drug and Alcohol Abuse, august 2014

En ny pacemaker som ikke trenger batteribytte er oppfunnet. Den er basert på et automatisk armbåndsur som lades opp av hjerteslag. Prototypen ble presentert av professor Adrian Zurbuchen fra klokkelandet Sveits, på ESC -kongressen for hjertemedisin i Barcelona denne uken. 

- Batterier er en begrensende faktor i dagens medisinske implantater. Når de når et kritisk lavt energinivå, ser leger seg tvunget til å erstatte dem ved et kirurgisk inngrep, selv om de i utgangspunktet fungerer korrekt. Dette er en ubehagelig situasjon som øker risikoen for komplikasjoner for pasientene, og er kostnadskrevende, sa Zurbuchen.

Skreddersydd beholder

Han presenterte pacemakereren med en alternativ energikilde til batterier – hjertets egne bevegelser.

Forskernes første prototype er basert på et armbåndsur som er kommersielt tilgjengelig. Uret er av typen som drives av armens bevegelser – såkalt kinetisk energi eller bevegelsesenergi. 

Alle unødvendige deler ble fjernet for å redusere vekt og størrelse. I tillegg utviklet de en skreddersydd beholder som gjør det mulig å feste enheten direkte på hjertemuskelen.

Forskere har også tidligere prøvd å utvikle en pacemaker som utnytter hjerteslag-energien, men den nye varianten lover bedre resultater.

Som på et håndledd

Prototypen fungerer på samme måten som den ville gjort på en persons håndledd. Når det blir utsatt for en ekstern akselerasjon, begynner urverket å rotere. Denne rotasjonen slynger gradvis en mekanisk fjær. Etter at fjæren er helt oppladet, vikles den av, og dermed roterer en elektrisk mikro-generator.

For å teste prototypen, utviklet forskere en elektronisk krets for å transformere og lagre signalet. De koblet deretter systemet til en skreddersydd pacemaker. Systemet arbeidet i tre trinn. Først høstet prototypen energi fra hjertet, så ble energien lagret midlertidig i en buffer, og til slutt ble den oppsamlede energien brukt av pacemakeren for å gi stimuli til hjertet.

Testet på levende griser

Forskerne gjorde vellykkede tester i eksperimenter med levende griser. De lyktes med å skape 130 slag i minuttet med pacemakeren uten batteri med det nyutviklede systemet.

- Vi har vist at det er mulig å opprettholde tempoet i hjertet ved hjelp av kraften av dets egne slag. Det neste trinnet i vår prototype er å integrere både elektronisk krets for energilagring og skreddersydde pacemakere direkte inn i en enhet. Dette vil eliminere behovet for ledninger, sa Zurbuchen.

Ifølge oppfinneren takler de nye pacemakerne de to store ulempene med dagens pacemakere.

Vil redusere trussel

For det første er dagens pacemakere utsatt for brudd, som kan utgjøre en umiddelbar trussel mot pasienten. For det andre har batteriene begrenset levetid. Det nye systemet for energihøsting ligger rett på hjertet.

Forskere har også uttrykt bekymring for at pacemakere kan hackes, men det er usikkert om den nye armbåndsur-pacemakeren kan hamle opp med datainnbrudd.

Det var for fire år siden at professor Rolf Vogel, en kardiolog og ingeniør ved Universitetet i Bern, fikk ideen om å bruke mekanismen fra et automatisk armbåndsur for å høste energien i hjertets bevegelser. 

- Hjertet synes å være en meget lovende energikilde fordi dets sammentrekninger er repeterende og til stede 24 timer i døgnet, 7 dager i uken. Dessuten har det automatiske urverk, som ble oppfunnet så tidlig som i 1777, et godt rykte som en pålitelig teknologi for å omgjøre energi fra bevegelse, sa Zurbuchen.

Les mer om ESC -kongressen her.