Studenter kan reise ut på flere måter. De kan ta hele graden i utlandet, eller ta et semester eller to som del av en norsk grad.

I fjor var det nesten 17 000 norske studenter som tok hele graden i utlandet. Det er ny toppnotering. Nesten en tredjedel studerte i Storbritannia, deretter kommer Danmark, USA, Polen og Australia.

I samme periode var det 7 700 norske studenter på utveksling utenlands. Det er en liten tilbakegang fra rekorden året før. USA er det mest populære studielandet for utveksling, foran Australia, Storbritannia og Tanzania.

Dette er tallenes tale. Er det grunn til bekymring eller jubel?

Spesielle Norge

Det kalles gradsstudier når studenten tar hele graden utenlands. Men når studenten har praksis eller studerer i utlandet som en del av sin norske grad, heter det delstudier eller utveksling.

– Forholdet mellom grads- og delstudier er helt spesielt for Norge. Vi sender ut veldig mange på hel grad, og det skiller oss sterkt fra våre europeiske naboland. Det er stort sett land med mer begrenset utbygd utdanningsvesen som har flere gradsstudenter i utlandet enn Norge, sier Arne Haugen. Han er seniorrådgiver på Senter for internasjonalisering av utdanning (SIU) og medforfatter av årets Mobilitetsrapport.

SIU utgir årlig Mobilitetsrapporten, med ferske tall på innreisende og utreisende studenter til og fra Norge. Rapporten har analyser av utviklingstrekk og trender. 

For 10 år siden sendte Norge ut 15 000 gradsstudenter. Tallet sank hvert år til 2007-2008, da det lå på 12 000. Siden har det bare økt, til dagens 17 000.

Svært gode finansieringsordninger gjennom Lånekassen gjør at så mange norske studenter tar hele graden i utlandet. I motsetning til Norge, dekker ikke finske myndigheter skolepenger utenlands. Fra Finland er gradsmobiliteten lav, utvekslingen høy.  

Utveksling er prioritert

Haugen mener at både institusjonene og nasjonale myndigheter må følge utviklingen nøye.

I det europeiske utdanningssamarbeidet har utveksling blitt prioritert framfor gradsmobilitet. Også i Norge har utveksling politisk prioritet, fordi det gir så mange ringvirkninger. Utveksling bygger oftest på faglig begrunnet samarbeid mellom fagmiljøer og læresteder. Studenten kommer også tilbake til sitt norske fagmiljø, og hennes internasjonale erfaringer kan berike både fagmiljøet og arbeidslivet her hjemme.

Gradsmobilitet derimot bygger ikke på noe faglig, institusjonelt samarbeid over landegrensene, men springer ut av studentens egne valg, i mange tilfeller også oppmuntret av internasjonale agenter.

Utvekslingsstudenten tar ett semester eller to i utlandet og får dette passet inn i sin norske grad. Kvalitetsreformen innførte økonomisk uttelling til lærestedene for ut- og innreisende utvekslingsstudenter gjennom institusjonsavtaler.

– Både gradsmobilitet og utveksling er viktig, men på litt ulike måter. Utveksling er en viktig komponent i norsk kunnskapspolitikk, og er med på å bygge kvalitet ved norske læresteder. Vi har ikke noen nasjonale målsetninger om hva slags mobilitet vi ønsker fra Norge, noe vi kanskje bør ha. I dag er det i stor grad studentenes preferanser som styrer mobiliteten, sier Haugen.

Fri flyt eller styring av studentene?

Skal det være fri flyt av studentmobilitet eller styring? Teamet er omstridt og komplekst.

– Ett ferskt eksempel: Ekspertgruppen for finansiering av universiteter og høyskoler har nylig foreslått å gi institusjonene et særlig økonomisk insentiv for å øke mobiliteten med Europa, som er høyt politisk prioritert. Det gjenstår å se om forslaget får politisk støtte, noe SIU ønsker, sier Arne Haugen.

På årets internasjonaliseringskonferanse, som foregår i Tromsø denne uken, er nettopp styring av studentmobiliteten tema. 

Se mot Europa

Årets lille tilbakegang til tross: Utvekslingsmobiliteten fra Norge er relativt høy i internasjonal sammenheng. Men hvor reiser studentene?

Også her skiller Norge seg fra europeiske land flest: Norske utvekslingsstudenter foretrekker engelskspråklige land, og Norge sender forholdsvis få studenter til Europa. Også det skyldes nok primært finansieringsordningene, som gjør norske studenter i stand til å reise vidt ut for å studere.

– Europa er en sentral samarbeidsarena for norske institusjoner og fagmiljøer når det gjelder forskning. Det bør derfor stadig arbeides for at studenter og læresteder i større grad bruker de mulighetene som finnes også for studentutveksling til Europa, sier SIU-direktør Alf Rasmussen.

Tallet på norske delstudenter som velger Europa, har vært jevnt i en årrekke, om lag 2500.

Mindre viktig Erasmus

Erasmus+, EUs program for utdanning, er ikke fullt så viktig for norske studenter som for andre europeiske studenter. Men tallet på utreisende Erasmus-studenter holder seg ganske stabilt: I studieåret 2013-2014 dro 1670 norske studenter på Erasmus-opphold i Europa, en liten nedgang fra året før, da rekordmange dro (1706).

USA troner øverst som favorittland for norske utvekslingsstudenter, foran Australia og Storbritannia. At Tanzania følger på fjerdeplass, foran sentrale europeiske samarbeidsland som Frankrike og Tyskland, kan virke overraskende.

– Norge har lange tradisjoner for bistandssamarbeid med fleire afrikanske land, ikke minst Tanzania. Så dette er historisk og faglig begrunnet. Det aller meste av mobiliteten til Tanzania dreier seg om profesjonsstudier, da særlig inne helse- og omsorgsfag. Og igjen: Gode finansieringsordninger gjennom Lånekassen gjør slik mobilitet mulig, sier Arne Haugen.

Økonomer på topp

Norges Handelshøyskole (NHH) har i en årrekke ligget helt i norgestoppen når det gjelder utreisende delstudenter. I flere år har halvparten av masterstudentene tatt utvekslingsopphold, et oppsiktsvekkende høyt og stabilt tall. I løpet av de siste årene har også antall bachelorstudenter på utveksling vokst hurtig.

– På NHH legger vi til rette for utvekslingsopphold utenlands. Fagene våre er internasjonale av natur. Å tenke internasjonalt er en naturlig del av studentenes hverdag. I dag reiser nesten halvparten av bachelorstudentene på utveksling. Vi ser at mange benytter seg av utveksling på begge studienivåer, sier John A. Andersen, seniorrådgiver ved NHH.

Universitetet i Oslo (UiO) hadde i kalenderåret 2013 flest utvekslingsstudenter i utlandet, målt i absolutte tall: 957. Men sett i forhold til studenttallet sender NHH ut desidert flest: 441, 13 prosent av studentmassen. Til sammenligning sendte UiO ut 3,5 prosent.

Også når det gjelder Erasmus+, ligger NHH i toppen. Sist studieår sendte NHH ut 158 Erasmus-studenter, noe som utgjør nesten 5 prosent av skolens totale studenttall. Internasjonale erfaringer i form av språk og utveksling er integrert i NHHs studieprogrammer, ifølge Andersen.

– Studenten skal tilegne seg god kunnskap om økonomi og språk. Men hun skal også utvide horisonten. Når internasjonal kompetanse er integrert, får vi bedre kandidater, noe vi vet at arbeidsgivere setter stor pris på, sier John A. Andersen.

«Eg trur at mange to-inntektsfamiliar treng hjelp. […] Slik eg ser det, er det berre positivt, dersom ein samstundes kan hjelpe nokon frå eit fattig land. Fordi, for henne er det ikkje berre ein jobb, men også noko som gir både henne og familien hennar økonomisk sikkerheit, og på den måten er det viktig. Så, i staden for å ha nokon frå Sverige til å gjere den same jobben […] Og familiane eg veit om, dei behandlar au pairane sine bra».

Det seier «Emma» når ho blir beden om å reflektere over paradokset at norske familiar brukar au pairar og vaskehjelpar frå fattige land til å løyse tidsklemma og sikre likestilling i forholdet.

Ifølgje «Emma» og ektemannen er au pair-ordninga også ei form for u-hjelp, ei moglegheit for norske middelklasseforeldre å hjelpe kvinner i fattige land til ei betre framtid.

Stadig fleire norske familiar kjøpar seg hjelp i heimen, i form av ein au pair eller vaskehjelp. Kva seier dette om dagens Noreg?

Ei løysing på tidsklemma

Guro Korsnes Kristensen har forska på norske kvinner og menn som har valt å skaffe seg privat hjelp i heimen. «Emma» er ei av dei.

Forskaren fann at sjølv om desse familiane levde relativt ulike liv på ulike kantar av landet, var grunnane dei gav for å ha hjelp i heimen, overraskande like.

– For mange handlar det om den berømte tidsklemma – dei kjende seg desperate etter hjelp for å få jobb- og familiekabalen til å gå opp, seier Kristensen.

– Dei ser på au pairane som arbeidstakarar og hardarbeidande heltar, ikkje som utvekslingsstudentar frå ein framand kultur.

– Fordi vi fortener det

Andre familiar peikte på at dei i prinsippet kunne klart seg utan hjelp i heimen, men at dei hadde det fordi dei ynskte det og hadde råd til det.

«Det er så fint å kome heim til eit reint hus. Og det er så mange andre ting vi kan bruke tid på, som trening og å vere saman med ungane, så kvifor ikkje?», sa eit av para.

Slike svar var mest vanleg hos dei som hadde vaskehjelp. Medan ein au pair kan jobbe opp mot 30 timar i veka, jobbar ei vaskehjelp ofte berre to til tre timar i veka.

Fleire fortalde at au pairen var eit positivt bidrag til familielivet. At au pairen tok seg av brorparten av husarbeidet, meinte dei reduserte stresset i kvardagen. Dei fekk meir overskott, både til ungane og til kvarandre.

Somme peikte dessutan på at huset deira var eigna til å ha ein au pair buande.

Ikkje berre for overklassen

Kristensen intervjua 39 norske kvinner og menn som har eller har tenkt å skaffe seg betalt hjelp i heimen. Halvparten hadde au pair, medan den andre halvparten hadde vaskehjelp. Alle var foreldre, og hadde frå to til fem små barn, dei fleste hadde tre.

– Nokre av familiane er sjølvsagt svært rike, andre er aleinemødrer med lågare inntekt enn mi forskarinntekt. Somme har barn med særskilde behov, fortel ho.

Enkelte av foreldra hadde leiarstillingar og jobba lange dagar, andre hadde ei meir gjennomsnittleg arbeidstid. Av familiane ho intervjua, høyrde alle dei med vaskehjelp, heime i middelklassen. Det same gjorde halvparten av dei med au pair. Den andre halvparten av dei med au pair, høyrde til overklassen.

Gode menneske

Vertsfamiliane snakka om kor viktig det var å vere god mot au pairen. Der somme familiar gav ekstra pengar, tok andre au pairen med på feriar eller kjøpte gåver. Andre familiar fortalde at dei let au pairen få invitere vener på besøk og ha festar i heimen deira.

– På den måten blir det å ha au pair foreinleg med det norske idealet om likeverd og likskap, hevdar Kristensen.

– Ein annan konsekvens av desse handlingane er at dei også etablerer vertsfamiliane som veldig snille menneske.

Ingen av familiane forskaren intervjua, hadde au pair for kulturutvekslinga si skuld, sjølv om dette er det offisielle føremålet med au pair-ordninga. Det betyr ikkje at det ikkje skjer kulturutveksling mellom au pairane og vertsfamiliane, ifølgje forskaren.

Vertfamiliane var til dømes ivrige etter å fortelje at dei tok med au pairane på «norske» aktivitetar som fisking, skiturar og fotturar. Dei streka også under at au pairane fekk høve til å lære om demokrati og likestilling i Noreg.

Ulykkelege au pairar

Samstundes var familiane opne på at å ha ein annan person buande hos seg, også byr på utfordringar. Ofte handla det om at au pairen verka ulykkeleg.

– For det meste meinte vertfamiliane dette kom av au pairen sin personlegdom eller eigen familiesituasjon – ikkje forhold ved vertsfamilien eller au pair-ordninga i seg sjølv, seier Kristensen.

Ikkje heilt stovereint

Stadig fleire norske familiar kjøper seg fri frå husarbeid som reingjering, matlaging og barnepass. Likevel er omfanget av au pairar og hushjelper i norske heimar enno mindre enn i mange andre europeiske land.

– I Noreg har vi ein godt utbygd velferdsstat, med god barnehagedekning og generøse permisjonsordningar. Desse faktorane, saman med den norske likskapstanken, gjer at det å kjøpe private tenester i heimen krev meir forklaring og legitimering enn i andre land, seier Kristensen.

Au pair-ordninga blir ofte møtt med kritikk i det offentlege ordskiftet.  Kilden har tidlegare skrive om forskarar som meiner at au pairar er underbetalte hushjelper med ei timeløn ned mot 69 kroner.

– Kostar ikkje meir enn ein bruktbil

Fleire av vertsfamiliane hadde opplevd negative reaksjonar og manglande forståing frå andre.

«Arne», ein gift trebarnsfar, innrømde at han ikkje likte å diskutere au pairen når han var tilbake i småbyen han vaks opp i:

«Det er ikkje det at eg skammar meg. Eg veit ikkje … det er berre … mange folk tenkjer at du må vere ekstremt rik for å ha ein au pair. Men det kostar faktisk ikkje meir enn ein gamal, rusten bil. Det kostar mindre enn det. Eg er sikker på at det finst folk som bruker meir pengar på Lotto enn vi bruker på ein au pair».

Tenarskap i nye formar

«Børge» meiner at dei som kritiserer vertsfamiliane for å bidra til sosial dumping, ikkje veit kva dei snakkar om:

«For oss handlar det om hjelp. Og det er sånn det pleidde å vere i Noreg for 150 år sidan.  Folk i byane hadde jenter frå landsbygda som budde hos dei for å hjelpe til. Og så seier somme folk at det er sosial dumping. Vi føler at dei som meiner det, er folk som ikkje har erfaring med au pairar sjølv».

Guro Korsnes Kristensen hevdar på si side at det er skilnad på au pairane som tenarskap og tenestejentene frå norske bygder for 150 år sidan:

 No kjem tenarskapet frå andre sida av jorda, og i motsetnad til dei norske jentene frå landsbygda har dei ofte forsørgjaransvar i heimlandet.

Ser ingen problem med ordninga

Vertsfamiliane såg få problem med au pair-ordninga i seg sjølv.

«Arne» meinte ordninga var rimeleg, så lenge ein held seg til kontrakten. For han er problemet dei vertsfamiliane som krev at au pairen jobbar langt meir enn dei kontraktfesta 30 timane i veka.

Andre, som fembarnsfaren «Sigurd», var opne på at deira au pair jobba meir enn maksgrensa. Han meinte likevel ikkje det var problematisk:

«Vi betalar henne for arbeidet ho gjer. Og vi betalar henne meir enn vi eigentleg må. Vi gjer det fordi vi vil det. Fordi vi liker henne, fordi vi synest ho er flink, og fordi vi ynskjer at ho skal vere lykkeleg her. Vi gir ho ting også. Og da oppfattar eg dette som ein vinn-vinn-situasjon.»

«Sigurd» og kona var klar over at dei braut kontrakten, men meinte at dette var til fordel for au pairen, fordi ho hadde interesse av å tene meir pengar.

Ei rettvis ordning?

Ein au pair i Noreg har krav på minst 5400 kroner i lommepengar i månaden, før skatt, i tillegg til kost og losji. Gjennomsnittleg avtalt månadslønn for norske arbeidstakarar i 2013 var 38 500 kroner før skatt, ifølgje Statistisk sentralbyrå.

«Børge» synest likevel at au pairane kjem godt frå det:

«Når ein tenkjer på det, ho jobbar 30 timar i veka og eg jobbar 52 timar. Og så har ho ingen andre utgifter. Så avtalen er ikkje så ille likevel. Og ho har masse fritid der ho kan gjere kva ho vil».

– Det er ulikestilling mellom vertsfamilien og au pairen, men vertsfamiliane behandlar ikkje naudsynleg au pairane dårleg, hevdar Guro Korsnes Kristensen.

Referanse: 

Guro Korsnes Kristensen. A Fair Deal? Paid Domestic Labour in Social Democratic Norway i antologien Employers, Agencies and Immigration. Paying for care. Anna Triandafyllidou og Sabrina Marchetti (red.), januar 2015. Sammendrag. 

Tredje sesong av suksesserien «House of Cards» er nå tilgjengelig på Netflix. Alle episodene blir publisert samtidig, slik at folk kan se hele serien på en gang – uten reklame og uten å måtte vente en uke på neste episode. Det kalles «binge-watching». 

Annen oppbygning

«House of Cards» – som har Kevin Spacey i hovedrollen som den kyniske og manipulerende politikeren Frank Underwood – er imidlertid ikke en TV-serie i klassisk forstand, mener en dansk forsker. 

– «House of Cards» er seriefiksjon, men ikke nødvendigvis TV-fiksjon. Man har blant annet forlatt den «beat-strukturen» som den klassiske TV-serien er bygget over, forteller Nielsen, som er førsteamanuensis i medievitenskap ved institutt for estetikk og kommunikasjon ved Aarhus Universitet. Han har blant annet undersøkt den rollen Netflix har i serielandskapet. 

Beat-struktur betegner den måten klassiske TV-serier er bygget opp på. Serieskaperne forsøker for eksempel å bygge opp spenning frem til reklamepausen for å unngå å miste seere. 

Desperat dramaturgi 

I vanlige TV-serier kjemper serien for å holde på seernes interesse. Reklamepauser, når folk ofte skifter kanal, kan koste seere. Det samme er ikke tilfellet for serier som «House of Cards», forteller Nielsen: 

– TV-dramaturgi er litt hysterisk fordi seerne har så mange valgmuligheter. I vanlige TV-serier blir handlingen sparket i gang helt fra starten. Serien prøver å holde på seerne – særlig på stasjoner hvor annonseinntektene er avhengig av seertall, forklarer Nielsen. 

Han peker også HBOs «The Wire» og «Game of Thrones», som heller ikke er klassiske TV-serier. De må ikke fange seeren fra første sekund. Introen til «Game of Thrones» er for eksempel nesten to minutter lang, peker Nielsen på. 

Den tredje gullalder 

Regissør David Fincher og manuskriptforfatter Beau Willimon er en del av suksessen «House of Cards». Ingen av de to hadde arbeidet med TV før de gikk i gang med prosjektet. 

Nielsen forteller at Willimon har sagt at han ikke tenkte over seriedramaturgi da han gikk i gang. Det er ingen reklamepauser i serien, så Willimon mente man godt kunne ha scener på opptil elleve minutter. 

– Allerede i HBOs «The Wire» var det lange scener på fire og fem minutter. Den ble vist på et abonnementsbasert TV-nettverk, og det var gnisten til det man nå kaller «den tredje gullalderen» for amerikanske serier, forteller Nielsen, som også har skrevet om dette i filmtidsskriftet 16:9. 

Mer sex og vold 

Førsteamanuensis Helle Kannik Haastrup, som forsker på film- og mediekultur ved Københavns Universitet, mener den nye friheten har vært bra for «House of Cards». Ikke bare for dramaturgien, men også innholdet. 

– Når det ikke er reklamepauser hvert tiende eller femtende minutt, blir det rom for mer nyanserte personskildringer. Det blir også mer vold og sex, forteller Haastrup. 

Innen TV-faget er begrepet «least objectionable programming» utbredt. Det betyr at man ikke vil skremme noen som vil sende reklame. Det har begrenset mengden sex og vold. 

– Strømmetjenester som Netflix og HBO tjener penger på abonnenter, så de er ikke avhengige av reklame. Det gir dem en større frihet, sier Haastrup. 

Fordeler og ulemper 

Haastrup fremhever at Netflix fortsatt har en unik rolle: Det er bare der man kan snakke om strømmeserier. 

– Jeg synes det er en veldig spennende overgangsfase. HBO viser én episode i uken, mens Netflix viser alt på en gang. Det er litt som å kjøpe en serieboks, sier Haastrup, som mener det er fordeler og ulemper ved begge modellene. 

– Det kan være et problem for markedsføringen at seerne ikke kommer tilbake hver uke – som for eksempel med HBOs Game of Thones. Men House of Cards har vært bra for merkevaren til Netflix fordi det er så unikt. 

Referanse:

Jakob Isak Nielsen: House of Cards and the Paradoxical Role of Netflix. 2013.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

– De kommunistiske motstandsgruppene og hjemmefronten samarbeidet mye under krigen, om etterretningsvirksomhet, trykking av propaganda og ikke minst flyktningetrafikken.

– Motstandsbevegelsen i en rekke andre tysk-okkuperte land var langt mer fragmentert og splittet.

Det sier Frode Færøy. Han er ansatt ved Norges Hjemmefrontmuseum i Oslo. I 15 år har han gransket den norske motstandskampen. 20. mars forsvarer han doktorgraden sin på Blindern.

350 000 tyske soldater

Det var selvsagt uenigheter mellom hjemmefrontledelsen og kommunistene om hvordan motstanden mot den tyske okkupasjonen og det norske Nasjonal Samling-regimet under Vidkun Quisling skulle utføres. Men helt fram til det aller siste krigsåret slo ikke disse motsetningene ut noen større konflikt.

– Det var først i begynnelsen av 1944 at motsetningene eskalerte, forteller Færøy.

Da sto det 350 000 tyske soldater i Norge.

Skal vi forstå det som hendte på norsk side, må vi prøve å begripe hvordan mange tenkte i disse dramatiske månedene.

– Vi må prøve å forstå hvor usikre eksilregjeringen i London og hjemmefrontledelsen var med hensyn til utgangen av okkupasjonen. Kom den tyske hærledelsen til å miste kontrollen over sine avdelinger? Ville soldatene da gå løs på befolkningen? Tenkte de på å brenne resten av Norge, slik de hadde gjort med Finnmark og Nord-Troms?

Fryktet kommunistenes solospill

I krigens sluttfase fryktet hjemmefrontledelsen at den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge ville bli en løs kanon på dekk. Kommunistene kunne gå ut med egne paroler som kunne skape forvirring og svekke oppslutningen om retningslinjene til befolkningen fra regjeringen og de autoritative motstandsorganene.

– Mange har i ettertid villet ha det til at konflikten mellom hjemmefrontledelsen og kommunistene først og fremst handlet om sabotasje versus sivil holdningskamp og militært beredskapsarbeid. Det var ikke tilfelle. Det var mer et spørsmål om å ha kontroll på selve motstandskampen under de siste avgjørende månedene av krigen, sier Færøy.

Farget av Den kalde krigen

Etter filmsuksessen «Max Manus» og nå sist TV-serien «Kampen om tungtvannet» er det igjen blitt påpekt at vi overser de kommunistiske motstandsgruppenes innsats i Norge under krigen.

• Les også: Grenselosene risikerte livet – men ble fratatt all ære

Det er ingen tvil om at den kommunistiske motstandskampen ble delvis neglisjert de første tiårene etter 2. verdenskrig. Dette var Den kalde krigens år. Konflikten mellom Øst og Vest var skarp.

Noen mener at «Max Manus» og «Kampen om tungtvannet» fortsetter i dette sporet.

– Men fra midten av 1970-tallet og utover har den kommunistiske motstandskampen slett ikke vært forbundet med noe tabu, konstaterer Færøy.

Ny kunnskap om radikales motstandskamp

De siste 35 årene er det gravd fram ny kunnskap om de radikale delene av motstandsbevegelsen.

Doktorgrad til historikeren Lars Borgersrud i 1994 om den sovjetstyrte Wollweber-gruppens sabotasjeaksjoner i Norge var et arbeid mange merket seg. Medlemmene av gruppen var først og fremst kommunistiske sjøfolk og havnearbeidere. Da Wollweber-gruppen ble revet opp av tyskerne, fortsatte motstandsarbeidet under ledelse av sjømannen Asbjørn Sunde, som gikk under dekknavnet «Osvald».

– Både Osvald-gruppa og en rekke regionale militære distriktsorganisasjoner var underlagt ledelsen i Norges kommunistiske parti (NKP). Samtidig ble Osvald-gruppa i løpet av sin funksjonstid også benyttet av flere ikke-kommunistiske motstandsorganisasjoner, forteller Færøy.

– Men i 1944 ble det brudd mellom Asbjørn Sunde og NKP. Da måtte kommunistpartiet bygge opp et nytt sabotasjeapparat.

I Oslo-området etablerte partiet en ny sabotasjegruppe som i ettertid fikk navnet «Pellegruppa». Frode Færøy mener det ikke er kommet klart nok fram at Pellegruppa var NKPs sabotasjeorganisasjon i Oslo og Akershus. Gruppas leder Ragnar Sollie var ingen uavhengig sabotør, men underlagt NKPs politiske ledelse.

Overdrev kommunistenes radikalisering

Frode Færøy mener at kommunistene de første tiårene av etterkrigstiden – i den grad de ble omtalt – ble betraktet som et fremmedelement i den norske motstandskampen. Den kalde krigen og konflikten med Sovjetunionen bidro til denne fremmedgjøringen.

– Jeg mener at kommunistenes motstandspolitiske annerledeshet i forhold til de øvrige delene av hjemmefronten, er blitt betydelig overdrevet.

Færøy viser her blant annet til Jens Christian Hauges og Håkon Lies memoarbøker.

Samtidig har ikke skribenter og historikere med større politisk forståelse for NKP, gjort særlig mye for å nyansere dette bildet. Færøy mener at vi de senere år har sett flere eksempler på at NKPs rolle som spydspiss for den aktive motstanden mot tyskerne, er blitt framstilt helt ute av alle proporsjoner.

Doktoranden påpeker dessuten at vi 70 år etter frigjøringen fortsatt mangler en større forskningsbasert fremstilling om NKP og den kommunistiske motstandsbevegelsen.

Norges okkupasjon spesiell

Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge skiller seg på ett viktig område helt vesentlig fra de andre landene nazistene okkuperte.

I Norge fikk Nasjonal Samling (NS) nesten frie hender til å drive fram nazifiseringen av samfunnet.

– Noe lignende ser vi ikke i andre land. På mange måter ble dette en fordel for det norske motstandsarbeidet. Vidkun Quisling og hans NS-parti utsatte det norske samfunnet for et sterkt ideologisk trykk på et svært tidlig tidspunkt. Dette samlet og legitimerte den norske motstanden.

– Det fremste målet for motstandsbevegelsen ble derfor å hindre nazifiseringen av samfunnslivet. I skolen, i kirken og i idrettsbevegelsen møtte nazistene en ideologisk og til dels utpreget verdikonservativ motstand. Det samme skjedde i andre deler av organisasjonssektoren og til en viss grad innenfor den offentlige forvaltningen, forteller Færøy.

Mot Qusling mer enn mot tyskerne

– Slik ble den norske motstandskampen først og fremst en sivil og ikke-voldelig holdningskamp mot det norske okkupasjonsregimet til Vidkun Quisling. Motstanden rettet seg i mindre grad mot den tyske okkupasjonsmakten.

Dette mener Færøy at det er viktig å merke seg.

– Imidlertid hadde kommunistene allerede i 1942 gitt uttrykk for at holdningskampen mot nazistene måtte utvides til tiltak som rammet den tyske krigsøkonomien. NKP oppfordret til boikott av alt «tyskerarbeid». Med NS-regjeringens Lov om nasjonal arbeidsinnsats i februar 1943 økte også den sivile hjemmefrontledelsens fokus på tysk bruk av norsk arbeidskraft.

Våren 1944 forsøkte Quisling-regjeringen å mobilisere tre årskull med unge norske menn til arbeidstjeneste.

– Frykten for at disse ungdommene i neste omgang vil måtte utføre tysk krigstjeneste fikk omsider den sivile hjemmefrontledelsen til å handle.

En landsomfattende parole til ungdommene om å unndra seg registrering ble distribuert i stort omfang, og en rekke sabotasjeaksjoner mot offentlige arbeidskontorer ble iverksatt for å forstyrre registeringen.

Omslaget kom i 1943

– Under arbeidet med avhandlingen min har jeg gjennomgått de kommunistiske undergrunnsavisene i Norge under krigen. Fram til sommeren 1943 avviker ikke disse fra oppfatningen om at holdningskamp skulle være det bærende elementet i den hjemlige motstanden.

– NKP-avisene oppfordret altså ikke til væpnede aksjoner. Så sent som våren 1943 advarte den kommunistiske avisa Friheten mot å utføre attentater mot den tyske ordensmakten, fordi dette bare ville resultere i henrettelser av norske patrioter.

Sommeren 1943 kom det imidlertid et omslag i propagandaen fra den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge.

– Høsten 1943 begynner Osvald-gruppa med sabotasjeaksjoner mot jernbanelinjer og kraftledninger. Det er ikke snakk om veldig mange eller svært omfattende aksjoner, men de blir likevel lagt merke til.

Mjøndalen

– Men etter en togsabotasje ved Mjøndalen i oktober innleder tyskerne en form for psykologisk krigføring mot den lokale befolkningen i Drammen-distriktet.

– Med trusler og tvang får tyske myndigheter fremstående ikke-nazister til å undertegne et opprop som fordømmer de ansvarlige. Erklæringen fremkaller uro innenfor den sivile hjemmefrontledelsen, fordi den kan tolkes som et utslag av svakhet og defaitisme innenfor deler av den ellers motstandsinnstilte opinionen, noe som i neste omgang vil kunne undergrave tilliten til hjemmefrontledelsens motstandspolitikk, sier Frode Færøy.

Kommunistene driver solospill

Samtidig vokser frykten i ledelsen av hjemmefronten for at kommunistene skal drive for mye solospill og forårsake sviktende oppslutning om parolene til den sivile hjemmefrontledelsen.

– Høsten 1943 oppstår det en viss diskusjon blant hjemmefrontlederne om hvorvidt NKP bør få slippe inn i den militære og sivile hjemmefrontledelsen. Men sosialdemokratene legger i realiteten ned et veto mot dette, og dermed går hjemmefrontledelsens mulighet til å utøve større kontroll med den kommunistiske motstandskampen tapt.

Vinteren 1944 anklager så kommunistene den norske hjemmefrontledelsen for å være feige og for å ha lagt udemokratiske etterkrigsplaner. Kritikken ble publisert i den største undergrunnsavisen «Alt for Norge», som også var partiet NKPs hovedorgan.

– Samtidig greier Gestapo å rulle opp en stor del av den ikke-kommunistiske illegale pressen. Et rykte begynner å svirre om at kommunistene er angiverne. Senere viser det seg at det er Gestapo som har satt ut dette ryktet.

Vinteren 1944 og utover våren 1945 forverres forholdet mellom hjemmefrontledelsen og kommunistene kraftig.

Hvor viktige var kommunistene?

70 år etter krigen er fortsatt svært mange opptatt av historien om Norge under 2. verdenskrig.

De siste årene har det vært en vis uenighet både mellom historikere og andre interesserte om hvor viktige NKP og Osvald-gruppa var for utviklingen av den aktive og væpnede motstanden i Norge.

Kommunistene var først ute med å agitere for væpnet kamp mot okkupasjon av Norge, slår Frode Færøy fast. Samtidig påpeker han at de kommunistiske sabotasjeaksjonene var relativt få.

Sommeren 1944 og vinteren 1945 begynner den væpnede norske motstanden i et større omfang. Instruktører fra Kompani Linge kommer over fra England og blir den nye kjernen i Milorgs distriktsorganisasjoner. De spiller en viktig rolle i både planleggingen og ledelsen av sabotasjeaksjonene, samt den videre oppbyggingen av de norske hjemmestyrkene. Samtidig får de også i oppdrag å forhindre tyske forsøk på å ødelegge verdifull norsk industri og infrastruktur.

Det er altså først helt mot slutten av krigen at den væpnede ikke-kommunistiske motstandskampen får et større omfang i Norge. Men når denne motstanden blir trappet opp, får den et vesentlig større omfang enn motstanden fra de kommunistiske gruppene.

Små barn som bruker lang tid på å sovne om kvelden eller som våkner mange ganger om natta, har satt mang en fortvilet mamma og pappa på prøve.

Trøtte foreldre får ofte beskjed om at nattevåk hører småbarnsperioden til, og at det snart vil gå over av seg selv – men sånn er det ikke for alle.

Forskere ved Psykologisk institutt ved NTNU har kartlagt nærmere 1000 småbarn og avdekket at seriøse søvnproblemer hos små barn kan gi konsekvenser på sikt.

Studien viser at fireåringer med søvnlidelser har høyere risiko for å utvikle symptomer på psykiske problemer som seksåringer, sammenlignet med barn som sover godt.

Samtidig har fireåringer med psykiske symptomer større risiko for å utvikle en søvnlidelse som seksåringer, sammenlignet med barn som ikke har slike symptomer.

Gjensidig sammenheng

– Det er vanlig at barn har perioder der de sover dårlig, men hos noen er problemene så omfattende at det er snakk om en søvnlidelse, sier førsteamanuensis og psykologspesialist Silje Steinsbekk.

– Vår forskning viser at det er viktig at barn med søvnlidelser blir identifisert, sånn at det kan settes inn tiltak. Å sove dårlig eller for lite har konsekvenser for hvordan barnet fungerer i det daglige, men vi har vist at det også kan ha følger på sikt.

• Les også: Barna får ikke sove i fred

Hennes tidligere forskning på sammenhengen mellom søvnlidelser og psykiske problemer hos barn har vist at fireåringer med søvnlidelser oftere også viser symptomer på psykiske problemer.

Den nye studien, som nylig ble publisert i tidsskriftet Journal of Developmental & Behavioral Pediatrics, viser at sammenhengen mellom søvnlidelser og psykiske problemer også er til stede over tid, og at sammenhengen går begge veier.

Mer pålitelig

– Vi vet at 20–40 prosent av små barn sliter med søvnen på en eller annen måte, men vi mangler tall på hvor mange som lider av en diagnostiserbar søvnlidelse, sier Steinsbekk.

NTNU-forskerne har intervjuet foreldrene til de rundt 1000 fireåringene som deltok i studien. Foreldrene til rundt 800 av disse ble igjen intervjuet to år senere. 

– Tidligere studier av søvnvansker hos barn har i hovedsak benyttet spørreskjema, med spørsmål som «Har barnet ditt søvnvansker?» Hva foreldre definerer som søvnvansker vil derimot variere. I våre intervjuer stiller vi foreldrene spørsmål helt til vi er sikre på at vi har nok informasjon til å vurdere hvorvidt et symptom er til stede eller ikke.

– Informasjonen vi har samlet inn, er derfor mer pålitelig enn informasjonen vi får fra spørreskjema, forklarer Steinsbekk.

Hva kommer først?

Kan vi si at dårlig søvn gir psykiske problemer – eller er det psykiske problemer som gir dårlig søvn? Funnene fra studien tyder på at sammenhengen går begge veier. 

Én mulig forklaring på det kan være at begge tilstandene er biologisk bestemt, for eksempel at det skyldes gener.

• Les også: – Sats på gode søvnvaner

En annen forklaring kan være at utilstrekkelig søvn gir generell funksjonsnedsettelse, og at risikoen for andre problemer derfor øker. På samme måte som psykiske symptomer ofte fører til at man fungerer dårligere i hverdagen, noe som igjen kan påvirke søvnen negativt.

Ond sirkel

Kanskje deler søvnlidelser og psykiske lidelser de samme risikofaktorene. Kanskje vil et barn som viser tegn på angst eller en adferdsforstyrrelse, lett havne i en ond sirkel, der barnet havner i konflikt med de voksne, blir aktivert og får vansker med å sovne.

Dessuten kan det være at vanskelige og negative tanker stjeler både energi og nattesøvn, og gjør oss urolige og deprimerte hvis vi ikke klarer å få kontroll over dem.

– Gitt at såpass mange barn lider av insomni, og bare drøyt halvparten «vokser det av seg», er det viktig å tilby grundig kartlegging og god behandling.

– Kanskje kan også tidlig behandling av psykiske helseplager forebygge utvikling av søvnlidelser, siden psykiske symptomer øker risikoen for utvikling av insomni, sier Steinsbekk, som understreker at dette er noe som må undersøkes i videre forskning. 

Søvnløshet er mest utbredt

Studien viser at insomni, eller søvnløshet, er den mest utbredte søvnlidelsen. Barn som lider av insomni strever med å få sove og våkner mange ganger i løpet av natta. 17 prosent av fireåringene i undersøkelsen har insomni, og 43 prosent av disse har fortsatt insomni som seksåringer.

Insomni i fireårsalderen øker risikoen for symptomer på angst, depresjon, ADHD og adferdsforstyrrelser i seksårsalderen. Etter at forskerne hadde tatt høyde for barnas psykiske symptomer ved fireårsalderen, forsvant sammenhengen mellom insomni og ADHD.

• Les også: Søvnvansker kan gi 16-åringer depresjon

– Samtidig har barn som viser symptomer på angst, depresjon, ADHD og adferdsforstyrrelser som fireåringer, større risiko for å utvikle insomni som seksåringer. Da symptomer for insomni ved fireårsalderen ble kontrollert for, forsvant sammenhengen mellom insomni og angst, sier Steinsbekk. 

Eksempler på andre typer søvnlidelser er hypersomni, en ekstrem trang til å sove, og ulike tilfeller av parasomnier, som mareritt, nattskrekk og søvngjengeri. Disse tilstandene er mindre vanlige, og studien viser også at de, med unntak av søvngjengeri, i større grad er forbigående.

Referanser:

Steinsbekk og Wichstrøm: «Stability of Sleep Disorders From Preschool to First Grade and Their Bidirectional Relationship With Psychiatric Symptoms» Journal of Developmental and Behavioral Pediatrics, februar 2015, doi: 10.1097/DBP.0000000000000134. Sammendrag

Steinsbekk, Berg-Nielsen og Wichstrøm: «Sleep Disorders in Preschoolers: Prevalence and Comorbidity with Psychiatric Symptoms» Journal of Developmental and Behavioral Pediatrics., november/desember 2013, doi: 10.1097/01.DBP.0000437636.33306.49. Sammendrag