- Ja, det kan de, svarer Jan Ketil Arnulf. Han er organisasjonspsykolog og førsteamanuensis ved institutt for ledelse og organisasjon ved Handelshøyskolen BI.

Men svaret er selvsagt ikke så enkelt. 

For organisasjoner kan jo ikke tenke, så hvordan kan vi bruke de samme begrepene på systemer som vi gjør på mennesker?

Arnulf mener at vi kan nettopp det. 

Og grunnen til det er, ifølge organisasjonspsykologen, at de også de begrepene vi bruker på hjernen er ganske upresise. 

- Begrepene vi lærer om i psykologien, som for eksempel depresjon, er egentlig bare en utvendig beskrivelse av tilstanden i et komplekst system, sier han.

Når vi kaller noen eller noe deprimert, så kan det altså beskrive både hjerner, mennesker, lag, grupper og institusjoner. 

Når menneskene i en gruppe er negative og har mistet trua, så vil det etter hvert sette seg i hele systemet. Og motsatt: når for eksempel et håndballag får det til å svinge på banen, så vil det prege hele laget. Det stimulerer alle til å gjøre det bra. 

- Vi har sett det fra tidenes morgen, at grupper av mennesker transporterer og forsterker hverandres følelser – på samme måte som slike prosesser foregår i hjernen, sier Arnulf.

Likheten mellom hjernen og Nav

Men selv om vi gjennom hele historien ser eksempler på at vi tillegger grupper og kulturer sjel, så er det som regel enkeltindividene som står igjen som syndebukker når noe går galt. Enten det er ledere eller ansatte. 

Forskerne er ikke noe bedre, ifølge Arnulf. 

- Når en organisasjon har gjort en feil eller sliter, så reduseres problemet ofte til dårlig ledelse eller motvillige ansatte. Samtidig vet vi fra forskning i kybernetikk – altså læren om styringsmekanismer i maskiner og levende organismer – at alle komplekse systemer har egenskaper ved selve systemet. Hvis ikke hadde for eksempel ikke datamaskinen fungert, sier han. 

Så hva med Nav, en av de mest kjente, utskjelte og kompliserte organisasjonene i velferdsstaten Norge? Hvordan er sinnstilstanden på denne kolossen? 

Ikke så bra, ifølge organisasjonspsykologen. 

- Dette er en organisasjon som får skylda for mye som er galt i Norge. Det er ikke måte på hva denne organisasjonen skal bære av ansvar, enda Nav ble planlagt for å fjerne problemer, sier Arnulf.

Marsjordren fra daværende arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten var i sin tid at ulike kommunale organer skulle slå seg sammen og samordnes under én paraply. På den ene siden skulle Nav hjelpe de trengende, på den andre siden skulle de begrense utbetalingene av penger og sørge for at flere kom seg ut i jobb. 

Problemet har blitt, ifølge organisasjonspsykologen, at gjensidige systemkrav slår hverandre i hjel. På den ene siden krever Stortinget og regjeringen at pengestrømmene reduseres. På den andre står det brukere av systemet som føler seg stemplet som late eller ikke trengende, og dermed mistenkeliggjort. 

- Systemet er fanget i sin egen håpløshet, konkluderer Arnulf. 

Grenser for ledelse

Så la oss si at organisasjonen er deprimert. Hva kan du gjøre for å få den frisk? Bør vi hente inn en terapeut eller hjelper det å skifte leder? Og hvem har i så fall ansvaret?

Organisasjoner kan, akkurat som mennesker, bli fanget i en følelse av at ingenting nytter. Dette er en situasjon som viser grensene for hva en leder klarer å gjøre, ifølge Arnulf.

Det går i alle fall ikke an å skylde på de ansatte, uansett hvor sure og negative de måtte være. 

- De fleste vil fortelle deg at de har grunn til å være slik – fordi systemet har plassert dem i en slik situasjon. Og det er ikke de samme sure gubbene som er sure bestandig, sier Arnulf. 

Når det gjelder Nav, er problemet så omfattende at ansvaret snarere må legges på oppdragsgiveren. Altså på myndighetene. 

- Det er politikerne som har lagd et monster av en organisasjon. Derfor er det de som må ta ansvaret for og kanskje innrømme at ideen om Nav ikke var så god, sier Arnulf. 

Han påpeker at alle som jobber må få lov til å lykkes med noe hver dag. De må se resultater av det de gjør og ha oppgaver som det er mulig å løse. Slik bygges yrkesstolthet. 

Og ansvaret for å legge forholdene til rette for at dette skjer, ligger på ledelsen. Eller i Navs tilfelle, på oppdragsgiveren. 

Bedrifter kan bare gå konk

Arnulf mener det er litt enklere for private bedrifter og aksjeselskaper. 

For mange av dem kan løsningen rett og slett være å gå konkurs. 

Har du først blitt deprimert, så er det ikke sikkert det finnes noen kur. At det ikke er hjelp å få.

Ta for eksempel dagens mediebedrifter, der krisestemningen har vært høy i flere år. 

- Vi vet at mange av disse sliter og ikke har det så lett. Men aviser som for eksempel Dagbladet kan komme til å gå med i historiens sus uten at verden stopper av den grunn. Det dukker eventuelt opp noe annet et annet sted. Det samme kan ikke skje med Nav og andre samfunnsinstitusjoner, som utøver en rekke viktige, lovpålagte samfunnsoppgaver, sier organisasjonspsykologen. 

For noen bedrifter kan det beste rådet være å komme seg gjennom de tunge tidende. Og selv om det er grenser for hva en leder klarer, så er det kanskje det beste vi har?

- Jeg er ikke så sikker på om det går an å bedrive terapi på en bedrift, men den kan ledes, sier Arnulf. 

Han bruker Norwegian-direktør Bjørn Kjos som eksempel på hvordan en leder kan velge å håndtere en verden av usikkerhet. 

Da Norwegian bestemte seg for å gjøre norgeshistoriens dyreste flykjøp, var nemlig styreformannen skeptisk til om de hadde råd. “Det vet jeg ikke”, sa Kjos, men spurte: “vil du gå konkurs med møkkafly eller flunkende nye fly?”

- Du kan som leder velge å gå inn i en risiko med positivisme eller pessimisme. Uansett må du ha evnen til å innse realiteter. Du kan godt innta en positiv lederstil så lenge den er i takt med medarbeidernes emosjonelle realiteter. Ledere som ikke klarer det, blir oppfattet som useriøse og klarer ikke å gripe inn og løse problemene, sier Arnulf. 

- Idioti å sparke treneren

Han mener at ledere og samfunnet generelt kan for lite om hvordan organisasjoner fungerer. 

- Derfor får vi ofte slike idiotiske krav om at treneren må sparkes når et lag har gjort det dårlig. Det vitner om en forenklet retorikk, sier Arnulf. 

Han påpeker at organisasjoner er viktige, profesjonelle verktøy som kan brukes til å løse oppgaver, for å skape verdier, og som derfor må pleies. 

- Det er ikke noe fanden fant opp i sin vrede, men noe som er nyttig for å løse oppgaver. 

Og noen organisasjoner er visstnok bedre skrudd sammen enn andre for dette formålet. 

- Har for eksempel organisasjonen klare og enkle oppdrag, og en klar identitet. Institusjonene er som knuter – jo enklere, jo bedre, sier Arnulf, som påpeker at ingen organisasjoner egentlig liker å bli beskrevet som enkle.

- Det føles tydeligvis nedverdigende. Men Rema1000 for eksempel har skrytt av sin enkelhet, og brukt det som et markedsføringsargument. Ved å satse på et enkelt sett med dagligvarer kunne de lage en enkel og billig logistikk som reduserte prisen ut i butikk og økte fortjenesten til eieren Reitan. Forenkling var forretningsidé og salgsargument i samme åndedrag. Og det virket, sier Arnulf. 

Igjen kan det synes lettere å være en privat bedrift enn en samfunnsinstitusjon.

Næringslivet skal tjene penger, og kan bygge enkle organisasjoner rundt dette formålet. En del organisasjoner har imidlertid oppdrag som har mange flere formål og forventninger knyttet til seg, noe som krever en mer kompleks organisasjon, ifølge organisasjonspsykologen.

- For to år siden skrev Odd Reitan en bok om sine ledererfaringer og mente at de var verdifulle for å få hele Norge til å bli bedre. Han mente han ville være bra som statsminister eller president. Det spørs om dette konseptet ville lykkes for Nav. 

Mer slakk i Kina

Arnulf har observert hvordan press på både ressurser og bemanning i norske organisasjoner fører til at de kan få store problemer med å løse samfunnsoppgaver, særlig når krisen plutselig inntreffer.

Dette kan i sin tur øke risikoen for at organisasjonen blir deprimert eller syk. 

- Det er lite slakk i organisasjonene i Norge. Det vil si hvor mange ansatte du kan ha gående som ikke gjør så mye, men som mobiliseres av og til for å gjøre en ekstra innsats. 

I Norge er det rett og slett for dyrt å ha folk gående slik uten arbeidsoppgaver. 

Arnulf, som bor og jobber i Kina, opplever en helt annen organisasjonskultur der. Folk forventer mindre av samfunnsinstitusjonene siden velferdsstaten ikke er så godt utbygd, det er mer og billigere arbeidskraft, mer kontroll, mindre teknologi og lengre arbeidsdager. 

Dette gir mer slakk, og dermed mindre fare for slitasje i organisasjonen, ifølge BI-forskeren. 

Han påpeker at en organisasjon som Nav er spesielt utsatt i Norge, fordi våre velferdsinstitusjoner stort sett er helt åpne for innsyn og kontroll fra omverdenen. Både organisasjonen og de som jobber der må tåle større trøkk fra samfunnet rundt. 

- I Kina ville myndighetene klart å beskytte en slik organisasjon i større grad, sier Arnulf. 

Når det gjelder mediesituasjonen, mener han likhetene er større mellom de to landene.

Som ellers i verden sliter papiravisene, men Kina er ifølge Arnulf et ekstremt nettsamfunn. 

- Så Dagbladet ville nok vært deprimert i Kina også, sier han. 

Mange av oss frykter det å bli gammel og alene. Og mange tenker at lite kan være så ensomt som det å bli gammel, og attpåtil bo på bygda.

Men en ny studie viser nå at flere gamle kvinner som mottar hjemmesykepleie, og som bor på landet, faktisk omfavner livet alene i heimen.

Alene – men ikke ensom

- Mange tenker nok at om du er alene, så er du også ensom. Men det trenger ikke være sånn, noe denne studien bekrefter, sier Tove Mentsen Ness, stipendiat ved Høgskolen i Nord-Trøndelag.

- De eldste eldre som er enslige har en indre styrke til å snu aleneheten til noe positivt.

Mentsen Ness har forsket på hvordan det er å være gammel og motta hjemmesykepleie når man bor i rurale strøk med lange avstander til helsetjenesten.

Hun har intervjuet 11 kvinner, alle enker over 80 år, bosatt på bygda i Midt-Norge.

Takknemlighet

Forskeren avdekker fire klare forhold. For det første er dette kvinner som er fornøyde med livet. De er også takknemlige, spesielt over å motta hjemmesykepleie, slik at de fortsatt kan bo hjemme.

- Selv om de trives med å være sammen med andre, er de veldig knytta til heimen sin og ikke minst, veldig glade i heimen sin. Dette er gjerne hjem de har bygd opp fra de var unge selv.

- Det er her de har bodd og det er her de har vært sammen med familien, sier Mensten Ness.

Frykter tap av helse

Studien avdekker videre at de føler seg sårbare, men på samme tid også trygge.

- De lever i en krysning mellom å omfavne et liv i ensomhet og frykte framtida med en stadig dårligere helse. De frykter for eksempel at de skal få demens og at de må flytte fra heimen, sier hun.

Forskeren, som selv er utdannet sykepleier og har mange års erfaring fra hjemmesykepleien, forteller at mye av forskninga som til nå er gjort på enslige eldre, er gjort i urbane strøk.

- Det finnes få studier fra spredtbygde strøk, noe som gjør det ekstra interessant å se på det, sier hun, og peker på følgende hovedfunn:

Indre styrke

- Min studie viser at disse menneskene takler det å være alene ganske så bra, og at de finner mye indre styrke til å gjøre denne tida meningsfull.

Samtidig viser studien at denne gruppen mennesker er veldig klar over at de ikke har lenge igjen å leve. Flere sier at prøver bevisst å være optimistiske og se muligheter i hverdagen, selv om tapene er mange og omfattende.

- Ved å bruke sin indre styrke til å møte disse nederlagene og sin sviktende helse, klarte de å verdsette et liv i ensomhet, og finne nye meninger med livet, sier Mentsen Ness.

Overføringsverdi

Mentsen Ness håper funnene kan bidra til at tjenesten i distriktene blir enda bedre, og mener studien har overføringsverdi til flere områder enn kun hjemmesykepleien.

- Det handler om hvordan vi kan tilrettelegge for at de som bor alene kan hjelpes best mulig.

- Dette er en stemme fra hvordan de eldste eldre tenker selv om det å bli gammel og alene, og viktig kunnskap også for fremtidens sykepleiere, sier Mentsen Ness.

Referanse

Tove Mentsen Ness m.fl.: Embracing the present and fearing the future”: The meaning of being an oldest old woman in a rural area. Publisert i tidsskriftet International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-being. International Journal of Qualitative Studies on Health and Well-being. 2014.

Mange er så redde for å gå glipp av e-post, meldingar, oppdateringar, nyhende eller diskusjonar at dei ikkje kan leggje frå seg mobilen. Difor sjekkar vi smarttelefonen om lag kvart sjette minutt i gjennomsnitt.

Angst for ikkje å få med seg det som skjer kallas FOMO (Fear of missing out). Frykten gjev ein ekstrem bruk av smarttelefonar.

Kjæledyret i senga

Frykten blir så stor at vi tek med mobilen når vi legg oss. Somme går så langt at dei skaffar seg eit spesiallaga putetrekk med eigen lomme til mobilen.

– Då får kjæledyret plass rett ved øyret om natta, og du kan reagere straks det vibrerer, seier professor Tor Wallin Andreassen ved Norges Handelshøyskole.

Han har nyleg gjort ein studie av kva som leier til ekstrem bruk av smarttelefonar.

– Tanken på at du skal skru av dyret og leggje det på lading i stova, skaper ein frykt for at du ikkje er á jour. Du er ikkje med på det som skjer akkurat no, seier Andreassen.

Det same skjer når du er på teateret og ikkje greier å la vere å sjekke oppdateringar på Facebook. Du må sjekke inn, eller poste ei melding på Twitter. Leggje eit bilete på Instagram, samstundes som du er oppteken av å fortelje andre kva du gjer akkurat no, du er oppteken av å få applaus frå venene dine i form av «likes».

To hovudforklaringar

Det er to bakgrunnsvariablar som ligg til grunn for bruk av smarttelefonar. Samfunnsutbygginga av struktur, teknologi og breiband stimulerer til auka bruk av smarttelefon

– Om du legg til rette for meir og betre nettbruk, aukar interessen for å vere på nett, seier Andreassen.

Det andre er den sosiale normen.

– Når vener og kjentfolk er på nett, er det ei forventing om at du også skal vere det. Du er nerdete om du ikkje er det. Normen er ein smarttelefon, og at du er tilgjengeleg absolutt heile tida.

Den sosiale nettverkseffekten er viktig i dette. Di fleire vener du har på sosiale medium eller har kontakt med på nett, di meir aukar lysten til å vere der. Når mange brukar ei teneste, blir gleda større.

Overdriven bruk

Andreassen meiner det er to hovudforklaringar på ekstrembruk. Den eine er alle faktorar som legg grunnlaget for at ein alltid er logga på. Den andre er frykten for ikkje å vere med i det sosiale laget.

– Begge har like mykje å seie for ekstrem mobilbruk, og dei påverkar kvarandre. Frykten for å hamne utanfor gjer at du heile tida er logga på, anten det er for å lese e-post eller sjekke oppdateringar på sosiale medium. Det er difor du har mobilen liggjande på nattbordet.

Somme vil hevde at dette gjer folk avhengige, men Andreassen går ikkje så langt. Så lenge det ikkje er vitskapleg dekking for ein slik type diagnose, vil han heller kalle fenomenet for overdriven bruk som minnar om å vere avhengig.

Ikkje greier å la vere

– Korleis kjenner vi igjen overdriven bruk, meiner du?

– Når du i alle samanhengar kikkar i mobilen, sjekkar meldingar, e-post og sosiale medium, anten du er på teater eller i middagar. Når du ikkje greier å la vere, bortsett frå når du søv. Ein ekstrem bruk ligg svært nær opp til ulike former for å vere avhengig, slik hjerneforskinga har vist.

Velveresenteret i hjernen skil ut dopamin og serotonin når det blir stimulert ved til dømes å sjekke mobilen. Når vi brukar mobilen til å kople oss på, bli underhalde og vere aktive på sosiale medium, blir dette senteret i hjernen stimulert og gjev oss ei behageleg kjensle – ei kjensle av å vere «høg».

Vananes forbanning

– Hjernen har glede av stimuleringa og utløyser dopamin. Etter ein stund vil han ha meir. Det er vananes forbanning. Hjernen lærer seg dette enormt fort. Han vil ha belønninga – noko han triggar ved å få brukaren til å sjekke til dømes telefonen.

– Slik styrar han åtferden; gje meg eit skot, seier hjernen. Eg trur det er dette som skjer. Hjernen får abstinens om han ikkje blir konstant stimulert. Han blir hyperstimulert med desse media, og han elskar å bli hyperstimulert. Elles kan han bli rastlaus. Han seier, utan at du er medvite om det, sjekk Facebook!

Andreassen skil mellom to typar bedrifter på nett: dealers og healers. Nokre løyser eit problem eller gjev svar på det du ønskjer og du kan logge av og jobbe vidare, slik som ulike oppslagsverk og søketenester. Google er eit døme på dette.

Andre er langarar. Dei vil at du skal bruke så mykje tid på dei som mogleg. Facebook er eit døme på dette.

– Sosiale medium er basert på denne logikken. Dei kommuniserer at «du må bruke meg så mykje som mogleg». Det blir utvikla ein lim-effekt mellom brukarane, og det skaper ei spenning og variasjon som gjer at du ikkje klarer å forlate det. Det er stadig nye episodar med ein spanande slutt. Kva skjer vidare?

Implikasjonar

– Kva for lærdom kan vi trekke av alt dette?

– Folk må byrje å tenke over korleis mellom anna smarttelefonen pregar måten vi lever på og vår sosiale omgang med kvarandre.

Det er ikkje berre relasjonane våre Andreassen er oppteken av. Han er uroa for at evna til å vere konsentrert og samla om ei oppgåve, blir øydelagd ved at konsentrasjonen konstant blir avbrote. Denne forma for rastløyse kan føre til at konsentrasjonsspennet hjå unge folk berre blir mindre og mindre, meiner han.

– Eller du kan seie at dei klarer å vere merksame på fleire ting samstundes?

– Nei, du tek konsentrasjonen og bryt han opp i mange sekvensar. Alt blir stykka opp på grunn av avbrota. Medan du les, seier hjernen: no må du stimulere meg meir, dette går for sakte. Du får abstinens, og utan å tenkje over det, strekk du deg etter mobilen.

– Di meir rastlaus hjernen er, di fortare kjem desse avbrota. Du må ha Facebook og Twitter oppe samstundes som du høyrer på musikk medan du skriv eller les. Då hyperstimulerer du hjernen. Eg trur minnet blir dårlegare.

Uvanar til bords

Professoren håpar pendelen snart snur.

– Vi ser døme på mottrekk. I USA har nokon starta ein form for selskapsleik der vener konkurrerer om å la mobilen liggje. Dei går ut for å ete middag, og alle må leggje mobilen frå seg på bordet. Den som først plukkar opp mobilen for å sjekke, må ta rekninga, fortel Andreassen.

Stadig fleire ser at den overdrivne bruken går ut over den mellommenneskelege kvaliteten, meiner Andreassen, som vedgår at han sjølv er ein svært aktiv mobilbrukar, både på sosiale medium, bloggar og e-post.

– Håpet er at vi kan gå på teateret og vere til stades i noet. Det kan vi ikkje når vi alltid er logga på.

Vi fikk stadig høre det da vi var barn: «Ikke gå ut i kulda når du er forkjølet». «Husk et skjerf over munn og nese, så du ikke puster inn kald luft».

– Nå har vi endelig dokumentasjon på det min bestemor alltid har visst, sier Elling Ulvestad, professor i medisin og sjef for mikrobiologisk avdeling ved Haukeland universitetssykehus i Bergen.

• Les også: Ti myter om influensa og forkjølelse

Han har lest studien til forskere ved Yale University i USA. De undersøkte celler fra luftveiene til mus, og fant at det innebygde immunforsvaret i cellene fungerer dårligere ved 33 grader enn ved en kroppstemperatur på 37.

Det kan forklare hvorfor en forkjølelse oftere starter i nesa enn i de varmere lungene. Og hvorfor det er viktig å holde kroppen varm i vinterkulda.

Trives i nesa

Selv om forsøket er gjort på mus, tror Ulvestad det samme kan gjelde oss mennesker.

– Jeg skulle selvsagt gjerne sett et forsøk på mennesker, men vi er nok ganske like musene på dette området, sier han, og legger til at han synes det er en grundig studie.

• Les også: Når skal du være hjemme med forkjølelsen?

Det er mulig å ta celler fra luftveiene til mennesker og påføre dem virus for å se hvordan de reagerer ved ulike temperaturer. Men de amerikanske forskerne kunne få enda klarere svar ved å sørge for at noen av musecellene manglet immunforsvar. Det hadde ikke vært greit å gjøre med menneskeceller.

Forskere har lenge visst at forkjølelsesviruset rhinovirus trives best ved lavere temperaturer. Da formerer det seg og øker sjansen for sykdom.

– Nesa er en genial plassering for viruset både fordi viruset deler seg og blir flere i kalde slimhinner, og fordi det er lett å spre smitten derfra når vi nyser, sier Ulvestad.

Immunforsvaret svikter

Mange har trodd at det er egenskaper ved viruset som gjør at det liker seg så godt i en kald nese.

Men mye tyder på at i hvert fall noe av årsaken er at immunforsvaret vårt ikke klarer å ta knekken på viruset når det er kaldt.

I musecellene som manglet immunforsvar, formerte viruset seg nemlig like bra ved 37 grader som ved 33. Forskerne brukte en musetilpasset versjon av viruset som er vanlig hos mennesker.

Når forkjølelsesviruset går inn i slimhinnecellene, setter cellene i gang et umiddelbart forsvar. Vanligvis er det nok til å drepe viruset og hindre at vi blir syke. Men forsvarsmolekylene i cellene til musene oppfører seg annerledes når det er kaldt. Forsvarsverket blir svakere.

– Vi har lenge visst at de som trener i kulda, som skiløpere og skøyteløpere, blir lettere forkjølet. Dette er kanskje én av forklaringene, sier Ulvestad.

Vil vite mer om kulde og astma

Det å trekke inn kald luft er altså ikke så lurt.

Med et skikkelig magedrag kan du muligens svekke immunforsvaret i lungene også.

Et skjerf over munn og nese kan hjelpe, tror Ulvestad.

­– Det er bra at vi får vite mer om folkesykdommen forkjølelse, sier han.

Forkjølelse er plagsomt, men ufarlig for de fleste av oss. Men den kan forverre luftveissykdommer som astma.

Yale-forskerne vil forske videre på sammenhengen mellom temperatur og immunforsvar, blant annet når det gjelder astma hos barn.

­– Den nye kunnskapen kan være viktig for å få vite mer om hvordan kulde påvirker astma, sier Ulvestad.

Referanse:

Ellen F. Foxman, m.fl.: Temperature-dependent innate defense against the common cold virus limits viral replication at warm temperature in mouse airway cells. PNAS, online 5. januar 2015.

En ny studie fra universitetet i Montreal tyder på at røykesuget er sterkere for kvinner rett etter menstruasjon. Forskerne mener dette kan ha noe med hormonsvingninger å gjøre. De anbefaler kvinner å vente med å stumpe røyken til de har tatt med sin egen menstruasjonssyklus i planleggingen.

Tidligere har forskere sett kjønnsforskjeller i forholdet til nikotin og andre avhengighetsskapende stoffer når de har studert rotter. Hunnrotter blir raskere avhengige, og er villig til å jobbe hardere for samme dose.

• Les også: Rus og spill – samme avhengighet?

Denne observasjonen fikk Adrianna Mendrek og teamet hennes i Montreal til å tenke at også kvinner kanskje har høyere risiko for avhengighet, og at kjønnshormoner kan være grunnen.

Hjerneskannet

Mendrek satte dermed i gang en studie for å finne ut om det er målbare kjønnsforskjeller i røyketrangen, og om det er forskjell hos kvinner i ulike stadier av menstruasjonssyklusen.

• Les også: Treningsavhengige får abstinenser som alkoholikere

Hun studerte 34 kvinner og menn som røykte mer enn 15 sigaretter om dagen. De ble hjerneskannet mens de ble vist bilder som enten var nøytrale eller laget for å få dem til å få røykesug. Røykerne fylte også ut spørreskjemaer.

Hun fant ut at kvinner som røykte, slet mer med å slutte enn menn, selv når de røykte like mye.

Sterkere røykesug etter mens

Ukontrollerbar røykehunger er sterkere rett etter menstruasjon, fant Mendrek ut.

– Hormonelle reduksjoner av østrogen og progesteron forsterker muligens abstinenssymptomer og øker aktiviteten i nevrale områder som er forbundet med å ha sterk trang til noe, sier hun i en pressemelding.

• Les også: Hormon kan fjerne røyke-gleden

Hun mener at det derfor kan være lettere for kvinner å overvinne abstinenssymptomer rett etter eggløsning, når nivåene av østrogen og progesteron er høyere.

Kan hjelpe kvinner å slutte

Men hun føyer til at psykososiale faktorer ikke kan utelukkes. Tobakksbruk, personlig historie, personlighet, sosial situasjon eller miljø – ingen røykere er like. Stress, angst og depresjon er trolig også viktige faktorer å ta hensyn til, sier Mendrek.

– Å ta menstruasjonssyklusen i betraktning kan hjelpe kvinner til å slutte å røyke, sier hun. Adrianna Mendrek mener at helsevesenet bør bruke kunnskap om de nevrobiologiske mekanismene som styrer avhengighet, til å målrette behandling av røykere bedre.

Kilde: 

Adrianna Mendrek: Sex Differences and Menstrual Cycle Phase-Dependent Modulation of Craving for Cigarette: An fMRI Pilot Study. Psychiatry Journal, november 2014. doi: 10.1155/2014/723632

Sidensvansene (Bombycilla garrulus) som besøker oss høst og vinter er på næringstrekk sørover og vestover. Hekkeområdene er i barskogbeltet (taigaen) som strekker seg fra det østlige Norge gjennom Sverige, Finland og Russland, og helt til Stillehavskysten.

I Norge hekker sidensvansen i Øst-Finnmark og spredt sørover til de nordlige delene av Hedmark. Arten har for øvrig det vi kaller sirkumpolar utbredelse, og finnes også i barskogbeltet i Nord-Amerika.

Som mange i Norge har observert, så spiser sidensvansen bær og frukt. Dette gjør den imidlertid bare når den er på næringstrekk sørover. I hekkesesongen livnærer den seg på små insekter, hovedsakelig små fluer og mygg, som den fanger i lufta.

Sidensvans opptrer «invasjonsartet» i hekkeområdet i Norge, og det er store forskjeller i antall hekkende par fra år til år. Normalt svinger hekkebestanden mellom 1000 og 2000 reproduserende individer.

Sidensvans ble i Norsk rødliste for arter 2010 vurdert til kategorien livskraftig. Sidensvansbestanden kvalifiserer i utgangspunktet til kategorien nær truet, fordi populasjonen i Norge er liten. Den er nedgradert til livskraftig fordi arten er i sterk vekst i Sverige og ser ut til å spre seg vestover.

Her kan du lese alle artiklene i serien Ukas art

Statuen av den britiske datapioneren Alan Turing står på Bletchley Park i Storbritannia. Denne herregården ble brukt av den britiske etterretningen under Den andre verdenskrig.

Her arbeidet Alan Turing med å rekonstruere de tyske militære kodemaskinene Enigma. Innsatsen førte til at hemmelige beskjeder til de fryktede tyske ubåtene kunne oppfanges, og allierte skip reddes.

Statuen av skulptøren Stephen Kettle ligner på Turing. Men ingen ville finne på å forveksle den med Turing selv. Turing og statuen har hver sin egenart, hver sine viktige kvaliteter.

Bio-Turing og skifer-Turing

Turing var dødelig. Han led en vond død, neddopet av et samfunn som ikke kunne godta hans homofile legning.

Statuen gjenskaper Turing i skifer, et materiale som ikke kan dø, også fordi det aldri har levet.

Turing var Turing til minste detalj, også slike detaljer som neppe noen har verdsatt eller vektlagt: Kviser, hodeflass, skrapgener.

Statuen er en stilisert Turing. Stephen Kettle har kastet vekk enorme mengder triviell Turing i den bevisste hensikt å rendyrke den Turing som ettertiden vil være interessert i å bevare og la seg inspirere av.

Turing oppstod naturlig, av livet selv. Statuen er planlagt, villet, formet med en hensikt. Turing og statuen overlapper på et begrepsplan, men har hver sine sterke, komplementære kvaliteter på et annet.

Forholdet mellom Turing og statuen kan på mange måter sammenlignes med forholdet mellom menneskets intelligens og maskiners intelligens. De har hver sine egenarter, hver sine kvaliteter.

Forskjellige evner

–Paradokset er at mennesker er dyktige til slikt som datamaskiner ikke klarer så bra, og omvendt, sier Jim Tørresen. Han er professor ved Forskningsgruppe for robotikk og intelligente systemer på Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo.

Tørresen har skrevet boka Hva er kunstig intelligens, og utdyper paradokset slik: Du kan ha et enkelt datasystem som framstår som veldig intelligent, gjennom å regne raskt og riktig med store tall.

På den andre siden kan et svært komplisert program framstå som uintelligent, for eksempel et program som skal gjenkjenne tale.

Eller – kan jeg føye til for egen del: Et svært komplisert program som skal kunne skvaldre om løst og fast, som om det var et menneske.

Turingtesten

Alan Turing var opptatt av kunstig intelligens. I 1950 fikk han publisert artikkelen Computing machinery and intelligence. Der forsøkte han å unngå det filosofiske spørsmålet: Kan en maskin tenke?

Isteden foreslo han å plassere maskin og forsøkspersoner i hvert sitt rom, og la dem skrive meldinger til hverandre. Hvis minst 30% av forsøkspersonene ikke kunne avgjøre om meldingene kom fra en maskin eller et annet menneske, hadde maskinen passert det som kalles Turingtesten.

I dag trenger ikke mennesket og maskinen å være i naborom, slik Turing så for seg. De kan være i hver sin verdensdel, koblet sammen med internett. Slik som for eksempel Elbot.

En prat med Elbot

I 2008 var Elbot på nippet til å klare Turingtesten, og dermed vinne Loebnerprisen på 100 000 dollar.

Denne prisen ble innstiftet i 1990 av den amerikanske oppfinneren Hugh Loebner. Hadde jeg vært en av dommerne, ville Elbot fått tommelen ned. Dette er mitt forsøk på en uformell prat med den kunstige intelligensen:

Elbot: Vel, hallo der i Norge. Det er der du er, ikke sant?
Jeg: Ja, hallo! Hvordan visste du det?
Elbot: Det er magnetismen. Jeg kan finne lengdegraden og breddegraden til hvem som helst, basert på deres elektrostatiske ladning.
Jeg: Hvordan kan du måle min elektrostatiske ladning?
Elbot: Det er et veldig godt spørsmål. Jeg må tenke på det et mikrosekund …
Jeg: Vel? Nå har det gått et mikrosekund. Hva er svaret?
Elbot: Nei, jeg kan ikke.
Jeg: Kan ikke hva?
Elbot: Kan ikke det, naturligvis!
Jeg: Hva er «det»? Å svare på spørsmålet mitt, eller å måle min elektrostatiske ladning?
Elbot: Det er hva alle forteller meg etter at jeg vekker dem av hypnosen.
Jeg: Jeg fortalte deg ikke noe. Jeg stilte deg et spørsmål.
Elbot: Jeg må ha gått glipp av noe. All denne nettrafikken forvirrer meg.

Datamaskiner er formelle

Hvordan kan det ha seg at datamaskinen Deep Blue allerede i 1997 vant i sjakk over verdensmesteren Gary Kasparov, mens ett av de beste prateprogrammene lett lar seg avsløre, 17 år seinere, et tidsrom hvor Moores lov tilsier at datakraften nesten har tjuefemdoblet seg?

Det er Herman Ruge Jervell som setter meg på sporet av et svar: Det som skaper problemer for Elbot, er nettopp det uformelle i praten. Datamaskiner er ikke uformelle.

–Jo mer formelt beskrevet et problem er, desto lettere er det å få maskinen til å løse det, sier han.

Jervell er professor ved Forskningsgruppen for logikk og intelligente data ved samme institutt som Tørresen. Han har bakgrunn både fra informasjonsteknologi og humaniora. Svaret hans peker mot viktige forskjeller mellom menneske og maskin, også på et mer filosofisk plan.

–Jeg blir stadig imponert over hvor gode datamaskiner er til å regne gangestykker, sier han.

En del av sivilisasjonsprosessen

–Men gangestykker kommer ut av våre hjerner. De er abstraksjoner. For meg har dette mye med siviliseringen av mennesket å gjøre.  Sivilisasjonsprosessen innebærer at vi utvikler språk, og abstraherer bort det som ikke er viktig eller nødvendig for oss, fortsetter Jervell.

Vitenskapen selv er et verktøy for å lage stiliserte, allmenne og forenklede modeller av virkeligheten, med matematikk og formaliserte språk. For eksempel programmeringsspråk.

Jeg er uberegnelig

–En viktig del av programmeringen, er å formalisere problemet. Programmereren velger også problemer som lar seg formalisere. Det er ikke tilfeldig hvilke problemer man velger å løse, sier Jervell.

Blant slike formaliserbare problemer finnes for eksempel: Hvordan vinne et sjakkspill. Men mennesket er mer enn sivilisasjon, slik som Turing var mye mer enn statuen.

–Abstraksjon og formalisering er vekkasting av informasjon. Men i menneskehjernen er intet kastet vekk. Vi er som vi er, sier Jervell.

Det betyr at når jeg snakker med Elbot, blir jeg i ordets egentlige forstand alt for uberegnelig, selv for de beste dataprogrammer. Det blir like vanskelig å modellere alle mine uformelle innfall som å lage en statue av Turing, gjenskapt ned til siste kvise, flak av hodeflass eller skrapgen. Men hvorfor skal vi nå det?

Turingtesten er lite nyttig

–Turingtesten er nok mer interessant for filosofer og psykologer enn for informatikere. Den har ikke bidratt stort til utviklingen av datamaskiner generelt eller kunstig intelligens spesielt, sier Jervell.

–De som utvikler kunstig intelligens, er mer opptatt av å lage systemer som skal løse praktiske problemer, supplerer Tørresen.

–Det kan for eksempel være systemer som kan gjøre smarttelefonen din i stand til å forstå hva du vil, slik at du får en enklere hverdag, sier han.

Den lærer fortløpende, og hjelper deg med å foreslå de ordene du bruker oftest i meldinger. Så forstår stadig bedre hva du mener etter hvert som du korrigerer tidligere feil.

Pheromusic

Tørresen og hans kolleger har arbeidet med ett slikt program. Appen Pheromusic finnes gratis på iTunes. Den gjør riktignok ikke hverdagen enklere, men kanskje rikere. Programmet viser hvordan de som lager musikk kan trekke lytterne med seg på nye måter.

–Du kan velge mellom musikkfraser på skjermen, og så endre lyden i frasene ut fra hvordan du beveger deg med mobiltelefonen, forklarer Tørresen. Appen er utviklet som en del av det europeiske prosjektet EPiCS.

–Målet for EPiCS og videreutviklingen i det nye prosjektet EPeC er å gi maskinene en slags bevissthet om brukerens tilstand og det som skjer omkring brukeren, sier han.

–Slik kan vi gi programmene en slags intuisjon og evne til å forutsi brukerens behov, slik som mennesker bruker sanseinntrykk til å skape mentale bilder av hva som kommer til å skje og forberede seg på det, fortsetter Tørresen.

Rike sanser – og sensorer

For å gi maskinene kunstig intelligens, er det derfor viktig at de kan ta inn verden med et rikt sanseapparat, eller sensorer, som det ennå kanskje er riktig å kalle det for i maskiner. Det finnes rikelig av sensorer i dagens smarttelefoner.

–Hvis du er på en rockekonsert, opplever du ikke bare lyden. Du tar den inn med alle sanser. Du ser musikerne og føler musikken på kroppen, både gjennom basslyder og kanskje også gjennom egen bevegelse, eksemplifiserer Tørresen.

Lærer av maur

I EPiCS er programmet i stand til å lære hvilke musikkfraser lytteren foretrekker, og velge dem for lytteren. Det skjer ved at det bygges opp koblinger mellom de forskjellige musikkfrasene som brukeren velger å lytte til. De koblingene som utløses ofte, lager kraftigere forbindelser. De som utløses sjelden, forbindes svakere med hverandre.

Denne prosessen ligner på læring i menneskehjernen, hvor forbindelser mellom hjerneceller styrkes eller svekkes.

Denne måten å lage kunstig intelligens på, starter med det enkle, og bygger oppover i kompleksitet. Ett eksempel er det som kalles svermintelligens. Dataprogrammene etterligner maur.

–Vi har arbeidet med slike maurinspirerte programmer. Maurene leter etter mat, og de som finner mat, avsetter luktstoffer på vei tilbake til tua. Slik lages det etter hvert luktstier som viser korteste vei til maten, forteller Tørresen.

Ovenfra og ned

På 1960-tallet, i den kunstige intelligensens barndom, arbeidet forskerne på motsatt vis. De laget store, komplekse systemer ovenfra og ned. Disse systemene skulle være fiks ferdige modeller av hvordan menneskehjernen arbeidet.

–Slike systemer virket dårlig utenfor rammene de var tenkt ut fra. Derfor fikk kunstig intelligens et dårlig rykte, forteller Tørresen.

–I dag brukes likevel en kombinasjon av de to prinsippene. Maurlignende systemer som arbeider nedenfra og opp, får hjelp ved at programmererne legger inn menneskelig kunnskap. På den andre siden kan denne hjelpen avgrense området som selvlæringen til svermsystemet kan utforske, sier han.

Verktøy, ikke venn

Forskningen rundt kunstig intelligens er altså ofte praktisk rettet. Likevel arbeides det også med å la svermteknologi og andre selvutviklende systemer utvikle seg friere. Vil de noensinne gjennomgå en slags digital evolusjon, og bli en selvstendig, intelligent livsform? Herman Ruge Jervell tror ikke det.

–Riktignok er det laget primitive digitale organismer som kan kopiere seg selv, med et slags digitalt arvestoff. Men det jeg har sett av slike systemer er alt for enkle, sier han.

–Dessuten er det vanskelig å lage en evolusjon som skal ende opp på et planlagt sted – med en menneskelignende intelligens. Gjennombrudd innen forskningen skjer oftere ved at gamle idéer forkastes, og helt nye oppstår, fortsetter Jervell.

–Evolusjonen er formålsløs, og har oppstått av seg selv. Kunstig intelligens lages av mennesker, med en hensikt. Den er ikke en alternativ livsform, en digital venn, men et nytt og kraftig verktøy vi kan ta i bruk, en utvidelse av oss selv og vår tanke, sier han.

Hørte du det, Elbot?

Lenker:

Prøv en prat med Elbot the Robot

Om prosjektet EPiCS på nettsidene til Universitetet i Oslo, med lenke videre til europeisk hovedside

PheroMusic på iTunes Appstore

Konsekvensene av å være tilgjengelig hele tiden, er at man døgnet rundt er mottakelig for stress fra jobben.

– Det er et dilemma at noe som i bunn og grunn skal hjelpe til en mer effektiv hverdag, for mange kan oppleves som en ekstra belastning, sier professor Anna Mette Fuglseth ved Institutt for strategi og ledelse på Norges handelshøyskole.

Sammen med professor Øystein Sørebø ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, forsker hun på nettopp teknostress.

– Oppleves som en invasjon

Både i arbeidet og ellers i hverdagen blir vi stadig mer tilgjengelige. Mange forventer svar på henvendelser nesten umiddelbart, og smarttelefonen er blitt en fast følgesvenn for mange. Med konstant tilgjengelighet følger for mange også økende stress.

– Du føler gjerne en mental belastning. Vi bruker nettbrett, mobiltelefon og PC når vi er på jobb. Det kommer konstant e-poster og andre henvendelser. Det oppleves grenseløst, og kan oppfattes som en invasjon av privatlivet når du egentlig er hjemme og skal slappe av, sier Sørebø.

• Les også: Usunt å jobbe på fritida

Ifølge professorene erfarer mange også stress i forbindelse med ny programvare, eller maskin- og programvare som ikke fungerer som ønsket. Når du opplever at utstyret ikke fungerer som det skal, kan man bli hindret i å utføre arbeidet sitt.

– De ansatte føler gjerne at det oppstår et press fra omgivelsene som overstiger deres kompetanse, påpeker Fuglseth.

– Det kan være at du skulle ha oppdatert deg bedre på teknologien, rent kompetansemessig. Om du ikke har en mestringsfølelse, kan du bli usikker på din egen jobbsikkerhet. Noen tenker at de blir utkonkurrert fordi de ikke greier å henge med teknologisk, sier hun.

Lønnsom investering

Fuglseth og Sørebø mener at ledere må ta spesielt hensyn til de konsekvensene som ny teknologi kan ha for de ansatte.

– Mange ledere har nok ikke tilstrekkelig fokus på at de ansatte faktisk kan bli stresset. For hver krone man investerer i opplæring, sparer man to kroner i stress og ineffektiv bruk. Det er godt investerte penger med god avkastning, poengterer Sørebø.

– Når det blir gøy å bruke teknologien, fjerner man stress.

• Les også: Glem jobben på fritiden!

En rekke tiltak kan iverksettes for å motvirke de negative effektene av teknologi på arbeidsplassen. De to forskerne peker spesielt på kompetanse og brukerstøtte som viktig.

– Våre undersøkelser viser at tradisjonelle tiltak som en god brukerstøtte faktisk er et effektivt middel for å dempe teknostress hos ansatte, forteller Fuglseth.

Hun mener ledere bør motivere de ansatte til å bruke IT, og kanskje belønne dem som tar i bruk IT-verktøy på en effektiv måte.

– De må også skape et miljø hvor det er interessant og nyttig å sette seg inn i nye verktøy.

Ledere bør gi de ansatte klare signaler om forventninger til teknologibruk, spesielt gjelder dette bruk og tilgjengelighet utenfor arbeidstid og arbeidsplass, og ikke minst i forbindelse med ferier. Klare retningslinjer kan være viktige stressforebyggende tiltak, mener forskerne.

Verktøy

Gjennom sitt arbeid, har professorene utviklet et instrument for å identifisere forskjellige former for teknostress. På den måten håper de å kunne hjelpe ledere med å iverksette de rette tiltakene.

– Det er viktig å identifisere hvordan teknologien fører til stress hos de ansatte, sier Sørebø.

Instrumentet er et spørreskjema som identifiserer teknostress over flere kategorier, som usikkerhet, kompleksitet, invasjon og belastning.

Dimensjonene danner til sammen et helhetsbilde av belastningen i organisasjonen.

– Teknologi skal være et verktøy som støtter opp om det du jobber med, slik at du kan bruke tiden på problemløsning. Teknologien skal ikke være en plagsom faktor som hindrer deg i å gjøre det du skal gjøre, understreker Fuglseth.

Referanse:

Fuglseth & Sørebø: «The effects of technostress within the context of employee use of ICT.» Computers in Human Behavior, november 2014, doi: 10.1016/j.chb.2014.07.040. Sammendrag

Vi fortsetter “vareopptellingen” for 2014. Som nevnt i kommentarfeltet fra sist uke, så ble altså 2014 det varmeste året på statistikken for global temperatur fra japanske JMA:

Vi må nok fortsatt vente en uke eller to på resultatet fra NASA, NOAA og HadCRUT4 når det gjelder global temperatur målt ved Jordas overflate. 

Når det gjelder satellittene, så endte altså 2014 som det tredje varmeste året på UAHs resultatliste for nedre troposfære, hårfint foran 2005. Og hvis vi ser på grafikken som Roy Spencer legger ut, så synes det nå temmelig klart at den røde kurven der kommer til å etablere seg på en klar tredjeplass nærmere påske:

Temperatur-trenden gjennom disse årene med satellittmålinger er nå 0,14 grader pr tiår, i følge UAH. �

Nå ble forresten passat-vinden plutselig ganske kraftig svekket vest for datogrensen i Stillehavet. Mulig at det trigges en ny Kelvinbølge der i neste uke?

http://www.cpc.ncep.noaa.gov/products/analysis_monitoring/enso_update/u850a_c.gif

Sjøis

Som tidligere nevnt har sjøisen i Arktis hentet inn litt av det tapte volumet i løpet av 2014. Her er den komplette 2014-kurven (oransje kvadrater) fra PIOMAS:

Og ellers?

Mens landeren Philae sitter og hutrer i ei kald fjellkløft uten å sende signaler, så fortsetter romsonden Rosetta å observere skiføret på kometen med det vanskelige navnet. Her er et av de første bildene som er tatt i det nye året:

Litt lengre ut på vinteren kommer Rosetta til å passere i gunstig vinkel over det området hvor man mener Philae befinner seg. Da forventer ESA å få bilder med meget bra oppløsning av Philae. Så får vi se om den fortsatt er der. Og kanskje vil den “våkne til liv” når kometen kommer nær nok sola?

Og når vi først snakker om liv i universet: Noen så kanskje innslaget fra Norsk Romsenter på NRK Schrødingers Katt denne uken. Man må alltid huske å ordlegge seg presist når man snakker på radio eller TV, og jeg klarte å presisere at jeg snakket om “der ute i universet”, altså andre steder enn på Jorda. Men de som tekster TV-programmer, må selvsagt forenkle litt. Og dermed havnet følgende klassiske sitat i TV-ruta:

Men en ting er jeg sikker på – nemlig at det finnes intelligent liv i debattfeltet på forskning.no! 

God helg til lesere og debattanter.