Hele 33 av 303 barn som var innlagt på Oslo universitetssykehus med alvorlige luftveissymptomer høsten 2014, var smittet av et virus som kan gi lammelser, melder Folkehelseinstituttet.

Dette er overraskende høye tall, ifølge seniorforsker Karoline Bragstad ved Virologisk avdeling ved Folkehelseinstituttet.

- Vi har ikke sett mye av dette viruset tidligere i Norge, sier hun til Dagens Medisin. Viruset heter enterovirus D68.

USA opplevde et sykdomsutbrudd på grunn av viruset i fjor høst, og i New Jersey døde ett barn på fire år av viruset i september. Fire andre barn med viruset døde også, men det er ikke bekreftet at selve viruset var dødsårsaken. Hele 628 personer ble på kort tid registrert smittet i 44 delstater. 

To barn fikk lammelser

I september fikk også Oslo universitetssykehus  stadig flere innleggelser av barn med alvorlige luftveissymptomer.

To av barna som var innlagt på Oslo Universitetssykehus med viruset, hadde fått lammelser, såkalte slappe pareser. Barna fikk pustehjelp. På grunn av utbruddet i USA, utviklet Folkehelseinstituttet en ny, høysensitiv analysemetode, som ga raske svar. 

Alle nese- og halsprøver fra barn under 15 år som var innlagt ved sykehuset mellom 1. september og 31. oktober 2014 ble undersøkt for enterovirus. Forskerne kunne raskt og effektivt skille D68 fra andre enterovirus og identifisere uventet mange tilfeller i Oslo-området. 

Barn med astma mer utsatt

Enterovirus er en stor og vanlig gruppe virus, med over 100 varianter. De er tarmvirus som smitter fra avføring via hender til mat, samt ved hoste (dråpesmitte). God hånd- og hostehygiene reduserer smitte.

De fleste som rammes er barn. Det gir som regel ufarlige symptomer, som forkjølelse. Andre varianter kan potensielt gi mer alvorlige symptomer. Det nye er at det kan gi lammelser. Forskerne vet ikke nøyaktig hvorfor D68 nå tilsynelatende gir mer alvorlig sykdom enn tidligere. 

Barn med astma ser ut til å være mer utsatt for alvorlig forverring av sin sykdom. Det finnes ikke ingen vaksine, og ingen behandling unntatt støttebehandling som pustehjelp og fysioterapi. 

Forskere ved insituttet og Oslo Universitetssykehus Ullevål prøver nå å finne årsaken ved å jobbe videre med dataene de har samlet inn. De ser etter forskjeller i viruset som forklarer hvorfor det gir lammelser i noen tilfeller, men ikke i andre.

Har viruset mutert?

En av hypotesene er at viruset har mutert. 

Folkehelseinstituttet har utvidet overvåkingen av akutte slappe lammelser til å inkludere en rutinemessig prøve av nese- og halssekret i tillegg til avføringsprøver, for å se i hvor stor grad EV-D68 er årsaken til disse.

Det har tidligere ikke vært vanlig å teste for enterovirus i luftveisprøver.

- Det er fortsatt kun ved alvorlige/akutte luftveis symptomer der annen årsak ikke er funnet at det er nødvendig å teste for enterovirus D-68, påpeker Bragstad.

Karlegger forekomst i Europa

Nå skal forekomsten i Europa kartlegges,  og Folkehelseinstituttet er med i et større europeisk forskningsprosjekt som skal se på forekomsten av EV-D68 som årsak til alvorlig luftveisinfeksjon i Europa.

- EV-D68 kan bli viktig som del av overvåkingen av luftveisvirus framover, sier Bragstad.

Bragstad er førsteforfatter av studien hvor forskerne testet totalt 354 barn, hvorav 303 var innlagt på Oslo universitetssykehus. Studien er publisert i tidsskriftet Influenza and other Respiratory Viruses.

Kilde:

Karoline Bragstad m.fl. : High frequency of enterovirus D68 in children hospitalised with respiratory illness in Norway, autumn 2014. Influenza and other Respiratory Viruses. Sammendrag.

I 1898 la det britiske skipet «Southern Cross» avgårde med kurs mot sør. Målet var Antarktis. Besetningen var på 30 mann.

Blant dem var det et overvintringslag på ti mann, for dette skulle bli den første ekspedisjonen som tilbrakte vinteren på det antarktiske fastland. Skipet og resten av mannskapet skulle ligge i iskantsonen hvor det var åpent hav. Der ville ikke skipet fryse fast i isen og risikere å bli skrudd ned.

To samer var med på skipet: Per Savio og Ole Must fra Sør-Varanger tilhørte overvintringslaget, – og var hyret med som hundepassere.

Første natt på fastland

Ferden sørover til Antarktis gikk smertefritt. Skipet kastet anker ved Kapp Adare i Rosshavet og to ferdighus fra Strømmen Trævarefabrikk ble satt opp.

Ved et uhell kom de to samene til å bli de første som fikk tilbringe natta på kontinentet. Dette skjedde før ekspedisjonen hadde funnet en egnet plass for overvintring.

En dag Per Savio og Ole Must var ute med hundene, blåste det opp til storm, og skipet ble nødt til å legge ut mot åpent hav for å ri av stormen. Savio og Must ble værende igjen på land sammen med hundene, men det gikk bra.

De to samene fikk ros av lederen for overvintringslaget, Carsten Borchgrevink. Han skrev i sin beretning: De passet hundene og seletøyet, og de var utmerkede jegere. De sydde skaller og skinntøy, og “…mer trofaste og hengivne ledsagere enn de to tror jeg ikke noen sjef kunne ønske seg…”.

Med de andre kom ikke Borchgrevink overens, og ekspedisjonen bar preg av krangling og konflikter.

Blant pingvinene

På bildet ser vi Per Savio som bærer vann med to kar festet i et åk over skuldrene. Han står omkranset av adéliepingviner.

På Kapp Adare befinner den største kolonien av adéliepingviner i Antarktis. Disse små pingvinene er både sosiale og nysgjerrige dyr. De er ikke redd mennesker og samler seg gjerne der det skjer noe. 

I bakgrunnen på bildet ses de to ferdighusene koblet sammen til ett langhus. Stasjonen står fortsatt i dag, og er et internasjonalt kulturminne som ligger i det som er det newzealandske kravområdet.

Stasjonen er i dårlig forfatning ettersom den årlig blir utsatt for ekstremt vær, og store mengder pingvinmøkk.

Den newzealandske kulturminnestiftelsen Antarctic Heritage Trust er jevnlig i området for å etterse hytta, og for å rense den for pingvinmøkk.

Rekord – nådde sørligste punkt

Målet med Borchgrevinks ekspedisjonen var å finne den magnetiske sørpol, og om mulig gjøre et fremstøt mot selve polpunktet. Det ble samlet vitenskapelige data, og de tok de første magnetiske observasjoner på fastlandet.

På hjemturen med «Southern Cross» seilte de sørover i Rosshavet til de nådde iskanten og oppdaget Hvalbukta. Borchgrevink ville bestige og undersøke isbremmen, og tok med Per Savio og Colbeck på en sledetur med hundespann innover barrieren.

Skipet lå forankret ved iskanten, og hadde ordre om å legge ut utstyr og proviant for ett år hvis skipet på grunn av vanskelige isforhold måtte forlate iskanten og de tre som var på sledetur.

Endnu en gang fremholdt jeg for hver især, at der forelaa en mulighed for, at vi kunne blive nødt til at overvintre endnu et Aar, omendskøndt det var min Hensigt at holde mig saa nær som muligt til min fattede Plan om at vende tilbage til Civilisationen i 1900. Fra Carsten Borchgrevinks bok: Nærmest Sydpolen

Borchgrevink, Savio og Colbeck nådde 78° 50’ S den 17. februar 1900, og det sørligste punktet til da nådd av mennesker. De returnerte til skipet, som heldigvis fortsatt lå for anker ved iskanten.

Hjemkomst

«Southern Cross» ankom Norge i år 1900, og ble en ekspedisjon som fikk lite oppmerksomhet. I Norge ble den sett på som en engelsk ekspedisjon og i England var interessen samlet rundt Robert Falcon Scott og hans ekspedisjon som dro til Antarktis året etter – i 1901, og som senere skulle slå «lengst sør»-rekorden til Borchgrevink, Savio og Colbeck.

Vi vet ikke hva som skjedde videre i livet til Ole Must, men Per Savio vendte tilbake til Norge som en helt, og giftet seg med sin store kjærlighet Ellen Josefsdatter Strimp, selv om Ellens far var i mot ekteskapet. Per og Ellen fikk tre barn. Bare et vokste opp – John Andreas Persen Savio, som skulle bli en av de største samiske kunstnerne, kjent under navnet John Savio.

Ekteparet fikk kort tid sammen. Bare 4 år etter at de hadde giftet seg, døde Ellen av tuberkulose. Da Per Savio to dager senere var på tur hjemover i båt etter å ha hentet konas kiste i Vadsø, kullseilte han og druknet.

I bildearkivet til Norsk Polarinstitutt finnes 199 bilder fra ekspedisjonen som dokumenterer overfarten til Antarktis, livet på Kapp Adare, samt forskninga som ble gjort i løpet av ekspedisjonen. Se flere bilder fra ekspedisjonen i Norsk Polarinstitutts bildearkiv.

Kilder:

Borchgrevink, Carsten: Nærmest Sydpolen, Kristiania 1905.

Les mer:

Om 1898-1900 British Antarctic Expedition hos Norsk polarhistorie. 

Om Per Savio hos Norsk polarhistorie.

Men Borchgrevink var først. Artikkel hos Riksantikvaren.

Redsel for terror fører til søvnløshet, og søvnløshet fører til utbrenthet på jobben, også flere år etter at terrorfaren er over. Den sosiale støtten fra kolleger er mye viktigere enn støtten fra sjefer for å motvirke denne årsakskjeden, men sjefer kan legge til rette for at kolleger kan gi hverandre en slik støtte.

Dette er hovedkonklusjonene i en israelsk studie, gjennomført av Sharon Toker og medarbeiderne hennes ved Tel Aviv University.

Langtidsvirkninger av intifadaen

Nærmere 700 israelske arbeidstakere ble valgt ut til å svare på spørreskjemaer i perioden 2003 til 2009. Perioden var ikke tilfeldig valgt. På begynnelsen av 2000-tallet førte det andre palestinske opprøret, intifadaen, til at mange hundre sivile israelere ble drept av selvmordsbombere og geværild.

Selv om tilsvarende palestinske tap var om lag fire ganger høyere, førte intifadaen til en frykt i den israelske befolkningen for å kunne bli drept når som helst. Intifadaen var mest intens da undersøkelsen startet.

• Les også: Norsk mestring av terror

Forskerne ved Tel Aviv University ville undersøke langtidsvirkningene av denne frykten, også etter at intifadaen ble avsluttet med toppmøtet mellom palestinere og israelere i Sharm el-Sheikh i februar 2005.

I spørreskjemaene skulle arbeidstakerne svare på om de opplevde søvnløshet, redsel for terror, redsel for personlig sikkerhet, om de var anspente på offentlige steder, hvor mye støtte de opplevde på arbeidsplassen og om de følte seg utbrente.

Teori for stressmestring

Når forskerne skulle tolke resultatene, brukte de en teori som kalles konservering av ressurser (Conservation of Resources, COR). Den handler om hvordan mennesker bruker ressurser for å ta vare på sine egne ressurser.

• Les også: Rett ord når terroren rammar

Ressursene kan være penger og andre materielle goder, sosial støtte og status, og selvtillit og opplevelsen av å kunne bestemme over egen skjebne.

Når folk utsettes for stress, for eksempel ved angst for terror, taper de slike ressurser.  Dessverre hevder COR-teorien at det er mye lettere å tape ressurser under stress enn å bygge dem opp igjen.

Jevner ut forskjeller

Dette gir en grunnleggende urettferdighet: De som har lite ressurser fra før av, har mindre å stå imot med. Dette fører til en ond sirkel. Den andre siden av urettferdigheten er at de som har mange ressurser fra før av, lettere holder dem ved like.

• Les også: Terror-rammede skal gil forskere råd

Hjelp fra kolleger blir den faktoren som kan utjevne en slik urettferdighet. Og kollegene er altså viktigere enn sjefen, ifølge studien fra Tel Aviv University.

Referanse:

Sharon Toker m.fl: Fear of terror and increased job burnout over time: Examining the mediating role of insomnia and the moderating role of work support, sammendrag, Journal of Organizational Behavior, 25. november 2014, DOI: 10.1002/job.1980

Tungtvatn produsert på Rjukan spelte ei viktig rolle i kappløpet for å utvikle atomvåpen under andre verdskrig, noko som er grunnlaget for dramaet i serien «Kampen om tungtvannet».

– Likevel kan ikkje tungtvatn i seg sjølv brukast i atombomber, fortel kjernefysikar Sverre Hval som arbeider ved tungtvass-atomreaktoren på Kjeller.’

– Det tyskarane trong tungtvatnet til, var for å bygge ein atomreaktor som produserte plutonium, som kan brukast i ei atombombe, fortel Hval.

Noreg var det einaste landet i verda som produserte tungtvatn i store mengder.

Mens vanleg vatn består av to hydrogenatom og eit oksygenatom, er hydrogenatoma i tungtvatn bytta ut med deuterium, ein variant (isotop) av hydrogen som har eit nøytron i kjernen.

Tungtvatn kunne gjere det mogleg å sette i gang ein kjernefysisk kjedereaksjon i det radioaktive stoffet uran. Det visste den tyske vitskapsmannen Werner Heisenberg, som leia tyskarane sitt atomvåpenprogram.

• Høyr intervju med professor Sunniva Siem om tungtvatn i Norgesglasset
• Les også: Slik spredde Norge atomvåpen

Bremser nøytron

I ein kjernefysisk kjedereaksjon blir eit atom spalta og sender ut kjernepartiklar kalla nøytron, som så kan spalte nye atom.

Men for å få til dette var det nødvendig å bremse opp nøytrona først, forklarer Hval.

– Jo saktare nøytrona går, jo meir sannsynleg er det at vi får spalta fleire uranatom. Nøytron som kjem ut frå urankjernen går veldig fort, 20.000 kilometer i sekundet. Men når ein lar dei kollidere med tungtvatn som omgir uranet, blir nøytrona bremsa ned til ein fart på 2,2 kilometer per sekund.

I kjedereaksjonen vil også noko av uranet (uran-238) ta opp eit ekstra nøytron og gjennom radioaktive prosessar bli til plutonium.

Karbon i form av av grafitt kan også kan bremse nøytron, og tyskarane skal ha forsøkt å bruke dette.

– Grunnen til at dei ikkje fekk det til, var visstnok at grafitten deira inneheldt litt av grunnstoffet bor, eit stoff som sluker nøytron, forklarer Hval.

Slik historia utvikla seg var det amerikanarane som utvikla verdas første atomreaktor (med grafitt), og deretter historias første atombombe.

Avlytta samtalar mellom Werner Heisenberg og ni andre tyske vitskapsfolk i britisk fangenskap i 1945 kan tyde på at Heisenberg aldri ønska å utvikle ei bombe.

• Les også: Fiksjon og fakta i “Kampen om tungtvannet”

På fredag ble SpaceX’ femte, ubemannede forsyningsoppdrag sendt opp til den internasjonale romstasjonen, men det var noe helt spesielt med denne romferden.

I 2011 annonserte SpaceX at de skulle utvikle raketter som skulle kunne gjenbrukes, igjen og igjen. Dette kan være en liten revolusjon innen romutforskning og romindustri.

På lørdag skjedde det første ordentlige landingsforsøket, som var en nesten-suksess. Raketten klarte å treffe landingsplattformen, men landingen ble en del hardere enn det som var meningen. Raketten smalt ned i plattformen, og skadet noe av landingsstedet.

SpaceX-sjef og wunderkind Elon Musk skrev denne meldingen på Twitter rett etter landingen:

“Rocket made it to drone spaceport ship, but landed hard. Close, but no cigar this time. Bodes well for the future tho,”

Her kan du se video av oppskytningen den 10. januar. Selve landingen ble ikke filmet på grunn av tåke, dårlig vær og mørke, ifølge SpaceX.

Verdens dyreste engangsbruk

Romraketter er store, dyre, voldsomme og komplekse maskiner. Problemet er at de stort sett bare kan brukes én gang.

Store deler av oppdragsbudsjettene går med på å betale for oppskytningene, og etter at raketten har sendt opp, detter noe av den ned i sjøen, noe brenner opp, og noe ender som romsøppel.

 Dette skal SpaceX prøve å endre på, og dermed kanskje gjøre oppskytninger til verdensrommet mye, mye billigere.

Forventet ikke suksess

I første omgang er det snakk om Falcon 9s første rakett-trinn som skal gjøre en kontrollert landing. Når raketten har kommet høyt nok etter oppskytning, løsner det første trinnet, og neste trinn fyrer sin motor.

I motsetning til andre raketter hvor det første trinnet detter ned igjen og brenner opp i atmosfæren, skal rakettmotoren lande av seg selv. Førstetrinnet synker nedover, stabilisert og kontrollert av sin egen rakettmotor. Datamaskiner og gyroer merker om raketten blir ustabil, og kompenserer for eventuelle ubalanser.

Rakettmotoren skrus av og på for å sakke raketten ned fra en fart på over en kilometer i sekundet etter separering. Falcon 9 har også blitt oppgradert med fire utfellbare styrefinner, som er med på å kontrollere raketten, ifølge CBS News.

I videoen under kan du se hvordan systemet fungerer i virkeligheten, i en av SpaceX’ mange tester av landingssystemet. Disse rakettene er bare testplattformer, og går ikke opp i verdensrommet, bare rett opp og rett ned.

Dette skal gjøre det mulig å bruke rakettens førstetrinn om igjen etter ganske kort tid, og dermed spare mye penger sammenlignet med vanlige raketter, ifølge SpaceX selv.

SpaceX har også sagt at de ikke hadde forventet en suksess-landing, siden dette er såpass uprøvd teknologi, ifølge space.com.

Myke landinger

SpaceX har tidligere klart å gjøre myke, kontrollerte landinger med Falcon 9-raketter, men de har landet rett i havet. Denne gangen skulle de lande på SpaceX’ flytende landingsplatform, kalt Autonomous Spaceport Drone Ship (ASDS).

Denne plattformen kan automatisk posisjonere seg selv, og samarbeide med den landende raketten slik at den får en myk landing rett på plattformen. Plattformen er rundt 90 ganger 50 meter stor.

ASDS-plattformen har ikke noe mannskap, men et støttefartøy ligger klart til å rykke inn etter at raketten har landet.

Målet er at raketten skal kunne lande det samme stedet som den tok av, slik at det blir enda enklere å gjøre den klar for et nytt oppdrag. Først må SpaceX perfeksjonere teknologien og teknikkene som gjør det mulig å gjennomføre disse presisjonslandingene.

I videoen under kan du se ASDS-plattformen liggende til kai i Florida, etter at den ble filmet av et cruiseskip på vei inn i havna.