- Elbilstøtten er galskapspolitikk, lyste overskriften på flere nettsider for et par uker sida. Kraftsatsen kom fra professor i samfunnsøkonomi ved NTNU, Anders Skonhoft. Den slo gnister i granitten av norsk misunnelse, reflektert fra fjesene til busspassasjerene, forstenet over sleske Teslaer i kollektivfeltet foran dem.
Hvorfor kaste statens penger etter søkkrike Teslaeiere, når nådeløse kontrollører robber selvsubsidierende kollektivister uten billett? Hva med hybridbilene? Hva med kvotekjøp? Regnestykkene er feil, feil, feil!
Gevær kan ikke drepe
Økonomi er et interessant fag. Penger er for økonomifaget hva ord er for filologifaget. Penger er et språk. Money talks, var tittelen på en amerikansk filmkomedie fra 1997.
En linje fra dialogen i filmen er interessant for synet på økonomi og penger, filologi og ord. Den kommer fra småkjeltringen Franklin Hatchett:
You know guns don’t kill people. Stupid motherfuckers with guns kill people.
Det er ikke geværene som dreper. Det er folka som dreper – med gevær. Det er ikke ordene som snakker. Det er folka som snakker – med ord. Det er ikke pengene som gir verdier. Det er folka som skaper verdier – med penger.
Symbolene og verden
Regnestykkene til Skonhoft er sikkert riktige. Problemet med slike regnestykker er at de framstår som matematisk simsalabim, og duperer folk til å tro at det er pengene som styrer, ikke folkene.
Pengene er middelet, ikke målet. Denne sannheten er lett å miste av syne, når økonomer omtaler penger som om de skulle være atomer i et økonomisk univers av naturlover.
En slik tankegang punkteres elegant i et essay fra 1970 av den britisk-amerikanske filosofen Alan Watts, Wealth versus Money:
Altfor lett forveksler vi verden slik den er, med verden slik vi symboliserer den.
Symbolene er våre verktøy for å gripe og begripe verden. I det øyeblikk vil lar symbolene gripe oss, har vi tapt.
Symboler kan skjule virkeligheten
Watts skiller mellom velstand og penger. Materiell velstand har historisk vært en mangel. Penger ble språket som skulle hjelpe mennesket å forvalte denne velstanden, først nedtegnet som kileskrift i kornkamrene til de første sivilisasjoner rundt elvene Eufrat og Tigris.
Noen tusen år seinere har denne kileskriften utviklet seg til digitale signaler som lynraskt flytter enorme pengesummer mellom verdens børser. Penger brukes til å kjøpe og selge penger, til å skaffe flere penger. Penger er i ferd med å bli målet, ikke middelet.
Dette skjer på et tidspunkt i historien der teknologien i stadig flere deler av verden er i ferd med å gjøre materiell velstand like selvfølgelig som lufta vi puster i. Vi nærmer oss en krise, der pengene kommer i veien for utvikling, framfor å hjelpe oss videre. Symbolene beskriver ikke lenger verden slik den er, de skjuler den.
Drømmer før penger
Watts formulerer det slik: Det kan bli (..) vanskelig å trenge gjennom den «sunne fornuft» med budskapet om at dyden om å tjene og spare penger er foreldet.
Er regnestykkene til Skonhoft og kollegene hans foreldet? Jeg tror vi lever i en brytningstid der gyldigheten vakler, akkurat som gyldigheten til pengene.
Jeg ser flere spennende tegn til dette. Datafirmaet Apple ble grunnlagt av de to langhårede drømmerne Steve Wozniak og Steve Jobs. Sommeren 2011 hadde firmaet som Steve&Steve grunnla, flere penger på bok enn den amerikanske staten.
Var det pengene som drev dem? Nei, det var drømmen om å bygge billig datakraft for folk flest, og etter hvert å lage en datamaskin som kunne si «hallo» til folk.
Da Apple hentet inn en sjef fra PepsiCo med den høyeste gasjen av alle sjefer i Silicon Valley, holdt det på å gå galt. John Sculley havnet i maktkamp med Steve Jobs. Jobs ville at Apple skulle utvikle framtidas teknologi. Sculley ville at Apple skulle tjene penger. Da Sculley forlot Apple i 1993, hadde Apple to milliarder på bok og 200 millioner i gjeld. Kursene sank til rekordlave nivåer under stadig skiftende sjefer uten visjoner, og klatret først til nye topper når mannen med drømmene – Jobs – var tilbake.
God vilje, ikke penger
Andre historier har samme moral. Gründeren bak det noen i dag ser som blærebilen Tesla, var nær personlig konkurs i 2008. I et intervju for fjernsynskanalen CBS har Elon Musk fortalt at han var nedsyltet i gjeld, nyskilt og på randen av nervesammenbrudd.
Hva har drevet ham videre, og gjort Tesla og romfartsselskapet SpaceX til finansielle stjerneskudd? Ikke drømmen om penger, men drømmen om å bygge en verden med ren energi, og drømmen om å bygge bruer til nye verdener: månen, Mars og videre ut i solsystemet.
Norge har bidratt til disse drømmene med subsidiene av elbiler, også luksusbilen Tesla. Men hva om vi ser bortenfor regnestykkene, slik Wozniak, Jobs og Musk har gjort, og erfarer det samme som utallige mindre kjente mennesker også har opplevd: At jo mindre opptatt du er av penger, og jo mer opptatt av å gjøre godt, desto rikere blir du, på alle plan?
Dette kan høres ut som naiv, billig demagogi. Jeg ville heller ikke sagt dette til en afrikaner i en flyktningeleir. Hun lever fortsatt i en virkelighet uten muligheter, der pengespråket er hard kileskrift i stein, språket som skiller de som skal leve fra de som skal dø, som for tusener av år siden.
Det er vi i den velstående del av verden som har muligheten til å tenke nytt. Vi kan se at det viktigste ikke er å tjene penger, men å bruke vårt materielle overskudd som trygg plattform til å skape en bedre verden. Det er ikke penger vi mangler, det er hoder og hender og gode viljer. Og de lar seg ikke oppsummere, verken i kileskrift hogget i stein eller hard valuta.
Dogmer dreper folk
Ikke bare penger truer med å bli mål framfor midler, og ta makten fra folk. Ord i ordets videste forstand har den samme forførende og farlige kraften.
For litt over to tusen år siden gikk en fattig jøde rundt i en ubetydelig romersk provins og snakket med folk. Ordene levde mellom mennesker i øyeblikket, og åpnet en ny innsikt om Gud.
Men seinere generasjoner av disipler var ikke fornøyd med de levende ord og handlinger. De skrev dem ned i testamenter. De skrevne ordene ble etter hvert dogmer. Dogmene ble hogget i stein, og steinene ble brukt til å slå folk i hodet med. Steinene slo gnister, og tente heksebål.
Ordene ble våpen i maktmenneskers arsenal. Franklin Hatchett kunne sagt det slik:
You know dogmas don’t kill people. Stupid motherfuckers with dogmas kill people.
Farlige tider
Det finnes alltid mennesker som er interessert i å bevare illusjonen om at ord er virkelighet, at symboler er verden slik den er.
Symbolene lar oss tolke virkeligheten. Hvis symbolene svikter, kan verden løse seg opp i kaos for våre øyne. Det er både truende og løfterikt.
Vi mister grepet og begripelsen, famler panisk, og finner nytt feste. Noen kaller slike farlige, kaotiske og kreative tider for revolusjon.
Fysikeren en del av teorien
Økonomer og samfunnsforskere modellerer også verden med verktøy hentet fra de harde naturvitenskapene. Men også de harde naturvitenskapen kan nå stå foran en krise der den blir nødt til å innse at den – med ordene til Watts – forveksler verden slik den er, med verden slik vi symboliserer den.
Fysikeren Lee Smolin har skrevet bøker der han beskriver den dype krisen som kvantefysikken opplever i møtet med relativitetsteorien. Andre forskere jeg har snakket med, skildrer krisen som et villnis av teorier som ikke lar seg bekrefte eller avkrefte med eksperimenter.
Er teoriene, symbolene i den fysiske verktøykassen, i ferd med å komme i veien for vår opplevelse av verden slik den er? For noen dager siden fikk jeg møte fysikeren og vinneren av Kavliprisen 2014, Andrej Linde. Jeg stilte spørsmålet med samme naive frimodighet til ham, som til andre jeg tidligere har møtt.
Møtet resulterte i et langt og for meg grensesprengende intervju, som snart kommer som podcast her i forskning.no. Linde fortalte meg om teorier som krever at fysikeren inkluderer seg selv i modellen som beskrives. Fysikeren blir ikke lenger en nøytral, objektiv betrakter av universet. Fysikeren blir en del av det universet han beskriver. Alan Watts sier det slik i essayet Wealth Versus Money:
Når et individ er definert og opplever seg som den adskilte personligheten og egoet, er han uvitende om at kroppen hans faktisk er et dansende mønster av energi som ikke oppstår av seg selv. Det finnes bare i samspill med myriader av andre mønstere – kalt dyr, planter, insekter, bakterier, mineraler, væsker og gasser. Definisjonen av en person og den normale følelsen av «jeg» inkluderer ikke disse forbindelsene. Du kan si «Jeg kom inn i denne verdenen». Det gjorde du ikke; du kom ut av den, som en gren fra et tre.
La elva leve!
Men selv Watts sine ord er fanget i sitt eget begrepsfengsel. Uansett hvordan Watts, jeg, økonomene, filologene, teologene eller fysikerne prøver å beskrive verden slik den er, vil beskrivelsen ikke være annet enn symboler – ord.
Bak disse ordene ligger mentale symboler – tanker. Og hva ligger bak tankene? All min livserfaring, livsopplevelse. Samspillet mellom meg og andre, i siste instans mellom meg og resten av universet.
Når jeg prøver å beskrive verden slik den er, er det egentlig verden slik den er som gjennom meg lager ett av mange mulige uttrykk for verden slik den er – i symboler.
Watts har et godt sitat for denne svimlende selvspeilingen også: Mennesket som en organisme forholder seg til verden som en virvel forholder seg til elva.
I økonomenes pengestrøm er det mange virvler. Støtten til elbiler er en av dem. Det er fristende å si med et gammelt slagord fra syttitallet: La elva leve!
Lenker:
Maria Popova: Alan Watts on Money vs. Wealth, Brainpickings.org
Apple holding more cash than USA, nyhetsmelding fra BBC, 29. juli 2011
Billionaire Elon Musk on 2008: “The worst year of my life”, nettsidene til CBS, 28. mars 2014