Eller for den saks skyld, hvorfor vinen skvalper høyere i glasset enn ølet.

Det handler nemlig om bobler, forklarer et team av franske og amerikanske forskere som har lekt seg med vann og oppvasksåpe på en svært strukturert og akademisk måte.

Såpebobler

Etter mange systematiske observasjoner av såpebobler i ett og flere lag, konkluderer de nå med at skum ser ut til å ha forbløffende god evne til å roe rørt vann.

Det er ikke så mye som skal til heller. Bare fem lag med bobler er nok til å redusere skvalpinga til en tidel. 

Forskerne tror effekten skyldes at friksjonen mellom boblene og kanten av glasset stjeler mye av energien i skvalpene.

Nå håper teamet at resultatene kan føre til at godt, gammeldags skum kan gjøre nytte, for eksempel ved å dempe farlig skvalping i tanker med flytende gass eller drivstoff.

Tanken ble til på bar

Men foreløpig er den nye kunnskapen kanskje mest nyttig som icebreaker mellom to fremmede på en bar for nerder.

Og jammen var det ikke i nettopp i skjæringspunktet mellom nerder og serveringssteder at ideen til undersøkelsen ble unnfanget, skal vi tro en pressemelding fra American Institute of Physics.

Emilie Dressaire, en av forskerne bak studien, begynte å gruble da hun fikk overlevert et fullt beger med kaffe latte på en Starbucks-kafé.

Og kollegaen Alban Sauret falt i sin tid i staver over et glass Guinness på en bar i Sør-Frankrike. Ølet skvalpet jo nesten ikke i det hele tatt under det tykke laget av skum! (Hikk.)

Hvem vet hvilken kunnskap vi kunne fått om vi bare hadde sendt forskere på byen oftere.

Referanse:

A. Sauret, F. Boulogne, J. Cappello, E. Dressaire & H. A. Stone, Damping of liquid sloshing by foams, Physics of Fluids, februar 2015, DOI: 10.1063/1.4907048.

Sammendrag

– En motiverende telefonsamtale fra helsepersonell kan gi bedre helse for eldre som bor hjemme og et godt alternativ til ressurskrevende hjemmebesøk, sier Kari Sundsli.

Hun har tatt doktorgraden på eldre menneskers evne til å ta vare på seg selv. En av hovedkonklusjonene hennes er at eldre menneskers mentale helse kan forbedres ved hjelp av telefonsamtaler med helsepersonell.

– Dermed kan telefonsamtalene erstatte omfattende forebyggende hjemmebesøk hos eldre, besøk som ofte tar store ressurser fra helsepersonell i kommunen, sier Sundsli.

Helsefremmende telefonsamtaler

I løpet av 19 uker gjennomførte 15 eldre hjemmeboende personer i alderen 75–93 år, fem 30 minutter lange telefonsamtaler med helsepersonell. En tilsvarende kontrollgruppe på 15 eldre hjemmeboende hadde ikke noen telefonoppfølging eller annen oppmerksomhet.

Telefonsamtalene dreide seg om daglige vaner og rutiner hos de eldre, om turgåing og andre aktiviteter, om mat og måltider, identitet, selvbilde og mening i livet.

– Samtalen var ingen pekefingersamtale eller undervisningssamtale, men dreide seg snarere om å minne om hvilke vaner og rutiner som er viktige for egen helse, sier Sundsli.

Funnene viste at kontrollgruppen fikk dårligere eller ingen endring i sin mentale helse, mens de 15 som samtalte med helsepersonell, fikk bedre mental helse. Mental helse er nøkkelen til egenomsorgsevnen blant eldre.

Konklusjonen er altså at telefonsamtaler med helsepersonell bidrar til bedring av eldres helse, eller «evne til egenomsorg» som forskeren kaller det.

• Les også: Medisinautomat gir håp om riktigere medisinbruk

– Det dreier seg om hvordan de klarer seg på egen hånd hjemme. Egenomsorg defineres som tiltak den enkelte gjør selv eller ved hjelp av andre for å opprettholde, gjenvinne eller øke egen helse og velvære.

1044 eldre hjemmeboende i alderen 65–95 år inngår i Sundslis studie. 83 prosent svarte at de klarer seg godt, mens 17 prosent svarte at de klarer seg mindre godt.

Egenomsorgsevne

De eldre i studien opplever selv at egenomsorg er å være i fysisk og mental aktivitet, være engasjert og bevisst om et sunt kosthold, ha sosial kontakt med familie, bruke sin kompetanse, være tilfreds og se positivt på framtiden og ha kontakt med helsevesenet etter behov.

Sundsli mener funnene viser at eldre er en ressurssterk gruppe mennesker som ved enkle og rimelige grep kan bo hjemme, holde seg friske og ha høy egenomsorgsevne.

For å opprettholde helse og egenomsorgsevne er det viktig å være fysisk og mentalt aktiv, være engasjert og til nytte, og være inkludert i et sosialt fellesskap.

– Det er viktig at helsevesenet og politikere blir oppmerksomme på ressursene eldre sitter inne med. Mange av informantene mine har kroniske sykdommer, men har likevel høy egenomsorgsevne. Jeg tror samfunnet kan vinne mye på å vektlegge ressursene og ikke sykdommen og manglene, sier Sundsli.

Det er ikke gjort tilsvarende studier om egenomsorg og eldre hjemmeboende i Norge tidligere.

– Med tanke på framtidens knapphet av helsepersonell vil frivillig innsats, blant annet fra de eldre selv, kunne være viktige bidragsytere, sier Sundsli.

Referanse:

Sundsli: Engasjement, kunnskap og autonomi – møte med en ny generasjon eldre fra urbane strøk: Studier om egenomsorg og helse, doktorgradsavhandling, NTNU 2015.

Oppgaven inkluderer til sammen fire studier og er en del av forskningsprosjektet Self-care and health among older home dwelling people in southern Norway, finansiert av Helse- og omsorgstjenesteprogrammet i Forskningsrådet.

«Hjemme så lenge som mulig» har i alle år vært det rådende idealet for eldreomsorgen. Men i praksis har kommunene prioritert institusjonsomsorgen, altså sykehjemmene.

Mens hjemmetjenester og omsorgsboliger baserer seg på at hjelpen skal komme dit de eldre bor, er sykehjem en institusjon som de eldre må flytte til for å få hjelp.  

Her skiller Norge seg fra Sverige og Danmark, som allerede i stor grad har erstattet aldershjem og sykehjem med eldreboliger og hjemmetjenester av ulike slag.

Dette kommer fram i en rapport som nylig er utgitt av NOVA med bidrag fra Statistisk sentralbyrå og Sintef.

Tre av fire kroner til sykehjem

Også Norge satser på eldreboliger; her til lands kaller vi det omsorgsboliger. Men ifølge forskerne statser vi altså ikke nok. Hovedproblemet med dagens norske omsorgsboliger er at det fortsatt jobber for få folk der, noe som gjør at de ikke kan erstatte sykehjemmene. 

– For eldre som trenger mye hjelp er noen få timer hjemmesykepleie ikke nok, sier forsker Svein Olav Daatland ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA ved HiOA. 

Han mener også at mangelen på bemanning i omsorgsboliger i Norge, gjør at folk unødig tidlig blir sluset inn i sykehjem. Og sykehjemmene tar fortsatt mesteparten av ressursene, forteller Daatland.

– Når nesten tre av fire kroner i eldreomsorgen går til sykehjemmene, blir det lite igjen til boliger og hjemmetjenester som kunne utsette eller erstatte institusjonsomsorg, sier han.

Skjer over hele verden

Å få færre folk på sykehjem ved å legge mer til rette for hjemmetjeneste og omsorgsboliger er en internasjonal trend. Men dette har blitt et kontroversielt spørsmål i Norge med tilhengere av sykehjem og omsorgsboliger i hver sine leire.

Handlingsplanen for eldreomsorgen la opp til at kommunene skulle satse mer på omsorgsboliger og hjemmetjenester. Likevel står den tradisjonelle institusjonsomsorgen fortsatt sterkt i eldreomsorgen, selv om den blir sett på som uaktuell og upassende for andre grupper.

Omsorgsboligene er mindre kjent, og mange er nok redde for at tilbudet ikke er godt nok – at det blir boliger uten omsorg, mener forskeren. Men i stedet for å styrke dette tilbudet fyller altså mange kommuner på med korte besøk fra hjemmesykepleiere på den ene sida og flere sykehjemsplasser på den andre.

– Dette er neppe en bærekraftig strategi for et aldrende samfunn, sier Daatland.

Få omsorgsboliger i de store byene

Motstanden mot endringer ser ut til å være størst i de store byene.

Her er det middels sykehjemsdekning, men svært få omsorgsboliger og dermed et lite samlet tilbud av omsorgsplasser.

Dette fører trolig til en høy etterspørsel etter sykehjem, i mangel av andre tilbud.

Bedre i mellomstore kommuner

Flertallet av kommunene har noenlunde like mange sykehjem som omsorgsboliger. De minste kommunene har mye av begge deler, fordi de har økonomi til det.

De største kommunene satser fortsatt nokså ensidig på sykehjem, og det er vanskelig å forstå hvorfor, ifølge forskerne bak rapporten.

Det er derimot de mellomstore kommunene med 2000 til 20 000 innbyggere, med knapp økonomi og mange eldre, som har en boligorientert eldreomsorg. De har mange omsorgsboliger, generøse hjemmetjenester og få sykehjemsplasser, men mange plasser for korttidsopphold.

Anslagsvis 10 til 15 prosent av kommunene har en slik profil.

Behov for mer kunnskap

Omsorgsboliger kan erstatte flere alders- og sykehjem, men har bare i få tilfeller god nok bemanning til at de faktisk kan gjøre det. Hjemmetjenestene som skal betjene omsorgsboligene, er ikke blitt flere, men tvert imot færre. De er også i større grad reservert for yngre brukere, kommer det frem i rapporten.

– Det bærekraftige svaret på denne utviklingen er neppe å prioritere sykehjemmene slik vi til nå har gjort, men å styrke de svake leddene i tiltakskjeden, nemlig hjemmetjenestene og omsorgsboligene, sier Svein Olav Daatland

Han understreker at dette får stå som en hypotese snarere enn en endelig konklusjon, fordi forskerne fortsatt mangler god nok informasjon om omsorgsplasser og beboernes ferd gjennom tjenestene.

De fleste får før eller siden behov for pleie eller omsorg, og de fleste vil i kortere eller lengre tid motta omsorgstjenester mot slutten av livet. 

Referanse

Svein Olav Daatland mfl: Boliggjøring av eldreomsorgen? Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring NOVA Rapport 16/2014, ISBN 978-82-7894-529-2 

Stadig flere barn får allergi. Nå viser en ny studie at barn som vokser opp i familier som vasker opp på gammelmåten, kan bli spart for denne folkesykdommen.

De svenske forskerne har studert over 1000 barn og deres 7-8 år gamle barn i to regioner i Sverige, Kiruna i Nord-Sverige og Mölndal utenfor Göteborg. Studien fra Göteborgs universitet er publisert i siste utgave av Pediatrics.

40 prosent lavere sannsynlighet

Foreldrene ble spurt om oppvaskvanene sine, og om barna deres hadde eksem, astma eller sesongallergier.

De barna som vokser opp i hjem der foreldrene tar oppvasken for hånd, har faktisk rundt 40 prosent lavere sannsynlighet for å utvikle allergier enn andre barn.

Risikoen for allergi ble enda lavere hvis barna spiste ferske matvarer fra gårder, som har et høyere bakterieinnhold. Det er kjent fra tidligere forskning at barn som vokser opp på gårder, har lavere risiko for å utvikle allergier.

Støtter hygienehypotesen

Forskernes forklaring er at når du vasker opp for hånd, får du ikke glass, tallerkener og bestikk så rene som når du bruker oppvaskmaskin. Dette er faktisk en god ting, fordi det kan utsette familien for flere bakterier.

Flere studier har de siste årene gitt støtte til den såkalte hygienehypotesen, nemlig at barn har godt av litt skitt for å unngå blant annet astma og allergier. Flere forskere spekulerer i om det miljøet barn vokser opp i, rett og slett er for rent.

Ut med oppvaskmaskinen?

Men forskerne gjør oppmerksomme på at de ikke har funnet en direkte forklaring. Det betyr at det også kan være underliggende årsaker til at de som vasker opp for hånd, har mindre allergier. For eksempel har andre studier antydet at barn som bor i familier med lavere inntektsnivå, har redusert risiko for allergi. 

Selv om forskerne har tatt familiens økonomiske status i betraktning, kan det likevel være at folk som ikke har oppvaskmaskin, lever annerledes enn de som kjøper seg en maskin til å gjøre jobben.

Det er derfor for tidlig å oppfordre folk til å kaste ut oppvaskmaskinen. 

Referanse:

Bill Hesselmar m.fl.: Allergy in Children in Hand Versus Machine Dishwashing, Pediatrics, februar 2015, Sammendrag

Videoen er laget av News Watch

Den er ikke mer enn dobbelt så stor som en huskatt, men den har ikke noe mindreverdighetskompleks; det er en ytterst sjelden video fra Ugandas jungel et klart bevis på.

Her kan du se hvordan kattedyret oppløser en apeflokks fredelige hagefest i løpet av noen få sekunder.

– Det gir et spennende og sjeldent innblikk i verdenen til dette fascinerende dyret. Selv om vi vet mye mer om gullkatter enn for et par år siden, er det mye som fortsatt er mystisk, sier David Mills i en pressemelding.

Mills er ph.d.-student ved University of KwaZulu-Natal i Sør-Afrika.

Ikke noen overraskelse

Opptaket viser en afrikagullkatt som angriper en flokk kolobusaper. Den er filmet av en forskergruppe fra Max Planck-instituttet for evolusjonsantropologi i Tyskland.

– Primatologer i Kibale (nasjonalpark i Uganda, red.anm.) har flere ganger observert at aper har sendt ut faresignaler på grunn av gullkatter. Nå ser vi hvorfor, sier David Mills.

I videoen kan du se hvordan apene løper for livet så snart de oppdager det aggressive kattedyret. Denne gangen slipper de imidlertid unna, og gullkatten må gå slukøret hjem.

Aper plager katt

Forholdet mellom de to dyreartene er imidlertid mer nyansert enn videoen viser. En tidligere opptak viser nemlig modige kolobusaper som vekker en gullkatt som forsøker å sove.

Apenes lynraske reaksjonsmønster gir forskerne en bedre forståelse for denne modige atferden.

– Videoen gir oss helt ny kunnskap om denne jakten. Den viser hvorfor aper tør erte en gullkatt som forsøker å få seg en lur i et tre, sier student Laila Bahaa-el-din.

– En voksen kolobusape er en betydelig motstander for en afrikansk gullkatt. Gullkatten kan bare jakte ved å legge seg i bakhold og raskt få satt inn et dødelig bitt, forklarer hun.

Afrikagullkatten veier typisk mellom 5 og 16 kilo, mens apene i videoen veier mellom 7 og 12 kilo.

Referanse:

Laila Bahaa-el-din mfl.: The African golden cat Caracal aurata: Africa’s least-known felid, Mammal Review, januar 2015, DOI: 10.1111/mam.12033. 24/02/14

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

I 1347 seilte flere skip inn i italienske havner med en bitter last. En last som hele Europa snart skulle smake. Pesten.

I de neste åra raste svartedauden som en gressbrann gjennom den europeiske befolkningen. I 1349 ankom den Skandinavia, før den feide videre inn over Russland.

En betydelig andel av innbyggerne i mange land var døde da den skrekkelige pandemien endelig brant ut. Men marerittet var ennå ikke over.

Gjennom de neste hundreåra vendte pesten stadig tilbake i store og små epidemier på ulike steder i Europa. De siste utbruddene skjedde helt inn på 1800-tallet.

Trodde pesten overlevde i gnagere

Forskerne har lenge antatt at pestbakterien overlevde i ville gnagere mellom hver gang den slo til blant menneskene.

Men nå har et team av norske og europeiske vitenskapsfolk undersøkt saken nærmere. Og de finner ingen tegn til at pesten holdt stand i gnagerbestander i Europa.

Antageligvis ble bakterien i stedet importert på nytt og på nytt fra Asia, konkluderer forskerne.

– Jeg er veldig overrasket over resultatene. Jeg trodde i utgangspunktet at det fantes slike reservoarer blant gnagere i Europa, sier professor Nils Chr. Stenseth. Han leder CEES – Senter for økologisk og evolusjonær syntese – ved Universitetet i Oslo, og er en av forskerne bak de nye resultatene.

– Men dette forklarer jo hvorfor det ikke lenger er utbrudd av pest i Europa, slik det er andre steder i verden.

Klimaet påvirker pest

Pesten er nemlig ikke dau. I dag finnes bakterien hos ørkenrotter og andre ville gnagere i Asia, Afrika og Amerika. Noen ganger smitter sykdommen over til mennesker i nærheten. De siste ti åra har Stenseth og kollegaene forsket mye om hvorfor dette plutselig skjer.

De har funnet ut at klimaet har mye å si. Når våren er varmere og sommeren er våtere enn vanlig, har ørkenrottene mye mat og gode tider. Da øker både antallet dyr og lopper raskt. Dette kan skje over en hel region.

Dersom pestbakterien finnes blant disse dyra, kan den altså også spre seg til mange flere dyr og over større områder.

Men når klimaet igjen skifter og det blir trangere tider, vil mange av ørkenrottene dø. Loppene samler seg i store mengder på dyra som fortsatt er i live. Og selv om loppene foretrekker å leve på gnagere, blir det etter hvert så trangt at insektene begynne å søke etter alternative verter.

Som mennesker og husdyra deres.

Slik øker altså risikoen for at en pestinfisert loppe biter et menneske, og dermed overfører pestbakterien til oss.

Studerte gamle beskrivelser av pest

De tidligere studiene av klima, gnagere og lopper ga altså grunn til å anta at slike hendelser i Europa lå bak de stadig tilbakevendende epidemiene i århundrene etter svartedauden.

Nils Chr. Stenseth, Boris Schmid og Lars Walløe fra Universitetet i Oslo og deres europeiske kollegaer ville teste nettopp denne hypotesen.

– Vi tok historiske data over tid og sted for utbrudd av pest etter Svartedauden og spurte: er det en sammenheng mellom klimaet i Europa og tidspunktet for nye epidemier?

Forskerne har gått igjennom 7711 historiske beskrivelser av pestutbrudd, og sammenlignet dem med analyser av årringer på trær fra samme tid og sted. På denne måten kunne de sjekke om plutselige utbrudd av pest blant mennesker fulgte etter visse typer endringer i klimaet.

– Men vi fant ingen holdepunkt for det i Europa, sier han.

Derimot fant de en annen kobling.

Startet i Asia

– Da vi analyserte klimadata fra Sentral-Asia, fant vi en tydelig sammenheng mellom et pestfremmende klima i Sentral-Asia og forekomst av pest i Europa 12 til 15 år senere, sier Stenseth.

Dette kan altså tyde på at pestbakterien fantes blant ulike gnagere i områder i Asia, og så – når klimaet tilsa det – kunne smitte over til husdyr og folk som med tida tok smitten med seg til Europa.

I de historiske nedtegnelsene lå det også flere hint om at dette kan ha skjedd. I mange av tilfellene der pesten plutselig dukker opp i Europa, starter utbruddet i en havneby ved Middelhavet eller Svartehavet.

Dette var havner der varer fra Silkeveien og andre handelsruter fra øst ble skipet inn.

Skal undersøke gamle tenner

Kanskje kom de nye bølgene med pest med kamelkaravanene fra Østen, spekulerer forskerne i artikkelen, som nå er publisert i PNAS.

Mange av disse handelsrutene gikk i hvert fall igjennom områder hvor det i dag finnes pestsmitte hos ville gnagere. Og forskerne vet fra før at kameler ganske lett blir smittet av pestlopper i slike områder. Så kan de igjen overføre sykdommen til mennesker.

– Men ennå vet vi ikke om de nye pestepidemiene virkelig kom denne veien, sier Stenseth.

Neste: DNA-sjekk

Han forteller at neste skritt er å bruke genetisk materiale til å finne ut om ideen stemmer.

– Vi skal undersøke pest-DNA som er bevart i tennene til mennesker som vi vet har dødd av pest på ulike tider og steder.

Dersom det virkelig var ulike varianter av pest som kom fra Asia i flere bølger, forventer forskerne at det skal være relativt stor genetisk forskjell mellom pest-DNAet i de ulike tennene. Stammer alle utbruddene derimot fra den samme bakterien som kom i 1347, vil variasjonen være mindre.

Stenseth mener slike DNA-analyser vil gi et ganske sikkert svar.

– Jeg er overbevist om at pesten må ha kommet flere ganger. Hvis vi finner ut at det stemmer, vil så mange brikker falle på plass.

– I så fall må historien om svartedauden og alle pestepidemiene etterpå skrives om.

Referanse:

Boris V. Schmida mfl., Climate-driven introductions of the Black Death and successive plague reintroductions into Europe, PNAS, februar 2015. Sammendrag.

Når proffsyklistene forserer mil etter mil i hårreisende tempo, er alle muligheter for ekstra luftmotstand eliminert så godt det lar seg gjøre.

For eksempel er hårete legger barbert slik at kroppshår ikke skal bremse farten. Sykkeldrakten er designet etter alle kunstens regler for å få best mulig effekt og minst mulig motstand.

• Les også: Slik blir syklister raskere

Draktene sitter klistret til kroppen som et ekstra lag hud. Vekten er minimal, og kvaliteten på stoffet i drakten gjør at den puster. Stoffkvalitet og design er forsket på i mange år og forbedret mange ganger. Men fortsatt er det rom for ytterligere forbedringer.

Derfor driver Live Spurkland med testforsøk i vindtunnelen ved NTNU.

Tester forskjellig typer stoff

Hun har siktet seg inn mot draktene til de kvinnelige landslagssyklistene.

– Jeg startet med å teste nesten 30 forskjellige materialer på sylindre i ulike størrelser for å kartlegge stoffenes egenskaper. Ut fra resultatene fra disse første testene har jeg fått sydd tre drakter med litt forskjellige materialer.

– Disse tester jeg nå opp mot den originale, altså den som de kvinnelige landslagssyklistene bruker, forklarer Spurkland.

Hun er stipendiat ved Institutt for energi- og strømningsteknikk ved NTNU og er selv aktiv syklist.

Sykkeldrakter må være helt kroppsnære, men det betyr ikke nødvendigvis at stoffet skal være helt glatt. Draktene Spurkland har med seg til testingen har nemlig innfelt stoff med forskjellig struktur eller ruhet i overflaten.

– For å oppnå minst mulig luftmotstand må ruheten i overflaten tilpasses kroppsdelens form og hastigheten på luftstrømmen rundt kroppsdelen. Ved å sette sammen en sykkeldrakt av flere forskjellige materialer med ulik overflateruhet, kan man til en viss grad påvirke hvordan luften strømmer rundt syklisten.

Når hundredelene teller

De nydesignede testdraktene skal til pers i vindtunnelen – på en virkelig person. Proffsyklist Ingrid Lorvik har stilt seg til disposisjon. Landslagssyklisten er vant til daglige treningsturer på flerfoldige mil, så økta i vindtunnelen blir som en bitteliten oppvarming å regne.

Spurkland har likevel med et lite lager av sjokolade og nøtter for å holde energien oppe. For én ting er sikkert: Det blåser temmelig frisk motvind når luftstrømmen inne i tunnelen slås på.

– Det er viktig at draktene er mest mulig tettsittende. Vi merker det med én gang det kommer luft inn mellom drakten og kroppen. Drakten må sitte klistra, sier Lorvik.

• Les også: Sykler fortere om kvelden

Når hun sykler i Sør-Europa hvor det er veldig varmt, er det godt for komforten at det er innfelt netting enkelte steder slik at det blir litt luftig.

– Drakta har nok ikke så mye å si for en vanlig mosjonist, men for oss har den mye å si. Det er også et psykologisk element knyttet til det å vite at du har det beste utstyret. Mye sitter i hodet når du skal gi det siste du har av krefter, sier Lorvik.

I kraftig motvind

I en datamaskin koblet til vindtunnelen har Spurkland programmert inn ulike variabler hun vil måle. Sykkelen som brukes i testen, er fastspent på en vekt som blant annet måler aerodynamisk drag. Trykk og temperatur er også størrelser som mates inn i programmet.

Under testingen gjøres mange målesekvenser på 30 sekunder hver. Halvparten er dynamiske, det vil si syklisten tråkker i en jevn frekvens. Den andre halvparten er statiske, det vil si at syklisten sitter musestille i samme posisjon.

I alle forsøkene er motvinden inne i tunnelen temmelig frisk. Hastigheten varierer fra 35 til 65 kilometer i timen.

På sporet av en forbedret drakt

Når Spurkland i etterkant analyserer datamaterialet, trekker hun ut følgende resultater:

– Det ser ut til at endret materiale på ermer og skuldre kan ha positiv effekt. Buksen med en utradisjonell struktur kom best ut i den første testen, så det blir spennende å jobbe videre med den. Jeg har en del flere tester å gjøre før jeg kan konkludere noe, sier Spurkland.

Neste steg er nå å få laget en ny testdrakt med justeringer basert på det som kom fram under prøvingen i vindtunnelen. Det er Trimtex som er oppdragsgiver for Spurklands diplomarbeid og som lager testdraktene.

– Det blir blant annet noen endringer i plassering av sømmer på trøya slik at de i større grad går i fartsretningen. Vi har også endret litt på lengden på ermene og på plassering av lommene.

– I tillegg skal vi teste hvor mye ekstra struktur nederst på shortsen og på ermene har å si. Denne draktutgaven skal så ut i en ny testrunde både på en levende syklist og på en dukke, i hastigheter fra 35 til 75 kilometer i timen, forklarer Spurkland.

Det er ikke gjort i fei å skulle vinne hundredeler. Men hvis Spurklands tester viser gode resultater, kan proffsyklister etter hvert stille i nye og forbedrede drakter. Som gir det bitte lille ekstra for farten.

Humler er en artsgruppe som er svært sårbare for klimaendringer, siden de stort sett er tilpasset et kaldere klima.

– Det er også en artsgruppe som har stor betydning for matproduksjonen, siden de tilhører de viktigste pollinatorene i Europa, forteller forsker Frode Ødegaard ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).

Mer enn en million observasjoner

Han er en av forskerne bak et stort europeisk prosjekt som har samlet inn mer enn én million humleobservasjoner. Disse har vært brukt til å beregne klimatoleransen for de 69 humleartene som finnes i verdensdelen.

• Les også: Hvorfor dør humlene?

Basert på tre ulike scenarier for klimaendringer fram mot 2050 eller 2100 har forskerne beregnet hvordan humleartene vil være utbredt i framtida.

– I hvilken grad artene vil overleve i framtida, vil delvis avhenge av hvordan de er i stand til å spre seg til nye områder som har mer egnede klimatiske forhold, forklarer Ødegaard.

Han legger til at det vil være vanskelig for mange arter å spre seg, siden Europa er så urbanisert og de mest sårbare humlene ofte bare finnes i små lommer med naturlig habitat.

Mange arter kan forsvinne

Avhengig av hvilke klimascenarier og spredningsmodeller man legger til grunn, vil mellom 9 og 34 humlearter stå i fare for å forsvinne helt fra Europa innen 2100. I tillegg vil 28 av artene trolig innskrenke sitt nåværende utbredelsesområde med mellom 50 og 70 prosent innen 2100.

Bare tre arter vil kunne bli mer vanlige som følge av klimaendringene.

– I Norge vil det for eksempel kunne bli passende klima for arter som ikke lenger vil klare varmere og tørrere somre lenger sør i Europa, sier Ødegaard.

– Vi har allerede sett at tilpasningsdyktige arter som steinhumle og mørk jordhumle nå har spredt seg nord for polarsirkelen.

Klimaendringene slår imidlertid dårlig ut for fjellhumlene – arter i underslekten Alpinobombus. De opptrer allerede mer enn 100 høydemeter lenger opp i fjellet enn bare for noen tiår siden.

– Dersom disse endringene skjer fortere enn at vegetasjonen klarer å følge etter, kan det bli problematisk for ressurstilgangen, forklarer Ødegaard.

– I lavere fjellområder vil artene fort forsvinne. Når de har nådd toppen av fjellet, er det ikke lenger noe sted å flykte til.

Viktig med god tilgang på mat

Selv om det nå ser ut som om humlene går en mørk fremtid i møte, kan mye gjøres for å bedre situasjonen. Studier fra England har nemlig vist at humler er mer robuste mot klimaendringer dersom de har rikelig tilgang på mat.

Motsatt kan en bestand også bli slått ut av klimaendringer dersom den har dårlig tilgang på gode leveområder.

– For å begrense den negative effekten av klimaendringene er det derfor viktig at vi sikrer at humlene har god tilgang på blomsterenger, hvor de kan finne mat gjennom hele sommersesongen, sier Ødegaard.

• Les også: – Derfor går det dårlig med biene

Folk flest kan bidra

Forskeren sier at det er viktig at myndighetene sørger for at det blir flere blomsterenger – blant annet gjennom restaurering av slåttemarker. Han legger imidlertid til at folk flest også kan bidra.

– Du kan for eksempel sette ut humlekasser og gjøre om en bit av plenen om til blomstereng, der du planter humlevennlige planer. I tillegg er det viktig å unngå å bruke sprøytemidler.

Ødegaard er likevel opptatt av at bidrag fra folk flest ikke må bli en sovepute for myndighetene.

– Det er miljø- og landbruksmyndighetene som må dra lasset, gjennom humlevennlig arealforvaltning av de områdene som er av størst betydning.

Musemangel rammer humlene

Klimaendringer vil også kunne føre til endringer som har indirekte innvirkning på humlenes livsvilkår. De kan skape forandringer i flora, artssammensetninger, konkurransesituasjon og forekomsten av parasitter og sykdommer.

– Musebol er meget viktige for de fleste arter av humler, siden nesten alle humlebol som lages i bakken, anlegges i gamle musebol, forteller Frode Ødegaard.

– Bestanden av smågnagere er som regel sterkt påvirket av klimatiske forhold. Barfrost og manglende luftrom mellom bakke og snø kan begrense bestandene betydelig – noe som igjen vil gå ut over humlene.

Tidlige gåsunger er risikabelt

Varmere klima kan også skape mildvær som lokker viktige næringsplanter – som selje – til å blomstre allerede tidlig i mars. Humledronningene lokkes da ut, men står i fare for å bli utsatt for lange og kalde perioder før våren setter inn for fullt.

– Humler kan holde en kroppstemperatur på mellom 37 og 39 grader når den er aktiv og varmer opp bolene sine til nesten 30 varmegrader. De er på mange vis som små pattedyr, forklarer forsker Ødegaard.

Han utdyper at humlene vibrerer vingene sine for å varme opp seg selv og bolet, noe som er svært energikrevende i perioder med kjølig vær. De risikerer derfor å fryse eller sulte i hjel dersom bolet allerede er startet opp.

Referanse:

Rasmont mfl: «Climatic Risk and Distribution Atlas of European Bumblebees», BioRisk, februar 2015, doi: 10.3897/biorisk.10.4749. Sammendrag

Førsteamanuensis Anne Hege Grung ved Det praktisk-teologiske seminar.

Religion og religiøs identitetspolitikk kan splitte mennesker. Utøvere og tolkere av en bestemt religiøs praksis, som kristendommen, som islam, kan bruke religionen til å skape en fortelling om dem som er innenfor, ’som oss’  og dem som er ’utenfor’, fiender.

I dagens situasjon er det viktig å trekke noen historiske linjer. Vi bør huske at vi har konkrete historiske eksempler i ganske nær historie på hvordan elementer fra kristendommen er brukt for å legitimere høyreekstreme grupper og rasistiske staters voldelige overgrep og drap på både kristne og andre som motarbeidet rasisme og undertrykkelse.

Borgerkrigen i El Salvador på 1980- og 90-tallet med sine dødsskvadroner, apartheidregimet i Sør-Afrika, krigen på Balkan – alle er eksempler på at ’kristne verdier’ er tolket inn i voldsforherligelse, massedrap og terror mot sivile. Nå ser vi hvordan ISIS/IS/Daesh og Al Quida opererer på lignende måter –  og det kan se ut til at de viser det meste av sin brutale oppmerksomhet mot andre muslimer som ikke underkaster seg deres tolkning av Islam i Midt-Østen, selv om henrettelse av kristne, som i Libya, og angrep på jøder og symboler for ytringsfrihet (i Europa) også er en del av deres motbydelige mønster.

En slik strategi er i realiteten et system der selvkritikk innen en religiøs tradisjon blir ansett som forræderi mot en stat og/eller mot en livsform, og religiøst og politisk sett annerledes troende blir frarøvet liv og rettigheter. Et slikt syn – bortsett fra at det vever nasjonalisme og religion tett sammen – bygger på at man ser på religioner og religiøse tolkninger som konkurrenter i et nullsumspill, der noen har rett og andre tar helt feil. Dette kan utvikle seg det til det ekstreme: De andre tar ikke bare feil, de er feil. De andre må bort. De skal enten fraktes bort et annet sted enn der ’vi’ er, eller de skal fysisk utryddes. Dersom man tar i bruk det religions- og terrorforsker Mark Jürgensmeyer kaller en ide om en ’kosmisk krig’, innebærer dette at det andre/de andre er det onde, at de skaper kaos i et univers som burde være ordnet,  og at religiøse krigere har jobben med å ’ordne opp’.  Krigen ikke er over før det andre/de andre er utryddet.

Hvordan kan sånne ideer finne utbredelse? Religiøse tradisjoner kan levere verdensbilder, symboler, konfliktperspektiver og idealer som kan være med på å dehumanisere og demonisere andre mennesker som tror forskjellig innen den samme religionen, som tilhører andre religioner, eller som ikke holder seg med noen religion. Voldelige konflikter kan bruke religiøse tradisjoner som drivstoff og legitimitet.

Gandhi sa: Øye for øye, så blir vi alle blinde. Mennesket, alle mennesker – skal etter menneskerettighetenes etiske standard være en målestokk  i seg selv. Der man avkorter på dette, vil det alltid være en fare for at mennesker, individer, blir brukt i en instrumentell forstand. Terrorister og voldelige ekstremister gjør nettopp dette, og de skaper stor frykt på denne måten. Men også andre, etablerte strukturer kan risikere å avkorte og gradere menneskers verdi: Hvis norske muslimer opplever at norske myndigheter ikke bryr seg om krig, konflikter og diktatoriske regimer i muslimske majoritetsland, vekker det en mistenksomhet om at koloniale, orientalistiske holdninger er på ferde. Norske muslimer er vokst opp med norsk rettighetstenkning og likeverdsidealer som alle andre nordmenn.  Med dette perspektivet integrert får man øye på forskjellsbehandling eller skjult dehumanisering der det skjer. Å bli oppmerksom på diskriminering og dehumanisering av andre, av seg selv eller sin egen gruppe, er en del av dugnaden for å vedlikeholde et demokrati. Derfor må slike erfaringer og observasjoner få komme fram i lyset.

Religiøs praksis og tolkning av religion skjer ikke i et vakuum. Meninger, holdninger og handlinger er en del av et sosialt og kulturelt univers som preger disse tolkningene. Dette gjelder både hvordan religiøse mennesker tolker hverandre, og hvordan ikke-religiøse tolker religiøse – og omvendt. Plutselig brutalitet slik vi har sett i Paris og nå i København skaper lidelse, frykt og avmakt.Terrorhendelser skaper et stort behov for å forstå og for å tolke, slik at det er mulig å gjenopprette en slags oversikt og mening. Mange har allerede vært ute for å bidra til å tolke det som skjedde i Paris. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at tolkninger av slike hendelser skjer på forskjellig måte, avhengig av hvilket kontekst man leser handlingen inn i, og avhengig av hvilke briller man har på. For noen er det som skjedde en bekreftelse på at muslimer generelt er farlige. For andre et uttrykk for at ulike grupper med ulik religion ikke kan eksistere fredelig sammen. Men mange, kanskje de fleste – har advart mot å tolke det som skjedde inn i en slags ’sivilisasjonskrig’ mellom islam og vesten, og advart mot å overlate tolkningen til organisasjoner og krefter som ønsker å spille på hat og skape fiendebilder.

Den franske islamforskeren Francois Burgat, som har bodd i mange ulike land i Midt-Østen i flere tiår inkludert Jemen og Syria og som er en av Europas fremste forskere på islamisme, tolket terrorangrepene i Paris på en mindre symbolsk måte enn mange av sine forskerkolleger. Han tolket dem ikke først og fremst som et generelt angrep på ytringsfriheten i Frankrike og Europa. Han uttalte rett og slett at siden Frankrike var en del av en fysisk krig i Midt-Østen, akkurat nå som en del av koalisjonen som bomber stillingene til IS/ISIL/Daesh, må  regne med motangrep. Det spesielle med denne krigen er at den føres langt unna fransk territorium, og Burgat mente dette gjør at folk flest ikke tenker over at Frankrike deltok i krigshandlinger. Den brutale overraskelsen var at det som skjedde, skjedde på fransk jord, og Burgat mente altså dette var et hevntokt i en krig, og at angriperne hadde valgt angrepsmål som gav oppmerksomhet og som skapte størst mulige motsetninger mellom muslimer og ikke-muslimer i Europa.

I en slik situasjon blir det uhyre viktig å løfte fram fortellingene om fellesskap på tvers av grupper som stort sett aldri når media, og peke på den tilliten som er der og som er usynlig. Jeg skal komme med ett eksempel på en slik fortelling fra Norge: Kontaktgruppa mellom Den norske kirke og Islamsk råd kom for noen få år siden med en fellesuttalelse mot ekstremisme. Dette var en uttalelse kontaktgruppa begynte å jobbe med etter at vi sammen hade vært på en reise i Bosnia-Herzegovina. Fra en dag til en annen opplevde Sarajevos innbyggere at byen var delt, og at det var krig. Massakren i Srebrenica var en av de grufulle hendelsene i den nære historien som skjedde på bakgrunn av et unnfallende internasjonalt samfunn og en etno-nasjonalistisk-kristen ekstremisme. Et halvt år etter denne reisen skjedde terrorangrepene på regjeringskvartalet og Utøya i Norge, og vi arbeidet videre med uttalelsen med enda flere rystende opplevelser av voldelig ekstremisme i bagasjen. Jeg vil sitere noen deler av denne uttalelsen som kontaktgruppa kom med i november 2011:  

Ekstremisme handler om bruk av vold, tvang eller trusler som fremmer ekstremistenes idealsamfunn eller som angriper enkeltmennesker eller grupper. Dette skjer ofte uten at religion er inne i bildet. Men det er også noen som bruker religion eller religiøs retorikk for å begrunne eller legitimere ekstremisme, blant annet ved å tolke hellige tekster slik at de støtter ekstremistiske holdninger og handlinger. Det er dette vi forstår som religiøs ekstremisme, og som vi som religiøse ledere har et særlig ansvar for å ta avstand fra og motarbeide.

Kjennetegn

Det er ulike kjennetegn på religiøs ekstremisme, vi nevner særlig disse:

• Oppfatning om at en er alene om den korrekte forståelsen av egen religion, slik at en ikke kan samarbeide med andre som har andre oppfatninger, selv ikke innen ens egen religiøse tradisjon.
• Overbevisning om at det finnes bestemte grupper som det ikke er mulig å leve sammen med og som en derfor vil bekjempe eller fjerne, enten fra samfunnet som helhet eller fra konkrete steder eller områder.
• Devaluering av menneskeverdet til mennesker i bestemte grupper, og motstand mot at menneskerettighetene skal gjelde for dem.
• Anklage mot annerledes troende for å ha bestemte politiske, verdimessige eller religiøse meninger, uten å la dem selv få lov til å definere hvem de er eller hva de tror.
• Bruk av kjønnsbaserte hierarkier og maktstrukturer der kvinner ikke blir innrømmet menneskerettigheter og menneskeverd på linje med menn.
• Bruk av hatefullt språk og oppfordring til kamp mot bestemte grupper og mot andre som er uenige med ekstremistene.
• Vilje til å bruke terror, vold eller andre former for makt for å tvinge konsekvenser av egen religionsoppfatning på andre.

Religiøse ekstremister setter seg selv i Guds sted og mener at de kjemper på Guds vegne mot Guds motstandere. Religiøs ekstremisme er derfor i strid med våre religioners lære, spesielt med tanke på menneskets grunnleggende verdi og rettigheter. Tanken om å tvinge sin oppfatning på andre bryter fundamentalt med det ansvar og den rett vi tror Gud har gitt alle mennesker til å gjøre sine egne valg.

i oppfordrer religiøse ledere til å fortsette å ta disse spørsmålene opp i sin forkynnelse og undervisning, slik at en tar avstand fra og forebygger ekstremisme i egne rekker.

• Vi oppfordrer religiøse ledere og trossamfunn til å stå fram sammen offentlig med en felles holdning mot religiøs ekstremisme.
• Vi oppfordrer religiøse ledere og trossamfunn til å utvikle en beredskap for å kunne forebygge og bekjempe ekstremisme.
• Vi oppfordrer menigheter og forsamlinger til å ta disse spørsmålene opp i studiegrupper, plenumssamtaler og dialogmøter.
• Vi oppfordrer religiøse ledere, menigheter og forsamlinger til å beskytte hverandres medlemmer, hellige hus og andre institusjoner som måtte være truet av religiøse ekstremister.
• Vi oppfordrer religiøse ledere, menigheter og forsamlinger til å påtale og imøtegå bruk av hellige tekster og religiøs retorikk som kan gi grobunn for religiøs ekstremisme.

Denne teksten jeg har sitert fra er altså en konsensustekst, som har blitt til gjennom en dialog. Dialog, og religionsdialog blir med jevne mellomrom latterligjort og diskreditert, og kan jo gjerne underlegges et kritisk søkelys. Selv har jeg ofte kritisert religiøs dialogpraksis på et feministisk grunnlag. Religiøse ledere er ofte fortrolige med gutteklubber, men dialog skal ikke være noen gutteklubb –  i så fall strider mot dialogens egne verdier om menneskelig likeverd. Noen tror at slik dialog handler om å forhandle om verdier: OK, vi skal ikke mase om likestilling mellom kvinner og menn, hvis dere ikke maser om sharia, liksom. Det er ikke sånn den kristen-muslimske dialogen i Norge er. I de dialogene der jeg har deltatt, har ingen lagt skjul på sine egne meninger.  Dette fører til respekt,fellesskap, og vennskap. Man setter grenser i en dialog: For eksempel er det avgjørende at alle parter kommer til orde og at man er forpliktet på å skape en prosess preget av respekt og tillit. Hvis en dialog ikke er bygget på gjensidig respekt og åpner for en viss vilje til selkritikk stanser den ofte av seg selv. I de kommende generasjoner er det mange som har langt mer kompetanse til å møte kulturelle og religiøse forskjeller enn det som gjelder for oss over 45. Dette vil forandre bildet vi har av hverandre på en eller annen måte. Det skaper tilgang til en ny, kollektiv kompetanse. Naturligvis er ikke gitt at alle opplevelser av flerkultur og flerreligiøse sosiale sammenhenger  er enkle, eller positive, men det blir mye vanskeligere å etablere eller opprettholde eksotiserende og dehumaniserende elementer og anvende dem på ’de andre’.

Vi strever alle etter å få verden til å henge sammen: Frykt kan gjøre at man føler verden går i filler, eller faller sammen. Det er ingen løsning å be redde folk slutte å være redde, hvis de er redde for muslimer, redde for høyreekstremister, redde for vold eller redde for å bli utsatt for netthat. Det som kan hjelpe mot frykten, er å skapes nye erfaringer. Vi må skape fellesskap som kan øke tryggheten.Hvis det faktum at ikke alle omkring deg har samme bakgrunn, samme religion eller samme kultur skaper utrygghet, må vi sammen skape et annet fundament for trygghet og fellesskap som ikke bygger på at alle må være like.

Dominerende diskurser og det vi kan kalle majoritetsdisurser om grupper i media, på nettet, ved middagsbordet kan legitimere utenforskap og vold, skape avstand, og gjøre hatprat akseptert og naturlig. Hvordan vi snakker om oss selv og andre er med på å skape fortellinger om hat og forakt, eller om fellesskap. Sosiologen Zygmund Bauman har en forklaring på begrepet ’intergrering’ som jeg har stor sans for: Det er ikke spesielle grupper som skal ’integrere seg’ i et samfunn, det er et helt samfunn som skal arbeide sammen for å bli intergrert. Dette skjer ved at man ikke skaper og sementerer parallellsamfunn, altså ’samfunn i samfunnet’ som ikke har kontakt med hverandre og som har ulike fortellinger som ikke møtes.

På denne måten skapes adskilte tolkningsrom, der man lett kan etablere hierarkier mellom grupper. Vi må huske på at vi snakker om fysiske erfaringer når vi snakker om utenforskap, ekstremisme og vold: Det er ikke bare meninger, eller sterk religiøs eller politisk overbevisning som er innholdet i dette. Det representerer  en voldelig, fysisk dimensjon som ønsker å skade, rokke ved menneskers eksistens. På samme måte må vi ta alvorlig at mennesker som har opplevd å bli fysisk skremt og skadet i krig og terror trenger trygghet og omsorg, om de befinner seg i Norge eller Syria. Å arbeide for dette er å arbeide for alles trygghet, fordi det krysser de grensene ekstremistene og kynikerne ønsker å sette mellom mennesker. Vi må rett og slett bygge opp fysisk tillit til fellesskapet, og bygge kraftig ned myten om at vi ikke angår hverandre, at vesten gir blaffen i muslimer eller at muslimer hater vesten – som om ’vesten’ og ’muslimer’ som begrep er faste og gitte størrelser, som om ikke vesten også er et sted millioner av muslimer har sitt hjem. Konflikten er ikke mellom religioner, eller mellom ’sivilisasjoner’. Konflikten står mellom dem som dehumaniserer og begår vold mot andre, og dem som kjemper for at alle menneskeliv er uendelig verdifulle i seg selv, og at et menneskeliv er sin egen målestokk.