Hvert år dannes 8000 tonn med mikroplast i Norge.

– Om man fyller Bergen sentrum med disse 8000 tonnene, vil bergenserne stå til knes i mikroplast, sier Ellen Hambro, direktør for Miljødirektoratet.

Omlag halvparten av dette havner i havet. Her kan den bli tatt opp i blåskjell, sjøkreps, fisk og andre sjødyr.

Fram til nå har man trodd at mesteparten av disse plastpartiklene kom fra kosmetikk og tannkrem. Men en ny rapport laga på oppdrag av Miljødirektoratet viser at dette er helt feil.

To kilo fra hvert dekk

– Når du kjøper et nytt bildekk, veier det 12-13 kilo, sier Peter Sundt i Mepex Consult, som står bak rapporten.

– Men når du leverer det inn igjen etter et par tre år, veier det bare 10,5 kilo.

De to kiloene som har blitt slitt bort fra dekket, ligger enten igjen langs veien, eller de har blitt skylt ut med regnet i bekker og elver.

Så i en ny retning

– Vi ble veldig overraska over dette fordi det er kosmetikkindustrien som har fått mest oppmerksomhet på dette feltet, sier Thomas Hartnik, leder for seksjon for avfall og grunnforurensning i Miljødirektoratet.

I den nye rapporten er det sett på hvor det produseres plastpolymerer, som i tillegg til plast også brukes som råstoff i gummi, maling og lakk.

– Fordi det kalles mikroplast har alle tenkt at det bare kom fra plast. Men mikroplast kan like gjerne komme fra gummi, som bildekk er laga av, sier Hartnik.

Vil rense overvann på veiene

– Nå skal vi undersøke disse tallene nærmere. Hvor mye av mikroplasten når havet? Og hva skjer i havet med disse stoffene? sier seksjonsleder Thomas Hartnik.

Foreløpig vet vi lite om hvilke konskvenser mikroplasten har, men Miljødirektoratet vil være føre var.

– Vi kommer til å vurdere å rense mer av overvannet på veiene, sier Hartnik.

Vegvesenet har allerede rensedammer flere steder langs veiene, der overvannet ledes ned i en rensedam før det ledes ut i naturlige vassdrag. Slike dammer blir det trolig aktuelt å sette opp flere av.

Hvert år dannes 8000 tonn med mikroplast i Norge.

– Om man fyller Bergen sentrum med disse 8000 tonnene, vil bergenserne stå til knes i mikroplast, sier Ellen Hambro, direktør for Miljødirektoratet.

Omlag halvparten av dette havner i havet. Her kan den bli tatt opp i blåskjell, sjøkreps, fisk og andre sjødyr.

Fram til nå har man trodd at mesteparten av disse plastpartiklene kom fra kosmetikk og tannkrem. Men en ny rapport laga på oppdrag av Miljødirektoratet viser at dette er helt feil.

To kilo fra hvert dekk

– Når du kjøper et nytt bildekk, veier det 12-13 kilo, sier Peter Sundt i Mepex Consult, som står bak rapporten.

– Men når du leverer det inn igjen etter et par tre år, veier det bare 10,5 kilo.

De to kiloene som har blitt slitt bort fra dekket, ligger enten igjen langs veien, eller de har blitt skylt ut med regnet i bekker og elver.

Så i en ny retning

– Vi ble veldig overraska over dette fordi det er kosmetikkindustrien som har fått mest oppmerksomhet på dette feltet, sier Thomas Hartnik, leder for seksjon for avfall og grunnforurensning i Miljødirektoratet.

I den nye rapporten er det sett på hvor det produseres plastpolymerer, som i tillegg til plast også brukes som råstoff i gummi, maling og lakk.

– Fordi det kalles mikroplast har alle tenkt at det bare kom fra plast. Men mikroplast kan like gjerne komme fra gummi, som bildekk er laga av, sier Hartnik.

Vil rense overvann på veiene

– Nå skal vi undersøke disse tallene nærmere. Hvor mye av mikroplasten når havet? Og hva skjer i havet med disse stoffene? sier seksjonsleder Thomas Hartnik.

Foreløpig vet vi lite om hvilke konskvenser mikroplasten har, men Miljødirektoratet vil være føre var.

– Vi kommer til å vurdere å rense mer av overvannet på veiene, sier Hartnik.

Vegvesenet har allerede rensedammer flere steder langs veiene, der overvannet ledes ned i en rensedam før det ledes ut i naturlige vassdrag. Slike dammer blir det trolig aktuelt å sette opp flere av.

Er det mulig også å måle lykke ut fra språket? 

Forskere fra University of Vermont i USA har forsøkt. De konkluderer med at språk generelt har flest positive ord og dermed en naturlig tendens til å være «lykkelige». 

Flere positive ord

– Vi så på ti forskjellige språk. På alle de måtene folk uttrykte seg på, brukte de flere positive enn negative ord, sier lederen av studien, professor Peter Dodds, i en pressemelding. 

Det er imidlertid ikke alle som er enige i konklusjonen. 

– Man kan ikke si at språk har en tendens til å være mer lykkelige bare fordi det er flere positive ord, sier Anna Vibeke Lindø, førsteamanuensis ved Syddansk Universitet. Hun innrømmer imidlertid at forskernes datagrunnlag og matematiske metoder er «imponerende». 

Den amerikanske forskergruppen analyserte tusenvis av ord i noen av verdens mest utbredte språk. 

100 000 000 000 Twitter-ord

Forskerne tok utgangspunkt i en påstand fremsatt allerede i 1969: Det finnes en universell tendens å bruke positive ord. De ville undersøke dette ved hjelp av «big data».

Først valgte de ut ti av de mest brukte språkene i verden: engelsk, brasiliansk portugisisk, kinesisk, spansk, fransk, tysk, arabisk, indonesisk, russisk og koreansk. 

Deretter undersøkte de forskjellige uttrykksformer i språkene: Twitter, bøker, musikktekster, filmtekster og så videre. De samlet blant annet inn over 100 milliarder ord fra Twitter. 

De 10 000 vanligste ordene ble valgt ut, og folk med språket som morsmål ble satt til å bedømme og rangere ordene fra svært positive til svært negative. Til sammen ble det gjort fem millioner vurderinger, og de fleste var positive. 

– Tatt ut av sammenhengen

Anna Vibeke Lindø er imidlertid ikke helt fornøyd. 

– Jeg er ikke enig i at man ut fra denne metoden kan konkludere med at språk generelt heller mot lykke. Problemet er at konteksten mangler, sier Lindø. 

– De behandler språket som et enkelt instrument som kan behandles med en matematisk metode. Språket er mye mer komplekst enn som så, sier Lindø. 

Må ut i virkeligheten 

Lindø mener forskerne må koble resultatene med verden omkring dem. 

– Det er et imponerende stykke arbeid de har utført. Problemet er at de peker ut ord i et laboratorium. Det blir noe helt annet i virkeligheten, sier Lindø. 

Peter Dodds og kollegaene hans mener derimot at resultatene er tydelige. 

– Studien bidrar til debatten om menneskets evolusjon. Vår sosiale natur ser ut til å være innebygget i språket vårt, sier forskerne.

Referanse:

Peter Sheridan Dodds mfl.: Human language reveals a universal positivity bias, Proceedings of the National Acadamy of Sciences (PNAS), DOI: 10.1073/pnas.1411678112

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Flasker, poser og matemballasje – mye av det du bruker til daglig, er laget av plast. Vi produserer rundt 275 millioner tonn plast i året i til sammen 192 land. En del av dette blir til søppel som havner i havet. Hvor mye, vet ingen.

Siden plastsøppel i havet ble satt på den vitenskapelige agendaen på 1970-tallet, har flere tall vært foreslått. Men det er ingen forskere som har klart å dokumentere plastens gang fra land til vann.

Nå har amerikanske og australske forskere forsøkt å beregne hvor mye plast det er snakk om.

De landet på at det var et sted mellom 4,8 og 12,7 millioner tonn i 2010. Og mye mer kan det bli i framtida.

Usikre tall

Forskerne tok utgangspunkt i plastavfallet fra folk som bor innen en radius på 50 kilometer fra kysten, i de 192 landene.

De så på hvor mye av avfallet som var plast og hvor mye av det som ikke ble skikkelig håndtert gjennom gjenvinning eller søppelanlegg. Dette avfallet som vi mangler kontroll over, står i fare for å forsøple naturen – inkludert havet.

Beregningene spriker så mye fordi forskerne har laget ulike forslag til hvor mye som havner i havet. De har beregnet at det kan gjelde en lav, middels eller høy andel av det søppelet som vi ikke vet hvor ender – 15, 25 eller 40 prosent.

De nye tallene er svært usikre, men metoden er god, mener Bjørn Einar Grøsvik ved Havforskningsinstituttet. Han forsker selv på forurensning i havet.

– Vi mangler gode data å putte inn i modellen, men forskerne har brukt den informasjonen som finnes i dag, sier Grøsvik til forskning.no.

– Dette gir oss bedre informasjon enn vi har hatt tidligere. Nå kan andre forskere bruke modellen til å gjøre nye beregninger etter hvert som vi får bedre tall.

USA som utgangspunkt

Forskerne regner med at en del av søppelet vaskes ut i havet gjennom regnskyll, flyter ned elvene, eller blir dumpet rett i sjøen.

I modellen sin har de puttet inn flere faktorer. De har sett på hva slags system 81 land har for å håndtere avfall. Det finnes ikke informasjon om dette for resten av landene i studien. Basert på informasjon om 14 utviklingsland regner forskerne med at fattige land ikke har god kontroll på søppeldyngene sine.

De har beregnet hvor mye avfall hver person produserer, og sett på befolkningstettheten i området. For å anslå veksten i plastsøppelet tok de utgangspunkt i USA de siste 50 årene. Der utgjorde plast 0,4 prosent av avfallet i 1960 og nesten 13 prosent i 2012. Så har forskerne justert for antatt befolkningsvekst i hvert land.

En del av de andre beregningene er også gjort med utgangspunkt i USA, og studien tar ikke høyde for lokale forhold som hvor mange elver det er i de ulike landene. Heller ikke den uregistrerte resirkuleringen som ofte skjer i fattige land, eller ulovlig dumping, som også er vanlig i industriland.

– Ren gjetning

Beregningene gir oss fremdeles ikke svar på hvor mye plast som faktisk havner i havet.

– Den biten blir ren gjetning, sier Grøsvik.

Han synes det er vel så interessant at modellen viser hvordan mulige plastmengder i havet vil øke framover hvis vi ikke får på plass bedre rutiner for å unngå at plast kommer på avveie. I 2025 kan det i verste fall dreie seg om så mye som 250 millioner tonn. Først i 2100 flater kurven ut.

– Det er skremmende at økningen fortsetter så lenge før den flater ut. Det er en utfordring til verden. Vi må tenke på hvordan vi kan bidra til at det blir mindre plastsøppel, til tross for at vi blir flere folk på jorda, sier han.

Lite av plasten flyter

Det er vanskelig å finne igjen de plastmengdene vi antar går ut i havet. En del lander på bunnen, noe skylles opp på land, annen plast blir spist av fisk og dyr og kan dermed være usynlig for forskerne.

Det er en evig debatt om hvor det egentlig blir av all plasten.

En tidligere studie som beregnet plastmengdene som flyter rundt, viser at det muligens dreier seg om 270 000 tonn.

Det er bare en brøkdel av de inntil 13 millioner tonnene som ifølge den nye Science-artikkelen slippes ut hvert år.

– Dette gir oss en pekepinn om hvor mye vi ikke fanger opp, sier Kara Lavender Law, en av forskerne bak artikkelen, i en pressemelding.

Det kan også gi en pekepinn om at forskerne tar for hardt i. Om tallene deres stemmer, vil det i så fall bety at inntil 98 prosent av plasten havner på bunnen, på strendene eller i magen til havets vesener.

Verstinglandene

Noen land forsøpler mer enn andre. En stor befolkning kombinert med manglende håndtering av avfall utgjør en fare for naturen, konstaterer forskerne.

Selv om en del av de fattigste landene ikke har noen god måte å kvitte seg med søppelet på, er det likevel ikke disse som står for mesteparten av søppelet på avveie.

Verdens mest folkerike land, Kina, ligger på søppeltoppen, fulgt av Indonesia og Filippinene. USA havner på en 20. plass, dersom beregningene stemmer.

Referanse:

Jenna R. Jambeck, mfl: Plastic waste inputs from land into the ocean. Science, 13. februar 2015. Sammendrag.

De aller fleste har slektninger eller kollegaer som bruker høreapparat eller hører dårlig. Likevel har de færreste av oss kunnskaper om hva hørselstap betyr for helsen.

Det å vite mer om hvordan det faktisk oppleves å ha dårlig hørsel, ville gjort situasjonen betydelig lettere for dem det gjelder.

Nå har forskere ved Nasjonalt senter for hørsel og psykisk helse utviklet et terapiprogram som som skal hjelpe folk med nedsatt hørsel til å takle hverdagen. Det skal de gjøre gjennom såkalt kognitiv terapi, som handler om å endre tankemønstre og måten folk opplever hverdagslivet på.

Hørsel og psykisk helse

Noen direkte forbindelse mellom grad av hørselstap og grad av psykososialt stress, finnes ikke.

Mens én person kan leve et godt liv som fullstendig døv, kan et lettere, ensidig hørselstap være en stor belastning for en annen. 

– Vi har lenge sett at det finnes folk med alle grader av nedsatt hørsel som sliter med betydelige stressbelastninger, sier psykologspesialist Katharine Cecilia Williams. Hun er i ferd med å avslutte doktorgradsarbeidet sitt på temaet hørsel og psykisk helse. 

Hun jobber ved Nasjonalt senter for hørsel og psykisk helse ved Oslo universitetssykehus. Det er et landsdekkende behandlingstilbud, der folk som sliter, kan få hjelp.

Vanskelig både sosialt og på jobben

I tillegg til stigmaet som er knyttet til det å være tunghørt, og at mange møter liten forståelse, er det flere forhold som kan påvirke den psykiske helsen når hørselen svekkes. Mange kan oppleve det som et tap når hørselsnedsettelsen gjør det vanskelig å delta sosialt, og når man må trekke seg tilbake fra spennende utfordringer på jobben.

Det kan være veldig energikrevende for personer med redusert hørsel å forsøke å henge med i samtaler på jobb eller privat, fordi de ofte bare vil høre bruddstykker av det samtalepartneren sier.

Det fører til at de hele tiden må jobbe med å fylle igjen hull i samtalen og trekke logiske slutninger om hva som blir sagt. Dette kaller Williams for «krevende kompenseringsarbeid».

– Dette er mentalarbeid som gjør at hørselshemmede gjerne må bruke hukommelsen mer aktivt enn normalthørende. Mange er ikke selv klar over at det er det de gjør, og klandrer seg selv for ikke å orke mer. Mange uroer seg også for å være til bry, eller for å bli oppfattet som mindre kompetente, sier Williams.

Manglet behandlingsmetoder

Vanlige psykologiske behandlinger baserer seg på at pasienten har mulighet til å kommunisere problemene sine fritt og ubesværet.

– Vi opplevde at vi manglet behandlingsmetoder som passer for våre pasienter, forteller Williams.

Til tross for at forekomsten av hørselstap er svært høy i alle vestlige land, er det ikke tidligere gjort noen såkalte intervensjonsstudier for hørselshemmede som lider av psykososialt stress.

Intervensjonsstudier er strengt kontrollerte undersøkelser, utført med en sammenlikningsgruppe som ikke mottar behandlingen.

Tar i bruk kognitiv terapi

Kognitiv terapi er en strukturert, og dermed etterprøvbar, behandlingsmetode. Det betyr at forskere lett kan se om den har funket eller ikke. Terapien går ut på å se sammenhengen mellom tanker og følelser, og hvordan pasienten kan endre tankene sine ved hjelp at forskjellige øvelser. Det skal gjøre pasienten bedre rustet til å håndtere psykiske problemer som angst, depresjon og stress.

Metoden har også vist seg å hjelpe for følgeplagene ved medisinske tilstander som diabetes, utmattelse etter kreftbehandling og kronisk smerte. Kognitiv terapi regnes som en av de aller best dokumenterte behandlingsformene innen psykoterapiforskningen.

– Derfor lurte vi på om kognitiv terapi kunne vise seg nyttig for hørselshemmede, forklarer Williams.

Mye av fokuset i tidligere internasjonal forskning har vært på eldre folk, noe som er forståelig, ut fra at hørselsnedsettelse er vanlig hos gamle mennesker.

– Antallet yngre med nedsatt hørsel er imidlertid større enn mange er klar over, og vi ønsket å nå frem til personer i yrkesaktiv alder med denne studien, sier Williams.

Referanse

Katharine Cecilia Williams m.fl: A cognitive therapy program for hearing-impaired employees suffering from mental distress. International Journal of Audiology, oktober 2014. 

Jarle Bjerke forsker på effekter på vegetasjon av klimaendringer og ekstremvær i nordområdene.

Forskningen omfatter også effekter av beite fra rein og gås og menneskets påvirkning på naturen gjennom endring av arealbruk.

Bjerke er utdannet dr.scient. i biologi ved Universitetet i Tromsø. Han arbeider ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) i Tromsø, der han er del av forskningssamarbeid ved Framsenteret.

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Jeg får gjort mest fagarbeid når jeg får sitte uforstyrret på mitt eget kontor. Skulle jeg nå på utenlandsopphold, burde jeg ta med hele familien, og da tror jeg at mye tid ville gå bort til andre nødvendige aktiviteter enn forskning. Men sett fram i tid ville en retur til Chile eller New Zealand ikke være å forakte. Kanskje til Landcare Research i New Zealand – et institutt som er ganske lik NINA.

Hva ser du helst på TV, «Farmen» eller «Forsker grand prix»?

– Jeg ser ikke på «Farmen» og har ennå ikke hatt anledning å se på «Forsker grand prix», men kanskje jeg bør finne tid til det neste gang.

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– Undervisning har jeg dessverre hatt liten anledning til å gjøre. Forskning og utredning tar hele min arbeidsdag, og jeg trives godt med det.

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap?

– Hanna Resvoll-Holmsen, botanikeren og forskerpioneren som vandret alene i ukevis på Svalbard tidlig på 1900-tallet.

– Nylig avdøde David J. Galloway, lichenolog – lavforsker – med enorm kunnskap og vitenskapelig produksjon. Han er flink til å lære bort og ga meg god hjelp i startfasen av min forskerutdanning.

– Wanda Quilhot, en av Latin-Amerikas få lichenologer. Hun fikk i sin barndom stivt kne, men har ikke latt det hindre henne i å utforske kupert terreng i Antarktis og Chile. Jeg tilbragte mye tid i hennes lab som hovedfagsstudent.

Faguttrykk du elsker?

– «Sp. nov.», forkortelse for species nova. Når man ser dette i den vitenskapelige litteraturen, vet man at det skjulte artsmangfoldet er blitt én art mindre og det kjente artsmangfoldet én art mer. En ny art er blitt beskrevet!

Faguttrykk du hater?

– Å hate er å ta sterkt i, men jeg kan i det minste si at jeg ikke liker noe særlig uttrykket «Publiseringskanaler på nivå 2». Kunnskapsdepartementet har innført et system for vekting av publiseringskanaler. Systemet har med rette fått mye kritikk fra faglig hold.

Nobelpris eller verdens beste pappa?

– Nobelpris, hva er det?

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– Jeg synes det er flott at alle publikasjoner og annen forskeraktivitet dokumenteres og ivaretas i databaser som Cristin. Men mye kan sies om kriteriene for valg av publiseringskanaler til de ulike nivåene. I lang tid var forskningsinstituttsektoren ikke med i rådet som tar disse valgene. Dette har heldigvis endret seg noe. Men poengforskjellene mellom de ulike nivåene er vilkårlig valgt, og det er ingen skriftlig dokumentasjon for hvorfor en spesifikk kanal er på det ene eller andre nivået. Det mest positive er vel at forskere er blitt mer fokusert på internasjonal vitenskapelig publisering. Dette gir en ekstern kvalitetssikring som publisering i norske rapportserier ikke har i samme grad. Og en uendelig høyere grad av kvalitetssikring og samfunnsnytte enn kontorskuffa eller sylinderarkivet har.

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?

– Jeg synes vi er med i et lite paradigmeskifte innen klimaeffektforskningen nå. Klimaeffektstudier handlet i lang tid primært om de gradvise endringene i sommertemperatur og nedbør. Vi og andre har bidratt til en dreining mot effekten av klimaendringer i alle årstider, samt økt fokus på effekten av hendelser og forstyrrelser.

Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– Kvantitativ. Deskriptiv forskning har sine fordeler, men for å kunne gi gode prediksjoner for fremtiden trengs det grundige analyser av store datasett, og det kan kun gjøres kvantitativt.

Utvisningene av kinesiske og iranske forskere har vakt oppsikt de siste månedene. Det skjedde etter etter påtrykk fra Politiets sikkerhetstjeneste. Utvisningene av forskere fører til at Norge taper kampen om de beste, mente NTNU-rektor Gunnar Bovim.

Men nå er det ikke PST, men Høgskolen i Buskerud og Vestfold, som har sagt nei. Mahtab Emami fikk avslag på søknaden sin om å bli tatt opp som masterstudent. Hun klagde inn høgskolen for Likestillings- og diskrimineringsombudet for brudd på diskrimineringsloven.

– Skamfullt

– Jeg ble fortvilet. Det føltes like latterlig og skamfullt som om noen hadde kommentert hudfargen min, sier hun til forskning.no.

Torsdag ga ombudet Emami medhold, og konkluderte med at avslaget om opptak var lovbrudd. Ombudet mener høgskolen burde tatt en konkret vurdering.

– Det er riktig at vi nettopp har gitt en uttalelse om Høgskolen i Buskerud og Vestfold der vi kom til brudd på loven, bekrefter pressevakt Christine Brown Vollan til forskning.no.

Høgskolen i Buskerud og Vestfold diskriminerer ved å avslå opptak av alle søkere med iransk statsborgerskap, står det i uttalelsen.

«Avslaget (på opptak) ble gitt utelukkende på bakgrunn av vedkommendes iranske statsborgerskap. Likestillings- og diskrimineringsombudet konkluderer med at Høgskolen i Buskerud og Vestfold handlet i strid med diskrimineringsloven paragraf 6 ved å avslå opptak til studien for søkeren, uten å foreta en konkret vurdering av hennes tilknytning til Iran.»

Faglig kvalifisert

Mahtab Emami ville emigrere fra Iran og flytte til et demokratisk land. Hun har midlertidig opphold og har bodd i Norge med mann og barn siden oktober 2013.

I fjor vår søkte hun om å bli tatt opp som masterstudent i ingeniørfag ved Høgskolen Buskerud og Vestfold. Hun var full av forventning og gledet seg til å ta fatt på det engelskspråklige masterprogrammet System engineering with embedded systems.

– Jeg hadde en relevant bachelor i faget, gode resultater og alle andre relevante dokumenter. Jeg trodde derfor jeg hadde gode sjanser, sier hun til forskning.no. Men i mai i fjor fikk hun avslag fordi hun ikke var kvalifisert for opptak.

– Skal nektes opptak

Mahtab Emami ba om nærmere begrunnelse, og fikk til svar at hun dessverre ikke var kvalifisert for opptak fordi hun er fra Iran. Søkere med iransk statsborgerskap skal nektes opptak til enkelte studieprogrammer med bakgrunn i eksportkontrollregelverket, ifølge høgskolen.

Klagenemnda opprettholdt avslaget.

Etter tips fra en venn klaget Mahtab Emami vedtaket inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet. I mellomtiden har hun tatt norsktimer for å søke jobb. 

– Stor seier

Gruppen Stop Educational Discrimination kaller uttalelsen for en viktig juridisk seier. En rekke doktorgradsstudenter har i det siste blitt utvist fra norske læresteder. Dette gjelder flere iranske studenter ved NTNU, samt en student fra Kina og en professor fra et europeisk land ved Universitetet i Agder. Disse går nå til sak mot staten.

Slike utvisninger er et inngrep i den akademiske friheten, sier professor ved UiO. 

Høgskolen i Buskerud og Vestfold (HBV) har nå frist til 18. mars med å avgjøre om den skal godta uttalelsen og revurdere søknaden, eller anke til Likestillings- og diskrimineringsnemnda.

Kunnskapsdepartementet: – Rett og plikt

Da forskning.no ringte rektor Petter Aasen torsdag, kjente han ikke til detaljene i uttalelsen. Men han uttaler seg på generelt grunnlag om saken.

Høgskolen i Buskerud og Vestfold la et brev som lærestedene mottok fra Kunnskapsdepartementet i mars 2014, til grunn for avslaget.

– Her understrekes det at utdanningsinstitusjonene i henhold til lov og forskrift om eksportkontroll og forskrift om sanksjoner mot Nord-Korea og Iran, har plikt og rett til å nekte studenter fra Iran og Nord-Korea adgang til bestemte fag, sier Aasen.

Beklager at det rammer enkeltpersoner

– Jeg skjønner godt den vanskelige situasjonen denne ­­­­­­­personen har kommet i, og beklager at dette har rammet enkeltpersoner. Men vi utarbeidet rutiner som vi fulgte i fjorårets opptak av studenter. Vi så primært på hvilke fag de søkte seg til og hvilke land søkerne kom fra, forteller Petter Aasen til forskning.no.

Aasen bekrefter at høgskolen ikke vurderte sikkerhetsrisikoen knyttet hver enkelt student individuelt.

– Vi vurderte innholdet i våre ulike studieprogram og den risiko som var forbundet med det i lys av regelverket. Vi vurderte at en student fra Iran eller Nord-Korea ved opptak til disse fagene, ville bli rammet av regelverket, forklarer han.

Rektoren vil be om et møte med Kunnskapsdepartementet og drøfte saken, og om høgskolen skal anke.

– Hvis det viser seg at lov og forskrifter som vi er bedt om å forholde oss til av vår eier Kunnskapsdepartementet, er i strid med annet lovverk, får departementet ta stilling hvordan det skal håndteres, sier han.

Møter med PST

Ledelsen ved høgskolen hadde også møter med PST i forkant av opptaket, for å få et innblikk i deres vurdering av den generelle sikkerhetsrisikoen.

– Vi tok vurderingene til PST og pålegget fra Kunnskapsdepartementet til etterretning. HBV har ikke kompetanse til å overprøve PSTs sikkerhetsrisikovurderinger, sier Aasen.

Aasen oppgir at adgangsbegrensningen var knyttet til teknologifagene, og at høgskolen har flere iranske studenter i andre fag.

Forsvarsindustri

Programmet hvor denne studenten ikke fikk starte, er på høgskolens campus i Kongsberg, og har har samarbeid med Kongsberg-industrien. 

– Teknologistudenter på Campus Kongsberg og Campus Vestfold har tilgang på moderne teknologifasiliteter og til pågående forskning, og det vil være vanskelig å holde enkeltstudenter ute fra dette, sier rektor Petter Aasen.

Omstridt brev

Brevet som høgskolen i Buskerud og Vestfold  19. mars mottok fra Kunnskapsdepartementet, ble sendt til alle statlige og private universitetet og høgskoler, som en påminnelse om eksportkontrollregelverket. 

Der ble lærestedene oppfordret til å identifisere sensitive studier. I brevet står det blant annet: 

Norske utdanningsinstitusjoner har en plikt til å forhindre lovstridig overføring av kunnskap innen fagområder som er relevant for spredning av masseødeleggelsesvåpen, eller leveringsmidler for slike. Dette følger blant annet av forskrift om sanksjoner mot Iran. Iranske personer skal etter eksportkontrolloven avvises fra bestemte studier. 

Årvåkenheten bør særlig rettes mot høyere studienivåer (masterprogram og doktorgradsstipendiater) innenfor fagområder som omfattes av kategorier i Utenriksdepartementets liste II.

Det understrekes at det må foretas en konkret og individuell vurdering av hver enkelt studiesøknad.