Den østerriksk-ungarske polarekspedisjonen med skipet «Admiral Tegetthoff» hadde som mål å finne Nordøstpassasjen da de la i vei nordover i 1872.

Med om bord hadde de hunder kjøpt av samer i Tromsdalen og den erfarne ishavsskipperen Elling Carlsen som los.

Hyllet rundt i Europa

– Noe av det mest spesielle med denne polarekspedisjonen er at vi ser at helt vanlige mennesker blir helter gjennom å ha prestert noe. Hundretusener av mennesker samlet seg rundt om i Europa for å hylle polarheltene.

– Men Carlsen valgte å bli igjen i Tromsø da resten av mannskapet fra denne historiske polarekspedisjonen dro på signingsferd i Europa.

Det forteller litteraturforsker Johan Schimanski ved Institutt for kultur og litteratur ved UiT – Norges arktiske universitet.

Han og historiker Ulrike Spring har nå samlet historien om heltene mellom to permer. Der beskriver de blant annet hvordan mannskapet fra turen ble bygget opp til å bli noen av sin tids aller største kjendiser.

– Det ble skrevet teaterstykker og dikt om dem. Pressen skrev tusenvis av artikler, og det ble holdt banketter og fester hvor enn de dro, sier UiT-forskeren.

LÃ¥ste inn spriten

Ekspedisjonen ville ikke ha med flere nordmenn fordi norske sjømenn hadde rykte på seg på å være litt for glad i flaska og altfor sta.

– Staheten kombinert med god kunnskap om arktiske forhold kunne utfordre autoriteten til ekspedisjonsledelsen, sier Schimanski.

Men regnskapsfører Aagaard i Tromsø hadde ansvar for finansene mens de var i Nord-Norge, og Carlsen fikk være med. Alt av sprit ble låst inn om bord for å være på den sikre siden.

52 år gammel var Carlsen svært erfaren til sjøs og hadde blant annet vært med på å oppdage Kong Karls land øst for Spitsbergen.

Han var også den første i verden til å seile rundt Spitsbergen, og året før han mønstret på «Admiral Tegetthoff», hadde han funnet restene etter vinterleiren til William Barentsz på Novaja Semlja.

Fanget i isen

Det tok ikke lang tid før mannskapet mistet kontroll over skipet da det ble fanget i isen.

Og der de forventet å finne bare is og åpent vann, oppdaget de et landområde de kalte Frans Josefs land, etter keiser og konge Frans Josef I i dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn.

Det ble mange tette møter med isbjørn. De hadde hatt tuberkulose og skjørbuk om bord, og til slutt måtte de forlate moderskipet, som lå fast i over tre meter tykk is. Etter nesten to år i isen la de i vei med hundesleder og lettbåter.

Tre og en halv måneder senere ble de berget av russiske fiskere ved Novaja Semlja. Da de ankom Vardø, var det ingen som trodde at de fortsatt var i live. Bare én mann var omkommet – av tuberkulose.

Et symbol for monarkiet

Som statsdannelse var Østerrike-Ungarn, eller Die im Reichsrat vertretenen Königreiche und Länder und die Länder der heiligen ungarischen Stephanskrone som det offisielt het, et lappeteppe av folkegrupper.

Da polarekspedisjonen så overraskende dukket opp igjen i 1874, knaket det allerede i relasjonene mellom folkene i dobbelmonarkiet, bare sju år etter unionen mellom kongedømmet Ungarn og keiserriket Østerrike.

– Sammensatt av deltakere fra de fleste land i monarkiet ble polareventyret et stort symbol for det ferske dobbelmonarkiet, og deltakerne ble konstruert som kjendiser og veldig viktig å feire, sier Schimanski.

Mannskapet bestod også av personer fra alle samfunnslag.

– Forskerne ble derfor feiret som representanter for det nye og moderne Østerrike-Ungarn. Nå kunne alle mennesker bli helter, ikke bare de kongelige eller adelige, sier UiT-forskeren.

Også i Tromsø ble det storslagen fest med 120 gjester.

– Men Carlsen gikk glipp av kjendisstatusen i Europa, sier Schimanski.

Fem år etter at Carlsen kom hjem, var det slutt på hans ishavskarriere. Han tok jobb som fyrvokter på Skrova fram til 1894.

Elling Carlsen døde i hjembyen Tromsø noen få måneder inn i det nye århundret, 18. april 1900. Han var da slått til ridder av St. Olavs orden og hadde mottatt Franz Josefs orden.

Referanse:

Schimanski og Spring: Passagiere des Eises. Polarhelden und arktische Diskurse 1874, Böhlau Verlag 2015.

Når elever ikke klarer å gå på skolen på grunn av emosjonelt ubehag, kalles det skolevegring.

Vegring må ikke forveksles med skulk, som handler om manglende motivasjon eller lysten til å gjøre noe annet.

– Skolevegrere har lyst, men klarer ikke gå på skolen, sier Trude Havik ved Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger.

Hun har i doktorgradsarbeidet sitt blant annet undersøkt hvordan forhold i skolen påvirker skolevegring.

Kan forebygge

Over 5000 elever fra sjette til tiende klasse deltok i undersøkelsen «Skolemiljø, psykisk helse og fravær fra skolen». Resultatet viser at forholdet til medelever er avgjørende for skolevegring, mens medelever spiller en mindre rolle når det gjelder skulking.

– På barnetrinnet er det å bli mobbet en svært stor risikofaktor for fravær relatert til skolevegring, og i mindre grad også på ungdomstrinnet. Lærerens klasseledelse, i form av kontroll og relasjoner overfor den enkelte elev, synes å ha direkte betydning for både vegringsrelatert og skulkrelatert fravær blant elever på ungdomstrinnet, sier Havik.

• Les ogsÃ¥: Mye unødvendig fravær fra skolen

Læreren kan forebygge

Videre viser funnene at læreren kan forebygge særlig skolevegring gjennom å arbeide med klassemiljøet, regulere relasjonene mellom elevene og ved å forebygge mobbing.

– Det mest oppsiktsvekkende med studien, er at funnene indikerer at skolefaktorer kan utgjøre vesentlige risikofaktorer for skolevegring uavhengig av om eleven er emosjonelt sensitiv og uavhengig av kvaliteten på oppfølgingen fra hjemmet, sier Havik.

Hun understreker at det er viktig å ta tak med en gang en elev viser tegn til skolevegring.

– Denne studien viser at det er viktig ikke å vente med å kartlegge mulige grunner i skolen når et barn viser tegn til skolevegring, enten dette er en medvirkende grunn eller direkte grunn til skolevegring, sier Havik.

Referanse:

Havik mfl: «School factors associated with school refusal – and truancy- related reasons for non-attendance,» Social Psychology of Education, februar 2015, doi: 10.1007/s11218-015-9293-y. Sammendrag

Noen ganger tar det bare av: Forrige ukes blogg hadde altsÃ¥ fÃ¥tt hele 226 kommentarer da jeg satte meg ned for Ã¥ skrive denne. Men det er interessant Ã¥ se hva som skjer i klimadebatten nÃ¥, bÃ¥de her hjemme og ute i verden: Man har definitivt passert det stadiet da det ble debattert om CO2-nivÃ¥et nÃ¥ er høyere enn under andre verdenskrig, om verden er varmere nÃ¥ enn pÃ¥ 1930-tallet, og om det faktisk foregÃ¥r en havnivåøkning og oppvarming av havet. Forskningen har for lengst svart et tydelig “JA” pÃ¥ alle disse spørsmÃ¥lene. 

I stedet dukker ihuga CO2-tilhengere nå ned i havsyklusenes verden for å forklare hvorfor temperaturøkningen i atmosfæren har gått tregt de siste 10-15 årene. Mens CO2-skeptikere skriver lange utredninger om den Nature-artikkelen som sist uke påviste in-situ ved bakkenivå den økte strålingen fra CO2. Og verden går sin gang:

 

Noen nye artikler

Roemmich, Church et al: “Unabated planetary warming and its ocean structure since 2006″ (Nature Climate Change 2015) viser at oppvarmingen av havet har pÃ¥gÃ¥tt gjennom hele perioden 2006 – 2013, med en rate pÃ¥ 0,4 – 0,6 W/m2. Mens temperaturen i havoverflaten og de øvre 100 meter hopper og spretter i takt med ENSO, sÃ¥ foregÃ¥r det ting lengre ned som bare peker i retning oppvarming, globalt sett. Men det skal sies at denne oppvarmingen slett ikke er jevnt fordelt over verdenshavene. SÃ¥ her er det bare Ã¥ se fram til mange tiÃ¥r med mÃ¥linger for Ã¥ sortere ut detaljene. 

Steinmann, Mann & Miller: Atlantic and Pacific multidecadal oscillations and Northern Hemisphere temperatures (Science, 2015) har hovedfokus på havsyklusene AMO og PDO, som sammen skal ha bidratt til rask oppvarming (ved overflaten) i perioden fra 1920 til 1940, og som skal ha holdt igjen global temperatur det siste tiåret.   

Roy Spencer gikk også på banen igjen nylig, for å minne om sine nyeste publikasjoner. Der argumenteres for en betydelig lavere klimafølsomhet enn hva som ble brukt i de klimamodellene som ble kjørt for IPCC5. Men jeg syns Spencer går for langt i å formidle usikkerhet når han sier at vi ikke engang vet om kloden vil bli varmere eller kaldere:

“I wouldn’t even rule out future cooling. But for now, I sure wouldn’t bet on it.  At this point, no one really knows.” 

Konklusjonen her pÃ¥ min blogg blir at oppvarmingen av kloden fortsatt pÃ¥gÃ¥r, for mÃ¥lingene av havnivÃ¥ og hav-varme gir klart bevis for det. Global temperatur vil dermed fortsette Ã¥ sette nye varmerekorder i El Ninjo-Ã¥r. Men samtidig: Oppvarmingsraten pÃ¥ “bare” ca 0,5 W/m2, kombinert med treg temperaturøkning ved overflaten, gir nødvendigvis ganske lave løpende estimater for klimafølsomheten nÃ¥. Men ikke glem at usikkerhetsintervallet for klimafølsomheten fortsatt er betydelig. 

 

Sjøisen

Et interessant spørsmÃ¥l for de neste tiÃ¥rene, er hva som vil skje med sjøisdekket i Polhavet nÃ¥ som AMO-syklusen er pÃ¥ vei nedover. Norske forskere stÃ¥r bokstavelig talt midt oppe i denne problemstillingen – for forskningsskipet “Lance” driver denne vinteren rundt oppe i isen nord for Svalbard med massevis av mÃ¥leutstyr ombord:

  

 

Og ellers?

Det ble mye snakk om mÃ¥lingene fra CERES-instrumentene pÃ¥ amerikanske jordobservasjonssatellitter sist uke. Men vi mÃ¥ ikke glemme at det ogsÃ¥ er en annen Ceres som nÃ¥ er i fokus, nemlig dvergplaneten. NASAs romsonde Dawn kommer stadig nærmere, og vil neste helg gÃ¥ inn i bane rundt Ceres. Og derette vil det komme vitenskapelige publiksjoner som forklarer i detalj hva i all verden de “hvite flekkene” pÃ¥ denne dvergplaneten er for noe. Dette bildet ble tatt pÃ¥ ca 46 000 km avstand, omtrent samme avstand som de geostasjonære værsatellittene har fra Jorda:

Â

God helg. 

Tidevannsstrømmer er med på å bestemme hvor varmen fra det atlantiske vannet kommer opp til overflaten og smelter isen i Arktis.

En ny studie viser at blandingen mellom det varme atlantiske laget og det kalde vannet under isen er sterkest i områder med kraftig tidevannsstrøm og bratt topografi, fordi det der blir ekstra mye turbulens. Turbulens gjør at vannmassene blandes effektivt, og overflaten blir da varmet opp nedenfra. 

De havområdene som først blir isfrie i lange perioder, er altså områdene med kraftigst tidevannsstrøm, som for eksempel området nord for Svalbard.

Historisk sett har det vært store isfrie områder nord og vest for Svalbard, noe hvalfangere oppdaget allerede for flere hundre år siden da fant åpent farvann svært langt mot nord.

Studien er publisert i Nature Geoscience og dekker områder langs sokkelkanten rundt hele Polhavet. 

Smelteprosessene i større sammenheng

Forskerne bak studiet mener at det nå blir lettere å sette smelteprosessene som dominerer ved Svalbard, inn i en større sammenheng.

– Nå vet vi bedre hvilke geografiske områder som fremover vil bli mest påvirket av endringer i temperaturen i det varme atlantiske vannet som kommer inn i Polhavet, sier havforsker Arild Sundfjord ved Norsk Polarinstitutt.

Sundfjord har samlet inn og bearbeidet en viktig del av datamaterialet som ligger til grunn for den nye studien. Han har sammen med forskerkolleger deltatt på flere tokt nord for Svalbard i regi av Norsk Polarinstitutts senter for is, klima og økosystemer (ICE). 

Samarbeidspartnere i Storbritannia har utført lignende tokt, både nord for Russland og på amerikansk side av Polhavet. Tilsammen gir den nye informasjonen et godt bilde på geografisk fordeling av blandingsprosesser og varmetransport i området.

Pågående forskningstokt

I tillegg til tidevannet, spiller også sola en viktig rolle for issmeltingen. Havet tar nemlig opp solinnstråling, selv om det er tett isdekke. Dette er et av temaene det pågående forskningstoktet i Polhavet, N-ICE2015, er i full gang med å studere nærmere.

Målet er å gi et mest mulig komplett bilde av varmebalansen som styrer isdekket i Polhavet nord for Svalbard.

Referanse 

Tom Rippeth mfl: Tide-mediated warming of Arctic halocline by Atlantic heat fluxes over rough topography. Nature Geoscience, desember 2014.

Forskere fra mange land har gjort en stor sammenstilling av hvilke matvarer vi spiser i verden, og hvordan dette har endret seg i årene mellom 1990 og 2010.

Studien viser at Norge, som mange andre vestlige land, har forbedret kostholdet sitt på noen områder. Men samtidig spiser vi mer usunn mat.

Studie i 187 land

Forskerne har sett på forbruket av 17 ulike matvarer eller råvarer som er knyttet til fedme, hjerte- og karsykdommer, diabetes og kreft.

Studien, som er publisert i The Lancet, er gjort i 187 land og dekker kostholdet til hele 4,5 milliarder mennesker.

Mest usunt i rike land

Generelt viser rapporten at forbruket av sunne matvarer, som frukt og grønnsaker, har økt mange steder i verden disse to tiårene. Men dette har blitt overgått av økt inntak av usunn mat, som mettet fett, transfett, søt leskedrikk og prosessert kjøtt.

Forbedringene i kostholdet har vært størst i rike land. Her har det skjedd en beskjeden nedgang i forbruket av usunn mat og et økt inntak av sunne produkter.

Men samtidig er det folk som bor i noen av de rikeste regionene i verden, som USA og Canada, Vest-Europa, Australia og New Zealand, som spiser mest av den usunne maten.

I Kina og India har ikke kostholdet endret seg i løpet av de 20 årene som forskerne har studert. 

Større polarisering mellom fattige og rike

Seniorforsker Einar Risvik ved Nofima mener det har skjedd en større polarisering mellom dem som har råd til å gjøre de riktige valgene og gjør dem, og dem som kanskje ikke vet hva de riktige valgene er og samtidig kanskje har den mest anstrengte økonomien.

– Resultatet blir dårligere valg av mat med hensyn til helse. Det er fremdeles slik at den billigste maten er den dårligste maten, men likevel gjerne den maten mange synes smaker best. Derfor blir dette et enkelt valg for den med dårlig råd.

Maten er, kanskje mer enn noen gang, en av de viktigste faktorene som skiller god og dårlig helse, mener Risvik. Dermed er også maten med på å øke  de sosiale forskjellene i samfunnet.

Norge på midten

Med sitt relativt gode kosthold i utgangspunktet og relativt små sosiale forskjeller, skiller ikke Norge seg ut i undersøkelsen. Vi legger oss et sted på midten av skalaen. Vi gjør relativt flere gode valg og færre av de dårlige.

– Norge har imidlertid relativt store forskjeller mellom aldersgrupper. De unge endrer kostholdet mindre enn de eldre, spesielt når det gjelder de dårlige valgene. Det er en bekymring, mener matforskeren.

Det er en generell trend i de 187 landene at eldre og kvinner har gjør de mest fornuftige matvalgene.

Folk spiser sunnest i Tsjad og Mali

Til tross for at det generelt er de rikeste som spiser sunnest, finner forskerne at folk i de fattige landene Tsjad og Mali i Afrika spiser aller sunnest i verden. I disse landene er inntaket av flerumettede fettsyrer, frukt, fiber og grønnsaker størst. Også land rundt Middelhavet, som for eksempel Tyrkia og Hellas, har et bra kosthold.  

Noen europeiske land, som for eksempel Belgia, Ungarn og Island, skiller seg derimot negativt ut. Også i Russland og noen republikker i det tidligere Sovjetunionen, er kostholdet dårlig. 

Flere dør av feil mat

Om vi ikke gjør noe snart kommer underernæring til å overskygges av fedme og sykdommer som diabetes på verdensbasis, slik vi har sett i India og Kina. Det sier en av forskerne bak studien, Dariush Mozaffarian ved Tufts University i USA, i en pressemelding. 

Innen 2020 anslår han at ikke-smittsomme sykdommer vil stå for 75 prosent av alle dødsfall.

Referanse:

Fumiaki Imamura mfl.: Dietary quality among men and women in 187 countries in 1990 and 2010: a systematic assessment, The Lancet, mars 2015, DOI: 10.1016/S2214-109X(14)70381-X

Fedre opplever å bli møtt med gammeldagse holdninger fra barnevernsansatte.

– Mor blir fortsatt ansett som den viktigste omsorgsgiveren og fedre som kontakter barnevernet med bekymringsmeldinger om mor, opplever å ikke bli tatt på alvor, forteller Anita Skårstad Storhaug.

Tror ikke på fedre

Forskningen hennes viser at barnevernet i langt større grad tilrettelegger for at forholdet mellom mor og barn skal fungere, framfor forholdet mellom far og barn.

Fedre som kontakter barnevernet fordi de mener mors oppførsel er til skade for barnet, føler at de ikke blir trodd. De opplever også at de ikke blir kontaktet når det åpnes en barnevernssak for et barn de ikke bor sammen med.

Storhaugs doktoravhandling baserer seg på intervjuer med 15 fedre som hadde barn med tiltak i barnevernet, og intervjuer med 14 saksbehandlere i barnevernet. Hun har også brukt en spørreundersøkelse hvor det deltok 715 foreldre med erfaring fra kontakt med barnevernet.

Kjønnsnøytralt i teorien, ikke i praksis

Saksbehandlere i barnevernet åpnet gjerne med å fastslå at de ikke gjorde forskjell på fedre og mødre i saksbehandlingen.

– Deretter begynte de å nyansere, forteller Storhaug.

– De fortalte at de syns det er viktig å involvere far, men at «vi konfronteres med virkeligheten». Saksbehandlere har mange argumenter for å kvittere ut far. Resultatet er at han bare trekkes inn dersom han framstår som en ressurs i utgangspunktet, sier Storhaug.

Dette innebærer at det ikke settes inn ressurser på å involvere far dersom han ikke allerede er godt integrert i barnets liv.

– Åpenbar forskjell

Mors beskrivelser tillegges dessuten stor vekt. Hvis hun framstiller far i et dårlig lys, tar saksbehandler gjerne hennes ord for sannhet og velger å ikke kontakte ham.

– Det er helt åpenbart en forskjell på hvordan barnevernet i praksis behandler fedre og mødre. Et typisk eksempel er at dersom foreldrene bor sammen, og mor blir psykisk syk, vil barnevernet sette inn tiltak.

– Dersom det er far som er syk, er bekymringen mye mindre: Barnevernet forventer at mor kompenserer og beskytter barnet, sier Storhaug.

Forvirring rundt lovverket

Halvparten av alle barn som er i kontakt med barnevernet, bor sammen med bare mor eller med mor og stefar. Mange av barna har begrenset kontakt med sin biologiske far. Ã… skulle involvere disse fedrene i barnas liv i en situasjon hvor mor sliter, er krevende.

– Saksbehandlerens tidspress oppgis som en årsak til at far ikke involveres i slike tilfeller. I tillegg er mange saksbehandlere usikre på om lovverket åpner for å informere en forelder som ikke har daglig omsorg for barnet, forteller Storhaug.

• Les ogsÃ¥: Føler seg forhÃ¥ndsdømt av barnevernet

Det er uklarheter mellom barnevernloven og barneloven som fører til denne forvirringen. Barneloven sier at også foreldre uten foreldreansvar har rett på opplysninger om barnets situasjon. Forhold som gjelder den andre forelderen, kan derimot være taushetsbelagt.

– I barnevernssaker kan det være vanskelig å skille opplysninger som handler om barnet og hjemmesituasjonen, fra opplysninger som handler om den andre forelderen, sier forskeren.

For eksempel er opplysninger om at mor har alvorlige psykiske problemer, i utgangspunktet taushetsbelagt.

– Samtidig er det av vesentlig betydning for barnets omsorgssituasjon. Det kan derfor være viktig at far får informasjon, slik at han kan vurdere å foreta seg noe overfor barnet. Men mange saksbehandlere velger for sikkerhets skyld ikke å informere om forhold som nærmer seg grensen for taushetsplikten, forklarer Storhaug.

Ã… overse far er til skade for barnet

– Kan barnevernets holdning være basert på realiteter snarere enn på gammeldagse holdninger om kjønnsroller?

– Barnevernet jobber selvsagt med mange saker hvor fedre har en negativ påvirkning på barnet sitt. Det må de ta hensyn til, men jeg opplever at holdningene er ureflekterte. Negative erfaringer med noen fedre bør ikke få danne grunnlag for negative forventninger til fedre som faktisk kan være en ressurs.

– Men like viktig: Barnevernet må fange opp de fedrene som oppfører seg dårlig mot barnet. Når en saksbehandler avgjør at far ikke er relevant, eller ikke bør ha kontakt med barnet, setter barnevernet heller ikke inn tiltak rettet mot far, sier Storhaug.  

• Les ogsÃ¥: Barnevernet skylder pÃ¥ manglende likestilling i minoritetsfamilier

Forskeren har flere eksempler i sitt materiale hvor far får beskjed om å flytte ut fordi barnevernet mener mor da har større sjanse for å beholde omsorgen for barnet. Når far så har flyttet ut, forholder ikke lenger barnevernet seg til ham. Men det kan godt hende at han fortsetter å ha kontakt med mor og barn selv om han har en annen bostedsadresse.

– Resultatet er at barnet ikke skjermes slik det har krav på. Det er med andre ord svært viktig at barnevernet har kontakt også med de fedrene som ikke treffer eller skal treffe barna sine, påpeker forskeren.

Nesten bare kvinnelige saksbehandlere

Av de 14 saksbehandlerne Storhaug intervjuet, var det bare to menn. Dette gjenspeiler mannsandelen i etaten. Barnevernet ønsker å rekruttere flere menn, men det er en lang vei å gå.

– Mitt materiale er for lite til å kunne si noe om forskjeller blant mannlige og kvinnelige saksbehandlere. Men saksbehandlers kjønn kan selvsagt ha betydning for hvordan man forholder seg til mødre og fedre, og hvordan man vurderer fedres betydning, sier Storhaug.

Blant de saksbehandlerne som hadde jobbet lenge i barnevernet, var det noen som mente å se en økt bevissthet om fedres betydning, i tråd med utviklingen i samfunnet for øvrig.

• Les ogsÃ¥: Sosiale medier utfordrer barnevernet

Andre fortalte at de aldri hadde snakket om eller tenkt på disse spørsmålene før de ble konfrontert med forskerens spørsmål.

– Det er håp om at refleksjonsnivået vil øke ettersom fedre blir stadig mer involvert i barnas liv. Men det er en utfordring at så mange barnevernsbarn ikke bor sammen med far og kanskje aldri har gjort det. Det kan bidra til at selv om ideologien forandrer seg, kan praksis bli hengende etter.

– Barnevernet må involvere begge foreldrene

Storhaug har klare meninger om hva som skal til for å øke kvaliteten på barnevernstjenestene – for barnets beste.

– Det må innføres rutiner som sikrer at begge foreldrene blir involvert, med mindre sterke hensyn tilsier at en av dem skal holdes borte fra barnet. Tiltak må ta hensyn til den helhetlige situasjonen barnet lever under.

• Les ogsÃ¥: Barnevernsbarn velger yrkesfag

Den forelderen som ikke bor sammen med barnet sitt, må rutinemessig informeres om at barnevernet er involvert.

– Men selvsagt er det svært mange skjønnsmessige vurderinger i barnevernsarbeid. Rutiner og prosedyrer kan ikke sikre alt. Derfor må refleksjonsnivået hos barnevernet bli høyere. Holdninger til fedre kontra mødre må bli gjenstand for kursing og diskusjoner i barnevernet, avslutter Storhaug.

Referanse:

Anita Skårstad Storhaug: Barnevernets forståelse av farskap, doktoravhandling, NTNU 2015.

De fleste mennesker som rammes av kronisk utmattelse, er ikke i tvil om at noe har skjedd: De gikk kanskje fra å være utadvendte energiballer til å ikke engang orke å komme seg opp av senga.

Men akkurat hva som har hendt, er en annen sak. Her har det vært mye uenighet. Noen mener det er snakk om en form for psykisk sykdom, mens mange av pasientene selv er overbevist om at det finnes en biologisk forklaring.

Nå kommer et team av amerikanske forskere med et nytt vitenskapelig bidrag til debatten. De mener å ha funnet tegn til at pasienter med kronisk utmattelse har et immunsystem på høygir.

– ME/kronisk utmattelsessyndrom er ikke psykologisk, sier Mady Hornig, som har ledet studien, i en pressemelding.

Forskjellig mønster i blodet

Hornig og co har undersøkt blodet til 298 pasienter med kronisk utmattelsessyndrom/ME og 348 friske personer. Målet var å kartlegge nivåene av 51 ulike stoffer som kan si noe om hva immunsystemet i kroppen driver med.

Det viste seg at mønsteret av nivåer for de forskjellige stoffene var forskjellig hos pasientene og de friske. Men ikke hos alle pasientene.

De som hadde levd med kronisk utmattelse i mer enn tre år, hadde verdier som minnet om de friskes. Men pasientene som hadde fått sykdommen for under tre år siden, skilte seg ut.

De hadde forhøyede nivåer av mange ulike typer signalstoffer som immunsystemet bruker. Dette gjaldt spesielt for stoffet gammainterferon, som er blitt koblet til utmattelse i etterkant av virusinfeksjoner.

Klarer ikke roe seg ned

Mange pasienter med kronisk utmattelse mener problemene startet nettopp etter en infeksjon.

Kanskje sykdommen på en eller annen måte tuklet til immunsystemets evne til å roe seg igjen etter infeksjonen, spekulerer forskerne. I stedet er forsvaret fortsatt i høygir lenge etter at sykdommen er bekjempet.

Slik fortsetter det i rundt tre år, før immunsystemet er utmattet, og nivåene igjen synker.

Forskerne mener effekten er uavhengig av andre faktorer som kan påvirke immunsystemet, som stress, alder, kjønn, etnisitet og tidspunkt på dagen og året.  

MÃ¥ bekreftes

Hornig og kollegaene mener de nye resultatene kan være et skritt på veien mot både redskaper for å stille sikre diagnoser, og utvikling av medisiner.

Men erfaring med tidligere forskningsresultater på feltet tilsier at vi kanskje bør vente med å trekke de mest bastante konklusjonene.

I 2009 kom for eksempel en undersøkelse som antydet at ME er koblet til gammaretroviruset XMRV. Men flere senere studier avkreftet sammenhengen.

Men kan flere studier bekrefte de nye resultatene, har vi kanskje funnet det mange med kronisk utmattelsessyndrom har lengtet etter: Et bevis for at lidelsen ikke sitter i hodet.  

Referanse:

Mady Hornig mfl., Distinct plasma immune signatures in ME/CFS are present early in the course of illness, Science Advances, februar 2015. Sammendrag.

Når du går en tur på toalettet, så tenker du kanskje ikke så mye over hvordan skiltet ser ut. Ifølge en forsker fra Syddansk Universitet ligger det imidlertid mange tanker bak utformingen.

Christian Mosbæk Johannessen er forsker i «tegnvitenskap». Han forteller at offentlige bygninger bruker enkle, velkjente toalettskilt, mens barer bruker mer kreative varianter.

– Jeg ville se etter mønstre i bruken av grafisk form i forskjellige sammenhenger, forteller Johannessen.

Seriøse piktogrammer og morsomme ikoner

Tegnene på toalettskiltene kommer i to varianter: piktogrammer og ikoner.

Piktogrammer er de vanligste. Det et symbol som for eksempel skal advare, guide eller beskytte. De skal være lette å tyde og gå rett på sak: et skilt med en mann og et skilt med en kvinne.

– Piktogrammer brukes for å utstråle seriøsitet og troverdighet. De er typisk brukt i offentlige bygninger og blant organisasjoner som vil vise at de har orden på sakene, sier Johannessen.

Ikoner er annerledes. Et ikon er et symbol som for eksempel kan kommunisere på en morsom måte.

De brukes for å forme opplevelsen av en merkevare. For eksempel en «trendy» og kreativ bar som har unike, håndmalte toalettskilt.

Fascinerende skilt

Ifølge Christian Mosbæk Johannessen har det aldri vært gjort lignende studier på dette området.

– Jeg har alltid vært veldig interessert i skilt. Toalettskiltning er så enkle på overflaten, men likevel så kolossalt innviklede når man går i dybden, sier Johannessen.

Ideen til denne studien kom da Johannessen hørte om et forsøk utført av en annen professor.

– Jeg hadde tidligere hørt om en fonetikkforsker som sendte studentene sine ut i byen for å samle inn data om hvordan folk uttaler drikken «caffè latte», forteller Johannessen.

Han sendte studentene sine ut for å ta bilder av toalettskilt.

Prikken over i-en

– Selv om det umiddelbart er et helt «vanlig» skilt, så har man tenkt over hva de skal uttrykke. Man ser for eksempel ikke finurlige toalettskilt på et sykehus, sier Johannessen.

På en bar kan et toalettskilt derimot brukes til å sette «prikken over i-en» for bedriftens merkevare, fastslår han.

– Toalettbesøk er en tabubelagt handling. Man balanserer på en knivsegg når man skal ta hensyn til både folks følelser og avsenderens merkevarebygging, ifølge Johannessen.

Referanse:

Christian Mosbæk Johannessen: A corpus-based approach to Danish toilet signs, Academia.edu.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.