Her er HPs «holografiske» skjerm

HP har avduket en serie nye pc-skjermer under CES-messa (Consumer Electronics Show) i Las Vegas i dag.

Selv om dette er en forbrukerorientert messe er disse modellene vel så mye myntet på profesjonelle brukere.

Det dreier seg om tre ulike nye serier, deriblant en med VR – virtual reality, samt høyoppløste skjermer med 4K- og 5K-oppløsning. I tillegg slår HP til med en større variant med buet skjerm.

3D-briller
HP Zvr blir markedsført som «et skritt i retning av ekte holografisk visning». I virkeligheten dreier det seg om en 23,6 tommers full HD-skjerm med stereoskopisk 3D. Et par medfølgende passive 3D-briller gir dybdefølelse. Dette er ikke så ulikt 3D-skjermer tv-produsentene har satset på (med blandet hell) de siste årene.

Zvr Virtual Reality-skjermen preges visuelt av fire skråstilte kamerasensorer som er innfelt i topprammen. Disse sensorene er der for å registrere hodebevegelsene. I tillegg følger det med en lyspenn eller stylus som med et trykk kan brukes til å manipulere, zoome og rotere objekter.

Produktet er basert på et samarbeid med zSpace, et oppstartselskap fra Silicon Valley. De har lagt ut et Youtube-klipp som demonstrerer teknologien:

HP tilbyr også en valgfri løsning kalt «zView» for å dele 3D-objektene til en større 2d-skjerm i sanntid. Pris er ikke oppgitt, men skjermen skal være lanseringsklar i løpet av våren.

4K og 5K
UHD eller ultra HD-oppløsning er i vinden. Hewlett-Packard utvider nå sin portefølje med Z27s og Z24s som er skjermer på henholdsvis 27 og 24 tommer, begge med 4K-oppløsning (3840 x 2160 piksler) i 16:9-format. Skjermene vil koste 749 og 549 dollar i USA. 27-tommeren skal være tilgjengelig globalt i januar; minstemann kommer i april.

For de med enda større krav til oppløsning, og med dypere lommebøker, kommer HP med et alternativ kalt Z27q. Det er en såkalt 5K-skjerm med støtte for 5120 x 2880 piksler. Denne skjermen har USA-lansering i mars med en listepris på 1.299 dollar.


HPs buede skjerm Z34c, også kjent som Envy 34c.

Buet skjerm
En annen trend vi kjenner igjen fra tv-produsentene er buede skjermer.

HPs portefølje utvides nå med en ekstra bred 34-tommer med 21:9-format og 3440 x 1440 oppløsning kalt Envy 34c eller Z34c. Det er en temmelig massiv doning som er enda bredere som følge av innebygde høyttalere på hver side. Den kommer på markedet i april med en listepris på 999 dollar. HP har allerede lansert en 27-tommers utgave (1920 x 1080 oppløsning) med listepris 399 dollar.

Flere detaljer om de nevnte produktnyhetene kan leses i HPs pressemelding.

Kjempevekst for mobil-leverandør

Kinesiske Xiaomi, som nylig hentet inn 1,1 milliarder dollar i frisk kapital, kom i går med tall som viser at 2014 var et svært godt år for selskapet, som siden oppstarten i april 2010 har blitt en av verdens største leverandører av smartmobiler.

I en melding på Facebook skriver medgründer og president i Xiaomi, Bin Lin, at selskapet leverte 61,12 millioner smartmobiler i fjor. Dette skal være 227 prosent flere enn i 2013.

Nå finnes det ennå ikke tall tilgjengelige for det samlede smartmobilmarkedet for 2014. Men tar man utgangspunkt i Gartners tall for smartmobilmarkedet i 2013, var det bare Apple og Samsung som leverte mer enn 50 millioner enheter.

Les også: Dette er verdens mest verdifulle «startup»

Salget av smartmobiler har trolig økt for de fleste også 2014, men samlet sett ikke så mye som tidligere år. Dermed kan det vise seg at Xiaomi har greid å komme med blant de fem største leverandørene av smartmobiler i 2014, men sannsynligvis bak det Lenovo etter oppkjøpet av Motorola Mobility. Ifølge Bin Lin er Xiaomi nå markedsleder i Kina.

Omsetningen
Selv om Xiaomi i fjor leverte svært mange flere enheter enn tidligere, økte ikke omsetningen like raskt. Omsetningsveksten til selskapet var på 135 prosent, til 74,3 milliarder yuan, omtrent 91 milliarder norske kroner.

Bin Lin skriver at selskapet også vil gå hardt ut i 2015, med å lansere en ny generasjon flaggskipenhet innen kort tid.

Til nå har nok Xiaomi mest aktive i hjemmemarkedet, men skal i løpet av fem måneder ha solgt mer enn en million enheter også i India. Målet for 2015 er økt internasjonal tilstedeværelse, for på litt lenger sikt å satse globalt.

Samtidig forsøker selskapet å bygge et sterkt, men åpent økosystem rundt selskapets egne produkter. Ifølge Bin Lin har Xiaomi investert i mer enn 20 selskaper innen blant annet smarthjem-produkter og kroppsnære enheter.

Ny «superbrikke» fra Nvidia

På sin pressekonferanse i forkant av CES-messen kunngjorde Nvidia sin nyeste mobilbrikke, som skal være minst dobbelt så rask som fjorårets K1-prosessor – som finnes i en lang rekke produkter, både nettbrett, Chromebooks og andre enheter.

Den nye brikken heter X1, og bygger ikke lenger på Kepler-teknologien. Nå er det Maxwell-GPUen som gjelder, med 256 kjerner. CPU-delen av X1 er egenutviklet, og er en kombinasjon av 64 bits ARM Cortex A57 og A53-kjerner. A57-kjernene brukes til mer krevende oppgaver, mens A53 skal benyttes til oppgaver som krever litt mindre kraft.

X1 støtter både DirectX 11.2 og DirectX 12 (når det kommer), pluss OpenGL 4.5. Brikken bruker 20 nm teknologi.

Ifølge tidlige tester publisert av TechCrunch er X1 eksepsjonelt kraftig, og overgår den fremdeles ferske A8X-brikken til Apple med god margin. A8X er prosessoren som finnes i iPad Air 2.

De første testene viser at X1-baserte enheter gjerne er dobbelt så raske som Air 2, i alle fall på syntetiske benchmark-programmer. I og med at begge brikkene produseres med 20 nm-prosess, er de relativt sammenlignbare. Ikke minst bruker X1 mye mindre strøm mens ytelsen er såpass god – faktisk cirka like mye strøm som A8X, mens det leverer oppimot det dobbelte av ytelsen.

Det er også et interessant poeng at X1 kan vise 4K-video i 60 bilder i sekundet, noe som skal se virkelig imponerende ut.


Slik ser Drive CX-boksen ut.

X1 skal allerede være i produksjon, slik at enheter som bruker prosessoren bør ikke være alt for langt unna. Det er imidlertid oppsiktsvekkende at Nvidia fokuserte i sin presentasjon på andre bruksområder enn tradisjonelle nettbrett eller pcer – først og fremst biler. Nvidia kommer med noe de kaller for Drive CX, er slags dashboard-datamaskin som kan drive flere høyoppløselige skjermer inne i bilen samtidig. Dette kombineres med en egen programvare som kan simulere hele cockpiten til en bil.


Slik ser Nvidia for seg at biler kan analysere omgivelser med Drive PX.

Nvidia Drive PX er en enda mer avansert variant av en bilsentrisk datamaskin, og den drives av to X1-brikker. Den vil kunne kombinere opptil tolv kameraer, og skape et bilde av omgivelsene som lar bilen forstå og kjenne igjen andre biler, fotgjengere, syklister og lignende. Poenget er at systemet skal også kunne installeres i rimeligere, mindre avanserte biler, slik at også disse kan bli smartere.

Nervesystemet gir hjernen beskjed om infeksjoner

Amerikanske og canadiske forskere antyder at nervecellene kan advare sentralnervesystemet om infeksjoner og betennelser i kroppen. Men nervecellene bringer i tillegg annen informasjon. Denne nye kunnskapen kan være med på å utvikle medisinen, ifølge forskerne.

Studien ble gjort på mus og er publisert i The New England Journal of Medicine. 

Informasjonsrike nerveceller

forskning.no har tidligere skrevet om at nervecellene kan kommunisere med hverandre og videreformidle informasjon.

De nye resultatene tyder på at nervecellene i det perifere nervesystemet, spesialiserte nerveceller som overfører informasjon i hele kroppen, er i stand til å fortelle sentralnervesystemet om en infeksjon er forårsaket av virus eller bakterier og hvilke type bakterier som er tilstede akkurat nå.

Nervecellene kan også varsle om hvordan det står til med det autoimmune systemet.

Dette er et system som kan sette i gang autoimmune sykdommer, som er en stor gruppe sykdommer der immunsystemet angriper sine egne friske celler i kroppen.

Ved å sende signaler til hverandre, kan nervecellene kommunisere og advare hjernen om infeksjoner og betennelser i kroppen, slik at sentralnervesystemet kan koordinere kroppen og stoppe infeksjonene.

– En infeksjon i fingeren vil for eksempel videreføre signaler til ryggmargen og deretter til hjernen. Hjernen vil da kunne sette i gang hensiktsmessige prosesser i kroppen som vil starte bekjempelsesprosessen av infeksjonene, sier Stein Bror Strandquist, nevrolog ved Celebrum Nevrologi, til forskning.no.

Lettere å diagnostisere

For den fremtidige utviklingen av legemidler og behandlinger er det viktig å lære seg å dekode denne informasjonen.

Den nåværende metoden for å bekrefte infeksjoner, er å teste vev og kroppsvæsker ved hjelp av teknikker som krever timer eller flere dager. Men dekodingen kan gjøre det enklere.

Det kan bli lettere å kartlegge hvor alvorlig en infeksjon er, og hvordan det forventes at sykdommen skal utvikle seg dersom pasienten ikke får behandling. Det kan også bli enklere å sette diagnoser eller få en prognoseoversikt over mulige sykdommer. Det vil være spesielt viktig ved smittsomme eller dødelige sykdommer, som influensa, ebola eller sars, en alvorlig og akutt infeksjonssykdom i luftveiene.

– Hvis vi kan unersøke nervesystemet og den informasjonen som nervecellene bringer med seg, kan vi stille en diagnose i god tid. For eksempel kan vi kanskje fortelle raskt om noen har influensavirus eller bakteriell lungebetennelse. Dette kan bestemme hvilke antibiotika som kan være passende.

En pasient i septisk sjokk, som man blant annet kan få ved en infeksjon av E.coli-bakterier, krever for eksempel umiddelbar behandling av antibiotika, og for hver time som går, øker sjansen for å dø.

– Et feilaktig valg av antibiotika kan ha alvorlige konsekvenser for pasienten i denne tilstanden, forteller han.

Likevel mener Strandquist at det nye funnet vil ha lite å si for medisinutviklingen i dag.

– Per i dag er det vanskelig å finne den praktiske nytten av det. Det kan ta flere år før man kan anvende denne kunnskapen i behandling av pasienter, sier han.

Referanse:

Steinberg, Benjamin E., m.fl.: Bacteria and the Neural Code, The New England Journal of Medicine, November 2014, DOI: 10.1056/NEJMcibr1412003

Slik ble tre kilo frø til 4,5 tonn

I 1999 vedtok Stortinget at Hjerkinn skytefelt på Dovrefjell skulle legges ned og restaureres. I praksis betyr det å fjerne flest mulig spor etter anleggsområdet og sørge for at gress og andre naturlige vekster igjen vil spire og gro. Lokale frø ble håndplukket, og det tok seks år å produsere nok frø. 

Målet var å gjøre naturområdet mest mulig likt slik det var opprinnelig, før skytefeltet ble etablert. Til sammen 1300 dekar med veier og anlegg skulle fjernes, og tilbakeføres til naturen.

- Området skal passe inn i naturvernområdene som ligger rundt, så det må være ganske høy standard på tilbakeføringen. Vi bestemte oss derfor for å samle inn og dyrke opp egne lokale frø av sauesvingel – en art som tilhører gressfamilien, sier Line Stabell Selvaag leder for naturforvaltningsgruppen i Forsvarsbygg futura.

Årsaken til man valgte å hente frø lokalt var for å unngå innførsel av fremmede plantemateriale på Dovrefjell.

Helgeturer med frøplukking

Det var en tidkrevende og møysommelig prosess å sanke og oppformere frøene, og Helge Oskarsen fra såvarefirmaet Agrokonsult AS brukte flere helger sammen med kona for å plukke frø på Dovrefjell. 

- En av de største utfordringene i slike prosjekter er å sanke nok frømateriale til oppstarten av oppformeringa, sier Oskarsen.

Stedet for frøsanking ble valgt ut fra kart som viste hvor det var blitt sådd tidligere. Sauesvingel har vært sådd i Hjerkinn-området, og det var ukjent hvor disse frøene opprinnelig kom fra.  Derfor var det nødvendig å unngå å samle inn frø fra de områdene som tidligere hadde vært sådd. Det ble sanket frø flere steder, men mesteparten av innsankingen ble gjennomført langs den gamle kongevegen mellom Hjerkinn og Kongsvoll fjellstuer.

- Det var nok mange fjellvandrere som spekulerte på hva som ble sanket inn der, med saks som hjelpemiddel, sier Oskarsen.

Hvordan tre kilo frø ble til 4,5 tonn

Innsamlingen på Dovre gav tre kilo frø. Tidlig året etter ble frøene sådd på brett i veksthus. Disse brettene er av metall eller plast, og kalles vekstbrett. 

Når frø såes på brett, vil så godt som alle frø spire og danne planter. Dermed trengs det ikke så store mengder frø. Da plantene nådde god størrelse i juni måned, ble de plantet ut på et jorde med omtrent 60 cm mellom radene, og ca. 20 til 30 cm mellom hver plante. Så stor avstand mellom radene gjør at ugras kan bekjempes med en type jordfreser, eller manuelt med en liten hakke, siden åkeren er relativt liten.

- I årene som fulgte kunne planteradene enkelt holdes ugrasreint, slik at frøavlinga som ble tresket var uten innblanding av fremmede arter. Seinere år ble frø sådd ut i frøavlsfelt på ordinært vis, sier Oskarsen.

Vanligvis benyttes såmaskin og det er bare rundt 12 cm mellom radene. Også området som sås er større. Forholdene på jordet er sjelden så perfekte som på et veksthusbrett. Dermed behøves større frømengde ved ordinær såing. Siden utgangsmaterialet var lite, ble denne metoden først benyttet etter et par år, når frøprodusenten hadde produsert tilstrekkelig mengde frø.   

Prosjektet varte fra 2002 til 2008, og resulterte i om lag 4,5 tonn frø. Dette var om lag tre ganger så mye som etterspurt.

Resultatet skyldtes at det ved prosjektstart var svært lite erfaring med frøavl av sauesvingel i Norge, og avlingene var forventet å bli langt mindre. Forsvaret har så langt brukt tre tonn, og har nå et restlager på 1,5 tonn.

Store arealer tilbakeføres uten tilsåing

Seniorforsker Dagmar Hagen ved NINA jobber med restaureringsøkologi og samarbeider med Forsvarsbygg om å følge opp den delen av prosjektet som handler om å føre området tilbake til slik det var før skyteområdet ble etablert, det forskerne kaller revegetering.

Hun har også deltatt i et nylig avsluttet forskningsprosjekt, der målet har vært å finne ut hva slags lokale frø som egner seg til revegetering av ulike områder. I tillegg har hun vurdert i hvilke tilfeller det er nødvendig å så og heller la naturen gå sin gang. 

En av konklusjonene er at såkalt naturlig revegetering anbefales som den vanligste metoden i restaureringsprosjekter. Det innebærer å ta vare på tilgjengelige jordmasser og vegetasjonstorv fra grøfter og vegkanter og flytte dette til de områdene som skal restaureres. På den måten legges det grunnlag for gjenvekst av opprinnelige vegetasjonstyper og arter.  

Erfaringene fra forskningsprosjektet har vært viktige i arbeidet med rehabiliteringen på Hjerkinn.

- Det er en ønskesituasjon å ha tilgang på lokale frø, men hoveddelen av prosjektet har handlet om å tilrettelegge for naturlig revegetering der det er mulig. Overvåkning i felt og erfaringer fra prosjektet har hjulpet oss å vurdere når det var nødvendig å så.

Totalt er det sådd mellom 100 og 150 mål i det tidligere skytefeltet på Hjerkinn. Omtrent ti ganger så stort areal er tilbakeført med naturlig revegetering.

- Arealene som ble sådd var store flater og voller med veldig skrint jordsmonn, hvor det var lang vei til naturlige frøkilder, sier Hagen.

- Alle anlegg for Forsvaret i Hjerkinn skytefelt, inkludert sprengningsplasser og skyteanlegg, er nå ferdig revegetert, eller tilrettelagt for naturlig revegetering. Det som nå gjenstår er vegnett, inntil om lag 70 km, sier Odd-Erik Martinsen, prosjektsjef for Plan og miljø i Forsvarsbygg utvikling sør.

Visste ikke hvor mange frø det ville bli

Helge Oskarsen forteller at en av utfordringene med formering av frø med lokalt opphav er at det bør lages spesifikke avtaler, med økonomiske garantier for leveransen.    

- Vi kan ikke produsere med mindre vi er sikre på avsetningen. Derfor ligger vi ikke inne med et lager av frø. Produksjon av slike frø har vanligvis en tidsramme på omtrent fem år.  Derfor må vi få inn bestillingen tidlig i forhold til det planlagte tidspunktet for utsåing. 

I avtalen mellom Agrokonsult og Forsvarsbygg var det spesifisert at de skulle kjøpe alt frøet fra denne spesifikke produksjonen. Oskarsen understreker at det var en viktig sikkerhet.

- Det fantes ikke mye erfaring med frøavl av sauesvingel i Norge på oppstartstidspunktet, derfor var vi spent både på hvordan vår framgangsmåte ville lykkes, og hvilket avlingsnivå som kunne forventes. Den samme situasjonen vil det gjelde ved frøavl av andre arter, med lokalt opphav, sier han. 

 

Synleg evolusjon hjå steinflue i Østerdalen

I Engerdal kommune i Østerdalen renn Isterfossen mellom innsjøane Isteren og Galthåen. I dette korte og isolerte stykket rennande vatn lever ein populasjon steinfluer av arten Leuctra hippopus som skil seg frå andre forekomstar av arten.

– Kroppen er meir tettbygd, vengjene er kortare, og dei flyr ikkje. Dei startar òg våren ein månad tidlegare, fortel Louis Boumans, som i januar disputerer for doktorgraden ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

– Vi kan finna desse eigenskapane hjå enkeltindivid av arten andre stader òg. Det spesielle ved steinfluene frå Isterfossen er at alle individa deler dei same eigenskapane.

Larvar i ferskvatn

Boumans forklarar at sidan det er dokumentert at dei nærmaste slektningane er andre L.hippopus i Sør-Skandinavia, må forskjellane ha utvikla seg etter siste istid.

– Steinfluer lever storparten av livet sitt som larvar i ferskvatn, med eit relativt kort stadium som vaksne på land.

– Min hypotese er at då arten koloniserte Isterfossen etter istida, var tilhøva her likare dei vanlege levestadene til steinflua. Etter kvart som dei lokale tilhøva endra seg, tilpassa den isolerte populasjonen seg, heilt etter oppskrifta i evolusjonsteorien.

Voldsom auke i vassføring

Boumans forklarar at flua i Isterfossen lever på lavkledde steinar , utsette for ver og vind. Det er ikkje vanskeleg å sjå for seg at individ med større overflate på kropp og vengjer lettare vert tekna av vind og vatn etter kvart som levestadene vart meir utsette. Populasjonar andre stader lever derimot i tre og buskar og kan lettare flytta på seg.

– Vidare viser data frå Noregs vassdrags- og energidirektorat  (NVE) at vassføringa aukar voldsomt i midten av mai. Flaumen trugar populasjonen på steinane i Isterfossen. Dette har ført til at dei vaksne steinfluene i Isterfossen vert klekka og parar seg i april, om lag ein månad tidlegare enn i områda rundt.

Forskjellen i paringstider er dermed òg til hinder for at Isterfoss-populasjonen utvekslar genar med andre populasjoner.

Tilpassa tilhøva

Boumans fortel at den norske entomologen Albert Lillehammer alt på 1970-talet observerte dei spesielle steinfluene i Isterfossen. Men han hadde ikkje den tilgangen på dagens molekylære metodar som har sett Boumans i stand til å trekkja sine konklusjonar.

Det såkalla biologiske artsbegrepet seier at to individ som kan få levedyktig og fruktbart avkom saman, tilhøyrer same art. Boumans peikar på at hybrid-individ ofte er mindre levedyktige.

– L.hippopus frå Isterfossen er tilpassa tilhøva der, medan ei L.hippopus frå andre stader ikkje er det. Saman ville dei antakeleg kunna få eit avkom som var fruktbart, men ikkje tilpassa tilhøva verken den eine eller andre staden, og som dermed ville gå til grunne uansett.

Ein stadig pågåande prosess

Han planlegg likevel ikkje å beskriva steinfluene frå Isterfossen som ein ny art.

– Snarare er dei ein god demonstrasjon på korleis evolusjonen er ein stadig pågåande prosess. Ikkje alltid like uttalt eller raskt som i Isterfossen, men liknande utviklingar skjer rundt oss heile tida. Det skjer uavhengig av dei båsane vi menneske lagar oss for å få oversikt.

Han ser likevel ikkje bort frå at det under gitte tilhøve kunne vore hensiktsmessig å definera Isterfoss-populasjonen som ein eigen art.

–  Det finst til dømes ingen L.hippopus i området rundt brua over Isterfossen. Dersom det skulle bli aktuelt med meir utbygging, slik at det trengst ein verneplan for steinfluene, kunne det gjera forvaltingsarbeidet enklare om dei vart definert som ein eigen art.

Artikkelen om steinfluene i Isterfossen er ein av fem som inngår i doktoravhandlinga til Boumans.

Styringskrasj på sykehusene

– Vi ser at det blir problemer når ledere på ett og samme sykehus forholder seg til ulike typer styringslogikk, sier Elsa Solstad.

Hun er førsteamanuensis ved Høgskolen i Harstad. Sammen med professor Inger Johanne Pettersen ved Handelshøyskolen i Trondheim har hun undersøkt fem helseforetak og funnet ut hva som skjer når forskjellige styringsprinsipper møtes under samme tak.

Det dreier seg om de bedriftsøkonomiske prinsippene på den ene siden, de helseprofesjonsbaserte på den andre. Eller som Solstad beskriver det:

– På den ene siden: En rasjonalistisk logikk, styrt av effektivitetstanker og økonomisk lønnsomhet. På den andre siden: En verdi- og normbasert logikk, med pasienten i sentrum.

«Managerialism»

– De som er profesjonelle i sykehusorganisasjonen, leger og sykepleiere, blir pålagt oppgaver som knyttes til administrasjon og økonomi. De får nye arbeidsoppgaver, og med dem følger det en ny logikk som vi kaller for managerialism, forklarer Elsa Solstad.

– Det kreves at det fokuseres mye mer på effektivitet ut fra et økonomisk ståsted, mens de profesjonelle i utgangspunktet har en helt annen forståelse av arbeidsdagen sin, sier hun til forskning.no.

Toppledelsen legger gjerne vekt på kostnadseffektiv drift og reduserte pasientutgifter. – Når det forventes at klinisk utdannede mellomledere skal styre etter denne typen logikk nede i organisasjonen, blir det utfordrende. De blir satt til å følge en styringslogikk de ikke føler seg hjemme i, sier Solstad.

Hun beskriver leger og sykepleiere med hjertet i profesjonen og lojaliteten hos pasientene.

Skåner medarbeiderne

Resultatet når helsefolkene som mellomledere settes til å styre etter økonomenes og administratorenes logikk, er gjerne at de skåner medarbeiderne sine.

– Vi har fått endel resultater på at de som er satt til å lede lengst ned mot dem som jobber i klinikkene, seksjonene og avdelingene, egentlig ikke ønsker å involvere de som er på gulvet i de økonomiske problemene. De tenker at: «De får jobbe, så får heller prøve å styre dette økonomifokuset.», beskriver Elsa Solstad.

– Men hvis de kommer i situasjoner hvor de må gjøre prioriteringer, så kommer pasienten først, så får det heller bli overskridelser. De har fortsatt lojaliteten til faget, sier hun.

Vanskelig å løse

Solstad ser ikke noen enkel måte å løse kulturkollisjonen på:

– Sykehusene har prøvd å sette flere administrasjonsfolk nedover i hierarkiet, også, for å prøve å løse det. Men på sykehusene er det jo pasientene som er det vesentlige, sier hun.

Samtidig konstaterer hun at sykehusene ikke er flinke til å lære av hverandre. Selv ikke innenfor samme helseforetak er det noen overføring av kunnskap – man lever i sine egne siloer, som Solstad uttrykker det.

Kollisjon mellom økonomer og spesialister er ikke noe unikt for sykehusene.

– Jeg har også forsket på videregående skoler, og det er mye tilsvarende der. Men i sykehusene har det jo kommet veldig mange store reformer som gjør at de må snu seg veldig fort, sier Elsa Solstad.

Referanse:

Inger Johanne Pettersen og Elsa Solstad: Managerialism and Profession-Based Logic: The Use of Accounting Information in Changing Hospitals, Financial Accountabitity & Management 2014, doi: 10.1111/faam.12043

Sammendrag

Patent-troll kan gje meir innovasjon

Patent-troll, eller såkalla ikkje-praktiserande føretak, har namnebrørne sine i eventyra.

Det var ein advokat i Intel som kom på namnet då dei vart saksøkte av eit selskap for patentrettar. Han samanlikna selskapet med trolla som hoppar fram frå under bruer og krev betaling frå dei som ønskjer å passere.

- På same måte meinte han at patent-trolla dukkar opp for å krevje inn pengar for patent dei har skaffa seg, seier postdoktor Steffen Juranek frå Institutt for foretaksøkonomi ved NHH.

Trolla i retten

Saman med Axel Haus frå Goethe Universitetet i Frankfurt har han forska på kva rolle patent-troll har i rettsprosessar.

– Generelt sett har patent-trolla blitt sett på som svært negative, men vi har funne at dei kan ha ein positiv effekt på innovasjon i marknaden, seier han.

Patent-trolla produserer ikkje noko sjølv, men tener pengar på å kjøpe store porteføljer med patent.

Kjøper porteføljer

– Dei tener pengar på selskap som går konkurs eller små innovatørar som arbeider frå garasjen. Tidlegare dreidde det seg hovudsakleg om softwareteknologi, der patentgrensene kunne vere uklåre, men i dag arbeider slike selskap med fleire typar patent, seier Juranek.

Selskapa livnærer seg ved å krevje inn lisenspengar frå andre selskap. I 2002 var patent-troll årsaka til meir enn halvparten av alle rettsaker knytte til patent i USA.

– Det negative synet på patent-trolla går ut på at dei gjev selskap ein uventa ekstrakostnad. Slik kan ikkje-praktiserande føretak gjere innovasjon mindre lukrativt fordi ein risikerer å bli stevna når ein byrjar å produsere noko nytt.

Hjelper små aktørar

Når Juranek og Haus har gått gjennom patentrettsaker i USA finn dei likevel at spisskompetansen til patent-trolla kan ha ein positiv effekt på innovasjon i marknaden.

– Vi såg at 90 prosent av alle sakene endar i forlik. Når det var eit troll involvert, fann retten raskare fram til ei løysing. Det er svært krevjande å gå til retten mot eit patent-troll, og for å unngå dyre rettsaker vil mange føretrekke eit forlik. Slik effektiviserer patent-trolla lisensmarknaden.

Ved å selje patent til eit spesialisert patent-troll får små innovatørar eit betre høve til å tene pengar på arbeidet sitt.

– Sjølv om dei har patentet, er det ikkje så lett for ein liten aktør å krevje inn pengar frå store selskap. Ved å selje patentet til eit patent-troll, får dei betalt for jobben sin, og det blir meir lukrativt for små aktørar å vere innovative. Det er vanskeleg for eit lite selskap å saksøke til dømes Apple, men trolla har kompetansen og ressursane som krevst.

Klarare system i Europa

Medan patent-troll har ei stor rolle i patentsystemet i USA, er dei i liten grad til stades i Europa, inntil vidare.

– Det kan mellom anna kome av at rettsystema er ulike. I europeiske land må selskapa betale både eigne og motparten sine kostnader om dei taper i retten, medan dei i USA berre må betale eigne kostnader. Det gjer det mindre risikabelt å gå til sak, seier Juranek.

I tillegg meiner han at patentsystemet i Europa er tydelegare, og difor fører til færre rettstvistar.

– I USA finst det mange svake patent, der det kan vere uklart kva patentet gjeld. Då kan det vere verdt å prøve seg. Her i Europa er krava for eit patent strengare. Eit godt patentsystem gjer grensene for eit patent klare og fører til at konfliktar raskare blir løyst.

Referanse: 

Axel Haus og Steffen Juranek: Patent Trolls, Litigation, and the Market for Innovation. SSRN New York, mai, 2014. 

Handler uetisk med god samvittighet

I 2013 kollapset en fabrikkbygning i Savar, Bangladesh og drepte 1129 mennesker. Bygningen var dårlig vedlikeholdt og huset flere tekstilfabrikker der arbeiderne laget billige klær for kjente vestlige merker.

Hvordan kan vi indirekte godta utnyttelse og sultelønn i andre kanter av verden når vi ville ha blitt opprørt over de samme forholdene her hjemme? Hvordan kan vi  fortsette å omsette og handle uetiske varer uten særlig samvittighetsnag – selv når det går direkte imot moralske prinsipper vi ellers mener å ha?

Dette paradokset har David Eriksson ved Högskolan i Borås undersøkt. Han har studert forsyningskjeden i vareproduksjon, for å se om den underbygger eller undergraver moralsk ansvar.

- Det synes som personer over hele forsyningskjeden, fra bedriftsarbeidere til konsumenter, etterlyser etisk atferd og bærekraftighet. Likevel fortsetter problemet, påpeker han i doktoravhandlingen sin.

- Disse personene er forbrukere, medarbeidere og bedriftsledere. De finansierer og leder dermed organisasjoner som skaper resultater de hevder er umoralske.

Moralsk frakobling

I tillegg til analyse av tidligere forskning på bedriftsetikk tok Eriksson for seg tre forretningsvirksomheter for å finne eksempler på når det moralske ansvaret blir  droppet. Han undersøkte forsyningskjedene på ulike nivåer og med ulike grader av gjennomsiktighet mellom leverandører og oppdragsgiver.

Analyser av tilfeller der enkeltpersoner unnvek ansvar for umoralske handlinger avdekket noe Eriksson kaller moralsk frakobling. Dette er en psykologisk prosess der moralsk ansvar blir atskilt fra transaksjonen, så materialer, informasjon og penger fortsatt kan overføres mens det moralske ansvaret er gjort mer uklart eller helt frakoblet.

Moralsk frakobling definerer moralsk ansvar som en strøm som følger produksjonsprosessen – til den på et punkt opphører.

- Det punktet der moralstrømmen brytes er der vi slutter å kjenne ansvar, for eksempel når vi overlater ansvaret til en underleverandør, forklarer Eriksson i en pressemelding.

Strategier for å fraskrive ansvar

Ifølge psykologisk teori kan ansvarsfraskrivelse deles inn i åtte forskjellige strategier. I Erikssons undersøkelse ble strukturene og logistikk-prosessene som førte til et brudd i moralstrømmen delt inn i 16 undergrupper, som alle inngikk i en av de åtte psykologiske strategiene.

Eksempler på strategier kan være forskyvning av ansvar (vi har gode avtaler, og det er underleverandørenes ansvar at de blir fulgt), rettferdiggjøring (barna som arbeider her ville ellers hatt det verre) eller forvrenging av konsekvenser (vår virksomhet er så liten at dette er ikke spiller noen særlig rolle i den store sammenhengen).

Ansvarspulverisering, de-humanisering (der arbeideres menneskeverd blir redusert), eller å gi uetisk praksis andre merkelapper (for eksempel bruke begreper som lavkost-land) var andre strategier som også ble funnet i Erikssons undersøkelse.

Opp til enkeltpersoner

- Imidlertid er det ikke bedriften som utfører underhånds handlinger eller ignorerer dem som blir skadelidende. Det er enkeltpersoner som er ansvarlige for resultatene som skapes av bedriftens virksomhet, skriver Eriksson i rapporten. Bedrifter eller grupper av mennesker har ikke moral i seg selv – dette er alltid opp til enkeltpersoner, understreker han.

Men ved å være klar over de psykologiske strategiene som foregår kan både bedriftsledere og kunder kjenne ‘faresignalene’ av ansvarsfraskrivelse og ivareta sitt personlige ansvar.

Referanse:

David Eriksson, Moral (De)coupling: Moral Disengagement and Supply Chain Management, doktoravhandling, Högskolan i Borås, desember 2014

Frosk føder levende rumpetroll

Froskens livssyklus er fast inventar i en hvilken som helst naturfagsbok. Frosken starter livet som et egg i en dam. Eggene befruktes av hannfrosken på utsiden, etter at hunnfrosken har sluppet ut eggene, og egget får utvikle seg i fred.

Etter en stund klekkes det et rumpetroll, som tilslutt går igjennom en dramatisk forvandling og blir til en bitteliten frosk. Hvis frosken er heldig og utholdende nok, blir den voksen.

Men, ikke alle frosker følger denne formelen.

Nå har forskere beskrevet en ny froske-art på Indonesia, L. Larvaepartus, som føder levende rumpetroll, som den eneste kjente arten i verden.

Masse variasjon

De aller fleste frosker parer seg ved at hannen tar tak i hunnen, og slipper ut sæd over eggene som hunnen også slipper ut.

– Men det er mange forskjellige og merkelige varianter av denne parringen, sier Jim McGuire i en pressemelding, forsker ved Berkeley i California og medforfatter til artikkelen.

– Denne nyoppdagede arten er medlem av en veldig liten gruppe arter som har utviklet intern befruktning. Av disse artene, er L. Larvaepartus den eneste som føder levende rumpetroll.

Det finnes over 6000 froskearter, men bare rundt 10-12 av disse har intern befruktning.

Ifølge McGuire er de fleste av disse artene ganske mystiske, og forskere vet ikke så mye om hvordan denne befruktningen skjer. Noen av artene har utviklet et penis-lignende organ hos hannfroskene som brukes til å befrukte hunnene.

Noen av artene i den eksklusive klubben legger befruktede egg, mens andre føder levende småfrosker som ikke har et ordentlig rumpetrollstadium, ifølge studien.

Forskerne undersøkte også L. Larvaepartus-hannfrosker, men de fant ikke noe penisorgan eller en annen åpenbar metode som brukes til befruktning.

Skjelvende hud

Selve oppdagelsen ble gjort da forskerne samlet inn artseksemplarer på øya Sulawesi i Indonesia.

I artikkelen beskrives det hvordan noen frosker fødte rumpetroll rett i hånda på forskerne. Forskerne observerte også at buk-huden fortsatte å skjelve etter at noen frosker hadde blitt dissekert. Da huden ble snittet opp, falt det levende rumpetroll ut av hunnfroskenes eggledere.

L. Larvaepartus er ingen stor frosk, og eksemplarene som forskerne samlet inn veide mellom fem og seks gram. De observerte også at hunnene foretrakk å føde rumpetrollene i små dammer eller i sildrende vann, unna større bekker, muligens for å unngå andre, større frosker.

Andre varianter

Selv om det er veldig få frosker som formerer seg ved intern befruktning, er det et enormt spenn blant froskeartene som fortsatt gjør det på gamlemåten.

Noen frosker bærer eggene rundt i lommer på ryggen, mens andre klekker eggene nede i halsen.

Sannsynligvis henger noe av dette sammen med størrelsen på vannet hvor froskene lever og legger egg.

Froskeartene som lever steder hvor det er mindre vann har gjerne mer kompliserte foreldremetoder, siden artene har utviklet metoder for å frakte egg eller rumpetroll mellom forskjellige vannhull, eller måter å holde eggene fuktige på.

Referanser:

McGuire mfl: A Novel Reproductive Mode in Frogs: A New Species of Fanged Frog with Internal Fertilization and Birth of Tadpoles. PLOS One, desember 2014. doi:10.1371/journal.pone.0115884.g002