Forskere fra Italia og USA har laget kunstige celler som både kan høre hva bakterier sier og snakke til dem.

Hva? Kan bakterier snakke? Ja, på et vis. I alle fall hvis du godtar at de snakker med kjemiske stoffer – feromoner.

De kunstige cellene kan blande seg inn i denne kjemiske praten. Og det kan trenges.

• Les mer om bakterieprat: Bakterier – gode kommunikatører

Skummel biofilm

Noen bakterier er nemlig skikkelig stygge i kjeften – i alle fall for oss mennesker. De sier til hverandre: La oss lage biofilm! Hva er så stygt med det?

Biofilmer er tynne hinner av slim. Med biofilm kan bakteriene klistre seg sammen og feste seg forskjellige steder i kroppen. På den måten kan de gjøre oss syke.

Ett skummelt eksempel er bakterien Psudomonas aeruginosa. Den klistrer seg fast i sår og lunger på svært syke pasienter og er ikke lett å knekke med antibiotika.

Forstyrret styggpraten – tok hevn

Kanskje den kan knekkes på annet vis? Hva om bakteriene ikke fikk sagt til hverandre – la oss lage biofilm? Kan forskerne hindre dem i å snakke sammen med feromoner?

De er ikke helt der ennå, men en ny studie i tidsskriftet ACS Central Science viser at de underveis – trolig. Det er nemlig skjær i sjøen – eller rettere sagt søl i cellene.

Riktignok klarte forskerne å lage kunstige celler som forstyrret styggpraten om biofilm fra P. aeruginosa.  Men P. aeruginosa  slo tilbake. Den ødela celleveggen til den kunstige cellen.

Ny type antibiotika

Likevel klarte forskerne å få de kunstige cellene til å snakke med andre typer bakterier. De både sendte og mottok beskjeder med feromoner.

I framtida kan slike kunstige celler blande seg i bakteriepraten – til glede for legene. De trenger noe nytt, nå som bakteriene blir motstandsdyktige mot antibiotika.

– Idéen om å lage en «telefonlinje» mellom kunstige celler og bakterier med kjemiske signaler er av stor verdi, skriver Irep Gözen i en e-post til forskning.no.

Hun leder Gözen-gruppen ved Norsk senter for molekylærmedisin på Universitetet i Oslo. Der eksperimenterer forskerne også med slike kunstige celler.

– Gruppen til professor Bonnie Bassler fra Princeton University forsøker for eksempel å utvikle en ny generasjon antibiotika, fortsetter hun.

De lager stoffer som – enkelt sagt – forstyrrer «telefonforbindelsen» mellom farlige bakterier, sånn at de ikke kan gjøre oss syke.

Slike nye former for antibiotika kan i framtida tilføres kroppen på en kontrollert måte med de snakkende kunstige cellene, ifølge Gözen.

Kunstig arvestoff

Kunstige celler høres både spennende og skummelt ut. Kan vi bygge celler fra bunnen av med livets legoklosser – DNA og andre molekyler – kunstige celler som lever og yngler?

Nei, vi er ikke der ennå. Riktignok klarte pioneren Craig Venter i 2010 å lage en bakteriecelle med kunstig arvestoff. Men resten av cellen var ikke kunstig. Det var hentet fra en vanlig, naturlig bakterie.

Seinere har andre forskere kommet lenger. De har også laget andre deler av cellen kunstig, men det er fortsatt mye i en celle vi ikke forstår. Det er også forskerne bak studien helt klare på.

– Vår mangelfulle forståelse av grunnleggende biokjemiske prosesser begrenser hva som kan bygges, skriver de i studien.

• Les mer: Langt fram til kunstig liv

Gözen bekrefter at der er langt fram før vi kan bygge kunstige celler fra bunnen av.

– Likevel, hvis noen av delene kan etterlignes, for eksempel ved å bruke cellelignende modeller som i denne studien, kommer vi nærmere mot å skjønne kompleksiteten i en levende celle, skriver hun.

Spesialisert pratmaker

Så hvor langt har forskerne kommet? Hva klarer de å bygge? Cellen de har laget, er ikke liv. Den kan ikke formere seg. Den er et slags minimum av hva som trenges for å gjøre den jobben forskerne vil ha den til å gjøre ­– sende og motta kjemiske beskjeder.

Men det er slett ikke verst – bare det. Dette er første gang en slik kunstig celle kan prate toveis med vanlige bakterier, ifølge studien.

– Funnene i denne studien tar tidligere forsøk et skritt videre, bekrefter Gözen, selv om andre forskere også har fått til lignende kommunikasjon.

Selvlysende rov og romantikk

Toveis kommunikasjon – sende og motta – klarte forskerne bare med en bestemt type bakterie, Vibrio fischeri.

Vibrio fischeri er en nyttig liten tass. Forskerne er ikke de eneste som har tatt den i bruk. Det har blekkspruter og fisk også.

De lokker til seg V. fischeri, som driver rundt på bøljan blå der det er varmt nok, gjerne i tropene. Inne i sjødyret får V.fischeri mat. Flere og flere samler seg. Og så begynner de å snakke sammen – med feromoner.

– Nå er vi mange nok. Nå kan vi begynne å lyse, sier de til hverandre. Og så gjør de det.

V. fischeri er nemlig selvlysende, til glede for vertsdyret sitt. Fisken eller blekkspruten bruker lyset for å lokke til seg paringspartnere eller noen å spise – eller for å skremme vekk fiender.

Kvitterer med lyssignal

De kunstige cellene kan også lyse. Forskerne laget dem slik. Hvis de lyser opp, er det et tegn på at de har fått en beskjed fra V. fischeri.

De kunstige cellene kan ikke bare høre på V. fischeri. De kan også snakke til bakterien. Mottatt beskjed ble igjen kvittert med et lyssignal.

Vet ikke hva liv er

Forskerne ville også noe mer med dette eksperimentet. De ville ikke bare få cellene til å snakke med bakterier. De ville også se hvor langt de var kommet i å skape liv.

Men – hva er egentlig liv? Det vet vi ennå ikke helt sikkert, mener forskerne. Vi vet ikke alt om hva som skjer inne i en levende celle.

Dermed kan vi heller ikke si sikkert om vi har klart å lage en levende celle eller bare noe som etterligner en levende celle.

Ekte eller bare etterligning?

Hva kunne forskerne gjøre? Svaret fikk de hos en annen gruppe forskere som strever med samme problem – de som lager kunstig intelligens.

For hva er egentlig ekte intelligens? Hva foregår oppe i hjernen? Det vet vi enda mindre om.

Forskerne kan ikke vite om de har laget intelligens som i hjernen, eller bare noe som etterligner hjernen. Derfor foreslo matematikeren Alan Turing allerede i 1950 en test som omgikk hele problemet.

Turing-testen

Turing-testen er sånn: Sett en forsøksperson i et rom. I rommet er et annet menneske og en datamaskin med kunstig intelligens, men forsøkspersonen kan ikke se hvem som er hva.

Forsøkspersonen kan sende og motta skriftlige meldinger fra begge. Hvis det er umulig å skille mellom menneske og maskin, har den kunstige intelligensen bestått Turing-testen.

• Mer om Alan Turing og Turing-testen: Alan Turing opp til prøve

Den kunstige bakterien er ikke intelligent. Likevel fant forskerne en måte å bruke testen på. De ville omgå hele problemet med å definere liv.

De sa: Hvis den kunstige cellen oppfører seg akkurat som den levende bakterien V.fischeri, bryr vi oss ikke om den bare er en etterligning. Da har den bestått Turing-testen. Den kan regnes som levende.

Livets to trinn

For å gjøre Turing-testen på den kunstige cellen måtte de gå grundigere til verks enn bare å se etter lyssignaler. De måtte åpne cellen og se hva som skjedde der inne bak den kunstige celleveggen av fettstoffer – lipider.

Her inne fant de RNA. RNA er en slags fetter til arvestoffet DNA. Jobben til RNA er å kopiere ut biter av DNA. Dette kalles transkripsjon, altså en slags avskrift.

RNA-kopien går til cellens proteinfabrikker – ribosomene. Her skjer noe som kalles translasjon – oversettelse.

RNA oversetter på en måte oppskriften fra DNA til en form som ribosomene kan bruke. Dermed vet ribosomene hva slags proteiner de skal lage for å snakke med bakteriene.

39 prosent lik V. fischeri

Så til Turing-testen. Forskerne spurte seg: Lager den kunstige cellen samme RNA som en ekte V. fischeri ville gjort i samme situasjon?

Dette kunne forskerne måle. Hvis forskjellen mellom RNA i den kunstige cellen og i V. fischeri var null, så hadde den kunstige cella og V. fischeri framstått som like. Da hadde den kunstige cellen bestått Turing-testen fullt ut. Det klarte den ikke.

Men den kom et stykke på vei. Testen viste at den kunstige cellen oppførte seg 39 prosent likt en V. fischeri.

Langt igjen – men på vei

Likevel blir det feil å si at den er 39 prosent levende, understreker forskerne. Den kunstige cellen hadde bare to gener som var laget kunstig. Resten av de over 100 genene som trenges for å kommunisere var hentet fra naturlige celler.

Vi er altså ennå langt fra å lage kunstige celler fra bunnen av som er levende – eller i alle fall virker levende ut fra Turing-testen.

Likevel – Turing-testen kan bli nyttig når forskerne går videre på veien mot å bygge den første helt kunstige livsform.

– Vi vil trolig ikke skjønne hva som trenges for å gjøre noe levende før vi kan bygge en levende celle fra sine enkelte deler, skriver de i studien i tidsskriftet ACS Central Science.

Referanse:

Roberta Lentini m.fl: Two-Way Chemical Communication between Artificial and Natural Cells, ACS Central Science, 25.1.2017, DOI: 10.1021/acscentsci.6b00330.

Halvparten går tapt i spillvarme

Vel halvparten av all energien som brukes i verden i dag, går tapt i spillvarme, forteller professor Johan Taftø på Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Sammen med en rekke forskere på Senter for materialvitenskap og nanoteknologi (SMN) ved UiO utvikler han nye, miljøvennlige materialer som kan gjenvinne den tapte spillvarmen til strøm.

– Vi utnytter temperaturforskjellen mellom den kalde og den varme siden i materialet. Her er det store muligheter til å hente ut energi som ellers vil gå tapt, forteller førsteamanuensis Anette Gunnæs på SMN.

Jo større temperaturforskjell i materialet, desto mer strøm vil det være mulig å fange opp.

– Mange mener det er mulig å hente ut strøm fra fire til fem prosent av spillvarmen, men vi sikter enda høyere, forteller stipendiat Henrik Riis på SMN.

• Les også: Nytt stoff samler vann og spytter damp når det blir vått nok

Telys og isklump driver lekebil

For å vise hvordan termoelektriske materialer fungerer, demonstrerer Henrik Riis, sammen med postdoktor Matthias Schrade, hvordan en liten, motorisert lekebil henter energien sin fra telys og en isklump.

Mellom telyset og isklumpen har de to forskerne plassert et termoelektrisk materiale med samme form som et bankkort. Telyset varmer det opp nedenifra. Isklumpen kjøler det ned ovenifra. Da dannes det strøm til bilen.

– Vi prøvde en gang å erstatte isklumpen med flytende nitrogen. Da raste bilen av gårde i stor hastighet, ler Matthias Schrade.

Se youtube-video om bilen som drives av telys og isklump:

Omvendt av kjøleskap

Prinsippet for å hente ut strøm fra termoelektriske materialer, er motsatt av teknikken i et kjøleskap.

– Termoelektriske materialer kan brukes over-alt der det er temperaturforskjeller. Dette er allerede kjent teknologi i kjøleskap. Ved å sende inn strøm blir det kaldere på innsiden og varmere på utsiden. Vi snur dette systemet. Vi ønsker med andre ord å lage det omvendte av et kjøleskap og hente ut strømmen, forteller Anette Gunnæs.

• Les også: Bli med på verdensomspennende kvantefysisk eksperiment

Stor interesse 

Mange ønsker den nye teknologien.

– Ett eksempel er industrien. Elkem, Hydro og Yara er interessert i å gjenvinne spillvarmen, forteller professor Truls Norby på SMN.

Felles for disse industrigigantene er de svært energikrevende produksjonene deres, med høye temperaturer og mye restvarme. Et eksempel er den kraftkrevende produksjonen av aluminium, der smelteovnene varmes opp til 800 grader. Bare kråkene får glede av denne spillvarmen i dag.

En annen mulighet er å bruke teknologien i biler og skip. I dag forsvinner mye av varmen ut av eksosrøret og skorsteinen.

• Les også: Gir ikke opp mørk materie

Grønn energi

Ideen med termoelektriske materialer er ikke ny. Det nye er å kunne lage dem mer miljøvennlige.

– Det finnes mange ulike materialtyper. Dagens beste termoelektriske materialer er giftige og dyre. Noen av dem lages av stoffer som det finnes svært lite av på Jorda. Vi ønsker å lage dem billige og miljøvennlige – og vi skal bruke vanlige grunnstoffer, poengterer Truls Norby.

Det er dessverre ikke mulig å lage et materiale som kan brukes til alle mulige formål.

– Ulike materialer fungerer best innen bestemte temperaturdifferanser. Noen materialer tåler ikke høye temperaturer. Vi har muligens funnet et materiale som egner seg til temperaturer opp til noen hundre grader, forteller Matthias Schrade.

• Les også: Fant ikke mørk materie

Tilsynelatende selvmotsigelse

For å lage materialene må fysikerne løse noe som kanskje høres ut som en selvmotsigelse.

– Vi må ha høy elektrisk ledningsevne, slik at materialet lett kan lede strøm. Samtidig må den termiske ledningsevnen være så liten som mulig, slik at temperaturforskjellen opprettholdes. Jo høyere temperaturforskjell, desto bedre blir energiutnyttelsen.

Det betyr at de må lage materialer som hindrer varmen i å spre seg, samtidig som den elektriske ledningsevnen skal være stor.

– Dette handler om et kompromiss. Her leter vi etter ‘den hellige gral’, forteller Henrik Riis.

Materialet må være en halvleder. Dette er materialer med helt spesielle, elektriske egenskaper. Til sammenligning leder metaller både strøm og varme, mens isolatorer verken leder strøm eller varme. En halvleder er noe midt imellom.

• Les også: Nanorør tiltrekker seg forurensende stoffer

Hindrer at varmen sprer seg

Et av de store spørsmålene er hvordan forskerne skal klare å lage et materiale som ikke leder varme, samtidig som det skal kunne transportere strøm.

Jo varmere atomene blir, desto mer vibrerer de. Vibrasjonene påvirker naboatomene. Da vil også naboatomene vibrere – og dermed bli varmere.

Løsningen er å legge inn atomer som vibrerer med andre frekvenser enn naboatomene. Da ledes ikke varmen like lett.

– Poenget er å lage uorden i nanoskala. Vi skal derfor legge inn små korn i materialene som demper vibreringen på naboatomene. Når det er uorden i atomene, kommer ikke vibrasjonene videre. Da hindres varmen i å spre seg, forteller Johan Taftø.

Atombarrieren må dessuten lages slik at elektronstrømmen ikke blir hindret. På den varme siden beveger elektronene seg raskere enn på den kalde siden. Da vil elektronene bevege seg over til den kalde siden.

– Når temperaturen er høy, øker bevegelsen og hastigheten til elektronene. Når elektronene får høy hastighet, dyttes de av gårde. Du kan sammenligne dette med en urettferdig konkurranse der et landslag på den varme siden og et amatørlag på den kalde siden konkurrerer om å slenge flest elektroner til den andre siden. Landslaget er best på å kaste dem lengst. Derfor vinner de, forteller Johan Taftø.

• Les også: Derfor er vann selve løsningen for livet

Inspirert av tysk fysiker

Forskerne jobber med materialer inspirert av halv-heusler-materialer, oppkalt etter den tyske fysikeren Friedrich Heusler.

– Ut ifra hva som er blitt publisert tidligere, trodde vi at strukturene til materialene var enkle, men vi har nå oppdaget at de er langt mer komplekse i nanometerskala, påpeker Anette Gunnæs.

Halvheusler er krystalliske materialer som består av tre like store mengder ulike grunnstoffer.

– Disse materialene er ikke bra nok som de er. For å få gode termoelektriske egenskaper, må vi bytte ut noen av elementene. En måte å gjøre dette på, er å kombinere titan, tinn og nikkel. Andre muligheter er å erstatte titan med zirkonium eller hafnium. Eller erstatte tinn med antimon eller kobolt med nikkel. Det er riktignok mulig å finne enda mer effektive materialer, men vi ønsker å bruke materialer som det finnes mye av i naturen, som er billige og som dessuten ikke er giftige, forteller Johan Taftø.

• Les også: Hva ville skjedd hvis jorden roterte i motsatt retning?

Millionmikroskop

For å kunne studere mikrostrukturene og se hvordan atomene er organisert, må forskerne ty til noe som kalles for et transmisjonselektronmikroskop (TEM). Her er det mulig å få en forstørrelse på flere millioner ganger. Da kan forskerne se kolonner med enkeltatomer.

TME har visse likheter med vanlige mikroskop. Den store forskjellen er at TME bruker elektronstråler i stedet for vanlig lys.

– Ettersom elektroner har kortere bølgelengder enn vanlig lys, kan vi se detaljene langt bedre, forteller Anette Gunnæs.

Ved å måle hvordan elektronene har passert materialet, hvordan energien har mistet energien sin på veien og hvordan energien omdannes til røntgenstråler, får forskerne vite mer om de enkelte atomene og hvilke grunnstoffer de består av.

For tre år siden fikk Senter for materialvitenskap og nanoteknologi to nye elektronmikroskop. Det ene er tidenes mest moderne elektronmikroskop.

– Her kan vi få detaljert informasjon om elektronstrukturen til stoffer, sier Anette Gunnæs.

Mikroskopet, som kostet 20 millioner kroner og er spesiallaget i Nederland, står fjellstøtt på betong i et spesiallaget rom til ni millioner kroner.

– Den minste rystelse påvirker mikroskop- undersøkelsen. For å hindre magnetiske forstyrrelser fra T-banen og andre steder, har vi lagt inn magnetisk kompensasjon i rommet. Temperaturen må også være jevn. Veggene er derfor tempererte med vannpaneler, forteller førsteamanuensis Øystein Prytz på SMN.

Det andre elektronmikroskopet kostet åtte millioner kroner. Det er spesielt egnet til å studere krystallstrukturer.

De to elektronmikroskopene har hver sine styrker og svakheter. For å studere termiske materialer må forskerne bruke begge to.

• Les også: Verdens tyngste grunnstoff bekreftet

Slalåm mellom varmt og kaldt

Når forskerne har funnet et perfekt materiale som skaper spenning fra det varme til det kalde området, er de likevel bare halvveis. Det er bare mulig å skape en spenning på 0,2 millivolt per grad temperaturforskjell. Med en temperaturforskjell på hundre grader kan spenningen bli 20 millivolt. Til sammenligning er det 220 volt i stikk-kontakten din.

For å øke spenningen skal forskerne plassere en mengde termoelektriske, små brikker tett i tett, som en rad med dominobrikker, mellom den varme og den kalde delen.

De skal så sørge for at strømmen går gjennom alle de termoelektriske brikkene, annenhver gang fra varm til kald del og annenhver gang fra kald til varm del.

For hver gang strømmen passerer en brikke, kan spenningen økes med 20 millivolt.

Desto flere sløyfer strømmen går igjennom, desto høyere blir spenningen.

Og det er nå Apollon kommer til nok et poeng. Materialet som genererer den økte spenningen fra den varme til den kalde delen, er annerledes enn det som genererer den økte spenningen fra den kalde til den varme delen.

Forskerne må derfor lete etter to ulike materialer. Ett som går fra varmt til kaldt område og et annet som går fra kaldt til varmt.

– Disse to materialene må lages slik at de utvider seg likt ved samme temperaturforskjell. Det betyr at varmeekspansjonen må være den samme. Ellers sprekker hele systemet, forteller Henrik Riis.

• Les også: Arven etter Einstein

Varmepumper

Professor Vidar Hansen fra Universitetet i Stavanger samarbeider med forskerne på SMN for å bruke termoelektriske materialer til å lage varmepumper uten vifter og andre bevegelige deler. Her skal det sendes inn strøm for å øke temperaturforskjellene.

– Vi jobber nå med å få størst mulig effektivitet i disse varmepumpene, forteller Vidar Hansen.

Artikkelen ble først publisert i Apollon.

– Angela Merkel står fram for meg som en super-rollemodell, også fordi hun ikke er en sånn gøyal politiker som henger i trærne og flirer, sier Kristin Vinje.

Forbildet til tross – Vinje er en livligere og mer ungdommelig variant av Angela Merkel. Jeg møter henne en formiddag på arbeidsplassen hennes – Stortinget.

– Merkel er veldig nøktern. Egentlig veldig kjedelig, men dønn seriøs. Du stoler hundre prosent på henne, og så blir hun valgt. Det gjør meg utrolig glad og optimistisk, faktisk, å se at en sånn politiker vinner frem. Det er veldig flott, fortsetter Vinje.

• Angela Merkel er fortsatt opptatt av naturvitenskap – les om da hun åpnet en ny fusjonsreaktor i Tyskland: Angela Merkel skrudde på dunder-smultring

Ensom realist

Hun viser meg rundt i Stortingssalen. Stiller for fotografering på talerstolen foran maleriet av grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll. En kvinne foran bare menn på lerretet.

Den skjevheten er rettet opp. Stortingssalen huser mange kvinner, to hundre år etter at blekket tørket i grunnlovsboka.

Men salen har bare én med realfagsutdanning på doktorgradnivå – Kristin Vinje.

Olje, gass og plast

Som Merkel er hun kjemiker. Med doktorgrad fra NTNU gikk yrkesveien videre til postdoc på Universitetet i Oslo og forsker i petrokjemi ved Georgia Tech i USA.

Tilbake i Norge arbeidet hun med olje og gass og materialteknologi på SINTEF i Oslo.

– Jeg jobbet tett med industrien for å utvikle materialer til plast- og gummiindustrien i Norge. Jeg jobbet også for eksempel med liming av forskjellige ting, altså det å få til god heft mellom materialer, forklarer Vinje.

Den faglige løpebanen til Kristin Vinje lignet den til mange andre sivilingeniører – så langt. Men så svingte hun ut på rullebanen – og tok av.

Politisk kjemi

Hun ble gruppeleder på SINTEF, kom inn i styrer i Forskningsrådet, fikk jobb i Nærings- og handelsdepartementet, ble viseadministrerende direktør i IT-forskningssenteret Simula og kom inn i Oslo bystyre for Høyre.

Så – i 2009 – ble petrokjemikeren håndplukket av påtroppende byrådsleder Stian Berger Røsland til jobben som finansbyråd i Oslo. Finansbyråd?

– Jeg ble veldig overrasket, og jeg husker at jeg sa til ham – du vet at jeg er kjemiker, Stian. Og han sa: Jeg vet det, Kristin, jeg vet hva slags CV du har.

Nabo med Gahr Støre

Kveldsjobben i bystyret og fire år som finansbyråd dreiet karrierekursen over fra byråkrati og administrasjon mot politikk.

Vinje gikk inn i kampen om nominasjon til Stortinget, og ble valgt inn for Oslo i 2013. Til høsten må hun igjen kjempe for å beholde plassen.

Hun viser meg taburetten sin også. Den ligner litt på en gammeldags skolepult. På nabopulten sitter Jonas Gahr Støre. Kaster de viskelærkuler på hverandre, tro?

– Vi er politisk uenige, men vel forlikte, forsikrer Vinje. Begge er da også akademikere, selv om statsviteren Støre har en mye mer typisk fagbakgrunn som rikspolitiker enn petrokjemikeren Vinje.

Tenker forskjellig

– Har den faglige bakgrunnen vært til nytte for deg?

– I Nærings- og handelsdepartementet var det jo veldig få med naturvitenskapelig bakgrunn. Å møte alle juristene og økonomene og samfunnsviterne var utfordrende, selvfølgelig, men også veldig spennende.

– Hadde du en annen innfallsvinkel enn dem?

– Jeg tror i hvert fall vi tenkte litt forskjellig.

Tro på forandring

– På hvilken måte?

– Det er vanskelig å sette ord på det, men jeg merker jo at jeg kommer fra en annen kultur. Det er mange som har sagt at hvis du bare skulle brukt økonomer, så hadde du aldri fått bygget Bergensbanen, for eksempel.

• En ukjent ingeniørhelt fra NTH var med på å bygge blant annet Flåmsbana og Den transsibirske jernbanen. Les mer: Mannen som bygget verdens veier

– Det er noe med en litt mer teknologioptimistisk, offensiv måte å tenke på og en tro på forandring. Du kan ikke alltid regne ut alt du bør gjøre, selv om jeg også selvfølgelig er opptatt av at man skal ha kontroll på økonomien og regne på samfunnsnytten.

Modeller som faktisk virker

– Men – jeg tok faktisk et kurs i sosialøkonomi i departementet, fordi jeg så ofte ble overkjørt av sosialøkonomene. Og min erfaring var jo da at – nå skal jeg ikke si noe stygt om sosialøkonomer, men de har jo sine modeller, og alle modeller har sine begrensninger.

– Du kan jo putte inn akkurat de konstantene du vil og det du ønsker i sånne modeller, ikke sant, så du forutsetter hele tiden. I naturvitenskapen er vi kanskje litt mer ydmyke overfor hvordan verden faktisk fungerer.

– Vi har jo den fordelen at vi kan teste om modellen faktisk virker. Ikke sant, du regner ut at hjulet skal gå sånn og sånn, men så ser du at det gjør det faktisk ikke. Da er det muligens noe feil med modellen, da!

– Ja, og hvis du lager et fly som detter ned, så kan du ikke skylde på …

– Nei, ikke sant. Det kan jo ikke samfunnsvitere og økonomer i samme grad, fordi det er mye mer komplekst å teste modellene.

Tillit i forskningsmiljøene

– Her på Stortinget, har den naturvitenskapelige bakgrunnen betydd noe for hva du har gjort her, hvilke saker du har tatt opp?

– Ja, absolutt. Jeg er jo nå fraksjonsleder i Kirke, utdannings- og forskningskomitéen. Jeg kjenner jo forskningsmiljøene og universitets- og høyskolemiljøene i Norge godt.

– Jeg tror jeg har stor tillit i forskningsmiljøene fordi jeg har den erfaringen jeg har. Jeg har en doktorgrad og har vært ute i næringslivet og universitetene.

– Og kanskje spesielt i realfagmiljøene?

– Ja, og det er jo noe vi prioriterer i skolepolitikken, allerede fra barnehage og oppover. Jeg brenner jo for realfag og forskning.

• Les mer: - Begynn med forskning i barnehagen

Kan ikke bare skru igjen oljekranene

0 Og Norge skal bli en høyteknologinasjon. Som NITO-leder Steinar Sørlie samstemte i: Ingeniørene bygget Norge, men nå må vi bygge det om – i grønn retning. Jeg vet ikke hva du synes om det?

– Det er spennende, absolutt …

– Du er jo petroleumsingeniør, men hvordan ser du på petroleumsindustrien og det å skru utviklingen i grønn retning?

– Vi må helt klart ha flere ben å stå på, og derfor er vi dønn avhengig av å ha teknologer som evner å se nye bransjer.

– Men jeg synes det er fortvilende mange som tror vi bare kan skru igjen oljekranene og leve videre av vindmøller og grønn energi. For det kan vi ikke.

Helseteknologi

– Men hvilke andre økonomiske og teknologiske bein er det Norge kan stå på?

– Helsenæring og medisinsk teknologi! Eldrebølgen kommer. Matematikk og simuleringer kan brukes til å finne nye behandlingsformer og medisiner og nye måter å jobbe på i det offentlige helsevesenet.

• Les mer: Kunstig intelligens oppdager Alzheimer

– Vi bruker masse penger på å forske bredt på helse i Norge, se for eksempel på rapporten Verdiskaping i helsenæringen som i fjor ble utgitt av Menon Economics.

– Vi har flere verdensledende forskningsmiljøer innenfor for eksempel immunterapi. Vi har Oslo Cancer Cluster og forskningsmiljøer innenfor medisin som jeg tror har et kjempepotensial.

Fra oljerør til blodårer i hjernen

– Som vi også kan eksportere til andre land?

– Som vi kan eksportere, ja. Det å bruke matematikk for eksempel i anvendelse av medisin, altså simulering, er jo noe også min gamle arbeidsplass Simula-senteret forsker på.

– Jeg kjenner folk på Simula som var med på å utvikle teknologien som kan sende vann og olje gjennom samme rørledning i Nordsjøen.

– Simula-senteret bruker nå de samme modellene til å simulere blodstrømmer i hjernen.  De bruker kompetansen fra oljeaktiviteten på 1980-tallet til medisin nå.

Naturvitenskapelig realisme

– Tror du at det er lettere for deg å se sånne muligheter innenfor framtidsteknologi enn det er for kolleger av deg her på Stortinget uten naturvitenskapelig bakgrunn?

– Det er jo forskjellig fra person til person. Noen er visjonære, og noen er mer opptatt av å kontrollere enn å ha visjoner.

– Og noen kan jo være veldig visjonære uten å ha den faglige bakgrunnen og løper med begge beina i lufta …

– Ja, så det er helt personavhengig. Men det å kjenne muligheter og begrensninger ut fra naturvitenskapelig tenkning preger meg, da. Det tror jeg.

Må våkne opp

– Har du noen tanker om hvorfor det er så få ingeniører og realfagsfolk i politikken – i alle fall på nasjonalt nivå?

– Jeg opplever kanskje at – for eksempel samfunnsvitere i utgangspunktet er interessert i samfunnet rundt seg, mens ingeniører og naturvitere oftere kanskje mer interessert i å gjøre fagjobben sin.

– Så de er – for å si det stygt – litt for mye fagidioter?

– Ja. De må våkne opp og delta i samfunnsdebatten. De har en viktig stemme.

• Er ingeniører for stillferdige og beskjedne? Les: Ingeniørenes hemmelige superhelter

– Naturvitere og teknologer mangler kanskje ofte dette metaperspektivet på sin egen rolle i samfunnet? De bare finner opp hjulet uten å se hvor det ruller? Det kan vel være litt skummelt?

– Jeg vil i alle fall oppfordre folk med naturvitenskap og teknologi til å engasjere seg. Det er veldig viktig.

Revolusjonerer spillereglene

– For ingeniørene og naturviterne gir oss jo nettopp den teknologiske utviklingen som kan revolusjonere spillereglene i samfunnet?

– Ja, absolutt. Dette brenner jeg for. Der har jeg en viktig oppgave, tenker jeg.

– Jeg tenker tilbake til en artikkel i New York Times i 1894, da avisen spådde at om 50 år ville gatene være dekket av et nesten tre meter tykt lag av …

– Hestelort! Men det skjedde ikke, vet du. For så kom automobilen.

Den slemme ingeniøren

– Og så kom det 19. århundre med eksplosjonsmotoren og petrokjemi og en eksplosiv teknologisk utvikling. Og så kom superhelten ingeniør Knut Berg. Men så mistet ingeniøren sin helteglorie.

– Ja, da jeg gikk på skolen på 1970-tallet var det mye negativt om industri og forurensning …

– Ingeniøren ødela verden med sine maskiner og sin røyk …

– Ja, og det provoserte meg, for faren min er også sivilingeniør og har jobbet i industrien i alle år. Jeg vokste opp i Moss hvor det lukta cellulose, og det var noe positivt, ikke sant.

– Jeg har alltid vært glad i industri og teknologi og sett på det som oppbyggelig, men på 1970-tallet ble vi liksom fôret med alt det negative.

– Vi hadde også en generasjon som snakket ned matematikken. Det var ikke så viktig å kunne den, liksom.

Nerd ikke lenger skjellsord

– Ser du tegn til at ingeniører får et mer positivt selvbilde, eller ses de fortsatt på som litt nerdete?

– Jeg opplever egentlig at det er litt mer in å være flink i realfag nå.

– Nerd er ikke lenger et skjellsord?

– Nei, og det er veldig viktig at vi støtter opp om den utviklingen. Konkurranser og kjemi-OL og sånt –der må vi premiere mer.

• Les mer: Strålende resultater i Fysikk-OL

Ikke sultne nok

– Du er jo teknolog og kvinne. Blir det flere jenter med interesse for realfag og teknologi?

– Det er dessverre sånn at i vårt veldig likestilte land er det et mer kjønnsdelt arbeidsmarked enn i mange andre land. Det er et paradoks, egentlig.

– Hva tror du det kommer av?

– Det kommer kanskje av at vi har det så godt her. Vi ikke er sultne nok. Indiske kvinner, for eksempel, kaster seg på teknologi for å komme seg opp i næringskjeden.

• Les også: Fordommer mot kvinner i realfag

«Kjedelig, men dyktig»

– Hva kan gjøres?

– Jeg tror det er viktig å ha forbilder, å løfte frem kvinnelige forbilder – som for eksempel Angela Merkel.

– En med solid faglig bakgrunn som kanskje virker litt kjedelig, men som har de gode argumentene?

– Jeg fikk jo også en sånn karakteristikk da jeg var finansbyråd i Oslo. En avis laget terningkast for byrådene.

– Jeg husker ikke hvilket terningkast jeg fikk, men jeg fikk i alle fall karakteristikken «kjedelig, men dyktig». Og da tenkte jeg – det kan jeg faktisk leve med. Jeg trenger ikke å være så gøyal, liksom.

– Nei, ingeniører er kanskje ikke så veldig gøyale, som regel?

– Nei …

– Men de lager fly og ting som blir veldig gøyale?

– Ja, ikke sant.

Kjernejournalen er livsviktig for deg som pasient. Den inneholder viktig helseinformasjon som vanligvis er ført inn av fastlegen din. Helsepersonell over hele landet kan gå inn i journalen for å finne informasjonen de trenger om deg. 

Hensikten med kjernejournalen er at behandlende lege skal kunne logge seg inn og sjekke hva som finnes av informasjon om deg i det du rulles inn i akuttmottaket. Hvis det ikke finnes informasjon i kjernejournalen må hun ringe til fastlegen din eller sykehuset hvor du hører hjemme for å få tak i informasjonen fra pasientjournalen din.

– Neste gang du er hos fastlegen din bør du rett og slett spørre hva han eller hun har lagt inn av informasjon om deg i kjernejournalen, sier seniorforsker Kari Dyb ved Nasjonalt senter for e-helseforskning.

Hun anbefaler dette spesielt hvis du selv vet at du har en blødersykdom, implantater, allergier eller annet som må tas hensyn til i en akuttsituasjon. Dette handler om at du ikke skal få medisin eller behandling som kan være farlig for deg, hvis du fraktes inn til et sykehus.

Men hvor mye tas kjernejournaler i bruk? Det har Dyb forsøkt å finne ut av. 

Blandet mottakelse

Sammen med kollega Line Lundvoll Warth har Dyb nylig gitt ut en rapport som viser at det er svært store forskjeller i innføringsarbeidet med kjernejournal i de ulike helseregionene.

– I dag er det stort sett de som jobber i en akuttfunksjon som ser det store behovet for kjernejournal, og det kan enkelte ganger virke vanskelig å motivere leger til å ta seg tid til å skrive inn kritisk informasjon i kjernejournalen, forteller Dyb.

Prosjektrapporten «Innføring av kjernejournal i de fire helseregionene» viser hva som fremmer og hemmer innføring av kjernejournal i spesialisthelsetjenesten.

• Les også: Ny pasientjournal skal gjøre det lettere å være lege

Derfor er det vanskelig å ta i bruk journalen

Forskerne har funnet følgende hovedutfordringer for innføring av kjernejournal, sett fra prosjektlederes perspektiv:

• Løsningen har vært krevende teknisk. En del helsepersonell har hatt problemer med å komme i gang og få det hele til å fungere.
• Prosjektlederne påpeker at nytten av kjernejournalen burde vært markedsført bedre.
• I og med at løsningen krever dobbeltregistrering av informasjon – både i pasientjournalen og kjernejournalen, er det flere forhold som hindrer full utrulling av verktøyet.
• Samtidig berømmes direktoratet for at infomateriellet var ferdig laget.

Kjernejournal er per oktober 2016 innført for over fire millioner innbyggere over hele landet. Nå gjenstår fylkene Telemark, Vestfold og Østfold, hvor den blir innført i løpet av våren 2017.

• Les også: Gjenopptar arbeid med helsekort

Vil ha flere med på løsningen

– Ved å kartlegge hvordan dette er innført i de ulike regionene, avdekkes eventuelle behov for justeringer og hvor det trengs ressurser for at løsningen skal tas mer i bruk.

Direktoratet for e-helse har selv laget informasjonsmateriell og e-læringskurs om hvordan ta i bruk kjernejournalen, mens hver region selv har bestemt hvordan de vil innføre løsningen. Det har vært stor forskjell i hvilke metoder de ulike regionene har valgt.

– Mye av prosjektledelsen i helseregionene har gått ut på å selge inn kjernejournal, og få helsepersonell til å bruke den, sier Warth.

Referanse:

Dyb, K og Warth, L.L. : Innføring av kjernejournal i de fire helseregionene. Rapport fra Nasjonalt senter for e-helseforskning (2016)

I fjor sommer fikk jeg vondt i venstre hofte, og smertene økte jevnt og trutt utover høsten. Jeg gikk til fastlegen min, som rekvirerte røntgen for å finne ut av hva dette kunne være. Nå har jeg ventet flere måneder på innkallingen, og i mellomtiden har jeg blitt stadig verre, og mer og mer hemmet av smertene.

I min begredelige situasjon var det naturlig å reagere da oppslaget ovenfor dukket opp i Nettavisen for et par dager siden.

Jeg klikket meg videre og kom til en artikkel i Family Health Magazine. Jeg regelrett higer etter akkurat dette som professor Harold A. Sanders lover under her, å bli kvitt smertene og få tilbake «et normalt liv» slik at jeg kan hogge ved og spille fotball og alt det andre man trenger en god hofte for å kunne gjøre:

Lenger nede i artikkelen kommer det fram at dette er snakk om en «innovativ anti-artritisk terapi» som ødelegger artrose «like effektivt som penicillin ødelegger bakterier». 27 ulike urter (blant annet fra Tibet) er satt sammen i en «anti-artritisk hydrogel» med navnet Levasan, og behandlingen består ganske enkelt i å smøre dette på det vonde stedet to ganger om dagen.

Smertene vil begynne å avta allerede etter første gangs bruk, og her er det åpenbart ikke bare snakk om placebo. Artikkelen er illustrert med «datatomografi»-bilder som viser et ledd før og etter behandling:

Nederst ligger 27 leserkommentarer, i all hovedsak folkelige beskrivelser av positive erfaringer og optimistisk nysgjerrighet knyttet til professor Harold A. Sanders’ produkt. Mot slutten av artikkelen er det en lenke man kan klikke på hvis man ønsker å lese enda mer om Levasan, og/eller bestille produktet.

På denne neste siden møter vi en smilende kvinne ved navn Anne Rogne. Hun har 15 års praksis i Oslo som «spesialist innen skjelettsykdommer og deres rehabilitering»:

Anne Rogne hadde testet ut hundrevis av preparater før hun kom i kontakt med professor Harold A. Sanders og produktet han utviklet sammen med sitt team ved College of Rheumatology i Chicago. Hennes entusiasme for Levasan er formidabel, og hun forteller at produktet ikke bare eliminerer leddsmerter. Det har også «gunstig effekt på beina og hele sirkulasjonssystemet».

Teksten hennes er rikt krydret med bilder av like smilende norske menn og kvinner som har blitt helbredet av Levasan. Her møter vi blant annet Jon Åsheim fra Vardø, Arne Gjerde fra Molde og Bjørg Selvik fra Tromsø, og mens jeg sitter og leser historiene deres popper det opp enda flere navn nede i det høyre hjørnet av skjermen min:

I løpet det siste minuttet har altså tre nordmenn bestilt Levasan, og jeg får også kontinuerlig informasjon om hvor mange hundre andre enn jeg som akkurat nå sitter og leser på den samme nettsiden. Her er det med andre ord god grunn til å handle raskt, før beholdningen er borte.

Jeg får dessuten vite at 75 ml Levasan koster 1397 kroner, men at jeg vil få en rabatt på 700 kroner dersom jeg bestiller i dag.

Fusk og fanteri

Aller nederst på nettsiden finner man en kryptisk melding i bitte små bokstaver: «innlagte for- og etternavn [er] endret av hensyn til kundenes tilfredshet med tjenestene».

Det er altså slett ikke sikkert at Arne Gjerde er en mann som kan treffes på gata i Molde, eller i Polen for den saks skyld, hvor samme mann heter Wojciech Graczyk. Der er han så begeistret for et annet produkt at han sier akkurat det samme, bortsett fra at ordet «gel» er byttet ut med «kapsulki», polsk for «kapsler»:

Anonymisering er vel og bra, men det spørs om den ikke har tatt aldeles overhånd i dette tilfellet.

I Norge finnes det ingen spesialist innen skjelettsykdommer ved navn Anne Rogne. Det finnes heller ikke noe som heter «Chicago College of Rheumatology».

Etter iherdige søk har jeg heller ikke klart å finne noen Harold A. Sanders som er professor i noe som helst. Jeg klarte imidlertid å finne bildet hans, eller mer korrekt: bildet han er klippet ut av.

Da bildet ble kappet i to forvandlet åpenbart den godeste Harold seg fra å være øyelege til å bli revmatolog:

Det finnes kanskje en mulighet for at denne mannen virkelig er lege eller forsker, men i så fall har han en attåtnæring som fotomodell. I bildedatabasen Shutterstock finnes det 521 ulike bilder av ham, i et meget bredt spekter med hensyn til klesdrakt og positur.

Et anvendelig røntgenbilde

Det stinker også av «datatomografi»-bildet. Akkurat samme bilde er tydeligvis brukt i Polen i markedsføringen av en annen mirakelkur i pilleform kalt «Flexa Plus». Bildet som skal fremstille et ledd før og etter behandling med Levasan er faktisk også tilgjengelig på Shutterstock, og rettighetene til å bruke det kan kjøpes for en billig penge av hvem som helst som måtte trenge det til et eller annet mer eller mindre godt formål.

Det finnes heller ikke noe ordentlig tidsskrift som heter «Family Health Magazine», og knappene for sosiale medier som Twitter og Facebook med de imponerende klikktallene oppe i høyre hjørne, er også falske.

Hva med kommentarfeltet?

For å si som sant er, jeg skjønte rimelig kjapt at her var det ugler i mosen, men stusset litt over at det enda ikke var kommet noen kritiske bemerkninger i kommentarfeltet. Jeg skrev derfor følgende inn i det åpne feltet, med henvisning til en meget god artikkel på forskning.no om temaet:

«Et forslag: Les denne før du bestiller: http://forskning.no/2016/07/forskerne-som-dokumenterer_mirakelkurene»

Så kom jeg ikke videre. Det åpne kommentarfeltet er nemlig også falskt. Uansett hva man skriver, så er det umulig å poste eller publisere det. De 27 «kommentarene» som likevel har kommet inn der er åpenbart designet av noen i et forsøk på å gi enda mer troverdighet til professor Harold A. Sanders og hans vidundermedisin.

Et fiffig lite triks med disse 27 falske kommentarene er at dateringen deres endres etter hvert som dagene går. En leser får altså inntrykk av et levende og aktivt kommentarfelt, helt uten kritiske meninger om Levasan eller markedsføringen av produktet.

Hva så med knappene på den blå linjen øverst i tidsskriftet? Hvor i alle dager kommer vi til å ende hvis vi klikker på de andre innholdskategoriene i dette «Family Health Magazine»? Alle som en, inkludert knappene «mote» og «humor», fører oss rett tilbake til den ikke-eksisterende skjelettsykdomsspesialisten Anne Rogne og alle de «norske» pasientene som lovpriser Levasan.

Lettlurte jørpelendinger?

Saken er altså en svindel fra begynnelse til slutt, men pop-up-vinduene fortsetter å komme med fornavn og hjemsted til kunder som har bitt på kroken, mellom to og tre stykker i minuttet. Siden den billigste pakken man kan bestille koster 697 kroner, innebærer dette at firmaet bak svindelen innkasserer omtrent 100 000 kroner per time.

Jeg ansatte min sønn Brage som forskningsassistent og registrerte 500 navn og bosteder til kundene som poppet opp som «siste kunde», eller kanskje mer korrekt, som siste offer.

Vår lille undersøkelse ga flere oppsiktsvekkende funn. Ingen av disse 500 Levasan-kundene kom fra de to nordligste fylkene. Flere store byer er heller ikke representert, for eksempel Drammen og Kristiansand, mens det er en kraftig opphopning av kunder på småsteder som Bismo (16), Malm (11), Gaupne (11) og Jørpeland (13).

Det mest forbløffende er imidlertid hvordan lettlurthet varierer avhengig av fornavn. På tross av at Anne var det mest populære navnet på nyfødte hvert eneste år fra 1940 til 1971 (det vil si årskull med relativt høy risiko for ulike typer leddlidelser), finnes det ingen som heter Anne i utvalget vårt.

Ifølge statistisk sentralbyrå bor det bare 16 kvinner med navnet Bothild i Norge. 12 av disse, alle med ulike bosted, kjøpte tydeligvis Levasan i løpet av de fire timene vi registrerte nye kunder.

Forklaringen er naturligvis at pop-up-vinduene med «siste kunde» også er falske. Noen har laget to lister med norske fornavn og steder, og et eller annet program kombinerer dem og sender kontinuerlig denne miksen ut i form av pop-up-vinduer. Hensikten er åpenbart å lure potensielle kunder til å tro at her er det god grunn til å løpe og kjøpe siden det er så mange andre som løper og kjøper.

Faenskap

Innledningsvis sutret jeg over denne hofta mi som gjør at jeg ikke kan gjøre en del ting jeg liker å gjøre. Jeg er likevel klar over at leddsmertene mine er småtterier sammenlignet med hva svært mange andre opplever, og at slett ikke alle er like heldige som jeg. Jeg har en trygg jobb som ikke forutsetter en velfungerende hofte, og jeg bor sammen med snille barn og en kone som hjelper meg med alt jeg ikke klarer å gjøre selv lenger her hjemme.

En stor del av målgruppen for denne svindelen lever ikke bare med langt sterkere leddsmerter enn meg. De lider også under konsekvensene av de kroniske smertene sine, i form av arbeidsledighet, uføretrygd og dårlig økonomi. Her kommer altså et firma som hensynsløst og gjennom løgn og bedrag forsøker å utnytte disse menneskenes fortvilede situasjon for å karre til seg mest mulig av det lille de måtte ha av penger.

Mennesker som kynisk forsøker å profittere på andres lidelse lar seg kanskje ikke stanse helt, men det går an å begrense spillerommet deres. Nettsidene som markedsfører Levasan ligger sannsynligvis på servere som det er tilnærmet umulig å stenge. Slike nettsider gjør imidlertid liten skade dersom de nektes plass i form av annonser og lenker i elektroniske media. Det at Nettavisen gir plass til – og får betalt for – store fargerike annonser som dette, med lenker rett inn i fella, innebærer at de er medansvarlig for dette faenskapet.

For folk flest kan det nok virke ganske ufarlig at fugler krasjer med fly. Det er vel verst for fuglen, siden flyet jo er mye større og mer solid, er det lett å tenke. Men det kan faktisk være livsfarlig for både piloten og passasjerene.

Mange fly har styrtet etter kollisjon med fugler. Noen ganger med dødelig utfall. På Tøyen finner vi fugleekspert Christian Kierulf Aas ved Naturhistorisk Museum, UiO. Helt siden han tok en mastergrad i adferd hos svart-hvit fluesnapper, har han forsket på fugler.

Nå forsker han på hvordan flyselskaper kan få fuglene til å holde avstand fra flyene.

Mirakuløs redning

Du husker kanskje passasjerflyet som nødlandet i Hudson River utenfor New York i 2009? Ulykken skjedde fordi to av motorene ble truffet av en flokk gjess. Pilotene reddet på mirakuløst vis alle 53 om bord, og passasjerene kunne gå tørrskodd fra vingene ombord i båter som kom til unnsetning.

Her kan du se en animasjon av ulykken:

– Denne ulykken viser hvor farlig det kan være å få en flokk fugler inn i motorene, sier Kierulf Aas til forskning.no. Han jobber ved Fly/fugl-kontoret ved Naturhistorisk Museum.

I Norge har det ikke vært noen alvorlige ulykker med fugler som har krasjet med sivile fly.

Fire norske fly styrtet

Men fire av forsvarets jagerfly har styrtet på grunn av fugl. I tre av tilfellene skjøt pilotene seg ut og overlevde, men en pilot rakk ikke det, og styrtet i døden. Alle fire flyene gikk tapt.

–  Litt av grunnen til disse jagerflyulykkene kan være at jagerfly flyr lavt når de trener på oppdrag, selv om de ikke skal fly under ett tusen fot hvis de ikke må, forklarer forskeren.

Dessuten har F 16 bare én motor, og er derfor svært utsatt om fugl kommer inn i motoren.

I denne videoen forteller forskeren mer om de fire ulykkene der norske jagerfly styrtet etter kollisjon med fugler.

Fugler flyr lavt

Fugler oppholder seg som regel lavt i luften, og det er ikke fugler der flymaskinene flyr. Det er derfor ved avgang og landing at risikoen for å kollidere med fugler er størst, forklarer Kierulf Aas.

– Det er måker som kolliderer mest med fly. Grunnen til at fugler kommer for nært fly, er trolig at de ikke ser dem, sier han. Så hva kan få fugler til å oppdage flyene bedre?

Svart og hvitt i kombinasjon er mest synlig, viser amerikansk forskning som er gjort på mennesker for nesten førti år siden.

–  Det er ingen grunn til å tro at fugler er annerledes, sier han.

Han startet på et forskningsprosjekt i samarbeid med Widerøe i 2012, som skal teste om det hjelper å merke propellene med sebrastriper.

• Les også: Ravner kan være like smarte som sjimpanser

Over en halvering

Widerøes fly er propellfly, og propellene peker fremover på flyet. Kommer en fugl flygende mot flyet, vil dermed stripete propeller kunne ha en avskrekkende effekt, håpet forskerne.  

Og selv om prosjektet blir ferdig først senere i år, er resultatene lovende hittil:

– Dette er det første prosjektet i stor skala på dette temaet, og så langt ser det vellykket ut, sier Kierulf Aas.

Widerøe fikk malt propellene på noen av sine fly av typen Dash 8 med hvite og svarte striper. Propellene på de andre flyene ble beholdt svarte som de var. Totalt 45 fly inngår i prosjektet.

– Så har vi sammenlignet år for år hvilke fly som har rapportert om flest fuglekollisjoner, forklarer Kierulf Aas.

Skjer i en av tusen tilfeller

Forekomsten av kollisjoner mellom fugler og Widerøes propellfly er at det skjer omtrent en gang for hver tusende flytur. Når propellen er malt i sebrastriper, skjer dette bare i 0,4 promille av flyvningene.

Sebrastripete propeller reduserer fuglekollisjoner med mer enn 50 prosent, tyder altså resultatene på så langt.

– Dette er signifikant lavere, sier Kierulf Aas.

Alle flyselskapene plikter å rapportere alle fuglekollisjoner til Luftfartstilsynet.

Les også denne saken fra Videnskab.dk: Desorienterte lederfugler blir avsatt av flokken

Gir en pulserende effekt

I samarbeid med Widerøe tok forskeren utgangspunkt i tidligere amerikansk forskning, som har funnet ut at sebrastriper gjør fly mest iøynefallende.

– Vi har malt stripene asymmetrisk på propellene, fordi dette gir en pulserende effekt, forklarer Kierulf Aas, og tegner opp hvordan de har startet med svart og hvit innerst på annet hvert av de fire propellbladene.

Fuglene blir skremt bort på grunn av den pulserende effekten stripene gir når propellen snurrer rundt.

Her kan du se hvordan det ser ut:

Widerøe vil bestemme seg for om alle flyene skal males på denne måten først etter at prosjektet avsluttes i november i 2017.

Vil du vite mer om hvordan du kan skremme bort fugler fra hagen eller båten? Les mer om det i denne saken.

Hvor mye er for mye tid foran ulike skjermer? Og hva gjør det med oss?

I en ny studie i tidsskriftet Psychological Science har forskere beregnet hvor mye tid en ungdom kan bruke med smarttelefonen, TV-spillet eller TV-en og fremdeles ha det bra med seg selv mentalt, ifølge BBC.

Hypotesen var at det finnes et punkt der en person hverken bruker for mye eller for lite tid med øynene på en skjerm, men i stedet en passe mengde til at vedkommende fremdeles har god mental well being, som forskerne skriver.

• Les også: Advarer mot skjerm til babyen

For digital moro og kommunikasjon ser ut nemlig ut til å være sunt for mentalhelsa inntil et visst punkt i disse tilkoblede tider.

Psykolog Andrew Przybylski ved University of Oxford og Netta Weinstein ved Cardiff University brukte svar om blant annet skjerm-aktiviteter fra nesten 120 000 engelske 15-åringer.

De fant at det ikke var skadelig med noen timer på ulike skjermer i løpet av dagen. Derimot mener de å kunne si omtrent hvor mange timer og minutter ungdommene kunne drive med skjermaktiviteter uten at det gikk utover mental velbefinnende og på den andre siden – der det bikket over.

«Moderat bruk av digital aktivitet er ikke skadelig»

I ukedagene kunne ungdommene bruke skjerm ganske mye uten at det gikk utover hvor godt de hadde det psykisk. 

• Spille TV-spill: En time og 40 minutter
• Bruke smarttelefon: En time og 57 minutter
• Se på film og TV: tre timer og 41 minutter
• Bruke datamaskin: Fire timer og 17 minutter

I helgene kunne ungdommene klare seg like godt selv om TV-tittingen trakk enda mer ut.

Men som nevnt: Etter denne trivselstoppen så det ut til at effekten av skjermaktivitetene ble negativ.

– Vi fant at den negative effekten av skjermtid var omtrent en tredel av det å ikke få regelmessig søvn eller frokost, sa Przybylski til BBC.

Norsk ungdom

Ifølge Ungdatarapporten 2016, utgitt av NOVA, bruker rundt en tredel av norsk ungdom mellom på ungdomsskolen og videregående over fire timer på skjerm hver dag – og det er utenom skolen.

Mer enn tre av fire bruker en eller annen form for skjerm to timer eller mer, hver dag i tillegg til skolejobbing.

Guttene ligger litt høyere enn jentene. Men de har ulike skjermvaner. Flere gutter enn jenter bruker mer enn en time på spill, mens det er flere av jentene som bruker mer enn en time på sosiale medier.

• Les også: Skjermbruk ødelegger søvn for tenåringer

Sue Fletcher-Watson som er psykolog ved University of Edinburgh, synes ifølge BBC at det er fint at forskerne med den nye studien har prøvd å konkretisere hvor mye skjermtid unge kan ha uten at det er skadelig.

Samtidig mener hun at vi fremdeles trenger studier som undersøker dette over tid. 

Dessuten: Hva en person driver med på nett vil ha noe å si for om hun har det bra. Utsettes en 15-åring for mobbing på sosiale medier vil dette kunne påvirke den mentale helsa hennes, er nok en innvending fra Fletcher-Watson. 

Kan ødelegge nattesøvnen

En norsk studie der 10 000 ungdommer i Hordaland svarte på et spørsmål om blant annet søvn og apparater med skjerm, tyder på at skjermaktivitetene kunne rote til søvnen for dem.

• Les også: Lyset fra skjermen forstyrrer søvn og gjør deg trøtt om morgenen

I denne studien, som vi skrev om i 2015, ser det ut til at kombinasjonen av flere forskjellig skjermapparater kan ha del i skylden for at ungdom får problemer med å sove, og at det kan gå ut over lengden på søvnen deres.

Men dette har ikke den nye studien fra England har sett spesifikt på.

Angripe fra en annen vinkel?

Mange foreldre er antakelig usikre på om de skal sette foten ned og når.

Przybylski tror det ikke er så lurt å kreve at tenåringenes skjermer mørklegges etter et visst antall timer eller minutter.

I stedet er det antakelig lurere å la dem holde på litt og dessuten foreslå andre ting å gjøre i stedet, mener han:

– Det handler ikke så mye om at det ikke er bra for barn og ungdom å spille Minecraft i tolv timer. Det handler mer om at vi som foreldre ofte ikke har en verdifull aktivitet å tilby som erstatning.

– Det er mye viktigere at foreldre bruker oppmerksomheten og ressursene sine til å velge de smarte kampene – enn å gi et vilkårlig forbud, sier psykologen til BBC.

Eustace de Sousa ved Public Health England følger opp overfor den britiske kringkasteren, med sin kommentar om den nye studien:

– Noe enkle tiltak, som jevnlig fysisk aktivitet og det å spise frokost og middag sammen i familien kan gjøre at unge mennesker tilbringer mindre tid med skjermene, og det kan gjøre at de får det bedre.

Referanser:

A. Przybylski, N. Weinstein. A Large-Scale Test of the Goldilocks Hypothesis. Quantifying the Relations Between Digital-Screen Use and the Mental Well-Being of Adolescents. Psychological Science, 13. januar 2017.

Kort fortalt blir offshorekraner styrt ved hjelp av hydraulikk, som er et system som lager energi ved hjelp av for eksempel olje eller vann. Men systemet er mindre miljøvennlig og effektivt enn for eksempel elektriske motorer.

Derfor eksperimenterer forskere og næringsliv nå med hvordan de kan bruke elektriske systemer på best mulig måte. Den nye styringsmetoden for offshorekraner går ut på at det hydrauliske systemet blir modifisert, slik at det elektroniske systemet effektivt kan overstyre og kontrollere hydraulikken i kranene.

Elektronikken holder hydraulikken i ro for at laste- og losseoperasjoner med kran skal gjennomføres trygt og effektivt.

Forsker og stipendiat Jesper Kirk Sørensen ved Universitetet i Agder disputerte nylig på avhandlingen sin om styringsmetoden for hydrauliske kraner. Han har samarbeidet med National Oilwell Varco, som er en av landets største utstyrs- og tjenesteleverandør til olje- og gassindustrien. Sammen har de utviklet en ny elektronisk måte å styre sylinderbevegelser i offshorekraner.

• Les også: Leire og salt i vannet kan gjøre det lettere å pumpe opp olje

Kraneksperimenter i labben

Sørensen har gjennomført utallige forsøk med ulike simuleringsmodeller i mekatronikklabben i Grimstad for å finne fram til den nye styringsmetoden.

Underveis har han også designet og bygget en helt ny kran for å gjennomføre eksperimenter. Den nye krana er designet på en praktisk måte som gjør det enkelt å bytte deler som ventiler og annet for å gjennomføre ulike eksperimenter.

En stor del av Sørensens avhandling dreier seg om den nye styringsløsningen. Men han har også eksperimentert med en trykkstyringsventil i kraner som primært brukes i lastebilkraner. Også forskningen på trykkstyringsventilen dreier seg om å finne nye metoder for å kontrollere og stabilisere hydraulikken i kranen.

– Det er ekstra motiverende å forske på problemstillinger som er viktige for industrien her og nå, og ikke om noe det kanskje blir noe av i en gang i framtiden, sier Sørensen.

Både Sørensen og veilederen han Michael Rygaard Hansen har vært delvis ansatt hos National oilwell Varco under arbeidet med Sørensens doktorgrad.  

• Les også: Bytter ut gammelt offshore-utstyr med elektriske motorer

Nyttig forskning

Anders Meisfjordskar er prosjektingeniør i National oilwell Varcos kran- og vinsjavdeling i Kristiansand og har samarbeidet tett med Sørensen. Han mener UiA-forskerne har løst et industrielt problem for bransjen, og er klar på at den nye styringsløsningen skal tas i bruk.

– Forskerne har forbedret kranstyringen, og det har vært en utfordring i industrien. Nå skal vi teste systemet på våre egne kraner, og jeg regner med vi får patent på systemet over nyåret. Da venter vi bare på den rette anledningen til å ta systemet i bruk offshore, sier Meisfjordskar.

Han understreker at alle forskningsprosjekter blir nøye vurdert før oljeleverandøren velger å takke ja til et samarbeid.

– Vi vurderer markedsbehov, gjennomføringsmuligheter og framtidig inntjening, og prosjektene skal være nyttige før vi går i gang med dem. Vi forsker ikke for forskningens skyld, men for å finne nye industrielle løsninger som effektiviserer arbeidet vårt, sier Meisfjordskar.

• Les også: Oljeforskningssamarbeid med Israel skaper reaksjoner

Se hvordan det nye styringssystemet holder krana mye mer i ro i forhold til den gamle metoden:

(Video: Morten Rosenvinge)

Referanse:

Jesper Kirk Sørensen: Reduction of Oscillations in Hydraulically Actuated Knuckle Boom Cranes. Doktorgradsavhandling ved Universitetet i Agder. 2016. Sammendrag.

Alle som blir innlagt på sykehus, ønsker best mulig behandling basert på den nyeste forskningen. Veien fra nye forskningsresultater til at leger og helsepersonell faktisk bruker dem, kan være lang.

Nye funn innen et felt må vurderes grundig opp mot hverandre. Deretter må den nye kunnskapen ut til helsevesenet gjennom faglige retningslinjer. Det kan ta flere år før ny kunnskap når ut.

Ved hjelp av en ny app vil helsepersonell og pasienter få raskere tilgang på denne kunnskapen.

Kan redde liv

Per Olav Vandvik er forsker ved Institutt for helse og samfunn og karrierestipendiat ved Sykehuset Innlandet. Han leder arbeidet med å utvikle appen.

– Den nye appen kan redde liv og spare ressurser fordi ny kunnskap når raskere ut til helsepersonell og deres pasienter, sier han.

Legen din kan altså få rask og direkte tilgang til best mulige anbefalinger for behandling på en kjapp, forståelig og kvalitetssikret måte. 

Appen viser også fordeler og ulemper ved behandlingen og pasienten får tilgang til samme kunnskap som helsepersonell.

• Les også: Behandling på nettet skal spare penger og gi trygghet

Internasjonalt samarbeid

Organisasjoner som er ansvarlige for å oppsummere ny kunnskap og utvikle retningslinjer, har ofte lange byråkratiske prosesser. Ting kan ta tid. 

For å få fart på sakene har derfor organisasjonen MAGIC, en stor gruppe med forskere og leger, utviklet denne appen. De har etablert et nettverk av internasjonale eksperter og har inngått et samarbeid med tidsskriftet British Medical Journal (BMJ).

I tillegg til avtalen med BMJ har de også inngått et partnerskap med Cochrane Collaboration. Det er en uavhengig, ikke-kommersiell organisasjon som systematiserer forskningsresultater fra helseforskning.

• Les også: Regner ut hvorfor du er syk

Raske oppsummeringer sparer liv

Som et eksempel nevner Vandvik hvordan de i samarbeid med BMJ på kort tid oppsummerte alle studier av en behandling som sparer pasienter for åpen hjertekirurgi. Etter oppsummeringen utviklet og publiserte de anbefalinger som trolig vil endre praksis.

Dette er et tilfelle hvor det er behov for å endre praksis så raskt som mulig ettersom de ny anbefalingene vil spare liv og lidelse.

Vandvik mener Norge bør tenke nytt og utfordringen går hermed til norske hjertespesialister og myndigheter ansvarlige for å få den beste kunnskapen satt ut i praksis.  

– Spørsmålet er om norske pasienter kan få glede av den nye kunnskapen nå eller om de må vente til europeiske kardiologiske retningslinjer blir oppdatert på den gamle måten neste høst, sier han.

Helsedirektoratet har besluttet å inngå en treårskontrakt med foreningen MAGIC for bruk av appen som forfatterverktøy for skriving og digitalisering av nasjonale faglige retningslinjer. 

Her kan du lese mer om MAGICapp.