Ei oldemor på 91 står og tripper foran en tv-skjerm. Hun skal strekke seg etter et eple og putte det i en kurv, men eplene kommer for fort. Lyden når eplet treffer kurven er for høy for sensitive ører. Hun klarer ikke følge med på spillet og gir opp.

– Vi ser at spill for eldre må designes helt annerledes enn for unge. Spillbransjen har ikke helt tatt det innover seg, sier seniorforsker ved Norut Ellen Brox.

Hun har fulgt 16 eldre over tre år for å se hvordan de beveger seg når de spiller. Det viktigste var å finne ut hva som fungerer for eldre, både av bevegelser, innhold og spillelementer. Målet er at de skal få bedre balanse, styrke og koordinasjon ved hjelp av spill.

Forstår ikke de eldre

I en ny vitenskapelig artikkel i JMIR Publications understreker forskeren hvor viktig det er med direkte tilbakemeldinger fra deltakerne i studien. Forsøkspersonene hadde en gjennomsnittsalder på over 80 år, der den eldste var 95.

De fleste spill er designet av unge menn, langt fra målgruppa for akkurat denne teknologien. De unge spilldesignerne forstår ikke hvor mye lyd, farger og tempo må tilpasses slik at de eldre gamerne skal få noe igjen, mener forskeren. Det ble tydelig gjennom studiet.

Et eksempel er at deltakerne skulle vinne en pokal i spillet. Men tegningen ble for detaljert, og deltakerne trodde det var et eggeglass. Spilldesignerne måtte endre til mer grove former, tilpasset et eldre syn.

– Det viser hvor viktig det er å ha med faktiske brukere, som gir tilbakemeldinger der og da. Jeg som 61-åring er til og med for ung, sier Brox.

• Les også: Dataspillet om eldre som faller ut av sengen

Lav musikk

Forskeren så også hvor viktig det var å kutte bakgrunnsmusikken når spilleren fikk beskjeder, ellers hørte de ikke hva som ble sagt. Både lyder som gir tilbakemelding og musikk må være behagelig. Men de likte heller ikke at spillet var helt uten lyd, da ble de ikke like engasjert i spillet.

Fargesynet hos eldre blir dårligere, og det er derfor nødvendig med tydelige kontraster og stor, tydelig skrift.

– Når barn spiller Wii, liker de at det skjer mye i spillet. De eldre får med seg akkurat det som skjer midt på skjermen der og da, og de må få pauser for å se hvor langt de har kommet. Det er frustrerende hvis de mister oversikten og spillet bare fortsetter, forteller Brox.

Andre spill syntes deltakerne var gøy og spennende å prøve å se på, men forskerne kunne se at de ikke fikk handlingen med seg. Samtidig ga de klare tilbakemeldinger dersom spillene ble for barnslige.

– De er jo voksne folk, som etter hvert ble veldig flinke til å si fra, påpeker Brox.

• Les også: Gaming for gamle

Blir i bedre form

Forskningen viser at spillbransjen må ta langt flere hensyn når de skal utvikle spill for de virkelig eldre, for eksempel for bruk på sykehjem. For selv om øvelsene i spillet er anbefalt av fysioterapeuter, er det mange ting å tenke på. Som å unngå alvorlige skader.

– Deltakerne prøvde et kommersielt spill der man må hoppe for å starte. Men spillet var beregnet på en yngre kropp, så vi måtte hoppe spillet i gang for dem. Sikkerhet er veldig viktig, og vi vil ikke at de skal pådra seg lårbeinsbrudd, sier forskeren. Derfor stod det alltid en stol ved siden av spillet.   

Belønningen ved spilling for eldre er stor. De blir i bedre form, for når det skjer ting i spillet, må de røre på armer og bein. Et kamera under skjermen registrerer bevegelser på alle leddene i kroppen, og det går ikke an å jukse seg til fremgang.

– De får virkelig utfordret styrke og balanse, sier Brox.

Håpet er at eldre skal kunne klare seg lenger hjemme når de får trent på denne måten. Foreløpig tester et sykehjem i Alta ut spill i hverdagen.

• Les også: Forsker: – For lett å jukse med treningsspill for eldre

Lite marked

Den største utfordringen er likevel å kommersialisere spillene. Det er et lite og krevende marked.

Teknologien endrer seg hele tiden, så vi ser at spillselskaper må ha store muskler for å gå inn på feltet. Vi kjenner selskap som gjerne vil lage spill for eldre, som Plus Point i Tromsø, men de er avhengig av at noen bidrar til finansiering og salg. Det har vist seg å være vanskelig, og det gjør at små spillselskap ikke tør satse, sier forskeren.

Imens prøver 91-åringen å putte eplet i kurven, mens nye epler faller ned. Men poenget i akkurat dette spillet er ikke å få flest mulig epler i kurven på kortest mulig tid. Det er bevegelsen som er viktigst, det å øke fleksibiliteten i armene slik at det blir mindre alvorlig hvis hun faller. Da kan det være nok å strekke seg etter det ene eplet som faller først.

Referanse:

Brox., E. : User-Centered Design of Serious Games for Older Adults Following 3 Years of Experience With Exergames for Seniors: A Study Design. JMR Publications, 2017

Rørledningen i Nord-Dakota skal frakte olje fra den ukonvensjonelle, klimafiendtlige og lokalt miljøforurensende utvinningsmetoden fracking.

Fracking hører ikke hjemme i et scenario hvor mesteparten av allerede kjente fossile ressurser må bli liggende under bakken, som vi vet er nødvendig for å nå Parisavtalens mål. I tillegg til all risikoen knyttet til selve utvinningen, har arbeidet med rørledningen fått sterk internasjonal kritikk.

Bryter med DNBs egne retningslinjer

FNs spesialrapportør for urfolksrettigheter har reagert på manglende konsultasjon med urbefolkningen, som blant annet hevder at prosjektet medfører fare for drikkevannet i området. Hva annet står på spill? Ytringsfrihet og pressefrihet, og det har skapt internasjonal oppmerksomhet.

DNB er tungt inne i dette prosjektet med kreditt i milliardklassen. Prosjektet er vanskelig å forene med DNBs egne retningslinjer og DNBs erklærte mål om å bidra til en bærekraftig utvikling. Nord-Dakota-prosjektet framstår som et finansielt, klimamessig og etisk høyst risikabelt prosjekt, og DNB har ikke kunnet forklare hvordan man tenkte at dette var et godt prosjekt for banken. DNB har ikke reagert på en adekvat måte verken før eller etter at denne saken ble kjent i media.

Pressen måtte gjøre bankens jobb

Ifølge DNBs egne nettsider, er det etter at saken har fått omtale i utenlandske medier, at DNB har stilt spørsmål til selskapene som banken er investert i. Det er ingen indikasjon på den due diligence – den grundige forundersøkelsen – som profesjonelle finansinstitusjoner skal gjøre før de går inn i prosjekter.

En grundig forundersøkelse ville kunnet avsløre at selskapet Sunoco Oil, som skal drifte prosjektet, er en versting i en bransje som er kontroversiell i utgangspunktet. Selskapet har over dobbelt så mange rapporterte oljesøl som snittet i bransjen, ifølge Reuters. Det er mer enn 200 oljesøl i løpet av de siste seks årene.

Det er også først etter at Nord-Dakota-rørledningen har fått omfattende omtale i norsk presse, at DNB kommet med en rundt formulert pressemelding om at man vil se på saken. Forsvarlig og ansvarlig bankvirksomhet krever at man undersøker på forhånd hva man gir kreditt til. En profesjonell og etisk bevisst finansinstitusjon går ikke inn i slike investeringer, for så å stille spørsmål først når pressen setter søkelys på saken.

Pressen skal ikke være finansinstitusjonenes kontrollorgan. DNB skulle selv ha undersøkt dette grundig før de gikk inn i prosjektet.

Bare prat

DNBs egen vurdering i ettertid har foreløpig ikke ført til at DNB har trukket seg ut som kredittgiver i milliardklassen (i motsetning til DNB-fondenes millioninvesteringer, som etter massivt press er solgt). Banken har argumentert med at det ikke er mulig å trekke tilbake kreditt.

Det er forståelig at det ikke er opplagt at en lån- eller kredittgiver uten videre kan trekke seg ut av avtalen. Når DNB likevel fikk en slik anledning da kreditten skulle refinansieres, valgte DNB, i motsetning til andre aktører, å bli.

Hvem norske finansaktører låner ut penger til eller investerer i, er med på å bestemme vår alles framtid.

DNBs prat om at de skulle vurdere dette prosjektet etter at det var blitt kjent gjennom media hvor ille prosjektet er, ser nettopp ut til bare å være prat. Ikke har banken godtgjort at den på forhånd har vurdert klimarisikoen ved å gå inn i et prosjekt som neppe er i samsvar med Parisavtalen, eller at den har vurdert miljørisikoen eller faren for menneskerettighetsbrudd, slik den skulle ha gjort dersom den hadde fulgt opp sitt eget samfunnsansvarsprat.

Og når saken først har blitt kjent, har DNB møtt kritikken med vage formuleringer på den ene siden og angrep mot kritikerne på den andre.

Norge må bruke finansielle muskler

Når vår største finansinstitusjon, med staten som største aksjonær, oppfører seg slik, hva kan vi da forvente av finansmiljøet internasjonalt? Vi vet at riktig kanalisert kapital er avgjørende for å nå de globale målene om å bli et bærekraftig nullutslippssamfunn. Hvem norske finansaktører låner ut penger til eller investerer i, er derfor med på å bestemme vår alles framtid.

Lille Norge har finansielle muskler som tilsier at vi kan være med på å påvirke retningen av internasjonale investeringer. I stedet gir skandalen med rørledningen i Nord-Dakota et dystert eksempel på hvordan også store norske statskontrollerte aktører fortsatt er på det svært destruktive tut-og-kjør-sporet.

Kronikken ble først publisert i KLIMA – CICEROs magasin om klimaforskning. 

Forskere er nå i gang med å utvikle en splitter ny chattetjeneste som kan avlaste helse- og omsorgsarbeidere ved å svare på spørsmål fra ungdommer mellom 16 og 24 år. 

Ole-Christoffer Granmo, en av forskerne bak prosjektet, skjønner at mange vil stusse over at en datamaskin via chat kan hjelpe sårbare ungdommer som søker råd om psykisk helse.

– Maskinen skal ikke gi standardsvar basert på hyppig stilte spørsmål. Den skal programmeres slik at den gir unike og tilpassede råd til den enkelte ungdommen, sier Granmo. Han er professor ved Universitetet i Agder (UiA) og leder prosjektet som er et samarbeid mellom flere forskningsinstitusjoner. 

– Oppgaven er å bidra til gode helsetjenester for befolkningen. Hvis vi utvikler en rådgivningstjeneste som er til stede døgnet rundt, vil det ha en enorm verdi for samfunnet, sier Granmo.

Vitenskapelig gjennombrudd

Granmo og førsteamanuensis Morten Goodwin leder det nye Senter for forskning på kunstig intelligens (CAIR) ved UiAs Campus Grimstad. Granmo har mer enn 20 års erfaring med grunnforskning på algoritmer og datakommunikasjon, noe av denne kunnskapen kommersialiseres nå i hans firma Anzyz Technologies AS.

Framtidsutsiktene Granmo snakker om, lyder som science fiction, men er bare science – vitenskap. Riktig nok er det vitenskap på høyt nivå. Gjennombruddet for vitenskapen om kunstig intelligens kom ifølge Granmo for cirka ti år siden. Han trekker fram kombinasjonen av tre ting som gjør at vi faktisk kan snakke om en revolusjon:

1. Enorm tilgang til store mengder data via internett.
2. Tilgang til mer regne- og datakraft enn tidligere med GPU-kort.
3. Nye algoritmer som kan utnytte internetts store datamengder og de nye GPU-kortenes datakraft.

GPU-kort er grovt sagt prosessorer i datamaskinen som kan gjøre rundt tusen oppgaver samtidig. En vanlig datamaskin håndterer fire. På det nye senteret for kunstig intelligens ved UiA er det foreløpig installert tre maskiner med seks GPU-kort til sammen.

– Tidligere var det alltid en begrensning på ytelsene vi kunne få ut av maskinene. Men med stor datamengde og mye datakraft kombinert med smartere algoritmer, har vi nå nærmest uendelig kapasitet. Det åpner nye muligheter, sier Granmo.

• Les også: Fra forskning til barnebok om psykiske problemer

Kreativ kunstig intelligens

Ifølge Granmo kan vi forstå algoritmer som ulike typer oppskrifter. Algoritmene bestemmer i hvilken rekkefølge ulike regneoperasjoner skal gjennomføres i en datamaskin. 

Gjennombruddet for kunstig intelligens har også ført til nye typer algoritmer. Kort sagt innebærer det at datamaskinen ikke bare hermer og leverer den informasjonen vi har plottet inn i den. Det nye er at algoritmene er designet slik at de setter sammen informasjonen på en ny og intelligent måte.

Dette kaller forskerne selvlærende oppskrifter. De bidrar for eksempel til at Tesla kan lage selvkjørende biler som tar intelligente valg. Det er denne typen algoritmer Granmo vil bruke når han utvikler den nye chattetjenesten.

• Les også: Samarbeid på tvers gir barn og unge bedre krisehjelp

Nye oppskrifter

Granmo og hans kolleger på UiA sitter med erfaringen og kompetansen til å lage nye oppskrifter for datamaskinene.

– Vi tar dagens beste algoritmer og utvikler dem videre. Målet er at ungdommen skal kunne chatte med maskinen og få gode helseråd. Det fordrer at tjenesten blir både medisinsk og teknologisk robust. Det har vi sikret oss gjennom tverrfaglig samarbeid i forskningsgruppen og andre partnere, sier Granmo.

• Les også: Hva skal vi gjøre med de som ikke vil gå på skolen?

­Stort behov

Nettsiden ung.no er en informasjonskanal for ungdom og en del av satsingen fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. ung.no er én av flere aktører som har tegnet intensjonsavtale med forskningsgruppen for å vurdere hvordan de kan bruke forskningsresultatene på sine nettsider.

–  Vi har mange henvendelser på nettsiden vår, og det blir spennende å se hva forskerne finner ut av. Gjennom spørsmål og henvendelser vi får på nettsiden vår, ser vi at behovet for informasjon og veiledning knyttet til psykisk helse er stort, sier Beate Aas, redaktør av ung.no.

Ferdig innen fire år

Granmo regner med at prototypen er ferdig innen fire år. På tross av tidligere suksesser og gjennombruddet for forskningen på kunstig intelligens har han så langt ikke noe svar på hvordan chattetjenesten skal løses.

Men han vet noe om å lage algoritmer og har tro på at de skal kunne utvikles til å passe på maskinen som nå er under utvikling.

– Hvis jeg på forhånd visste hvordan løsningen blir, ville det ikke vært noe spennende. Utfordringen med forskningen er å oppdage nye sammenhenger og oppskrifter underveis, og å nå et mål mange i utgangspunktet mente var umulig, sier Granmo.

Forskere drives av ønsket om å finne fram til ny kunnskap til beste for menneskeheten, ikke sant?

Dette idealbildet av vitenskapen har fått en ny rift i etterkant av oppdagelsen av CRISPR, et verktøy for å redigere i genene til levende skapninger.

De ulike forskerne og institusjonene som var med på å utvikle teknikken, har havnet i en bitter strid om rettighetene til metoden.

Nå har den første dommen i saken falt. US Patent Office har gitt patentrettighetene til en av partene: Broad Institute, som er knyttet til MIT og Harvard.

Men kampen er trolig langt fra over.

Motparten – University of California Berkeley – kan anke dommen til en føderal ankedomstol, skriver Nature News. Samtidig er det ikke usannsynlig at enda flere parter kommer på banen og krever sin del av rettighetskaka.

Og det er ikke så rart. Patentene og lisensene rundt CRISPR kan være verdt enorme summer.

– CRISPR er en gullgruve, og derfor vi ser et gullrush, sier Robin Feldman fra University of California Hastings College of the Law til LA Times.

Krangel om patenter

Det hele startet for bare fem år siden.

I 2012 oppdaget nemlig Jennifer Doudna ved Berkeley og Emmanuelle Charpentier nå ved Max Planck-instituttet hvordan de kunne bruke en del av immunsystemet til bakterier til å klippe og lime i DNA. Dette ble til verktøyet CRISPR Cas9, som det nå er knyttet store forventninger til.

Doudna, Charpentier og universitetet i Berkeley sendte inn en bred patentsøknad på teknikken i mars 2013.

Men samme år kom Feng Zhang fra Broad Institute på banen. Han og kollegaene hadde videreutviklet Doudna og Charpentiers teknikk slik at den nå kunne brukes på eukaryote celler – den typen celler som finnes i mennesker, dyr og planter.

De sendte inn patentsøknader i oktober 2014, noen måneder etter den andre søknaden. Men de fikk en raskere behandling fordi Broad betalte for en rask saksgang og fordi de søkte om et smalere patent enn Berkeley.

Og i 2014 tildelte U.S. Patent and Trademark Office patenter til Broad Institute, før søknaden fra Berkeley var vurdert, skriver Science.

Så i 2016 erklærte patentkontoret – på Berkeleys innstendige oppfordring – at patentsøknadene til Broad og Berkeley kunne være i konflikt med hverandre og måtte revurderes. Berkeley argumenterte med at enhver institusjon med gode CRISPR-forskere ville kunne få til det Broad hadde gjort.

Hardt slag

Mange har ventet i spenning på hvilken avgjørelse de skulle falle ned på. Dette gjelder ikke minst selskapene som allerede har inngått lisensavtaler om å kommersialisere resultatene av CRISPR-forskningen.

• Les mer om pengekappløpet om CRISPR her.

Og så, den 15. februar, kom altså dommen fra U.S. Patent and Trademark Office.

Den sier at de to patentene ikke er i konflikt med hverandre, og at Broad Institute dermed fortsatt kan holde rettighetene til bruken av CRISPR Cas9-teknologien i eukaryote celler – cellene fra mennesker, dyr og planter.

Dette var et hardt slag for Berkeley, skriver LA Times.

Men dette er slett ikke enden på visa. For det første kan Berkeley altså anke saken. Dessuten skal patentkontoret fortsatt vurdere Berkeleys opprinnelige patentsøknad på bruk av CRISPR-metoden.

Ingen vet hvordan det vil ende. Kanskje vil patentene overlappe, slik at selskaper som vil bruke CRISPR på mennesker, dyr eller planter må ha lisens både fra Broad og Berkeley.

– Hele CRISPR-patentlandskapet er et eneste stort rot, skriver Sigrid Bratlie, seniorrådgiver i Bioteknologirådet, i en epost til forskning.no.

– Men når den potensielle gevinsten er så stor, er det ikke overraskende at mange er villige til å gå langt for å få patentet.

Bratlie påpeker imidlertid at det er en rasende utviklingen på feltet. Forskere er i ferd med å utvikle nye CRISPR-systemer som ikke baserer seg på CRISPR Cas9-teknologi. De vil dermed ikke dekkes av de opprinnelige patentene.

– Det er derfor håp om at det kommer flere verktøy på banen.

Det å bruke vann for å hente ut oljerester har lenge vært i bruk i industrien. Da sprøytes vannet inn i reservoarene etter at det naturlige trykket i har gitt seg. Dette kalles vanninjeksjon.

Men vann har sine begrensninger, det danner kanaler og flyter rett forbi berglagene som inneholder oljen. Derfor jobber forskere med injeksjonsløsninger som har høyere viskositet enn vann, altså løsninger som er mer tyktflytende, nesten som sirup, som drar med seg mer olje.

Øynene har falt på vann tilsatt vannløselig polymer.

Det er mange velkjente forbindelser som kan betegnes som polymer. DNA-et vårt er ett, eggehviter et annet. Og blodet vårt er fullt av det. Det mest kjente er likevel plast, altså syntetisk, og det er noe lignende som skal pumpes inn i reservoarene.

Men så er det altså ikke bare å pumpe det inn, for polymervann oppfører seg så veldig annerledes enn vanlig vann. Og det skal lite til for å gjøre feil. Å forstå polymerens egenskaper er essensielt for forskerne som skal jobbe med dette.

Forskjellen på vann og polymer

Dmitry Shogin er fysiker og matematiker ved Universitetet i Stavanger og tilknyttet forskningsprosjektet. Han skal se på hva som skjer med polymerene på et mikroskopisk nivå. Utgangspunktet er enkelt.

– I­ngeniørene observerer mange interessante effekter som gjelder polymerer, men de kan ikke forklare dem. Og siden du ikke kan forklare dem, kan du heller ikke forutsi dem, og det er det man vil, forklarer Shogin.

Shogin viser til to kuler som er forbundet med en elastisk fjær, en enkel molekylmodell som gjelder for alle slags polymerer.

Ett viktig punkt for Shogin er å se på hvordan seige væsker oppfører seg når det blir utsatt for ytre påkjenninger. Da skiller vi mellom newtonske væsker og ikke-newtonske væsker. Vann er et eksempel på en newtonsk væske. Hvis du rører rundt sukker i en kopp med te, så vil teen gå ut på kanten.

Polymer derimot, som er en ikke-newtonsk væske, oppfører seg helt annerledes, forteller Shogin. 

Tenk deg at du visper eggehvite. Væsken vil ikke gå ut til siden, som teen, men krype oppover eltekroken.

• Les også: Nanopartikler kan presse ut enda mer olje

Omskiftelige polymerer

Så har du de dynamiske egenskapene til polymeren. Strekker du en fjær, så må den være lineær. Slik er ikke polymermolekylene! Du kan strekke dem til en viss lengde, men så er det stopp; da ryker de og mister etter hvert effekten.

– Hvor raskt du kommer til denne grensen, er en av parameterne som skal inn i min modell, forteller Shogin.

Videre; atomene i polymermolekylet endres stadig vekk i injeksjonsløsningen, og ett parameter i modellen beskriver disse endringene. Polymerer oppfører seg forskjellig i forskjellige geometrier. Én enkelt liten pore i et reservoar er et eksempel på en slik geometri.

Målet til Shogin er å ta modellen så langt at forskere kan forutsi prognoser i mer kompliserte situasjoner, som for eksempel oljereservoarer og så sjekke disse resultatene eksperimentelt.

Laboratorieeksperimenter i sandkassen

Utfordringen er hva som skjer med polymeren hvis den blir ødelagt og mister egenskapene sine. Hvordan jobber forskerne for å finne den polymeren som kan brukes til slutt i injeksjonsløsninger?

Irene Ringen har en master i petroleumsteknologi fra Universitetet i Stavanger og er én av doktorgradsstudentene i Det Nasjonale IOR-senteret. Matematikeren Oddbjørn Nødland er også med på doktorlaget, for å bruke matematikken i praksis.

– Målet med polymerløsningen er å få til en mer stabil fortrengning av oljen, fordi denne er mer tyktflytende, mer viskøs i forhold til vann, forklarer de to. Vannet har som sagt en tendens til å passere oljen og da er vi like langt, sier Ringen.

Ett år inn i forskningsløpet sitt tester hun hvordan ulike polymerløsninger oppfører seg når den blir transportert gjennom sand. Polymeren blir tilsatt blant annet forskjellige salter for å se om den endrer oppførsel. Lave saltkonsentrasjoner er allerede kjent som en god løsning for vanninjeksjon, og resultatene så langt viser at polymeren blir mer viskøs, altså tyktflytende, hvis du brukere lavere saltkonsentrasjon.

• Les også: Bøyelig grafénpapir kan krabbe, snu seg og gripe

Påvirkes av stress

Resultatene fra eksperimentene er utgangspunktet for simuleringene som Oddbjørn Nødland gjennomfører i en modell som tidligere er utviklet på IRIS (International Research Institute of Stavanger). 

Slik mennesker forandres av stress, gjør polymeren det samme. Én effekt Nødland ser på er skjærtynning, som handler om hvordan viskositeten i polymeren forandrer seg alt etter hvilket trykk og stress den blir påført. Jo høyere denne skjærraten er, jo lavere viskositet får du.

– Men så – hvis du kommer over en kritisk rate, så kan den plutselig bli mer viskøs, kalt skjærtykningseffekten, forteller Nødland.

Den andre tingen de ser på i modellen, er mekanisk degradering. Da blir molekylene utsatt for så store krefter at de rett og slett blir revet i stykker, for eksempel i det øyeblikket de blir pumpet ut fra injeksjonsbrønnen.

Så langt er modellen en suksess.

– Den forutsier det vi har observert, ting stemmer rett og slett; trykkfallene, at polymeren har endret egenskaper og at viskositeten har forandret seg, forteller Nødland.

Parallelt med Ringens og Nødlands arbeid i laboratoriet, ser toksikolog Eystein Opsahl på hvilken langtidsvirkning EOR-polymerer har på miljøet og hvordan det påvirker livet i havet hvis det noen gang skulle ende opp der.

• Les også: Sparer penger med materialer som fikser seg selv

28-dagerstesten

Det er et generelt krav om at polymerene må kunne brytes ned om de havner i sjøen. I aktivitetsforskriften, som er en lov innenfor petroleumsvirksomheten, står det svart på hvitt at kjemikaliene må brytes ned mer enn 60 prosent biologisk i løpet av 28 dager. Det betyr at bakterier må spise dem opp, rett og slett.

– Men de syntetiske polymerene har så vanvittig store molekyler at de nesten er for partikler å regne og dermed blir de også uangripelige for bakterier. De er fysisk hindret fra å bli spist opp, forklarer Opsahl.  

Så hvorfor ikke bruke biopolymerer? Effekten går dessverre opp i spinningen. Biopolymerer må tilsettes mye biocid, altså gift, for å hindre at bakterier gror. Dessuten spises de fort opp av bakterier og mister dermed sin tyktflytende egenskap, forklarer Opsahl.

Det er ikke det at syntetiske polymerer ikke brytes ned, men det skjer mer som med en meitemark som blir delt i to, og som lever videre som to nye individer.

Eystein Opsahl drar nytte av den mildt sagt enorme tekniske utviklingen som har vært siden 1970-tallet, ikke minst innenfor dataprosessering: 

Han lar de samme flaskene stå i 80 dager og måler heller molekylærvektfordelingen med sin egen test. Polymeren vil klippes i mindre og mindre biter, til bakteriene etter hvert kan spise dem. Det er i hvert fall hypotesen. 

Ved hjelp av laboratorieeksperimenter, prosessert gjennom nye, høyteknologiske duppeditter til et par millioner kroner hver, er Eystein Opsahls mål å finne en teori for hvordan polymeren brytes ned.

Da vil en være mange steg nærmere det overordnede målet med Det Nasjonale IOR-senteret; hente opp mer av den gjenglemte oljen, og dermed gi enda mer velferd til det norske folk.

• Les også: Bakteriene er smartere enn du tror

Dataspill skaper strid. Mange foreldre forstår ikke kodespråket av forkortelser og verdsetter ikke de golde krigslandskapene der kampene utspiller seg i timevis fra kontorstolen på tenåringsrommet.

Men for de som er på innsiden, er det snakk om viktige kamper som krever mye øvelse og talent.

Faktisk driver tusenvis av nordmenn med e-sport, det vil si at de spiller dataspill på konkurransenivå.

Men kan det virkelig karakteriseres som idrett at man sitter og spiller Counter-Strike eller League of Legends på datamaskinen?

«Jeg kunne godt tenke meg å vite om dataspill oppfyller kravene til å være en idrettsgren?» skriver Marlene til oss.

Det spørsmålet går rett inn i en debatt der profesjonelle dataspillere utfordrer den vanlige oppfatningen av idrett som noe fysisk krevende.

Er idrett fysisk krevende?

For at noe skal betegnes som en idrett, må det være en viss fysisk utfoldelse, mener Ylva Hellsten, som er professor ved Institut for Integreret Fysiologi ved Københavns Universitet.

– Du må gjøre ett eller annet fysisk. Du skal gjøre noe eller yte noe som person. Det er den ene delen. Den andre delen er at det er en konkurransesituasjon. Ofte er det også noen regler og rammer du må holde deg innenfor, sier hun.

Likevel er det vanskelig å gi en presis grense for hvor mye man skal bevege kroppen før noe kan kalles idrett.

– Det trenger ikke være en voldsom prestasjon. E-sport har noen av de samme kravene som ballspill, der du må kunne reagere raskt og være flink til å koordinere og se spillet, forklarer Hellsten.

Mange tenker på dataspillere som overvektige, kvisete fyrer som sitter i foreldrenes kjellere og drikker cola.

Mathias Clasen, forsker på Kommunikasjon og Kultur, Aarhus Universitet.

• Les også: Ungdom som spiller mye data, gjør det dårligere på skolen

– Idrett er konkurranse og faste rammer

Omkring 9,7 millioner mennesker verden over ser e-sport via videotjenesten Twitch. Gjennom livestreaming følger de favorittspillerne sine i sine seire og nederlag.

Et kort besøk på hjemmesiden gir inntrykk av en ekstremt konkurransepreget kultur, der folk snakker med store ord.

Nettopp konkurranse er det tydeligste kjennetegnet på idrett, mener Verner Møller, som er professor ved Institut for Folkesundhed – Idrett ved Aarhus Universitet i Danmark. Han forklarer at idrett er karakterisert ved følgende fire elementer:

• Det utspiller seg som en konkurranse som tas alvorlig, selv om det ikke tjener et alvorlig formål (som for eksempel krig).
• Målet er å vinne og komme høyere opp i hierarkiet. Det betyr noe om man rykker opp eller ned. Ellers ville det bare være mosjon.
• Aktiviteten skal være organisert og fungere i en institusjonalisert ramme, der resultatene skrives ned og tillegges betydning.
• Idrett er styrt av et regelsett som ofte forvaltes av en upartisk dommer.

– Jeg mener at e-sport oppfyller kravene til å være en idrett, sier han. Det er Ylva Hellsten enig i:

– Det er helt klart noen sportslige krav i e-sport. Det er ikke alle som kan vinne en kamp på datamaskinen. Derfor mener jeg det en idrett.

• Les også: Gamere blir gode i engelsk

Forbundet sier nei

Men Danmarks Idrætsforbund (DIF) er ikke enig. De vil ikke ta inn profesjonelle gamerne, med følgende begrunnelse:

– For å bli opptatt som medlem i DIF, er det nødvendig å drive idrettsaktivitet, og å sitte og taste på noen knapper er etter vår oppfatning ikke det, sa formannen for Dansk Idrætsforbund, Niels Nygaard, i januar til den danske rikskringkasteren DR.

Men nestleder i forbundet, Thomas Bach, mener at foreningen ikke har som oppgave å avgjøre hva som er idrett.

– Det handler mer om at e-sport fortsatt ikke har det medlemsantallet som kreves, og ikke er en samlet forening, sier han.      

Heller ikke i Norge er e-sport en del av idrettsforbundet. Men mange e-sport-utøvere har vist interesse for å bli med, ifølge denne saken i VG.

Men det norske idrettsforbundet har nemlig en formulering om at sportene som kan bli med er «fysisk aktivitet av konkurranse-, trenings- og/eller mosjonskarakter».

• Les også: Dataspillere hjelper kvantefysikere

Er dart en idrett?

Det gir imidlertid ikke mening å utelukke e-sport hvis man åpner dørene for dart og billiard, mener Verner Møller.

– Det gir ikke mening å ekskludere e-sport hvis de har med dart. Grunnen til at dart er med, er at det er iscenesatt som idrett. Derfor burde e-sport også være med, sier han.

Det er heller ingen fysisk begrunnelse for at dart eller billiard skulle være mer krevende enn profesjonell gaming, mener Ylva Hellsten.

– De fysiske kravene i e-sport er de like store som i dart og billiard. Du kan være i like dårlig form uansett om du spiller billiard, dart eller dataspill. Du skal imidlertid konsentrere deg veldig nøye, sier hun.

• Les også: Forsker mener ungene lærer mer kultur med Pokémon Go

Datanerdens dårlige rykte

Selv om hver femte person mellom 18 og 29 år er opptatt av e-sport, er det ikke akseptert som idrett av den eldre generasjonen, mener Mathias Clasen, som forsker på medier ved Institut for Kommunikation og Kultur ved Aarhus Universitet.

– Det er en diskurs rundt dataspill som gjør at det ikke blir tatt alvorlig som en sport, sier han.

Gamere har nemlig et rykte som late – den direkte motsetningen til idrettsutøvere, forklarer Mathias Clasen videre.

– Denne stereotypen hadde kanskje noe på seg for 20 år siden, men ikke i dag. Jeg tror det er den viktigste årsaken til at e-sport ikke er like anerkjent, sier han.

– Hvis profesjonelle gamere skal aksepteres som idrettsutøvere, må vi ta et oppgjør med ideene om at dataspillere er late og overvektige. Noen er kanskje det, men de driver hjernekonkurranse på et veldig høyt plan, avslutter han.          

Referanser:

Digitaliseringen af underholdiningsbranchen – Dansk Erhverv (2016)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Fysikk er vakkert. Alt fra de største til de minste delene av universet kan beskrives ved hjelp av fysikk. Og alt henger sammen.

Men akkurat som vi mennesker er ufullkomne, så er universets bestanddeler ikke uten sine feil. Og akkurat som hos mennesker, kan nettopp disse feilene være attraktive.

– Materialer er aldri perfekte, konstaterer Dennis Meier, førsteamanuensis ved Institutt for materialteknologi ved NTNU.

Meier studerer småfeil i ellers perfekt ordnede materialer for å forstå deres unike egenskaper. Dette er tilfeldigvis også ekstremt allsidig og potensielt nyttig.

Han er tilknyttet NTNU gjennom Onsager Fellowship-programmet. 

Nyttige feil

Lærebøker viser som regel materialer med perfekte krystallstrukturer. Men dette er bare en del av sannheten. Noen materialer kommer svært nær det perfekte, men det vil alltids finnes feil. Disse feilene kan være urenheter eller «stablefeil» i den atomære eller magnetiske strukturen i et materiale. Meier studerer disse uregelmessighetene og atferden deres på nanonivå.

– Vi kan dra nytte av disse feilene. De har potensial til for eksempel å overføre informasjon i ny teknologi, sier Meier, noe motvillig.

Han vil ikke si at forskningen hans er en nøkkel til superraske datamaskiner som knapt bruker strøm. Men arbeidet hans antyder nyskapende muligheter for framtida.

• Les også: Slik kan solceller bli mer miljøvennlige og dobbelt så effektive

Elektrisk og magnetisk

Materialene han undersøker forener det beste fra to verdener. De har både elektriske og magnetiske egenskaper.

Å studere hvordan disse egenskapene påvirker hverandre kan kanskje en dag hjelpe oss til å utvikle nye typer nanoteknologi. Men uansett hva som skjer med resultatene, vil denne forskningen bringe oss et skritt videre mot større innsikt. For Meier ligger den sanne verdien der.

For å observere materialene har han og kollegene hans brukt flere av de mest avanserte bildeteknikkene, som scanning probe mikroskopi (SPM) og ulike elektronmikroskopimetoder. Men de bruker også andre teknikker.

Meier har utviklet nye optikk-baserte bildemetoder, og har vært involvert i å kontrollere elektriske og magnetiske egenskaper i multifunksjonelle materialer ved hjelp av en laser. Noen av disse metodene var umulige å bruke inntil for få år siden.

• Les også: Vil forlenge batteri-levetid med smart programmering

Introduserte urenheter

En fremgangsmåte for å undersøke og gjøre bruk av feil på nanonivå er å tilføre enda flere urenheter med vilje. 

Noen av de mest interessante observasjonene som Meier har gjort er i overgangene mellom perfekt ordnede deler av materialet. Disse grenseområdene kan ha helt andre fysiske egenskaper enn det omkringliggende materialet.

I en av studiene introduserte Meier kalsium til erbiummanganat (ErMnO₃). Evnen til å lede elektrisitet i visse grenseområder i ErMnO₃, såkalte domenevegger, øker dramatisk ved tilsetning av bare små mengder kalsium, kanskje bare en eller to prosent. Ledningsevnen økte mer dess større mengde urenheter de tilsatte materialet.

Men hvor stor mengde urenheter kan du introdusere?

– Kanskje 10-15 prosent? sier Meier, men dette må undersøkes videre.

• Les også: Nye materialer lager strøm av temperaturforskjeller

Antiferromagnetisme

Sist sommer bidro Meier til tre artikler i Nature-tidsskrifter.

I den siste artikkelen så forskerne på ørsmå bevegelser i magnetiske defekter i jerngermanium (FeGe). Gjennom disse bevegelsene organiserer materialet sin magnetiske struktur på atomært nivå.

Få av oss uten fysikkbakgrunn forstår hva dette betyr. Her er en forklaring:

FeGe er et såkalt «heli-magnetisk» materiale. Helimagnetisme er resultat av et samspill mellom ferromagnetisme, som er den form for magnetisme de fleste kjenner til, og krefter som prøver å snu om på den magnetiske ordenen.

Som en konsekvens av disse motstridende kreftene oppstår en spirallignende magnetisk orden. Samlet sett nulles de magnetiske egenskapene ut, og derfor refererer vi til denne typen magnetisk orden som antiferromagnetisme. Antiferromagnetiske materialer er altså på sett og vis magnetiske, men likevel ikke. (Se faktaboks.)

Magnetisme er avhengig av elektronspinn. Du kan tenke på spinn som om elektronene i et materiale roterer rundt seg selv. De kan spinne i forskjellige retninger. I magnetiske materialer spinner elektronene stort sett i samme retning.

Som Doctor Who sier det i episoden The Impossible Astronaut: «Det er ikke sånn i det hele tatt, men hvis det hjelper»…

I antiferromagnetiske materialer arrangeres altså elektronenes spinn vanligvis i et mønster som gjør at de magnetiske egenskapene nulles ut. (Se illustrasjon.) Dette er et veldig generelt fenomen som forekommer i mange materialer. Ettersom den samlede effekten er null, er det svært vanskelig å få tilgang til de relaterte egenskapene.

Mange forskere prøver å påvirke spinn i ferromagnetiske materialer ved hjelp av lys. Meier og hans kolleger klarte å gjøre det i en antiferromagnet. De kunne skrive og slette spesielle deler av materialet ved å bruke lyspulser av forskjellig farge.

Det er her det nyttige trenger seg på som en litt irriterende gjest som nekter å gå.

• Les også: Utvikler harddisker som kan lagre ekstremt store mengder data

Av og på

Dataoverføring og lagring består til sist av et komplisert system av 0 og 1, eller «av» og «på» om du vil. Hullkort ble brukt for mange år siden. I dag bruker vi magnetisme til å gjøre den samme jobben. Vanligvis er magnetisk moment «av» eller «på». Kontrollen av dette krever store mengder energi.

Hvis vi isteden kan kontrollere elektronenes spinn ved å bruke elektrisk spenning eller andre typer magnetisme, som antiferromagnetisme, kan dette gi andre former for kontroll eller andre typer «av» eller «på». Det kan da lede frem til datamaskiner som knapt bruker noe strøm. Kanskje.

Dette er ikke noe som Meier snakker for mye om. Forskere innenfor hans felt er interessert i teknologiske anvendelser og å skape neste-generasjons enheter, men arbeidet innebærer også grunnleggende forskning. Det betyr at vi nok må vente en stund før vi kan kjøpe denne typen teknologi i en databutikk.

Referanser:

A. Dussaux m.fl:Local Dynamics of Topological magnetic DEFECTS in the itinerant heli magnet FeGe, Nature Communications, 2016

S Manz m.fl: Reversible optical switching of antiferromagnetism in TbMnO3, Nature Photonics, 2016. doi: 10.10.1038 / nphoton.2016.146

M. Fiebig m.fl: The evolution of multiferroics, Nature Reviews Review Materials, 2016

Multippel sklerose (MS) er en autoimmun sykdom som gjør at immunsystemet angriper nervecellene i hjernen og ryggmargen. Sykdommen har en rekke ulike symptomer, som nedsatt syn, lammelser og utmattelse. Helsetilstanden for de fleste blir verre med tida.

MS er uhelbredelig, men i de senere åra har det kommet mange nye medisiner som kan bremse utviklingen. Dessverre virker ikke behandlingen for alle. Siste håp i rekken har vært såkalt stamcellebehandling (HSCT).

• Les også denne saken fra Norges forskningsråd: Kreftceller kler seg ut som stamceller

Denne behandlingen går ut på å hente ut stamceller av kroppen til pasienten, for så å bruke cellegift til å ta knekken på immunforsvaret. Etterpå blir stamcellene satt inn igjen, og kan utvikle seg til et nytt, friskere immunsystem.

Slik stamcellebehandling tilbys i dag bare til noen veldig få pasienter i Norge. Det er fordi terapien kan være farlig, og fordi det foreløpig er gjort ganske lite forskning på den. Vi vet ikke så mye sikkert om effekten – særlig på lang sikt – og terapien anses fortsatt som eksperimentell.

Nå kommer imidlertid en ny stein til muren av kunnskap vi trenger for å vurdere behandlinga:

Resultatene fra en langtidsstudie av 281 MS-pasienter som fikk stamcellebehandling mellom 1995 og 2006.

Stoppet hos halvparten

Det er forskeren Paolo Muraro og kollegaer fra en rekke land som står bak den nye studien. Den viser at sykdommen så ut til å stoppe for 46 prosent av pasientene. Fem år etter behandlingen var de altså ikke blitt verre.

Undersøkelsen peker dessuten mot at flere faktorer påvirket sjansene for et godt resultat: Pasientene som klarte seg best var unge og hadde mindre funksjonshemming i utgangspunktet. De hadde bare prøvd et par andre typer behandling før, og hadde såkalt attakkvis MS.

• Les også: D-vitamin kan bremse MS

Dette er en variant av sykdommen som gjør at pasienten får anfall av symptomer, som så bedrer seg igjen. Opptil 85 prosent har denne typen MS først. Den kan imidlertid utvikle seg til progressiv MS, hvor symptomene gradvis forverrer seg uten anfall.

– Resultatene støtter behovet for at det gjennomføres en randomisert studie av stammecellebehandling – HSCT – ved attakkpreget MS sammenlignet med sterkeste registrerte behandling, kommenterer professor Lars Bø, senterleder for Nasjonal kompetansetjeneste for multippel sklerose i Bergen.

Senteret har søkt om ressurser til å gjøre en slik undersøkelse, i samarbeid med behandlingssentre i Nederland, Sverige og Danmark.

Kanskje for noen med progressiv MS

To amerikanske MS-eksperter, Michael K. Racke og Jaime Imitolai, kommenterer også studien til Muraro.

– Resultatene antyder at stamcellebehandling kan være et fornuftig valg for yngre pasienter med aggressiv attakkvis MS som har fått en eller to mislykkede behandlingstyper før, skriver de JAMA, samme tidsskrift som studien er publisert i.  

Men Racke og Imitolai antyder også at noen pasienter med progressiv MS kan få stamcellebehandling.

Tidligere resultater har ikke vist så lovende resultater av stamcellebehandling for denne gruppa.

• Les også: Prisen på multippel sklerose

Men den nye studien reiser spørsmålet om behandlingen faktisk kan ha en effekt for noen med progressiv MS også, skriver forskerne.

Det er likevel viktig å huske at undersøkelsen har sine svakheter. For eksempel har den ingen kontrollgruppe. Dermed kan vi ikke sammenligne helsa til pasientene som fikk stamcellebehandling med pasienter som ikke fikk det.

Generelt sett vil man ikke forvente at sykdommen til pasienter med aggressiv MS vil stoppe opp, men det er umulig å si akkurat hvor stor effekt terapien hadde i forhold til annen behandling.

Det kan vi bare få skikkelig svar på ved å gjøre studier som sammenligner stamcelleterapi med dagens behandling.

Referanse:

Paolo A. Muraro, m.fl., Long-term Outcomes After Autologous Hematopoietic Stem Cell Transplantation for Multiple Sclerosis, Jama Neurology, februar 2017. Sammendrag.

Etter innføringen av engangsavgiften i 2007, har CO₂-intensiteten på nybilsalget i Norge sunket kraftig. Det betyr at nordmenn kjøper færre biler som forurenser mye og flere biler som forurenser lite.

Mens snittet i 2006 var 178 gram utslipp av karbondioksid per kilometer, var tallet i 2011 redusert til 134 gram.

Ny forskning fra NHH viser at omtrent 80 prosent av denne nedgangen skyldes innføringen av engangsavgiften.

Raskere inn i Europa

Engangsavgiften er kort fortalt en avgift på nye biler, og den tar en såkalt «feebate»-form. Det innebærer at den funger som en subsidie dersom bilen slipper ut mindre enn 95 gram karbondioksid per kilometer, og som en avgift dersom utslippene overstiger dette nivået.

 Avgiften er dessuten progressiv: Den øker trinnvis med CO₂-intensiteten.  

 – Engangsavgiften er i Norge en stor skatt på nybilsalget, ment for å skvise CO₂-intensiteten i biler, sier professor i miljøøkonomi ved NHH, Gunnar Eskeland. Sammen med PhD-stipendiat Shiyu Yan står han bak studien.

• Les også. – Om noen år skal vi kunne lade elbilen hvor og når vi vil

Kjøper tunge biler i november og desember

Engangsavgiftens skatt på CO₂ har etter innføringen i 2007 økt kraftig, og gjør et hopp 1. januar hvert år. Resultatene fra studien viser spesielt to interessante mønstre, mener Eskeland.

Han kaller dem homo economicus 1 og 2, fra begrepet i økonomifaget som karikerer mennesket som fullstendig rasjonelle og nyttemaksimerende. 

– Homo economicus 1 refererer til at CO₂-intensiteten i nybilsalget raser nedover i takt med at utslippene i nybilsalget blir dyrere. CO₂-innholdet i nybilsalget er på vei nedover i alle land i Europa, men kraftigere i Norge enn de øvrige, og særlig fra 2007.

Homo economicus 2 refererer til hoppene i grafen når vi følger linjen nedover. De hoppene skjer i november og desember, fordi mange nordmenn kjøper tunge og CO₂-intensive biler i disse to månedene, like før engangsavgiften justeres opp (se grafen til høyre).

Ikke bilene, men forbrukerne som endrer seg

Disse hoppene viser at engangsavgiftene virker, mener Eskeland. Forskerne har estimert effektene, og funnet ut at 80 prosent av reduksjonen skyldes engangsavgiften. 

– De resterende prosentene skyldes faktorer som for eksempel endringer i inntekt, preferanser og teknologiske forbedringer.

Forskerne har også tallfestet hvordan endringer i bilpriser påvirker CO₂-intensiteten gjennom økte avgifter.

– Dersom vi vrir på CO₂-avgiften i så stor grad at gjennomsnittsprisen på nybil blir 10 prosent dyrere, blir gjennomsnittsbilen fem prosent slankere med tanke på CO₂. Her er det altså ikke bilene som forandrer seg, men forbrukernes valg, fremholder Eskeland.

• Les også: Avgiftsfritaket får bilkjøpere til å velge elbil

Renere og mindre biler

I studien har forskerne også delt inn biler i segmenter ut ifra størrelse og bruksområde. Når du kjøper en ny bil, kan nemlig utslippene reduseres på to måter.

Enten ved at du kjøper bil fra et segment med mindre og lettere biler, eller ved å kjøpe renere bil innenfor samme segment. Eksempelvis kan du redusere CO₂-utslippet ditt per kilometer ved å bytte fra en SUV til en stasjonsvogn. Alternativt kan du kjøpe en SUV som er mindre og lettere enn den opprinnelige.

Studien finner at bilene i de større og tyngre segmentene mister salg og blir mindre forurensende som følge av engangsavgiften. Bilene i det midterste segmentet blir også CO₂-slankere, men mister derimot ikke salg. De slankeste bilene, som småbiler og elbiler, blir ikke særlig CO₂-slankere, men salget av dem øker.

– Mange har ment at når den norske avgiften virker, så er det først og fremst fordi den vrir bilsammensetningen innenfor segmenter. Men vår modell indikerer faktisk nokså lik arbeidsdeling mellom det å gjøre hvert segment litt slankere, og det at folk skifter mot slankere biler, sier Eskeland.

Diesel overtar

I tillegg til dette har engangsavgiften historisk bidratt til å vri bilmarkedet mot dieselbiler. En dieseldrevet bil bidrar til mindre CO₂-utslipp per kilometer, og dette har vært med på å øke andelen dieselbiler fra 48 prosent i 2006 til 76 prosent i 2011.

– CO₂-avgiften vil nødvendigvis favorisere diesel fremfor bensin. Men nå har vi jo begynt å få mye annen virkemiddelbruk i Norge som prøver å være tøffere på diesel i de forurensede byene. Det var synd at politikerne plutselig bare tenkte på CO₂, og dette advarte jeg mot da avgiften kom, sier Eskeland.

– Synd fordi luftkvalitet ble glemt, og synd fordi miljøpolitikken må være strategisk velfundert og avhenger av respekt.

• Les også: Disse bileierne er mest lojale

Dieselforbudet

Rabalderet rundt dieselforbudet på grunn av luftforurensning i Oslo, kan sette spørsmålstegn ved om denne favoriseringen var en god idé. Men Eskeland mener summen av disse og annen virkemiddelbruk ikke er så verst. 

– Det skal være en annen miljøpolitikk i forurensede byer enn i landet for øvrig. Så om diesel er en brukbar energibærer for transportsektoren, er det fint da om vi får færre dieselbiler i de forurensede byene og relativt flere på landet.

– På samme måte kan de rene el-bilene betjene byene der vi har luftforurensningsproblemer, heller enn vakre øysamfunn.

Kan også føre til mer bilbruk

At bilene blir mer energieffektive som følge av engangsavgiften, er ikke udelt positivt. En mer drivstoffeffektiv bil senker nemlig brukerkostnadene, og vi kan ende opp med en såkalt rebound effect.

Det innebærer at bilbruken øker som et resultat av høyere drivstoffeffektivitet, eller elektrifisering, nettopp fordi bilen er blitt billigere i drift.

– Vi må også spørre hva som skal påvirke bilbruken. Bilbruk må ikke bli for billig i takt med at engangsavgiften drar ned brukerkostnadene. Vi kan bruke supplerende virkemidler som bomring for å stramme til bilbruken i byene.

Eskeland mener at plassproblemer i byene betyr at det å bruke veiene må koste. Dette innebærer at også elbiler må betale for seg. Men det er ikke åpenbart at man kan gjøre det dyrere å kjøre bil på bygdene uten at det svir mer en det koster.

–  I byene kan jo kollektivtransport være et alternativ som de ikke har på bygdene. Det betyr at vi kan dra til mer i byene enn vi gjør i bygdene, sier professoren.

• Les også: Nordmenn reiser mer kollektivt enn noen gang før

Et dyrt virkemiddel

–  At virkemiddelet er dyrt, er ikke til å komme utenom.

Eskeland mener utslippsreduksjonene koster i gjennomsnitt rundt 3000 til 10 000 kroner per tonn CO₂, som tilsvarer hundre ganger kvoteprisen i Europa og ti ganger så mye som CO2-ens anslåtte klimakostnad.

Men han legger til et mer optimistisk syn på de høye kostnadene.

– Norge er et lite og rikt land i verden, så hvis vi gjør noe som er veldig dyrt, og resten av verden får lov å lære av det, så er jo det hyggelig. Og det kan hende at vi er med på å drive en teknologisk utvikling. Men isolert sett er dette faktisk veldig dyrt, avslutter Gunnar Eskeland.

Referanse:

Shiyu Yan og Gunnar S. Eskeland: Greening the Vehicle Fleet: Evidence from Norway’s CO₂ Differentiated Registration Tax. 2016. NHH Dept. of Business and Management Science Discussion Paper No. 2016/14. DOI: http://dx.doi.org/10.2139/ssrn.2834804

CRISPR-Cas9-teknologien er et stjerneskudd.

For noen få år siden hadde vi knapt hørt om den nye metoden for redigering av gener. I dag framstår den som århundrets innovasjon. Og går det som mange håper, kan den gi oss alt fra revolusjonerende nye medisiner til bedre planter og dyr i landbruket.

I beste fall kan den utrydde malaria, sykdommen som dreper over 400 000 mennesker i året.

• Les mer om hvordan CRISPR kan gjøre det mulig å bekjempe malaria

I en oppdagelse med så mange lovnader, ligger det også muligheter for å tjene store penger.

Dermed har racet for kommersialisering begynt.

Men jus-professorene Jorge Contreras og Jacob Sherkow er ikke så sikre på at det foregår på den beste måten, om vi er opptatt av at teknologien skal komme mennesker til gode. De uttrykker nå sin bekymring i en kommentar i siste utgave av Science.

Lisenser til selskaper

Mens ulike forskere som har vært med på å utvikle CRISPR-verktøyet fortsatt kjemper om patentrettighetene til teknikken, har forskningsinstitusjonene deres allerede begynt å inngå lisensavtaler med kommersielle genteknologi-selskaper som har poppet opp.

Slike avtaler gir firmaene rett til å utnytte en oppfinnelse.

Forskningsinstitusjonene har åpnet opp for at alle som vil, kan utnytte teknologien til grunnforskning og utvikling av redskaper. Men når det gjelder utvikling, salg og bruk av medisiner og behandlingsformer, har de kommersielle selskapene fått eksklusive rettigheter.

Dette betyr at alle forskere i prinsippet kan være med på å utvikle nye medisiner eller landbruksprodukter, men at de ikke har rett til å markedsføre eller selge oppfinnelsene sine. Det kan bare selskapene med lisensavtalene.

Muligheter i skuffen

Problemet er bare at mulighetene med CRISPR-teknologien kan være utrolig mange, skriver Contreras og Sherkow.

For mange til at noen få firma vil kunne satse på alle. Så når de likevel sitter på brede lisenser for utnyttelse av teknologien, betyr det etter all sannsynlighet at mange muligheter kommer til å bli arkivert i selskapenes skuffer.

Selv om andre aktører har både ønske, kompetanse og ressurser til å forsøke å utvikle og markedsføre en ny medisin, har de altså ikke muligheten til det.

Slik kan selskapene bli flaskehalser i utviklingen av nye medisiner og behandlingsmetoder, skriver Contreras og Sherkow.

• Les mer om problemene rundt patenter og lisenser på CRISPR og andre lovende teknologier i denne artikkelen skrevet av NTNU. 

Det er lett å tenke seg at dette vil hindre utviklingen av viktige, men lite lønnsomme medisiner, for eksempel behandling for sjeldne alvorlige sykdommer, eller sykdommer som bare rammer fattige land.

Universitetene har eierandeler

Sigrid Bratlie, seniorrådgiver i Bioteknologirådet, er enig i bekymringen til Contreras og Sherkow.

– Det vil være svært uheldig for utvikling av både genredigerte organismer, for eksempel i mat, og medisinske behandlinger dersom enkelte aktører får eksklusive og brede lisenser, skriver hun i en epost til forskning.no.

– Men jeg tror det vil bli så store protester fra mange ulike samfunnslag dersom det skjer at det ikke er farbart på sikt.

Men hvorfor har universitetene og forskerne valgt å gå inn i slike potensielt konfliktskapende lisensavtaler med kommersielle firmaer?

Svaret, ifølge Contreras og Sherkow, er i hvert fall delvis at selskapene har sprunget ut fra forskningsinstitusjonene selv, og at universiteter og forskere har eierandeler i firmaene. Slik sikrer de seg inntekter samtidig som de minimerer risiko.

Det kan også være en måte å omgå retningslinjer som er lagd for å sikre at offentlig finansiert forskning kommer flest mulig til gode.

Universitetene gir rett og slett bruksrettighetene videre til kommersielle selskaper som ikke er bundet av retningslinjene, skriver de to professorene og spør:

Har universitetene forlatt sitt offentlige fokus?

Referanse:

Jorge L. Contreras & Jacob S. Sherkow, CRISPR, surrogate licensing, and scientific discovery, Science, februar 2017. Sammendrag.