Hunner i overgangsalderen lærer spekkhoggerne å finne mat

Spekkhogger-hunner lever opptil 50 år etter at de biologisk er i stand til å få kalver. I naturen ser det ut som et paradoks. Forklaringen kan være at hunnenes livserfaring øker avkommets mulighet for å overleve. Det viser en ny studie i Current Biology.

Se dronevideo av en spekkhoggerflokk her. 

Et mysterium

Hvilke arter som vinner i kampen for tilværelsen, er avhengig av hvor god arten er til å overleve og reprodusere seg selv. Egenskaper som gjør individer i stand til å videreføre genene sine til neste generasjon, vinner.

Derfor er overgangsalder hos dyr et stort mysterium. Hvorfor lever noen arters hunndyr i flere tiår etter at de har sluttet å få avkom?

Denne nøtten satte forskerne seg fore å knekke.

De fant at grunnen kan være den kunnskapen hunnene har opparbeidet seg. Kunnskapsdeling om matressurser kan være mer verdt for flokken enn at hunnene bruker ressursene sine på å få stadig nye, små unger.   

Spekkhoggere bruker utspekulerte jaktmetoder, som i dette selangrepet. Slike metoder brukes bare i enkelte områder, noe som tyder på at hvalens evner dels er miljøbasert.  

Få dyr har overgangsalder

Overgangsalder er en merkelig egenskap hos dyr, har forskerne hittil ment. Og den er veldig sjelden. I tillegg til mennesker er det bare spekkhoggeren, grindhvalen og elefanten som fortsetter å leve i årtier etter befruktningsdyktig alder.

Disse artene har det til felles at de har utviklet kompliserte sosiale systemer.

Spekkhogger-hunner kalver fra de er 12–15 år og fram til de er i 40-årsalderen. Men hunnene kan leve til de er 90 år. De stakkars hannene lever sjelden lenger enn til 50-årsalderen.

Viser vei til maten

En typisk spekkhoggerfamilie består av en hunn, hennes sønner, hennes døtre og datterens barn. Flere familier holder sammen i en flokk. Middelaldrende spekkhogger-hunner fungerer som ledere som hjelper de yngre medlemmene av flokken med å overleve.

Hunnene viser de yngre flokkmedlemmene, og spesielt sine egne sønner, de beste stedene for å skaffe seg velsmakende måltider. Kunnskapen har de samlet gjennom årenes løp.  

Lederskapet er spesielt viktig i år når maten er vanskeligere å finne.  

Ifølge forskerne er oppdagelsen et bevis for at de andre dyrene i flokken har en fordel av at de eldre, sterile, hunnene fungerer som et reservoar av økologisk kunnskap.

– Den verdien som de eldre spekkhoggernes erfaring utgjør, kan være en årsak til at hunn-spekkhoggere fortsetter å leve lenge etter at de har sluttet å få unger, sier forsker Lauren Brent ved universitetet i Exeter.

Hun har gjennomført studien sammen med forskere ved universitetet i York og Center for Whale Research i USA.

Observert i 35 år

Studien er basert på data som er samlet inn ved Center for Whale Research over de siste 35 årene. Forskerteamet observerte også 102 spekkhoggere som levde i det fri. Dataene inkluderer fødsels- og dødsdatoer, i tillegg til genetiske og sosiale forbindelser mellom hvalene.

Forskerne fant et enda tydeligere mønster da de inkluderte varierende fiskeforekomster i datasettene, som overflod eller mangel på laks. 

Hunner som var passert overgangsalderen, var spesielt sterke ledere for flokken i de årene hvor det var dårlig tilgang på laks.

Samme for mennesker?

Forskerne mener til og med at opphavet til overgangsalderen hos mennesker kan ha en lignende forklaring.

– Hos mennesker har det vært antatt at overgangsalderen er et utslag av moderne medisin og forbedrede levevilkår, sier Darren Croft ved universitetet i Exeter, en av artikkelforfatterne. Han sikter til at kvinner lever videre etter at de ikke kan få barn lenger.

Men forskerne mener det er belegg for at overgangsalderen hos mennesker heller kan være en utviklingsmessig tilpasning.

Var mer verdifulle før 

Blant jegere og samlere muliggjorde dette at middelaldrende kvinner kunne hjelpe sine nærmeste slektninger med å skaffe mat. Dermed økte de muligheten for at deres egne gener overlevde.

Kvinner som har passert overgangsalderen kan også ha delt annen, viktig nøkkelinformasjon om råvarer, ifølge forskerne.

– Vi kan forestille oss hvor verdifulle disse vise kvinnene må ha vært, spesielt før informasjonsalderen og før det skrevne ordet kom, sier Croft.

Referanse:

Brent mfl: Ecological Knowledge, Leadership, and the Evolution of Menopause in Killer Whales. Current Biology.

 

 

 

 

 

Manglende statistikkunnskaper gir dårlig forskning

Dette er en utvidet versjon av debatt-innlegget “Norske forskere er for dårlige på statistikk” i Aftenposten 05.03.15.

Forskning viser at det er foruroligende dårlig bruk av statistikk i vitenskapelige arbeider, og som en konsekvens settes det nå spørsmålstegn ved sannhetsgehalten i en betydelig andel av publiserte studier. Ting tyder på at statistikkunnskapene også blant norske forskere er for dårlige. Hva kan vi som forskere gjøre for å forsikre oss om at det vi formidler faktisk er korrekt?

 

Statistikk på avveie

Professor John Ioannidis ved Stanford University skapte furore i 2005 da han publiserte en artikkel som proklamerte at brorparten av medisinske forskningsresultater er feil. Et av hovedproblemene er at vitenskapen i for stor grad lener seg på statistisk hypotesetesting og p-verdier mente Ioannidis, og fikk støtte fra også andre vitenskapsfolk. Med tiden har dette problemet blitt stadig tydeligere, blant annet gjennom studier som viser at kun en brøkdel av forskningsfunn kan replikeres. Da forskere ved det amerikanske legemiddelfirmaet Amgen for få år siden forsøkte å replikere 53 publiserte studier de mente var landemerker innen basal kreftforskning og hematologi lyktes de i kun 6 av tilfellene. Og kun måneder tidligere hadde forskere fra Bayer, en annen legemiddelgigant, kun klart å replikere en fjerdedel av 67 studier innen legemiddelutvikling. Dette reflekterer et generelt problem – det er feil i en mye større andel av publiserte arbeider enn man tidligere har vært klar over. Dette rokker ved et av vitenskapens viktigste fundamenter, nemlig at forskningsfunn skal være etterprøvbare. En betydelig årsak til dette er manglende forståelse for- og feil bruk av statistikk.

For et tiår siden tok to spanske forskere for seg et tilfeldig utvalg artikler fra Nature og British Medical Journal (BMJ), to prestisjetunge vitenskapelige tidsskrifter, og fant at henholdsvis 38% og 25% inneholdt én eller flere statistiske feil. Og kanskje enda viktigere, flere av p-verdiene var feilkalkulert. Som en konsekvens mente de at noen av artiklene hadde trukket regelrett gale konklusjoner fra resultatene sine. Det er ille. Og dette gjelder selvsagt ikke bare medisinsk forskning utenfor våre landegrenser. Et eksempel fra kjønnsforskningen i Norge er diskutert i et interessant innlegg av Professor Christer Thrane i Aftenposten for en måned siden. Man bør kunne forvente at forskere har et minimumsnivå av statistikkunnskaper for å begrense slike uheldige feil. Sannheten er at det er store huller i selv basiskunnskapene.

En uhøytidelig survey av statistikkunnskapene blant de ansatte ved UiOs fakulteter utført av USIT (Universitetets senter for informasjonsteknologi) i 2005 viste at over halvparten av de spurte kun mestret enklere statistikk eller mindre. Ikke engang nok til å dekke egne statistikkbehov. Dette gir en pekepinn på hvor nivået ligger. Og enda verre; etter å ha gjennomgått kursprogrammene ved de største norske universitetene er det tydelig at det er påfallende lite obligatorisk statistikkundervisning ved Ph.D.-utdanningene. Et fåtall av fakultetene har grunnleggende statistikk som en del av sine basiskurs, men noen timers undervisning er langt fra nok til å virkelig sette seg inn i statistiske metoder og forstå hvordan man skal unngå fallgruvene når man analyserer dataene sine. Så lenge man evner å plotte inn noen tall i et statistikkprogram og trykke enter er man kvalifisert.

 

Stor ståhei for liten p-verdi

Statistikk er en matematisk gren som, hvis anvendt riktig, er nyttig for å anslå validiteten av forskningsresultater. Ulike statistiske tester kan benyttes for å bearbeide data. Felles for disse er at tall mates inn, regnes på, og ut i andre enden kommer en såkalt p-verdi. En p-verdi sier noe om sannsynligheten for at en observasjon, for eksempel forekomsten av meslinger i en populasjon, er avhengig av en gitt faktor slik som vaksinasjonsraten, eller om det er tilfeldig. Hvis p er mindre enn 0.05 – en tilfeldig valgt grenseverdi i seg selv – er det mindre enn 5% sjanse for at observasjonen (tilfeller av meslinger) skulle inntruffet dersom det ikke finnes noen reell effekt (av vaksinasjonsraten), og resultatet anses som “statistisk signifikant”. På bakgrunn av dette vil man altså anta at det sannsynligvis er en sammenheng mellom vaksinasjonsrate og forekomst av meslinger. Dette utelukker på ingen måte at observasjonen faktisk er tilfeldig. Av 100 tenkte studier vil 5 av dem, med en grenseverdi for p på 0.05, gi et statistisk signifikant resultat selvom det egentlig ikke er sant. Såkalte falske positive. Og motsatt; hvis en test viser en ikke-signifikant effekt betyr ikke det at det ikke finnes en. Det kan for eksempel tenkes at populasjonsutvalget var for lite til å oppdage en liten men signifikant effekt, eller at den statistiske testen som ble benyttet ikke var den mest egnede. Dette kalles falske negative.

Dessverre er feil bruk av statistiske tester og mistolking av p-verdier et relativt utbredt problem. Og kjernen er manglende forståelse for testenes formål og begrensninger; hvilke forutsetninger som kreves for de ulike statistiske testene, hva som faktisk måles, og hvordan en p-verdi skal tolkes. For eksempel er en vanlig misoppfattelse at en p-verdi på 0.05 betyr at det er 95% sjanse for at hypotesen (altså at en observasjon er avhengig av en gitt faktor) er sann. Resultatet er at altfor kjappe slutninger trekkes og at tiltroen til hypotesen blir overdrevent høy.

 

Variabilitet er viktig

En annen kilde til forvirring er hvordan variabilitet i data både skal håndteres og fremstilles. Eksperimentelle data har naturlig variabilitet, uansett om man måler kroppstemperatur hos pasienter, pH-verdi i kjemiske løsninger eller karakternivå hos elever i skolen. Selv om gjennomsnittsverdiene for to sammenligningsgrupper kan være veldig ulike, vil stor variabilitet i dataene gjøre det mindre sannsynlig at det finnes en reell forskjell.

Variabilitet uttrykkes visuelt gjennom såkalte error bars i grafer. Men hva disse representerer er ikke alltid entydig; standardavvik (standard deviation, SD) som reflekterer variasjonen i målingene, standardfeil (standard error of the mean, SE eller SEM) som sier noe om hvor nært gjennomsnittet av målingene forventes å ligge det sanne populasjonsgjennomsnittet, eller konfidensintervall (confidence interval, CI) som definerer et grenseområde innenfor hvilket den reelle populasjonsverdien sannsynligvis ligger. Spesielt SD og SE brukes inkonsekvent og forbyttes ofte i rapporteringen av resultater.

Normalisering av data (for eksempel at man regner om tallene slik at kontrollgruppen får verdien 100%, og testgruppene uttrykkes relativt til denne) er en enkel måte å presentere resultater oversiktlig og forståelig for leseren. Men her må man holde tunga rett i munnen. Et gjengangerproblem er at verdiene fra kontrollgruppen mister sin variabilitet, siden de alltid settes likt. Ikke bare forsvinner da error bars fullstendig fra denne gruppen i grafen, men hypotesetesting basert på slike normaliserte data vil gi en annen p-verdi enn for unormaliserte data. Dette er fordi de fleste slike tester forutsetter at sammenligningsgruppene har lik varians (og ofte at de er normalfordelte), noe som da ikke lenger er tilfelle. En enkel måte å omgå dette på er å normalisere ved å dele alle observasjonsverdier i et forsøk på gjennomsnittsverdien av kontrollgruppen. Vips så er problemet løst!

 

Korrelasjon er ikke det samme som kausalitet

Mennesker som drikker vann dør. Betyr det at drikkevann er en ledende dødsårsak? Nei, selvfølgelig ikke. Korrelasjon betyr ikke nødvendigvis kausalitet. Og slike feilslutninger dukker opp rett som det er i forskningsartikler. For eksempel konkluderte forfatterene av en Nature-artikkel fra 1999 at kunstig belysning om natten i barndommen kunne forårsake nærsynthet, basert på korrelasjon mellom disse variablene. Dette ble derimot forkastet noen år senere da det ble funnet at foreldrene til mange av studiedeltagerene også var nærsynte, og at det derfor var snakk om arvelighet fremfor miljømessig påvirkning.

Og mens vi er inne på temaet må vi selvsagt tilbake til vaksineproblematikken. I 1998 ble den beryktede artikkelen til Andrew Wakefield som koblet MMR-vaksinen til autisme utgitt. Men selvom dette senere har blitt ettertrykkelig tilbakevist er det fremdeles betydelig skepsis blant enkelte foreldre. Sannheten er at symptomer på autisme ofte blir tydelige først rundt samme alder som vaksinen blir gitt, derav korrelasjonen. Konsekvensene av slike feilslutninger ser vi nå.

 

Utfordringer i hopetall

Problemene strekker seg selvsagt langt utover de grunnleggende statistikktemaene jeg har berørt her. Annet hodebry inkluderer confirmation bias (en forventning om hvorvidt en hypotese er sann kan påvirke både studiedesign, datamaterialet og dets tolkning), publikasjonsskjevhet (det er stort sett studier med positive funn som publiseres, noe som spesielt påvirker meta-analyser hvor data fra mange enkeltstudier slås sammen), og manglende forståelse for at det ligger i statistikkens natur at enkelte funn vil være usanne – statisk sett. Metoder for å begrense slike falske positive, slik som False Discovery Rate (FDR), økt statistisk power og bruk av hypotesetester for multiple sammenligninger bør i større grad på dagsordenen. Men et skarve blogginnlegg kan dessverre ikke ta for seg alt, og spesielt ikke i den dybden det fortjener.

 

Veien videre

Heldigvis har tidsskriftene (i allefall de beste) blitt bedre på å kvalitetssikre data – lange skjemaer skal fylles ut og statistiske metoder skal dokumenteres. Og i prinsippet skal systemet med fagfellevurdering av vitenskapelig arbeid fange opp både statistiske og andre feil før det kommer på trykk. Dessverre er ikke virkeligheten så enkel. Studier viser at til og med grove feil slipper gjennom nettet. Å klandre fagfellene (som forventes å bruke en betydelig andel av tiden sin på slike aktiviteter, ubetalt) for slett arbeid blir for enkelt. Vi har et ansvar som forskere å gjøre vårt beste for å kvalitetssikre vår egen forskning!

Det er i prinsippet to umiddelbare løsninger for å forbedre situasjonen. Den ene er å innføre nettopp utvidet obligatorisk statistikkundervisning for Ph.D.-studenter uavhengig av fakultetstilhørighet. Den andre er å i større grad involvere statistikere i analysearbeidet.

Det er uansett ikke dumt å gjøre noen generelle overveielser før man setter i gang med et forsøk eller dataanalyse:

  • Hva er formålet med studien?
  • Hvilken metode skal brukes?
  • Hvor mange målinger/verdier trenger vi for å få et svar vi kan generalisere fra (statistical power)?
  • Hvilken statistisk test er passende?
  • Hvordan skal dataene normaliseres?
  • Hvordan skal dataene fremstilles grafisk for å best formidle budskapet samtidig som det ivaretar den statistiske integriteten?

 

“Big data” – stort ansvar

Vi lever i en tid hvor enorme mengder data genereres kontinuerlig, og dette vil kun akselerere i fremtiden. Økt fokus på statistisk analyse er således en essensiell investering for å sikre at dette analyseres og kommuniseres riktig!

 

Uten insekter stopper verden

Av Anne Sverdrup-Thygeson

Jeg innrømmer det: jeg har manipulert mine barn. Helt fra småbarnsalder. Jeg fant beviset under rydding av et utflyttet gutterom i helgen – en lefsete pekebok med bilder og korte medfølgende tekster «den pene fuglen» og «den snille, myke pusekatten». Der, på siste side: en sur og mørk representant for småkrypene: «den stygge, hårete edderkoppen». Det er her innrømmelsen kommer: jeg leste alltid teksten feil på denne siden. Jeg fortalte med entusiasme om «den nyttige, snille edderkoppen». Ikke nok med det, jeg brukte en sprittusj og tegnet smilefjes på krypet også.

For hvorfor skal vi alltid gi småkrypene så mye tyn? Hvorfor blir insekter og edderkopper så slett behandlet, i bøker, film og i media? Er det en medfødt frykt for det farlige og giftige, som vi bærer med oss gjennom århundrene fra vår tid som huleboere? Overført angst fra fortrengte opplevelser i barndommen? Eller er det like mye en innlært refleks?

Egentlig er dette en utrolig fascinerende og ikke minst artsrik dyregruppe. For å illustrere det med antall: Drøm deg tilbake til en svett, deilig dag på stranden. Tenk på alle sandkornene der. Legg dem så sammen med sanda på beachen i Rio de Janeiro, i ørkenen i Sahara og alle andre sandkorn på kloden. Tallet blir enormt – et syvtall med atten nuller bak. Utrolig nok er det, på ethvert tidspunkt, enda flere levende insekter som surrer rundt på kloden vår, enn det er sandkorn i verden. Noe å tenke på?

Ja, insektene er mange, og det er faktisk de som driver denne butikken. Klodens ve og vel, oss mennesker inkludert, avhenger av at småkrypene stiller på jobb. Vi trenger dem så inderlig. Om lag en tredjedel av verdens avlinger er avhengig av insekter for å pollineres. Insektene er vårt rengjøringspersonale – de sørger for at næringsstoff fra dødt materiale går tilbake ned i jorda der det blir selve grunnlaget for nytt liv. Insektene er mat for andre dyr – uten insekter ingen fisketur og knapt noen rypejakt. Alt dette leverer de aldeles gratis, uten trusler om streik og motvilje mot bunden arbeidstid. Likevel ofrer vi dem ikke en tanke. Får jeg lov å spørre: Når tenkte du sist noe hyggelig om et insekt? Eller: Når så du sist et saklig og godt medieoppslag om insekter?

Jeg ønsker meg oppslag om alle naturgodene vi får fra insekter. Jeg ønsker meg oppslag om de utrolige tilpasningene vi finner hos insekter, og om de fantastiske livene som leves av småkryp over hele kloden. Jeg ønsker meg oppslag om hvordan vi skal ta vare på disse skapningene, som i kraft av sin mengde og variasjon både er vår argeste konkurrent og vår fremste frende på kloden.

Om sommeren kan media fortelle om sotpraktbillen, som tiltrekkes til skogbrann ved hjelp av en ufattelig sans for røyklukt og en infrarød sensor under buken. Det amerikanske forsvaret studerer billens sensor som modell for en ny detektor som kan oppdage mennesker som gjemmer seg i bygninger. I august kan den nydelige ferskenduften fra eremitten beskrives i malende ord og vendinger. Eremitten er en utrydningstruet bille som kun lever ett eneste sted i Norge – i kirkegårdsalléen i Tønsberg – og som bruker duft for å lokke sine siste artsfeller fram fra levestedet i gamle, hule trær og ut i lystig parringsdans.

I desember kan avisene skrive om hvor fantastisk det er at vi kan få julemarsipan i år også, for det er faktisk ingen selvfølge. I California, der 80% av mandlene kommer fra, har rasjonell og effektiv drift ført til at det ikke lenger finnes naturlige pollinatorer til å bestøve de skjøre rosa blomstene. For at du og jeg skal få julemarsipan, fraktes bikuber fra hele USA inn til disse områdene hvert år, i en gigantisk flyttemanøver som mest av alt ligner en fullskala NATO-øvelse. To tredjedeler av USAs bikuber befinner seg her under blomstringen.

Noen ganger har jeg fått være med femteklasse på tur til bekken. Jeg manipulerer dem også. Eller snarere: jeg blåser på glørne som representerer et alternativ til samfunnets gjengse syn på småkryp. Med en metallsil på en lang stang drar jeg opp vann og brun gjørme og bikker det over i et hvitt plastfat på land. – Æsj, skal du ta i det der?? hviner noen. Men det fantastiske skjer: mudderet legger seg, og et yrende liv trer fram. Sammen ser vi på virvlere med to par øyne – for å se godt både over og under vann – og snakker om at sølvbobla på rumpa til en annen bille er en luftboble den puster i. Brått er det kamp om plastfatet og stangsilen. Alle vil finne rare småkryp. Glemt er lyse Toms-sko som ikke tåler vann, og glemt er skrekken for møkk under lakknegler.

Denne undringen og fascinasjonen over alt som er smått og rører på seg, blekner på veien mot voksenlivet. Vi blir et lett bytte for skrekk og gru-oppslagene. Men kanskje er det liv i glørne fremdeles? Kjære media, gi oss opplag om annet enn veps og veggedyr! Kanskje vil flere da se at insekter er spennende og fascinerende. At småkryp er nødvendige og nyttige. Ja, noen av oss vil endog gå så langt som å insistere på at de er vakre – i all sin hårethet.

(Denne teksten er tidligere publisert i Aftenposten)

9 av 10 havhester har plast i magen

Vi både bruker og produserer plast mer enn noensinne. 

Og selv om plastprodukter kan være med på å bedre livskvaliteten til mennesker over hele verden, er rundt 50 prosent av plastproduktene engangsprodukter – som dermed fører til en betydelig mengde avfall. 

Plast fra pol til pol

– I løpet av det siste tiåret har det vært en erkjennelse av mikroplast – plastbiter under fem millimeter – forurenser mye av det marine miljøet, sier stipendiat Inger Lise Nerland ved Norsk institutt for vannforskning (Niva).

Plastbitene forurenser havområdene fra pol til pol. De finnes i åpent hav, på strender, på de mest avsidesliggende øyer og i dyphavet.

Selv om andelen prøver som inneholder mikroplast varierer sterkt, har de fleste studier funnet mikroplast i godt over halvparten av prøvene. Det aller meste av søppelet på strender og i avsetninger på havbunnen er plast, og dette ser ut til å være et oppsamlingssted for mikroplast.

Dobbel belastning

I tillegg til søppelet på strendene kommer miljøgiftene som ikke kan registreres med det blotte øyet. Også disse utgjør en stor fare.

– Plast inneholder stoffer som tilsettes for å forbedre de ønskelige egenskaper av plastproduktet. Mange av disse tilsetningsstoffene er uønskede i naturen og kan lekke ut av plasten, påpeker Nerland.

I tillegg kan mikroplastpartiklene absorbere allerede tilstedeværende og langsomt nedbrytbare organiske miljøgifter som finnes i naturen fra før.

Kort sagt innebærer dette at mikroplast trekker til seg miljøgifter. Dyr spiser eller får i seg mikroplast, og dermed utsettes de ikke bare for mikroplastpartiklene, men også for miljøgiftene som partiklene fører med seg.

Laboratorieforsøk med mikroplast alene og med plast i kombinasjon med miljøgifter viser at dette kan ha negative effekter for organismer i havet. Også organismer som er kommersielt viktige.

Negativ påvirkning

– Så vidt vi vet er det ingen rapporter som dokumenterer direkte effekter av mikroplastinntak på ville organismer, sier Nerland. 

Men i laboratoriet har forskerne sett at mikroplast på marine organismer blant annet reduserer inntak av føde og øker opptak av visse forurensende stoffer, for eksempel polyklorinertebifenyler.

– Laboratorie-eksponering for mikroplast viser negative påvirkninger som for eksempel at marine ormer vokser mindre og at fisk opplever endringer i genreguleringen, forklarer Nerland.

Følger havstrømmen

Studier globalt har identifisert store områder med høye konsentrasjoner av plastbiter som følger de store havstrømmene.

Høye konsentrasjoner av mikroplast er funnet i fem oseaniske såkalte gyrer – det vil si Nord-Atlanteren, Sør-Atlanteren, Det sørindiske hav, Nord-Stillehavet og Sør-Stillehavet. I tillegg mistenker forskerne et hittil urapportert område i Barentshavet.

Den store variasjonen i tettheten av mikroplast i miljøet og store avstander gjør det vanskelig å trekke ut lokale overvåkingsdata til større områder.

– Det er derfor viktig å overvåke belastningen av mikroplast i det marine miljø på lang sikt, men slike data er mangelvare, sier Nerland.

Plast i havhest

Også i norske miljøer mangler det data på konsentrasjonen av mikroplast, og det er et behov for å vurdere omfanget av mikroplastforurensning langs kysten av Norge og Svalbard.

Ifølge forskerne virker nivåene av menneskeskapte partikler i Skagerrak lavere enn de som finnes i Østersjøen, men disse dataene er ikke omfattende nok til å konkludere.

– Det som er klart, er at sjøfuglen havhest spiser plast. Nyere funn tyder på at 95 prosent av havhestene som lever i Nordsjø-området har plast i magen, sier Nerland.

Langs norskekysten og spesielt i Skagerrak er det funnet nivåer over 0,1 gram plast i magen hos halvparten av havhestene som ble undersøkt.

Referanse:

Inger Lise Nerland mfl: Mikroplast i det marine miljøet. Rapport: Miljødirektoratet 2015.

Flere kvinner enn menn tar doktorgrad

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.

Reagerer ulikt på å bli kalt partysvenske

Da noen malte graffitien «Partysvensker; go home» på en vegg i Oslo i 2008, ble hverdagen for unge, svenske arbeidsinnvandrere litt annerledes.

De måtte stadig høre kallenavnet som gir assosiasjoner til fest, alkohol og mange mennesker som bor sammen i trange kollektiv.

Et par år seinere bidro låta «Partysvenske» av rapperne Jaa9 & OnklP, med refrenget «din jævla partysvenske» til at ordet var overalt.

En del svensker er frustrerte over det evige partysvenske-stempelet. Det fant Ida Tolgensbakk ved Universitetet i Oslo ut da hun intervjuet noen av dem.

– Rasisme

Kulturviteren har tatt doktorgraden på unge svensker i Oslo – arbeidsinnvandrerne som har bidratt til at svenskene nå er vår nest største innvandrergruppe. Bare polakkene er flere.

De jobber typisk i serviceyrker, og tjener ofte bedre enn de ville gjort i Sverige. Noen av pengene bruker de, som andre unge, på utelivet i Oslo.

«Partysvenske» er bare ett av de mange ordene som blir slengt etter svenskene.

Forskeren mener det er rasisme.

– Selv om det ikke er en like sterk rasisme som overfor andre innvandrergrupper, med for eksempel utestengelse fra arbeidsmarkedet, finnes det klare fordommer om svenskene, sier Tolgensbakk.

– Ikke rasisme

Forsker Jon Horgen Friberg ved forskningsinstituttet Fafo vil ikke bruke ordet rasisme om svenskenes erfaringer.

– Jeg synes det er å strekke rasismebegrepet altfor langt, sier han.

Friberg har ikke lest avhandlingen til Tolgensbakk.

– De unge svenskene kan sikkert bli utsatt for negative fordommer om at de blant annet er partysvensker. Men slik jeg forstår rasisme, forutsetter det en oppfatning av at en gruppe er mindre verdt enn en annen. Det tror jeg ikke stemmer for synet på svensker generelt, sier Friberg.

Vårt forhold til Sverige

Det ser uansett ut til å være greit å mobbe svensker.

– Nordmenn likte låta «Partysvenske». Graffitien fikk stå, tross det klare innvandringsfiendtlige slagordet «go home». Dette hadde aldri blitt akseptert dersom det gjaldt for eksempel pakistanere, sier Tolgensbakk.

Det sier noe om forholdet mellom Norge og Sverige, mener hun. Vårt litt underlegne forhold til storebroren i øst har ført til en allmenn aksept for svenskevitser. Vitsene kan sees som en kompliment, vi er ikke redde for å spøke fordi vi opplever oss som like. I den konteksten kan «partysvenske – go home» oppfattes som humoristisk.

Tolgensbakk ser imidlertid at det går inn på noen av svenskene.

– Det er greit å sparke oppover, men 19-åringen bak disken i butikken er ikke storebror, sier hun.

Ler det bort

Det er makt i latterliggjøringen – makt til å definere den andre, mener Tolgensbakk.

De 21 svenskene hun snakket med var ganske uforberedt på det som skulle møte dem i Norge. De visste lite om landet og om nordmenn, og ante ikke at vi var så opptatt av å gjøre narr av dem.

Som oftest oppfatter de kallenavnet «partysvenske» som en vennligsinnet spøk. «Det är jo bara på skoj», sier flere av dem Tolgensbakk har snakket med.

Noen synes ordet er morsomt og tar det selv i bruk. Det kan minne om da homofile gjorde ordet «homse» til noe positivt. De unge svenskene kaller hverandre partysvensker når de inviterer til fest gjennom Facebook-gruppa «Svenskar i Oslo», som Tolgensbakk også har studert. Hun har sett på innlegg fra omtrent 1000 deltakere.

Samtidig opplever de at det ofte ligger en aggressiv tone bak karakteristikker som «partysvenske». Som når en nordmann bruker det som skjellsord en fuktig kveld på byen, sammen med «svenskejævel».

Stille protest

Svenskene takler vitsene, eller mobbingen, på ulike måter. Mange avfeier det hele som bagateller. Noen av svenskene sier det kommer fra norske menn som føler seg truet av at de tar opp konkurransen om de norske kvinnene.

Det er vanskelig å reagere på humor uten å bli oppfattet som humørløs. En vanlig strategi er derfor å spøke tilbake. Etter hvert var det noen som skrev under «go home-graffitien»: «Men Norge är ju svenskt??!». Kanskje siktet de til unionstida.

De er etterspurte arbeidsinnvandrere i Norge, men svenskene føler at nordmenn ser dem som annerledes. Selv om de ikke protesterer så høyt i offentligheten, er mange lei av at annerledesheten stadig blir påpekt.

– Etter noen år er det ikke lenger gøy å bli kalt partysvenske. Det oppleves slemt, sier Tolgensbakk.

Det er nok en erfaring mange innvandrere har, tror sosiolog Jon Horgen Friberg, som også har forsket på innvandrere i Norge.

– I begynnelsen sammenligner du deg med dem der hjemme, og alt er nytt og spennende. Da er det ikke så farlig. Men etter hvert som du føler større tilhørighet til det nye landet, får du høyere forventninger. Du møter kanskje mindre motgang, men tåler mindre, sier han.

Vender seg mot sine egne

Da føles det som en lettelse å kunne skifte rolle og slippe å bli satt i bås. Som «Berta» sa, da hun begynte å studere ved universitetet etter å ha jobbet sammen med andre svensker:

«Att jag inte var en partysvensk längre och det var jätteskönt. (…) Då var vi liksom en grupp, men här blev jag (…) uppfattad mer som en individ.»

En annen strategi er å vende begrepet mot andre svensker.

– I stedet for å rette sinnet mot nordmenn bidrar de som har bodd lenge i Norge til å opprettholde forestillingen. De sier at de selv ikke er partysvensker, men at de nyankomne svenskene er det, sier Tolgensbakk.

Påfallende mange klager over hvordan de nylig innvandrete gir alle svensker et dårlig rykte, skriver Tolgensbakk i avhandlingen.

Omfavner stereotypien

Én stereotypi tar svenskene til seg uten problemer, nemlig den om den serviceinnstilte svensken.

– De får stadig høre at de er høflige og hardtarbeidende. Det omfavner de med stolthet, sier Tolgensbakk.

Det samme går fram av medienes fortellinger om svensker. Tolgensbakk har studert noen av dem, og finner et ganske entydig bilde av at svensker er enten partysvensker eller arbeidsomme – så arbeidsomme at de til dels truer jobbene til unge nordmenn.

Positive stereotypier kan også ha en slagside, mener hun.

– Det er som om vi nordmenn mener at svenskene per definisjon er mer egnet til serviceyrker.

Vekk fra fordommene

Noe lignende fant Jon Horgen Friberg da han for noen år siden intervjuet polske arbeidstakere og norske arbeidsgivere i byggebransjen.

Fordommene om polakkene har både positive og negative sider: De har høy arbeidsmoral og jobber hardt, men egner seg best til manuelt arbeid og evner ikke å ta beslutninger. Ofte tilbys de dårlig betalte og usikre jobber.

– Polakkene jeg snakket med har følelsen av å være et B-lag i det norske arbeidslivet, sier Friberg.

Målet er å komme seg vekk fra den underdanige rollen og få samme posisjon som norske arbeidstakere, forteller han. Noen klarer det, men mange blir fanget i stereotypien om den polske arbeideren, selv etter mange år i Norge.

– Jeg intervjuet en polakk som hadde jobbet lenge i Norge. Da et tungt arbeid skulle gjøres, sa sjefen hans: «Skal vi ikke bare leie inn noen polakker til å gjøre det?» Først da følte han at han endelig var kommet innenfor, han var ikke lenger «typisk polakk».

Til Norge for å spre vingene

Ungdomsledigheten i Sverige er høy, og lønningene er lavere enn i Norge. Arbeidsinnvandrerne kommer til Norge for å finne jobb og tjene penger.

Det er likevel ikke dette de unge svenskene Tolgensbakk snakket med framhever i sine fortellinger.

– De forteller om frihet, om å spre vingene og et ønske om å oppleve noe nytt, sier hun.

Hun ble overrasket over at de var så lite politiske i sin framstilling av flyttingen.

– De er en slags økonomiske flyktninger. Jeg hadde trodd at de skulle være bitre over at den svenske staten hadde sviktet dem, sier Tolgensbakk.

– I stedet valgte de fortellingen om backpackeren som drar ut i verden for å finne seg selv.

Penger til selvrealisering

Mange brukte pengene de tjente i Oslo som et springbrett til å reise videre i verden. Men den positive fortellingen om flytting fra Sverige handler nok også om hvordan de ønsker å presentere seg selv, tror Tolgensbakk.

Friberg er ikke fullt så overrasket over de unges selvpresentasjon.

– Den er typisk for unge. Vi finner lignende fortellinger blant unge polakker med universitetsutdanning som drar til England for å realisere seg selv og jobbe på bar. For å realisere deg selv, trenger du penger, sier Fafo-forskeren.

Polakkene han intervjuet i Norge tilhørte en annen gruppe. De jobbet i manuelle yrker uten krav til språkferdigheter, var langt eldre og derfor mer opptatt av å sikre familien økonomisk. De var åpne om at de hadde dratt fordi det var få muligheter til det i Polen.

Vil ikke være norsk

I sin analyse av de unge svenskene ser Ida Tolgensbakk at folk i ulike situasjoner kan legge ulike betydninger i ordet partysvenske.

Hun har også inntrykk av at begrepet har endret seg over tid, selv om dette ikke er noe hun har forsket på: Mens partysvenske og hardtarbeidende svenske før syntes å være gjensidig utelukkende kategorier, beskrev en av svenskene nå seg selv som hardtarbeidende om dagen og partysvenske om natten.

Svenskene som ble intervjuet, hadde ikke noe ønske om å bli norske, i form av et norsk statsborgerskap. De kommer like langt med svensk pass. Dessuten hadde de fleste tenkt å flytte hjem igjen.

Men det er mange som blir. De fortsetter å skape sin identitet i Norge, delvis som en motsetning til det norske. En av svenskene hun snakket med ser ned på nordmenn som går i gummistøvler i byen.

– Selv om de glir lett inn, kan man si at de er en lite integrert innvandrergruppe i Norge, sier Tolgensbakk.

Likevel ønsker de ikke stadig å bli minnet på at de er svenske.

– Som for alle innvandrere blir det slitsomt når du har bodd her i 15 år og kolleger fortsetter å kommentere det at du er utlending, sier kulturviteren.

Referanse:

Ida Tolgensbakk: Partysvensker; GO HARD! En narratologisk studie av unge svenske arbeidsmigranters nærvær i Oslo. Doktoravhandling ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo, 2014.

Bedre å være flittig enn smart

Er du den omhyggelige typen som alltid gjør leksene og oppgavene i tide? Eller satser du på å klare alt med skarp intelligens og evne til skyte fra hofta? 

Personlighetstrekk som selvdisiplin og omhyggelighet er forbundet med bedre prestasjoner enn IQ, viser en ny undersøkelse som er publisert i tidsskriftet Learning and Individual Differences. Faktisk kan disse trekkene forutsi omkring tolv prosent av karakterene på videregående skole og under høyere utdanning.

Disse trekkene gir en mye større fordel enn høy IQ, og derfor er det lurt å øve seg på dem, konkluderer forskeren bak artikkelen. 

– En veldig flittig student får en hel karakter høyere enn en student som bare er gjennomsnittlig flittig, sier psykolog Arthur E. Poropat i en pressemelding fra Griffith University

Kan lære å prestere bedre

Denne kunnskapen kan brukes i skolen, mener professor Anders Holm ved Københavns Universitet. 

– Undersøkelsen bekrefter resultater fra tidligere forskning. Elevene bør øve seg på å gjøre leksene, være presise og pliktoppfyllende. Det er også kvaliteter som gjør seg godt på arbeidsmarkedet, sier Holm. 

De riktige personlighetstrekkene 

Poropat har gjennomgått 16 spørreskjemaundersøkelser hvor personlighetstrekk har blitt vurdert etter femfaktormodellen. Ifølge modellen er det fem dimensjoner av en personlighet: nevrotisisme, samvittighetsfullhet, åpenhet, utadvendthet og vennlighet.

Vurderingene har deretter blitt sammenlignet med karakterer og IQ. 

Jo høyere en elev scoret på personlighetstrekket «samvittighetsfull», desto bedre var karakterene.

Dette ene trekket forutsier tolv prosent av prestasjonene, mens IQ bare forutsier med fem prosent. 

Høy IQ er ikke nok 

Resultatet stemmer med tidligere forskning, forteller doktorgradsstudent Anna Vedel ved Aarhus Universitet. 

– Man kan ikke bare improvisere seg fram til resultatene, selv om man har en høy IQ, sier hun. 

Tidligere undersøkelser har vist at elever som betrakter seg selv som intelligente, jobber mindre og presterer dårligere etter hvert. Mens de som betrakter seg selv som hardtarbeidende, presterer bedre og bedre med årene. 

Referanse:

Arthur E. Poropat: «Other-rated personality and academic performance: Evidence and implications», Learning and Individual Differences, 8/2014, doi: 10.1016/j.lindif.2014.05.013 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

11 lange dagers ferd mot nordlyset

Det lille Dash-8-flyet fra Widerøe nærmer seg innflygingen til Andenes. Fra cockpiten advares det om at landingen kan bli ruskete. 

Kabinpersonalet ber passasjerene om puste med magen og sjekke setebeltet en ekstra gang. Blant dem er forskere og teknikere fra Universitetet i Oslo (UiO) på vei til Andøya Space Center for å skyte opp forskningsraketten ICI-4. Den fjerde i rekken av nordlysraketter.

Restene av ekstremværet Ole lover imidlertid ikke godt for oppskytingen.

Denne kvelden tar vinden seg opp i over 30 sekundmeter i kastene. Rakettoppskytingen krever rolige vindforhold, ned i 5–6–7 meter i sekundet.

Gjennom natta river vinden i huset hvor de bor, og halv to vekkes alle av et voldsomt brak, og noe som høres ut som torden. Ikke vanlig på denne tiden av året.

Lynnedslag

Braket var et lynnedslag som gjorde skade. Mens teknikerne får oversikt over skadene, bestemmer forskerne i det vitenskapelige kontrollrommet seg for å tørrtrene på å lese av måleinstrumentene. Blir det nordlys i kveld?

Første indikasjon kommer fra satellitten Ace, som ligger mellom jorda og sola, 1,5 millioner kilometer ute.

Ace gjør en rekke målinger i solvinden, en evig strøm av ladet materie som slynges ut fra sola. Noen ganger er det regelrette utbrudd. Da blir solvinden ekstra sterk og kan gjøre skade på moderne infrastruktur som satellitter og kraftverk.

Men også på mer vanlige dager strømmer ladet gass, det vil si plasma, fra sola. Siden gassen er ladet, er den også magnetisk.

Det første forskerne sjekker i målingene fra Ace er om magnetfeltet i solvinden er motsatt rettet av jordas magnetfelt. Tenk på to magneter: To nordpoler kan umulig settes sammen, men to ulike poler limer seg fast til hverandre. 

Når solvindens og jordas magnetfelter er motsatt rettet, kobler de seg sammen og skaper mange interessante fenomener i ionosfæren, den øverste delen av jordatmosfæren. Det som er lettest synlig, og vakrest, er nordlyset som ligger som en ring omkring polkalotten.

I nordlysets mønster er det tydelige tegn på at det er magnetisk: Når nordlyset stråler ned mot jorda er det magnetfeltlinjene som tegner strålene.

Skade på skade

Teknikerne reparerer skadene etter lynnedslaget – en etter en. Et nytt kretskort kommer fra Bodø, rakettdelen med instrumentene kobles fra motoren og reservedeler tas i bruk.

En skade på motorens andre trinn tar lenger tid å ordne: Ny del må bestilles fra Tyskland. Fordi dette er deler av en rakettmotor, er det en del papirarbeid før eksporttillatelsen er klar. Omsider sendes pakka fra München.

Og fremdeles er det sterk vind. Lavtrykk på lavtrykk velter inn fra havet, og meteorologene varsler storm to ganger i døgnet på Andenes.

Kuling og kast

Den tredje kvelden stilner vinden ved bakkenivå. Mannskapet sender opp en værballong som rapporterer 75 meter per sekund i tre kilometers høyde. Værvarselet framover viser kuling de neste ti dagene. Nå er spørsmålet: Er det overhodet mulig å sende opp raketten?

Vitenskapelig ansvarlig for raketten, Jøran Moen fra UiO, får tid til en prat med skoleelever om romvær.

Andøya Space Center er nemlig ikke bare et sted for forskere som skal sende opp raketter. Det er også et senter for bruk av verdensrommet i undervisning. Mens ICI-4-kampanjen pågår, er en gjeng videregåendeelever fra Harstad og Narvik på fysikkleir.

– Med ICI-4-raketten vil vi studere det verste romværfenomenet vi kan bli rammet av, begynner Moen.

UiO-forskere har undersøkt når GPS-signalene forstyrres mest. GPS-en kan være unøyaktig når det er nordlys, men enda verre blir det når nordlyset kombineres med et annet fenomen: plasmaskyer.

Når det er natt her i Norge, lader solvinden ionosfæren over Nord-Amerika og skaper hele skyer av plasma.

Raketten er lappet sammen

Dagen etter har motordelen kommet fra Tyskland, og teknikerne lapper raketten sammen. Utpå kvelden er den igjen klar, men det er for sent å starte nedtelling.

Hvorfor er det interessant å sende opp en rakett i et romværfenomen?

– Det langsiktige målet vårt er å utvikle et skikkelig romværvarsel, forteller Moan.

– For å få til det, trenger vi først en modell, det vil si et sett likninger, som beskriver fenomenet. Når vi har modellen klar, kan vi begynne å sette inn måleresultater og lage varsler.

Raketter er det eneste instrumentet som kan gjøre nøyaktige målinger av romværet. Satellitter går for høyt. Fra bakken kan man måle en god del, men oppløsningen er altfor dårlig. 

– Det kommer til å ta tiår å lage skikkelige romværvarsler. Tenk bare på hvor lenge vi har holdt på å utvikle værvarslingen.

Klar til oppskyting

Klokka nærmer seg 15 på den femte dagen. Mannskapet ankommer skytefeltet. Rundt 20 personer bemanner kontrollrommet, oppskytingsområdet og overføringen av måledata fra raketten.

På Svalbard er forskerne Yasunobu Ogawa og Kjellmar Oksavik på vei opp Adventdalen fra Longyearbyen for å bemanne Eiscat-radaren, et internasjonalt radaranlegg for å studere atmosfæren. Med Eiscat er det mulig å se plasmaskyene selv når det er overskyet.

Forskerne har også andre instrumenter til hjelp: lysfølsomme kameraer som kan se både nordlys og plasmaskyer, magnetometre som forteller om magnetiske forstyrrelser i atmosfæren og instrumenter som overvåker GPS-signaler.

Fra kontrollrommet på Andøya har forskerne tilgang til live utlesning fra alle disse instrumentene. Til sammen gir de et godt bilde av hva som skjer i ionosfæren.

Resultatet fra dagens første værballong tikker inn: I høye luftlag blåser det orkan. Med liten utsikt til bedring blir oppskytingen avlyst.

Stadig klar til utskyting

Vinden stilner såpass at raketten den sjette dagen heves opp i vertikal posisjon på utskytingsrampa. Nedtellingen tikker ned mot 15 minutter, vindforholdene er på grensen, det samme gjelder forholdene i ionosfæren. Etter tre timer avblåses oppskytingen.

Dag sju er nok en dag med for sterk vind, men endelig er det klarvær over Andøya så nordlyset er synlig fra bakken. Dag åtte er det fantastiske forhold i ionosfæren, men fremdeles for mye vind.

Den niende dagen blir oppskytingen kansellert på grunn av svært dårlig værmelding, noe som nesten aldri skjer, kan mannskapet på Andøya fortelle.

Frikvelden benyttes til å snakke om helt andre ting enn raketter og nordlys. Med fem nasjonaliteter blant forskerne blir det interessante diskusjoner om språk og nasjonalfølelse.

Den tiende dagen tikker nedtellingen helt ned til fire minutter før oppskyting. En nervepirrende halvtime med venting, før alle innser at heller ikke denne dagen blir noen suksess.

Vinden stilner

Dagen etter er mannskapet på Andøya opptatt med en annen jobb, så nedtellingen starter ikke før 18.30. Vinden er uansett for sterk, så det spiller egentlig ingen rolle. Solaktiviteten er heller ikke varslet særlig høy denne dagen, så ingen har tro på oppskyting.

Etter halvannen time settes nedtellingen på pause. Det er for mye vind til at raketten kan reises opp.

Men høyere oppe har vinden endelig stilnet av, og Ace-satellitten forteller at det kan bli interessante forhold i ionosfæren. Optimismen stiger merkbart blant forskerne.

På Eiscat-radaren på Svalbard har Kjellmar Oksavik fått selskap av geofysikk-studenter fra Universitetssenteret på Svalbard (UNIS). Denne kvelden har de radar på timeplanen. Via skype holder de kontakt med forskerne på Andøya.

Vinden på bakken stilner. Rakettrampa heves til riktig vinkel, nesten 90 grader. Nedtellingen forseres, og klokka sier 25 minutter til oppskyting.

– Trenger du gå på do, så gjør det nå! sier kontrollrommet.

Fra instrumentene observerer forskerne perfekte forhold i ionosfæren, men mannskapet er ikke helt sikre på at vinden er rolig nok, og setter nedtellingen på pause når det er 15 minutter igjen.

En nervepirrende halvtime venter. Omsider er forskerne trygge på at vinden er stabil og rolig nok til oppskyting, og nedtellingen fortsetter.

Kontrollrommene på Andøya og Svalbard eksploderer av ivrige forskerstemmer. Akkurat nå er det nordlys over rakettbanen og fine plasmaskyer i riktig retning. Men rekker de det?

Veien forbi rakettskytefeltet stenges og alle mobiltelefoner på området slås av.

Full klaff

Nedtellingen står på fire minutter til oppskyting, og ionosfæren er – helt død.

Stillheten er øredøvende mens forskerne stirrer på dataskjermene sine. Er det slutt på de interessante forholdene, selve målet de skulle skyte på? Sju lange minutter tikker avsted mens de nærmest holder pusten.

Men så begynner forskerne å snakke, for nå bygger forholdene seg opp igjen. Og nå skjer ting raskt. Etter tre minutter gis beskjeden om at nedtellingen skal fortsette og etter to nye minutter er avgjørelsen tatt: ICI-4 skal endelig ut og fly!

Seks minutter etter klokka elleve om kvelden tar den av fra Andøya. Forskerne tar seg såvidt tid til å vinke farvel gjennom vinduet, før de er tilbake ved instrumentene for å se hva raketten treffer.

Opprømt konkluderer prosjektleder Jøran Moen:

– Vi traff akkurat det vi skulle! Det lå nordlys over rakettbanen, og vi hadde elektronskyer samtidig. Det er fantastisk!

Se oppskytingen her:

Selvhjelpskurs gir drag på damene

‒ Du må styre samtalen, vise at du har selvtillit og kontroll, forklarer forsker Simen Andersen Øyen.

‒ Du skal breie deg med beina og ha begge armene strukket over armlenet. Du må ose selvtillit, men med et snev av selvironi. Du må ikke bli for full av deg selv, men ha innslag av den metroseksuelle mannen, samtidig som du har klassiske alfahanntrekk.

Øyen forsøker å forklare hva en mann må gjøre for å tiltrekke seg kvinner. Det er både enkelt og komplisert. På den ene siden er det noe som er naturgitt, på den andre siden krever det tid, innsats og penger å bli en ekte alfahann.

I alle fall om man følger rådene til de såkalt profesjonelle sjekkerne.

Øyen har, sammen med kollega Fredrik Langeland, forsket på den norske sjekkebevegelsen. Forskerne hevder at bevegelsen speiler en endring i vårt forhold til seksualitet og kjærlighet.

Kunsten å sjekke opp damer

På starten av 2000-tallet gjorde et knippe unge menn i USA det til en sport å få damer til sengs, ved hjelp av ulike triks og teknikker for seksuell suksess. De kalte seg selv «pickup artists» – eller sjekkekunstnere.

Teknikkene deres ble popularisert gjennom bøker som The Game av Neil Strauss, en mann som etter sigende selv gikk fra å være en tynn skribent med dårlig hårfeste, til å bli en uimotståelig kvinnebedårer med navnet «Style».

Siden den gang har bevegelsen endret seg, fra å tilby oppskrifter på hvordan mannen kunne sjarmere eller manipulere kvinner, til å ligne mer på tradisjonell selvhjelp, ifølge Øyen.

‒ Det handler ikke lenger om faste oppskrifter, men om å bli den beste utgaven av deg selv, sier han.

«Først må du fikse deg selv!»

I bøker og på nettforum og kurs blir det understreket at mannen først og fremst må jobbe med sitt sanne jeg for å få suksess på sjekkemarkedet. I boken Alfa – en manual, skriver forfatteren Jakob Løvstad:

«Det er du, og kun du, som avgjør hvordan du skal ha det! Du må ha det kult med deg selv og din virkelighet før du kommer til å ha jevnt over bra håndlag med jenter. […] Først må du fikse deg selv!»

Dette er en retorikk som vi finner igjen i selvhjelpslitteratur og management-tenkning, og i samfunnet generelt.

Frihet og selvutvikling

Ifølge Øyen har sjekkebevegelsen tatt opp i seg en av de styrende ideene i samfunnet: Tanken om at alle har ansvar for sin egen lykke.

«Relatert til denne friheten er ansvaret for å skape seg selv, utnytte det potensialet som bor i oss og fremvise den beste versjonen av oss selv», skriver Øyen og Langeland.

På denne måten er du et alltid uferdig prosjekt som stadig kan forbedres. Med behovet for å skape oss selv følger det også et marked av eksperter som står klare til å hjelpe oss. Det er her sjekkebevegelsen tilbyr en hjelpende hånd.

Alfa på bootcamp

Flere norske firmaer tilbyr kurs og trening i hvordan menn skal fremstå for å tiltrekke seg kvinner, såkalte bootcamps.  Dersom du har en helg og 6000 til 7000 kroner, kan alle menn lære hvordan man blir en selvsikker alfahann.

På kursene lærer du sjekking både i teori og i praksis, for eksempel på utesteder. Firmaene tilbyr også individuelle coaching-pakker.

‒ Sjekkebevegelsen selv insisterer på at mannen som sterk leder er biologisk bestemt, sier Øyen.

Samtidig viser framveksten av sjekkeindustrien at sjekking likevel er noe som må læres og perfeksjoneres.

Slik balanserer sjekkebevegelsen ideen om at menn fra naturens side er sterke alfahanner, og ideen om at maskulinitet er noe som må læres, og som kan kjøpes, hevder forskerne.

Fri kjærlighet i et fritt marked

Ifølge Øyen fyller sjekkebevegelsen et behov for mange menn i vestlige samfunn. De tradisjonelle framgangsmåtene for å finne seg en partner har forsvunnet, og vi legger vekt på enkeltmenneskers evne til å selge seg selv i konkurranse med andre individer.

‒ Vi har nøytralisert alle overstyrende kulturelle og religiøse strukturer. Men det er andre styringsstrukturer som har kommet i stedet, sier Øyen.

Han mener at coaching- og selvhjelpsindustrien, som sjekkebevegelsen er en del av, er med på å synliggjøre disse strukturene.

‒ I Vesten er ikke lenger kjærlighet noe som kan formes og dikteres av klasse, familie eller tradisjoner. Men samtidig har kanskje ideen om den romantiske, frie kjærligheten blitt så sterk at vi ikke ser hvordan den styres av andre krefter, sier Øyen.

De som faller utenfor

Sjekkebevegelsen er preget av dem som på ulike vis ikke helt klarer å leve opp til disse kravene, ifølge forskeren.

‒ Opprinnelig var motivasjonen for denne studien en interesse for kommentarfeltene og bloggkulturen der frustrerte, sinte unge menn kommer til uttrykk, sier Øyen.

Derfra var det ikke langt til sjekkemiljøet.

– Sjekkebevegelsen selger løftet om at enhver kan bli vellykket, i betydningen at de kan dra damer eller finne kvinnen i sitt liv. Samtidig er det de frustrerte mennene som er målgruppen deres.

I enkelte internettmiljøer er også bevegelsens sjargong og ideer om naturgitte forskjeller mellom kvinner og menn, blandet med et til dels ekstremt kvinnefiendtlig og anti-feministisk verdensbilde.

Elliot Rodgers, som drepte seks mennesker i Isla Vista, California i 2014, var blant annet påvirket av disse ideene.

‒ Det kunne vært interessant å se mer på disse unge, sinte, frustrerte mennene, sier Øyen.

‒ Det er gjort så lite forskning på dette, men vi ser at denne frustrasjonen kan få veldig voldelige konsekvenser, slik det fikk i Rodgers tilfelle.

Referanse: 

Simen Andersen Øyen og Fredrik Langeland: «Hjelp til (seksuell) selvhjelp. Maskuliniteter i den norske sjekkebevegelsen,» Tidsskrift for Kjønnsforskning, nr. 1, 2015 (kommer).

Fikk anfall av for mye lakris

Legene skjønte lite da den ti år gamle gutten kom til sykehuset. Han hadde plutselig fått et anfall hvor han hadde muskelkramper og mistet bevisstheten. I timene etterpå ble han rammet av tre anfall til.

Hva var det som feilte guttungen? Undersøkelser viste snart at han ikke hadde feber eller tegn på noe unormalt i nervesystemet. Han hadde heller ikke hatt noe som lignet før.

Det eneste legene kunne finne, var et mystisk høyt blodtrykk.

Men da den lille pasienten var inne til undersøkelse en uke senere, ble det gjort en mistenkelig oppdagelse: Noen av guttens tenner var svarte.

På spørsmål informerte pjokken om at han hadde satt til livs minst 20 lakriskarameller om dagen i de siste fire månedene.

Forskerne sjekket informasjonen på godtepakken og fant ut at gutten hadde hevet innpå 2400 milligram ren lakris daglig. Det betydde igjen at den lille kroppen fikk en daglig dose på 72 milligram av stoffet glycyrrhizinsyre.

Medisinsk stoff

Glycyrrhizinsyre er et farmakologisk aktivt stoff, noe som betyr at det kan ha en medisinsk virkning i kroppen. Det er nettopp dette som gjør at lakrisrota tradisjonelt er brukt som naturlegemiddel, for eksempel mot hoste og mageproblemer.

Men i store doser kan stoffet altså også ha uheldige virkninger, som endringer i salt- og vannbalansen i kroppen, skriver to norske leger i Tidsskrift for Den norske legeforening, etter et tilfelle av lakrisforgiftning her i landet i 2002.

Da kom en 19 år gammel jente inn til undersøkelser etter et illebefinnende. Hun hadde også svært høyt blodtrykk.

Både den norske jenta og den italienske tiåringen ble etter hvert bra igjen, da de la lakrisen på hylla.

Bør ha maksgrense

Nå foreslår forskerne som undersøkte gutten at lakrisprodusenter bør merke pakkene med en maksgrense for trygt inntak av lakris.

– Dette er spesielt viktig for barn, skriver de.

Verdens helseorganisasjon (WHO) anbefaler et maksimalt inntak på 2 milligram glycyrrhizinsyre per kilo kroppsvekt om dagen. Det kan fort overstiges for en 25-kilos tiåring med lakrisdilla. Den italienske gutten hadde fått i seg 2,9 milligram per kilo – altså vesentlig mer enn WHOs anbefaling.

De norske forskerne skrev dessuten i 2002 at leger flest bør være oppmerksom på farene ved lakris.

Kommer det inn et ungt menneske med mistenkelig høyt blodtrykk, er det all grunn til å forhøre seg om godteinntaket.

Referanse:

Davide Tassinari mfl: Posterior Reversible Encephalopathy Syndrome Associated with Licorice Consumption: A Case Report in a 10-Year-Old Boy, Pediatric Neurology, desember 2014.

Heldal og Midtvedt: Lakris – ikke bare sukkertøy, Tidsskrift for Den norske legeforening, 2002.