Dårlige madrasser på norske sykehus gir liggesår

Trykksår eller liggesår er svært smertefulle sår som oppstår på grunn av trykk eller friksjon mot huden. En ny studie viser at de fleste madrassene ved Vestre Viken-sykehusene er alt for gamle og slitte. Vestre Viken er helseforetaket for sykehusene i Bærum, Drammen, Kongsberg, Hallingdal og Ringerike.

Madrassene egner seg ikke for pasienter som har vanskelig for å bevege seg.

- De eldste madrassene er over ti år gamle, og det er veldig mye. I tillegg er de fleste for lave og laget av ikke-oppdelt skumgummi. De egner seg derfor ikke for risikopasienter eller pasienter med en eller annen grad av immobilitet, og som dermed har risiko for å utvikle trykksår, forteller Edda Johansen, høgskolektor på Institutt for sykepleievitenskap ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, til forskning.no.

Oppdelte madrasser fordeler trykket bedre enn ikke-oppdelte skumgummimadrasser, forklarer Johansen.

Hun er hovedforskeren bak prosjektet der forskere har sett på madrasser ved norske sykehus. Forskerne har også sammenliknet madrasser i Norge og Irland, og funnet ut at standardmadrassene er mye bedre på irske sykehus.

- Det var litt overraskende å finne ut at madrassene våre var så dårlige. I alle fall å finne ut at Irland, et land med langt dårligere økonomi enn Norge, er bedre enn oss på dette området, sier Hanne Juritzen, spesialrådgiver ved Kvalitetsavdelingen i Vestre Viken.

Gjelder også i andre landsdeler

Madrassene ved helseforetak andre steder i landet har også dårlig standard og kanskje like dårlig kvalitet som i Vestre Viken.

Dette fant forskerne ut ved å intervjue sykepleiere og vernepleiere på ulike nivåer av helsetjenesten i kommuner fra Finnmark til Vestfold. Helsearbeiderne var enige i at madrassene på arbeidsplassene deres hadde for dårlig kvalitet.

Forskerne oppgir ikke hvilke sykehus, helseforetak og kommuner som har de dårlige madrassene.

En annen studie, gjort av de samme forskerne, bekrefter situasjonen. Her kom det fram at madrassene i sykehus og kommunale sykehjem ikke er bra nok for risikopasienter. Det står aller dårligst til ved sykehusene.

Mål om å bytte ut alle

Innen utgangen av 2014 skal Vestre Viken-sykehusene bytte ut en tredjedel av madrassene sine.

- Målet er å bytte ut absolutt alle i løpet av neste år. Vi skal også lage et system for merking slik at vi får oversikt over når madrassene må byttes ut, sier Juritzen.

En risikopasient på Vestre Viken blir i dag lagt på en spesiell overmadrass. Dette er såkalte viskoelastiske madrasser med en kjerne av tregt elastisk og temperaturpåvirkelig skum. Slike madrasser jevner ut trykket på kroppen.  

- Men dette er ikke bra nok, mener forsker  Edda Johansen. Hun mener det finnes alt for få av disse madrassene, og mange av dem er dessuten så gamle at de ikke lenger fordeler trykket som de skal. Dessuten er slike madrasser veldig tunge å løfte.

Forskeren anbefaler madrasser som egner seg for risikopasienter i alle senger i norske helseforetak, fordi svært mange pasienter på sykehus har en eller annen grad av immobilitet.

- De nye madrassene i Vestre Viken vil forebygge trykksår fordi de fordeler trykket veldig godt utover kroppen. Det gjør at de aller fleste risikopasienter kan bruke dem. Helt immobile pasienter har behov for luftsirkulerende madrasser, og det jobber vi med å få en løsning på. 

Nærmere en femtedel av pasientene på sykehus i Norge, Irland og Danmark har trykksår, ifølge forskerne.

- Likevel blir det påstått at 95 prosent av trykksårene kan forebygges, sier Johansen.

I Helsedirektoratets Nasjonale pasientsikkerhetsprogram er forebygging av trykksår et av tolv innsatsområder for å redusere pasientskader. Ett av tiltakene er at pasienter med risiko for å utvikle trykksår får hensiktsmessig underlag i seng.

Penger å spare

Det er uvisst hvor mye behandling av trykksår koster Norge, men en britisk studie viser at fire prosent av Storbritannias helsebudsjett går med til slik sårbehandling. 

- Det er mye. Behandlingen av enkelte trykksår kan koste nærmere 4000 kroner daglig, slik kan behandlingen av ett sår koste over 100 000 kroner, sier Johansen.

Hun og Juritzen mener Storbritannia er veldig sammenliknbart med Norge på dette området.

- Det norske samfunnet kan tjene mye på at sykehusene bytter ut madrassene sine, samtidig som det innføres tiltak for å hindre at vi påfører pasientene trykksår, sier Juritzen.

Kunne ikke vente med å endre

Johansens studie om de dårlige madrassene i Vestre Viken er ikke publisert. Artikkelen ligger til vurdering hos tidsskriftet Journal of Wound Care, men hun ville ikke vente med å informere helseforetaket om funnene.

- Funnene i prosjektet ble lagt fram for ledelsen på Vestre Viken for lenge siden. Vi anså disse som så viktige at vi ikke kunne vente med å agere til siste studie var publisert, sier Juritzen.

I dag finnes det ikke nasjonale retningslinjer på hva som er en standardmadrass for risikopasienter. Det mener hun og Johansen i aller høyeste grad bør komme.

Referanser:

Johansen E. m.fl:  Pressure ulcer risk assessment and prevention: What difference does a risk scale make? A comparison between Norway and Ireland, Journal of Wound Care, 2014

Z. Moore, Johansen, E., van Etten, M.  A review of PU prevalence and incidence across Scandinavia, Iceland and Ireland (part I). Journal of Wound Care (2013)

Z. Moore, Johansen, E., van Etten, M.A review of PU prevalence and incidence across Scandinavia, Iceland and Ireland (part II). Journal of Wound Care (2013).

Sår-studenters oppdagelser og anbefalinger gjennom eget studentarbeid ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, SÅR, 2014

Bennett G., Dealy C., Posnett J, The cost of pressure ulcers in the UK, Age and Agening, 2004

Dealy. C., Postnett, J. og Walker, A. The cost of pressure ulcers in the United Kingdom, Journal of Wound Care, 2012

Ny metode kan erstatte smertefullt dyreforsøk

Det er en gruppe svenske og amerikanske forskere som står bak den nye metoden – en kjemisk analyse for å oppdage sykdommen botulisme.

– Fordi sykdommen innebærer mye lidelse, har det stor verdi for dyrevelferden, sier Annica Tevell Åberg, forsker ved svenske Statens veterinärmedicinska anstalt (SVA) i en pressemelding.

Spekeskinke og rakfisk

Botulisme er forårsaket av bakterien Clostridium botulinum, som trives i anaerobe forhold, altså der det ikke finnes oksygen. Bakterien er veldig vanlig, blant annet finnes det mye av den i jord.

Husdyr kan bli syke hvis det havner en død mus eller rotte i siloen. Spekeskinke og rakfisk er de vanligste kildene for oss mennesker. Bakterien er også årsaken til at spedbarn ikke skal få honning. Sjansen er vel og merke ekstremt liten for at honning her til lands er infisert.

Bakterien er i seg selv helt ufarlig. Det er toksinet, giftstoffet, den produserer som tar livet av oss. Det er faktisk det giftigste stoffet vi vet om, det skal forsvinnende lite til før mengden er dødelig.

Giften ødelegger nervesystemet ved å kløyve visse proteiner i nervecellene. Først blir man lam i bevegelsesapparatet, deretter slutter lungene å fungere og man kveles. Alt mens man er ved bevissthet.  

Oppdages sykdommen på et tidlig stadium, kan man behandles med de riktige antistoffene, altså motstoff som ufarliggjør giftstoffene.

Sprøyter inn i mus

Ved mistanke om botulisme benyttes i dag inokulasjon i mus. Det er en metode der pasientens serum sprøytes inn i mus. Serum er det som blir igjen av en blodprøve etter man har fjernet det meste utenom væsken.

Det er syv typer av giftstoffet, og alle har hvert sitt antistoff.

Man injiserer derfor noen mus med serum med hver av de syv antistoffene, mens noen mus ikke får antistoff. Musene som dør vil dermed fortelle både om det er giftstoffer tilstede og hvilken type. Og følgelig hvordan pasienten skal behandles.

Krever følsom metode

I samarbeid med amerikanske forskere ved Centers for Disease Control and Prevention (CDC) har forskerne ved SVA nå greid å utvikle en metode der man kan bruke en kjemisk analyse, massespektrometri, for diagnostisering av botulisme. 

– Fordi det skal så veldig små mengder til for å gjøre oss syke, så kreves det en svært følsom metode, sier Tevell Åberg.

Det er nettopp det som har vært den store utfordringen når forskerne tidligere har prøvd å utvikle nye metoder for å kunne diagnostisere botulisme.

Minst like effektiv

Metoden, som har fått navnet Endopep-MS, involverer bruk av magnetiske kuler, antistoff og syntetiske peptider, lange kjeder av aminosyrer.

Det hele går i korte trekk ut på å fange opp den eventuelle giften i en prøve ved at den fester seg til antistoffer som er koblet til magnetiske kuler. Så overføres kulene til en løsning med syntetiske peptider, som deretter analyseres. Der vil man se hvilke prøver som inneholder kløyvde peptider, et tegn på at det er gift tilstede.

Ikke bare vil dette kunne erstatte dyreforsøk, metoden korter også ned tiden det tar før resultatene er klare. Sykdommen kan nå bli diagnostisert på én til to dager i stedet for inntil flere uker.

Ifølge forskerne er den nye metoden minst like følsom som testing på mus. Den krever også mindre prøvemateriale.

– Virker lovende

Bjarne Bergsjø, forsker ved det norske Veterinærinstituttet, synes den nye metoden ser lovende ut.

– Hvis en slik test er raskere og mer følsom for de vanligste toksinvariantene, vil den spare tid, arbeid og ikke minst spare forsøksdyr for store lidelser. Pasienten vil få spesifikk behandling tidligere, sier han.

–  Når det er sagt, kan det synes som om testen ikke er like følsom som musetesten for alle toksinvariantene. Den kan heller ikke benyttes på andre prøvematerialer som oppkast, mat og fôr. Mat og fôr er viktig å undersøke for å finne kilden til forgiftningen. Det vil si at musetesten nok ikke kan legges helt bort selv om bruken av den går ned om den nye testen skulle bli tatt i alminnelig bruk.

Bergsjø mener botulisme antakelig er underdiagnostisert i veterinærmedisin fordi man venter så lenge man kan før man gjør musetesten, blant annet fordi den er såpass dyr.

– Med en tilgjengelig og følsom metode uten bruk av forsøksdyr kan en få bekreftet mistanke om botulisme også uten at store verdier står på spill, sier han.

Referanse:

SVAvet,nummer 3, 2014

Glupske krabber og slimål mesker seg i døde maneter

Det viser seg at døde maneter ikke ender opp i en manetsuppe – eller gelésjøer – på havbunnen, slik den gjengse oppfatningen har vært blant fagfolk. 

På verdenshavene finnes nemlig maneter i store mengder, og i deler av havet fører overgjødsling og klimaeffekter til økende manetinvasjoner. Dette har skapt stor bekymring. 

Nå har imidlertid forskere fra Norge, USA og Storbritannia kakket hull på denne antakelsen.

Gjennom videoopptak på havbunnen, fant de ut at glupske åtseletere i dyphavet – som slimål og krabber – faktisk står klare når manetinvasjoner nær havoverflaten kollapser og synker til bunns. 

Testet maneter som åte i Sognefjorden

Dermed er gelélignende innsjøer av døde maneter neppe vanlig.

– Vi hadde som utgangspunkt at døde maneter var viktig for dyphavsøkosystemene, selv om manetene er bygd opp hovedsakelig av vann. For å avdekke manetskrottenes skjebne, besluttet vi å filme med dyphavskameraplattformer i Sognefjorden med maneter som åte, sier sier Andrew K. Sweetman, forskningsleder ved IRIS (International Research Institute of Stavanger). 

- Helt vilt

Tidligere antakelser har gått ut på at dyphavsdyr prøver å unngå døde maneter. Derfor har forskerne sett for seg at manetinvasjoner på overflaten kan føre til dannelse av manetgeleinnsjøer på havbunnen – innsjøer som kveler alt liv. I neste omgang ville dette ført til redusert mattilførsel til fisk og virvelløse åtseletere.

Testene som ble gjort i Sognefjorden avdekket overraskende tilstander.

– Vi ble positivt overrasket da vi hentet opp kameraplattformene. Manetene var borte. Men ikke bare det. Kamerabildene avdekket at manetåtene raskt ble spist opp av et utrolig antall åtselsetere, sier Sweetman.

– Det var helt vilt!

Stor appetitt på kjønnsorganene

Forskerne så på responstiden til åtseletere som spiser maneter og fisk på 1300 meter vanndyp i Sognefjorden. Det viste seg at en mengde av åtseletere –  opptil 1000 stykker på sitt tetteste – i løpet av to og en halv time hadde fortært manetåtene. 

Se video fra Sognefjorden: 

– Siden tidligere observasjoner har antydet at manetskrotter vil bli liggende og råtne, var det uventet å se hvor fort de ble fortært av dyrene. Det var også veldig interessant at slimålene målrettet gikk etter de mest energirike deler av manetene. De gravde seg inn i manetskrottene for å spise kjønnsorganene, sier Craig R. Smith, medforfatter og Professor of Oceanography og Pew Fellow i Marine Conservation ved University of Hawaii at Manoa, USA.

Undervurdert i globale karbonbudsjetter

Studien viser videre at manetenes rolle kan være alvorlig feilvurdert i de globale karbonbudsjettene i havet. Lenge har forskerne trodd at karbon er blitt tatt ut av kretsløpet gjennom massiv opplagring av maneter på havbunnen.

– Våre resultater tilsier at karbonet faktisk går inn i dyphavets næringskjeder og er viktige for økosystemene. Dette blir ikke mindre betydningsfullt når andre næringskilder for dyphavsøkosystemer kan være avtagende i takt med at havene våre varmes opp, sier Daniel Jones, forsker ved National Oceanography Center i Southampton i Storbritannia.

Forskergruppen har også funnet at manetinvasjoner kan gi et vidtrekkende og viktige nytt næringsgrunnlag til normale dyphavsnæringskjeder og økosystemer, og ikke føre til fiskedød og ødeleggelse av marine økosystemer. 

Referanse: 

Andrew Sweetman, m.fl. Rapid scavenging of jellyfish carcasses reveals the importance of gelatinous material to deep-sea food webs. Proceedings of the Royal Society: Biological Sciences. Sept. 2014. 

Hemmeligheita om kor kald vinteren blir ligg i halen til stjerneskota

– Om me betre forstår korleis atmosfæren fungerer, kan me gjere meir nøyaktige målingar av vêret lenger fram i tid, seier Rosmarie de Wit.

Ho er doktorgradsstudent ved Institutt for fysikk ved NTNU, og forskar på vêret der oppe på grensa til verdsrommet.

Ligg mykje informasjon i halen

Når de Wit skal måle vind og temperatur så høgt over bakken, observerer ho spora som stjerneskot legg frå seg i atmosfæren. Det er ikkje dei store stjerneskota me ser på himmelen her frå jorda, men dei som er så små at me ikkje kan sjå dei. Dei er det òg mange fleire av.

Stjerneskot er eigentleg meteorar, og når dei kjem innanfor ein radius på 80-100 kilometer frå jordoverflata, møter dei så mykje motstand i luftlaga der at dei brenn opp. Når dei brenn, får dei ein hale etter seg av elektrisk lada partiklar.

– Med antennene våre kan me måle korleis halen til stjerneskota oppfører seg, og det gjev oss mykje informasjon om vêret, fortel ho.

Halane til stjerneskota er som dei kvite stripene du ser etter flya som fer over himmelen. Fyrst ser du dei som tydelege, tynne striper, men etter kvart flyt dei utover og løyser seg opp.  Det same skjer med halen til stjerneskota.

– Når me ser korleis halen bevegar seg, kan me seie kor sterk vinden er der oppe og i kva retning den bles. Kor fort den løyser seg opp seier noko om temperaturen. Som regel tar det to sekundar. Men jo varmare det er, jo fortare går det, forklarar de Wit.

Her kan du sjå Rosmarie de Wit presentere doktorgradsprosjektet sitt på Forskar Grand Prix i år. Der var ho ein av fire som gjekk vidare til finalen i Trondheim.

– Kan finne ut kor kald vinteren i Noreg blir

Korleis vinden og temperaturen er 100 kilometer over bakken, påverkar etter kvart vêret me kjenner på kroppen her nede på Jorda. Men det tar litt tid.

Skyer, stormar og regn held nemleg til berre 10 kilometer over bakken.

Modellane som meteorologane bruker, hentar ikkje data så høgt som 100 kilometer over bakken når dei simulerer vêret. Dermed får dei ikkje med i reknestykka sine korleis vêret så høgt oppe påverkar vêret her nede. Derfor blir varslinga meir unøyaktig og kortare fram i tid.

Grunnen er at det er ganske komplisert å måle vêret så høgt oppe. Jo høgare opp du måler, jo fleire prosessar som skjer oppover i luftlaga må du ta med i modellane.

– Det er akkurat dette eg forskar på. Om me betre kan forstå prosessane som går føre seg der oppe, kan me gjere modellane meir nøyaktige, fortel de Wit.

Om me kan spå vêret lenger fram i tid, kan me til dømes vite om det kjem mange hauststormar framover eller om vinteren blir kald i Noreg.

– Dette er nyttig å vite for folk flest, sjølvsagt, men spesielt kjekt for selskap som produserer og sel elektrisitet, og for dei som jobbar på plattformar i Nordsjøen, seier ho.

Sender ut radiobøljer

For å måle korleis stjerneskothalane og dei små partiklane i dei oppfører seg, brukar de Wit radiobølgjer.

– Me sender ut radiobølgjer, og når dei treff partiklane, kjem signala tilbake og blir plukka opp av radaren vår. Dette fortel oss korleis halen bevegar seg og kor lang tid det tar før den forsvinn, fortel ho.

Observasjonane de Wit gjer av korleis vêret faktisk er 100 kilometer over bakken, samanliknar ho så med modellar som spår vêret fram i tid og kva dei rekna ut at det skulle vere på det same tidspunktet. Slik kan ho sjekke kor nøyaktig modellane er.

– Nokre gonger stemmer det overeins, andre gongar ikkje. Når det ikkje stemmer, prøver eg å finne ut kva for prosessar som har skjedd der oppe som modellane ikkje har fått med seg i simuleringane sine, forklarar ho.

Litt sør for planen

de Wit er 26 år gamal og eigentleg frå Nederland. Ho byrja på doktorgraden sin i fysikk ved NTNU i januar 2012, og skal vere ferdig no før jul i 2014.

Men dette er ikkje det fyrste opphaldet de Wit har i Noreg.

– Då eg var 15-16 år gamal, reiste me på familieferie til Tromsø. Der besøkte me universitetsmuseet, og såg ei utstilling om nordlyset. Eg synest det var kjempespanande, og tenkte «dette vil eg studere!».

No, ti år fram i tid, er ho i Trondheim litt under Tromsø på kartet, men det blei nesten som ho tenkte. 

– Det artige med fysikk er at du kan sjå ut glaset og forklare alt du ser. Kvifor himmelen er blå, kvifor skyene bevegar seg som dei gjer, og kvifor vêret er slik akkurat no, seier ho. 

Munnsårvirus øker risikoen for demens

Til tross for at Alzheimers er en utbredt demenssykdom og en stor helseutfordring i verden, vet man fortsatt lite om årsakene til sykdommen.

Over lengre tid har forskere hatt en mistanke om at konsekvensene av herpesviruset ikke bare er såre lepper, men også en av årsakene til utviklingen av Alzheimers. I de senere årene har mer og mer forskning påvist en mulig forbindelse.

Opptil 90 prosent av Norges befolkning er smittet av herpesvirus type 1, også kalt for herpes simplex. I de fleste tilfellene kan viruset oppholde seg i en dvalefase, men i andre tilfeller kan viruset lage små forkjølelsessår rundt munnen.

Tidligere undersøkelser har blant annet vist at viruset har blitt funnet i 90 prosent av all plakk – karakteristiske avleiringer av proteiner – i hjernen hos mennesker med Alzheimers.

Nå har svenske forskere funnet en tydelig sammenheng mellom Alzheimers og herpesvirus. Det viser to nye studier gjort ved Umeå universitet.

– Vårt resultat viser tydelig at det finnes en sammenheng mellom infeksjoner av Herpes simplex-virus og risikoen for å utvikle Alzheimers sykdom, sier forskeren Hugo Lövheim i en pressemelding.

Viruset sprer seg til hjernen

Herpex simplex type 1 forsvinner ikke etter infeksjon, men lagres i vevet hos den som er smittet, særlig i nervecellene. Fra tid til annen blusser infeksjonen opp igjen etter dvaleperioder. Tidligere har forskerne trodd at et svekket immunforsvar hos eldre kan føre til større sannsynlighet for viruset til å spre seg videre til hjernen for så å starte utviklingen av Alzheimers.

Denne teorien kan nå bekreftes, ifølge de to nye studiene. I den første studien ble 3432 personer fulgt i 11 år. Undersøkelsen viste at en reaktivert herpesinfeksjon kan fordoble risikoen for å utvikle Alzheimers.

I den andre undersøkelsen ble det forsket på prøver fra 720 personer, der halvparten hadde Alzheimers. Prøvene ble tatt over 10 år. Også denne studien viste at bærere av herpesviruset var mer enn dobbelt så utsatt for utviklingen av Alzheimers.

Nye behandlingsmuligheter

I dag finnes det ingen behandling som kan stoppe forandringene i hjernen som fører til den alvorlige demenssykdommen. Symptomene og sykdommen kan til en viss grad utsettes ved hjelp av medisiner, men den kan ikke reverseres eller stoppes.

Resultatene fra de nye studiene gjør at forskerne nå kan begynne å lete etter nye behandlinger i kampen mot sykdommen.

– Hvis vi kan identifisere personer som har Alzheimers som er forårsaket av herpes, og behandle dem med antivirale midler for å holde tilbake herpesviruset, bør dette kunne påvirke sykdommen, sier Lövheim.

Referanse:

I. Lövheim, Hugo, m.fl: Reactivated herpes simplex infection increases the risk of Alzheimer’s disease, Alzheimer´s & Dementia, juli 2014, doi:10.1016/j.jalz.2014.04.522 (sammendrag)

Netscape er 20 år

I går, den 13. oktober, var en merkedag i historien til World Wide Web. For 20 år siden kunngjorde nemlig Mosaic Communications Corporation utgivelsen av nettleseren Netscape (senere Netscape Navigator). Det dreide seg dog om en offentlig tilgjengelig betautgave av Netscape 0.9.

En vesentlig del av nyheten var det faktum at den fra starten av ble tilbudt gratis til privatpersoner, forskere og akademiske brukere. Dette bidro til å gjøre internett interessant for langt flere. Kommersielle brukere måtte nemlig betale 99 dollar for nettleseren.

– Det å gjøre Netscape fritt tilgjengelig for internett-brukere er Mosaic Communications’ måte å bidra til den eksplosive veksten av innovative informasjonsapplikasjoner på globale nettverk. Vi regner med at Netscapes brukervennlighet vil oppildne til det neste store spranget i bruken av internett, ved å gjøre nettet til et kraftig verktøy for en bredere brukerbase. Ved å ta i bruk sikkerhets og avansert funksjonalitet, legger Netscape nå grunnlaget for handel på nettet, sa Marc Andreessen, medgründer og den gang visepresident i Mosaic Communications, i en pressemelding som er tilgjengelig her.

Andreessen grunnlag Mosaic Communications sammen med James H. Clark, grunnleggeren av Silicon Graphics, Inc. (SGI), i april 1994. Selv var Andreessen hovedmannen bak nettleseren NCSA Mosaic (National Center for Supercomputing Applications), som mange av de tidlige webbrukerne benyttet før Netscape kom. Det er forøvrig verdt å nevne at Internet Explorer til og med versjon 6 var basert på NCSA Mosaic.

«Støtte for JPEG»
Det var flere årsaker enn gratis tilgjengelighet som gjorde at Netscape raskt ble populær. Allerede den første utgaven kom med vesentlig, ny funksjonalitet som innebygd støtte for JPEG-bilder, samtidig nedlasting av flere dokumenter eller bilder, samt kontinuerlig strømming, noe som gjorde at dokumentene kunne vises allerede før hele dokumentet var blitt lastet ned.

Nettleseren støttet også kryptering og serverautentisering. Kombinert med Netsite Commerce Server på serversiden – et produkt som ble utgitt i november 1994 – var weben ifølge Mosaic Communications klar for kommersielle tjenester som nettpublisering, finansielle tjenester og interaktiv shopping.

Nettleseren ble tilbudt til Windows, Macintosh og operativsystemer med X Window System. Den var optimalisert for bruk sammen med 14,4 kilobit/s modemer.

Den videre historien til Netscape er svært broket, men hvor konkurransen fra Microsoft Internet Explorer satte preg på det meste. Mer om nettleserkrigene kan leses her.

Åpen kildekode
På slutten av 1990-tallet ble Netscape gjort til åpen kildekode, og Netscape Communicator-programvaren dannet grunnlaget for et nytt produkt – Mozilla Suite. Senere produkter som hadde Netscape-navnet var basert på enten Mozilla eller den etter hvert mer utbredt nettleseren Firefox.

Litt av arven etter Netscape Navigator lever fortsatt i Firefox og Mozilla Foundation, selv om alt av kildekode fra den gamle nettleseren ble byttet ut før tusensårskiftet. Dette inkluderer Mozilla-navnet, som var et kodenavnet på den første Netscape-nettleseren og navnet på den dinosaurlignende maskoten som også stammer fra Netscapes tidligste dager.

I desember 2007 kunngjorde AOL, som i 1999 kjøpte selskapet som i mellomtiden hadde skiftet navn til Netscape Communications Corporation, at støtten for den siste utgaven av Netscape ville bli avsluttet i februar 2008. Brukerne ble da anbefalt å ta i bruk Firefox eller Flock.

Hos AOL lever Netscape-navnet videre gjennom en slags portalside.

Netscape, du var elsket og hatet

Netscape bringer minner tilbake til mine ungdomsår på 1990-tallet. En brytningstid på internett, preget av fremtidsoptimisme, liberale krefter, anonymitet og delingskultur.

Ytringsfrihet og Blue Ribbon-kampanjen var en gjenganger. Det var også teksttunge hjemmesider, mer eller mindre uten layout, med overdreven bruk av clipart. Gjerne en som fortalte at siden var designet for en spesifikk nettleser.

Jeg kan ikke huske at det var kommerst. Det tidlige innholdet på web var preget av akademia, det var mest universitetsmiljøer og studenter koblet opp. Søkemotorene var ikke mye å skryte av, sammenlignet med dagens, men du fant det du lette etter på web den gangen.

Det skulle gå mange år før weben ble forsøplet av innholdsfarmer og ondsinnet programvare.

Hjemme hadde jeg nidkjært plassert sprengtrådkabler langs veggene, delvis skjult under parketten mellom telefonuttaket i gangen og gutterommet. Det åpnet en ny verden via Televerkets kobber.


Så gjaldt det å bruke det nye vidunderet varsomt. For da mine foreldre plukket opp telefonen hørte de pipelyder fra modemet og ble nok litt sinte, mest irritert fordi jeg blokkerte linjen. Tenk om noen forsøkte å ringe oss.

Dette er minnene som strømmer på.

Netscape var ikke min første browser (den æren fikk Mosaic i Amiga-utgave, dessverre kom det aldri noen Netscape til Amiga), men når jeg kikker på bilder av grensesnittet i dag går det opp for meg at Netscape var den første nettleseren jeg virkelig elsket.

Jeg husker dens animerte ikon med en meteoritt som sneiet over jordkloden. Surfingen var treg som sirup på mitt stakkars modem med altfor få baud, men denne animasjonen fortalte meg at maskinen var i ferd med å hente inn nok data til å få tegnet opp websiden jeg besøkte.

Netscape holdt etter det jeg minnes koken i flere år, men det ble stadig mer tydelig at produktet beveget seg i feil retning.

Ikke ulikt skjebnen til mye annen programvare senere forsøkte Netscape å bite over for mye. Netscape Navigator måtte fornyes. Netscape Communicator ble en suite med alskens funksjoner. E-post, adressebok, HTML-editor, news-klient, kalender. Det ballet på seg. I dag kaller vi det bloatware. Jeg kjente ikke begrepet den gangen, men merket at jeg begynte å hate Netscape.

Som så mange andre ble jeg lei av den oppblåste pakken. Stadig oftere vendte vi oss mot alternativene. Microsoft begynte å gjøre vei i vellinga med sin Internet Exlorer.

Da sistnevntes sjette tapning så dagens lys i 2001, var det i praksis over. Eventyret Netscape som AOL hadde kjøpt for over 4,2 milliarder dollar et par år tidligere var død og begravet.

IE6 ble kronet med over 90 prosent av markedet, en periode som ble lite fruktbar for utviklingen av weben. Mette av suksess valgte Microsoft i mange år ikke å videreutvikle nettleseren sin.

Heldigvis hadde Netscape på slutten av 1990-tallet begynt å åpne kildekoden sin. Dette dannet grunnlaget for det som skulle bli Gecko, motoren i Firefox.

Det var Firefox, sammen med Opera og senere Safari som sørget for en snuoperasjon og et nødvendig fokus på webstandarder. Delingskulturen sto sentralt.

Hvilke minner har du fra Netscapes storhetstid?

Lades på få minutter

Det er først og fremst tre problemer brukerne av oppladbare batterier for mobile enheter og elbiler opplever i dag – begrenset kapasitet, lang ladetid og relativt kort levetid.

Kapasiteten henger sammen med hvor tett energien kan lagres i batteriene. Man kan lage svært store batterier, men vekt, størrelse og pris gjør dem uegnet i mange tilfeller. Det gjøres framskritt på dette område, men utviklingen skjer langt langsommere enn behovet. Men ulempen ved lav kapasitet kan i mange tilfeller utlignes dersom ladetiden kan reduseres kraftig. I alle fall dersom man også gis mulighet til å lade batteriene på enda flere steder enn i dag.

Digi.no har flere ganger det siste året skrevet om ulike forskningsprosjekter som kommet langt med å forbedre ladetiden til batterier. Felles for alle er at teknologiene ikke er klare for markedet ennå. Noen vil av ulike årsaker aldri komme dit, andre vil bruke lang tid.

Derfor er det viktig at mange ulike forskningsgrupper forsøker å nå det samme målet, men med forskjellige tilnærminger. Kanskje én av disse vil oppnå suksess og bli brukt i dagligdagse produkter om fem til ti år.

To minutter
Den siste i rekken med kunngjøringer om gjennombrudd innen redusert ladetid på oppladbare batterier, kommer fra Nanyang Technology University (NTU) i Singapore. Her hevder forskere at batteriene de har utviklet ikke bare kan lades opp til 70 prosent i løpet av to minutter. Batteriene skal også kunne lades opp langt flere ganger før de må skiftes ut.

For mens kapasiteten til dagens litium-ion-batterier vil reduseres betydelig etter 500 til 1000 oppladninger, skal de nye batteriene kunne lades 10 000 ganger. Med én daglig oppladning tilsvarer dette en levetid på mer en 27 år – mye lenger enn vanlig levetid på biler, for ikke å snakke om mobiltelefoner, nettbrett og pc-er.

I det nye batteriet har grafitten som vanligvis brukes i den negative polen, anoden, i litium-ion-batterier blitt erstattet med et gelmaterial laget av titandioksid, som det finnes betydelige naturlige forekomster av. Det brukes i dag i alt fra mat til maling.

Førsteamanuensis Chen Xiaodong ved NTUs School of Materials Science and Engineering har greid å omdanne titandioksid til små nanorør. I batteriet bidrar disse til å øke hastigheten på de kjemiske reaksjonene som skjer når batteriet lades opp. En vitenskapelig artikkel om denne forskningen publisert i den siste utgaven av journalen Advanced Materials. Fire forskere har brukt tre år på dette arbeidet.

Chen og hans gruppe har fått patent på teknologien, som allerede skal være lisensiert bort til et selskap som vurderer produksjon. Dette har skjedd allerede før forskerne har fått finansiert byggingen av langt større batterier som bevis på at konseptet fungerer.

To år
Chen er dog svært optimistisk når det gjelder tidshorisonten for batteriteknologien. Han regner med at slike batterier vil komme på markedet allerede i løpet av de kommende to årene.

– Elektriske biler vil kunne øke rekkevidden dramatisk, med bare fem minutter med lading, noe som er jevngodt tiden som brukes ved bensinpumpene for dagens biler, sier Chen i en pressemelding.

Batteriene utviklet med NTU skal dessuten ikke ha behov for tilsetningsstoffer for å knytte elektroder til anodene. Ifølge universitetet bidrar dette til høyere energitetthet i batteriet. Selve produksjonen av nanorør-gelen skal være relativt enkel. Det dreier seg om å blande titandioksid og natriumhydroksid (lut), som deretter røres under en viss temperatur. Blandingen skal være enkel å integrere med eksisterende produksjonsprosesser.

Miljø
– Like viktig er det at vi nå kan dramatisk redusere det giftige avfallet som genereres av kasserte batterier, siden våre batterier varer ti ganger lenger enn den nåværende generasjonen med litium-ion-batterier, sier Chen.

Chen og hans gruppe får ros av professorkollega Rachid Yazami, som var med på å finne opp litium-grafitt-anoden for mer enn 30 år siden. Det er den samme anoden som brukes i dag og som bidro til at Sony kunne tilby de første litium-ion-batteriene kommersielt i 1991.

Yazami kaller Chens oppfinnelse for det neste, store spranget innen batteriteknologi.

– Det er fortsatt rom for forbedring, og ett slikt nøkkelområde er effekttetthet – hvor mye effekt som kan lagres i en gitt mengde med rom – som er direkte relatert til hvor evnen for rask oppladning. Ideelt bør ladetiden for elektriske kjøretøyer være kortere enn 15 minutter, noe Chens nanostruktur-anode har demonstrert, sier Yazami, som ifølge NTU ikke er involvert i Chens forskningsgruppe. Men også han jobber med utvikling av nye typer batterier for elektriske kjøretøyer.

Appene spiser verden til frokost

INNLEGG: Er det noen som husker Ned Ludd? Dersom det ikke ringer noen bjelle, så husker vi vel alle Charlie Chaplin i filmen Modern Times der han strevde med å holde tritt med de nye maskinene i fabrikken.

Ned Ludd var mannen som angivelig ledet det såkalte luddittopprøret i England i årene 1811-1813. Hans tilhengere, eller luddittene som de senere har blitt kalt, brøt seg inn i fabrikker og gikk fysisk til angrep på vevemaskinene som truet deres livsgrunnlag. Det var en protestaksjon mot moderniteten og teknologisk fremskritt.

Den 12. juni 2014 var innbyggere i London og Paris vitne til en protestaksjon med en del paralleller til luddittopprøret. Denne gangen var det drosjesjåfører som protesterte mot skyssdelingsappen Uber, som oppleves som en trussel mot deres eksistens.

Trusselen er definitivt reell, gitt at Uber er et av tidenes raskest voksende selskap. Appen er foreløpig lansert i over 150 byer verden over.


Thomas Brændengen er leder for Inmeta Interaktiv

Til alle tider har man sett teknologiske paradigmeskift der ny teknologi utfordrer det eksisterende og i mange tilfeller fjerner jobber. Samtidig skapes det både nye jobber og muligheter i positiv forstand. Stopper vi opp litt og ser rundt oss, så ser man det ganske tydelig. Ta for eksempel AirBnb som potensielt vil utfordre hotellnæringen. Strømmetjenester har endret plateindustrien dramatisk. Web fører til nedgang i papiravisenes opplagstall. Netflix utfordrer etablerte satellitt-, kabel- og mediebastioner. Internett og helseapper truer, eller vil utfordre, fastlegen. Roboter erstatter aksjemeglere. 3D-skrivere vil erstatte – ja gud vet hva. Listen er lang. Kjennetegnet, rent historisk, har vært skifter som skjer forholdsvis langsomt. Eksempelet Den industrielle revolusjon (ref. luddittene) var en forholdsvis langsom prosess sammenliknet med dagens oppblomstring av digitale, internettbaserte oppstartsbedrifter. Dagens raske skifter gjør situasjonen uoversiktlig, med henvisning til blant annet papiravisen som strever etter nye måter å tjene penger på.

“Digital startups are bubbling up in an astonishing variety of services and products, penetrating every nook and cranny of the economy. They are reshaping entire industries and even changing the very notion of the firm. “Software is eating the world,” says Marc Andreessen, a Silicon Valley venture capitalist.” – «A Cambrian moment», The Economist 18. januar 2014

Det er snakk om tidsåndens entreprenører. De mest vellykkede har forstått kraften i deling, og nesten alle suksessene dreier seg om nettverksbaserte løsninger. Modellen er ikke hierarkisk og toppstyrt, men nettverksorientert og selvgående nedenfra. Med massene på kroken er veien vidåpen for kommersiell utnyttelse.

Nettopp i en slik sammenheng har delingsappen Uber oppstått. Til orientering, nå vil også Uber etablere seg i Norge og søkte nylig gjennom jobbnettverket Linkedin etter «City General Manager» som skal lede virksomheten i Norge. Da får vi kanskje et moderne ludittopprør i Oslo også, slik London og Paris opplevde i juni i år.

Informasjon om debattinnlegg og kronikker i digi.no

Alle innlegg må sendes til redaksjon@digi.no. Husk å legge ved et portrettbilde. Vi forbeholder oss retten til å redigere innsendt materiale.

Island stenger antatt terror-nettsted

Reykjavik (NTB-AFP): En nettside som antas å tilhøre ekstremistene i Den islamske staten (IS), er stengt på Island.

Islandske domener slutter med .is, noe som ser ut til å ha tiltrukket seg islamistene som kjemper om herredømme i Syria og Irak.

ISNIC, selskapet som håndterer domenenavn på Island, sier i en pressemelding at det har «stanset bruken av domener som ble brukt til nettsiden til en kjent terrororganisasjon».

Ifølge ISNIC var det IS som sto bak nettsiden khilafah.is. Siden skal ha vært i drift siden midten av september. Flere andre nettsider med navnet khilafah – som betyr kalifat – er registrert i andre land, men uten klare forbindelser til gruppen. IS hevder å ha opprettet et kalifat i de delene av Syria og Irak den kontrollerer.

ISNICs sjef Jens Petur Jensen sier til islandsk radio at det er første gang en islandskregistrert nettside er stengt på grunn av innholdet. (©NTB)