Av kulturhistoriker Ørnulf Hodne, Universitetet i Oslo

Erkeengel Mikaels dag 29. september markeres nå på ny i den norske kirke. Kulturhistoriker Ørnulf Hodne forteller om tradisjonene rundt Mikkelsmess.

På norsk kalles feiringen Mikkelsmess, Mikeli og Mikkelsdag. Den ble avskaffet som helligdag her i landet i 1770.

Men å avskaffe en høytidsdag med lange religiøse festtradisjoner, er lettere sagt enn gjort. Mikkelsmess fortsatte å være en viktig fest -og merkedag om høsten i bygder over hele landet og hadde status som halv helligdag, en dag med egne arrangementer og festmåltid.

I dag, snart 250 år senere, er Mikkelsmess igjen regnet med blant kirkeårets dager. I 1999 bestemte Kirkemøtet seg for å la menighetsrådene gjøre vedtak om å markere høytiden med en kveldsgudstjeneste, eller i høymessen den søndagen som faller nærmest 29. september.

Offisielt ble festdagen innført i Kirken på konsilet i Mainz år 813. I løpet av Middelalderen ble Mikkelsmess en viktig høytid både i den ortodokse øst-kirken og den romersk-katolske vestkirken.

Kirker i huler og på fjelltopper

En mengde tradisjoner vokste fram rundt denne helligdagen, som falt sammen med innhøstningen i mesteparten av Vest-Europa. Her skal den første Mikaelskirken ha vært en hule på Monte Gargano ved Adriaterhavskysten i Sør-Italia. Senere ble det grunnlagt en rekke Mikaelskirker rundt om, fortrinnsvis på fjelltopper og i huler.

Også i Norge var tallet på kirker viet St. Mikael et uttrykk for hvor sterkt denne englekulten sto i tidlig kristentid. Hele 28 kjente norske gudshus var helliget ham, 20 av dem fantes i Viken og tilgrensende områder.

Flere av dem ble tradisjonen tro anlagt på høyder og fjell, for eksempel på Slottsfjellet i Tønsberg og Rokofjellet på Hedmark; minst to av dem inne i selve fjellet, som hulekirker: på øya Selja og i Mikaelsberget ved Norsjø i Telemark. I våre dager har stevneaktiviteten fått en renessanse, og det holdes igjen gudstjenester i den gamle hulekirken ved Nordsjø, som nå er et fredet kulturminne.

Ned fra seteren og avlingen i hus

Når Mikkelsmess fikk en så viktig rolle i samfunnslivet, skyldtes det likevel ikke kirken alene. Datoen falt på et tidspunkt som på flere måter markerte overgangen fra én periode til en annen i bøndenes arbeidsår.

Det betydde for det første at avlingen skulle være i hus til Mikkelsmess. ”Mikjelsmess sku årsavlinga vera under tak”, sa de i Hardanger. ”Mikkelsmøs skal al avling være inde”, heter det fra Høland. Slik ser det ut til å ha vært over hele landet.

Ved det leite brukte også seterfolket å dra til bygds. Buferdsdagen varierte riktignok med landsdel og åringer, men lå alltid et sted mellom Larsok (10. august) og Mikkelsmess. Det viktigste var at man ikke tøyde grensene og ble sittende på overtid, det krenket huldrefolket og kunne straffe seg

Høsttakkemåltid

Når Mikkelsmess var et så velegnet tidspunkt for å avslutte både seteropphold og innhøsting av årets avling, er det ikke overraskende at dagen også ble en folkelig festdag for å markere disse begivenhetene. Ja, enkelte forskere mener at denne høstfesten er eldre enn kirkehøytiden.

Flere steder var det skikk å slakte en sau til middag denne dagen og spise den i stillhet. Det gjorde de for å trygge krøtterlykke, het det. Ellers var det vanlig bygdeskikk langt inn på 1800-tallet, særlig på Vestlandet og i Nord-Norge, og koke et måltid god grøt denne dagen, den kaltes ”skuregrauten” og ”Mikkelsmesse-grøten.” Det er omtalt som ”årets største og viktigste takkemåltid.”

Mikkelsmess varsler vinteren

Med så mange funksjoner og folkelige aktiviteter knyttet til seg, er det ikke rart at Mikkelsmess gjennom århundrene også markerte seg i tidsregningen. På primstaven er dagen merket med en lur – St. Mikaels trompet som skulle vekke de døde på dommens dag, eller med vekten han veide sjelene på.

Og i den folkelige værvarslingen var dette også en viktig merkedag: Når den kom, kunne vinteren ventes. ”Vinteren segjar: Mikkelsmess kan dokk venta meg.” (Overhalla) ”Um eg so skal krypa, skal eg koma tri gonger i fjellet fyre Mikkjelsmess”, segjer snøen.” (Verdal) I Gjestal hadde de dette rimet: ”Kjem han (snøen) ikkje mikkjelsmess skriande,/kjem han helgamess (1. november) riande.” Ellers het det: ”Sit lauvet på til over mikkelsmess, blir våren hard.” ”Fint vær mikkelsdag varsler fint høstvær.” 

Nummer 1408 reiser den tunge kukroppen og vifter med rompa. Hun værer at Erik Nålby har fått på seg Felleskjøpet-dressen og er på vei inn i fjøset. Han nynner og plystrer, for at ikke kuene skal skvette. 

For 1408 og venninnene hennes vanker det snart både godord og kjæling på ryggen.

- Hu her liker å bli klappa. Det kan du se på øya, sier Nålby og legger fra seg møkkagreipet. 

Han jobber på Unnelsrud gård i Drammen, og vet at oppførselen hans har alt å si for stemningen i fjøset. Selv er han av den rolige typen. Fåmælt, men bestemt. Og med god tid. 

- Det nytter ikke å stresse i fjøset. Det merker dyra med en gang. De blir mer urolige, og da blir det mer jobb, sier Nålby, som er sjef for besetningen på gården.

Oppførsel påvirker kuene

Det melkebonden i Drammen har erfart gjennom 30 år i fjøset, har nå blitt målt og systematisert av forskere ved Veterinærinstituttet.  

Og resultatet er entydig: Humøret til bonden smitter over på kuene. 

I siste instans får det konsekvenser for både reproduksjon, melkeproduksjon og kvaliteten på melka. 

- Vi har gått rett inn i følelsene i fjøset, og ser en tydelig sammenheng mellom bondens oppførsel og kuenes atferd. For eksempel får bøndene som koser og klapper, og er rolige og tålmodige, mer positive kuer, sier forsker Kristian Ellingsen.

Og omvendt. Utrygge og stressede bønder får utrygge og stressede kuer. Som i sin tur kan føre til at bonden bruker mer makt for å håndtere dem. 

- Dermed blir det en ond sirkel. Dette viser bare hvor viktig det er å være kritisk til oppførsel og den daglige interaksjonen mellom bonde og kyr, sier Ellingsen. 

Kalvenes kroppsspråk

Tidligere forskning har vært opptatt av å observere atferden til dyra i fjøset.

Ellingsen og kollegaene har nå inkludert bonden, og brukt en egen atferdsmetode for å karakterisere atferden hos både kalvene og personen som steller dem, noe som er helt nytt. 

Utstyrt med blokk og penn dro en observatør rundt til 110 gårder i Sør-Norge i tidsrommet 2006 til 2008.

Ut fra kroppsspråket til kalvene, krysset han av etter hvert som de viste tegn på å være glade, rolige, engstelige, aggressive, apatiske, sosiale eller 25 andre humørtyper (se faktaboks).

Og tilsvarende for bonden: Oppførte han eller hun seg dominerende eller usikker, snakket de med kalvene, var de inkluderende eller rolige. Totalt 17 atferdstyper var mulige (se faktaboks).

Gårdbrukerne fikk ikke vite at også deres atferd var gjenstand for forskning, siden dette kunne påvirke oppførselen deres. De ble istedet bedt om å måle brytsomfanget på fem av kalvene, noe som er en vanlig metode for å beregne dyras vekt.

Da bøndene i etterkant fikk vite hva de egnetlig hadde vært med på, sa samtlige ja til å la forskerne bruke dataene videre. 

Stressfri sone

På Unnelsrud gård, som drives av fire bønder under navnet Skoger samdrift, er de enige om at slett ikke alle egner seg til å stelle dyra.

- Vi hadde en her som skulle prøve å ta inn kuene fra beite. Men han var så stressa og hadde så dårlig tid, at dyra spredte seg i alle retninger og ikke ville hjem, forteller Per Borge, en av de fire eierbøndene.

Han mener at personlighet og tilstedeværelse er viktig når du skal jobbe med dyr.

- Hvis du er en stressa person i utgangspunktet, så får du det rett og slett ikke til. Og da får du heller ikke jobbe her, sier han. 

Fire bondestiler

Forskerne mener å kunne dele bøndene inn i fire stiltyper:

• De som klapper og kjeler med dyra.
• De som er tålmodige og rolige.
• De dominerende, brå og aggressive, som støyer og bruker tvang.
• De usikre og nervøse, som er ukomfortable med å håndtere dyrene.

Bondens stil påvirker kalvenes væremåte enten positivt eller negativt.

For eksempel, kalver som ble stelt av personer som kommuniserte aktivt, og som klappet og kjelte med dem, fikk høy skår på karakteristikker som vennlig, fornøyd og sosial hos kalvene. 

Personer som nøyde seg med å behandle dyra stille og tålmodig, havnet i overveiende grad på den positive siden av humørskalaen, om enn i noe mindre grad. 

Derimot hadde de dominerende og aggressive bøndene kalver som oftere var nervøse, frustrerte og engstelige, mens bøndene som var nervøse og usikre, hadde kalver som oftere var apatiske, likegyldige eller som viste tegn på å kjede seg. 

Ellingsen påpeker at de fleste gårdbrukere er flinke til å håndtere dyra.

- Men studien viste mange nok negative forhold til at vi ser noen trender, påpeker han. 

Kuer er forskjellige

Men selv den mest tålmodige bonde kommer til kort når kua er mannevond.

På pauserommet på Unnelsrud gård florerer det med historier om persongalleriet i fjøset. For alle har sine favoritter, eller motsatt. 

De husker hun godmodige nummer 850, som melka over 70 tonn før hun ble slakta, og hun strie nummer 703.

- Hu var ei skikkelig purke, sier melkebonde Per Borge.
- Og hvis noen er gufne, for det skjer jo innimellom at noen ikke er tilregnelige, da er det bare å levere dem til slakting, legger han til.

Forsker Ellingsen er enig i at det er individuelle forskjeller mellom kuene.

- Men vi mener likevel at det er noe som er universelt som skjer i interaksjonen mellom bonde og kyr, noe vi mener å ha vist i undersøkelsen, sier han.

Bedre kjøtt og mer melk

Han mener vi bør være mer oppmerksomme på oppførsel og den daglige interaksjonen mellom bonde og kyr, og ser gjerne at dette blir en større del av agronomutdanningen.

Den økende interessen for dyrevelferd gir et lite håp, ifølge forskeren.

- Et godt forhold mellom dyr og mennesker er viktig for god dyrevelferd, og gir gjennomgående dyr som er trygge og lette å håndtere. Det kan også få betydning for produksjonsresultatene, sier Ellingsen. 

- Vi vet blant annet at stressede kuer skiller ut stresshormoner, som i sin tur gir mindre melk og dårligere fruktbarhet, sier han.

For bøndene i Drammen er dette en selvfølge. Stress og dårlig dyrevelferd gir utslag både på melkemengde og kvalitet.

- Norge er kanskje best i verden på dyrevelferd, noe som er et ypperlig salgsargument. Vi bidrar gjerne til det. Men det krever at vi også i fremtiden får bruke den tiden vi trenger, sier han, med klar brodd til dagens politikere.

- Hvis ikke landbruksminister Sylvi Listhaug bryr seg om kvaliteten, så er det i så fall skremmende, legger han til. 

Referanse

Kristian Ellingsen, m.fl. Using qualiative behavior assessment to explore the link between stockperson behaviour and dairy calf behaviour. Applied Animal Behaviour Science, april 2014

Det viser en ny studie fra Tyskland. De nye funnene bekrefter at det kan være en sammenheng mellom astma og arbeidsrelatert stress.

Undersøkelsen tok for seg 7000 voksne arbeidere. I 2009 ble de spurt om hvor sannsynlig de trodde det var at de kunne miste jobben i løpet av de neste to årene. 

60 prosent økt risiko

De neste to årene ble 105 nye tilfeller av astma diagnostisert blant deltakerne, halvparten av dem var kvinner. Blant dem som hadde oppgitt at det var stor fare for at de ville miste jobben, økte risikoen for astma sammenlignet med hos dem som trodde det var usannsynlig eller helt utelukket å miste jobben. Risikoøkningen var på hele 60 prosent. 

Undersøkelsen omfattet en periode med alvorlig økonomisk nedgang i Europa, som begynte med finanskrisen i 2008. 

Funnene støtter opp under andre studier som peker mot en kobling mellom utviklingen av astma og stress, spesielt jobbrelatert stress, mener forskerne.

Yngre og har lavere utdanning

De som følte at de sto i fare for å kunne miste jobben i løpet av de neste to årene, hadde i snitt lavere utdanningsnivå og lavere månedsinntekt enn dem som følte at faren var lav eller ikke-eksisterende. De var også litt yngre og var oftere single.

En tidligere studie har vist at små barn kan få astma av kraftig forkjølelse.

De som ikke følte at deres ansiennitet var sikker, jobbet også ofte i mindre faste kontrakter. De hadde dessuten oftere fått diagnosen depresjon.

Etter å ha tatt hensyn til ulike sosiodemografiske faktorer, depresjon og livsstil, indikerte analysen likevel at astma-risikoen syntes å stige med økende jobbusikkerhet.

Årsak og virkning ukjent

Forskerne understreker at dette er en observasjonsstudie, og de kan derfor ikke trekke noen definitive konklusjoner om årsak og virkning. Men de mener deres resultater på linje med tidligere epidemiologiske studier som har vist at psykologisk stress, særlig arbeidsrelatert stress, kan være risikofaktorer for nyoppstått astma.

De mener også at disse funnene kan gi en mulig forklaring på den økte forekomsten av luftveissymptomer i løpet av den siste økonomiske krisen i Storbritannia.

Kilde: 

Adrian Loerbroks m.fl.: Job insecurity is associated with adult asthma in Germany during Europe’s recent economic crisis: a prospective cohort study. British Medical Journal.

Skogen i Norge vokser som aldri før, ikke minst langs kysten. Skogvolumet i kyststrøk er firedoblet siden 1925, og i dag er det over 250 millioner kubikkmeter skog mellom Rogaland og Finnmark.

Men selv om mange arter skogstrær vokser godt langs vår varme og fuktige kyst, kan ingen arter måle seg med sitkagran når det gjelder vekst og volum.

Sitka (Picea sitchensis) har sin naturlige utbredelse langs vestkysten av USA og Canada. I over 100 år har den vært plantet i Norge, hovedsakelig langs kysten.

Nye undersøkelser viser nå at potensialet for ytterligere vekst av norsk sitkagran er svært stort.

Mens sitkagran i Nord-Norge i gjennomsnitt vokser 12–15 kubikkmeter per hektar per år, viser forsøk at sitkagran plantet i kyststrøk på Vestlandet har en tilvekst på mer enn 20 kubikkmeter per hektar per år.

I tillegg er det gjort forsøk som viser at sitkagran kan vokse nær det dobbelte av dette igjen. 45 år etter planting har enkelte sitkagranbestander lagt på seg så mye som 900 kubikkmeter per hektar.

– Ja, det er en kolossal vekst på sitkagran som har blitt plantet langs kysten, forteller Kjell Andreassen, forsker ved Norsk institutt for skog og landskap.

– På tilsvarende voksested i kyststrøk viser feltforsøk at sitka vokser mer enn tre til fem ganger raskere enn bjørk og dobbelt så raskt som vanlig gran, forteller han.

At sitkagran vokser så godt i kyststrøk kommer blant annet av at den er relativ nøysom og at den tåler vind og sjøsprøyt godt. Få arter tåler saltvann og blest så godt som sitkagran, og det var en av årsakene til at sitkagran ble plantet langs kysten under den såkalte skogreisingsperioden mellom 1950 og 1980.

Norsk sitka i Europa-toppen på tørrvekt

Ifølge Andreassen har sitka et stort potensiale for kommersielt skogbruk.

– I sitkabestand i Nord-Norge har vi observert en årlig tilvekst på mer enn seks tonn biomasse per hektar når vi holder stubber og røtter utenfor. Vekstpotensialet er fra 25 til 100 prosent høyere enn for vanlig gran. Beregnet avkastning for investeringer i sitkaplantinger ligger på fire–seks prosent.

Når det gjelder innlandet i Nord-Norge er forskjell i biomasseproduksjon ved treslagsskifte mindre.

– Her kan det være andre treslag, både norske og utenlandske, som gir høyere produksjon, forklarer Andreassen.

Vokser best langs kysten

Det er gjort mange undersøkelser av hvordan sitkagran vokser og utvikler seg i Norge. Sammen med tidligere kollega Bernt-Håvard Øyen, har Andreassen blant annet undersøkt tilvekst og biomasseutvikling i sitkabestand på ulike steder i Norge.

Resultatene viser at sitkagranskog som får vokse i 75 år før den hugges, i gjennomsnitt legger på seg 16 kubikkmeter per hektar per år.

– Dette vil si en biomasseproduksjon over bakken på 525 tonn per hektar over en 75-årsperiode. Rundt halvparten av veden i stammen er karbon. Så dette er noe som virkelig kan monne i det norske karbonregnskapet for å bidra til mer binding enn utslipp av fossilt karbon, påpeker Andreassen.

Skogreisingen – kulturspor i landskapet

De utenlandske treslagene vi har i Norge stammer for det meste fra skogreisingen i kyststrøkene i perioden 1950 til 1980, samt planting av contortafuru på Østlandet.

Litt under én prosent av Norges produktive skogareal er utenlandske treslag, og i volum utgjør dette i dag cirka 10 millioner kubikkmeter, drøyt én prosent av samlet tømmervolum. Av dette utgjør sitkagran litt under 7 millioner kubikkmeter.

Det er i alt plantet om lag 80 000 hektar med eksotiske treslag i Norge. Plantefelt med sitkagran og hybriden lutzgran dekker 55 000 hektar, mens contorta dekker 8000 hektar.

I europeisk sammenheng utgjør det norske arealet med sitkagran cirka fire prosent av det totale arealet med plantet sitkagran i Nordvest-Europa, som er på 1,2 millioner hektar.

Årlig høstes det cirka 15 millioner kubikkmeter per år i regionen. I Norge ligger den årlige tilveksten av sitkagran på rundt 600 000 kubikkmeter.

Svartelistet

Selv om det kan være gode grunner til å plante rasktvoksende skog for å binde CO2, så er det de senere årene igjen blitt offentlig debatt omkring skogreising.

Bruk av utenlandske treslag i skogbruket er regulert gjennom «Forskrift om utsetting av utenlandske treslag til skogbruksformål». Forskriften er hjemlet i Naturmangfoldsloven, med den hensikt å hindre at utsetting av utenlandske treslag medfører, eller kan medføre, uheldige følger for naturmangfoldet.

– Man må i dag søke Fylkesmannen om tillatelse for å kunne plante utenlandske treslag, avslutter Andreassen.

Referanse:

Tomter & Dalen (red): Bærekraftig skogbruk i Norge, Norsk institutt for skog og landskap 2014.

Den kroniske betennelsessykdommen cøliaki er en plage for mange. Den beste behandlingen er å unngå glutenprotein, som blant annet finnes i hvete, bygg og rug.

Det betyr en diett uten syndige fornøyelser som for eksempel pasta, loff og øl.

Men en liten, eksperimentell studie er på sporet av en ny behandlingsform som gjør at man kan spise spaghetti med god samvittighet.

Behandlingen består for øyeblikket av et frivillig inntak av 20 hakeormer.

Gradvis bedre

I løpet av ett år, lot 12 forsøkspersoner seg frivillig infisere av 20 hakeormer. Hakeormer er en parasitt som vanligvis oppholder seg i tarmen, hvor de suger til seg næring.

Så hvorfor i all verden ville noen invitere disse snylterne til å oppholde seg i tarmene sine? Ifølge australske forskere, skal ormene ha en lindrende effekt på betennelse i tarmen som oppstår når man inntar gluten.

Selv om fire av forsøkspersonene droppet ut av forsøket, så man en tydelig forbedring hos de åtte som gjennomførte behandlingen. I starten kunne deltakerne kun spise små mengder pasta, men etterhvert kunne de øke porsjonene. På slutten av året kunne de spise en hel bolle med spaghetti.

- Det er et måltid som vanligvis ville utløst en svekkende betenelse, som ville forårsaket symptomer som diarré, kramper og oppkast, sier Paul Giacomin, én av forskerne bak studien, i en pressemelding.

Svekker immunforsvaret

Ormenes største styrke, er at de kan svekke kroppens immunforsvar. På den måten beskytter de seg selv, uten å fullstendig sabotere tarmens mulighet til å forsvare seg mot andre infeksjoner. 

Cøliaki er på sin side en overreaksjon hos immunforsvaret som forårsaker en betennelse. Forskerne tror det er et protein som ormene skiller ut, som endrer immuncellenes forsvarsmekanisme, slik at betennelsen dempes.

Prøver ble tatt fra tarmen før, under og etter forsøket, og viste at immuncellene hadde endret seg fra å forårsake betennelser til å forhindre dem.

Proteinpille

Nå vil forskerne forsøke å kartlegge proteinene som ormene skiller ut, slik at de kan utvikle en mer noe mer appetittlig proteinpille.

- Dette forsøket har bekreftet at hakeorm blir vårt valg for klinisk bruk. Men til tross for vår økende kjærlighet for dem, må vi anerkjenne at en proteinpille nok vil ha bredere markedsappell enn en dose med ormer, forteller Alex Loukas som jobbet med prosjektet.

Den forholdsvis lille studien er bare starten for de australske forskerne. De jobber også med en vaksine som kan forhindre orm-infeksjoner. Det kan være særlig viktig i de landene hvor ormene er et stort problem for befolkningen. Det antas at 740 millioner mennesker er infisert av hakeorm.

Referanse

Croese, J. (et.al) Experimental hookworm infection and gluten microchallenge promote tolerance in celiac disease. The Journal of Allergy and Clinical Immunology (2014)

– Vi har lett for å tenke at det som fungerer godt i Norge også vil fungere i utlandet, men slik er det ikke, sier Nils Brede Moe ved Sintef.

Etter nylig å ha kommet hjem fra lengre turer i USA, Asia og Europa, vet han noe om hvilke ulikheter norske moderselskaper gjerne glemmer når de etablerer seg internasjonalt.

I Norge er det som kalles «smidig utvikling» kommet for å bli når det gjelder utvikling av programvare. Daglige møter, små team, fleksibilitet og tett kontakt med kundene, har gitt store forbedringer.

Men det finnes per i dag ingen etablert utviklingsmetode for global programvareutvikling. Derfor vil IKT-forskere ved Sintef utvikle nye metoder som er skreddersydde for krav til global programvareutvikling.

Konkurransefortrinn

Bedriftene DNV GL, Storebrand og Fara, som deltar i prosjektet, leverer programvareprodukter til kunder utenfor Norges grense, og global programvareutvikling er viktig hvis de skal lykkes.

En effektiv utviklingsmetode vil uten tvil være et viktig konkurransefortrinn, ifølge Moe og kollega Torgeir Dingsøyr.

– Alle disse firmaene har satt smidig utvikling i system i Norge, og har begynt å teste ut noe globalt. Men det er krevende å få det til å fungere i en global kontekst. Både sosiokulturelle ulikheter, geografiske avstander og tidsforskjeller skaper utfordringer.

Tre forskere fra Sintef har reist rundt det siste halvåret. De observerer hvordan teamene jobber, snakker med de ansatte og organiserer gruppeprosesser.

De må finne ut hvordan metoden skal tilpasses spesielle forhold. Hvordan må for eksempel organisasjon og mennesker endre måten å jobbe på? Hva vil fungere godt i et internasjonalt team og hva vil overhodet ikke fungere?

Å finne teknikker som passer godt over flere tidssoner skaper også utfordringer. Et miljø i DNV GL vil for eksempel snart ha folk både i Kina, Norge, Polen, England og USA.

– Vi vil utvikle metoder for prosjekter som har utviklingsaktivitet i samme tidssone – og for prosjekter med aktivitet i forskjellige tidssoner, forteller Moe.

Teknologi og prosess

To ting er i fokus når forskerne nå reiser rundt: Å få på plass teknologi som skal hjelpe folk å samarbeide, og å få prosessene i de små teamene til å fungere godt.

– For å skape nettverk, dialog og kontakt er de ansatte helt avhengig av både videomøter og Skype, og det kreves god skjerm- og lydkvalitet. Det er lett å glemme dette når man selv sitter med stor skjerm og god båndbredde i Norge, sier Dingsøyr.

Kulturelle forskjeller påvirker i stor grad møtene.

Forskeren forteller om historier som blir brukt på gruppemøter og i diskusjoner. Som den om en svensk bedrift i Kina med svensk sjef og kinesisk nestsjef.

– Når sjefen reiser bort en dag, ber han nestsjefen om å ferdigstille en rapport. Det er ok. Også i en samtale underveis bekrefter nestsjefen at ting er ok. Men neste dag er ikke rapporten klar. Hvem har ansvaret?

– Svensker vil si at det var nestsjefen som har sviktet. Kinesere vil si at det var sjefen. Sjefen burde visst at nestsjefen hadde for mye å gjøre til å rekke dette. Oppfatningene som dette er verdt å se nærmere på.

Tid og arbeidskontrakter

På reisene sine får han høre om andre kulturelle ulikheter som er bremser i systemet. Som for eksempel arbeidstid.

Nordmenn møter på jobb klokka åtte om morgenen og går hjem litt før fire for å hente barn i barnehagen. I USA derimot, er det vanlig å jobbe lange dager, og det jobbes gratis for å tekke sjefen og vise seg fram med tanke på opprykk. Også i Australia er det kultur for å sitte lenge på jobb, gjerne til klokka seks om ettermiddagen.

– De norske utviklerne vi har snakket med som har flyttet til Australia, mener at effektiviteten er liten, sier Moe.

– I tillegg er det helt umulig å få fram reelle kostnader på et prosjekt. Ved smidig utvikling av programvare ønsker vi ikke overtid, men en vanlig 40-timers uke.

En annen utfordring forskerne støter på er arbeidskontrakter og stabilitet. Ansatte i land som Ukraina, USA og Polen har ofte korte kontrakter. De kan til og med bare være hyret inn til ett prosjekt. Hvordan skal man da greie å skape trygghet og tillit i et team?

Å ta ansvar

Mens det er vanlig med flat struktur og ansvarsfordeling i Norge, møter de norske bedriftene på en annen struktur i land som for eksempel Kina.

– En svensk bedrift i Kina forteller oss at de plukker sine ansatte rett fra universitetet – før de går inn i statlige firma som ødelegger dem totalt med tanke på kontroll, sier Moe.

Svenskene mener ettbarnspolitikken gjør at barna er under ledelse av foreldre og lærere hele dagen – noe som gjør det vanskelig å få til gode, smidige team. Alle valg i livet blir tatt av de voksne. Kun noen få timer søndag er satt av til lek med andre barn.

– De svenske lederne vi snakket med, sa at når ansatte ba om lønnsforhøyelse, nye oppgaver eller opprykk, var det sannsynligvis fordi foreldre eller besteforeldre hadde ment dette, sier Moe.

Moe nevner også «ansiktskulturen» i Østen. Ofte er det vanskelig for en kinesisk utvikler å rapportere en forsinkelse fordi dette kan bli oppfattet som å svikte sin overordnede. Det ikke å vise hva du tenker og føler, men svare ja og smile for ikke å miste ansikt, kan føre til store misforståelser mellom øst og vest.

– Trass i dette, ser vi at resten av verden kommer etter på smidig utvikling. Det er store fordeler å hente, og vi har tro på verdiene og på måten å organisere arbeidet på. Denne måten å drive utviklingsarbeid på, vil være med på å øke innovasjonsevnen til norske bedrifter, mener forskerne.

Skogbrannene foregår for det meste i ubebodde områder i Nord-Amerika. Kullpartikler fra brannene fraktes til Grønland med vinden. Her gjør de isen mørkere, noe som gjør at isen tar opp mer varme fra solen og smelter raskere.

– Den mørke isen har betydning for hvor raskt isen smelter, sier Jason Box, professor i glasiologi ved De nasjonale geologiske undersøkelser for Danmark og Grønland (GEUS). Han har brukt satellittdata til å bestemme omfanget av skogbranner. I tillegg har han observert hvor mye av solenergien isen på Grønland tar opp. 

Mørkere enn noen gang

Professor Ian Baker fra Dartmouth College i USA publisering tidligere i år en studie om det samme temaet.

Han synes at de danske beregningene er interessante.

– Flere skogbranner fører til mer smelting. Derfor er det viktig at vi vet hvor stort omfanget har vært. Det er imidlertid ikke den eneste faktoren. Effekten blir størst hvis det ikke faller ny snø på kullpartiklene, forteller Baker.

Jason Box har nettopp vendt hjem fra området. Han forteller at isen i august var mørkere enn noen gang tidligere.

Innlandsisen har blitt mørkere

Gjennom det siste tiåret har innlandsisen på Grønland blitt mørkere og mørkere. Ifølge Jason Box er endringen 5,6 prosent.

Det gjør at isen tar opp en ekstra energimengde som svarer til omtrent det doble av USAs samlede energiforbruk.

Misfargingen skyldes sotpartikler fra skogbranner, støv, mikroorganismer, pollen, forurensning og så videre.

Når isen blir mørkere, reduseres evnen til å reflektere sollys. I stedet treffer sollyset de mørke partiklene i isen, og energien i strålene blir til varme. Resultatet er at isen smelter.

Dermed gir en ukontrollert skogbrann i Canada store problemer for innlandsisen – når vindretningen er fra vest mot øst.

Jason Box forteller dessuten at den mørke isen har stor betydning for klimaet i hele det arktiske området:

– Små tap av refleksivitet kan ha store konsekvenser. Vi vet at det er årsaken til at temperaturene stiger dobbelt så raskt i Arktis som andre steder. Det er et veldig alvorlig problem, sier professoren.

Fulgte branner

Jason Box har studert data fra NASA-satellitter.

Den såkalte MODIS-sensoren (Moderate-resolution Imaging Spectroradiometer), som sitter på NASAs Aqua-satellitt, måler temperaturen på jordoverflaten, delt inn i biter på en kvadratkilometer.

Ved å studere voldsomme temperatursvingninger i noen områder, kunne Box følge de enkelte skogbrannene.

Konklusjonen er at 2014 kommer til å bli året med de mest intense skogbrannene på den nordlige halvkulen siden 2000, da målingene ble satt i gang.

I Nord-Amerika er det kanskje ikke noen stor overraskelse, siden skogbranner har vært i nyhetene hele sommeren. Spesielt i Northwest Territories omkring Store Slavesjø har det vært voldsomme skogbranner som har vært helt ute av kontroll.

– Det ser vi nå effekten av på Grønland, sier Box.

Box har også brukt data fra de samme satellittene til å måle hvor mye lys innlandsisen reflekterer. Isen absorberte mer sollys i august enn noen gang tidligere. 

Referanse:

Kaitlin M. Keegan m. fl.:Climate change and forest fires synergistically drive widespread melt events of the Greenland Ice Sheet, PNAS, doi: 10.1073/pnas.1405397111

10 svært talentfulle forskingsformidlarar stod på scena i finalen i Forsker Grand Prix denne helga. Konkurransen heldt eit høgt nivå, og publikum lærte, lo og applauderte om kvarandre. Dette lovar godt for forskingsformidlinga framover.

Her er fire tips til korleis du kan gå fram for å vinne konkurransen neste år:

1. Ta ein doktorgrad i noko som folk bryr seg om.

Mange av deltakarane i årets finale hadde fleire år med jobberfaring innan sitt tema før dei starta på PhD-utdanninga si. Slike prosjekt handlar oftare om personar og livshistorier, tema som er enkle for publikum å forstå. Prosjekt der publikum får heie på ein underdog eller ein outsider, kan også bidra til at folk synest at forskinga er viktig og nødvendig.

Diverre er det ikkje så lett eller vanleg å planlegge kva doktorgradsprosjekt ein får tildelt i grunnforskinga, og problema som skal løysast er ofte langt frå sluttbrukaren. Om du har eit ”jobbar protein A saman med protein B?”-prosjekt kan du ikkje stole på at innhaldet i prosjektet er nok i seg sjølv. I tillegg til å vinkle fortellinga til noko som folk relaterer til må du kompensere med sjarm og morosame metaforar.

2. Selg ei historie.

Første runde av konkurransen gir kvar av deltakarane 4 minutt til å formidle forskinga si. Dette er liten tid, og kvar setning er viktig. Presentasjonen må ha ein raud tråd og vere interessant heile vegen. Den treng ei opning som gjer oss interesserte, eit problem som skal løysast og nokre resultat som gir håp eller forventing. Bruk av personlege historier, møte med pasientar og tenk deg at- innleiingar er effektivt.

Prosjektet må forenklast kraftig. I tillegg må innhaldet formulerast slik at folk vert interesserte i å høyre meir om forskinga fordi dei bryr seg. Det er også viktig at publikum vert nyfikne og stolar på at du er rett person til å takle utfordringa. Jobb mykje med manuset! Og bruk korte setningar.

3. Bruk eit fåtal rekvisittar.

Du vil at publikum og dommarpanel også skal sjå at det du forskar på er spennande, ikkje berre høyre det. Ta i bruk ein eller to rekvisittar, men ikkje for mange. Bruk metaforar og tydelege bilete for bakgrunn, metode eller resultat. But keep it simple.

4. Lever til bestillinga.

I dommarpanelet i finalen sat tre personar med ulike roller og synpunkt. Ellen Horn representerte dei scenevante, Martine Aurdal representerte media og Helene Uri var representant for akademia. Alle desse tre må tilfredsstillast for å få toppscore. Det er altså ikkje nok med ei morosam historie utan metodisk innhald, og korleis du oppfører deg på scena vert nøye vurdert.

Planlegg dei 4 minutta dine slik at dommarane får det dei har bestilt: Engasjerande formidling av ei sexy historie som nyttar kvalitetssikra metodar.

Alle finalistane viste engasjement for forskinga si, evne til å formidle faget sitt, og vilje til å by på seg sjølve. Eg håpar vi får sjå meir av dei framover som bidragsytarar til god formidling og entusiasme for forsking.

I går kveld vann Arne Skulberg finalen i Forsker Grand Prix på Chat Noir i Oslo. Med eit viktig forskingsprosjekt for å redde livet til heroinmisbrukarar hadde Arne det som både juryen og publikum var ute etter. Han viste engasjement for faget sitt og motivasjon til å løyse ei stor utfordring, og snakka både til hjartet og til hovudet. Det er god formidling!

10 svært talentfulle forskingsformidlarar stod på scena i finalen i Forsker Grand Prix denne helga. Konkurransen heldt eit høgt nivå, og publikum lærte, lo og applauderte om kvarandre. Dette lovar godt for forskingsformidlinga framover.

Her er fire tips til korleis du kan gå fram for å vinne konkurransen neste år:

1. Ta ein doktorgrad i noko som folk bryr seg om.

Mange av deltakarane i årets finale hadde fleire år med jobberfaring innan sitt tema før dei starta på PhD-utdanninga si. Slike prosjekt handlar oftare om personar og livshistorier, tema som er enkle for publikum å forstå. Prosjekt der publikum får heie på ein underdog eller ein outsider, kan også bidra til at folk synest at forskinga er viktig og nødvendig.

Diverre er det ikkje så lett eller vanleg å planlegge kva doktorgradsprosjekt ein får tildelt i grunnforskinga, og problema som skal løysast er ofte langt frå sluttbrukaren. Om du har eit ”jobbar protein A saman med protein B?”-prosjekt kan du ikkje stole på at innhaldet i prosjektet er nok i seg sjølv. I tillegg til å vinkle fortellinga til noko som folk relaterer til må du kompensere med sjarm og morosame metaforar.

2. Selg ei historie.

Første runde av konkurransen gir kvar av deltakarane 4 minutt til å formidle forskinga si. Dette er liten tid, og kvar setning er viktig. Presentasjonen må ha ein raud tråd og vere interessant heile vegen. Den treng ei opning som gjer oss interesserte, eit problem som skal løysast og nokre resultat som gir håp eller forventing. Bruk av personlege historier, møte med pasientar og tenk deg at- innleiingar er effektivt.

Prosjektet må forenklast kraftig. I tillegg må innhaldet formulerast slik at folk vert interesserte i å høyre meir om forskinga fordi dei bryr seg. Det er også viktig at publikum vert nyfikne og stolar på at du er rett person til å takle utfordringa. Jobb mykje med manuset! Og bruk korte setningar.

3. Bruk eit fåtal rekvisittar.

Du vil at publikum og dommarpanel også skal sjå at det du forskar på er spennande, ikkje berre høyre det. Ta i bruk ein eller to rekvisittar, men ikkje for mange. Bruk metaforar og tydelege bilete for bakgrunn, metode eller resultat. But keep it simple.

4. Lever til bestillinga.

I dommarpanelet i finalen sat tre personar med ulike roller og synpunkt. Ellen Horn representerte dei scenevante, Martine Aurdal representerte media og Helene Uri var representant for akademia. Alle desse tre må tilfredsstillast for å få toppscore. Det er altså ikkje nok med ei morosam historie utan metodisk innhald, og korleis du oppfører deg på scena vert nøye vurdert.

Planlegg dei 4 minutta dine slik at dommarane får det dei har bestilt: Engasjerande formidling av ei sexy historie som nyttar kvalitetssikra metodar.

Alle finalistane viste engasjement for forskinga si, evne til å formidle faget sitt, og vilje til å by på seg sjølve. Eg håpar vi får sjå meir av dei framover som bidragsytarar til god formidling og entusiasme for forsking.

I går kveld vann Arne Skulberg finalen i Forsker Grand Prix på Chat Noir i Oslo. Med eit viktig forskingsprosjekt for å redde livet til heroinmisbrukarar hadde Arne det som både juryen og publikum var ute etter. Han viste engasjement for faget sitt og motivasjon til å løyse ei stor utfordring, og snakka både til hjartet og til hovudet. Det er god formidling!

Kopilegemidler inneholder samme virkestoff som originalmedikamentet, og pasienter kan som regel like gjerne bruke kopien. Men et forskningsprosjekt på nyretransplanterte pasienter viste at det var forskjell på bruk av originalen og kopien.

– Vi ble overrasket over resultatet. Vi trodde jo at de skulle være helt like, sier stipendiat Ida Robertsen til NTB.

Bivirkninger

Forskningsprosjektet ved Famasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo kan potensielt føre til konsekvenser for dagens system for godkjenning av generiske legemidler, mener stipendiaten.

En gruppe på 25 eldre, nyretransplanterte pasienter fikk prøve ut både originalmedisinen Prografâ og kopien Tacniâ. Forskjellen i konsentrasjon vil på lang sikt kunne gi økt risiko for alvorlige bivirkninger som utstøting av den transplanterte nyren, nevrotoksisitet, høyt blodtrykk og diabetes.

– Vi har ikke noen god forklaring på hvorfor det ble slik. Vi vet at eldre kan være litt annerledes. De har gjerne andre sykdommer og bruker ofte andre medisiner. Kanskje absorberes medisinen annerledes? Er det noe annerledes med blodgjennomstrømning? sier hun.

Studien gir ikke svar på om det er forskjell på medisinene, eller om årsaken kan ligge i at det denne gangen var pasienter over 60 år som ble testet. Robertsen sier det vanligvis er friske, unge mennesker som brukes som testpersoner.

– Jeg tror det er viktig at man også tester andre aldersgrupper. Det er jo ikke disse unge, frivillige som skal bruke preparatene til slutt, sier hun.

Legemiddelverket følger

Legemiddelverket følger opp saken, men mener det foreløpig ikke er noen grunn til å endre rutinene. Generelt er regelverket godt, og det foreligger tydelige krav.

– Vi har tatt det opp med komiteene i EU-nettverket. Vi finner ikke noen grunn til å gjøre noe med dette produktet eller regelverket slik det er nå, sier seksjonssjef Karen Marie Ulshagen i Legemiddelverket.

Hun er enig i at det er viktig å ta med flere aldersgrupper i testene.

– Når nye medisiner tas i bruk, er det veldig viktig å samle informasjon om flere pasientgrupper, sier hun.