Blir filmen bedre med 3D?

Avatar, en påkostet megafilm med banebrytende spesialeffekter, gjorde plutselig 3D-effekter aktuelle igjen. Hvor dypt ned i lommeboken James Cameron måtte grave bare for å betale for de spesialutviklede kameraene, er det ingen som vet nøyaktig.

Og når hver og én av oss må betale rundt 100 kroner mer for å se en film i 3D på kino, inkludert brillekjøp, bare for å sitte igjen med en kvalmende hodepine, er det kanskje flere av oss som undrer:

Er effektene verdt det?

Drar oss inn i historien

Et typisk argument for å bruke 3D i spillefilm, er at det trekker oss inn i historien fordi filmen blir mer livaktig og mer lik virkeligheten. Men en gruppe forskere fra university of Utah, som spesialiserer seg innenfor psykologi, har nå trukket påstanden i tvil.

I utgangspunktet var forskerne egentlig bare ute etter å finne bedre materiale til forskning på følelsesmessige responser. Tidligere hadde de brukt vanlig 2D-film, men så lurte de på om de kunne få sterkere effekt ved heller å vise forsøkspersoner tredimensjonal film.

- Vi forsøkte å finne ut om teknologiske framskritt som 3D fremhever studiet av følelser, særlig for unge pasienter som ofte utsettes for høyteknologiske gjenstander og medier i dagliglivet, sier Sheila Crowell, én av forskerne bak studien, i en pressemelding.

Frykt, moro, sorg og spenning

Psykologene valgte å måle den følelsesmessige responsen hos 408 forsøkspersoner for å finne forskjellene mellom de to effektene. Klipp fra fire filmer ble plukket ut for å vekke ulike følelser: My bloody valentine for frykt, Despicable me for moro, Tangled for sorg og The Polar express for spenning. Så ble filmene tilfeldig fordelt i ulike formater til forsøkspersonene.

Mens forsøkspersonene så på film, ble flere målinger gjort, blant annet av svette i håndflatene, puls og pust. Disse er ofte gode indikatorer på emosjonelle responser.

I det store og hele var det liten forskjell på effektene fra 2D- og 3D-visningene, med untak av The Polar Express, hvor forsøkspersonene hadde et større følelsesmessig utslag når de så den i 3D. Forskerne spekulerer i at det kan ha noe med den høye kvaliteten på effektene.

- Både 2D og 3D er like effektive til å vekke følelser, noe som også betyr at 3D-filmer ikke er mye mer enn en liten kuriosa, forteller Crowell.

- Dette kan være gode nyheter for de som helst ikke vil bruke 3D-briller eller betale ekstra for å se slike filmer, avslutter hun.

Referanse:

Bride, D. Crowell, S. Baucom, B. Kaufman, E. O’Connor, C. Skidmore, C. Yaptangco, M. Testing the effectiveness of 3D film for laboratory-based studies of emotion. PLOS One (2014) 

Bygger fortsatt det nye Balkan

Fortsatt pågår det en intens og utstrakt nasjonsbygging i de postkommunistiske statene. Noen av de nye statene er på vei inn i EU, mens andre sliter med å definere sine nasjonale grenser, symboler og relasjoner med nabostater.

Bildet av nasjonene på Balkan er varierende, men navnene på landene er i det minste blitt mer kjente for folk flest, også i Norge.

– Tenk bare på hvor synlige nasjonene på Balkan har gjort seg i Eurovisjon Song Contest. Deltakelsen i konkurransen har gjort de nye statene kjent i Europa, og har også vært viktig for interne nasjonsbyggingsprosesser, sier Pål Kolstø, professor ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo.

Han er redaktør for boken Strategies of Symbolic Nation Building in South Eastern Europe som er skrevet av et knippe internasjonale forskere.

Som tittelen antyder har forskerne undersøkt hvilke strategier for symbolsk nasjonsbygging som brukes på Vest-Balkan – og hvor virkningsfulle disse har vært. Resultatene er basert på kulturelle analyser og eget tallmateriale, blant annet en omfattende spørreundersøkelse som ble gjennomført i 2011.

Delvis vellykket

Begrepet South Eastern Balkan i bokens tittel refererer til Albania samt de jugoslaviske etterfølgestatene Bosnia-Herzegovina, Kroatia, Kosovo, Makedonia, Montenegro og Serbia.

– Noen av landene har nådd en rimelig høy grad av enighet om nasjonsbyggingsprosjektet. Andre fremstår fortsatt som delte og usikre på den videre veien, sier Kolstø.

Han forteller at enkelte funn overrasket mer enn andre, som at det ikke finnes noen åpenbar sammenheng mellom en befolknings nasjonale identitet og hvor godt en stat ellers fungerer.

– For eksempel  viste vår meningsmåling at Kosovo var det landet der befolkningen i størst grad sluttet opp om nasjonsbyggingsprosjektet, til tross for lav levestandard og svak demokratiutvikling. På «annenplass» kom Albania, et land der levestandarden heller ikke er særlig høy.

Ifølge Kolstø eksisterer det flere modeller for nasjonsbygging på Vest-Balkan. I noen av statene er befolkningens etnisitet det dominerende utgangspunktet. Andre steder er det en multinasjonal eller statsborgerlig modell som danner fundamentet for nasjonen.

Makedonia startet med en nasjonsidé som fokuserte nokså ensidig på de etniske makedonerne, noe som utløste en kortvarig borgerkrig i 2001. Etter denne konflikten har Makedonia, etter sterkt internasjonalt press, lagt seg på en mye mer multinasjonal modell.

Resultatene av nasjonsbyggingen er varierende, uansett hvilken modell som er valgt.

Misfornøyde minoritetsgrupper

Forskningen viser at nasjonalbyggingsprosjektet i de fleste landene appellerer langt sterkere til det etniske flertallet. Der minoritetsgruppene er store, er misnøyen størst. Der minoritetsgruppene er mindre sammenliknet med majoritetsbefolkningen, går det som regel bedre.

Men det har ikke vært noen enkel affære å bygge nasjonene på etnisk identitet heller. I dag har Kroatia en overveiende kroatisk befolkning, mens serberne dominerer demografisk i Serbia.

– Et for tungt fokus på fordums storhet, slik vi ser i Serbia, ser ut til å gå på bekostning av evnen til å løse samtidens utfordringer, som for eksempel forholdet til EU og tiltak for å oppnå økonomisk vekst, sier Kolstø.

Bosnia-Herzegovina var landet med klart lavest score på sin «lojalitetsindeks».

– Dette landet har den mest sammensatte befolkningen, men den lave lojaliteten skyldes nok også i stor grad at landets politikere – bosniere, kroater og serbere – har vidt forskjellige oppfatninger av hva slags nasjon Bosnia bør være.

Ser jordskjelv fra ny satellitt

Den nye satellitten Sentinel-1 ble skutt opp 3. april 2014 og hadde akkurat kommet i riktig bane før det kraftigste jordskjelvet på 25 år rystet San Francisco-bukten.

Skjelvet hadde senter i byen Napa, og førte til store materielle ødeleggelser.

En drøy uke etter skjelvet hadde forsker Yngvar Larsen ved Norut det første satellittbildet klart. Et kraftig skjelv bare uker etter at satellitten leverte sine første data var, tross alt, en gavepakke til signalbehandlerne.

- Satellitten er fortsatt i en tidlig innkjøringsfase. Men dette resultatet viser at systemet likevel er i stand til å respondere på en naturkatastrofe på kort varsel, og levere resultater som kan brukes direkte av geologene i etteranalysen av jordskjelvet, sier Yngvar Larsen.

Bilder fra hele verden

Sentinel-1 er den første av i alt seks nye satellitter som inngår i ESAs Copernicus-program. Satellitten skal levere radarsignaler fra hver flik av jorda hver tolvte dag. Hver minste forandring på bakken kan måles, helt ned til bevegelser på noen millimeter.

Betlem Rosich-Tell er prosjektleder for bakkedata fra Sentinel-1. Han sier følgende til ESA om satellittbildene fra skjelvet:

- Jeg er svært tilfreds med å se at innsatsen fra de ulike bakketeamene, både i ESA og i industrien, har ført til at vi kunne reagere så raskt etter en krisesituasjon, sier han.

- Vi kan allerede tilby data fra Sentinel-1 med nytteverdi langt over det man kunne forvente.

Behandler signaler fra satellitt

Norut, Norges geologiske undersøkelse (NGU) og Norsk romsenter har bygd opp kompetanse på signalbehandling i en årrekke. Metoden kalles InSAR, og går ut på at lag på lag av satellittbilder legges oppå hverandre. Slik kan forskerne se endringer i jordoverflaten.

Sammen med forskningsmiljøer i England, Nederland og Polen, skal Norut og NGU tolke dataene fra Sentinel-1 fram til høsten 2015.

- Vi skal teste ut de nye dataene, og vurdere nytteverdi og nye muligheter for kartlegging av flere typer naturfarer, forteller Yngvar Larsen.

- Jordskjelv er en av dem, mens fjellskredproblematikk i Norge er en annen.

Fra satellitten til deg og meg

Signalene fra Sentinel-1 bearbeides i flere ledd før de får betydning for deg og meg.

Første stopp er hos bedrifter som har utstyr på bakken klart til å motta de enorme datamengdene fra satellitten. For eksempel Kongsberg Satellite Services som opererer over 70 antenner spredt rundt på hele kloden.

Deretter får signalbehandlere som Yngvar Larsen tilgang til dataene. De bearbeider datapakkene slik at de gir mening og kan tolkes videre av for eksempel geofysikere eller havforskere.

Når forskerne har gjort sitt, er tiden inne for å ta i bruk den nye kunnskapen til beste for oss.

Kan forutsi jordskred i Norge

Det kan være å gi oss sikrere varsler om bevegelser i jordoverflaten som tyder på at jordskjelv er under oppbygging, eller til å forutse jordskred og fjellskred.

Setninger i infrastruktur som broer og dammer kan måles. Setninger er sammenpressinger eller forskyvninger som kan føre til alvorlige skader i betongkonstruksjonene. Satellittdataene kan også brukes til værmelding og klimaovervåkning.

Sentinel-1 er den første operasjonelle europeiske radar-satellitten. Tidligere har Europa kun hatt forskningssatellitter.

- Nå blir dataene levert til fast tid og gjøres fritt tilgjengelig, slik at store operatører som arbeider med for eksempel overvåkning og beredskap skal kunne tilby bedre tjenester, forteller Yngvar Larsen.

Akkurat nå venter forskerne spent på neste datasett fra Island, som kan fortelle mer om utviklingen rundt vulkanen Bárðarbunga.

– Krigsroboter er en fantastisk idé

Vi bør håpe at det amerikanske militæret utvikler autonome krigsroboter. Altså roboter som kan sendes ut i krigen i stedet for soldater. Det mener Vincent Müller, professor i filosofi fra Anatolia College/ACT i Hellas.

Ved konferansen Robo-Philosophy ved Aarhus Universitet i Danmark argumenterte han nylig for at autonome krigsroboter kan gjøre kriger mer humane.

– Det finnes kriger hvor man kan stanse massedrap ved å sette inn soldater. I slike situasjoner er det lettere for politikerne å sende roboter. Samtidig er ikke roboter rasistiske, og de voldtar ikke, sa Müller.

– Jeg forsøker bare å være realistisk. Mennesker – voksne og barn – blir drept i krig. Men kan vi gjøre det littegrann bedre? Kanskje færre uskyldige sivile ville bli drept hvis vi brukte autonome roboter.

Tar krigens sår

Vincent Müller var en av få på konferansen som var for autonome krigsroboter. Han er født og vokst opp i Hamburg i Tyskland. En by som ble sønderbombet av de allierte under andre verdenskrig. Mange mennesker døde, mange ble traumatisert, og hele byen måtte bygges opp på nytt.

Med det i bakhodet mener han at autonome krigsroboter på sikt kan gjøre verden til et bedre sted.

I krig blir soldater drept, såret og traumatisert. Det gjelder både på vinnersiden og på tapersiden. Men roboter må ikke leve med krigens sår.

Mennesker begår krigsforbrytelser. De torturerer fiendene, de voldtar og plyndrer. Slik har det alltid vært. Men hvis robotene blir programmert til å følge Genève-konvensjonens regler, vil de ikke utføre slike handlinger.

Fremtidige generasjoner må også leve med krigens sår. En befolkning hvor mange har opplevd krigens gru, må leve med kollektive traumer i flere generasjoner etter krigen. Mange historikere mener for eksempel at Danmarks nederlag i krigen mot Preussen i 1864 la grunnen for over hundre års dansk pasifisme.

Kan man stille en robot til ansvar?

Argumentene for å bruke roboter kan virke gode. Men det er også store problemer.

Ett av problemene er at robotene ikke kan stilles til ansvar for det de gjør.

Derfor må vi slutte å utvikle autonome krigsroboter, mener Anne Gerdes. Hun er førsteamanuensis ved Institutt for Design og Kommunikation Syddansk Universitet. Hun deltok også på konferansen, hvor hun kastet seg ut i en diskusjon med Vincent Müller.

– Man kan ikke bare si til den etterlatte moren at det var en robot som drepte sønnen din, så nå trekker vi ut støpselet på den. For hvem skal ha ansvaret? spør Gerdes retorisk.

Normalt sier man at en krig bare blir utkjempet lovlig når man kan stille noen til ansvar for hver eneste et drap som blir begått. Om det så er den soldaten som løsnet skuddene eller generalen som beordret det.

Men autonome roboter vurderer selv om de møter en venn eller en fiende. De treffer selv beslutningene, uten at mennesker er direkte involvert.

– De konvensjonene vi har nå, er basert på at mennesker går i krig med mennesker. Det skal alltid være et menneske man kan gi ansvaret, forteller Gerdes.

– Vi må leve med robotenes feil

Vincent Müller tror ikke det nødvendigvis er et problem at roboter ikke kan bli pålagt et ansvar. Han er overbevist om at militæret først vil ta i bruk robotene når de er så pålitelige at de ikke gjør feil når de velger ut mål. Og skulle det skje at noe gikk galt, må vi leve med det – slik vi lever med farer i hverdagen.

– La oss si at en bro kollapser, og folk dør. Hvem skal man stille til regnskap for det? De ingeniørene som har laget broen? Det offentlige organet som skulle holde øye med at broen holdt? Brukerne av broen, som gjennom mange år har lastet bilene sine for tungt?

– Hvis de som hadde ansvaret for å sjekke broen, har forsømt dette, kunne vi plassere ansvaret der. Men hvis alle har gjort som de skulle, kan vi ikke plassere ansvaret hos noen. Det er vi villige til å leve med. Det er altså et toleransenivå i det sivile liv som også kunne fungere i forbindelse med autonome krigsroboter.

– Feil oppstår. Så oppgaven er å utvikle teknologi som kan gi systemet legitimitet – men ikke hundre prosent sikkerhet, sa Müller.

Utdanne soldatene bedre.

Man kan ikke sammenligne brobygging med krig, mener Anne Gerdes.

– Når jeg går over en bro, har jeg ikke en fornemmelse av at det er en kontrakt på liv og død. Derfor vil familien min kunne forstå hvis noe går galt. Jeg var bare så uheldig å være feil sted på feil tid.

– I krig er situasjonen en annen. Når man går i krig, vet man at man kan dø. Derfor har vi tatt oss forholdsregler. Den enkelte skal ikke bare bli en i mengden. Det blir stilt klare krav om at noen skal ha ansvaret for hvert drap, sier Gerdes.

Det er viktig fordi de etterlatte skal kunne plassere ansvaret for dødsfallet på et annet menneske. Ellers blir tapet enda mer meningsløst.

Hun mener at vi kan gjøre krig «mer rent» ved å utdanne soldatene bedre. Militæret burde bruke de pengene de bruker på robotutvikling til å utstyre soldatene med et robust psykisk beredskap, slik vi unngår krigsforbrytelser.

Den amerikanske roboten Atlas kan ikke ta livet av noen på egen hånd. Men den er et godt eksempel på hvor langt det amerikanske militæret har kommet i utviklingen av fremtidens robotsoldat. (Video: DARPA)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Turister ønsker seg lekre sjømatminner fra Norge

Nordmenn hamstrer både olivenolje, spekeskinke, vin og ost når de er på ferie i utlandet. 

Matshopping er ikke like utbredt blant turistene som kommer til Norge. Særlig ikke sjømat. 

I en ny undersøkelse har imidlertid forskere fra Nofima sjekket hva som skal til for å endre på dette, og få oppmerksomhet rundt sjømat og sjømatsuvenirer som reiselivsprodukt i Norge. 

De har kartlagt hva som finnes av tilgjengelige produkter for turister, og hva det er som gjør at turister handler matsuvenirer. Mens det finnes flere slike produkter fra landbruket, er det her mye ugjort innen sjømatnæringene.

Potensialet for å få norske sjømatminner med i feriekoffertene er stort, i følge forskerne. Sjømatnasjonen Norge kan med andre ord ha mye å tjene på å lage lekre sjømatsuvenirer. 

Pris ikke så viktig

I en karteggingen har forskerne forsøkt å finne svar på hva turistene er villige til å betale for og ta med seg hjem, og hvordan det skal tilrettelegges for dette.  

- Turistene bør ha smakt matproduktene i løpet av ferien, produktet må være lett å få tak i, det bør være typisk norsk og det må være enkel å frakte med seg hjem. Andre praktiske forhold som at produktet ikke lekker i kofferten eller blir stoppet i tollen, er også viktig, sier forsker Trude Borch.

Undersøkelsen viser også at turisten ikke nødvendigvis er så opptatt av om matvaren er lokalt produsert, bare den er norsk og produktene bør derfor merkes deretter for å synliggjøre norsk opprinnelse.

- Pris er også viktig, men ikke viktigst for valg av matsuvenirer. Kvalitet, kjennskap og opplevelsen rundt maten er faktisk viktigere. Det overrasket oss at pris ikke ble vektlagt høyere som et hinder for å kjøpe matminner fra Norge, sier Borch.

Norge har uklar matprofil

Samtidig viser tidligere undersøkelser at mat ikke er avgjørende for valg av Norge som reisemål.

- Norge har ikke noen klar matprofil, til tross for at vi selv har en selvoppfatning av at vi har solide mattradisjoner og retter. Dette står i kontrast til kunnskapen vi har om at mat er viktig i reiselivsopplevelsen. Mat er et viktig element av en feriereise –  uavhengig av hva som er gjestens formål med Norgesbesøket.

Dette innebærer at turistene ikke ser ut til å ha noen klare matpreferanser for Norge.

Brunost vet mange om, og røkelaks.  Det er også klart for mange turister at vi er en sjømatnasjon, og det finnes nok noen forventinger til sjømaten i Norge.

Dårlig merket

Da Nofima-forskerne kartla sjømatprodukter som kunne fungere som matminne for turister, fant de ulike varianter av laks, ørret, sild, makrell, kaviar, skalldyr, krabbe og tørrfisk. Problemet med mange av disse er at de ofte ikke er tilgjengelige, hensiktsmessig pakket eller merket for utenlandske turister.

Forskerne fikk laget et testprodukt. King Oscars hermetiske Lofotpostei og Lofotlever  ble sirlig dandert i en dekorativ eske med det norske flagg, et vakkert bilde av Lofoten og historien om torskens kjærlighetsreise nettopp dit. Gaveeska inneholdt også serveringsforslag. Innpakningen var eksklusiv og ble lagt ut for testsalg på Hurtigrutene, hoteller og et sjømatutsalg i Lofoten. I tillegg prøvde de ut forskjellige priser på produktet og fant at betalingsviljen blant turistene lå på om lag 99 kroner for de to boksene.

Dette initiativet ble finansiert av Innovasjon Norges Marine Verdiskapningsprogram.

- Gamle varer i ny innpakning, altså. Vi gjennomførte også en spørreundersøkelse blant 300 hurtigruteturister for å kartlegge deres vilje og kriterier for å kjøpe matminner. Et viktig funn er at dersom turistene også hadde fått smake på et matprodukt på reisen, viste de større vilje til å kjøpe produktet med seg hjem, forteller forskerne.

Stort potensial for sjømatminner

Spørreundersøkelsen kartla også at hver reisende hadde et budsjett fra 981 kroner til 2300 kroner som de ville bruke på suvenirer på reisen. Turistene ble kategorisert i de to gruppene innovative og konservative.

De innovative var både mer villig til å smake og kjøpe nye matprodukter, og de hadde det største budsjettet på suvenirer. Dette er turistene som også brukte mest penger på mat underveis.

Matminner er blitt en viktig del av feriehandelen. Nordmenn handler ofte vin, olivenolje, spekeskinker og andre lokale delikatesser med seg hjem. Å ta med seg mat og drikke hjem fra en reise forlenger og forsterker ferieopplevelsen, og i en studie fra USA ble mat rangert på tredjeplass som attraktiv suvenir etter bøker og kunsthåndverk.

- Når vi vet hvor mange  utenlandske turister som besøker Norge årlig, så er det et stort potensial for sjømat også som suvenirprodukter, sier forskerne.

Referanse:

Trude Borch, m.fl. Turisters matpreferanser og kjøpsatferd. Nofima, 2014.

Overflaten på ismånen Europa ligner på jordskorpen

Europa er en mystisk måne. Av alle planetene og månene i solsystemet, har Europa en av de aller glatteste overflatene, som består av et heldekkende lag av helt vanlig is, laget av vanlig vann.

Men overflaten er også dekket av striper og bånd i isen, som løper på kryss og tvers over hele Europa. Ved å studere overflateegenskapene til Europa, har forskere lenge trodd at overflaten er i kontinuerlig endring.

Nå tror geologiske forskere ved Universitetene i Idaho og Texas i USA at de har funnet bevis for at overflaten er aktiv, og fungerer nesten på samme måte som de tektoniske platene på jorda.

– Europa kan være det eneste stedet i solsystemet bortsett fra jorda som har en slags platetektonikk, skriver forskerne i artikkelen, som er publisert i Nature Geoscience.

Europa er en av Jupiters 67 måner som vi vet om, og den fjerde største.

Plater presser mot hverandre

Platetektonikk er teorien om det store systemet av plater som dekker jordoverflaten. Disse platene beveger seg hele tiden, selv om det bare er en bitteliten bevegelse hvert år.

Der hvor platene møtes, skjer det mye interessant. Platene gnisser mot hverandre, og friksjonen og spenningen mellom platene kan blant annet utløse jordskjelv.

I noen av sprekkene mellom platene er det svært mye vulkansk aktivitet, hvor det hele tiden spys ut flytende stein fra jordas indre, som skaper ny havbunn. Dette gjør også at de kjempestore platene vokser og flytter på seg, og igjen gnisser i andre enden mot andre plater. Et eksempel på et slikt område er Atlanterhavsryggen, som går langs havbunnen midt i Atlanterhavet, og kan sees på kartet over.

Platene kan også bli presset under hverandre, så en plate ligger over en annen plate i skjæringspunktet. Dette kalles en subduksjonssone, hvor en av platene synker under den andre.

Forskerne mener å kunne se noen av de samme fenomenene ved å studere linjene på Europas overflate, men i stedet for steinoverflaten på jorda, er disse platene laget av is.

Stort område ble borte

Forskerne har brukt bilder fra Galileo-romfartøyet, som gikk i bane rundt månene til Jupiter og Jupiter mellom 1995 og 2003.

Ved hjelp av bildene rekonstruerte de den geologiske historien i et område på 134 000 kvadratkilometer.  

Forskerne snudde og vendte på bildene for å spore linjene som hadde blitt brutt av tektonisk aktivitet over lang tid. Disse linjene hadde flyttet og vridd på seg.

Forskerne satt dem sammen igjen som et puslespill, og rekonstruerte områdets historie.

Når det historiske bildet hadde blitt rekonstruert, oppdaget de også at det var et stort område på 20 000 kvadratkilometer som manglet fra overflaten.

Dette tolker forskerne som at et stort stykke av Europas overflate har forsvunnet under isen.

Akkurat som kontinentalplatene på jorda, mener de at finnes store isplater på Europa. Området har forsvunnet ved at en isplate har presset seg under en annen isplate, og synker under kanten på den andre platen. Fenomenet blir dermed veldig likt som en subduksjonssone på jorden.

Forskerne mener også at det skjer en prosess som tilsvarer vulkanene som spyr ut ny landmasse på jorda. Forskerne kaller det kryolava, som egentlig er ny is som kommer opp fra dypet og fryser fast mellom platene.

Flytende hav under isen?

Forskerne bak artikkelen tror at det eksisterer et område med varmere is under den harde og kjempekalde overflaten, og at isplatene på overflaten forsvinner ned i denne is-suppen, som er varmere enn den ekstreme overflatetemperaturen på – 170 grader.

Det kan også finnes et flytende hav langt under isen på Europa, noe som også gjør Europa til en mulig kandidat for liv i solsystemet. Dette er heller ikke den eneste månen det kan finnes vann på.

På grunn av de enorme gravitasjonskreftene fra Jupiter som virker på Europa, kan det være at månen blir dratt og deformert slik at det skaper friksjon og varme inne i Europas kjerne.

Disse tidevannskreftene kan kanskje skape nok varme til at vann kan være flytende langt under overflaten, men foreløpig vet ingen hvordan det ser ut der nede. Det kan også være et ekstremt tjukt islag under overflaten.

Selv om det er aktiv platetektonikk, og isenplatene forsvinner ned i issuppen under overflaten, er mekanikkene bak subduksjonen fortsatt uklar, i følge Nature.

Et av problemene er nemlig at kald is har mer oppdrift, og har bedre flyteevne enn varmere is. Dette betyr at en kald overflateplate har svært vanskelig for å synke ned i is-suppen under. Derfor er det fortsatt uklart hvordan den eventuelle subduksjonen faktisk kan skje på Europa.

Referanse:

S. Kattenhorn: Evidence for subduction in the ice shell of Europa, Nature Geoscience
(2014)doi:10.1038/ngeo2245. 

Europa – Wikipedia.

Etterutdanning i 30-årene vanligere ved handelshøyskoler

Tall som Handelshøyskolen BI har hentet ut, viser at gjennomsnittsalderen til studentene som tar etterutdanning har falt fra 43,2 år i 2004 til 33,5 år i 2014, skriver Aftenposten, ifølge NTB.

Ved Norges Handelshøyskole (NHH) har snittalderen i perioden 2004-2013 sunket fra 43 år til 34,9 år, viser tall fra Database for statistikk om høyere utdanning (DBH).

BI-rektor Inge Jan Henjesand tror utviklingen er en refleks av et arbeidsliv i stadig forandring.

– Samtidig har teknologiutviklingen og nye og fleksible undervisningsformer muliggjort at man kan studere hvor og når man vil, og at man lett kan kombinere studier med jobb, sier Henjesand til avisen.

Ved NHH er det størst vekst på masterkursene.

– Både studentene og bedriftskundene stiller stadig større krav til at etterutdanningen skal gi formell kompetanse i form av studiepoeng, sier Tore Hillestad, avdelingsdirektør I NHH Executive.

Fafo-forsker Torgeir Nyen tror noe av forklaringen ligger i det økende omstillingsbehovet i arbeidslivet. Han mener det ikke ser ut til at det er flere enn før som tar etterutdanning.

Tendensen er ikke like sterk ved andre universiteter og høyskoler, ifølge avisen. (©NTB)

Gaupa får skylda for urealistisk mange sauedrap

Hver sommer slippes rundt 1,9 millioner sau ut på utmarksbeite i Norge. Omtrent 125 000 av disse har de siste årene vært borte ved innsankinga på høsten. Årsaken til det meste av tapet er ikke kjent, men hvert år utbetales betydelige summer til saueeiere som erstatning for tap til gaupe.

I tilfeller hvor gaupe eller andre store rovdyr er årsak til tap av husdyr har dyreeieren rett på erstatning fra staten.

Forskerne har nå samlet 20 år med forskning på gaupe i Norge i en fersk rapport. Målet har vært å bidra med kunnskap som kan redusere konflikten mellom husdyr på beite i utmark og rovvilt.

Nå foreslår forskerne prinsipper for en ny erstatningsordning for tap av sau til rovvilt basert på risiko for tap.

Kan ikke dokumenteres

Siden år 2000 er det hvert år utbetalt erstatning for mellom 6 100 til 10 000 tapte sauer hvor gaupa har fått skylda.

Bare fire til ni prosent av disse tapene er dokumentert som drept av gaupe gjennom en uavhengig kadaverundersøkelse utført av Statens naturoppsyn (SNO). Det resterende antallet er erstattet etter skjønn hos fylkesmennene.

Det er disse erstatningstallene som nå har evaluert.

Fulgte 78 radiomerkede gauper

Ved å følge 78 radiomerkede gauper tett under beitesesongen for sau i fire utvalgte rovviltregioner i Norge de siste 20 årene, har John Odden og forskningskollegene studert gaupenes diett og beregnet hvor mange sau de dreper i snitt og maksimalt per år. Drapsfrekvensen er deretter satt sammen med hvor mange gauper som lever i de utvalgte områdene.

– Dette har satt oss i stand til å sammenligne antall erstattede sau i regionene siden 1996 med hvor mange sau som gaupene realistisk sett kan ha drept i områdene i samme periode, forklarer Odden, som er seniorforsker i NINA og norsk leder av forskningsprosjektet på gaupe i Skandinavia, Scandlynx.

Tilsvarende metodikk er benyttet i mange studier av ulike rovdyrarters drepeevne på byttedyr over hele verden.

Erstatter opptil ni ganger for mange sau

– Vi ser at det er et betydelig sprik i tallene. I tre av de fire rovviltregionene vi undersøkte er det årlig erstattet i snitt to til fire ganger flere sauer enn hva vi kan forklare ut fra våre tall. I Rovviltregion 2, som består av Buskerud, Telemark, Vestfold og Aust-Agder, er det erstattet fra 1,5 til 5 ganger flere sau hvert år enn det vi har beregnet kan være drept av gaupe i perioden. I Rovviltregion 3, som omfatter Oppland fylke, har det erstattede antall sau ligget fra 1,5 ganger til 8,3 ganger over våre beregninger. I rovviltregion 8, som består av Troms og Finnmark, ligger det erstattede antall sau fra 1,3 til 9 ganger over, forklarer Odden.

I Rovviltregion 5, som er Hedmark, var det liten forskjell på det beregnede tap og det erstattede tapet.

NINA-forskerne fant også at den skjønnsmessige vurderingen som blir utført hos fylkesmennene ved behandling av erstatningssøknader varierer både mellom år og mellom regioner.

Stort behov for å kartlegge tapsårsaker

– Våre beregninger forutsetter presis kunnskap både om hvor mye byttedyr gaupa tar og om hvor mange gauper det er i områdene. Vi konkluderer med at kunnskapsnivået er solid, og at det ikke er sannsynlig at svakheter i metodikk eller bestandstall er forklaringen på avviket mellom beregnet og erstattet tap, sier Odden.

Når de erstattede tapene ikke kan forklares ut fra hvor mange sau gaupa dreper, har forskerne vurdert andre mulige tapsårsaker.

Noe av tapene kan skyldes andre store rovviltarter, som jerv, brunbjørn, ulv eller kongeørn i områdene. Men i noen av de undersøkte områdene forekommer disse artene kun sporadisk eller i lavt antall, og er ikke en sannsynlig forklaring ved større avvik i tallene.

Rødrev kan også ha drept sau, i tillegg til at ulike typer sykdom og ulykker kan ha rammet sauene.

– Det er et stort behov for å kartlegge alle årsaker til tap av sauer på utmarksbeite i Norge. Her er det nødvendig med mer kunnskap, sier Odden.

Anbefaler ny erstatningsordning

Det store gapet mellom antall sau som er dokumentert drept av gaupe og de utbetalte erstatningene gjør at NINA-forskerne nå foreslår prinsipper for et risikobasert erstatningssystem.

Det vil kunne erstatte dagens ujevne bruk av skjønn i forvaltningen. Det vil også kunne fjerne dagens praksis med at saueeierne selv har ansvar for å melde fra om antall sau på utmarksbeite og tapte dyr.

Feilrapportering kan være en av forklaringene på differansen mellom beregnet og erstattet tap, men det eksisterer i dag ikke data på hvor utbredt dette eventuelt er.

– Vi anbefaler at forskningsresultatene blir brukt til å designe et mer objektivt og forutsigbart erstatningssystem, der erstatninger blir utbetalt ut fra risiko for tap til gaupe. Når vi kjenner antall gauper i et område og deres drapsfrekvens, vil vi kunne beregne risiko for tap. Dette vil gi et erstatningssystem med en høyere grad av rettferdighet for brukere og økt gjennomsiktighet. Det vil også fjerne behovet for kadaverundersøkelser i felt, sier Odden.

Kan gi flere forebyggende tiltak

Et risikobasert erstatningssystem kan også stimulere til forebyggende tiltak i sauenæringen, som forhindrer møter mellom gaupe og sau. Med erstatningssatser på godt over slaktepris per sau i dag, gir ikke systemet nok incentiver til å gjennomføre effektive tiltak for å redusere tap, mener forskerne.

– Det er størrelsen på gaupebestanden som bestemmer hvor mye sau som tas av gaupe. Uttak av såkalte spesifikke skadegjørere har vist seg ikke å nytte, da vår forskning viser at alle gauper tar sau, og området til en skutt gaupe vil raskt bli tatt over av en ny. I områder hvor gaupe skal prioriteres er det derfor en forutsetning at det gjøres endringer i saueholdet for å redusere tap, for eksempel ved at sau beiter bak gjerder, flyttes bort fra skogsbeite, eller at det skjer en omlegging til andre former for husdyrhold, sier Odden.

Han viser til gode eksempler fra Akershus og Østfold, der ingen av gaupene som prosjektet fulgte drepte sau som var gjerdet inne i perioden. Tilsvarende resultater kan også ses i Sverige og i flere andre europeiske land.

Odden vektlegger imidlertid at endringer i driftsformen vanskelig vil la seg gjennomføre uten et erstatningssystem som stimulerer til lavere tap, samt økonomisk og teknisk bistand fra sentrale myndigheter.

Referanse: 

John Odden, m.fl.: Gaupas predasjon på sau – en kunnskapsoversikt. NINA Temahefte 57 2014.

Svær kar, flink å prate og god på bunnen

Han er svær kar som har det både i kjeften og i hodet, og han brenner for faget. Jeg snakker om Paul Eric Aspholm. Til daglig naturveileder og forsker ved Bioforsk sin stasjon på Svanhovd i Finnmark.

Første gang jeg traff på Paul Eric var under forskningsdagene i 2013. I regi av Framsenteret reiste et knippe forskere rundt i Troms og Nordland under konseptet «Forskerne kommer!»; forskere og formidlingsfolk fra noen av senterets 20 medlemsinstitusjoner reiser rundt og med undervisningspakker til videregående skoler. Om kveldene inviterer vi publikum til foredragsmøter og en kopp kaffe.

Og Paul Eric proklamerte at han skulle snakke om elvemusling.

Dette kan bli interessant, tenkte jeg. 45 minutter med passe avmålte elever på videregående trinn kan være ei utfordring.

Over flere år har Paul Eric kartlagt hundrevis av elver på Nordkalotten. Det finnes knapt et vassdrag som han ikke vet om. Og han har lest seg opp, og mestrer å sette elvemuslingene i en historisk kontekst. Historier om perler som blir sydd inn i kongekroner og prestekapper. Elver som blir ødelagt av jaget etter de dyrebare perlene.

Når så de søm hørte på var fanget inn i denne historien dro Paul Eric dem med til dagens forskning, der elvemuslingene bidrar til lange tidsserier i klimaforskningen. Prosjektet inngår i to av Framsenterets forskningssamarbeid.

Du kan lære mer om forskninga og hvordan feltarbeidet foregår i denne filmen.

Og nå skal vi ut på veien igjen. «Forskerne kommer!» skal til Reisadalen, Storslett, Skibotn, Finnsnes, Målselv og Harstad, og i år skal Paul Eric snakke om sin andre store lidenskap, brunbjørnen.

-Min viktigeste lærdom i fjor var speedtalking…. må øve opp tungebåndet…. Det blir 3 omganger på hver skole så det gjelder å klare tempo hos deltakerne, skriver Paul Eric i en mail til meg.

Jeg tror han klarer det helt fint!

Babyer som ligger på skinnfell får sjeldnere astma

Babyer som får sove på dyrepels de første tre månedene av livet, kan få redusert risiko for å utvikle astma senere i barndommen, ifølge en ny tysk studie. 

Forskerne mener det kan ha en forebyggende effekt mot astma og allergi å bli eksponert for mikrobiologiske miljøer i dyreskinn og dyrepels. Studien ble nylig presentert på den internasjonale kongressen til the European Respiratory Society (ERS) i München.

Også tidligere studier har pekt at det å bli utsatt for et bredt spekter av bakterier og mikroorganismer, som for eksempel å vokse opp på en gård, fra ung alder, kan beskytte mot astma og allergier.

2400 bybarn undersøkt

I den nye studien har forskerne undersøkt barn fra et bymiljø som hadde blitt eksponert for dyreskinn ved å sove på en skinnfell kort tid etter fødselen. 

De tok utgangspunkt i en database med 3000 friske, nyfødte barn. De fleste var født 1998. Disse barna fyller altså 16 år i løpet av 2014. Forskerne innhentet informasjon om barna var blitt eksponert for dyreskinn i løpet av de første tre månedene i livet, samt informasjon om helsen til barnet inntil de ble 10 år.

Informasjon om 2440 barn ble brukt i studien, og av disse hadde 55 prosent sovet på dyreskinn de første månedene. Tidligere forskning har vist at barn som er oppvokst med katt, har lavere risiko for å få astma.

80 prosent lavere risiko for astma

Resultatene viste at det å sove på en skinnfell har sammenheng med en lavere risiko for en rekke faktorer knyttet til astma. Risikoen for å ha astma i seks-årsalderen var 79 prosent lavere hos barna som hadde sovet på en dyreskinnsfell av et eller annet slag, sammenlignet med dem som ikke var blitt eksponert for dyreskinn.

Risikoen sank til 41 prosent da de ble 10 år. Ifølge tidligere forskning kan astmasymptomer hos små barn, skyldes et eget gen.

-  Tidligere studier har vist at mikrober som er funnet i landlige bosteder kan beskytte mot atsma. Et dyreskinn kan også være et reservoar av ulike typer mikrober, sier dr. Christina Tischer ved  Helmholtz Zentrum München Research Centre.

Hun mener at det er svært viktig å forske videre på aktuelle mikrobiologiske miljøer i dyrepels for å bekrefte denne samvariasjonen.  

Forkjølelse kan utløse astma hos barn som har visse gener, viser tidligere forskning.