Vika-området, i dag noe av Oslos aller dyreste eiendom, var et av de verste og mest forslummede områdene i hele Oslo, den gang Christiania.
– Det var slummens slum, forteller hobbyhistoriker og forfatter Leif Gjerland.
Fram til midten av 1800-tallet spredte Pipervika, som området het da, seg ukontrollert og rotete til vest for byen.
Innenfor bygrensene var det murtvang, og nye bygg måtte bygges av mur. Det førte til at det vokste opp ”plankebyer”, en slags norsk variant av favelaer, langs bygrensene.
Selve Christiania var bitteliten i forhold til Oslo slik vi kjenner det i dag, og Pipervika, sammen med blant annet Grønland og Grünerløkka, ble ikke del av byen før i 1859.
– Det var brennevinsproduksjon og horestrøk og alt som ikke er så sunt, forteller Gjerland.
Oslo skulle rives
Mellom 1920 og slutten av 1970-tallet var det en enorm rivningslyst i Oslo. Møkkete trehus og gamle bygårder skulle vekk for å bli erstattet av en rasjonell og moderne by inspirert av modernismens idealer, hvor folk skulle jobbe i en del av byen, bo i en annen del, og bruke fritiden sin på et tredje sted.
Alle skulle få muligheten til å bo fornuftig i høyhus, med lys, luft, rene flater og under hygeniske forhold. Boligbygging var en av de heteste politiske potetene i mange tiår i Oslo, spesielt etter andre verdenskrig.
I hvert fall 15 strøk skulle bort, blant dem noen av de fineste områdene i nåtidens Oslo. Kampen, Grünerløkka, Rodeløkka, Hammersborg, Sagene og Sandaker var bare noen av stedene som skulle ryddes og saneres, som egentlig betyr ”å gjøre sunn”.
Mange av de gamle trehusene og bygårdene fikk likevel lov til å stå i fred, det ble for dyrt å gjennomføre mange av de store planene, og utbyggingen av drabantbyer som Lambertseter og Manglerud gjorde at mange kunne flytte ut av sentrum.
Men noen områder ble skuret vekk fra Oslo, for å gjenoppstå som forretnings- eller boligstrøk, deriblant slummen i Vika-området.
Røverstatene og slottet
Opp mot toppen av Ruseløkkbakken, bakken fra Vika opp mot slottet, lå slumområdet som ble kalt for Røverstatene. Gatene hadde kallenavn etter ”ville” afrikanske land som Tunis og Algiers.
Samfunnsforskeren Eilert Sundt besøkte Pipervika og Ruseløkkbakken på midten av 1850-tallet, og fortalte om ekstrem fattigdom og lovløse tilstander.
Familiene bodde svært trangt, og Sundt forteller at 285 familier med totalt 1485 personer delte på rundt 165 kjøkken.
I hvert enkelt rom i slumhusene bodde det gjennomsnittelig fire personer.
Blant annet trekker han fram at forholdene var så elendige at også kvinnene faktisk måtte jobbe, et avsnitt som blir litt rart når det tas ut av en historisk kontekst:
”Et træk, som vidner om tarvelige kår, er allerede dette, at manden ikke erhverver nok til familiens underholdning, så konen må deltage i erhvervet ved arbeide for fremmede, såsom vask, skuring, søm, månedstjeneste o.s.v., arbeider, som føre hende bort fra hendes eget husstel og ofte endog i lange stunder udenfor huset.”
Røverstatene lå ganske tett opptil slottet, noe som ikke passet seg særlig godt. Dette området ligger rundt dagens Kronprinsens gate.
Byggeboom
Senere på 1800-tallet var hele Oslo gjennom en voldsom byggeprosess, hvor det også ble satt opp nye bygårder i hopetall i Vika og Ruseløkka. Blant disse var Victoria Terrasse, som har blitt et av Oslos store praktbygg. Victoria Terrasse sto ferdig i 1890.
Der hvor røverstatene lå, ble det bygget leiegårder oppover Ruseløkkbakken, og nede ved vannkanten i gamle Vika.
Mange av disse bygårdene fungerte nesten som et slags gjerde rundt den gamle slumbebyggelsen, for å gi verdighet til slottet og vestkanten.
Vika var også et underholdningskvartal i byen. Her lå Christianias svar på Tivoli i København, sammen med en stor sirkusbygning oppført i 1890. Klingenberg kino ble bygget på den samme tomten etter Cirkus ble revet i 1930.
I 1899 kom det store Kristianiakrakket (Byen byttet for øvrig navn fra Christiania til Kristiania i 1897, og ble til Oslo i 1925), og nybyggingen stoppet brått opp. Virrvarret av gater, smug, gamle trehus og leiegårder fikk forfalle i åresvis.
I de første tiårene på 1900-tallet ble byfornyelse et viktig tema for bypolitikerne i Kristiania. Det var stor innflytting til byen, og en dramatisk og kontinuerlig mangel på boliger og lite plass til å bygge dem.
– Jeg holdt meg for nesa
Arne Lie Christensen er kulturhistoriker og forfatter, og gikk på Ruseløkka skole på begynnelsen av 1950-tallet, i perioden før saneringen av Vika var ferdig.
– Vika for meg var en blanding av gamle, ærverdige hus og slum og fattigdom, forteller Christensen
Christensen bodde ikke i selve Vika, men reiste dit for å gå på skole.
– Det var ekstremt tydelige klasseforskjeller. Fattigfolk fra Vika og oss fra Bygdøy møttes i samme klasse, og forskjellene var veldig synlige. De var rett og slett skitne.
– Det var nesten litt uhyggelig, siden de kulturelle signalene om hvor man tilhørte ble så tydelige.
Han husker spesielt turene opp trappene ved leiegårdsområdet på nedsiden av Victoria terrasse, som nå er revet.
– Det lukta så vondt av urin og andre lukter at jeg gikk og holdt meg for nesa, sier Christensen.
– Jeg husker jeg hørte rykter om at et barnelik ble funnet der, og at det kunne ha vært årsaken til stanken, forteller Christensen.
Byfornyelsen
Innflytelsen fra funksjonalismen ble sterkere utover 1930-tallet, og man skulle prøve å lage en mer effektiv, moderne by.
Vanlige folk skulle få bo i gode omgivelser med sunne sanitære forhold, med mye mer ordnete og renslige forhold enn den gamle slummen.
– Det var også et veldig sterkt politisk ønske om å bli kvitt slummen i Oslo, forteller historiker Johanne Bergkvist ved Oslo Byarkiv, som har skrevet om saneringsplanene i Oslo.
Saneringen av Vika begynte på 1930-tallet, og gikk i rykk og napp i mange år fram til 1960-tallet, da det meste av gamle Pipervika var borte, og strøket ble mer slik vi kjenner den i dag.
Også Enerhaugen, Vaterland og Hammersborg var nabolag som forsvant på grunn av moderniseringen av Oslo.
Referanser:
J. Bergkvist: Sanering eller Rehabilitering? Tobias
Lokalwiki – Pipervika
Eilert Sundt – Om Piperviken og Ruseløkbakken, 1858
Oslobilder.no