Mange i næringen ønsker å ta i bruk lukkede merder, og det er Fiskeridirektoratet positiv til.
Lukkede merdanlegg er forskjellige fra de tradisjonelle anleggene fordi vannet kan settes i bevegelse når merden beveger seg.
Per i dag eksisterer det ikke verktøy som kan forutsi de innvendige bølgene og hvordan dette kan påvirke merdveggene.
Nylig ble et lukket merdanlegg testet ut i Norges største laboratoriebasseng ved Sintef-instituttet Marintek. Ifølge forskningsleder Vegard Øgård Aksnes bidrar testingen til at de forstår mer av de fysiske prosessene og størrelsen og forekomsten av innvendige bølger i merdene.
– Forsøkene er et viktig skritt på veien mot det kunnskapsunderlaget som trengs for å konstruere og dimensjonere trygge lukkede anlegg i sjøen, sier Aksnes.
Ikke for mye vær
De innvendige bølgene kalles ofte sloshing og er et velkjent fenomen fra blant annet tanker i skip som frakter flytende nedkjølt naturgass. Slike innvendige bølger kan påvirke konstruksjonen.
– Det skjer veldig mye i utviklingen av nye konsepter i oppdrettsnæringen for tiden. Spesielt med tanke på de nye utviklingskonsesjonene. For å få ned risikoen i produktutvikling er det viktig å gjennomføre modellforsøk i bassenget. Dermed får vi vite mer om hvordan de nye konseptene oppfører seg i bølger og strøm, sier Aksnes.
Han mener de nye merdene foreløpig bør plasseres på steder med skjerming og ikke der de vil bli utsatt for mye vær.
– Der blir bølgene rett og slett for store, sier han.
Mange ønsker lukkede merder
Fiskeridirektoratet var til stede under forsøkene for å lære mer om lukkede merdsystem. Dette er en forholdsvis ny type konstruksjon, som det er begrenset erfaring med.
– Det er mange som ønsker å ta i bruk lukkede merder. De er lovende med tanke på lusebekjempelse og oppsamling av avfall. Vi synes det er positivt at næringen bruker modellforsøk for å få testet ut designet, sier Erlend Hopsdal Skjetne, rådgiver i Fiskeridirektoratet.
– Denne forskningen vil komme alle i bransjen til gode, understreker han.
Dyrere enn åpne anlegg
Ragnar Joensen som er Group Manager Technology i Marine Harvest opplyser at selskapet ønsker å teste ut ulike typer flytende, lukkede systemer.
– Det overordnede målet er å øke produksjonen av oppdrettslaks i Norge. Vi ser at lukkede systemer kan hjelpe oss med dette. Men vi er fortsatt i en tidlig fase, påpeker han.
Joensen forklarer at selskapet ønsker mer erfaring gjennom testing av teknologien, mer viten om biologisk produksjon i disse systemene og ikke minst mer kunnskap om lønnsomheten i slike anlegg.
– Tanken er at fisk i lukkede anlegg i mindre grad blir utsatt for helseproblemer sammenlignet med åpne anlegg. Samtidig er det dyrere å bygge lukkede anlegg enn åpne systemer, så vi må lære mer for å se hvordan dette best kan hjelpe oss å nå målet om bærekraftig vekst, sier Joensen.
Atomkraftmikroskopet har ingenting med atomkraftverk å gjøre, selv om det kan høres sånn ut.
Navnet spiller på kreftene som finnes i og mellom atomer, på en så liten skala at det ikke er mulig å se det med det kraftigste optiske mikroskopet det er mulig å bygge.
Hvis du faktisk skal observere et atom, kan det gjøres med et atomkraftmikroskop, også kalt atomic-force microscope (AFM).
Et AFM fungerer helt annerledes enn et optisk mikroskop, som kanskje er det første du tenker på når de hører ordet mikroskop.
I dag får oppfinnerne bak atomkraftmikroskopet Kavliprisen i nanovitenskap. Prisen går til fysiker Gerd Binning fra Tyskland, sveitsiske Christoph Gerber som er professor i fysikk, og den amerikanske fysikeren Calvin Quate.
Men hvordan fungerer et AFM?
Et Hexabenzocorone-molekyl. Bildet er laget med et atomkraftmikroskop. (Foto: Science Photo Library/NTB Scanpix)
Som en platespiller
Teknologien er ikke basert på å forstørre veldig små ting ved hjelp av lys og linser, men ved berøring.
En ekstremt liten pigg kan dras over et materiale for å «føle» hvordan materialet ser ut. Piggen kan minne om pickupen på en platespiller, bare på ekstremt liten skala.
Piggen beveger seg over for eksempel ujevnheter i et materiale, og forskerne kan rekonstruere et bilde av overflaten som blir undersøkt etter hvert som det blir tatt flere målinger. Denne metoden er så nøyaktig at du kan skape avbildninger hvor hvert enkelt atom kan skilles fra hverandre.
Men atomkraftmikroskopet har mange flere bruksområder. Den lille piggen kan blant annet brukes til å endre og flytte på enkeltatomer i materialer. Mikroskopet er også videreutviklet siden det ble oppfunnet, og nå fungerer det både på faste og flytende materialer.
Dette åpner for å eksperimentere med for eksempel DNA, ifølge Kavli-juryens begrunnelse.
Et elektronmikroskop-bilde av den bittelille piggen som brukes i et atomkraftmikroskop. (Foto: Materialscientist/CC BY-SA 3.0)
Oppfunnet i 1986
Atomkraftmikroskopet er en videreutvikling av det såkalte Scanning Tunneling Microscope (STM), som ble oppfunnet i 1981. En av Kavli-prisvinnerne, Gerd Binning, var også med på å utvikle denne AFM-forløperen, og han mottok Nobelprisen i fysikk i 1986 for mikroskopet.
I juryens begrunnelse heter det at «atomkraftmikroskopi har skapt mange forskjellige måle- og manipuleringsteknikker, og er uvurderlig i en rekke bruksområder».
Juryen mener også at «atomkraftmikroskopi er en kraftfull og allsidig vitenskapelig teknikk som bringer nanovitenskapen og samfunnet videre».
Sånn ser en «glatt» glass-overflate ut under et atomkraftmikroskop. (Foto: Materialscientist/CC BY-SA 3.0)
Prisvinnerne
Gerd Binning er født i 1947 og er fysiker. Han utviklet atomkraftmikroskopet sammen med Calvin Quate og Christoph Gerber på midten av 1980-tallet.
Mikroskopet ble utviklet ved IBMs forskningsinstitusjon i Zürich i Sveits. Mikroskopet ble beskrevet av de tre forskerne for første gang i denne artikkelen, som sto på trykk i Physical Review Letters i 1986.
Spørsmålet har lenge hengt i luften blant kreftforskere, og vitenskapelige studier peker i flere retninger.
En ny amerikansk studie kommer nå med resultater som antyder en sammenheng.
Studien blir offisielt avsluttet først i 2017, men de foreløpige resultatene gjorde at forskerne publiserte en artikkel allerede nå. Den kan du lese her.
Her er noen av konklusjonene i studien:
Bestrålte hannrotter hadde større risiko for å utvikle sjeldne hjerne- og hjertekrefttyper.
Forskerne fant gliomer – en svulsttype – i hjernen til 2–3 prosent av de bestrålte hannrottene.
De fant svulster i hjertet hos 2–6 prosent av de bestrålte hannrottene.
Rotter som ikke hadde blitt utsatt for stråling, utviklet ikke kreft.
Hunnrotter fikk ikke økt kreftrisiko ved bestråling.
Tvil om funnene
Funnene bygger på en studie av rotter, gjort av det amerikanske forskningsprosjektet National Toxicology Program.
- Vi mener at resultatene er interessante for diskusjonen om risikoen ved mobilstråling, uttalte en av forskerne bak studien, John Bucher, ifølge Sciencemag.org.
Bucher understreket samtidig at resultatene ikke er entydige, og det har vært uenighet blant forskerne i prosjektet om hvilke konklusjoner de kan trekke ut fra resultatene.
forskning.no har tidligere skrevet om mobilstråling i artikkelserien Kan mobilen skade deg?
En av skeptikerne til studien finner vi i Danmark.
Professor og overlege Christoffer Johansen fra Kreftens Bekæmpelses Center for Kræftforskning forsker på mobilstråling. Han er også sakkyndig for danske helsemyndigheter på dette feltet.
Han mener at det er en del problemer med den amerikanske studien:
– For det første er det en liten studie med få rotter. I tillegg synes jeg det er veldig mystisk at forskerne bare ser effekten av mobilstråling hos hannrotter. Det henger ikke helt sammen.
Det er ikke noen logisk forklaring på at det er forskjell på kjønnene, mener han.
– I så fall burde hunnrottene hatt en spesiell beskyttelse mot eksponeringen. Men det er ingenting som tyder på at for eksempel kjønnshormonene beskytter mot stråling, sier Johansen.
Det lave antallet rotter i studien og den mystiske forskjellen mellom hann- og hunnrotter kan, ifølge Johansen, tyde på resultatet er såkalt falskt positivt.
Det vil si at forskerne ved en tilfeldighet har fått et positivt resultat fordi det ikke var mange nok forsøksdyr.
Denne bekymringen deler hjertelege og visedirektør i det amerikanske National Institute of Health, Michael Lauer, som har gjennomgått studien.
I Tidsskriftet Science skriver Lauer at han på bakgrunn av det lave antallet forsøksdyr ikke kan godkjenne forskernes konklusjoner.
Hverken forskningen eller statistikken viser sammenheng mellom kreft og mobilbruk, sier den danske kreftforskeren Christoffer Johansen. (Illustrasjonsfoto: Maskot/Shutterstock/NTB Scanpix.)
Ingen grunn til panikk
Johansen mener at studien ikke gir grunn til bekymring.
– Jeg er veldig sjelden bekymret for data i seg selv. Dette er helt klart spennende og viktig, men det er gjort mange dyrestudier før som ikke har vist noen effekt.
– Vi bør holde øye med alle resultatene som kommer og bruke dem i en samlet vurdering av hvordan vi skal forholde oss til mobiltelefoner og radiofrekvensteknologi.
Johansen har ikke endret holdningen sin til kreftrisikoen ved stråling.
– Forskerne har ikke funnet økt forekomst av kreft hos mennesker som bruker mobiltelefoner.
– I tillegg til at vitenskapelige studier ikke påviser noen sammenheng mellom kreft og mobilbruk, viser statistikken at krefttilfellene ikke øker i de aldersgruppene i de nordiske landene som bruker mest mobil i verden, sier Johansen.
Den nye studien er bare én i rekken av mange studier som har undersøkt sammenhengen mellom mobilstråling og kreft. Og det er ingen entydige konklusjoner.
De blandede resultatene vises også i helseorganisasjonenes vurdering av risikoen.
Siden 2011 har WHO klassifisert mobilstråling som ‘mulig kreftfremkallende for mennesker’.
Slik er det også hos danske helsemyndigheter. Det statlige instituttet for strålebeskyttelse, som ligger under Sundhedsstyrelsen, gir blant annet anbefalinger for mobilbruk. De skriver på hjemmesiden sin:
«Vitenskapelige studier har til nå ikke entydig kunnet påvise helsemessige konsekvenser for mennesker som utsettes for radiofrekvente felter i hverdagen.»
Men fordi det finnes noen studier som antyder sammenheng mellom mobilstråling og kreft, anbefaler Sundhedsstyrelsen at både barn, unge og voksne begrenser bruken av mobiltelefoni.
Nordiske strålevernmyndigheter konkluderte imidlertid i 2014 at det å bruke mobiltelefon ikke gir helseskade, ifølge norske Statens strålevern.
For rundt seks år siden skjedde en av de største oljeutslippene i verdenshistorien. 800 millioner liter olje fosset ut av Macondo-brønnen i Mexicogolfen mellom april og juli i 2010.
Ulykken har fått navn etter boreplattformen Deepwater Horizon som ble brukt ved brønnen.
Men hva skjedde med denne enorme mengden råolje som lakk ut i havet?
Olje er lettere enn vann og det legger seg som et lag på overflaten. Det meste ble ryddet opp, enten brent i overflaten eller tørket og vasket vekk fra strender i området.
Men mye olje forsvant. Så mye som mellom 40 og 80 millioner liter kan ha sunket ned på havbunnen.
Forskere har ikke vært sikre på hvorfor oljen plutselig skulle synke ned i havet. Dette er såpass ukjent at det ikke er en del av utslippskalkulatoren som ble brukt for å anslå selve oljemengden, ifølge en ny forskningsartikkel i tidsskriftet Proceedings of the Natural Academy of Sciences.
I de siste årene har det kommet flere studier om hva som nøyaktig skjer når oljen synker ned på denne måten. Spørsmålet har også vært om det meste av oljesølet på havbunnen kommer fra ulykken, eller om det har piplet opp fra naturlige kilder i den oljerike golfen.
Forskerne bak den siste artikkelen mener å kunne vise at oljen som lå på havbunnen etter ulykken faktisk kommer fra Deepwater Horizon-utblåsningen.
Oljesøl brennes opp etter Deepwater Horizon-ulykken (Foto: US Coast Guard)
Snøstorm
Forskerne bak teorien kaller det en skitten undervannssnøstorm, og fenomenet ble beskrevet i en Nature-artikkel i 2013.
Undervannssnø er skyer av døde, bittesmå havdyr som synker ned gjennom havet.
– Vi visste at oljesøl kan bli trukket ned av undervannsnø, men vi visste ikke at oljen holdt seg i vannet så lenge, sier Beizhan Yan i en pressemelding. Han er forsker ved Lamont-Doherty Earth Observatory i New York, og han har ledet den nye studien.
Når oljen har ligget i overflaten en stund, blir den påvirket av vind, vær, sollys og mikroorganismer.
Denne oljen, sammen med brent olje fra de brennende flakene og drillgjørme klumper seg sammen med døde alger og synker ned til havbunnen.
Forskerne satte opp et innsamlingsbrett på havbunnen i området rundt Deepwater Horizon. Prøvene ble tatt mellom august i 2010 og oktober i 2011.
Prøvene viste at den skitne snøstormen fortsatte i lang tid etter opprydningen og oljebrenningen. Selv to måneder etter at arbeidet var ferdig dalte det fortsatt ned oljerester på havbunnen.
Ulykken skjedde samtidig med en spesielt diger algeoppblomstring i golfen, noe som kan ha trukket mer olje med seg.
Forskerne har også lett etter spor av selve oljeboringen. Når det bores etter olje, brukes det også borevæske for å blant annet rense og smøre borehullet. Dette kan være en blanding av vann, olje og andre kjemiske stoffer.
Det brukes også barium for å gjøre væsken mer tyktflytende, og forskerne har lett etter dette «bariumbeviset» for at oljen og forurensningen på havbunnen kommer fra Deepwater Horizon-ulykken.
Forskerne fant spor etter barium i olje- og gjørmerestene i prøvene fra havbunnen. Barium-forurensningen fortsatte i hele fem måneder etter opprydningsarbeidet var ferdig.
Forskerne mener dette betyr at oljeforurensningen på havbunnen må ha kommet fra ulykken, og framtidige opprydninger må ta høyde for at millioner av liter med olje forsvinner ned i havdypet på denne måten.
Opprydningsfartøy samler sammen oljen i overflaten etter utslippet. De mørke feltene er råolje. (Foto: DVIDSHUB/ CC BY 2.0)
Dyrelivet
Forskerne vet ikke hvordan det gikk med dyrene og algene som lever i disse økosystemene, siden det ikke var en del av denne studien.
De mener at forurensningen sannsynligvis påvirker livet som lever helt nede på bunnen av havet, men det er ikke klart hvordan det har skjedd.
En tidligere studie har vist at råoljen kan gi hjerteproblemer for tunfisken som lever i Mexicogolfen. Bittesmå mengder råolje skadet hjertene til Mexicogolf-tunfisken, ifølge denne studien fra 2014.
Men noen organismer får en bankettmiddag når det skjer et utslipp på denne skalaen. Store mengder metan var også en del av utslippet, men mye av dette ble spist opp av gass-etende bakterier, ifølge denne studien fra 2011.
«Norske Løve» er sendt til Norge av regjeringen i København. Fregatten skal beskytte trafikken langs norskekysten under den pågående krigen mellom England og Nederland om herredømmet i verdenshandelen.
Kaptein Morsing legger fregatten i ly av Eigerøy ved Eigersund i Rogaland. Men ankertauene må gi tapt i stormen. «Norske Løve» driver hjelpeløst mot klippene.
Det 230-mann store mannskapet greier å hale henne inn i en liten bukt og får reddet en del utstyr, blant annet noen av de 44 kanonene. Men selve fregatten kan ikke reddes. «Norske Løve» går til bunns.
Tydelig adresse
I år har den dansk-norske marinens stolthet ligget på havets bunn i 350 år, men det har aldri vært noen hemmelighet hvor hun befinner seg. For bukten hun gikk ned, har siden hatt navnet «Løvebukta».
Bukten ligger i tillegg nedenfor en forhøyning kalt «Skansane», som betyr skansen eller befestningen. Ifølge skriftlige kilder kommer stedsnavnet fra bolverket mannskapet bygde under redningsarbeidet for å beskytte seg mot pirater .
– Stedsnavn kan fortelle mye – også om dramatiske hendelser i fortiden, påpeker språkprofessor Inge Særheim ved Universitetet i Stavanger.
Nyttig for arkeologer
Men stedsnavn er ikke bare nyttige for språkforskere og historikere.
Da Stavanger Sjøfartsmuseum på slutten av 1970-tallet startet letingen etter «Norske Løve», var navnene til god hjelp, og i 1980 ble det meldt om funn på havbunnen i Løvebukta. Året etter startet utgravingene som resulterte i funn av en støpejernskanon og 20 kanonkuler.
– Vi kan ikke være sikre på at gjenstandene stammer fra «Norske Løve», men navnet på funnstedet gjør det svært sannsynlig, sier marinarkeolog Arild Skjæveland Vivås ved Stavanger Sjøfartsmuseum.
Han legger til at sannsynligheten for å finne rester av selve skipet var liten.
– Funnstedet ligger utsatt til, så treverk er borte for lengst, sier han.
Klokkene kimer fra Klokkeskjeret
En annen historie handler om Klokkeskjeret ved øya Håstein i Sola kommune. Skjæret består av to steiner, Stora og Litla klokka. En bukt på selve øya kalles Klokkebaien.
Muntlig tradisjon forteller at navnene skriver seg fra det som skjedde da klokkene fra Stavanger domkirke på 1500-tallet skulle fraktes til København for å støpes om til kanoner på et av kongens slott.
En slik transport er også omtalt i skriftlige kilder. I et brev datert 29. april 1558 fortelles det at høvedsmann Christoffer Valkendorf, etter begjæring, sender til Herr Mogens Gyldenstjerne i København 13 klokker som skal støpes om til kanoner for slottet.
Men skipet med klokkene skal ikke ha kommet fram til København. Det fortelles at det rant på grunn ved Håstein og sank.
Gamle fiskere forteller at når det er storm med mye sjø ved Håstein, hører de kirkeklokker ringe fra havbunnen. Når de hører dette, går de aldri ut med båtene.
Dykkere har lett etter skipet og fant et vrak fra 1500-tallet, men ikke kirkeklokkene.
Skriftlig materiale fra 1600-tallet styrker troverdigheten til historien om Klokkeskjeret.
I boken «Norriges Beskrifelse» fra rundt år 1600 fortelles det om at «Under den Øe Haasteen bleff et aff Kongens Skib Anno 1558 som hafde 5 Klocker inde, der bleff udtagen aff Stavanger domkircke».
– Men hvorfor klokkene aldri er blitt funnet, er et mysterium, sier professor Særheim.
Kosmosgrunnen og Ofeliasteinen
Andre stedsnavn fra skipsvrak langs kysten av Sør-Vestlandet er Kosmosgrunnen på Flatholmen ved Kvitsøy, etter barken «Kosmos» fra Kristiansand som forliste i mars 1920,
I februar 1884 forliste skonnerten «Vesta» fra Stavanger ved Tunge i Randaberg nord for Stavanger. Stedet hun gikk ned, kalles ennå Vestasteinen.
Ofeliasteinen ved Hårr i Hå på Jæren har navn etter dampskipet «Ophelia» fra Glasgow som gikk ned her i januar 1880. Fortunholmen ved Holmane i Hå på Jæren har fått sitt navn etter et skip som het «Fortuna» og som gikk på holmen og forliste.
Fortunholmen ved Holmane i Hå på Jæren har fått sitt navn etter et skip som het «Fortuna» og som gikk på holmen og forliste. (Foto: Inge Særheim)
Inntektskilde
Opphogging av skip og sanking av vrakgods har vært en god inntektskilde for bønder langs Jærkysten. Det avsløres også i stedsnavn som for eksempel Tynevika ved Hodne i Klepp, etter skipet «Tyne».
En spesiell hendelse er knyttet til navnet Galgarinda (galgebakken) på Orre i Klepp på Jæren. Navnet skal stamme fra et skip som strandet i området på 1600-tallet.
Det fortelles at noen av mannskapet lå halvdøde på stranden, men folkene fra den nærmeste gården gjorde ingenting for å hjelpe. De var mer interessert i å plyndre vraket.
Bekreftelsen
Da dette ble kjent av de lokale myndighetene, skal fire menn fra gården ha blitt straffet med henging på Galgarinda.
– Det er ofte vanskelig å komme til bunns i slike historier. Er det bare en historie eller er det sant? Kunne navnet henspille på en annen form for galge, for eksempel en galge for tørking av fisk, en såkalt notgalge? sier Særheim.
Men for noen år siden dukket det opp et dokument i Statsarkivet i Stavanger. Dokumentet bekrefter at to menn ble henrettet ved henging fordi de hadde plyndret et skip vinteren 1613–1614. Forbrytelsen var at de hadde tatt gods som tilhørte kongen, som hadde rett på vrakgods, ikke at de hadde latt være å hjelpe de skipbrudne.
– Dokumentet bekrefter og daterer hendelsen og historien knyttet til stedsnavnet som har vært overført muntlig i 400 år, sier professoren.
Hvis regjeringen ønsker å få folk til å fly mindre, er en avgift på 88 kroner per flyreise lite, særlig på lange turer, mener Harald Thune-Larsen, forskningsleder ved Transportøkonomisk institutt (TØI).
– 80 kroner for en tur til Thailand gjør ikke så mye til eller fra for om folk reiser eller ikke, sier Thune-Larsen til Vårt Land.
Venstre foreslo i sitt alternative statsbudsjett en avgift på 50 kroner på flybilletter innenlands og til Europa, og mellom 175 og 300 kroner på flyreiser til utlandet. Arbeiderpartiet vedtok på sitt landsmøte i fjor å utrede en flyseteavgift etter tysk mønster, der langdistansereiser vil få en avgift på nærmere 400 kroner.
– Det kunne nok få mer effekt. Da ville den ramme flyginger til mål som Thailand og USA mye hardere, sier Thune-Larsen.
Forskeren regner med at Ryanair nå vil utnytte flyflåten sin et annet sted i verden, men eventuelt redusere den på sikt hvis avgiftene blir enda høyere enn i dag. På lang sikt tror han at avgiften kan få noe å si for flytrafikken i og til og fra Norge.
– Men om man mener at avgiften skal ha miljøeffekt, reagerer jeg på at den ikke er innrettet mer etter avstand. Lange flyreiser forurenser mye mer, sier Thune-Larsen.
Det er vanskelig å definere og vurdere samfunnsnytte, bærekraft og etikk, blant annet fordi folk er uenige om hva som er viktigst.
Genteknologiloven sier at «framstilling og bruk av GMO skal skje på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte, i samsvar med prinsippet om bærekraftig utvikling og uten helse- og miljømessige skadevirkninger. Ved avgjørelse om godkjenning skal det legges vesentlig vekt på samfunnsmessig nytteverdi og om GMO-en er egnet til å fremme en bærekraftig utvikling».
La oss for enkelhets skyld holde helse- og miljørisiko utenfor, siden disse uansett omfattes av lovpålagte og grundige risikovurderinger. Da er arbeidsplasser, kunnskapsoppbygging, økonomi og livskvalitet eksempler på forhold som kan inngå i en vurdering av samfunnsnytten. Behov for jordbearbeiding, gjødsling, sprøyting, vann, energibruk og mengde produsert mat er eksempler på forhold som kan inngå i en bærekraftvurdering.
Personlige verdivalg er sentrale for etikkvurderinger: Skal vi for eksempel tillate noe i et produsentland som vi ikke ville tillatt i vårt eget?
Bioteknologirådet vurderer samfunnsnytte i nasjonalt perspektiv, mens bærekraft og etikk vurderes i globalt perspektiv. For å bli mer konkret: Hva betyr det for antall arbeidsplasser hvilken potetsort man dyrker? Skal økonomiske fordeler tilfalle en bedrift, en næring eller hele samfunnet for å være samfunnsnyttige? Er det noen som dokumenterer og analyserer hvordan potetsortene påvirker bærekraft? Bør vi spise mer potet og er det viktig at potetene da er dyrket i Norge? Er tørråte på potet et så stort problem at en tørråteresistent GMO-potet er samfunnsnyttig, bærekraftig og etisk forsvarlig? Ville sistnevnte gi flere arbeidsplasser, mindre avlingstap, bedre inntekter, billigere poteter til forbrukerne, bedre utnyttelse av gjødsel, vann og energi, gjøre potetene mer delikate og øke lysten til å spise dem?
Hvor mange «ja» må til for at GMO-poteten da er mer samfunnsnyttig, bærekraftig og etisk forsvarlig?
Setter spørsmålstegn ved testing
Vil det bli behov for flere og dyrere tester hvis GMO-maisen 1507 ikke forbys? Odd-Gunnar Wikmark ser ut til å mene det i kronikken sin på forskning.no.
Faktum er at bedrifter som importerer produkter som kan inneholde GMO, allerede tester disse, både i Norge og EU. Det vil bedriftene helt sikkert fortsette med, uansett hvilke GMO-er som er godkjent eller ikke. Den vanligste GMO-testen for mais går ut på å sjekke om maisen inneholder markøren P35S. Denne markøren finnes i 1507 og flertallet av andre kjente GMO-mais. Dersom markøren blir påvist i et produkt, vil man konkludere med at produktet inneholder GMO. I praksis vil det da ikke komme på markedet. Det blir altså verken mer eller dyrere testing, i motsetning til det Wikmark hevder.
Jeg forstår Wikmark slik at han mener at kostnadene forbundet med testing og merking skal veie tungt og negativt når vi skal vurdere samfunnsnytten av GMO. Er dette et prinsipielt synspunkt? Vil det synet også gjelde for en ellers åpenbart samfunnsnyttig GMO? Er det slik at noe er mindre samfunnsnyttig bare fordi det er GMO?
Å dokumentere samfunnsnytte
Wikmarks kollegaer ved GenØk har ved flere anledninger uttrykt skepsis til at GMO-produsentene selv framskaffer dokumentasjon som skal brukes til å vurdere helse- og miljørisiko ved en GMO.
Hva da med dokumentasjon knyttet til bærekraft og samfunnsnytte? Hvem skal skaffe informasjonen? Hvordan sikre at vi kan stole på den? Og hva man skal sammenligne med? Det er generelt lite dokumentasjon knyttet til bærekraft- og samfunnsnytte for ikke-GMO.
Her kan det fort bli store tilleggskostnader for å framskaffe dokumentasjon etter lovens krav.
Bør 1507 mais godkjennes i Norge?
Det er et viktig prinsipp å vurdere godkjenning av hver enkelt GMO som en egen sak. Medlemmene i Bioteknologirådet må derfor vurdere 1507 mais alene. Dagens råd har ikke uttalt seg om 1507 mais, selv om man kan få inntrykk av det i Wikmarks kronikk 11. mai. Derimot uttalte en tidligere Bioteknologinemnd seg i 2013 om 1507 mais.
På grunnlag av foreliggende dokumentasjon konkluderer jeg med at denne GMO-en ikke har samfunnsmessig nytteverdi utover annen mais. Jeg kan heller ikke se at den aktivt fremmer en bærekraftig utvikling. På den annen side kan jeg ikke se at den er mindre nyttig og bærekraftig enn annen mais. Hvis loven skal tolkes slik at en GMO bare kan godkjennes dersom den gir økt samfunnsnytte og bærekraft må 1507 mais etter dagens lov forbys.
Jeg tolker imidlertid loven slik at en GMO kan godkjennes så lenge den ikke er mindre samfunnsnyttig og bærekraftig enn alternativet. En slik linje har et samlet Bioteknologiråd også lagt seg på i vurderingen av genmodifiserte nelliker i februar 2016. Jeg mener derfor at 1507 mais ikke bør forbys.
For deler av næringslivet kan det for øvrig gjøre handel mellom Norge og EU enklere dersom Norge harmoniserer GMO-godkjenninger med EU. For noen vil det utgjøre en åpenbar samfunnsnytte. Departementets kommende beslutning om GMO-maisen 1507 kan komme til å bli et lite skritt i den retningen.
– Det er helt jordskjelv her i byen. Folk i alle posisjoner har røket, fra sjefer til ansatte i kantina, sier Astri Kvassnes.
Hun er en av forskerne ved IRIS i Stavanger som har mistet jobben på grunn av oljekrisen.
Det er sjelden forskere blir sagt opp her i landet. Får du først fast jobb, noe som ikke er enkelt, blir du gjerne sittende til du går av med pensjon.
Men i Stavanger er det unntakstilstand. Den registrerte arbeidsledigheten steg med nesten to prosentpoeng i løpet av fjoråret. Nå ligger den på 4,6 prosent, langt høyere enn for resten av landet. Statistisk sentralbyrå anslår at den reelle arbeidsledigheten er enda høyere, for det er ikke alle som melder fra til Nav.
Nylig foreslo regjeringen i revidert statsbudsjettet en krisepakke til Sør- og Vestlandet. For det er ikke bare oljearbeiderne som rammes. Snekkere, industriarbeidere og kontoransatte har også fått merke det. Og forskere.
Forskningsinstituttet IRIS holder til på Ullandhaug utenfor Stavanger sentrum. I fjor måtte arbeidsplassen kutte betraktelig i staben på rundt 200. Hver tiende ansatt forsvant. I tillegg ble flere permitterte, og nye permitteringer venter i år. For IRIS lever av oppdrag fra næringslivet, og hadde i stor grad gjort seg avhengig av oljeindustrien.
Arbeidsledige geologer
Det var ikke planen til Astri Kvassnes å skifte beite i fjor, etter tolv år som forsker – så vidt kommet i gang, etter forskningsverdenens målestokk.
– Det var kjipt. Men man får bare innrette seg etter det som skjer, sier Kvassnes, som jobbet mest opp mot gruveindustrien.
Geologen er likevel ved godt mot når vi møter henne på gründerhuset i sentrum av byen. Der hun inntil nylig har hatt kontorplass og fått gratis kurs, tips og en heiagjeng av andre enkeltmannsforetak og små bedrifter på kjøpet. Hun har nemlig startet for seg selv.
– Velkommen til Stavanger! Her er det mange geologer som slenger rundt for tida. Så det å skape noe selv, er en fin måte å holde seg i aktivitet på, sier hun.
– Det er mye positivitet her på huset, alle støtter hverandre. For meg ble dette en mulighet til å få gjøre noe helt annet. Jeg synes at man må se på alt som skjer som en gave, som av og til kommer i en litt merkelig innpakning.
Kvassnes dannet bedriften ReStone i februar sammen med en forsker fra Bergen. «Vi hjelper deg med dine steinfrustrasjoner», står det på nettsidene deres. De to geologene vil lage et system for å bruke stein om igjen. 80 millioner tonn løsmasser fra anleggsindustrien dumpes hvert år. De må da kunne brukes til noe fornuftig? Tanken har allerede vekket fylkeskommunens interesse.
Ideen fikk hun mens hun jobbet på IRIS, men da hadde hun ikke tid til å gjøre noe med den.
Mindre energiforskning
Forskningsdirektør Ole Ringdal ved IRIS har måttet si opp flere ansatte på riggen Ullrigg, som tester løsninger for oljebransjen. (Foto: Ida Kvittingen, forskning.no)
For bare et år siden virket forskerjobben svært sikker.
Men hun var med i fagforeningen, og skjønte snart hvor det bar. De ansatte snakket mye om prosessen da nedbemanningene ble varslet. Kvassnes hadde nettopp skiftet avdeling og regnet ikke med at hun satt særlig trygt. Så hun forberedte seg og tenkte gjennom hva det ville bety for henne.
– Alle blir jo likevel overrasket og håper i det lengste, sier hun.
– Det var en veldig rar stemning på huset, litt uforløst til vi visste hva som skulle skje. Det er rart både være de som må gå og de som blir igjen.
Nedbemanning var heller ikke tidligere i tankene til hennes tidligere sjef, direktør Ole Ringdal ved IRIS.
– Det er tunge tider, sier han.
– Vi merker det over hele fjøla – mest i avdelingen for energiforskning, men det er vanskelig også for miljøforskning og samfunnsforskning.
Selv om den største avdelingen på forskningsinstituttet får oppdragene sine fra oljeindustrien, og dermed er sårbare for svingninger, har forskning vært regnet som en ganske stabil bransje.
– Vi slet med forståelsen hos de ansatte i begynnelsen, for at det var nødvendig. Det hadde vel ikke helt gått opp for dem at også vi var rammet. I dag tror jeg ikke det er noe spørsmål, sier Ringdal.
Han har måttet kutte over hele linja, ikke bare i avdelingene som driver direkte med olje.
– Kommer til å gjøre vondt lenge
Men flest har mistet jobben på Ullrigg. Det er der IRIS tester ut nye oppfinnelser til bruk i oljeboring, rett utenfor vinduene til forskerne.
Ullrigg er en fullskala oljerigg, med brønner, boretårn og det hele. Ringdal har utsikt til den fra kontorbygget.
– Oppsigelsene var uten tvil det tyngste, sier han ettertenksomt.
Det er andre året IRIS strammer inn. Instituttet reduserte kostnadene i fjor med 25 millioner, tilsvarende ti prosent av omsetningen. Innsparinger ble gjort på alt fra pensjon til vaktmestertjenester.
De regner med å være i balanse snart. Men det blir neppe noen stor lønnsforhøyelse på dem som er igjen. Toppsjefen selv kommer til å gå ned i lønn for å få det til å gå rundt.
– Dette er ikke over ennå, det er ganske klart. Det kommer til å gå bra. Men det kommer til å gjøre vondt en god stund.
For høy lønn
Burde de forutsett dette?
Det mener en av de gjenværende forskerne til Ringdal. Ifølge forskningsleder Martin Gjelsvik kan vi alltid vente oss at det som går opp en eller annen gang faller ned.
Ringdal mener at ingen var forberedt på de kraftige fallene i oljeprisene, men han hadde fått varsel om innsparinger fra oljeindustrien og regnet med at den ville komme til å måtte stramme inn kostnadene på et eller annet tidspunkt. De hadde skutt i været.
– Vi ble jo en del av det selv også. Vi måtte betale lønninger til ansatte innen olje og gass som er uforholdsmessig høye for i det hele tatt å få ansatt noen, sier han.
Martin Gjelsvik forsker på innovasjon og hevder at det er helt nødvendig å stå på flere bein for å bli mindre sårbar når krisetidene kommer. Det gjelder å ha kunnskap og teknologi som kan brukes på flere områder slik at man raskt kan snu seg rundt. Forskerne må ikke satse alt på ett kort.
Ringdal er delvis enig.
– Vi kunne nok hatt flere bein å stå på. Men hvis vi hadde jobbet mindre med olje, ville faktisk norsk oljeindustri gått glipp av viktig kunnskap.
Vil forske på nye områder
Nå prøver IRIS likevel å sette flere bein under seg. De satser på helse. Det har ikke forskningsinstituttet drevet noe særlig med før. Men med universitetssykehuset som framtidig nabo er det muligheter.
Ringdal vil at oljeteknologene skal lære seg helseteknologi. Og omvendt. Helst skal de utvikle helt nye ideer sammen. Det kan skape både nye arbeidsplasser og produkter.
Men helsesatsingen er ikke noen krisepakke for IRIS, forklarer Ringdal. Først og fremst er pengene som kom over årets statsbudsjett en del av myndighetenes satsing på næringsutvikling for å få regionen på beina.
Til syvende og sist gagner det likevel IRIS om forskerne der får flere oppdrag.
– Vi har en gruppe forskere som jeg tror, hvis vi lykkes, vil forske på nye områder etter hvert.
Foreløpig dreier det seg mest om idémyldring og møter mellom fagfolk. Det er ingen planer om nye stillinger.
Flere permitteringer
Det er uansett vanskelig å tjene like mye penger på helseforskning som på oljeforskning. Hva skal oppdragsforskningsinstituttet da leve av framover? Den desidert største oppdragsgiveren har vært oljenæringen.
– Jeg tenker at vi må tilby kompetansen utenlands. I Stavanger har vi kanskje hatt det litt for godt. Vi har ikke utnyttet mulighetene som har vært der. I gode tider tjener alle penger, også de som ikke er gode.
Ringdal mener likevel de kan leve av oljeforskning en god stund framover.
IRIS har fortsatt oppdrag fra oljeindustrien, men nå dreier det seg mye om å effektivisere produksjonen. Alle vil bore raskere og mer automatisk nå. Og de vil suge opp hver minste dråpe olje uten å søle bort noe på veien.
Likevel har Ringdal varslet flere permitteringer. Han gleder seg ikke. Selv om han ikke lar ansatte gå hjemme fordi de har gjort en dårlig jobb, men fordi IRIS må spare kostnader.
Gründerne Astri Kvassnes (til venstre) og Karin Berentsen i Kaisa Consulting AS har nok å henge fingrene i mens de prøver å etablere en egen yrkesvei i Stavanger. Men næringsbygget over gata, i speilbildet, står tomt. (Foto: Ida Kvittingen, forskning.no)
Ikke lenger personlig
– Oppsigelse er ikke personlig lenger her i byen, sier Astri Kvassnes, forskeren som mistet jobben.
– Det er ikke de ansatte som har gjort noe galt – det er bare oljekrise.
Hun kjenner mange som har blitt arbeidsledige. Det er den nye hverdagen i Stavanger.
Gatelangs i Stavanger er det vanskelig å unngå å høre om krisen. Oppsigelser diskuteres på nabobordet på en restaurant. En ansatt på en kafé jobbet egentlig med IT i oljeindustrien, men har nå strøjobber i barnehage og selger øl i sentrum. På Nav-kontoret får du i dag selskap av mange.
Det kan virke overveldende. Da er det en fordel å holde seg i aktivitet.
– I gründermiljøet er det full fart – det er ingen som har tid til å sitte og grine i cornflakesen, sier Astri Kvassnes.
Foreløpig er den vesle bedriften ikke noe å leve av. Men med det aller første oppdraget, oppstartsmidler fra ulike organisasjoner, arbeidsledighetstrygd og en ektemann som er i jobb, holder hun hodet over vannet.
– Fordelen er at forskere ikke er vant til å tjene så mye, sier Kvassnes med et smil.
– Og om vi ikke får dette til, har vi i hvert fall lært masse og hatt det utrolig gøy underveis.
For også bransjen hun vil selge stein-ideen til, sliter. Anleggsbransjen har mindre å gjøre for tida.
– Mange lokaler står ledige, så det bygges veldig lite. Se der, sier hun og peker mot et gapende tomt næringsbygg over gata.
Men veier skal fortsatt bygges. Regjeringen vil gi 250 millioner til vedlikehold av kommunale veier, bygg og anlegg på Sør- og Vestlandet over revidert nasjonalbudsjett. Og Kvassnes har allerede en fot innenfor døra hos fylkeskommunen i Rogaland.
Forskere som arbeider med registrering av metangass i lufta, er avhengig av å kunne ta sensoren med seg.
– Den lille og mobile metangassensoren vi har utviklet, er rimeligere å produsere enn de som allerede finnes på markedet i dag.
Det sier Stian Andre Solbø, seniorforsker i Norut Tromsø. Han har fulgt utviklingen av den nye metangassensoren på nært hold.
Seniorforsker Stian Andre Solbø ved Norut Tromsø. (Foto: Norut)
– Vi er i gang med å utvikle en prototype på en liten, sensitiv og bærbar metansensor som kan erstatte de store og gammeldagse sensorene. Vi utvikler prototypen nå, men det gjenstår mer forskning før vi er helt i mål. Dette er grunnforsking, og det vil være et gjennombrudd å få utviklet en prototype som virker optimalt, sier Solbø.
Sensoren oppdager naturlige og menneskeskapte metangassutslipp og er i første omgang ment som et viktig verktøy for miljøforskere. Derfor er det viktig at den er liten, lett å ta med seg og enkel å bruke i droner.
Oppvarming av jorda gjør at stadig mer metangass frigjøres fra naturkilder som tundra og våtmarker. Det blir stadig viktigere å kunne måle konsentrasjonen av metangass over store og utilgjengelige områder.
– Når permafrost og tundra smelter, vil det frigjøres mer metangass. Med den bærbare sensoren får forskerne en ny mulighet til å få finskalamålinger av metangasskonsentrasjonen i lufta over store områder, sier Solbø.
Liten og lett
– Målet har vært å utvikle en liten og lett sensor som er sensitiv nok til å registrere metangass i lufta, sier forsker Jana Jágerská ved UiT Norges Arktiske Universitet.
Hun er en av flere forskere som har bidratt med studier rundt den nye metangassensoren.
– Poenget er at den skal kunne brukes på mindre ubemannede droner som kan fly over større og vanskelig tilgjengelige områder for å registrere metangasskonsentrasjonen i lufta, sier Jágerská.
Resultater så langt, viser at sensoren ikke bare er mindre og lettere å håndtere enn de som allerede finnes på markedet. Den er også mer sensitiv.
Jana Jágerská, forsker ved UiT Norges arktiske universitet. (Foto: UiT)
– Den er 10 til 100 ganger mer sensitiv enn andre løsninger i samme prisklasse, sier Jágerská.
Hun peker på at det er mulig å oppdage selv små forekomster av metangass i lufta, helt ned til 10 ppm (parts per million).
Olje og skipsfart
– Sensorene skal i første omgang brukes av forskere til å registrere metangasskonsentrasjon fra naturlige kilder som våtmarksområder, tundra og hav og fra industriell virksomhet på land og til havs. Derfor er det viktig at den er sensitiv og leverer presise målinger, sier Jágerská.
Foreløpig er det ikke meningen at skipsfarts- og oljeindustrien skal bruke sensoren.
– Den kan brukes til å oppdage metangasslekkasje i rør og høye industripiper. På sikt har den også potensial til å kunne brukes til å oppdage gasslekkasjer på skip og oljerigger, sier Jágerská.
Bakgrunn:
Sensoren er en del av doktorgradsarbeidet til Firehun Tsige Dullo ved UiT Norges arktiske universitet og Norut. Prosjektet er finansiert av Forskningsrådets Forskningsløft i Nord-satsing.
