Én av SMS-ene ble sendt ut før valgdagen, mens den andre kom på selve valgdagene og hadde følgende tekst: «Hei! Har du stemt? Hvis ikke, kan du ennå rekke det. Valglokalene er åpne fra kl. XX til kl. XX i dag. Delta i valget! Hilsen valg.no». Målt mot en kontrollgruppe som ikke fikk disse meldingene, viser forsøket at påminnelsene fikk flere unge velgere til å stemme, melder NRK.
– Det å sende ut disse SMS-ene økte valgdeltakelsen blant unge under tretti år med fem prosent, men hadde langt mindre effekt på eldre, sierforsker Johannes Bergh ved Institutt for samfunnsforskning, som sto bak forsøket.
Det ble også sendt ut tre versjoner av et informasjonsbrev til innvandrere med stemmerett. De hadde ulik effekt, men det som gjorde størst utslag var versjonen som beskrev den lave valgdeltakelsen blant innvandrere og oppfordret mottakeren til å stemme.
– Alle brevene inneholdt litt informasjon om hvordan man stemmer og hvorfor man bør stemme, forklarer Bergh.
– Dette er et verktøy for forskning og teknologiutvikling, men også for utdanning og trening, sier Jan Einar Gravdal i IRIS Energi.
Han leder utviklingen av Virtuell Arena, verdens første boresimulator på internett. Nyvinningen kommer fra forskningsinstituttet IRIS sine fagmiljøer i Bergen og Stavanger, hvor forskere i 30 år har jobbet med modeller for hva som skjer nede i en brønn under boring.
Den internettbaserte simulatoren gjør at mye av denne forskningen nå blir tilgjengelig for alle som ønsker å teste nye boremetoder og utstyr eller drive med undervisning i brønnteknologi.
– Det er altfor dyrt og vanskelig å teste nytt utstyr og programvare eller lære opp studenter under virkelige boreoperasjoner. Med den nye simulatoren får forskere og studenter tilgang til data som er mest mulig realistiske, og hvor de kan legge inn sine egne variabler, sier Gravdal.
Store forventninger
Både studenter, forskere og kommersielle aktører har store forventninger til den nye simulatoren, ifølge prosjektleder Fionn Iversen. Forskningsrådet har støttet prosjektet med nesten 50 millioner kroner, i tillegg til at flere oljeselskaper bidrar.
– Interessen er stor fra universiteter i Norge, USA, Tyskland, Storbritannia og Brasil, og på den kommersielle siden finnes det simulatorleverandører som ønsker mer avanserte modeller enn de har i dag. Med et web-grensesnitt kan de oppnå dette uten å måtte vedlikeholde simulatoren selv, sier Iversen.
Studenter i boreteknologi og modellering ved Universitetet i Stavanger (UiS) har allerede begynt å bruke en foreløpig versjon av Virtuell Arena i undervisningen.
– Tidligere brukte studentene hovedsakelig bøker i opplæringen. Virtuell Arena er den første online simulatoren til samme formål. Den tilbyr studentene praktisk erfaring gjennom visualisering og er et svært kraftig og anvendelig verktøy, sier førsteamanuensis Dan Sui ved Institutt for petroleumsteknologi ved UiS.
Løser et ømt punkt
Virtuell Arena er designet som tre store delprosjekter, hvor det første består av beregningsmodeller. Det andre er selve simuleringen av boreoperasjonen, mens det tredje består av koblingen mot Ullrigg bore- og brønnsenter i Stavanger. Dette er en av de mest avanserte fullskala testmulighetene i verden, med en offshore-type borerigg og tilgang til sju brønner.
Ifølge leder for Ullrigg bore- og brønnsenter Oddvar Skjæveland er den nye simulatoren en viktig brikke for å oppnå fullautomatisering av boreprosesser – et ømt punkt i den globale oljeteknologien.
– Mange miljøer utvikler i dag automatiserte og robotiserte løsninger på enkeltområder. Vår plan er å sette sammen fragmentene til en fullautomatisering av hele prosessen, med et åpent grensesnitt mot industrien. Med Virtuell Arena kan vi tilby simulerte operasjoner i forkant av prosjekter med hele riggen. Dermed senker vi terskelen for komplekse tester som næringen er avhengig av, sier Skjæveland.
Full lansering i 2018
Etter planen skal den internettbaserte boresimulatoren lanseres i fullversjon sommeren 2018.
Nylig ble den testet på universitetet i Rio de Janeiro i Brasil. Testen var vellykket, noe som gir en pekepinn på hvordan Virtuell Arena vil bli brukt.
Simuleringen foregår ved at man først legger inn data om den situasjonen som skal gjenskapes. Det kan for eksempel være data om berggrunnen, tetthet og strømningsegenskaper ved borevæsken.
Simulatoren vil deretter beregne konsekvensene av for eksempel å bore inn i en formasjon med høyere trykk enn forventet og påfølgende plutselig innstrømming av olje eller gass. Dette er det viktig å kontrollere under en operasjon.
– Med Virtuell Arena vil du kunne simulere på en veldig realistisk måte alle effekter som kan inntreffe, sier Gravdal.
Kapasiteten til Virtuell Arena er foreløpig 100 samtidige simuleringer, og hver kjøring vil kunne følges av mange personer. Verktøyet kan brukes enten i en virtuell boresituasjon av forskere, eller der en foreleser vil hente fram boreoperasjonen på en storskjerm foran studenter og visualisere forskjellige scenarier med realistisk feedback fra brønnen.
– Alle som har interesse, enten det er rene forskningsmiljøer eller utdanningsinstitusjoner, vil kunne logge seg inn og opprette brukere, sier Gravdal.
Insekter kan være plantenes verste fiender. Gresshoppesvermene i Bibelen var den åttende landeplage. De åt opp alle urter i landet og all frukt på trærne, skal vi tro 2. Mosebok kapittel 10.
Nå har forskere fra Universität Würzburg vist hvordan plantene har tatt hevn over sine plageånder.
Analyser av arvestoffet forklarer hvordan evolusjonen har brukt en urgammel forsvarsmekanisme til å fyre opp angrepsvåpenet til venusfluefangeren.
Når lille Petter edderkopp eller en feit flue sikler seg inn mellom de fristende omdannede bladene i insektfella, kjenner planten bevegelsene med følehår og klapper igjen. Insektet er fanget bak et gitter av pigger langs bladkantene.
Fluefangeren reagerer ikke bare på at insektet beveger seg. Et hornaktig stoff i det ytre skallet til insektet – kitin – pirrer den kjøttetende planten enda mer.
Fra varsel til matsignal
Hos vanlige planter er smaken av kitin et varselsignal. Det sier: Pass deg! Du blir spist.
I den kjøttetende planten sier kitinet: Det er servert. God appetitt!
– I venusfluefangeren er forsvarsmekanismene omprogrammert av evolusjonen, sier en av forskerne, Rainer Hedrich, i en nyhetsmelding fra universitetet.
– Artikkelen det refereres til ser ut til å være et svært viktig og interessant nybrottsarbeid for å forstå hvordan kjøttetende planter har utviklet seg fra ikke-kjøttetende forfedre, kommenterer professor Brita Stedje fra Naturhistorisk museum i Oslo i en e-post til forskning.no.
Arvestoff fra rota
Evolusjonen har gjort enda et snedig knep i fluefangeren, har de tyske forskerne funnet ut. Insektfellene henter opp arvestoff som andre planter bruker for å suge næring i røttene – med enzymer.
Enzymene i de omdannede bladene – insektfellene – løser opp larven så den kan suges opp og bli til næring for fluefangeren.
Insektfellene til den kjøttetende planten er med andre ord røtter og omdannede blader på en gang.
Cellelaget der næringsstoffene tas opp er sterkt foldet. Det ligner altså på innsiden av tarmer hos mennesker, ifølge Stedje.
Kjertlene inne i insektfellene – de omdannede bladene – lager enzymer som bryter ned insektet slik at det kan suges opp og fordøyes. Genene som styrer denne prosessen finnes normalt i røttene til vanlige planter. Insektfellene er altså på sett og vis både omdannede blader og røtter på en gang. (Foto: Dirk Becker / Sönke Scherzer)
Sparer på kreftene
Kjøttetende planter lever gjerne på karrige steder med lite næring, for eksempel myrer. Insektene er kosttilskudd, ikke hovednæringen.
Derfor har fluefangeren et sinnrikt system som for ikke å sløse med energi når insektet skal fordøyes. Følehårene inne i bladet merker hvor stor fangsten er.
Hormoner fyrer opp enzymer
Jo større fangst, desto flere følehår sender fra seg nervesignaler. De går til kjertler i bladet som skiller ut hormonet jasmonat.
Jasmonat starter opp mange forskjellige gener. De begynner å bygge proteiner til enzymer.
Disse enzymene bryter ned insektet til stoffer som planten kan suge opp
Forskerne analyserte hvilke gener som ble aktive når de kjøttetende plantene spiste insektene. Genene blir aktivisert ved hjelp av RNA-molekyler.
Slik fant de 20 000 RNA-molekyler. Disse RNA-molekylene kalles transkriptomet.
Forskerne har brukt over fem år og 2,5 millioner Euro i et EU-prosjekt for å kartlegge dette transkriptomet i et prosjekt kalt Carnivorom.
Det spesielle med dette arbeidet er hvordan ny genteknologi brukes både til å bekrefte tidligere antagelser og gi ny innsikt, ifølge Stedje.
Oppstått flere ganger
– Det er slett ikke uvanlig at enkelte gener eller hele organer hos planter eller dyr blir omprogrammert eller omdannet og får helt nye funksjoner, skriver hun.
– Kjøttetende planter har oppstått minst tre ganger i evolusjonshistorien og finnes innenfor forskjellige plantefamilier, fortsetter Stedje.
Små og nøysomme
Disse kjøttetende plantene er gjerne små, selv om unntak finnes – og forskning.no har tidligere fortalt om en plante på Filippinene som spiser mus og rotter – eller kanskje bare avføringen de slipper ned i planten.
Hvorfor er likevel de aller fleste ganske små? Noe av forklaringen ligger i hvor de vokser – på myrer, der det er mye lys og lite næring.
Her er det liten fordel i å være stor. Også små planter får nok sollys på den åpne myra..
– I næringsrik jord sammen med vanlige planter ville nok de kjøttetende bli konkurrert ut ganske fort, siden de er små og vokser sakte sammenlignet med andre, skriver Stedje.
Alger er en samlebetegnelse på svært ulike organismer som har det til felles at de har fotosyntese og lever i fuktige miljøer. Flercellede alger kalles makroalger og omfatter blant annet tang og tare.
De fleste algene er imidlertid encellede og kan bare sees i mikroskop, og disse omtales som mikroalger eller planteplankton.
– Omega-3-fettsyrene vi får fra fisk, har fisken fått ved å spise for eksempel små krepsdyr – som på sin side har fått dem gjennom å beite på mikroalger, sier SINTEF-forsker Andreas Hagemann.
Nå står han i et laboratorium på Brattørkaia i Trondheim ved siden av noe som ser ut som kan minne om et lysende reklameskilt. Det er det ikke. Dette er små lyspanel dekket av lysdioder.
– Helt konkret jobber vi blant annet med å framstille råstoff til biodrivstoff, kosmetikk, helsekost eller fôringredienser som kan erstatte fiskeolje i fiskefôret, sier Hagemann.
Ved siden av bobler det i fire små glasskolber. Innholdet ser ut som gulgrønn smoothie. Dette er grønnalger av typen Haematococcus pluvialis som nå formerer seg. Boblene er der for å skape sirkulasjon, slik at alle algene får sin del av lyset.
– Man skal ikke langt inn i kolben før lysmengden reduseres betraktelig, forklarer Hagemann, som er iført labbriller med solbrilleglass.
Selv om lyset ikke er farlig for det menneskelige øye, kan det være anstrengende å jobbe i et så sterkt lys over tid.
Levende fabrikk
Det han har foran seg er altså en liten algefabrikk som kan produsere en rekke forskjellige næringsstoffer takket være mulighetene de små lysdiodene kan gi.
– Det har lenge vært kjent at mikroorganismer som bruker lysenergi til å lage kjemisk energi, responderer forskjellig ut fra hvilken type lys og hvilken mengde lys de eksponeres for, forklarer forskeren.
Og det er her LED-teknologien gjør sitt inntog: Den kan styres mye mer nøyaktig enn andre typer lyskilder. Gjennom å skreddersy lysets spektrum, intensitet og belysningsperiode, kan forskerne påvirke algenes produksjon av interessante forbindelser.
– For eksempel kan vi belyse algen slik at den stresses og få den til å produsere et smart stoff fordi den må beskytte seg mot stresset, forklarer Hagemann, som jobber på SINTEFs avdeling for marin ressursteknologi.
– Teknologien kan derfor gi oss ulike råvarer om kan brukes til alt fra medisiner til drivstoff.
Denne fotobio-reaktoren rommer 250 liter med «algesuppe» og gjøre det mulig å oppskalere forsøkene betraktelig. Andreas Hagemann demonstrerer med rød belysning. (Foto: Thor Nielsen, SINTEF)
Lyset fra Trysil
Akkurat nå tester SINTEF-forskere hvordan lysintensiteten fra LED-dioder med ulike lysspektrum påvirker ulike encellede organismene i denne laben. Målet er å få dem til å produsere fettsyren EPA og antioksidanten astaxanthin – ettertraktede stoffer for blant annet helsekostbransjen.
Det gjør de på oppdrag fra Evolys i Trysil, en bedrift som utvikler og produserer ulike former for belysning for både landbruk og havbruk. Å finne ut hvilke muligheter lys og ikke minst LED-teknologien gir når det gjelder å påvirke algenes «produksjonskapasitet», er et satsingsområde for bedriften.
– Mikroalger er en ny spennende industri, sier Evolys-gründer Kristoffer Lindbäck-Larsen.
Fra biodrivstoff til dyrefôr
Mulighetene er mange for denne nye næringen. Ved hjelp av mikroalger, vekstmedium som inneholder blant annet nitrogen og fosfor, karbondioksid og riktig type lys, kan man utvinne svært mange nyttige og verdifulle stoffer som det også er mangel på ellers.
– Dette er en liten næring i dag, men med globale briller på tror vi at den vil vokse raskt. Da skal vi være der med norsk kompetanse og norske produkter, sier Lindbäck-Larsen.
Lys er den absolutt viktigste faktoren.
– En liten justering av lyset kan bety forskjellen mellom suksess og fiasko, sier Lindbäck-Larsen.
Høy motordur er ikke bare plagsomt, det kan også innebære en helserisiko for dem som tilbringer mye tid om bord i hurtigbåter.
Materialer som tradisjonelt brukes til støydemping er gjerne for tunge for slike båter – eller tar opp for mye av den begrensede plassen om bord – men nå mener norske forskere å ha funnet en god løsning på problemet.
– Vi har utviklet et nytt materiale som er skreddersydd for støydemping i hurtiggående fartøy. Materialet er både lett og tynt, og vi har påvist svært god støydempende effekt, sier Alf Egil Jensen i Fredrikstad-bedriften Fireco. Han har ledet et nylig avsluttet forskingsprosjekt støttet av Oslofjordfondet.
Oppfinnelsen Jensen viser til, er en såkalt fononisk kompositt der flere materialer er kombinert for å gi spesielle støydempende effekter.
– Kort fortalt er nyskapningen en tynn matte av gummi der det er støpt inn flere 1000 små ståldisker – omtrent som bitte små tiøringer – per kvadratmeter, sier han.
Matta er testet ut på et av Sjøforsvarets hurtiggående fartøy, en kystkorvett som kanskje best kan beskrives som en mellomting mellom en katamaran og en luftputebåt.
– Resultatene var svært gode. Matta ble lagt rett på dørken og fjernet 60–70 prosent av den opprinnelige støyen som kommer via dørken på fartøyet, sier Jensen.
Fra lyd til bevegelse og varme
Den som fulgte med i naturfagtimene på skolen, husker kanskje termodynamikkens første lov: Energi kan ikke oppstå eller tilintetgjøres, bare skifte form. Dette såkalte energiprinsippet kan være greit å ha i bakhodet når man skal forstå hvordan matta virker.
Lyd er i fysisk forstand ikke noe annet enn energi som beveger seg i bølger. Når slike lydbølger fra en motor eller et maskinrom treffer matta til Jensen & kompani, fortsetter de ikke igjennom, men setter derimot de små metallskivene i bevegelse. Det skaper friksjon, som skaper varme, og til slutt «forsvinner» lyden rett og slett i form av et varmetap fra matta.
Noen stor temperaturøkning er det for øvrig ikke snakk om: – Du brenner deg definitivt ikke på føttene, forsikrer Jensen.
Representerer ny tenkning på feltet
Hvis du nå tror at det bare er å støpe stål inn i gummi uten noe mer om og men, tar du imidlertid grundig feil.
Å lage effektive fononiske materialer krever stor innsikt i hvordan lydbølger på ulike frekvenser beveger seg og i hvordan de oppfører seg i møte med ulike materialer. Derfor har Fireco samarbeidet tett med Litian Wang, professor i materialteknologi ved Høgskolen i Østfold.
– Utgangspunktet har vært en teoretisk modell og et patent på et nytt fononisk materiale utviklet her hos oss, sier Wang, som mener prosjektet innebærer helt ny tekning i måten man konstruerer lyddempende materialer på:
– Hvis du bruker bare en stålplate eller en gummimatte eller en hønsenetting, oppnår du ingen effekt. Men ved å lage et todimensjonalt gitter av stålelementer i en gummibase, oppnår vi den støydempingen vi er ute etter.
Fanger bølger på bestemte frekvenser
Alf Egil Jensen og Litian Wang har samarbeidet tett i jakten på materialer som gir bedre støydemping i hurtigbåter. (Foto: Fireco)
Wang forteller at det er gjennomført et utall tester, først i form av mindre laboratorieeksperimenter, etter hvert også i tilnærmet industriell skala. Det er nemlig ikke lite som skal klaffe for å holde motorstøyen på matta.
– Både utformingen av metallskivene, vinklingen og den periodiske variasjonen – altså mønsteret eller oppbyggingen vi bruker når vi støper skivene inn i gummien – må være svært presis og innrettet mot å fange opp lydbølger i et bestemt frekvensområde, sier Wang.
Matta vi her snakker om er designet for å fange opp lydbølger i et ganske bredt frekvensspekter – fra 200 Hz til 3 kHz.
– Hadde vi brukt andre metaller eller en annen tykkelse på gummien, kunne vi siktet oss mer presist inn mot et smalere frekvensspekter og fjernet mer av støyen der, men vi ønsket oss et materiale som favnet ganske vidt, sier Jensen.
– Nå fjerner matta mye av det vi opplever som ubehagelig lyd, støy som oppleves forstyrrende i en samtale.
Fleksibelt materiale
Ifølge Jensen gir ikke matta bare optimal støydemping per vektenhet. Den har også mange andre fordeler.
– Det finnes porøse materialer, for eksempel mineralull som er lettere, men disse må legges mye tjukkere og tar derfor mer plass. Dessuten er de så myke at det må legges et stivt slitebelegg oppå, og da går vinninga opp i spinninga. Matta vår er så slitesterk at du kan legge den rett på dørken og gå på den, sier han.
Hardere og stivere materialer vil i del fleste tilfeller være uegnet for hurtiggående fartøy på grunn av vekten, og det å få dem på plass vil også være en omstendelig prosess.
– Siden basen er av gummi, er matta svært fleksibel. Underlaget trenger ikke være plant. Matta kan brukes til å dekke en hvilken som helst geometrisk form. Den kan skjæres til for hånd og den kan brukes både i nybygg og i eksisterende fartøy.
Matta er patentert i Norge og en internasjonal patentsøknad er under behandling.
– I dag tror jeg ikke du finner et annet materiale som har bedre støydemping per vektenhet. Derfor vil denne matta virkelig komme til sin rett i fartøy der det er viktig å holde vekten lav av hensyn til farten og drivstofforbruket, mener Jensen.
I første omgang sikter oppfinnerne mot et norsk marked og hurtiggående båter som passasjerferjer, marinefartøy, daycruisere med utenbords motor og lignende.
– På sikt ligger det i kortene at vi ønsker å satse større. Vi tror også at matta kan anvendes i biler, tog og fly med godt resultat, og vi er svært interessert i å komme i kontakt med miljøer som ser for seg andre bruksområder enn de vi så langt har testet ut, sier Jensen.
To fotballspillere braser sammen i en hodeduell og den ene blir i liggende på banen. Hvor hardt skadet er han? Kan han kanskje fortsette å spille?
Fra sidelinjen rykker det medisinske støtteapparatet ut og plasserer varsomt en hjelm på hodet til den skadde. Kort tid etter bæres han ut. Det er konstatert hjernerystelse og behov for absolutt ro.
– Høyt betalte spillere kjenner presset og går kanskje ut på banen igjen. Men hjernerystelse er viktig å ta hensyn til. Man må gi tid til rekonvalesens hvis man ønsker å bli rask klar til nye kamper, sier seniorforsker Frode Strisland ved SINTEF.
EEG-målinger på stedet
Inne i hjelmen er det en elastisk membran som gir et jevnt trykk mot hele hodebunnen. Når man skaper et undertrykk inne i hjelmen, vil membranen blåses opp så den kan plasseres på pasientens hode. Deretter frigjøres kontaktskapende elektrode-gel automatisk slik at elektrisk kontakt er på plass og målinger kan startes i løpet av ett minutt. (Foto: Smartbrain)
Den norske bedriften Smartbrain, som jobber med elektroencefalografi (EEG), hadde en tanke om å lage en løsning som kunne være bærbar og som kunne indikere hjernerystelse raskt, slik at behandlingen kunne tilpasses helt fra starten.
Med en patentert idé for en ny måte å gjøre EEG-målinger på, tok bedriften initiativ til et forskningsprosjekt som akkurat nå er avsluttet.
– Det spesielle med systemet vårt er muligheten for å gjøre EEG-målinger raskt. Diagnostikken og utfallet for mange pasientgrupper innen akuttmedisin kan bedres, spesielt ved hodetraumer eller slag, sier Haldor Sjåheim i Smartbrain.
– I dag vet man ikke status før langt ut i forløpet – når pasienten har ankommet på sykehuset. Senskader og lang rekonvalesenstid kan bli resultatet.
Studenter fra Arkitekt- og Designskolen i Oslo har jobbet med ergonomi på hjelmen, hvordan man kan sette på systemet i ambulanser og i nødssituasjoner. Ambulansepersonell ved Legevakten i Oslo har deltatt i arbeidet, var positive til nyvinningen og mente at den kunne ha løst flere utfordringer.
Stimuleringssystem
Også professorene A. Aantal og Walter Paulus ved Göttingen universitetssykehus har vært med. Begge forsker på såkalt transkraniell elektrisk stimulering – en ny form for nevrostimulering for å behandle ulike kliniske tilstander og regulere hjerneaktivitet.
Ved hjelp av 32 elektroder er det nemlig mulig å dempe eller stimulere aktivitet i hjernen ved hjelp av svak elektrisk stimulering. Dette kan være for eksempel til hjelp ved tilstander som depresjon, tinnitus, migrene eller taleforstyrrelse etter slag.
Store dimensjoner
Frode Strisland viser fram prototypen som er utviklet i prosjektet; en stor hjelm på 4,5 kilo som kan gi assosiasjoner til Star Wars. Dette er imidlertid typisk for en første prototype.
– Vi må ha store dimensjoner og mer materiale å jobbe med i en utviklings- og testfase, men erfaringene tilsier at det er mulig å gjøre systemet både lett og portabelt, sier Strisland.
SINTEF-forskere har stått for instrumenteringssystemet og all elektronikken i hjelmen.
Raskt og helautomatisk
EEG handler om at elektroder plasseres på hodet for å måle de elektriske signalene fra hjernen. EEG-målinger har tradisjonelt krevd mye tid og forarbeid for å få gode nok signaler.
Først settes en hette med for eksempel 19 elektroder på hodet til pasienten. Så sprøytes en elektrisk ledende gel inn i hvert av elektrodepunktene for å skape god elektrisk kontakt. Etter målingen kreves det etterarbeid med rengjøring av elektrodekontaktene for å unngå at gelen etser dem i stykker og begrenser levetiden.
Også signaltolkingen er krevende og kan stort sett bare gjøres av sykehusleger med spesialkunnskap.
Smartbrain har fokusert på å utvikle et system som kan gjøre montasjen raskt og helautomatisk. Inne i hjelmen er det en elastisk membran som gir et jevnt trykk mot hele hodebunnen. Når man skaper et undertrykk inne i hjelmen, vil membranen blåses opp så den kan plasseres på pasientens hode.
Deretter frigjøres kontaktskapende elektrode-gel automatisk slik at elektrisk kontakt er på plass og målinger kan startes i løpet av ett minutt.
Sammenlignes med en mal
For å vurdere om pasienten har fått skader, blir resultatet sammenlignet med en database over typiske signaler som oppstår hos personer med hodeskader. Systemet beregner deretter en score for hvor sannsynlig det er at pasienten har fått en hodeskade.
Siden systemet er helautomatisert, vil det være mulig for ambulansepersonell å bruke systemet uten hjelp fra andre. Målingene vil overføres via telenettet til sykehus slik at det også er mulig for EEG-ekspertise på sykehus å vurdere pasienten og ta eventuelle beslutninger om behandlinger.
– Bare det å få 19 elektroder til automatisk å koble seg til ulike hodeformer er utfordrende, sier Frode Strisland.
– For å kunne brukes i ambulanser og på skadested må hjelmen tåle røff behandling og kunne fungere i all slags vær. EEG-signalene vi måler er svake mikrovoltsignaler, og disse må tolkes presist for at pasient og helsepersonell kan være sikker på at konklusjonene blir riktige, sier han.
Framover
Bedrift som har deltatt i prosjektet, vurderer nå å utvikle hjelmen videre i fellesskap, men vil også utnytte kunnskapen og resultatene av arbeidet til å forbedre sine egne produkter og tjenester for blant annet industriell design, produksjon og distribusjon.
Haldor Sjåheim i Smartbrain forteller at status nå er at bedriften jobber på flere områder – siden teknologien er universell.
– Vi vil gå videre med den medisinske siden, men også se på muligheter på for eksempel gaming-markedet, sier han.
Den er raskere en Porsche 918 Spyder. Den er raskere enn Bugatti Chiron. Den er raskere enn Formel 1-biler.
Den eneste bilen som kan slå NTNU-studentenes nye elektriske racerbil Gnist, er en tysk elektrisk racerbil – også laget av studenter.
GreenTeam Uni Stuttgart klarte null til hundre på 1,779 sekunder sommeren 2015, ifølge nettstedet til Guinness World Records.
– Vi har store ambisjoner om å slå dem, sier kommunikasjonsansvarlig Paul Huynh ifølge en pressemelding fra NTNU Revolve.
Ny bil på åtte måneder
Revolve er et prosjekt der NTNU-studenter håndplukkes for å bygge en racerbil fra bunnen av i løpet av åtte måneder.
– Vi velger folk som kan arbeide sammen, som er villige til å jobbe hardt. Læringsutbyttet er enormt, sier teknisk leder Eirik Johannes Larsen til forskning.no.
Motor i hvert hjul
Han forteller at årets bil – den femte i serien av Revolve-biler – er den mest høyteknologiske som NTNU-studentene noensinne har bygget.
– Hele bilen er redesignet for firehjulsdrift med elmotor i hvert hjul. De tidligere modellene hadde bare en motor, forteller Larsen.
Elmotor i hvert hjul stiller store krav til elektronisk styring. Dette har studentene arbeidet mye med.
– Vi har mange sensorer som registrerer alt fra utslag på støtdempere til optiske instrumenter som måler farten direkte mot bakken under, sier Larsen.
– Disse dataene spyttes så inn i dataprogrammet som regner ut best mulig kraft på hvert hjul, fortsetter han.
Krappere svinger og mindre forbruk
Fordelen er god kontroll i alle situasjoner. Innerhjulene kan for eksempel bremse i en sving, slik at bilen kan gjøre mye krappere svinger.
Motor i hvert hjul gir også muligheten til å hente bremseenergi til batteriladning – det som kalles regenerative bremser – uavhengig på hvert hjul.
Uten drivaksling spares enda mer energi. Det eneste som er mellom motor og hjul, er et gir med fast utveksling – også utviklet av studentene.
Tyner hvert gram
Gnist er likevel ikke bygget for maksimal rekkevidde. Snarere tvert imot. Bilen skal klare å fullføre et baneløp på 22 kilometer. Her er batterivekt ofret for maksimal akselerasjonsevne.
Den svenske sportsbilen Koenigsegg One:1 har ifølge firmaets egne nettsider en effekt på en hestekraft per kilo bil, målt med full bensintank. Gnist matcher dette med rundt sju prosent mer.
– Vi har tynt hvert gram vekt der vi kan. Vi velger karbonfiber framfor aluminium, forteller Larsen.
Ingen Tesla
Så veier også Gnist bare 175 kilo. Bilen er altså ingen Tesla. Deres modell S veier til sammenligning 2108 kilo, ifølge nettsidene til Tesla Motors.
Den aller raskeste modell S klarer likevel å akselerere fra null til hundre kilometer i timen på 2,8 sekunder, ifølge nettsidene til Tesla Motors.
Modell S har også firehjulsdrift, men ikke individuelt på hvert hjul. En motor driver framhjulene og en annen bakhjulene.
Langt foran kjøpebiler
De tekniske løsningene i Gnist er ennå langt fra produksjonsbåndet til elbiler du kan kjøpe i bilforretningen.
– Vi har bygget en demonstrator for avanserte teknologier, understreker Larsen.
Den tøffeste konkurransen
Til sommeren skal Gnist ut i verden og konkurrere på Formel 1-racerbaner. I noen av løpene vil den konkurrere bare mot andre elbiler. I Storbritannia får den også prøve seg mot bensindrevne studentbiler.
Konkurransene handler ikke bare om å komme først i mål eller om energieffektivitet. Også ingeniørdesign er viktig når bilen skal bedømmes.
– Dommerne er veldig kompetente folk. De spør og spør om alt mulig. Hvorfor har du gjort dette valget, hvorfor har du valgt en slik motor, et slikt hjuloppheng, et slikt batteri …
– De spør til du ikke kan svare lenger. De gjør alt de kan for å stikke hull på designet ditt. Likevel kom vi på tredjeplass sist sommer under konkurransen i Storbritannia, forteller Larsen.
– Gnist er den råeste bilen vi noensinne har laget. Jeg gleder meg enormt til å prøve den ut, sier han.
Det forekom en del faktafeil og unøyaktigheter i forsker Odd-Gunnar Wikmarks kronikk publisert på forskning.no 28. april. Derfor er det nødvendig å korrigere og imøtegå deler av kronikken.
Trygg å spise
Hovedpoenget til Wikmark er at en type genmodifisert mais (GMO-mais), som nettopp ble godkjent av Klima- og miljødepartementet, kan føre til en ekstrakostnad for norske skattebetalere fordi vi må «sikre at vi vet hva vi spiser og at vi ikke tar skade av å spise den genmodifiserte maisen».
Men mais av den typen han nevner, type 1507, er grundig risikovurdert av European Food Safety Authority i EU, og av Vitenskapskomiteen for mattrygghet i Norge. Og begge har konkludert med at maisen er like trygg som annen mais.
Det er derfor en udokumentert og urimelig påstand å snakke om at vi kan ta skade av å spise den.
Helsefarlige sprøytemidler?
Dersom Wikmark er bekymret for helseskader knyttet spesifikt til forekomst av et bestemt sprøytemiddel som blir brukt under dyrkingen, så bør han presisere det. En slik bekymring må dessuten gjelde en rekke ulike sprøytemidler og bør være uavhengig av om de kommer med GMO eller ikke. Da bør han heller argumentere for mer sprøytemiddeltesting, ikke forbud mot GMO som også kan være fri for sprøytemiddel.
Veterinærinstituttet er Norges nasjonale laboratorium for GMO i mat og fôr, og er ansvarlige for at det finnes analysemetoder til å kontrollere GMO-innholdet.
En GMO kan ikke bli godkjent i EU uten at produsenten både utvikler og betaler for en pålitelig analysemetode først. Det er derfor ingen problemer med metoder for påvisning av EU-godkjent GMO.
Kostnaden i denne sammenheng er det GMO-produsenten og ikke skattebetalerne som må ta.
Det er Mattilsynet som er ansvarlige for å ta ut prøver og fatte vedtak om hva som bør gjøres når de finner ulovlig GMO, noe som tydelig kommer fram i årlige fellesrapporter som ligger åpent tilgjengelige på både Mattilsynets og Veterinærinstituttets nettsider.
Mattilsynet betaler for analysene i henhold til kontrakt med Veterinærinstituttet. Wikmark spekulerer i at Veterinærinstituttets midler er avgjørende for hvor mye testing som blir gjort. Det kan vi avkrefte. Det er Mattilsynets budsjetter og prioriteringer som avgjør omfanget.
Tolker tallene feil
Wikmark bruker tall som han sannsynligvis har hentet fra siste publiserte rapport, men tolker dem på sin egen måte når han påstår at «drøyt halvparten» av maisprøvene undersøkt i 2014 var positive for ulovlig GM-mais. For det første er 17 av 46 knapt, og ikke drøyt, halvparten.
For det andre framgår det av rapporten for 2014 at det ble funnet ulovlig GMO-mais i tre av de 46 prøvene, og at disse tre næringsmiddelpartiene er fjernet fra butikkene.
De resterende 14 påvisningene er spormengder som ikke er ulovlige i Norge. Vi skriver i rapporten at det gjøres et risikobasert prøveuttak for næringsmidler. Det gjør at det anses som mer sannsynlig å gjøre funn i prøvene som tas ut, enn om prøvene ble tatt ut tilfeldig. Resultatene samsvarer godt med funn i tidligere år.
Forbrukere vil bli informert
Hvis 1507 mais godkjennes i næringsmidler i Norge vil det utløse krav om merking for å ivareta forbrukernes valgfrihet. Næringsmiddelprodusentene kan da velge å bruke mye ressurser på å teste. Det gjør de allerede, blant annet for å unngå GMOer som ikke er godkjent i EU. Alternativet, som er relativt kostnadsfritt, er å begynne å merke produktene. Så lenge Norge ikke alltid gjør det samme som EU, kan importører risikere at produkter som er godkjent i EU likevel vil være forbudt i Norge og derfor måtte gjennomføre ekstra testing. Det er kanskje ikke så opplagt hva som gir størst utgift til testing?
Vi ønsker oss gode og saklige debatter om GMO i Norge. Et høyt presisjonsnivå fra eksperter er en forutsetning. Analysekostnader blir fort store, og bør stå i forhold til nytteeffekten. Når en GMO er godkjent er det blant annet på grunnlag av grundige risikovurderinger som viser at den ikke gir miljø- eller helseskade.
Da kan det finnes mer fornuftige ting å bruke mye penger på enn å jakte på akkurat denne GMOen. Vi har for eksempel flere ganger tatt til orde for å bruke mer ressurser på å utvikle metoder og lete etter GMO som ikke er godkjent i EU og ikke er tilstrekkelig risikovurdert.
Mange vitenskapsdisipliner vokser sakte frem, ved hjelp av et stort antall bidragsytere. Informasjonsteori, derimot, ble skapt av én bemerkelsesverdig vitenskapsmann, universalgeniet Claude Elwood Shannon (1916-2001), gjennom en artikkel publisert i 1948. Der forandret han ikke bare metodene vi bruker for å overføre, lagre og analysere informasjon, men kanskje enda viktigere, måten vi tenker rundt begrepet informasjon.
Informasjonsteori er en gren av matematikken som gir det teoretiske grunnlaget for all digital kommunikasjon og datalagring. I første omgang er det lett å fokusere på digital kommunikasjon, men informasjonsteoriens prinsipper er fundamentale og kan sees på som naturlover som også gjelder alle andre former for kommunikasjon i rom og tid.
Preger alt fra internetthverdagen til sjonglering
I tillegg er det i de senere år vokst frem mange spennende alternative anvendelser av informasjonsteorien. Typer av informasjonsinnsamling som ikke tradisjonelt sees på som datakommunikasjon, som anbefalingsalgoritmen til Netflix, data mining eller medisinsk skanning (MRI), har informasjonsteoretiske resultater som vesentlige underliggende prinsipper. Universalgeniet som preger vår hverdag
Shannon definerte, på en elegant måte, entropi og informasjon som målbare størrelser.
30. april i år feires hundreårsdagen for Shannons fødsel over hele verden, og i den anledning er det grunn til å stoppe opp litt og ta en kikk på hvordan Claude Shannon har bidratt til utviklingen av vår moderne verden.
Entropi er risikoen for at budskapet blir ødelagt
En informasjonskilde er noe som produserer tilfeldige informasjonssymboler. Kilden kan være et myntkast. Til hvert myntkast hører det et resultat: Informasjonssymbolet er da resultatet av myntkastet, som har verdien kron eller mynt. Kilden kan også ære du, ved ditt tastatur, som skriver en tekst: I så fall er informasjonssymbolene bokstaver som i rasende fart dukker opp på skjermen din.
Shannon introduserte begrepet entropi for en informasjonskilde, målt i bit, som graden av usikkerhet om symboler som kommer ut av kilden. Dersom et slikt symbol kan anta to mulige verdier, 0 eller 1, hver med sannsynlighet ½, er entropien av kilden én bit (fordi det trengs én bit for å fortelle hva verdien er.). Men hvis derimot én av verdiene forekommer med sannsynlighet 1, er det ingen usikkerhet rundt verdien, og entropien er null.
Hvis vi studerer sekvenser av symboler som produseres av en informasjonskilde, ønsker vi gjerne å komprimere disse sekvensene så mye som mulig, for å kunne lagre eller overføre sekvensene på en effektiv måte. Entropien til kilden gir en eksakt nedre grense for hvor mye man kan komprimere. Informasjonsteoretiske betraktninger gir også grunnlag for algoritmer for tekstkompresjon, blant annet Ziv-Lempels algoritme som brukes i applikasjoner som zip. Tilsvarende kan bilder komprimeres med algoritmer som GIF eller JPEG.
Å gjøre seg så tydelig at støyen blir ufarlig
De fleste praktiske dataoverføringskanaler er utsatt for støy, som gjør at mottakeren med en viss sannsynlighet mottar noe som er annerledes enn det som ble sendt. Tale kan forstyrres av bråk, elektroniske signaler kan forstyrres av elektromagnetiske signaler, og Internettkommunikasjon kan endres ved at datapakker forsvinner på grunn av mye datatrafikk i nettet.
For å unngå feil og misforståelser som kan oppstå på grunn av slik støy, er det nødvendig å representere informasjon på en redundant måte. Ta myntkastet vi gjorde tidligere, som et eksempel. Når du skal fortelle meg om det ble kron eller mynt, må du klare å fortelle meg det. Hvis du skulle skrive det på en melding, kunne du skrevet det så enkelt som «kron» eller «mynt». Men hvis vi skal være veldig tydelige, eller redundante, kunne vi skrevet «KRONKRONKRON» eller «MYNTMYNTMYNT».
Da ville det vært mindre risiko for at støyen skulle ødelegge budskapet. En representasjon er redundant dersom den er mindre komprimert enn den strengt tatt trenger å være. Problemet med en veldig kompakt representasjon er at det er sårbart for støy, og hvis representasjonen blir bare litt forandret kan meningsinnholdet slik mottakeren oppfatter det bli dramatisk forskjellig.
Talespråk har utviklet seg til å bli naturlig redundant, det er derfor det er mulig å komprimere tekst. Denne redundansen beskytter mot feil: Fr ksmpl, hvs vkln fjrns r dt frmdls mlg ls tkstn (såvidt.)
Regnet ut hvor mye tydelighet som er nødvendig
Shannon viste hvor mye redundans som er nødvendig for å kommunisere over en gitt overføringskanal med en gitt mengde støy, og som en konsekvens, hvor høy datarate som er mulig å oppnå på denne kanalen.
For naturlige kommunikasjonskanaler som for eksempler naturlig talespråk, skriftspråk, signaler i nervesystemer i biologiske organismer, eller overføring av DNA fra generasjon til generasjon, er både fysiske overføringsmekanismer og den fysiske representasjonen av «signalene» forhåndsbestemt, og informasjonsteori kan brukes til å beskrive matematiske begrensninger på overføringskapasitet. For teknologiske overføringskanaler, som datakommunikasjon og datalagring, har man også mulighet til å optimalisere den fysiske representasjonen av signaler som sendes.
Kodeteori er en gren av informasjonsteori som beskriver hvordan disse signalene kan konstrueres for å få til en svært pålitelig og energisparende kommunikasjon med maksimal dataoverføringsrate over fysisk upålitelige kommunikasjonskanaler, og helst slik at man oppnår en ytelse så nær Shannons teoretiske grenser som mulig. Disse representasjonene kalles for feilkorrigerende koder. Lignende teknikker kan brukes for å oppnå kommunikasjon som er sikker mot ondsinnete angrep, som avlytting og forstyrrelser.
Informasjonsteorien er overalt i dag
I dag, nesten 70 år etter starten, er informasjonsteori og assosierte fagområder som kodeteori og kryptografi store og viktige forskningsfelt med tusenvis av forskere på verdensbasis. Shannons etterfølgere har både utviklet og utvidet de teoretiske aspektene i faget, og har samtidig skapt nye teknologiske anvendelser innenfor alle tenkelige områder av sikker, effektiv, bærekraftig og rask datakommunikasjon, -lagring og -prosessering.
Alle interessante prosesser innenfor for eksempel biologi, samfunnsfag, og økonomi er knyttet til overføring av informasjon. Derfor er et informasjonsteoretisk perspektiv nyttig blant annet i molekylærbiologisk forskning. Resultater fra informasjons- og kodeteori har vært uunnværlige pådrivere i den digitale revolusjonen som har pågått de siste sytti årene, og det er all grunn til å tro at denne utviklingen vil fortsette og kanskje til og med akselerere.
