Palmafossen ligger i et nasjonalt laksevassdrag som har vært vernet siden 1986. Fra 1905 har det ligget et lite kraftverk der, og i forbindelse med opprusting søkte Voss Energi om å få utvide kraftverket fra en årlig produksjon på 1,8 gigawattimer (GWh) til 16,3 GWh.

Det vil i praksis si at det nye kraftverket vil kunne forsyne omtrent 1030 husstander, mer enn ni ganger flere enn dagsens kraftverk.

Men vossolaksen er en truet storlaksstamme, og lista for å få gjøre endringer i et nasjonalt laksevassdrag ligger høyt.

– I nasjonale laksevassdrag skal man ikke tillate inngrep hvis de går nevneverdig negativt ut over laksen, sier Jarl Koksvik i Miljødirektoratet.

Det daværende Direktoratet for naturforvaltning frarådet at det skulle gis konsesjon med bakgrunn i potensielle negative effekter for laksen i sin høringsuttalelse da saken var oppe i første runde. Det samme gjorde Fylkesmannen i Hordaland.

Voss Energi fikk avslag siden Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) mente at ulempene ved opprusting og utvidelse av kraftverket var større enn fordelene.

På jakt etter miljødesignløsninger

Yngve Tranøy, prosjekt- og utviklingssjef i Voss Energi, ga likevel ikke opp. Potensialet for kraftproduksjon er mye større enn dagens beskjedne produksjon, og Tranøy skannet forskningsmiljøet etter løsninger som kunne gjøre det mulig bygge ut uten at det skulle gå på bekostning av laksen.

Han fikk nyss om at seniorforsker Morten Kraabøl i Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Sintef-forsker Hans Petter Fjeldstad skulle holde foredrag om hvordan man kan løse problemer knyttet til fiskevandringer forbi kraftverk på en konferanse i Kristiansand.

– Jeg reiste ned til Kristiansand i hui og hast og oppsøkte dem på slutten av seminaret for å forklare problemstillingen, forteller Tranøy.

Han spurte om de to forskerne kunne tenke seg å ta en titt på Palmafossen kraftverk.

– Vi så ganske raskt at laksen ville kunne ha en fordel av en utvidelse av kraftverket, forteller Kraabøl.

Fossen som kraftverket ligger ved, utgjør et naturlig vandringshinder for laksen. I 1954 ble det bygget en laksetrapp, men laksen har vansker med å komme opp den eksisterende trappa i Palmafossen, og det er i dag lite laks oppstrøms for kraftverket. 

• Les også: Mest igjen for vannkraft

Økt kraftproduksjonen vil faktisk kunne gjøre det lettere for laksen å komme seg opp, ifølge forskerne.

– Ved å ta bort noe av det frådende vannet og heller kjøre det inn i turbinen, vil fisken lettere kunne oppholde seg i kulper nedenfor fossen og lettere finne inngangen til trappa. Da får du både mer kraft og mer laks, forklarer Kraabøl.

Laksetrappa må dimensjoneres for storlaksen

Sammen med NINA-forsker Torbjørn Forseth utarbeidet Kraabøl og Fjeldstad en rapport med forskningsbaserte forslag til tiltak for å gjøre det lettere å komme både opp og ned forbi kraftverket. Både Forseth og Fjeldstad er tilknyttet forskningssenteret Cedren (Center for Environmental Design of Renewable Energy).

Ett av forslagene var å forbedre laksetrappa, da den er for liten slik den er i dag.

– Her snakker vi om virkelig stor laks, på over en meter. Forslagene vil gjøre trappa om til ei ordentlig storlakstrapp, sier Kraabøl.

I forbindelse med ny laksetrapp vil forskerne også kunne få presise data på alle fisk som går opp og telle alle som går ned. Det vil gi god oversikt over både hvilken fisk som vandrer og når på døgnet og året det skjer.

Ikke nok å komme seg trygt opp

Mindre vannføring og bedre trapp vil altså gjøre laksen i stand til å ta elva oppstrøms fossen og kraftverket i full bruk. Da blir det også desto viktigere å hindre at laksen går inn i turbinene på tur ned igjen. Forskerne har derfor anbefalt å sette opp en finmasket rist, en såkalt varegrind, foran tunnellinntaket.

– Slike fysiske sperrer har ikke vært brukt i særlig grad i Norge før, forklarer Fjeldstad.

Laksen vil få flere muligheter til å komme seg trygt ned, både via flomluker som slipper overflatevann, der den kan bli med fossen ned, og via mindre fiskeåpninger i tilknytning til gitteret foran turbininntaket, som leder fisken trygt ned via et rørsystem.

Kraabøl understreker at løsningene ikke bare kommer laksen til gode, men også sjøørreten.

– Det er svært gledelig med tanke på den alvorlige sjøørretsituasjonen.

Luker i bunnen av varegrinda er dessuten beregnet på ål.

– Fylkesmannen i Hordaland og Direktoratet for naturforvaltning var i 2009 bekymret for at nedvandrende laks skulle gå inn i turbinene. Dette er noe av det vi tror vi har funnet en løsning på, i tillegg til at vi anbefaler utbedring av laksetrappa og gitter som hindrer fisken i å svømme inn i tunnelutløpet, oppsummerer Fjeldstad.

Fra avslag til konsesjon

Voss Energi klaget på avslaget fra NVE, og saken gikk til Olje- og Energidepartementet (OED). De valgte å arrangere en befaring for å klargjøre det de mente var nye momenter i saken. På denne befaringen holdt forskerne en lang presentasjon av rapporten de hadde skrevet. OED ønsket en ny høringsrunde for å sikre at alle momentene var kommet på banen.

Forskerne hadde klart å overbevise myndighetene om at de skal få fisken trygt opp og ned. De nye forslagene gjorde at Miljødirektoratet og Fylkesmannen ikke lenger vurderte prosjektet til å være i strid med beskyttelsesregimet for nasjonale laksevassdrag, og saken endte med at OED ga Voss Energi konsesjon.

Den moderne måten å tenke på vannkraft på

– Dette er et eksempel på at det går an å få til gode løsninger både med tanke på natur og fornybar energi, sier Fjeldstad.

Mange med samme problemstilling har allerede ringt Tranøy i Voss Energi. Han mener slik miljødesign har stort potensial.

– Den kunnskapen og det gjennomslaget forskerne har, er veldig spennende for bransjen. Det er enkle fysiske innretninger som ikke gjør utbyggingen veldig mye dyrere. En må bare bruke den riktige teknikken. Det er vinnvinn for alle, konkluderer Tranøy.

Det er, ifølge Kraabøl, også vinnvinn med tanke på den doble miljøutfordringen: hvordan sikre lokalmiljø og biodiversitet, samtidig som vi trenger mer fornybar energi.

– Dette er tiltak som går direkte på ivaretakelse av de norske økosystemene, ikke bare på klima og CO₂, sier Kraabøl.

I de nærmeste årene kan et stort antall konsesjoner åpnes for revisjon dersom allmennheten krever det. Da vil slik kunnskap om miljødesign være svært relevant, og det blir mulig å kreve tiltak som kan rette opp i gamle miljøskader.

– Det er nå toget går for å løse opp igjen disse gamle problemene. Man kan bruke all den nye, forskningsbaserte kunnskapen til å gjøre disse revisjonene på en oppdatert og bedre måte, sier Kraabøl.

Referanse:

Torbjørn Forseth og Atle Harby (red): Håndbok for miljødesign i regulerte laksevassdrag, Norsk institutt for naturforskning, temahefte 52, september 2013.

Kattevideoer er som dop. Du bare må ha en til. Den om puser som setter hodet fast i Kleenex-bokser, for eksempel. Eller om katter som maser om mer kos.

Om du er en av dem som ikke klarer å holde musepekeren unna nussepuser på nettet, kan du trøste deg med at du ikke er alene.

Mer enn to millioner kattevideoer ble lastet opp på Youtube bare i 2014, og de ble sett nesten 26 milliarder ganger, ifølge en pressemelding fra Indiana University. Kattesnutter har visstnok flere visninger per video enn noen annen kategori av innhold på Youtube.

• Les også: Tullekatter bygger nettverk

Dette fikk forsker Jessica Gall Myrick ved Indiana University til å lure: Hva er det folk får ut av å se på kornete hjemmevideoer av kjæledyr?

Dermed gjorde hun en spørreundersøkelse blant kattetittere på nettet.

Ble gladere av katter

Nærmere 7000 mennesker svarte på spørsmål om sin egen personlighet og hvordan de opplevde filmseansene med puser.

Det viste seg at seerne rapporterte om flere positive virkninger. De følte at kattevideoene ga dem mer energi og positive følelser. Samtidig ble det mindre av negative følelser som angst og irritasjon.

• Les også: Dagen da internett ble ødelagt

Det føltes faktisk så godt å se på kattene, at det oppveiet dårlig samvittighet for å bruke arbeidstida på kjæledyrvideoer.

Og det er jo flaks.

For det viste seg også at mange nettopp oppsøkte Youtube-kattene mens de jobbet eller studerte.   

Billig terapi?

Nå spekulerer Myrick på om det er mulig å bruke kattevideoer som en form for billig og enkel dyreterapi. Det finnes forskning som peker mot at kjæledyr er godt for den mentale helsa, selv om noen også har kritisert disse undersøkelsene.  

Men mer forskning må nok til for å gi et sikrere bilde av hva kattefilmer gjør med oss.

Man kan for eksempel lure på om effekten fra Myricks undersøkelse er universell.

• Les også: Twitter gjør oss til flokkdyr

Ifølge Business Insider var utvalget ikke særlig representativt. Nærmere 90 prosent av deltagerne var damer.

Dessuten var spørreundersøkelsen distribuert ved hjelp av eieren til Lil Bub, en beinskjør liten pus som er blitt kjent igjennom sosiale medier. Svarene avslørte også at de kjente til andre kjendiskatter.

Det er nok grunn til å tro at gjennomsnittsdeltageren i studien var mer enn normalt interessert i katter.

Dermed er det vel også en fare for at en undersøkelse blant katteignoranter ville gitt litt andre utslag på gledesskalaen.

Referanse:

Jessica Gall Myrick, Emotion regulation, procrastination, and watching cat videos online: Who watches Internet cats, why, and to what effect? Computers in Human Behavior, 2015. Sammendrag.

– Opec, det vil si Saudi-Arabia, kan velge om de selv eller andre skal kutte produksjonen for å stabilisere prisene. Jeg mener de har veldig mye makt når de kan ta det valget. Nå har de valgt at andre skal ta kuttene, sier professor Dag Harald Claes ved institutt for statsvitenskap.

Oljen pipler nærmest opp av seg selv i Saudi-Arabia. Med verdens laveste produksjonskostnader og et av verdens største produksjonsvolum har de valget mellom å redusere produksjonen for å presse prisene opp, eller å la prisene falle til konkurrenter presses ut av markedet. 

Fortsetter som før

Opec-landene var samlet til sitt halvårige møte i juni. De kunne da ha valgt å redusere oljeproduksjonen i et forsøk på å bremse nedgangen i oljeprisene.

Konklusjonen av møtet ble den samme som for et halvt år siden: Opec-landene fortsetter å produsere olje som før. I stedet for å prøve å kontrollere prisene vil de la markedet gjøre andre lands oljeproduksjon ulønnsom.

Før det forrige Opec-møtet i november var det ventet at kartellet ville redusere produksjonen for å bremse prisnedgangen. Dette har vært strategien ved tidligere prisfall. I november ble det imidlertid klart at Opec har endret strategi.

– Et paradigmeskifte, sier Claes som mener at Saudi-Arabia kan komme styrket ut av dette paradigmeskiftet.

– Forståelig

Claes forstår godt den nye linjen til Opec. Sammen med to andre forskere har han i en artikkel i Carnegie Endowment for International Peace sett lenger bakover i historien enn mange andre oljeanalytikere.

– Det valget Opec har tatt nå, er helt i tråd med det vi kan forvente når vi husker hva som skjedde på 1980-tallet, sier Claes.

Den stigende kurven for oljeprisen fra 2002 til 2013 er nærmest identiske med kurven fra 1970-tallet. På 1970-tallet førte den kraftige prisøkningen til at mange nye land satset på oljeproduksjon: Norge, England, Sovjetunionen, Alaska og Mexico. Da tilbudet økte, begynte prisene å synke. I et forsøk på å bremse prisnedgangen reduserte Opec produksjonen i 1982.

Men dette førte bare til at produsentene utenfor Opec økte sin produksjon, og prisene sank videre. Det eneste resultatet for Saudi-Arabia, som i praksis tok hele Opec-reduksjonen, var at de tapte markedsandeler.

I 1986 valgte Saudi-Arabia å øke produksjonen igjen. Da ble markedet overmettet, og prisene stupte med over 50 prosent på et år. På sikt fikk dette positive konsekvenser for Saudi-Arabia. Oljeprodusenter i USA og Nord-Europa hadde for høye produksjonskostnader til å overleve med så lave oljepriser, og Saudi-Arabia tok tilbake markedsandelen sin.

– Denne gangen har prisøkningen fra 2002 ført til at det ble lønnsomt å utvinne skiferolje i USA, og i løpet av de siste årene har USA plutselig blitt en av verdens største oljeprodusenter. På grunn av den kraftige økningen i tilbudet, begynte prisene å falle i fjor, sier Claes.

– Godt rustet til prisfall

Han forventer ikke at Saudi-Arabia vil gi fra seg markedsandeler igjen når historien nå gjentar seg.

Statsviteren mener at Saudi-Arabia er godt rustet til å takle prisfallet. I motsetning til på 1980-tallet har de penger på bok. Og de har mulighet til å redusere utgiftene.

– Oljeanalytikere snakker om hvilken oljepris Saudi-Arabia trenger for å balansere statsbudsjettet sitt. De snakker som om statsbudsjettet er en fast størrelse. Men det er fullt mulig å redusere statsbudsjettet. Norge har gjort det flere ganger, og det er enda lettere i et land uten demokrati.

– Dessuten er ikke statsborgerne i Saudi-Arabia fattigfolk. Jeg tviler på at det blir noe folkeopprør som følge av en reduksjon i statsbudsjettet, sier Claes.

– Alle i kongefamilien i Saudi-Arabia husker 1980-tallet. De har skjønt at det er best å ta en hestekur nå og bli kvitt konkurrenter, legger han til.

Skiferoljen balanserer prisen

Det er imidlertid vanskelig å forutsi når konkurrentene forsvinner. I Nordsjøen er investeringskostnadene høye, men når oljerørene først er på plass suger de opp olje i flere tiår. I Nordsjøen er det derfor lite aktuelt å redusere produksjonen når den først er i gang.

Både i Midtøsten og i USA er det lettere å skru kranene av og på. Når Midtøsten ikke skrur igjen kranene, kan det se ut til at de amerikanske skiferoljeprodusentene tvinges til det.

– Det kan se ut som vi er på vei dit at oljeprisen blir balansert av de amerikanske oljeprodusentene. I USA er det mange private selskaper som produserer olje, så dette er selvfølgelig helt kommersielt styrt. Det positive med det amerikanske arbeidsmarkedet i denne situasjonen er at folk ikke er fast ansatt, så det er lett å stoppe produksjonen på kort tid, sier Claes.

Stort rom for å kutte

Spørsmålet er når oljeprisene når det punktet der skiferolje blir ulønnsomt, og produsentene stenger kranene. Skiferoljeprodusentene i USA har klart seg bedre enn forventet. Da inntektene begynte å synke i fjor, viste det seg at de hadde stort rom for å kutte kostnader og effektivisere driften – slik Norge gjorde i Nordsjøen på 1980-tallet.

– For et år siden ville nok mange sagt at 60 dollar fatet var grensen. I dag er dette mer usikkert, sier Claes.

Og selv om skiferoljeproduksjonen stopper opp, er det ikke sikkert at prisfallet stopper. Produksjonen kan nemlig øke i andre land. Claes tror dette er spesielt aktuelt i Iran.

– Hvis Iran får på plass en atomavtale, kan sanksjonene mot landet oppheves. Da kan oljeproduksjonen i Iran økes raskt, sier han.

Han poengterer at det er vanskelig å spå hva som skjer med oljeprisene framover. Mens noen mener at vi er inne i en kortsiktig nedgang, er det andre som mener at prisene aldri vil stige til gamle høyder. Historien har vist at det er de som prøver å spå oljeprisutviklingen, ofte bommer.

Referanse:

Claes, Goldthau og Livingston: Saudi Arabia and the Shifting Geoeconomics of Oil, Carnegie Endowment for International Peace, 21. mai 2015.

Miljøpolitikere ønsker at grønne innovasjoner skal få oss ut av miljø- og klimakrisen.

Det er selvsagt ingen som er uenige i at vi trenger nye teknologiske løsninger og renere energi for å nå de ambisiøse miljø- og klimapolitiske målene som Stortinget har vedtatt.

Spørsmålet er om vi kan nå målene med ensidig å satse på teknologi, eller om en bredere mobilisering av forbrukerne også er nødvendig.

Dette er problem

Siden 1900 har det materielle forbruket tidoblet seg. I løpet av de neste 20 årene forventes det at etterspørselen etter energi og vann vil stige med mellom 30 og 40 prosent.

Dersom vi skal holde oss innenfor togradersmålet må klimagassutslippene ned til to tonn per person innen 2050 på verdensbasis. Ifølge SSB var det gjennomsnittlige utslippet av klimagasser på 10 tonn fra hver enkelt nordmann i 2014. Det er fem ganger mer enn vi kan slippe ut i 2050 dersom vi skal være solidariske med resten av verdens befolkning.  

Det Europeiske Miljøbyrået har forbruksnivået passert jordas tåleevne med mer enn 50 prosent.

Endring av forbruket

Overforbruk gir et press på viktige naturressurser og øker dermed faren for å svekke naturens evne til å yte livsnødvendige og verdifulle økosystemtjenester. Det er derfor et behov for å endre forbruket i en mer bærekraftig retning gjennom kraftig reduksjon av forbruk av energi og ressurser.

Men hvordan endringer i forbruket skal skje er et åpent spørsmål. I prinsippet kan vi oppnå det ved å ta i bruk ny teknologi, at vi organiserer forbruket på andre måter, eller at vi reduserer eget forbruk av miljøskadelige varer og tjenester.

Forbrukernes holdninger til disse spørsmålene kan ha stor betydning for hvilke tiltak politikerne velger å gjennomføre på miljøområdet.

Forbrukeren føler mindre ansvar

SIFO har kartlagt forbrukernes miljøholdninger de siste 20 årene. Funnene fra disse studiene viser at forbrukerne mener de har et ansvar for å løse miljø- og klimaproblemene, men graden av oppslutning om forbrukeransvar har falt.

Parallelt med denne utviklingen øker andelen som tror på at teknologien vil løse miljø- og klimaproblemene uten at vi trenger å redusere levestandarden. Nedgangen i opplevd forbrukeransvar og økningen i teknologioptimisme bidrar begge til å svekke forbrukernes villighet til å redusere sitt eget forbruksnivå.

Folk tror mer på høyteknologiske løsninger

Selv om oppslutningen om forbrukeransvar fortsatt er høyere enn for teknologioptimismen, har det skjedd et stemningsskifte i befolkningen siden 90-tallet. Vi er blitt mer teknologioptimistiske.

Denne tendensen finner vi ikke utelukkende i undersøkelser der vi spør gjennomsnittsnordmannen. Også når vi spør norske ungdommer om å beskrive fremtidens bærekraftige samfunn, er det de høyteknologiske løsningene som ungdommen har mest tro på. De ønsker å være mobile i minst like stor grad som dagens voksne, de ønsker å ha god plass og en komfortabel livsstil. Håpet er at teknologien i framtiden blir så effektiv at vi fortsatt kan unne oss en like stor grad av mobilitet og komfort som i dag.

Ungdommens fremtidsperspektiver og teknologioptimisme oppstår ikke i et vakuum. Deres og våre oppfatninger blir formet av den offentlige debatten. Løsningene som presenteres på miljø- og klimaproblemene har i økende grad dreid seg om å finne teknologiske løsninger snarere enn å endre forbruksmønsteret. Tidligere statsminister Jens Stoltenbergs månelanding på Mongstad er et eksempel på dette. Politikerne omfavner karbonfangst som en vei ut av klimakrisen fordi det er et tiltak som i mindre grad påvirker folks hverdagsliv.

Tiltak for å redusere folks avhengighet av fossil energi, som å legge restriksjoner på bilbruk, er langt vanskeligere å gjennomføre sett fra mange politikeres ståsted.

Teknologioptimisme eller naivisme?

Historisk har miljøspørsmål dreid seg om hvordan vi kan stoppe forurensende utslipp fra industri og produksjon. Men vårt daglige forbruk er også forbundet med utslipp og ressursforbruk. Det gjøres derfor mye for å utvikle mer ressursbesparende og miljøvennlig teknologi. Moderne biler med lavt bensinforbruk som slipper ut mindre forurensende avgasser er et velkjent eksempel. Likevel har vi i økende grad blitt klar over at ny og renere teknologi ikke ubetinget vil kunne løse miljøproblemene.

Det er fordi veksten i forbruket av varer og tjenester i seg selv spiser opp mye av effektivitetsgevinstene fra ny teknologi. Utviklingen av verdens mest solgte bilmodell VW Golf er et godt eksempel. Fra bilmodellen ble introdusert i 1975 til 2003 ble motorene stadig mer bensingjerrige, men innsparingene uteble på grunn av endrede krav til komfort samt sikkerhet som økte vekten med 50 prosent. Dette resulterte i at drivstofforbruket per produsert enhet bare ble redusert med seks prosent.

Fra 1975 til 2003 økte også antall personkilometer i Norge med hele 114 prosent. Igjen ser vi at den positive effekten av teknologiutviklingen spises opp av den negative effekten knyttet til selve forbruksveksten. 

Teknologioptimisme til hinder for politikkutforming

Teknologioptimismen får en stadig større plass i miljødebatten fremfor forbrukermobilisering. Et ensidig teknologifokus gir en selvforsterkende effekt. Teknologiske løsninger kan fort bli en sovepute for politikere som overgir miljøpolitikken til forskningen, næringslivet og markedet.

Troen på at teknologien skal redde oss kan fungere som en unnskyldning for politikere for ikke å gjennomføre ubehagelige tiltak. Den politiske trenden ser ut til å smitte over på forbrukerne som også foretrekker løsninger som ikke påvirker dem selv, og i mindre grad ser behovet for å endre sin egen livsstil.

Når vi spør forbrukerne om hvem som har det største ansvaret for å løse miljø- og klimaproblemene svarer de at det er myndighetene og næringslivet. Dersom politikerne ser bort fra forbrukernes engasjement for miljøspørsmål og velger å satse alt på teknologikortet, snevrer de inn sitt eget politiske handlingsrom. Det må snarere legges til rette for økt forbrukerengasjement og nye forbruksløsninger, og da tenker vi ikke på lettvinte opplysningskampanjer som skal endre forbrukernes holdninger.

Nei, skal vi skape det grønne skiftet må det graves dypere i den politiske verktøykassa og hele repertoaret av økonomiske, juridiske og – teknologiske virkemidler må tas i bruk. 

En helseundersøkelse på unge gutter viser at de som sitter foran TV eller PC i mer enn seks timer i helgene har lavere beintetthet enn jevnaldrende.

Ifølge stipendiat Anne Winther er dette bekymringsfullt.

– Skjelettet skal være på sitt sterkeste i tenårene, og når gutter allerede da har lav beintetthet, kan det gi uheldige konsekvenser senere i livet, sier Winther ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT.

Mye skjermaktivitet

Hun har analysert beintettheten til 359 gutter og 388 jenter i alderen 16 til 18 år og fått dem til å svare på spørsmål om deres TV- og PC –vaner.

Resultatet viser at ungdommene bruker mye tid foran skjermen i fritida.

I gjennomsnitt på ukedagene bruker jenter 3,2 timer på TV eller PC og gutter bruker 3,8 timer. I helgene er tallet for jenter cirka 4,0 timer og gutter 5,1 timer.

– Jo mer tid ungdommene bruker på skjermaktivitet, jo lavere beintetthet har de i forhold til dem som bruker mindre enn to timer per dag i helgene.

Winther forteller at beintettheten hos gutter blir merkbart dårligere når de sitter mer enn seks timer per dag. Og oppfølgingsdata viser at denne negative sammenhengen vedvarer to år senere.

– Internasjonale helseregler fra Australia og USA sier at mer enn to timer per dag kan gi negativ helseeffekt, men da særlig med tanke på fedme, og mange av ungdommene i undersøkelsen rapporterer at de sitter enda mer enn det.

• Les også: Barn lærer matte bedre når de rører på seg

Jentene får høyere beintetthet

Nå er det riktignok ikke fedmeproblemer hos ungdom Winther har sett på, men beinskjørhet. Og det som overrasker Winther er at det viser seg at jentenes skjelett ikke reagerer på samme måte. Da er resultatet motsatt – jenter som bruker mye PC eller TV har høyere beintetthet.

– Resultatene er overraskende, men det kan være flere grunner til dette. Kanskje spørsmålene vi stiller ikke fanger opp jentenes skjermvaner, eller at det finnes biologiske forklaringer på denne kjønnsforskjellen.

Ungdom er ikke inaktive

I dag har man lett for å tro at ungdom som bruker mye data, har et lavt aktivitetsnivå. Men det er nødvendigvis ikke sånn. Anne Winther forteller at ungdom ikke er inaktive.

Nesten halvparten av alle ungdommene i undersøkelsen rapporterte at de deltar i tyngre aktiviteter, sport, trening eller konkurranser i løpet av en uke.

Blant de som oppgir mer enn fire timer skjermtid per dag, rapporterer 20 prosent av jentene og 26 prosent av guttene at de også har et høyt aktivitetsnivå – det vil si at de bruker mer enn fire timer per uke til trening, sport eller konkurranser.

• Les også: Strenge foreldre kan få sløsete tenåringer

Tren deg beinhard

Og det er veldig bra at ungdommene trener jevnlig. Forskningen til Bente Morseth ved Det helsevitenskapelige fakultet, UiT, viser at de som er aktive får sterkere skjelett i voksen alder.

– Min forskning viser at dersom personer over 20 år trener minst fire timer i uka, får de høyere beintetthet og færre beinbrudd senere i livet, forteller hun til uit.no.

Gjennom Tromsøundersøkelsen har hun fått opplysninger fra 7522 personer. Disse har blitt fulgt gjennom flere år, og dermed har Morseth studert hvem som er aktive, hvem som har tett benbygning og hvem som rammes av benbrudd.

– De som trente jevnlig hadde færre brudd i knokler som er utsatt for vektbelastning. Det vil si i hofte, ankel, lårben og bekken. Jeg så en klar tendens på at jo mer aktiv man er, jo lavere er risikoen for brudd i underkroppen.

Referanse

Anne Winther m.fl: Leisure time computer use and adolescent bone health—findings from the Tromsø Study, Fit Futures: a cross-sectional study. Epidemiology. April 2015. Doi:10.1136/bmjopen-2014-006665

Les mer på fitfutures.no

– Når en fugl legger fra seg et visittkort på en solcelle, blir en liten flekk skygget for. Det som da skjer, er at solcellen med flekken lager mindre strøm.

– Men solcellene i et solcellepanel er koblet i serie. Derfor tvinges den høye strømmen fra de andre solcellene gjennom. Dette stjeler effekt fra solpanelet og skaper varme: Fuglelortcellen blir en het flekk, sier Josefine Selj.

Selj er forsker ved Institutt for energiteknikk. Hun arbeider med et prosjekt som skal finne ut av spørsmålet: Hva betyr forurensning av solcellene for produksjonen av strøm?

• Les også: Slik virker en solcelle

Støvete halvørken

Forurensningen varierer fra sted til sted. I Norge kan fuglelort, løv og snø legge seg på solcellene. I varmere og tørrere områder er støv et mye større problem.

Ett slikt varmt og tørt område er halvørkenen Karoo i Sør-Afrika. Her har det norske firmaet Scatec Solar vært med på å bygge et anlegg med over 300 000 paneler, hvert på rundt halvannen kvadratmeter. 

Anlegget dekker noen kilometer av det støvete, steinete slettelandet om lag 400 kilometer nordøst for Cape Town. Hvor mye effekt stjeler støvet fra de 75 Megawattene som anlegget skal produsere?

– Scatec Solar er interessert i å tallfeste dette tapet. Da kan de gjøre sikrere beregninger av framtidige anlegg, sier Selj.

Bygger testfelt

Institutt for energiteknikk samarbeider nå med Scatec Solar og Universitetet i Stellenbosch om å bygge et testfelt med 24 paneler.

– Vi måler hvor mye sollys som treffer solcellene og hvor mye som slipper gjennom glasset som dekker dem, forteller Selj.

– Vi måler også hvor mye støv som faller ned, og vi måler vind, nedbør og fuktighet, fortsetter hun.

Størrelsen på støvpartiklene viktig

Målet er å lage teoretiske modeller som kan forutsi strømtapene i mange forskjellige områder. I disse programmene kan forskerne legge inn typer og mengder støv. Noen støvpartikler påvirker tapet mer enn andre, blant annet ut fra hvor store de er.

–Solcellen kan omdanne alt fra ultrafiolett til infrarødt lys til strøm, men den er aller mest effektiv i det synlige lysspekteret. Støvpartikler som demper dette lyset, gir størst tap, sier Selj.

Virker som en strømpropp

Mange steder i Norge er snø et større problem enn støv. Snøen oppfører seg også annerledes enn støv. Den legger seg ofte ikke jevnt utover solcellene.

Forskerne har gjort viktige erfaringer på Norges største solcellepanel. Det dekker taket til flerbrukshuset Låven på Evenstad. Bygget tilhører Høgskolen i Hedmark, og anlegget stod ferdig i 2013.

– Snøen legger seg ofte nederst langs kanten. Hvis ett panel dekkes av snø, slås hele raden ut, sier Selj.

Årsaken er den samme som for fuglelorten: Solpanelene er koblet i serie, i en rekke etter hverandre. Hvis deler av et panel i serien blir skygget for, virker det som en propp i hele strømkretsen.

• Les også: Solcelleanlegg mer effektivt enn forventet

Vannspyling vanskelig i ørkenen

Hva kan så gjøres for å fjerne støv, snø, fuglelort og andre forurensninger? Svaret avhenger av hvor du er – for eksempel Norge eller Sør-Afrika.

– Vi vet at støv er et stort problem i solcelleanlegg i ørkenområder i Midtøsten. Det har derfor vært antatt at vi ville få veldig mye støv også i halvørkenen i Karoo i Sør-Afrika. De tidlige målingene som er gjort, tyder på at det er mindre støv enn ventet, sier Selj.

Å rense cellene med vannspyling vil bli dyrt og sløsende i solrike ørkenområder, der gjerne slike anlegg står. Men selv halvørkenen Karoo er det av og til regntid. Et kraftig regnskyll kan fjerne mye støv.

Beskyttende belegg

– Flere produsenter har også laget nanobelegg for solceller, men ikke alle er like effektive.

– To masterstudenter har gjort forsøk med ett slikt belegg her på Institutt for energiteknikk. Det ga ikke mindre støv på vanlig glass, snarere tvert imot, forteller Selj. Institutt for energiteknikk har gjort flere slike forsøk med glass i sine laboratorier.

• Les også: Støvvarsel for solceller

Beleggene utvikles likevel stadig. For eksempel ble et nytt belegg nylig lansert av en kinesisk produsent. Ifølge pressemeldingen fra firmaet er det spesielt beregnet på områder med tøft klima, som sandstormer og havtåke.

Uansett hvor bra belegget er, vil det neppe hjelpe mot et velplassert visittkort fra en fugl. Derfor må nok eierne av solcellepaneler i Norge og andre land med rikt fugleliv fortsatt belage seg på andre metoder. I Storbritannia brukes for eksempel fugleskremsler, opplyser Selj.

Ikke bare fordi skygge fra fuglelort og annen forurensning reduserer effekten, men også fordi skygger på solcellene gjør dem varme.

Varmeutvikling og brannsikkerhet

– Ved standard montering utgjør solceller ingen brannfare, men som alt annet elektrisk utstyr kan solceller starte en brann hvis de er koblet feil.

– Sannsynligheten for at solcellene er årsak til brann er altså svært liten, men hvis det er brann i et hus med solceller på taket, må anlegget raskt kunne stenges av med en brannbryter. Det er store effekter ute og går, sier Selj.

– For store anlegg er det også viktig å informere brannvesenet for at de skal kunne ta sine forholdsregler, understreker hun.

– Hvis anlegget ikke har brannbryter, ville ikke jeg hatt lyst til å holde i brannslangen, sier Selj.

Lenker:

Ytelsen til solceller i tørt klima – effekten av soiling og modulteknologi på årlig produksjon. Informasjonssider fra Institutt for energiteknikk.

Solkraftverket i Kalkbult i Sør-Afrika. Nettsider fra Scatec Solar.

IRIS har 200 ansatte og er et av landets største forskningsmiljøer innen olje og gass. Totalt blir mellom 15 og 20 overflødige, melder NRK.

– Jeg tror nok vi må leve med dårligere tider i to til tre år framover, og jeg tror heller ikke vi kommer tilbake på det nivået vi har ligget de siste årene, sier administrerende direktør Ole Ringdal.

Årsaken til at antall ansatte må ned, er svikt i inntekter og slankere ordrebøker fra januar. En tredel av IRIS’ inntekter kommer fra oljeselskapene, og utgjorde i 2013 111 millioner kroner.

Kort fortalt går behandlingen ut på å pakke kreftmedisinene inn i nanopartikler som blir fraktet gjennom kroppen og helt fram til kreftcellene. Der brytes partiklene ned og medisinen slipper ut. Dette gjør at medisinen får virke direkte på det syke vevet istedenfor å gjøre ugagn andre steder i kroppen.

I arbeidet med å lage nye og bedre kreftmedisiner kombinerer altså forskere bioteknologi med nanoteknologi.

– I populær form er det omtrent slik det virker, sier Tore Skotland ved Radiumhospitalet. 

– Det som skjer er at nanopartiklene hjelper til med å konsentrere større deler av medisinen på det syke området. Dermed blir resten av kroppen mindre eksponert for virkestoffet, og man senker risikoen for bivirkninger.

Det viser seg at denne metoden ikke bare gir færre bivirkninger under selve behandlingen, den reduserer heller ikke pasientens fysiske tilstand etter at de har overvunnet kreften.

Må løse seg opp

Ved Institutt for Kreftforskning på Radiumhospitalet forsker de på såkalte biodegraderbare nanopartikler. Det vil si partikler som er så små at det kan gå ett tusen av dem på bredden av et hårstrå, og som brytes ned naturlig i kroppen.

Disse nanopartiklene kan være bygget opp av proteiner, fettstoffer eller sukkerarter som kan frakte medisinen fram til kreftsvulsten.

Ifølge Skotland kan en væske med nanopartikler bli sprøytet inn i blodet, og strukturen i nanopartiklene og i krefsvulsten gjør at partiklene hoper seg opp akkurat der. Denne opphopningen gjør at relativt sett flere nanopartikler løser seg opp i og rundt kreftsvulsten, enn ellers i kroppen.

– Det er en passiv virkemåte, men det fungerer, sier Kirsten Sandvig, professor ved Radiumhospitalet.

Nettopp poenget med at partiklene skal være biodegraderbare, det vil si at de skal løse seg opp og forsvinne i kroppen uten å bidra til bivirkninger, er viktig for Sandvig og hennes kolleger.

– Biodegraderbarhet har dessverre ikke fått like mye fokus i alle prosjekter som har vært gjennomført på dette området hittil, sier hun.

• Les også: Forkledd som blod

Øke kompetansen

Forskerne ønsker å øke kompetansen på dette fagområdet ved Radiumhospitalet spesielt, men også i norske fagmiljøer generelt.

– Mange forskergrupper har vært flinke til å lage fungerende nanopartikler og så kastet seg uti det og produsert studier på fagområder der de har hatt begrenset oversikt, sier Sandvig.

– Vi vil utvikle metoder og standarder som skal øke kvaliteten på denne forskningen.

• Les også: Kreft-gjennombrudd: Nå kommer PD-1-hemmerne

På tvers av fagmiljøer

Sandvig etterlyser tverrfaglighet når forskere skal lage kreftmedisiner med nano- og bioteknologi.

– Dette er et svært viktig forskningsfelt for Norge, og behovet er stort for å utvikle bedre diagnostikk og behandling for kreftpasienter, sier Sandvig, og peker på at det allerede er kommet flere medisiner på markedet som baserer seg på nanopartikler, sier hun.

To av de mest aktuelle, som også er tilgjengelige i Norge, er liposombaserte Doxil (Caelyx) fra Johnson & Johnson og proteinbaserte Abraxane fra Celgene. Disse brukes blant annet i behandlingen av brystkreft. I tillegg til at de har økt effekt, har de dokumentert mindre bivirkninger i form av hjertetrøbbel og hårtap.

I tillegg til brystkreft retter denne forskningen seg mot behandling for tarmkreft.

Les også: Kan laserlys og nanopartikler erstatte cellegift?

Gassbobler og ultralyd

En annen forskergruppe ved NTNU arbeider med å pakke cellegiften inn i nanopartikler, som så festes til overflaten av mikro-gassbobler i blodstrømmen.

Disse gassboblene knuses ved hjelp av ultralyd når de når området der kreftsvulsten befinner seg, slik at nanopartiklene og cellegiften får gjort jobben sin direkte på svulsten. Det kan brukes flere steder i kroppen, men passer spesielt til medisiner som skal til hjernen.

Professor Catharina de Lange Davies ved NTNU forteller at hjernevevet er beskyttet mot giftige stoffer ved en fysisk barriere – blodhjerne-barrieren (BBB) – fordi cellene som danner veggene i blodårene, er koblet tett til hverandre. I tillegg finnes det en pumpe på overflaten av cellene som effektivt pumper stoffene ut igjen dersom de skulle komme inn i cellene.

Disse to mekanismene gjør det vanskelig å behandle sykdommer i hjernen fordi legemidler blir stoppet. Ved å sprøyte gassfylte mikrobobler i blodårene og eksponere hjernen for ultralyd kan det dannes midlertidige små åpninger eller porer i BBB slik at legemidler kan gå inn i hjernevevet.

– Vi har utviklet en nanopartikkel-mikroboble. Nanopartiklene kan inneholde legemidler og stabiliserer gassboblene ved å danne et skall på overflaten av gassboblene. Ved fokusert ultralyd mot hjernen kan vi oppnå en høy konsentrasjon av nanopartikler med legemidler inn i hjernevevet, sier Davies.

Professor Aksel Tjora har ledet et forskningsprosjekt som skulle undersøke spredningen av telemedisin og e-Helse i Norge. Der fant han og kollegene litt av hvert å sette fingeren på.

– Vi har påvist at mange av teknologiprosjektene på dette området ender kun som prosjekter, uten at resultatene blir tatt i bruk. Det henger sammen med at finansieringen stort sett er knyttet til utvikling i prosjektene. Så tar finansieringen slutt når prosjektene tar slutt. Hvis det for eksempel er snakk om uttesting av nytt teknisk utstyr, så finnes det ikke penger igjen til å følge opp at utstyret fortsatt brukes over tid, sier Tjora, som jobber ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.

To forskjellige ting

Tjora har interessert seg for helsevesenets bruk av teknologi i en årrekke og påpeker blant annet at telemedisin og e-Helse er to litt forskjellige ting.

Telemedisin har vært et tema i snart 30 år og handler mest om teknologi som skal gi tilgang på ekspertise og pasientinformasjon uavhengig av hvor pasienten og kompetansen er geografisk plassert. Da kan en spesialistlege for eksempel sitte i Bergen og stille diagnose på en pasient i Odda.

Begrepet e-Helse er derimot litt videre og ikke stort mer enn 10 til 15 år gammelt. Det er en samlebetegnelse for både privatpersoners og profesjonelles bruk av IKT-tjenester i helsesammenheng.

– Begge områdene har hittil vært for mye preget av prosjekter som blir avsluttet før løsninger er godt utviklet, evaluert og eventuelt tatt i utstrakt bruk, sier Tjora.

Utstyr ble stående ubrukt

Tjora og hans forskerkolleger har blant annet beskrevet et prosjekt hvor 90 primærleger fikk utplassert telemedisinsk diagnostisk utstyr innenfor dermatologi (hud).

Ivrige teknologer og nysgjerrige primærleger var, i tillegg til prosjektfinansieringen, en forutsetning for å få det i gang. Men etter at prosjektfinansieringen var over, forsvant teknisk support. Entusiasmen ebbet sakte, men sikkert ut, og utstyret blir stående ubrukt.

– Primærlegene kunne saktens ha nytte av utstyret, men det kunne være utstyr som ikke skulle brukes veldig ofte. Da ble det for krevende å opprettholde den kunnskapen som trengtes å bruke det. Legene vi intervjuet hadde problemer med å huske når utstyret sist var blitt brukt, forteller Tjora.

Forskerne har sett flere liknende eksempler på at ny teknologi bare blir stående.

– Men hvorfor er det slik at teknologisk utvikling organiseres i prosjekter som til slutt lider en stille død, uten at noen bryr seg?

– Slik vi ser det, blir prosjektorganisering en sexy løsning. Prosjektene gir initiativtakere og politikere anledning til å vise at de satser på innovasjon og ny teknologi. Samtidig er prosjektene lite risikable siden de kommer i tillegg til rutinepraksis. Finansieringen tar jo slutt når prosjektet er slutt, så man risikerer ikke noen store økonomiske overskridelser i de vanlige budsjettene, sier professoren.

– Å teste ut nye usikre løsninger ved prosjekter gir god mening. Vi kan da snakke om at vi delegerer kreativitet og risiko til noe som kommer i tillegg til vanlig drift. Man skal heller ikke glemme at prosjektene genererer mye entusiasme og bidrar til kunnskap om hvordan vi organiserer tjenestene, og om hvordan vi kunne ha gjort tingene annerledes, utdyper han.

Prosjektpesten

En annen viktig forklaring på prosjektdøden er at prosjektene som regel blir etablert på utsiden av hovedorganisasjonen, med konsulenter og annet personell som dekkes av et annet budsjett. Prosjektene belaster dermed ikke den daglige driften, men klarer likevel å skape inntrykk av at organisasjonen er fremtidsrettet og satser på ny teknologi.

Tjora mener at bildet ikke er helsvart. Norge er tross alt en avansert teknologinasjon, også innen helsevesenet. Men med bedre organisering kunne vi vært enda lenger framme. Det norske helsevesenet er for øvrig ikke alene om å ha havnet i prosjektfella.

I Storbritannia snakker man om «The Plague of Pilots» i forbindelse med eHelse.

– I Norge snakker vi mer om prosjekter enn om piloter, så derfor kan vi si at prosjektpesten har fått for stor smittespredning i det norske helsevesenet, sier Tjora.

Prosjektpesten kan oppfattes som at det kastes penger ut av vinduet, men Tjora anslår at de viktigste tapene ligger et annet sted.

– Utgiftene til alle disse prosjektene er forholdsvis små sammenlignet med hva helsevesenet som helhet koster samfunnet. De største kostnadene er nok derfor såkalte alternativkostnader, altså at vi går glipp av potensiell effektivisering, mindre reiser og et bedre tilbud til pasientene, som vi kunne ha hentet ut fra de beste eHelseprosjektene, mener Tjora.

Følge prosjektene gjennom og ut døra

Så hva er løsningen?

– En del av løsningen bør være at prosjektene får en slags driftsfinansiering som strekker seg langt utover en rutinefase. Dessuten må vi ta inn over oss at det ofte tar lang tid å etablere og normalisere en ny praksis. Det skjer egentlig ikke før vi slutter å kalle de nye løsningene for «telemedisin» og «eHelse», men oppfatter dem som bare medisin og helse. Da først er de blitt en del av hverdagen i helsevesenet og blant folk ellers. 

Han mener de ansvarlige bør være mer restriktive med å sette i gang store prosjekter over lengre tid. 

– Og så må man følge prosjektene ikke bare frem til døra, men også gjennom døra og ut i den praktiske hverdagen. Vi skal huske på at medisinerne er opplært til å være konservative når det gjelder ny diagnostikk, hvor nye løsninger må være grundig testet og dokumentert for å tas i bruk. Men det er ofte vanskelig å skaffe effektbevis inne i eHelseprosjektene, som ofte er å betrakte som ren teknisk uttesting, sier Tjora. 

Du hugsar kanskje modemet – den kvite boksen som ulte og peip kvar gong du ville kople deg til nettet? Telefonrekninga som vaks for kvart minutt du surfa på nettet? Det var i tida då vi var ei digital øydemark.

Før breibandet.

På 50-talet, den gongen vi bygde landet, var det staten som rulla ut straumleidningar og telefonlinjer over det steinete landet. Til slutt hadde folk på kvart avsides nes fått lys i lampa og telefon i sin eigen yttergang. Mykje seinare kom internett inn i liva våre, og vi kopla oss opp til verdsveven langs dei gamle koparlinjene.

Men då fleire kopla seg opp, og stadig meir skulle gjerast på nettet, vart det for trongt.

Det er her den lite kjende historia om breibandutbygginga i distrikta startar, nærare bestemt i Sogn og Fjordane. For i denne tida er statsmonopolet oppheva, og utbygging av breiband skal skje på kommersielt grunnlag.

Historia om korleis alle utkantane i eit fylke av utkantar fekk breiband er altså ikkje ein teknologisk parentes, men historia om eit samfunnsprosjekt. Eit prosjekt der målet er at alle, uansett kvar dei held til, skal få ferdast på den digitale allmenningen som løyser stadig fleire behov i kvardagen vår og som dei fleste av oss er hjelpelause utan.

Breiband frå grasrota

– Breiband er ein grunnleggjande infrastruktur, på linje med straum og vatn. Alt pratet om å kome heim att og flytte hit er ikkje verdt noko utan breiband, seier Ivar Petter Grøtte, forskingsleiar for IKT ved Vestlandsforsking, som har følgt fylket sitt arbeid med breibandutbygging gjennom meir enn ti år.

Sogn og Fjordane har heile tida hatt mange som forstod at breiband ikkje var for moro skuld, eit blaff eller ei sak for dei datainteresserte. Det dreier seg om leiarar frå ulike private og offentlege verksemder og organisasjonar i fylket, samla under den organisatoriske overbygninga IT-forum Sogn og Fjordane.

Dette forumet har vore sentralt for fylket sin framvekst av breiband nedanfrå, frå grasrota.

Fjerde sist

I 2001 skipa IT-forum Sogn og Fjordane ei eiga eining som skulle fylle tomrommet etter den tilbaketrekte staten. IT-forum Breiband vart etablert same år, med den same breie forankringa i offentlege institusjonar.

På dette tidspunktet låg fylket med alle fjordane og fjella på fjerde siste plass i den nasjonale rangeringa over fylka si breibanddekning. Fleire kommunar snudde seg rundt for å søke midlar frå det nasjonale Høykom-programmet, som støtta utbygging i område som breibandleverandørane fann ulønsame og let stå att. Men fordi kommunane var små og søknadene av varierande kvalitet, vart fylket sitjande med smular.

Det nyetablerte breibandforumet tok grep og samkøyrde kommunane sine initiativ. No måtte kvar kommune vurdere kva for ei bygd eller grend dei ville prioritere høgast. Kvar kommune fekk velje eitt utbyggingsområde, og regionråda vart trekte inn for å sjå til at prioriteringane var gode. Kvaliteten på søknadene vart sikra av erfarne søknadsskrivarar.

I 2003 fekk fylket den første store tildelinga av midlar til breiband.

– Etter det har det alltid vore samarbeid. Alle såg at ein fekk til betre prosjekt, seier Grøtte. Elles i landet var det få slike samla grep på fylkesnivå – dei fleste samarbeida føregjekk i regionar innanfor fylkesgrensene.

Når dei små går saman

Tolv år og mange breiband-mil seinare, møtest toppar frå offentleg og privat sektor til IT-forum-konferansen 2014 i Førde. Smila sit laust. Fylket som hang etter har fått tidenes største utteljing i den nasjonale konkurransen om midlar til breibandutbygging: ein firedel av den nasjonale potten, eller 39 millionar kroner.

Grøtte summerer opp tiåret frå fiasko til suksess slik:

– Dette er historia om regional motorganisering, om å gå mot makta og samle dei små til å gjere noko i lag. Når ein samarbeider, greier ein å få gjennomslag. Ein greier å lage miljø som til saman har nok erfaringar og kunnskap. Då kan ein ta tak i eit stort problem, seier IT-forskaren.

Ei utbygging nedanifrå

Utbyggingsmønsteret for digital infrastruktur i distrikta i Noreg etter 1998 liknar det ein finn i USA. Infrastrukturen blir bygd ut på ein ustrukturert måte, utan ein overordna plan. 

Etter at staten slutta å regulere telemarknaden i 1998, har staten hatt ei tilbaketrekt rolle i etableringa av breiband. I områda leverandørane frykta var ulønsame, vaks infrastrukturen likevel fram, men han vaks fram på grunn av lokale initiativ og nettverk.

– Det har skjedd ei vekst og konsolidering frå små cowboy-initiativ til store, seriøse leverandørar, seier Ivar Petter Grøtte.

Små, lokale utbyggingsselskap oppstod som paddehattar rundt tusenårsskiftet, då breibandutbygginga skaut fart. I 2006 fanst det 10 slike selskap i Sogn og Fjordane – ein del av dei opererte berre i ein enkelt kommune. Paddehattane slo seg saman, og etter nokre år fekk fylket færre og større selskap som blei meir profesjonelle.

I dag er det tre store breibandselskap som deler marknaden seg imellom. Desse har vore viktige for konkurransen med store Telenor og har korta ned ventetida for mange husstandar og verksemder i fylket.

Breiband blir berre viktigare

Spørsmålet no er korleis desse selskapa skal holde tritt med kapasitetsbehova som melder seg. 

I dag aukar nettbruken med om lag førti prosent i året, og det må ny teknologi til. Neste generasjon breiband etter ADSL er fiberbasert. Dei syltynne, knapt synlege fibrane har stor kapasitet til å overføre data – lynraskt. Med fiber vil kvar ein elev kunne levere lekser på nettet heimanfrå. Og når velferdsteknologien kjem og bergar kommunane frå eldrebølgja, blir fiber til alle ei svært viktig sak.

– Ein kan ikkje gjere skilnad på tenestene ein tilbyr folk ut frå kvar dei bur i kommunen, seier Jan Heggheim i Nasjonalt breibandråd, som fram til nyleg var leiar i IT-forum Sogn og Fjordane. Han trur dette behovet vil melde seg fort. Dessutan meiner han det om kort tid blir slik at næringslivet i distrikta skiftar ut dyre serverar med lagring av data i nettskya. Også det krev sin overføringskapasitet.

– Vi må berre halde fram med å fokusere på breiband, seier Heggheim.

Referanse:

Skogseid, I., Grøtte, I.P. & Strand, G. L., Understanding Broadband Infrastructure Development in Remote and Rural Communities – a Staged and Reflexive Approach. Journal of Community Informatics Vol 10, April, 2014. ISSN: 1712-4441