I dag blir litt under halvparten av all olje på norske felt tatt opp. Det er mye sammenlignet med andre steder i verden.

Likevel er det fint mulig å øke andelen, og Nasjonalt senter for økt oljeutvinning har et hårete mål om å øke til 70 prosent. 

Verden vil trenge energi og oljeprodukter langt inn i framtiden. Grønt skifte tar tid, og vi kan ikke skru av oljeproduksjonen på dagen. Det er mye å hente på å utvinne mer på eksisterende oljefelt, sammenlignet med å bygge ut nye felt. For eksempel tilsvarer en økning på to prosent på Ekofiskfeltet like mye olje som på et middels stort felt, som for eksempel det nye feltet Edvard Grieg.

På de fleste norske oljefelt sprøytes det i dag inn vann eller gass for å holde trykket oppe i reservoarene, som er geologiske strukturer som inneholder olje og gass. Når vannet trenger inn i reservoaret, øker trykket samtidig som oljen blir presset mot brønnene.

På samme måte kan vi sprøyte CO2 inn i reservoar for å få ut mer olje. Laboratorieforsøk viser at ved å injisere CO2 sammen med vann, vil vi få mer olje.

Ressurs i overgangen til grønn energi

Norge har som mål å redusere klimagassutslippene med 40 prosent innen 2030, og håndtering av CO2 er sentralt for å nå dette målet. CO2-lagring i seg selv er ikke økonomisk lønnsomt, men å lagre CO2 i forbindelse med å øke oljeutvinning kan gi gevinst, både økonomisk og for miljøet.

Det er rikelig med CO2 rundt oss. Utfordringen er å få tak i den. Klarer vi å fange den i stort nok volum, kan den bli brukt til økt oljeutvinning for så å skape ekstra ressurser vi trenger i overgangen til grønn energi.

Å fange og lagre CO2 og samtidig øke oljeutvinningen på eksisterende felt passer derfor som hånd i hanske.

• Les også: Forvandler CO2 til grønt drivstoff

Nordsjøen er perfekt for storskala lagring

For at et område i undergrunnen skal være trygt og godt egnet til langtidslagring av CO2, må bergarten som lagrer CO2 (lagringsbergarten) ha god gjennomstrømning, det vil si at olje og gass strømmer lett i reservoaret. Rundt området må det i tillegg være en tett bergart som forsegler reservoaret og hindrer at CO2 lekker.

Jordskorpen består av syv store og flere mindre plater (tektoniske plater). Nordsjøen ligger på den Den eurasiske kontinentalplate, noe som betyr mer stabile forhold enn for eksempel Island som ligger der to plater møtes. Lagring i Nordsjøen vil skje på en til fire kilometers dypt, og jordskjelv må være veldig kraftig for å påvirke grunnen der CO2 er lagret.

Oljedirektoratet har kartlagt mulighetene for langtidslagring av CO2 i områder Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Det viser seg at Nordsjøen er godt egnet til lagring av CO2. Her finner vi store områder med geologiske formasjoner fylt med sjøvann, også kalt saline akviferer, som CO2-en kan lagres i. Dette finnes blant annet på Utsirahøyden, et stort område på havbunnen i Nordsjøen som består av mye porøs sandstein og skifer. CO2 fra Sleipnerfeltet har i mange år blitt lagret her.

• Les mer: Økt kunnskap om sandstein kan gi sikrere CO2-lagring

Lavt trykk hindrer blow-out

CO2 som blir pumpet ned, vil spre seg over et stort område og delvis løse seg opp i saltvannet i akvifer, noe som betyr lavt trykk og lavere risiko for lekkasje. Hvis det blir brudd et sted, vil gassen etter alt å dømme slippe langsomt ut som bobler oppover mot havbunn og videre mot havoverflaten.

Bergarten hvor CO2 lagres kan sammenlignes med en hevet deig, hvor CO2 lagres i porer og delvis bindes til vann og stein. Hvis man stikker hull på deigen, vil noe av luften sive ut. Men all luften vil ikke forsvinne slik den vil hvis man gjør det samme med en ballong. Man får altså ikke en «fontene» som spruter opp ved et eventuelt brudd.

• Les også: Liten tro på karbonfangst

Nordsjøen kan lagre CO2 fra Europa, og det haster

Modne felt som har vært i drift over lang tid, vil ha god nytte av CO2-injisering hvis vi kan klare å få tak i nok. Norge har forholdsvis lite CO2, og i dag er det for lite CO2 til å sette i gang prosjekter for økt oljeutvinning med CO2-injeksjon. Ekofisk trenger årlig CO2 tilsvarende fem til ti ganger utslippet fra Mongstad. Dette krever import av CO2 fra for eksempel Fastlands-Europa. Behovet vil vare i en kort periode, si tre til fem år.  

Videre anslår Oljedirektoratet at den norske delen av Nordsjøen kan romme så mye som 70 milliarder tonn CO2. Det er over 20 ganger mengden CO2 som årlig slippes ut i Europa, etter tall fra det internasjonale energibyrået. I tillegg ligger Nordsjøen strategisk til og er politisk stabil, og mange felt har planlagt å avslutte oljeproduksjonen de neste årene. Det betyr at Norge har gode muligheter til å bidra med lagring av CO2 fra resten av Europa. Forutsetningen er en god løsning for transport og politisk vilje.

En annen faktor er at norske oljefelt der CO2 kan hjelpe til å øke utvinningsgraden begynner å bli gamle, og mange vil bli stengt i årene som kommer. Venter vi for lenge med CO2-fangst, vil toget for økt oljeutvinning med CO2 gå for mange felt. Tidsvinduet for CO2- fangst og økt oljeutvinning er derfor ganske begrenset.

Norge har fantastiske olje- og gassressurser, og å utnytte disse ressursene er viktig. Ved å koble kunnskap om økt oljeutvinning og lagring av CO2 kan vi bidra til at olje blir utvunnet fra eksisterende felt. Noe som er en bedre løsning enn å bare bore nye felt. CO2-lagring ved økt oljeutvinning er to i en, pluss at det er en ressurs i overgangen til ny energi. Ved å utvinne mer fra eksisterende felt kan vi hindre at store verdier glipper samtidig som vi kan lagre CO2. Men muligheten er i ferd med å gå fra oss.
 

I dag er Norge samlet til ett høyderike. Meter for meter stiger landet fram på dataskjermene til folk som trenger å vite hvor det går opp og hvor det går ned her til lands.

• Les også: Når havet stiger

Skogbrukere kan se hvor høye trærne har blitt og hvor tett de står. Veibyggere kan finne trygge traséer utenom rassoner. Og arkeologer ser fortidsminnene poppe opp på skjermen.

– Dette er et vitenskapelig gjennombrudd. Vi ser tufter, røyser, gamle veier, alt hva hjertet kan begjære. Bildene er helt utrolige, sier Lars Holger Pilø, arkeolog i Oppland fylkeskommune, til forskning.no.

Dette bildet viser fangstgroper. Nå trer de fram, takket være bilder der høyden kommer fram – enten som farger eller som skyggelagte relieffer.

Lysradar – LIDAR

Bildene er tatt fra fly. De er ikke vanlige fotografier. Dette er et slags radarbilder, men med lys istedenfor radarbølger. LIDAR kalles det, på engelsk Light Detection and Ranging.

Slik virker det: Fra et småfly spytter en laser ut korte lysblink, mer enn hundre tusen ganger i sekundet. Hvert lysblink treffer bakken. Litt lys reflekteres tilbake.

Lyset går lynraskt, men noen nanosekunder bruker det på veien ned og opp tilbake til målere i flyet. Jo lengre tid, desto større avstand ned til bakken.

Slik bygges bildet av terrenget opp, blink for blink, punkt for punkt i en punktsky.

• Les også: Laser leser landskapet

Nasjonal detaljert høydemodell

– Vi vil kartlegge hele landet med to punkter per kvadratmeter. En slik omfattende og detaljert måling har aldri vært gjort før, sier Jon Arne Trollvik fra Kartverket til forskning.no.

Han leder arbeidet med å bygge opp høydekartet av Norge i det som kalles Nasjonal detaljert høydemodell.

Alt nå kan profesjonelle brukere se Norge i tre dimensjoner – høyde og bredde og lengde. Til høsten er tekniske barnesykdommer kurert, og de nye nettsidene skal åpnes for allmennheten.

Bedre og bedre fram til 2020

I starten vil deler av høydekartet lages av eldre målinger som er mindre nøyaktige. Innsamlingen av nye LIDAR-data startet i juni 2016.

Firmaet Terratec har fått oppdraget med å fly med LIDAR på langs og tvers over Norge. Høydekartet vil bli bedre og bedre i de neste fire årene.

– I 2020 er målet vårt å ha oppdatert hele Norge, sier Trollvik. Ennå henger litt på offentlige bevilgninger.

Bildegalleri: Klikk framover- eller bakoverpil for å gå gjennom bildene!

Vær så god – bygg i vei!

Arkeologene er blant de ivrige brukerne. For dem har LIDAR vært en revolusjon på minst to måter.

For det første – med LIDAR kan store områder kartlegges raskt og billig på jakt etter synlige kulturminner. Dermed kan byggesøknader få raskere svar.

Arkeolog Lars Holger Pilø bruker hyttebygging som eksempel. Tidligere måtte arkeologer ut i felten for å se om det var kulturminner der hyttefeltet var planlagt.

Hvis de gjorde fortidsfunn, kunne hele planprosessen bli forsinket eller stoppe opp. Det kunne bli vanskelig for utbyggeren, som kanskje alt hadde investert stort.

–Vi kan i mange tilfeller fortelle folk om kulturminnene på forhånd, selv om det aldri har vært arkeologer på stedet, sier Pilø.

I noen tilfelle kan utbyggeren da få et raskt klarsignal, hvis det er tomt på LIDAR-bildet. I andre tilfeller er det fortsatt nødvendig med arkeologer i felt.

– Ikke alle kulturminner er synlige over bakken, understreker Pilø.

Automatisk bildegjenkjenning

Den andre fordelen er størst for arkeologene selv. Nye fortidsminner dukker opp på LIDAR-skjermbildene i et tempo som nesten skremmer Pilø og kollegene hans.

– Det gir helt ny kunnskap om Norges historie, sier Pilø.

En del av gevinsten med LIDAR ligger i automatisk bildegjenkjenning, utviklet i samarbeid med Norsk Regnesentral. Her har mye skjedd bare de siste månedene.

Oppdaget mer enn arkeologene selv

– Resultatene er utrolig mye bedre. Jeg har gått gjennom data fra et bestemt område i Lesja øverst i Gudbrandsdalen, forteller Pilø.

Han har selv vært ute i dette området og registrert fortidsminner. Han har også tolket LIDAR-skanninger av området manuelt.

– Jeg følte at jeg hadde gjort så godt jeg kunne. Jeg er en av de som har mest erfaring i å tolke LIDAR-data i landet. Likevel klarte den automatiske bildegjenkjenningen å finne ti kullmiler som jeg ikke hadde sett, sier Pilø.

Bildegalleri: Klikk framoverpil for å bla gjennom!

Over ett tusen kullmiler

Kullmiler ble brent blant annet for å smelte jern ut av jernmalm fra 1500-tallet og fram til 1900-tallet. Det automatiske bildegjenkjenningen har lært seg å se slike kullmiler.

– Vi har et veldig spennende prosjekt ved gamle Lesja jernverk. Vi viste at det er kullmiler i terrenget, men ikke hvor mange, forteller Pilø.

– Kartleggingen med bildegjenkjenningen til Norsk Regnesentral avdekket 1100 kullmiler over et område av dalføret på seks mil, sier han.

Ser en hel kulturtradisjon

Med så omfattende nye funn kan arkeologene lære mer om fortida. Mange funn forteller mer enn summen av hvert enkelt funn alene.

– I dag kan vi tegne opp geografiske grenser for utbredelsen av en type jernvinneanlegg fra middeladeren, forteller Pilø.

I slike anlegg ble ved brent til trekull i groper. Dette trekullet ble seinere brukt til å smelte jernmalm i ovner.

– Slike jernvinneanlegg finnes for eksempel i nordlige delen av Etnadalen, men ikke den sørlige. Vi kan se en hel kulturtradisjon avtegne seg i høydemodellen, sier Pilø.

Mindre strenge mot utbyggere

Med så mange funn kan arkeologene også tillate seg å bli litt mindre strenge overfor utbyggere.

– Vi kan ikke verne alt. Hvis vi vet at vi har 700 jernvinneanlegg istedenfor sju i en kommune, så er det mye lettere å gi tillatelse til utgraving av disse fremfor vern, sier Pilø.

• Les også: Ødelegger kulturminner

Oppland tidlig ute

Han forteller at Oppland fylkeskommune alt i 2010 tok i bruk LIDAR til kartlegging. Arkeologene trenger også større detaljrikdom i kartene enn for eksempel Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Avinor.

Det kan de nå få i samarbeid med Kartverket og deres store prosjekt for å høydemåle Norge – Nasjonal detaljert høydemodell.

Utgiftene deles, slik at kommunene og andre parter bare må betale det overskytende som kreves for å øke grunnoppløsningen fra to punkter per kvadratmeter til det som arkeologene helst vil ha – fem punkter per kvadratmeter.

Infrarødt gjennom blådisen

Laserpulsene er i infrarødt lys. De er usynlige for øyet, men rett bortenfor det røde i regnbuespekteret.

Det betyr at de ikke forstyrres så mye av blådis. LIDAR-flygningene må likevel skje i godt vær, for skyer stanser de infrarøde strålene.

Den vanskelige grana

Det gjør også trær, særlig grantrær. Mange lyspulser sendes tilbake fra tretoppene eller fra grener. Bare få lyspulser kommer helt ned til skogbunnen.

Dermed blir det færre nyttige punkter som forteller hvor bakken er. Det blir mindre detaljer i bildet.

Én variant av LIDAR-kartene viser alle refleksjonene fra tretopper og grener. Landskapet ser ruglete ut av alle trærne. Det kan være nyttig for skogbrukere og skogforskere, som er interessert i hvordan skogen vokser.

For arkeologene er det viktig å bli kvitt forstyrrelsen fra trærne. Også løvskog kan lage problemer. Derfor vil arkeologene helst at LIDAR-skanningene skal gjøres etter at snøen har smeltet, men før løvspretten starter.

Automatisk trefjerner

Heldigvis finnes det også en teknisk løsning som kan hjelpe arkeologene. Data fra LIDAR kan behandles videre slik at trær, bygninger og andre oppstikkende detaljer fjernes. Bare bakken synes.

I Oppland har arkeologene også en annen fordel. Det er sjelden kulturminner i den tette, vanskelige granskogen. De letteste områdene er tynn furuskog eller åpent landskap.

Bildegalleri: Klikk framoverpil for å se hvordan høydemodellen endrer seg når trær og andre detaljer fjernes og bakken trer fram!

LIDAR ser ikke alt

I andre deler av landet kan LIDAR være mindre nyttig. Ikke alle fortidsminner synes like godt med LIDAR.

– Steinalderbosetninger kan være overpløyd eller ligge nede i bakken. Da må vi prøvegrave for hånd eller med maskin, slik som det for eksempel gjøres mye i Møre og Romsdal, forteller Pilø.

Menneske og maskin jobber sammen

Maskiner vil altså ikke gjøre arkeologene arbeidsløse. Heller ikke de automatiske bildegjenkjenningsprogrammene.

– Det har vært noe motstand mot maskinenes inntog og automatisk deteksjon, forteller Pilø.

– Men dataprogrammene erstatter ikke mennesket. Med datakraft og avanserte programmer kan arkeologene gjøre jobben enda bedre og raskere. Vi er bare ved begynnelsen av denne utviklingen, sier Pilø.

Lenker:

Nasjonal detaljert høydemodell, informasjonsside fra Kartverket

Laserskanning – informasjonsside fra Oppland fylkeskommune, med lenke til pdf med grundig beskrivelse av OPPtakt-prosjektet for LIDAR-skanning av kulturminner.

I dag kommuniserer fly og flygeleder for det meste muntlig. Men flyene har også muligheten til å bruke en datalink for å utveksle instruksjoner og informasjon via tekst.

En datalink er en måte å bruke radiosendere til å utveksle digital informasjon, altså data. Egne satellitter er dedikert til denne informasjonsutvekslingen. 

Tjenesten har imidlertid begrenset rekkevidde og kapasitet siden den går over radiokanaler der det er stor trafikk. Av tusenvis av flyvninger i Europa er det derfor bare noen få som bruker datalink.

Nå har European Space Agency (ESA) gått sammen med det store rammeprogrammet for luftfart – SESAR Joint Undertaking – for at luftfarten skal få full uttelling av satellitt-tjenester. I fjor utviklet forskere en sikker datalink mellom flyet og flygeleder via satellitt, som vil sørge for at begge parter er oppdatert med informasjon.

Sårbart for hackere

Datalinken, i likhet med all digitalisert informasjon, kan være lettere for hackere å angripe. For eksempel kan de sende falske meldinger til piloten. Forskere fra Sintef har derfor startet en studie der de skal vurdere hva som eventuelt kan gå galt, en risikoanalyse.

Karin Bernsmed ved Sintef forteller at alle selskapene som er involvert i studien, har egne sikkerhetskrav. 

– Vi må derfor se på hvilke trusler de er opptatte av. Hvilken type informasjon kan de sende? Hvem har adgang til systemene deres? Hvordan kan kodenøkler som er i bruk best beskyttes, sier hun. 

Sikkerhet på smartkort

Sintef-forskerne har tidligere laget en løsning for pålitelighet slik at pilot og flygelederne vet hvem de kommuniserer med. De har også hatt ansvar for å implementere denne løsningen og lagt den på et smartkort. 

Systemet er under uttesting og skal snart godkjennes for drift. 

– Om du prøver å lure systemet, får du ikke tilgang til tjenesten, sier Bernsmed.

I den nye studien vurderer forskerne hvordan løsningen for pålitelighet kan utvides slik at også flyselskap får mulighet å bruke systemet.

I studien påpeker forskerne at det bør stilles strengere sikkerhetskrav, blant annet til fortrolighet. Det er mange mulige brukere av satellittkommunikasjon, slik at et absolutt krav til sikkerhet blir viktig, ifølge forskerne. 

Bedre internett på flyet

Flyrutene er i stor grad bundet til luftkorridorer. Det betyr at piloten i dag kontakt med mange flygeledere og flyr egentlig fra punkt til punkt.

Dermed kan flygebanen bli hakkete og ikke aerodynamisk optimal. Satellittkommunikasjon er et av mange tiltak som vil gjøre det mulig med mer presise instrukser fra lufttrafikktjenesten og dermed en jevnere flygebane. Dette vil spare både drivstoff og miljøutslipp.

Sintef-forsker Hans Erik Swendgaard forteller at flysikkerheten vil bli enda bedre når pilotene kan motta instrukser og utveksle informasjon med lufttrafikktjenesten via satellitt over de store havområdene.

– Et annet aspekt er at lufttrafikk i bunn og grunn handler om fornøyde passasjerer, og at flyselskapene prøver å etterkomme de stadig økende forventningene passasjerene har til internett og båndbredde under flyturen. Det kan bli et prisspørsmål, men god internettilgang via satellitt vil være et bra tilbud til mange på lange flyturer, sier han.

Et område som ikke nevnes så ofte, er de interne tekstmeldingene mellom flyet og flyselskapets bakkesentral. Her utveksles det mye informasjon for at pilotene skal overholde avgangs- og ankomsttider effektivt og økonomisk. Satellitt datalink gjør at de kan utveksle tekstmeldinger også på flyturer over havområdene og andre steder der de ikke kan bruke radiokanaler.

Kommersielt interessant

Et Airbus-fly var det første som testet datalinken og smartkortet. Det skjedde i februar 2016.

Spørsmålet er nå hvordan man skal få ballen til å rulle. Hvor mye press kan luftfartsmyndighetene legge på selskapene for å ta i bruk systemet? Og hvordan kan man lage en prismodell som også stimulerer til bruk?

Forskerne tror løsningen kan bli en kombinasjon av luftfartsdirektiver og pris, men når datalinktjenesten er tilgjengelig over satellitt, er det grunn til å tro at mange flyselskap etter hvert finner gode operative og kommersielle gevinster.

Fly til Østen og over Atlanterhavet kan bli de første som vil benytte seg av denne type kommunikasjon. De vil dra nytte av den nye teknologien på flyruter der store hav og land som mangler bakkestasjoner, er et problem i dag.

– Enhver ting som ligger utenfor egen sektor, anses for som sløsing, noe som gjør samordning til et notorisk problem, sier Petter Almklov fra NTNU samfunnsforskning til Dagbladet. Forskningsprosjektet, som skal ferdigstilles neste sommer, heter «The Next Disaster» (NEXUS), og er satt sammen av flere forskningsmiljøer i Trondheim.

Så langt har forskningen vist at de ulike etatene tar ansvar for å utfylle egne mandater, men at de ikke samarbeider godt nok.

– Det gjennomføres flere øvelser, men øvelsene er for lite rettet mot å teste samhandlingsevnen, sier forskerne. De peker dessuten på at det stilles større forventninger til den kommunale beredskapen, uten at ressursene til det har økt.

Fredag kalte justisminister Anders Anundsen (Frp) og politidirektør Odd Reidar Humlegård inn til pressemøte om norsk beredskap fem år etter angrepene 22. juli. 

Fotsår er et utbredt problem blant personer med diabetes. 

Mange helsearbeidere er involvert i oppfølgingen av diabetesfotsårene. Både fastlegen, kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, og fotterapeuter. 

Ifølge doktorgradsstipendiat Beate-Christin Hope Kolltveit ved Høgskolen i Bergen er kommunikasjonen mellom disse ulike instansene helt avgjørende for at sårbehandlingen av diabetespasienter skal bli god. Spørsmålet er bare hvordan denne kommunikasjonen foregår. 

Kolltveit har intervjuet helsepersonell i Rogaland og Hordaland om hvordan de opplevde innføring av telemedisinske løsninger i oppfølging av personer med diabetesfotsår. Telemedisin er interaktive og nettbaserte systemer med pasientinformasjon som skal gi alle parter tilgang på ekspertise til enhver tid og uansett hvor du befinner deg. 

– Tilbakemeldingen fra sykepleierne og legene som har testet dette, er at telemedisin kunne vært langt mer brukt i helsetjenesten i dag, sier hun.

Registrering av bilder

I Kolltveits forskningsprosjekt var målet å teste et nettbasert og interaktivt system der kommunikasjonen foregår i en felles sårjournal. Sårjournalen brukes blant annet til å registrere bilder av fotsårene som blir tatt med smarttelefon.

– Helsepersonalet rapporterer at kommunikasjonen ble mer strømlinjeformet og bedre med den nye sårjournalen. Blant annet fordi det var lettere å vite hvem som skulle kontaktes til enhver tid, sier Kolltveit.

«Et bilde sier mer enn mange ord»

Bilder av diabetesfotsårene ble et viktig verktøy for helsepersonalet. En av sykepleierne beskrev det slik:

«Det er mye lettere å diskutere sårbehandling med kollegaer når man har noe visuelt å ta utgangspunkt i – et bilde sier mer enn mange ord, sier stipendiaten».

Sykepleierne opplevde også at kvaliteten på dokumentasjonen ble bedre med den nettbaserte sårjournalen.

– De ble flinkere til å finne essensen i saken slik at dokumentasjonen ble mer eksakt – blant annet fordi skjemaene i journalverktøyet fungerer som en slags rettesnor på hva de skal se etter, sier Kolltveit. 

– Dette gir også økt kvalitet på behandlingen, legger hun til.

Føler seg ikke hjemme i legespråket

Kommunehelsetjenesten får vanligvis sakene ferdig servert i epikriser fra legene i spesialisthelsetjenesten. Det vil si skriftlige rapporter. 

– Det er ikke alltid at sykepleierne føler seg hjemme i språket som legene bruker, sier Kolltveit.

Sykepleierne opplevde at de fikk mer kunnskap om sårbehandlingen med den nettbaserte journalen.

– Resultatet ble at sykepleierne ble i stand til å diskutere med fastlegene med en helt annen trygghet enn før, fortsetter hun.

På fremmarsj

Kolltveit hadde ikke forventet at responsen fra helsepersonalet skulle være så positiv.

– Innføring av ny teknologi i arbeidsrutinene krever mye av folk – både ekstra tid og kompetanseheving. Derfor ble jeg satt ut av hvor fantastisk de syns det var, sier hun.

Bruk av telemedisinske løsninger er på fremmarsj i Helse-Norge. Kolltveits forskning viser at en dedikert ledelse og god tilrettelegging på arbeidsstedene er kritiske suksessfaktorer ved innføring.

– Jeg ser blant annet at det er vanskeligere å innføre telemedisinske løsninger i kommunehelsetjenesten enn i spesialisthelsetjenesten fordi det er så mange ledernivåer i kommunen. Det er mye lettere når noe av ledelsen sitter tett på de som faktisk skal jobbe med dette, sier hun.

20. april 2010 førte en eksplosjon på boreriggen Deepwater Horizon til en katastrofal olje- og gassutblåsningen på Macondo-feltet i den nordlige delen av Mexicogolfen, 66 kilometer utenfor kysten av Louisiana i USA.

Boreriggen sank etter cirka to døgn og store mengder olje og gass strømmet ukontrollert ut av brønnen før lekkasjen ble stoppet med midlertidige tiltak 15. juli, 87 dager etter ulykken. Endelig sikring av brønnen var ferdig 4. august. Da var store deler av golfen forurenset av olje.

I rettssaken mot BP i 2015 kom det frem at 3,19 millioner fat olje (omtrent 500 000 kubikkmeter) ble sluppet ut i havet under katastrofen i tillegg til flere hundre tusen tonn hydrokarbongasser.

Første store gjennomgang

Mer enn 500 miljøforskningsartikler er hittil publisert om Deepwater Horizon-ulykken og 50–100 nye kommer hvert år. Nå har norske og amerikanske forskere publisert den første oversikten over miljøforskningen etter historiens største oljesøl forårsaket av en ulykke til havs.

• Les også: Enorme mengder olje sank ned på havbunnen etter Deepwater Horizon-ulykken

Forskerne oppsummerer miljøforskningen rundt Deepwater Horizon-ulykken i fire hovedtemaer:

– Miljøkonsekvenser av olje og gassutslipp, biologiske og økotoksikologiske effekter i økosystemer offshore, effekter i kystnære områder, og virkninger på lengelevende organismer, sier forsker Jonny Beyer ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA).

Store skader

Kunnskapsoversikten viser blant annet at oljen spres både i dypt farvann på 1100–1300 meters dybde og på overflaten. Kun en mindre del av den frigjorte oljen, mindre enn 15 prosent og muligens så lite som fire prosent, har nådd land.

Ifølge forskerne skyldes dette blant annet den store dybden utblåsningen inntraff på, den omfattende bruken av såkalte dispergeringsmidler som fremskynder den naturlige nedbrytning av olje på sjøen, og andre tiltak som skulle dempe skadevirkningene.

• Les også: Oppdager oljesøl på havets dyp

– Men også massiv oppblomstring av oljenedbrytende mikrober, havstrømmer og høy vanntemperatur i overflaten bidro til at såpass lite nådde land, sier Beyer.

Flere studier av effektene av ulykken viser at oljen var giftig for mange slags organismer, inkludert plankton, virvelløse dyr, fisk, fugler og sjøpattedyr. Forurensningen har også forårsaket en rekke negative effekter som redusert vekst, sykdom, nedsatt reproduksjon, nedsatt fysiologisk helse og dødelighet.

– Både oljeeksponeringen og oljevernberedskap etter ulykken forårsaket skader på et bredt spekter av både habitater, arter og økologiske funksjoner over et stort område – selv om situasjonen har bedret seg vesentlig fra 2010 til i dag, sier Beyer.

Aktuelt for norske forhold

– Gjennomgangen viser at flere økologiske ressurser har blitt spesielt påvirket av utslippet. Dette inkluderer blant annet dyphavskoraller, kystnær fisk, vadefugler, havskilpadder og delfiner, sier Beyer.

• Les også: Deepwater Horizon drepte flere hvaler enn antatt

Selv om forskerne påpeker at det fortsatt gjenstår en rekke kunnskapshull og behov for ytterligere forskning, har den brede samlingen av miljøforskning bidratt til å forstå de økologiske konsekvensene av store marine oljesøl.

– Denne lærdommen bidrar til å avklare hvilke tiltak som er nødvendig – både før og etter et utslipp – for å redusere miljøeffektene av slike hendelser, sier Beyer.

– Kunnskap fra forskningen rundt Deepwater Horizon har betydelig overføringsverdi til norske forhold. Vi kan lære om forberedelser og responstiltak som kan gjøres for å beskytte hav og kystressurser bedre dersom et tilsvarende stort oljesøl skulle inntreffe i våre farvann, sier Beyer. 

Referanse:

Jonny Beyer mfl: Environmental effects of the Deepwater Horizon oil spill: A review, Marine Pollution Bulletin, juni 2016, doi: 10.1016/j.marpolbul.2016.06.027. Sammendrag

Deepwater Horizon-utblåsningen i Mexicogolfen i 2010 er en av verdens største miljøkatastrofer. I 87 dager strømmet det råolje ut fra borehullet, noe som truet både dyre- og plantelivet langs kysten. 

Ifølge marinbiologen Thierry Baussant var lærdommen fra denne ulykken at mesteparten av oljesølet forsvant relativt raskt fra havoverflaten. De oljespisende mikrobene viste seg nemlig å være effektive til å bryte ned olje rundt utslippet. 

Men i ettertid ble det oppdaget store oljerester på havbunnen. 

– I dag er vi opptatt av å fjerne olje fra overflaten, men konsekvensene for livet på havbunnen kan være dramatiske, sier Baussant.

Han understreker at arbeidet som ble gjort i etterkant av Deepwater Horizon-ulykken, viser at skadene på økosystemene kan være store når oljen beveger seg ned i havet. Følsomme organismer, som for eksempel koraller, er spesielt utsatte.

Fremtidens miljøovervåkning

I dag overvåkes oljelekkasjer og oljesøl fra luften, enten ved hjelp av satellitt, fly eller radar. Men det er bare mulig å se overflaten – ikke det som er under.

Dette problemet satte marinbiologen Baussant på ideen om å teste ut et undervannslaboratorium som kan overføre data i sanntid. 

Dette har nå blitt til et eget forskningsprosjekt, der en såkalt ESP spiller hovedrollen. ESP står for Environmental Sample Processor og er en slags robotisert undervannsplattform som driver etter en kabel under en bøye. 

ESP-en ble utviklet av det amerikanske forskningssenteret MBARI for å oppdage giftige alger, men Baussant og kolleger ved IRIS har tilpasset teknologien til også å oppdage oljesøl.

Nå planlegger han å bruke en mer mobil versjon av ESP-en som kan dekke større havområder.

– Vi snakker om en slags torpedo som sniffer vannet mens den loggfører bevegelsene sine, sier Baussant.

Den nye ESP-en vil kunne dykke ned til 300 meter, og den kan være i drift i mange dager med flere hundre kilometers radius mellom hver opplading. Det blir dermed mulig å kartlegge større havområder systematisk.

Oppdager oljesøl

Baussant og IRIS bidrar i den bioteknologiske delen av overvåkningen. 

Ved hjelp av ESP-en sammenligner forskerne biologisk materiale fra vannprøver med DNA fra mikroorganismer som forskerne har lagt inn i ESP-en på forhånd. De kan for eksempel legge inn DNA-signaturen til flere oljespisende mikroorganismer som finnes naturlig i små mengder overalt i havet. Hvis konsentrasjonen av slike mikrober øker raskt der instrumentet er eller beveger seg, er det et tegn på oljelekkasje.

Karl Kristensen, rådgiver i Bellona, mener dette konseptet vil ha stor betydning for overvåkningen av havet.

– Kombinasjonen av DNA-match og en automatisert dronefunksjon gjør at man kan utvide overvåkingen av lekkasjer fra eksisterende oljefelt til nedlagte brønner som vi vet har risiko for utslipp. I tillegg kan det gi muligheter for systematisk kartlegging av mikroorganismer i vannsøylen, sier Kristensen.

Kontinuerlig og billigere overvåking

I dag er oljeselskapene pålagt å gjøre større feltundersøkelser, ved blant annet å undersøke organismer i bur eller villfanget fisk, fotografering av havbunnen eller prøver tatt fra bunnen for å kartlegge mangfoldet av organismer.

Det omtalte prosjektet kan gjøre overvåkingen både mer kontinuerlig og mindre kostbar, siden undervannsfartøyet som skal drive overvåkingen, ikke krever noen operatør. I stedet følger den en programmert rute som kan endres via mobile enheter på land. Resultatene overføres via satellitt i tilnærmet sanntid. I tillegg vil fartøyet selv endre ruten for å følge spor av de mikrobene man leter etter.

– Framtidig overvåking til havs skal mer og mer bruke slike teknologier. Biologiske sensorer er i dag underrepresentert, men vil i fremtiden få en store rolle i å forstå endringer i økosystemet, enten de har naturlige årsaker eller skapt av menneskelige aktiviteter, sier Baussant.

I den siste rapporten om miljøovervåking av petroleumsvirksomheten til havs etterlyser Miljødirektoratet en metode for overvåking av små eller mindre lekkasjer til havs.

I tillegg til å oppdage olje kan den nye ESP-en bli relevant for andre maritime næringer, ferskvannsovervåking og utforsking av nye uønskede eller sjeldne organismer.

– Havbruksnæringen vil kunne innføre sanntidsovervåking av miljøgifter, mikrober eller virus rundt oppdrettsanleggene sine, og selskaper som planlegger undersjøisk gruvedrift, vil kunne kartlegge effekter på havbunnen, sier Baussant.

Gassfelt mister kreftene sine over tid, akkurat som du og jeg gjør når vi blir eldre.

Derfor får mange aldrende gassbrønner assistanse av kompressorer, det vil si maskiner med sugekraft som hjelper gassen opp. På offshorefelt installeres disse på plattformen eller på havbunnen.

Ferske data fra laboratoriet på Sintef viser at slike maskiner kan settes inn seinere enn det dagens regneverktøy har gitt grunn til å tro.

– Når investeringer i kompressorer på gassfelt utsettes, blir økonomien til feltet bedre. Dermed vil funnene våre bidra til å øke avkastningen fra gassutvinning. Etter all sannsynlighet vil de dermed øke inntjeningen også fra flere norske felt, sier prosjektleder Maria Barrio ved Sintef.

Petroleumsfelt er som ballonger

I alle petroleumsfelt synker trykket etter hvert som gassen og oljen hentes ut – som når lufta går ut av en ballong. I gassbrønner vil gassens strømningshastighet derfor synke jo lengre gassfeltet har vært brukt til utvinning. For det er nettopp trykket som er gassens drivkraft.

De fleste gassfelt rommer også noe olje, såkalt lett olje. Forsøkene som Sintef-forskerne har gjort, har gitt ny innsikt i hvilken strømningshastighet naturgassen må ha i brønner og i stigerør for å få revet denne oljen med seg.

– Målingene våre viser at gassen ikke trenger så høy fart ved oppstigning som tidligere antatt for å få oljen med seg opp. Dermed drøyer det også lengre enn antatt før farten blir så lav at oljen danner væskeplugger som kveler brønnen. I sin tur betyr dette at operatørene kan vente lenger enn de har trodd med å ty til kompressorer for å holde strømningshastigheten til gassen oppe, forklarer Barrio.  

Regneverktøy oppdateres

I forsøkene lot forskerne gass tilsatt små oljemengder, strømme oppover gjennom et 50 meter høyt loddrett rør med fire tommers diameter.

– Bakteppet er at olje- og gassindustrien gjennomfører matematiske simuleringer når de planlegger utbygging og drift av petroleumsfelt. Og til nå har de brukt simuleringsverktøy som bare gir omtrentlige gjengivelser av observerte fenomener i vertikale gassrør, sier Barrio.

De vertikale strømningsforsøkene ble gjennomført i et eget tungt rør som ble reist i anledning prosjektet. Måleresultatene er brukt til å oppdatere simuleringsverktøy – en stor matematisk strømningsmodell – som Sintef har utviklet sammen med ConocoPhillips, Total og Kongsberg Oil and Gas.

Økt tillit til matematiske simuleringer

Dominique Larrey arbeider som forsker i det franske oljeselskapet Total og er ekspert innenfor fagfeltet strømning i petroleumsbrønner. Han mener den nye og mer pålitelige datamodellen gir økt tillit internt i oljeselskaper til de strømningstekniske fremtidsbildene som spesialister henter ut av modellverktøyet.

– I sin tur vil disse fremtidsbildene få betydning for om og når et oljeselskap bestemmer seg for å investere i kompressorer. Dermed vil resultatene også påvirke hele økonomien knyttet til utbygging av gassfelter, sier Larrey.

Borgarting lagmannsrette har lagt vekt på at Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) mener arbeidet til professoren mest sannsynlig skulle bidra til utviklingen av en ny type kinesisk langdistanserakett. Tysk-iranerenforsket på styrings- og kontrollsystemer for overlydsraketter og samarbeidet med flere kinesiskeforskere siden han kom til Universitetet i Agder i 2009.

Mannen, som er iransk og tysk statsborger, ble utvist i fjor, men fikk medhold av Oslo tingrett samme år i sin klage på vedtaket. Nå har lagmannsretten gitt Justisdepartementet medhold i at utvisningsvedtaket er gyldig og at mannen utgjør en tilstrekkelig alvorlig trussel mot offentlig sikkerhet til at han kan utvises.

Selv om en eventuell kinesisk krysserrakett neppe vil kunne nå Norge, mener retten det er adgang til å ta hensynet til alliertes sikkerhet med i vurderingen av vedtaket.

Gjennom en årrekke etter at han kom til Agder publiserte forskeren rundt 300 artikler, sju av dem omhandlet kontrollsystemer for såkalte hypersoniske luftfarkoster. Mannen var imidlertid bare medforfatter til artiklene, som hadde kinesiske kollegaer som førsteforfattere.

«Det sentrale i saken er at NN har deltatt iforskningssamarbeid om hypersoniske farkoster, sammen med kinesiske forskere», skriver lagmannsretten i dommen.