Ledere husker ikke lenger enn tre år, sier Martin Gjelsvik.

Økonomen ved forskningsinstituttet IRIS trekker på smilebåndet og legger til:

– Spissformulert.

Fra kontoret sitt et stykke utenfor Stavanger sentrum analyserer han situasjonen i oljebyen. Nå vil han forske på hva krisen gjør med folk der.

For det er fortsatt krisetider i Rogaland. Etter å ha steget i hele fjor, ligger den registrerte arbeidsledigheten nå på 4,6 prosent. Det er mye høyere enn landsgjennomsnittet på 3,1 prosent.

Gjelsviks egen arbeidsplass er også hardt rammet. IRIS er avhengig av oppdrag for å forske, og måtte redusere staben med ti prosent i fjor. Det er varslet flere permitteringer i år.

Krisen rammer også norsk økonomi. Norges bank satte ned styringsrenten til rekordlave 0,5 prosentpoeng 17. mars i år. Den har aldri vært så lav før.

– Urealistisk kostnadsnivå

Forskningsleder Martin Gjelsvik er litt forundret over at folk sier de ble overrasket da krisen kom. Han spådde nedgangstider for flere år siden.

– Det er nifst å tenke på hvor kort hukommelse vi har. Ser du på utviklingen i oljeprisen over 20-30 år, ser du at den svinger dramatisk, sier han.

– På 1990-tallet var oljeprisen enda lavere enn den er i dag. Da var det ingen krise.

Men nå har vi tilpasset oss et kostnadsnivå som er helt urealistisk, mener Gjelsvik.

– Det er ille at bedriftene ikke har tenkt på hvordan de kan drive lønnsomt med det oljeprisnivået vi har nå.

Som økonom prøver han å forestille seg det verste som kan skje. Han lager framtidsscenarioer som kan hjelpe oss med å være forberedt dersom økonomien skulle endre seg. Bare slik kan næringslivets ledere forebygge fallet når pendelen svinger.

Spådde nedgang

I gode tider er det sunt å forestille seg at det kan snu, mener Gjelsvik. Det gjelder å utvikle strategier for både godværsdager og regnværsdager.

Allerede i 2012 viste han næringslivslederne hva som kan skje om oljeprisene stuper. Sammen med kollegaer anslo han hvordan Stavanger ville se ut anno 2029.

Dommedagsscenarioet, eller varslingsscenarioet som Gjelsvik helst kaller det, var ikke helt tatt ut av lufta.

Innovasjonsevnen i oljesektoren er liten fordi bedriftene i lang tid har vært innstilt på å produsere mer av det samme, spekulerte Gjelsvik og kollegene. De så dessuten for seg at det ville bli mindre legitimt å bruke olje på grunn av klimatrusselen.

– Ut fra erfaringer fra historien vet vi jo at det snur. Det er egentlig helt banalt, sier han.

De presenterte riktignok også hyggeligere framtidsutsikter. Gjelsvik og kollegene helgarderte seg ved å lage et positivt og et negativt scenario, men la ifølge dem selv mest vekt på det siste «for å vekke folk til å tenke alternativt».

Ingen ville høre

Men oljelederne ville ikke høre på det øret.

– Det var praktisk talt ingen interesse fra næringslivet. For det var gode tider, og ingen ville høre dette.

Økonomen la også fram et scenario i 1999. Da var det nedgangstider, og stemningen en helt annen. For krisen var allerede et faktum.

– Det var nesten en elektrisk stemning i salen da vi la det fram. Ordføreren tok utfordringene på strak arm og satte ned en gruppe for å utarbeide tiltak, sier Gjelsvik.

På stigende oljerus i 2012 var det derimot ingen som kunne forestille seg at spådommene skulle bli sanne.

– Ingen tok innover seg at vi trengte å forberede oss på en annen tid.

Men så slo scenarioet inn allerede nå.

I løpet av 2014 stupte oljeprisen fra over 100 dollar fatet til under halvparten. I januar i år var den 30 dollar fatet.

Som om oljen var evig

Janicke Løland trodde heller ikke at det skulle gå slik. Etter ni år som ansatt i et selskap som leier ut oljerigger, er de gode tidene over. Den første av de tre riggene til Dolphin Drilling AS ble lagt på land rett før jul i fjor. 150 ansatte mistet jobben.

I oppgangstidene har det vært en overproduksjon av oljerigger, og det er derfor ikke lenger kontrakter til alle når oljeprisen stuper. Mot slutten av året går kontrakten sannsynligvis ut på neste rigg. Neste år er kontraktsperioden over for den tredje.

På en kafé i sentrum av Stavanger sitter Løland i lønningsavdelingen. Hun forbereder seg på å stå uten arbeid fra nyttår.

– Jeg er realistisk, sier hun alvorlig, setter ned kaffekoppen.

Hun innrømmer at det har tatt tid å komme dit.

– De fleste av oss her i byen har levd som om oljealderen skulle vare evig. Selv om vi nok alle innerst inne vet at ingenting gjør det. Jeg tror mange fortsatt ikke har skjønt hvor dramatisk situasjonen er.

– Undervurderte virkningene av veksten

Selv har hun blitt smertelig klar over det. Ved juletider mistet samboeren hennes jobben. Etter jul har både nevøen og svogeren hennes blitt sagt opp. Hun kjenner mange som er i samme situasjon som henne selv. De går og venter.

Første runde med oppsigelser på jobben var et sjokk. Men det måtte komme, mener Løland.

– De siste ti årene har vi levd i en urealistisk verden. Vi har vent oss til et for høyt forbruk, sier hun.

Også økonom Klaus Mohn mener at det ble i meste laget. Festen var rett og slett for god til å være sann.

Før han ble professor ved Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger i 2013 hadde han vært ansatt i Statoil i 16 år. De siste fire som sjeføkonom.

Han vil ikke si noe om hvilke diskusjoner de hadde i Statoil.

– Men generelt mener jeg at oljeselskapene undervurderte virkningene den kraftige veksten kom til å få på kostnadsutviklingen ellers i samfunnet.

– Gikk over stokk og stein

Veksten i olje- og gassnæringen bidro til mer lønnsvekst og et høyere kostnadsnivå enn vi ellers ville ha fått. Kostnadsnivået har også smittet over på offentlig sektor, mener Mohn.

– Hele Norge har blitt dyrere å drive som følge av den kraftige boomen i olje- og gassnæringen. Dermed har denne næringen noen virkninger som strekker seg langt ut over næringen selv.

– Kunne forskerne tidligere sett dette tilbakeslaget komme?

– Holden III-utvalget, et utvalg som så på lønnsdannelsen i Norge, advarte mot dette. De kom litt på etterskudd, i 2013.

De konkluderte med at: «Fra et makroøkonomisk perspektiv ville det etter utvalgets mening vært ønskelig med en jevnere utvikling i etterspørselen fra petroleumsvirksomheten».

Utvalget mente at dette burde gjøres gjennom å begrense nye oljevirksomhet.

– Problemet er at selv om man mente at dette gikk over stokk og stein, så har ikke myndighetene tiltak til å regulere aktiviteten i olje- og gassnæringen på kort eller mellomlang sikt, mener Mohn.

Har ikke tatt medisinen

Men næringslivets ledere kunne satt på kostnadsbremsen litt før, hevder Martin Gjelsvik ved IRIS.

– Oljeprisen kan ingen gjøre noe med. Men egne kostnader kan man håndtere. Næringslivslederne bruker situasjonen nå til å legitimere kutt i staben, men de burde gjort det for lenge siden, sier økonomen. Det har nok vært for mange ansatte.

– Hva kunne bedriftene gjort annerledes?

– Sjefene kunne vært mye mer innovative, i stedet for å ansette flere. De burde stått på flere bein og vært klare til å omstille seg raskt. Regionen har blitt mer og mer avhengig av én næring. Det er nå vi ser ulempene ved det.

Det har vært et politisk ønske i mange år: Kulturbyen Stavanger. Finansbyen. Matfylket Rogaland. Alt er forsøk på å utvikle regionen i flere retninger.

– Men i praksis har det vært vanskelig. Oljebransjen har støvsugd arbeidsmarkedet for ingeniører. Da blir det vanskelig å utvikle alternative næringer i regionen, sier Gjelsvik.

– Er det oljens skyld?

– Nja. De økonomiske incentivene setter til side selv politiske ambisjoner. Ressursene har vært kanalisert inn i den næringen som har vært suverent mest lønnsomt.

– Vi har ikke tatt medisinen selv heller, sier han og sikter til sin egen arbeidsplass, forskningsinstituttet som har tjent godt på oppdrag fra oljeindustrien.

– IRIS kunne også valgt å ha enda flere bein å stå på.

Får konsekvenser for alle

– Vi trengte nok en vekker innen oljebransjen, sier Janicke Løland, som snart kan miste jobben.

– Det har blitt dyrere og dyrere å bo her i byen. Det var stort sett de med gode oljeinntekter som hadde råd til å etablere seg i Stavanger. Vi var på vei til å få en by som ikke hadde plass til alle, sier hun.

Hun tror det kan komme noe positivt ut av krisen, tross alt. Selv har hun begynt å tenke at dette er en mulighet for å videreutdanne seg eller utdanne seg innen et nytt fagområde.

– Jeg er tross alt heldig fordi vi er to. Det er ikke lett for enslige å miste en god inntekt. Hadde jeg fortsatt vært alenemor og mistet jobben, hadde det vært dramatisk.

Dette snakkes det ikke om i Stavanger om dagen, mener Løland.

– Når noen fryder seg over at de som har tjent mye i oljebransjen, må dra inn årene, tenker de ikke på at dette får konsekvenser for andre også. Vi har alle levd på ringvirkningene av olja her i byen.

Forsker på krisen

Hvordan krisen påvirker folk som Løland, ønsker forskere ved IRIS å finne ut av. De vil studere krisen mens den skjer. Familier og arbeidsledige, næringsliv og lokalpolitikere – alle skal under lupen.

Økonom Martin Gjelsvik er del av forskningsprosjektet Coping with economic decline og skal, dersom prosjektet får penger, undersøke hva bedriftsledere tenker og gjør i krisetider. Klarer de å omstille seg? Og vil de det, eller tenker de at de dårlige tidene snart er over?

– Min hypotese er at gammel vane er vond å vende, og at det er oljebedriftene som har vanskeligst for å omstille seg – rett og slett fordi de har hatt suksess ved å drive med det samme så lenge, sier Gjelsvik.

– Hvis du ser på næringsutviklingen her i området, har den alltid gått i bølger. Vi har alltid klart å komme ut av nedgangstider. Det gjør vi sikkert denne gangen også. Men det kommer til å ta noen år.

– Sviktende evne til læring

Noe av det Gjelsvik er mest spent på, er om bedriftslederne har vilje og evne til å lære av historien.

Det er jo ikke første gang at Stavanger har måttet hive seg rundt. Hermetikkindustrien gikk nedenom og hjem på 1960-tallet, og sildefisket lenge før det.

– Jeg vil spørre om hvilke kilder de bruker for å utvikle nye strategier framover, sier han.

– Egne erfaringer er som regel upålitelige og kortsiktige. Historien kan gi innblikk.

Derfor skal også en litteraturviter og en historiker analysere krisen i Stavanger. Hvilke kilder går bedriftslederne til når de skal legge en strategi for framtida? Husker de Alexander Kiellands Garman og Worse, om fattigdom og rikdom i Stavanger? Eller Amalie Skrams beskrivelser av krise i Hellemyrsfolket?

Gjelsvik tror ikke at det blir så mye kriselektyre på sengekanten.

– Det har vært en sviktende evne til læring både fra egne og andres erfaringer.

50 år etter at olja sprutet opp av bakken er realitetene i ferd med å gå opp for stadig flere i oljelandet. Eventyret tar slutt.

Verst rammet er Stavanger. Men byen har noen av de beste forutsetningene for omstilling. Og noen av de dårligste.

Planen er at forskning skal hjelpe til med omstillingen, fra et samfunn smurt i olje til et samfunn med nye og varige arbeidsplasser.

Ordføreren i Stavanger har satt ned et utvalg som skal komme med forslag. Politikerne vil gi forskere i byen i oppgave å skape nye bein samfunnet kan stå på.

Vil ha en heiagjeng

Professor Rune Dahl Fitjar ved Handelshøgskolen på Universitetet i Stavanger (UiS) forsker på omstilling i regionen. Det samme gjør forskerkollegene hans litt lenger ned i gata, IRIS-forskerne Martin Gjelsvik, Atle Blomgren og Christian Quale.

De er alle enige om at innovasjon har blitt et buzzord blant politikere i regionen. Politikere som vil at forskere skal finne ut hva rogalendingene og de andre vestlendingene skal leve av etter olja.

Selv om Fitjar er glad for at forskningsområdet hans får mye oppmerksomhet for tiden, men mener det er viktig å være bevisst på forskernes rolle.

– Det er spennende å være forsker i Stavanger for tiden, men det kan også være utfordrende.

– Regionen ønsker seg nok mest en heiagjeng. Vi som er akademikere, må ha en mer kritisk rolle. Men det er ikke alltid like populært å være kritisk til det som foregår.

Politiske aktører og virkemiddelaktører vil gjerne ha forskerne med når det arrangeres konferanser og seminarer om omstilling. Det er viktig å delta på slike arenaer, mener Fitjar.

– Samtidig er det et element av begeistringsplikt på noen av disse konferansene. Vår forskning kan ikke alltid bidra til det.

Olje er mange næringer

Fitjar og hans kolleger kan for eksempel fortelle dem som vil høre, at Stavanger-regionen ikke er spesiell i innovasjonssammenheng. Forskningen deres viser at folk i og rundt Stavanger ikke har spesielt gode forutsetninger for omstilling. Men de er heller ikke spesielt dårlige.

– Stavanger skiller seg ikke mye ut fra andre middelstore norske byregioner, sier omstillingsprofessoren.

Vi tenker ofte på Stavanger som en veldig spesialisert by som har satset på én næring. I motsetning til en by som Trondheim, som er mer forskningsbasert og burde ha flere bein å stå på.

Men når innovasjonsforskerne studerer det de kaller «beslektet mangfold», får de et annet bilde.

Beslektet mangfold betyr at mange næringer bygger på samme type kunnskap, i stedet for å spre seg på vidt forskjellige områder. For eksempel at man bruker komponenter fra oljeteknologien til å utvikle fornybar teknologi.

Stavanger har faktisk mer beslektet mangfold enn byer som Bergen og Trondheim, viser forskningen til Fitjar.

– Oljenæringen er ikke én næring. Den er egentlig veldig mange næringer.

Lavt utdanningsnivå

Dette er forskning politikere og næringsliv liker å høre.

Verre er det med utfordringene.

For Stavanger-regionen skiller seg også klart negativt ut fra andre steder i landet. Blant annet når det gjelder utdanningsnivå. Her ligger Stavanger betydelige lavere enn både Bergen, Trondheim og Oslo. Og dette er alvorlig, viser empiri innovasjonsforskerne sitter på.

– Internasjonalt ser man en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og økonomisk utvikling i en region. At Stavanger til nå har gått så bra, er et stort unntak.

Ser man på sammenhengen mellom utdanningsnivå og gjennomsnittlig inntekt i norske fylker, har rogalendingen hatt rundt 100 000 kroner høyere inntekt enn regionens utdanningsnivå tilsier, forteller Fitjar.

Det har gjort at mange ikke har sett poenget med å sette seg flere år på skolebenken. Dette gjelder ikke bare de som har jobbet på gulvet ute på plattformene. Også langt færre ledere i Stavanger-regionen har høyere utdanning enn ellers i landet. I denne regionen har det vært mer lønnsomt for folk å lage ting med hendene enn med hodet.

Vil samarbeide med kjentfolk

Det kan også være utdanningsnivået som forklarer det andre området hvor Stavanger-regionen skiller seg negativt ut. Dobbelt så mange i Stavanger som i Oslo svarer nemlig bekreftende på dette spørsmålet:

«Er det lettere å samarbeide med lokale aktører enn folk fra andre steder i landet eller andre land?»

To tredeler av bedriftslederne i Stavanger svarer bekreftende på dette.

Her skurrer det for innovasjonsforskerne. De vet nemlig at samarbeid, og helst internasjonalt samarbeid, er nøkkelen for dem som vil lykkes.

– Vi vet at utenlandsk eierskap, utenlandsk arbeidskraft og internasjonale nettverk gjør bedrifter mer innovative, sier Fitjar.

Er Stavanger-folk mer nysgjerrige enn andre?

Martin Gjelsvik, forskningsleder ved IRIS, Stavanger-regionens egen forskningsstiftelse, er enig med Fitjar i at det er et stort fokus på omstilling i regionen nå. Men han tror at mange bedrifter er blitt konservative, etter så mange år med det som har føltes som en evig oppgangstid.

Dette vil han undersøke i et forskningsprosjekt der han sammenligner hva ledere i oljebransjen og andre industrier tenker om framtida.

– Min hypotese er at de som er knyttet til oljeindustrien har vanskeligst for å omstille seg. De har hatt suksess ved å drive med det samme så lenge.

Gjennom forskningen sin har Gjelsvik oppdaget at innovasjon ofte blir nevnt, men sjeldnere praktisert.

– Jeg har ennå til gode å møte en bedriftsleder som ikke er for innovasjon. Men ledere som samtidig vil ha full kontroll, får ikke til det. De må tørre å slippe de ansatte løs.

Samtidig mener forskningslederen at Stavanger-folk er flinke til å snu seg rundt og utnytte muligheter som oppstår. Det var det de gjorde da oljen flommet opp av Nordsjøen. Noen spørreundersøkelser kan tyde på at folk i regionen er mer nysgjerrige enn i andre regioner.

En ekstremversjon

 Gjelsvik forsker på innovasjon i bedrifter og har funnet ut hva slags prosesser som er typiske.

– Det er tre spor: Å følge den stien du går på og gjøre mer av det samme. Å fornye stien, ved å bruke kompetanse og teknologi på andre områder. Og å velge en helt annen sti ved å etablere nye næringer.

– Det siste er vanskeligst.

Gjelsvik forteller om tidligere forskning, som har vist hva som kanskje fungerer best ved den typen omstillinger rogalendingene nå må gjennom: Å satse på noe nytt, men noe som er relatert til kompetanse som allerede finnes.

– Det å bruke eksisterende teknologi på nye felt, reduserer risikoen ved innovasjon.

Akkurat nå forsker Gjelsvik på finansnæringens betydning for omstilling. Disse aktørene holder seg helst på den kjente stien. Det kan bli et problem, nå når finansfolkene bør hjelpe regionen med penger til endring.

– Det som trengs, er finansinstitusjoner som tør å gå inn og investere tidlig. Det er det lite av. Jeg mener staten burde ha kommet mer på banen. For private vil helst unngå risiko.

Mange er blitt ydmyke

Vi møter også Gjelsviks kolleger Atle Blomgren og Christian Quale ved IRIS.

Sammen har de tre forskerne bedre føling med hva som skjer i næringslivet på Vestlandet akkurat nå enn mange andre.

IRIS har et oppdrag for Norges Banks regionale nettverk, hvor de snakker med alle de 400 mest sentrale bedriftene i regionen én gang i året.

Blomgren og Quales oppfatning er at bedriftene har blitt mer og mer ydmyke.

For tre kvart år siden var det mange som benektet at fallet i oljeprisen ville vare. Nå er flere lydhøre for nettopp det. Bedriftsledere i oljebransjen går nå oftere og oftere på seminarer om nye markeder.

Kultur for omstilling

Inntrykket de sitter igjen med er at mange kan klare å omstille seg. Det ligger i kulturen, mener IRIS-forskerne. De tror at det er de norskkontrollerte og gjerne familieeide bedriftene som kan ha størst mulighet for omstilling. Slik bedrifter tenker ikke bare på neste kvartalsresultat. Og mange av dem har allerede begynt å omstille seg. 

– Oljen gjorde ikke at folk her fant opp en masse ting på nytt, minner Blomgren og Quale om.

Dette viser rapporten deres «Industribyggerne 2015» med all tydelighet. De mest sentrale leverandørbedriftene til oljen i Stavanger-regionen, er virksomheter som eksisterte lenge før noen fant olje og gass på norsk sokkel.

En stor del av disse bedriftene har historie helt tilbake til 1800-tallet.

– Stavanger var ikke en fiskerlandsby da oljeeventyret startet i 1965. Vi hadde lange sjøfartstradisjoner og vi hadde en stor hermetikkindustri. Mange av bedriftene som ble oljebedrifter, startet med andre ting.

Møje smått é godt

Forskningen ved IRIS viser at flere bedrifter allerede er i gang med å levere til andre markeder, for eksempel offshore vindkraft og bygging av fiskefartøy.

– Har du erfaringer og metoder, kan det skje overføringer direkte fra oljeinstallasjoner til offshore vind.

«Møje smått é godt» er tittelen på en IRIS-rapport fra 2015. Den konkluderer med at Stavanger-regionen bør satse på et mangfold av mindre næringer.

– For du finner aldri et enkelt marked som alene vil kunne erstatte oljen i volum og betalingsvillighet, uansett hvor mange nye næringer som omstillingsprosessen får opp i regionen.

Det er de to forskerne helt enige om.

Disse knøttsmå robotene kan fly som insekter. Robotene har vært under utvikling i flere år og er hjertebarnet til Robert J. Wood, som er forsker ved Harvard University i USA.

Roboten ble først offentliggjort i 2013, og er en av verdens minste flygende roboter. Den veier under et tiendels gram.

Roboten har ingen tradisjonell motor, men bruker såkalt piezoelektrisitet for å få vingene til å bevege seg. Materialer med piezoelektriske egenskaper kan trekke seg sammen eller utvide seg når de blir utsatt for elektrisk strøm. Dermed kan de brukes omtrent som kunstige muskler.

Når dette skjer tusenvis av ganger på kort tid, kan du for eksempel lage vinger som slår.

Nå har forskerne prøvd å videreutvikle den lille insektroboten. De eksperimenterer med et enkelt elektrisk feste som gjør at roboten kan bli på et sted over lengre tid, for eksempel for å gjøre målinger.

• Les også: Tusen roboter jobber sammen

Statisk elektrisitet

Forskerne sammenligner systemet med vagling, bare at roboten kan sette seg på undersiden av en gren eller et blad.

Du kan se hvordan systemet fungerer i videoen under.

Hvis du bygger opp statisk elektrisitet i en ballong ved å gni den mot håret, kan du sette den fast på veggen. Den lille «hatten» på roboten bruker noe av den samme effekten.

Inne i hatten er det strømførende ledninger som kan bygge opp en statisk ladning. Når roboten skal sette seg fast til noe, skrus den på. Når den skal ta av igjen, skrus den av.

Systemet trekker veldig lite strøm, noe som forskerne trekker fram som en stor fordel.

Her kan du se en video av hvordan dette systemet fungerer

• Les også: Roboter som flyter rundt i skyene på Jupiter?

Ikke batteri enda

En så liten robot vil kanskje ha en ganske beskjeden flytid. Hvis en sverm av disse robotene skal inn og gjøre målinger etter for eksempel et stort utslipp, kan robotene feste seg til høye punkter for å spare energi, istedet for å fly omkring.

Dette er foreløpig bare på tegnebordet, siden robotene ikke kan fly veldig langt enda.

Som du ser i videoen er robotene fortsatt tilkoblet med en ledning, både for kontroll og strøm. Forskerne har enda ikke løst energi-problemet, hvor du må ha en strømkilde som er lett og liten nok for denne knøttlille roboten.

Hvor og hvordan roboten skal lande er foreløpig styrt av et dataprogram som henter informasjon fra blant annet et kamera som registrerer avstand og bevegelse.

Referanser:

M. A. Graule mfl: Perching and takeoff of a robotic insect on overhangs using switchable electrostatic adhesion. Science, mai 2016. DOI: 10.1126/science.aaf1092.

Den tidligere medieingeniøren har byttet ut TV-kamera med avanserte mikroskoper. Nå fokuserer hun på hvordan ulike væsker påvirker mineralene når de sprøytes inn i finkornede bergarter. Kunnskap om hva som skjer i steines porer, som inneholder olje, er viktig for å lære mer om hvordan oljeutvinningen kan forbedres.

Det meste som skjer i porene, kan bare ses på mikro- og submikronivå. Da snakker vi tusendeler av millimeter. Da er det ikke rart Minde lovpriser mikroskopet. Djevelen ligger som kjent i detaljene.

Mona Wetrhus Minde er forsker ved IRIS (International Research Institute of Stavanger) og tar for tiden doktorgrad ved The National IOR Centre of Norway.

Du får ett års forskningsopphold i utlandet. Hvor vil du dra og hvorfor?

– Da ville jeg dratt til Universitetet i Münster, Tyskland. Her jobber de med endringer i mineralogi som ligger tett opp til det jeg jobber med.

Hva ser du helst på TV, Farmen eller Forsker grand prix?

– Her må jeg nok svare begge. Farmen som underholdning, mens Forsker grand prix for å lære om andres forsking og om hvordan man på beste måte kan formidle forskingen sin på en enkel måte.

Hva synes du er morsomst, å undervise eller å forske?

– Foreløpig har jeg ikke undervist særlig mye, så jeg heller nok mot forsking akkurat nå, men jeg trives godt med å jobbe med mennesker, så jeg skal ikke utelukke undervisning i fremtiden.

Hvilke tre vitenskapshelter ville du invitert til firestjerners teselskap

– Jeg må nok være nokså stereotyp på dette svaret og velge Albert Einstein som en av dem. Ellers kunne jeg tenke meg å møte Marie Curie som en av de store synlige kvinnelige forskerne i historien. Den siste på listen er James Hutton, den moderne geologiens far.

Faguttrykk du elsker?

– «Wheel, fire, microscope!» Dette ble sagt på en nanoteknologikonferanse for noen år siden. Det er vel kanskje å overdrive litt, men det understreker hvor viktig utviklingen av mikroskopet har vært for vår kunnskap i mange felt, slik som i medisin, zoologi og mye av vår forskning på økt oljeutvinning, hvor mange av effektene kun er synlige på mikrometernivå eller enda mindre. 

Faguttrykk du hater?

– Jeg må med hånden på hjertet si at jeg ikke har noen spesielle faguttrykk jeg misliker. Har et litt dårlig forhold til ordet «gjennombrudd» som brukes litt for ofte. Om det er forskerne selv eller media som er skyld i det, kan jeg ikke svare på.

Nobelpris eller verdens beste mamma?

– Selv om jeg ikke hadde sagt nei takk til en nobelpris, hadde jeg nok ikke valgt vekk å gjøre så godt jeg kan for å være verdens beste mamma.

Finnes det noe positivt å si om tellekantsystemet?

– Samtidig som kan være problematisk at forskning skal kvantifiseres, er det et viktig verktøy som gir forskere og samfunnet mulighet til følge opp forskningsprosjekter.

Hvilket paradigmeskifte eller vitenskapelig funn skulle du ønske at du hadde vært en del av?

– Dette er nok langt utenfor mitt fagfelt, men å være med å utvikle bruk av vaksinasjon hadde vært fantastisk.

Kvalitativ eller kvantitativ metode?

– Ja takk, begge deler! For å få forstå mekanismene bak mineralogiske endringer i forbindelse med økt oljeutvinning, må vi vite både hva som skjer og hvor mye det skjer. 

Mastergradsstudentene Emil Kirkegaard og Julius Daugbjerg Bjerrekær fikk hjelp av en tredje student til å lage en programvare som automatisk samlet inn store mengder data om 70 000 brukere av datingnettstedet OkCupid, ifølge Vox.com.

Deretter publiserte de hele datafilen, sammen med en artikkel som beskrev metoden og dataene, på The Open Science Framework, en portal for åpen deling av forskningsdata.

– OkCupid-artikkelen er sendt inn. Dette betyr at datasettet nå er offentlig tilgjengelig. Kos dere! skrev Kirkegaard på Twitter mandag 9. mai.

Informasjon om seksuelle preferanser og narkotika

Problemet var at studentene verken hadde bedt brukerne eller datingnettstedet om tillatelse til å samle inn og publisere de til dels svært sensitive opplysningene. Dette bryter med det internasjonalt anerkjente prinsippet om å hente inn informert samtykke fra de berørte når man skal forske på persondata.

Selv om ingen av OkCupid-brukerne er direkte navngitt, inneholder datafilen nok informasjon til å kunne identifisere dem, blant annet brukernavn, sted, alder og stjernetegn. I tillegg var dataene koblet til brukernes svar på en rekke spørsmål nettstedet stiller for å kunne matche dem med potensielle partnere.

Spørsmålene dreide seg blant annet om brukernes seksuelle preferanser, om de noen gang bruker prøvd narkotika og om hvorvidt folk med lav IQ ikke burde få lov til å formere seg.

Det varte ikke lenge før kritikken mot studentene haglet.

– Samfunnsvitenskapen når et nytt lavmål. @KirkegaardEmil bryter grunnleggende lovverk om personvern og samtykke. Ingen tidsskrifter bør publisere dette, var én av de umiddelbare reaksjonene på Twitter.

– Dette datasettet er høyst reidentifiserbart. Det inneholder til og med brukernavn. Ble det gjort noe for å anonymisere dette i det hele tatt? spør en annen.

– Nei. Dataene er allerede offentlig tilgjengelige, svarte Kirkegaard.

– Dette er uten tvil den mest uprofesjonelle, uetiske og forkastelige datapubliseringen jeg noen gang har sett, skrev Oliver Keyes, forsker ved MIT Medialab, på bloggen sin.

– Uansett offentlig tilgjengelig

I artikkelen, som nå er fjernet fra Open Science Framework, skrev studentene at de regnet med at noen trolig vil ha innvendinger mot etikken i å samle og offentliggjøre disse dataene.

De mente likevel at alle data i datasettet uansett allerede var offentlig tilgjengelige. Å publisere dem innebar derfor bare å presentere informasjonen i en mer brukervennlig form, hevdet de.

Elisabeth Staksrud er nestleder i Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) og førsteamanuensis i medievitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun har vært tett involvert i utviklingen av NESHs Etiske retningslinjer for forskning på Internett og mener argumentet til Kirkegaard ikke holder. 

– Dette handler ikke om hvorvidt det er offentlig tilgjengelige data eller ikke, men at det nettopp er denne typen data som de kobler sammen og publiserer uten å innhente samtykke fra informantene. I dette tilfellet snakker vi jo om veldig sensitiv informasjon som OkCupid-brukerne ikke selv har sett for seg at skal bli publisert og brukt i forskning, sier hun.

Universitetet toer sine hender

Aarhus Universitet, der Kirkegaard er masterstudent, tar avstand fra det hele. De skriver på sin Twitterkonto at dette er noe studentene har gjort på privat initiativ, uten tilknytning til universitetet.

Kirkegaard bekrefter at dette er riktig, men har oppgitt tilknytning til Aarhus Universitet i artikkelen han og medstudentene publiserte på Open Science Framework.

– Når du setter et universitet som tilknytning på en oppgave eller en vitenskapelig artikkel, betyr det at du sier at du gjør forskningen som tilknyttet dem, kommenterer Jill Walker Rettberg. Hun er professor i digital kultur ved Universitetet i Bergen.

– I det øyeblikket du går inn i rollen som forsker, skal du følge de forskningsetiske prinsippene, sier Staksrud og påpeker at respekt for informantene er en integrert del av forskningsetikken.

– Det må være en etisk refleksjon i bunnen her og i tillegg må forskerne handle i tråd med de forskningsetiske prinsippene. Det er vanskelig å se at de har gjort det i dette tilfellet, sier hun.

Hvor langt strekker universitetenes ansvar seg?

Staksrud mener en faktor som kompliserer det hele, er at de som har gjort dette, er masterstudenter. Hun mener saken reiser interessante spørsmål om universitetenes og høyskolenes ansvar.

– I hvilken grad lærer de faktisk opp alle studentene sine i forskningsetikk, ikke bare doktorgradsstudentene? Forskningsetikk er noe du må installere i bevisstheten hos studentene slik at de tar det med seg overalt. Og hvor langt skal institusjonens ansvar strekke seg når det gjelder egne studenter som utfører forskning, men ikke som del av noen formell studentoppgave? spør hun.

Selv om Open Science Framwework nå har fjernet både datasettet og artikkelen fra nettportalen, er datafilen allerede lastet ned mer enn 500 ganger. Flere skal også allerede være i gang med å analysere dem, ifølge vox.com.

Ifølge Danmarks Radio vurderer nå det danske Datatilsynet å undersøke saken nærmere.

Har skjedd før

Det er ikke første gangen argumentet om at data som ligger offentlig tilgjengelig, er brukt for å rettferdiggjøre bruk av store mengder persondata fra nett uten samtykke.

I 2008 publiserte amerikanske forskere data fra Facebook-kontoene til mer enn 1700 studenter fra et ikke identifisert college, samlet inn over flere år. Det viste seg i ettertid at det var mulig å finne ut hvilket college det var snakk om, og ingen av studentene hadde samtykket til at informasjonen deres kunne brukes i forskning, skriver Dag Elgesem i boken Internet research ethics.

Som del av et forskningsprosjekt utviklet studenter fra MIT i 2009 programvare som ved å analysere vennelister på Facebook, kunne identifisere menns seksuelle orientering ved å analysere kjønnet og legningen til kontaktene deres i sosiale medier. Dette var mulig å gjøre selv om resten av profilinformasjonen deres var satt til «privat».

Også i Norge har vi sett liknende tilfeller, om enn i mindre skala. Flere slike saker har vært til behandling hos NESH de siste årene. Problemstillinger som går igjen er om informasjon som ligger åpent ute på nett, er offentlig tilgjengelig og kan brukes i forskning uten å hente inn samtykke, samt om muligheten for reidentifisering.

Ved å ta i bruk flere alarmer på sykehjem skal det bli tryggere for beboerne å oppholde seg der. Også de pårørende og de ansatte skal føle økt trygghet og sikkerhet. 

I en studie som ble gjennomført i Værnes-regionen i Trøndelag, har forskere ved Nord universitet testet ut fire ulike sensorer som styrer døralarmer, fallalarm, bevegelsesalarm og temperaturalarm.

Spørsmålet er hvor godt disse alarmene fungerer i praksis. 

Svaret, som ble presentert av forsker Bente Nordtug på en helsekonferanse ved Nord universitet nylig, er at det ikke er så enkelt. 

Hun beskriver alarmer som ikke virker, feilkobling av sensorer og uklar opplæring. Med andre ord motsatt effekt av det som var målet med teknologien.

Eldrebølge og mangel på sykehjemsplasser

Bakgrunnen for at dette er testet ut flere steder, er fordi man tror at antallet eldre vil øke betraktelig i de kommende årene, samtidig som det blir færre sykehjemsplasser.

Ifølge helsemyndighetene kan tilgang på nok helsepersonell bli et problem. Helsevesenet har også utfordringer med å møte behovene til folk med kroniske sykdommer.

Ett av flere svar kan være økt bruk av velferdsteknologi. Med det menes teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet, fysisk og kulturell aktivitet. Teknologien skal gjøre det enklere for den enkelte å klare seg i hverdagen til tross for sykdom eller sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne.

Det er Helsedirektoratet som har tatt initiativ til utprøving av ny velferdsteknologi i kommunene. Så langt har 34 kommuner vært med i et slikt program. Sluttrapport fra utprøvingen vil foreligge i 2017.

Rapport om utprøving av velferdsteknologi

Helsedirektoratet har publisert en foreløpig rapport der forskerne har mange av de samme betenkelighetene som i studien til Nordtug. Men i rapporten pekes det også på positive effekter:

• Økt trygghet, selvstendighet og mestring for tjenestemottakerne.
• Økt trygghet, redusert belastning og mer frihet for pårørende.
• Økt trivsel, bedre arbeidsprosesser, mindre stress for ansatte.

Misforstår bruk av alarmer

Studien fra Værnes viser at beboere kunne misforstå hvilken alarm de var tilknyttet. For eksempel trodde noen brukere at fallalarmen var trygghetsalarmen, og trygghetsalarmen brukte de som ringeklokke når de ønsket tilsyn.

En av de ansatte beskriver:

«Vedkommende satt jo og trykket på fallalarm-knappen sin slik at det ble unødvendige falske anrop. Og når hun skulle dusje, tok hun den av og la den på nattbordet. Så lå den der i mer enn 20 sekunder og da gikk alarmen».

Andre ganger var det ansatte som utløste alarmen. Ble ikke døralarmen koblet ut før ansatte gikk gjennom døra, gikk alarmen. 

Alarmen kunne gå uten at de fant ut hvorfor den koblet til. For eksempel viste det seg at dørsensoren til en bruker ute i distriktet gikk av på nattestid uten at ytterdøra til brukeren var åpnet. Ansatte satte til slutt kosten på ytterdøra slik at de kunne kontrollere om alarmen var reell ved å se om kosten var veltet. Usikkerheten rundt ekte og falske alarmer kunne bidra til ekstra stress i hverdagen. I studien gir ansatte uttrykk for at det var flere falske enn reelle alarmer.

Kort oppsummert peker forskningen på en del problematiske sider ved teknologien og bruken av den i sykehjem:

• Usikkerhet om alarmene var falske eller ekte.
• Fire sensorer var utprøvd – ingen av dem var helt pålitelige.
• Uheldig plassering av sensor kan være årsak til falsk alarm.
• Feil med selve sensoren, eller feilkoblet sensor hos brukeren.
• Brukerutløst feilalarm.
• Utgåtte batteri.
• Mangelfull eller ustabil dekning i Telenor sitt nett.

Uklar opplæring og bruk

Flere ansatte mente at de fikk for liten tid til opplæring til behandling av sensorer og alarmer. Systemet krevde konstant pålogging på mobilen og deretter på iPad for å kunne se hvem det var alarm hos.

Det å glemme å logge seg på iPader skapte et irritasjonsmoment mellom de ansatte på dag og natt fordi det kunne hope seg opp med alarmer som kom på dagtid, men som nattevaktene måtte ta ansvar for. Dette kunne ta opp mot tjue minutter av vakta. Ansatte på nattevakt turte ikke å koble ut sensorer som alarmerte feilaktig, noe som ga merarbeid. Telenors dekning var også et usikkerhetsmoment.

– Teknologien må utvikles videre, bli mer robust, pålitelig og funksjonell. Det kreves mer ressurser for å skape et tettere samarbeid med ansatte. Videre vil det være en fordel å ha en plan for generelle evalueringer av prosjektet sammen med de ansatte, sier Bente Nordtug. 

Referanse: 

Bente Nordtug, mfl: Implementering av velferdsteknologi. En kvalitativ studie: Hvilken nytte og hvilke utfordringer erfarer ansatte i kommunehelsetjenesten? Senter for omsorgsforskning – Rapportserie nr. 1/2015

Resultatene av gjennomgangen er lagt fram av US National Academies of Sciences og tar for seg to tiår med forskning. Selv om det ikke ble funnet beviser på at det er farlig å spise slik mat, advarer rapporten mot risiko knyttet til resistens hos insekter og ugress.

– Vi gravde dypt i litteraturen for å se på dataene om genmodifiserte og tradisjonelle planter med friske øyne, sier Fred Gould, som har ledet komiteen som står bak gjennomgangen og rapporten.

Han innrømmer at både data og følelser rundt det kontroversielle emnet «har skapt et forvirrende landskap». Målet med den nye rapporten er å gi en uhildet oversikt, sier Gould.

Omfattende

Komiteen besto av over 50 vitenskapsfolk, som så på nærmere 900 publikasjoner der genmodifiserte egenskaper ved mais, soyabønner og bomull er omtalt. Disse utgjør brorparten av de kommersielle genmodifiserte avlingene hittil.

– Samtidig som komiteen er klar over at det er vanskelig på avsløre langsiktige skadevirkninger på helse og miljø, fant den ingen dokumenterte beviser for at det er noen forskjell i menneskers helserisiko mellom genmodifiserte avlinger og avlinger som er dyrket fram på tradisjonelt vis. Den fant heller ingen beviser for direkte årsaker til miljøproblemer, heter det i rapporten.

Sikkerhetstest

Komiteen tar likevel til orde for «sikkerhetstesting» av nye plantearter, «uavhengig av om de er utviklet ved genmodifisering eller tradisjonelle metoder». Det er viktigere å se på sluttproduktet enn prosessen, mener komiteen.

Insekter og ugress som utvikler motstandsdyktighet mot sprøytemidler trekkes fram som en kjent og alvorlig bekymring for landbruket.

Les forskning.nos gjennomgang av genmodifisert mat:

MILJØ: Har GM-planter skapt problemer for miljøet?

TEKNOLOGI: Hvor unaturlig er genteknologi?

MAT: Er det trygt å spise GM-mat?

SELSKAPENE: Ensidig fokus på farlige GMO-er

Blir det noen forskjell på undervisningen når læreren bruker digitale læremidler framfor papirbaserte? Og hvordan påvirker det lærerens rolle? 

Dette har 15 skoleforskere undersøkt gjennom tre år. De har studert læremidler, hvordan de velges og hva som er i bruk. De har også gjennom systematiske observasjoner og videodata fulgt undervisningsforløp i samfunnsfag, engelsk, naturfag og matematikk over flere uker.

Forskerne stilte blant annet spørsmål om hvordan læremidlene benyttes, hvordan endres hverdagen som lærer når det er mer bruk av flere kilder og hva krever dette av lærere og elever? 

Store forskjeller

Resultatet er 12 caserapporter fra fire ulike fag på tre trinn i grunnopplæringen, 5.–7. trinn, ungdomstrinnet og videregående opplæring.

Forskerne peker på relativt store forskjeller mellom digitale og papirbaserte læremidler i grunnskolen og på videregående skole.

– Det kan virke som om skjermbaserte læremidler på 5.–7. trinn og i ungdomsskolen fremdeles framstår som papirbasert læremiddelkultur, mens det i videregående skole er en blandingskultur der særlig fag som engelsk og samfunnsfag har en stor bruk av digitale ressurser for læring, sier Øystein Gilje. Han er førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning (ILS) ved Universitetet i Oslo.

Varierende grad av innflytelse

I analysene av spørreundersøkelsene viser det seg at innkjøp av læremidler avgjøres i stor grad av lærerne i fellesskap innenfor skolenes økonomiske rammer.

Grunnskolelærerne opplever mindre grad av innflytelse på dette feltet enn lærere i den videregående skolen. Forskerne ser også en tendens til at innkjøp av digitale læremidler flytter innflytelse mellom ulike nivåer, der skoleeiere vedtar innkjøp av lisenser i større skala innenfor den enkelte kommune og at gruppen med faglærere har mindre innflytelse over slike valg av digitale læremidler.

– Det kan være vanskelig å danne seg et bilde over hvordan skoler i dag velger digitale læremidler. Ikke minst er det stor usikkerhet om de digitale løsningene som skolelederne og skoleeierne velger å betale for, faktisk blir tatt i bruk av lærerne i hver enkelt klasse, sier Gilje.

Mye PowerPoint

Basert på observasjoner og flere hundre timer med videodata i de tolv casene har forskerne også sett nærmere på hvordan PowerPoint fungerer som verktøy i selve undervisningen. Selv om forskerne i sluttrapporten fremhever at den papirbaserte lærerboka fortsatt er sentral, har det skjedd tydelige endringer i skoleundervisningen.

De siste 15 årene har nesten alle norske klasserom fått en projektor, og lærere har fått sin egen PC. Funnene fra studien viser at læreres bruk av PowerPoint i mange tilfeller erstatter den undervisningsstrukturen som lærebøker og tavle har skapt i over 100 år.

– I helklasseundervisning, særlig på høyere trinn, er det stor bruk av PowerPoint-presentasjoner. Dette gjelder spesielt i fag som engelsk og samfunnsfag som vi har sett nærmere på.

– Det finnes lite eller ingen tidligere forskning i Norge på hvordan dette læremidlet, ofte egenprodusert av læreren, bidrar til å strukturere samtalene i denne delen av timene. Vi har funnet ut at disse presentasjonene er svært viktige for å strukturere timene, forenkle fagstoffet og skape engasjement.

Sammen med lærebok og utdelte ark som utdyper selve temaet eleven skal arbeide med og oppgaver, strukturerer PowerPoint samtalen i klasserommet i en undervisningsform som ifølge forskerne utgjør om lag halvparten av undervisningstiden i norske klasserom.

Nye verktøy krever ny veiledning

Den andre halvparten av tiden brukes til mer elevdrevne arbeidsformer. Denne delen kan bestå av gruppearbeid eller individuelt arbeid, ofte i det forskerne omtaler som «teknologitette» klasserom.

– Her tar elevene ofte i bruk ulike informasjonskilder. I flere tilfeller inneholder kildene forskjellig informasjon, noe som krever kritisk vurdering. Dette øker behovet for veiledning fra lærer, sier Gilje.

– Ofte er kildene laget som ressurser for læring, men ikke nødvendigvis som læremidler eller tilrettelagt for undervisning. Her har vi sett at elever møter utfordringer knyttet til å forstå oppgavene sjangermessig og hva slags tema arbeidet gjelder. I tillegg er det en utfordring for dem å forstå hvordan digitale hjelpemidler skal brukes for å løse oppgavene. Da må lærer inn og veilede på flere områder. På denne måten fremstår den nye læremiddelkulturen som kompleks. Nye verktøy gir muligheter i skolearbeidet, men stiller samtidig nye krav til lærerens veiledning, sier forskeren.

Gilje har forståelse for at det kan by på store utfordringer å velge læremidler – både for skoleeierne, skolelederne og ikke minst lærerne. For enkelte lærere vil det være naturlig å sikre seg gjennom stor bruk av papirbaserte læremidler. For andre vil det vært naturlig å prøve noe nytt i den blandingskulturen som har oppstått.

– Viktigere å kombinere enn enten eller

Forskeren mener det viktigste nå er å se på hva papirbaserte læremidler bidrar med for elevens læringsarbeid. På den andre siden er det viktig å vise fram eller visualisere hva digitale læremidler kan som er umulig med den tradisjonelle læreboken.

– Framfor å henge seg opp i om digitale læremidler skal erstatte papirbaserte læremidler, er det de neste 10 til 20 årene viktigere å se hvordan papirbaserte og digitale læremidler kan kombineres i undervisningen i ulike fag. Et slikt arbeid kan bidra til at både lærere og elever blir mer bevisste på hvordan de kan arbeide med ulike type kunnskap og informasjon i hvert enkelt fag, avslutter Gilje. 

Referanse: 

Øystein Gilje, mfl. Med Ark&App. Bruk av læremidler og ressurser for læring på tvers av arbeidsformer, Universitetet i Oslo, 2016

Kystvaktfartøyet «KV Svalbard» var nyleg arbeidsplass og heim for ei gruppe forskarar som prøver å finna svar på kva som skal til for å overleva eit skipshavari i Arktis.

– Cruisetrafikken i nordområda har auka sterkt dei siste åra og eit større havari i farvatnet rundt Svalbard er ikkje eit utenkeleg scenario, seier professor Ove Tobias Gudmestad ved Universitetet i Stavanger (UiS).

Den internasjonale skipsfartsorganisasjonen IMO (International Maritime Association) har som mål at passasjerar skal kunna overleva i minst fem dagar på sjøen eller på isen ved hjelp av redningsutstyr som skal finnast om bord på cruiseskipet.

– Det er den tida det vil ta å nå fram til havaristen med tilstrekkeleg redningskapasitet, seier Knut Espen Solberg, doktorgradsstipendiat ved UiS.

Nære på

– Dei som er usikre på om dette er viktig å forska på, kan googla Maksim Gorkiy 1989, seier Erik Landa, som representerer Sjøfartsdirektoratet under ekspedisjonen.

Til alt hell var Kystvakta like ved med «KV Senja» då skipet med over 1500 passasjerar og mannskap om bord brasa inn i iskanten for full fart vest av Isfjorden på Svalbard. Andre forlis i isen rundt Sydpolen og i nord har vore nær ved å bli store katastrofar.

For å testa utstyret som er i bruk i dag blir forsøkspersonar plassert i ein overbygd livbåt og i ein standard redningsflåte 79 grader 30 minuttar nordleg breidde i det iskalde vatnet i Woodfjorden nordvest på Svalbard.

Medisinsk personell var til stades i begge fartøya og overvakt forsøkspersonane, som blei returnert til «KV Svalbard» når dei sjølv ønskjer det eller når dei medisinsk ansvarlege ber om det.

Realistisk

For å testa utstyret som er i bruk i dag, blei forsøkspersonar plassert i ein overbygd livbåt og i ein standard redningsflåte 79 grader 30 minuttar nordleg breidde i det iskalde vatnet i Woodfjorden nordvest på Svalbard.

Medisinsk personell var til stades i begge fartøya og overvaka forsøkspersonane, som blei returnert til «KV Svalbard» når dei sjølv ønskjer det eller når dei medisinsk ansvarlege ber om det.

– Læringa frå Svalbard-toktet vil bidra til å redusera risikoen ved havari og storulykker i polområda, seier Knut Espen Solberg.

– Forskingsprosjektet skal prøva å gje svar på om kor vidt det er realistisk at passasjerar og mannskap kan ta vare på seg sjølv i fem dagar etter brann eller havari i vente på hjelp, seier Solberg.

I løpet av toktet vart det gjennomført evakuering med redningsflåte og livbåt i ulike typar drakter og utstyr. Den fysiske og psykiske påkjenninga under evakuering og under langvarig opphald på sjøen er registrert og overvaka av medisinsk personell, som også har gjennomført samtaler med alle deltakarane i etterkant. Den innsamla informasjonen vil bli brukt i vidare forsking omkring overleving i kalde strøk.

– Ikkje uventa har den største utfordringa vore å halda seg varm på beina og unngå å bli blaut, seier Solberg.

Han meiner at ei lang rekke organisasjonar, etatar, selskap og institusjonar langt utover cruiseindustrien vil ha nytte av målingane og av intervjua som er gjort under forsøka.