Å kunne se og oppfatte bevegelse er viktig i en verden som ikke står stille.

– Nesten alt man ser, er i bevegelse eller man er i bevegelse selv, sier Lotte-Guri Bogfjellmo ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

I sitt doktorgradsarbeid har hun forsket på hvordan oppfattelsen av bevegelse utvikles og endres hos den norske befolkningen med normalt syn og øyehelse i aldersgruppen 6 til 89 år.

Oppfattelsen av retningen og hastigheten til et objekt i bevegelse er viktig for å utføre hverdagslige ting som å gripe etter noe, helle kaffe i koppen, i sportslige sammenhenger og for å kunne opprettholde balanse og for å ferdes omkring i ulike omgivelser.

Barns øyne utvikles i 14 år

Bogfjellmos studie viser at evnen til å oppfatte retning av bevegelse er dårligere hos skolebarn enn hos voksne, men den forbedres gradvis mellom 6 og 17 år.

– Når vi sykler og kjører bil kan det være livsviktig å kunne se og oppfatte bevegelse. Min studie viser at oppfatning av bevegelse er underutviklet av barn frem til 14 års alder. Barn som ferdes i trafikken, har altså ikke alle forutsetninger for å kunne oppfatte alt som skjer rundt dem.

– Og tilsvarende svekkes muligheten til å oppfatte bevegelse betydelig fra 70 års alder, sier Bogfjellmo.

Sorte prikker

Ved bruk av helt nye metoder viser Bogfjellmo at evnen til å vurdere retning og fart i hovedsak skyldes en modning i synseffektiviteten og evnen til å bruke all informasjon i synsinntrykket.

Metoden går ut på at personer mellom 6 og 89 år har blitt presentert for 100 prikker som beveger seg på en skjerm. Forsøkspersonene skal markere via tastatur om prikkene beveger seg mot høyre eller venstre.

– Forsøket kan sammenlignes med hvordan du oppfatter en fiskestim eller en flokk med fugler på himmelen. Du kan se hvilken retning hele stimen beveger seg i og du kan se hver enkelt fisks bevegelse, som ikke er lik hele stimens, illustrerer Bogfjellmo.

Personer over 70 år er betydelig dårligere til å følge hver enkelt prikk og klarer også å følge færre prikker totalt.

– Det jeg så var at med alderen reduseres gradvis evnen til å oppfatte bevegelse. Dette skyldes at evnen til å bruke all informasjonen i synsinntrykket blir dårligere, sier Bogfjellmo.

Hjerne og øye

I tillegg kan også eldre bli dårligere til å følge bevegelse på grunn av det Bogfjellmo kaller intern støy. Optiske endringer, som grå stær og forandringer i nervene på netthinnen og i hjernen, påvirker synssystemet.

– Gjennom metoden jeg har brukt, har jeg også hatt mulighet for å avdekke om svarene er vill gjetting eller om de er reelle, sier Bogfjellmo.

Videre viser resultatene at en bedømmer retning dårligere ved lav hastighet sammenliknet med moderat hastighet. Dette støtter tidligere studier, og viser at det er minst to forskjellige synssystemer som behandler ulike hastigheter. Disse utvikles og eldes ulikt.

På et klimatoppmøte i København i 2009 ble verdens ledere enige om at gjennomsnittstemperaturen ikke skulle stige mer enn to grader.

Nå mener flere forskere at det bør erstattes med andre mål.

– For det første kan man spørre seg om målet er oppnåelig. Vi tror ikke det. For det andre: Er den globale gjennomsnittstemperaturen den riktige måten å måle klimaendringer på? Vitenskapelig sett er svaret også et klart nei, sier den amerikanske professoren David G. Victor, som er leder av Laboratory on International Law and Regulation ved University of California, San Diego.

Sammen med klimaforsker Charles F. Kennel hadde han nylig et innlegg om dette i det vitenskapelige tidsskriftet Nature.

«Politisk og vitenskapelig er målet om to grader feil. Politisk sett har det gitt noen regjeringer muligheter for å late som om de gjør en alvorlig klimainnsats, selv om de i virkeligheten ikke gjør noe», skriver forskerne i innlegget.

Skjuler seg bak dårlig klimamål

Jørgen E. Olesen, professor og klimaforsker ved Aarhus Universitet, er enig i at målsettingen kan være lite hensiktsmessig.

– Det er flere forskere som i de siste årene har diskutert dette. Det er en litt for bekvem politisk målsetting. Man kan si at man gjør noe, uten at det får konsekvenser, sier Olesen, som tidligere medlem av FNs klimapanel.

Jørgen E. Olesen påpeker at det vitenskapelig sett er usikkerhet om hva som skal til for å nå målet om maksimum to grader. Det samme mener Jens Hesselbjerg Christensen, som er leder av Danmarks Klimacenter ved DMI.

– Det har vært behov for en presis målsetting. Men målet er helt upraktisk. Vi har ikke noen faglig bakgrunn for å si når vi passerer den grensen. Det kommer an på klimafølsomheten på jorden, sier han.

Klimafølsomhet er hvor mye klimaet påvirkes av økningen av mengden drivhusgasser i atmosfæren, forklarer Jens Hesselbjerg Christensen.

– I den nye rapporten fra FNs klimapanel setter man til følsomheten mellom 1,5 grader og 4,5 grader. Det er en ganske viktig usikkerhet. Det innebærer at man ikke kan si noe sikkert om hva som skal til for å holde målet, sier Christensen, som også er professor ved Niels Bohr Institutet ved Københavns Universitet.

Vanskelig å overholde togradersmål

På tross av usikkerheten argumenterer flere forskere for at det snart vil være umulig å overholde togradersmålet.

Den amerikanske professoren David G. Victor mener verdens ledere neppe kan bli enige om klimatiltak som er drastiske nok. Det bruker han som et av argumentene for at målet bør droppes.

– Det er viktig å sette opp mål som er realistiske. Hvis man for eksempel sammenligner det med FNs mål på utviklingsområdet, så er ikke målet å fjerne all fattigdom – det er å halvere den ekstreme fattigdommen. Det er et oppnåelig mål som kan gjøres om til handling av regjeringer, og det er akkurat det vi trenger for klimaet, sier Victor.

Hjelper skeptikere

FNs utviklingsmål for 2015, også kalt Millennium Development Goals, består av 21 mål og 60 detaljerte indikatorer. Victor mener det bør opprettes en tilsvarende liste for klimaet.

– Hvis vi fokuserer alt på bare ett mål, så legger vi alle eggene våre i én kurv. Det gjør det lettere for kritikere av klimaforskning å si: «Det har vært en stor stigning i CO₂-utslippet, men vi kan ikke se noen stigning i temperaturen.»

– Men betyr det at klimaendringene ikke er reelle? Nei, selvfølgelig ikke. Men ved å fokusere på bare det ene målet har vi gitt klimaskeptikerne bedre kort på hånda, sier Victor.

– Sett opp flere mål

David G. Victor henviser til at jordens gjennomsnittlige overflatetemperatur ikke har steget merkbart siden 1998.

Temperaturene i Arktis har steget, og havene har tatt opp en stor del av energien, påpeker Victor.

– For tiden tar havene opp mesteparten av energien, og derfor ser vi ikke oppvarmingen i overflatetemperaturen. I målet om to grader kan vi heller ikke se andre indikatorer, som ekstreme værbegivenheter.

– Derfor er det behov for en bred samling av målsetninger for klimaet, sammen med indikatorer om vi når målene, sier Victor, som har forsket på klimaforhandlinger.

I tillegg til å bruke havtemperatur og ekstreme værbegivenheter mener David Victor at det er helt opplagt at man sette et fast mål for hvor mye CO₂ verden skal slippe ut.

Skeptisk

Professor Kirsten Halsnæs ved Danmark Tekniske Universitet forsker også på klimapolitikk og klimatilpassing. Hun er skeptisk til det amerikanske forslaget.

Tvert imot mener hun at det kan skape større usikkerhet, forsinke klimaforhandlingene og dermed skade klimaet.

– Jeg forstår ikke at de tror at det blir lettere å oppnå enighet om et nytt sett målsettinger. Det er svært overraskende og lyder ganske urealistisk, sier Halsnæs.

Endeløse diskusjoner

Kirsten Halsnæs påpeker at klimamålet ikke er et enkelt vitenskapelig spørsmål, og derfor vil kunne føre til «endeløse politiske og vitenskapelige diskusjoner».

– Innlegget ville hatt mye større betydning hvis de gikk inn i diskusjonen om hva det krever å overholde målene om utslippsreduksjoner i stedet for å diskutere en eller annen merkelig indeks av klimamål.

– Det virkelige problemet er at det krever drastisk handling å overholde målene, samtidig med at en så stor del av verdens befolkning lever i utviklingsland der befolkningen vokser raskt, sier Halsnæs.

Hun mener at innlegget neppe vil ha noen stor betydning.

– Jeg tror ikke de klarer å overbevise noen. De overser at det finnes mange andre grunner til at en klimaavtale er vanskelig å få til. Det er jo tunge interesser i spill, og det er fortsatt mange mektige aktører som ikke vil at noe skal skje, sier Halsnæs.

Som eksempel nevner hun den organiserte kull-, olje- og gassindustrien.

– Det kan sammenlignes med tobakksindustrien, som har kjempet for synet om at det ikke er helseskadelig å røyke, sier hun.

– Heller et mål for CO₂-utslipp

Klimaforsker Jørgen E. Olesen ved Aarhus Universitet imidlertid enig med de amerikanske forskerne om at det trengs et nytt mål.

Olesen mener man bør fokusere på en enkel målsetning – nemlig å redusere utslippet av CO₂.

En stor del av den CO₂ som finnes i atmosfæren vår nå, er sluppet av ut vestlige land. Mange utviklingsland mener at det er urettferdig at de ikke får samme mulighet for utvikling som Vesten, hvis de plutselig ikke kan slippe ut CO₂ selv.

– Det er naturligvis en diskusjon utviklingslandene straks vil ta opp. Men det er en avsporing. Vi kommer ingen veier med å se bakover. Det som er sluppet ut, er sluppet ut, og det kan vi ikke gjøre noe med nå. Men vi kan gjøre noe med fremtiden, avslutter Olesen.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Før importerte Spania arbeidskraft. Nå flytter spanjoler fra hjemlandet.

Sør-Europa ble særlig hardt rammet da finanskrisen slo inn over Europa for fullt i 2008. Land som tradisjonelt har vært mottakere av innvandrere ble nå sendere av dem.

Fra 2008 til 2012 reiste 700 000 spanjoler fra hjemlandet. I Norge bosetter det seg i dag rundt 1500 spanjoler i året, mot 100 for ti år siden, ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB). Men ifølge spanske migranter selv er det ikke nødvendigvis arbeidsledighetskrisen som er hovedårsaken til at de forlater Spania.

– Særlig de høyt utdannede peker på en samfunnskrise som en viktigere årsak til at de dro enn høye ledighetstall, sier postdoktor Susanne Bygnes ved Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen.

– De peker på korrupsjon, svindel, null tiltro til politikere og generelt liten tro på en fremtid i landet sitt. Nesten ingen av de høyt utdannede peker på den økonomiske krisen som hovedårsak til at de forlot landet sitt, sier hun.

Høyt utdannede spanjoler flykter

Dette er en av konklusjonene som kommer frem i Bygnes sin studie av spanjoler som har kommet til Norge. Konklusjonen er i tråd med resultatene fra en undersøkelse fra European University Institute. Den viser at bare 29 prosent av høyt utdannede spanjoler oppgir arbeidsledighet som årsak til at de forlater landet, mens hele 47 prosent sier flyttingen skyldes manglende tro på en fremtid i Spania.

– De aller fleste av de høyt utdannede som jeg intervjuet, hadde jobb, eller mulighet for jobb, i Spania. Ta for eksempel Theodor. Han hadde økonomisk trygghet og jobb gjennom et familiefirma, men valgte likevel å dra fordi «han så ingen fremtid i Spania», forteller Bygnes.

Theodor er en av 22 spanjoler med mastergrad eller mer som Bygnes har intervjuet i sin studie av spanske migranter som har kommet til Norge etter kriseåret 2008. Nå er hun i siste fase av å intervjue en tilsvarende gruppe lavt utdannede spanjoler.

Gjennom dette utvalget håper forskeren å gjøre det mulig å sammenligne de to gruppene, i tillegg til å skape en bredde i materialet.

De lavtutdannede følger etter

Bygnes tolker de høyt utdannede spanjolenes vegring mot å skylde på krisen som årsak for utvandring som en måte å distansere seg til stigmaet knyttet til denne – nemlig arbeidsledighet og økonomiske problemer.

–Det kan også se ut som at de ønsker å markere et skille mellom seg selv og spanjoler med lav utdannelse. Gjennom det medieskapte bildet antar de, som vi gjør her i Norge, at de lavt utdannede spanjolene forlater landet på grunn av mangel på jobb og penger, sier Bygnes.

Det ser de også ut til å gjøre, i langt større grad enn spanjoler med høy utdannelse.

– Inntrykket mitt er at lavt utdannede spanjolene angir den økonomiske krisen og arbeidsledighet som den fremste årsaken til at de kommer til Norge.

– Men også de lavt utdannede sier at liten fremtidstro, korrupsjon, økende sosiale forskjeller og nedbygging av det sosiale sikkerhetsnettet er viktige årsaker til at de dro, forklarer hun.

Sannheten bak mediebildet

Bakgrunnen for at Bygnes ønsket å finne ut av de reelle årsakene til flyttingen fra sør til nord i Europa, var medias fremstilling av migrantene som økonomiske Eurokrise-flyktninger, som flyktet grunnet mangel på jobb og penger.

– Det har vært forsket mye på migrasjonen fra øst til vest, mens sør- nord-migrasjonen innenfor Europa nærmest er et blankt ark. Jeg ønsket derfor å finne ut hvordan virkeligheten faktisk så ut, forteller Bygnes.

Hun peker på at det er viktig å forstå årsaker til at spanjoler og andre søreuropeere flytter nordover. Ved å kjenne til hvorfor folk drar, kan norske myndigheter tilrettelegge bedre for dem som kommer. For spanske myndigheter, som i dag opplever en enorm hjerneflukt, er kunnskapen ekstra viktig.

– Spania har snart mistet én million mennesker til andre land, og svært mange av disse har høy utdanning. Det er viktig for spanske myndigheter å vite årsakene til at de drar, slik at de kan gjøre noe med problemet, sier Bygnes.

– Hvordan opplever spanjoler det norske samfunnet?

– De synes det er vanskelig å bli kjent med nordmenn og mange sliter med klimaet. Bortsett fra det er mange av de høyt utdannede spanjolene nokså begeistret. Særlig verdsetter de at arbeidstiden er så regulert, og at det faktisk går an å kombinere jobb med et familieliv.

De lavt utdannede spanjolene peker på at de har det bedre i Norge enn i Spania, men føler at de blir utnyttet.

– Tidligere sammenlignet de seg med andre i det spanske arbeidsmarkedet som også ble utnyttet, men her sammenligner de seg med nordmenn som har langt bedre vilkår. De føler derfor urettferdigheten mer på kroppen, sier Bygnes.

Guten greier ikkje å sitje stille i klasserommet. Han får lite med seg av timen, pratar, kastar viskelêr, er høglydt og brå. Kan plutseleg springe ein plass, utan førevarsel.

Kva skal vi gjere med bråkmakaren? Sett den vesle fyren aleine i eit stille rom med spesiallærar, lite møblar og dempa fargar. Ingenting som distraherer han og ingen han kan distrahere: Forutan medisinering, har dette gjennom åra vore skulens fremste måte å løyse problemet på.

Heilt feil! seier læringsforskar Göran Söderlund frå Høgskulen i Sogn og Fjordane. I staden for å forstyrre guten så lite som mogleg, bør han forstyrrast mykje, om han skal lære like bra som dei andre.

- Bråkmakarar treng bråk

I fleire tiår har den gjengse tolkinga av ADHD vore at det er ein tilstand først og fremst prega av låg impulskontroll. Så snart den ADHD-råka guten får ein idé i hovudet, må han handle: springe hit eller dit, lage lyd, få noko til å skje.

Den logiske konklusjonen til lærarar og andre har difor vore å putte han i eit minst muleg stimulerande miljø, så han ikkje skal få alle desse plagsame innfalla som distraherer han frå det han eigentleg skal gjere: sitje stille og lære.

Söderlund, som sjølv har 20 års erfaring som lærar før han blei forskar, har nærma seg elevane med merksemdproblem frå ein heilt annan kant. Gjennom kognitiv psykologi, eit fagfelt som mellom anna skildrar korleis hjernen fungerer, har han komme fram til heilt andre svar på kva som kan hjelpe dei barna som slit aller mest. Og dermed også andre forklaringar på kva det er som eigentleg plagar dei. 

For det som plagar dei er altså ikkje for mange impulsar utenfrå, snarare for få impulsar innanfrå. 

Ei form for sjølvmedisinering

Hjernen til eit barn med merksemdproblem har låge nivå av dopamin, det stoffet som hjelper til med å skilje ut det viktige frå det uviktige. I tillegg er det dette stoffet som skaper kjensla av glede og av å bli lønna. Barna som manglar dette, manglar ein grunnleggande motivasjon i klasserommet:

- Det skjer for lite i hjernen deira, kort og godt, til at dei kan føle at dei har det bra. Så eit ADHD-råka barn som skapar uro, gjer det som ei form for sjølvmedisinering, seier Söderlund.

- Meir enn andre barn, treng dette barnet liv og røre rundt seg. Å sette han i eit stille rom er det absolutt verste du kan gjere – då får han spader!

Fæl lyd, gode resultat

Som stipendiat ved Universitetet i Stockholm i byrjinga av 2000-talet testa han korleis barn med ADHD og ei kontrollgruppe utan diagnosen reagerte på ulike læringsmetodar. Han målte også effekten av støy på læringa deira.

I forsøka brukte han kvit støy, lik bruselyda frå ei gamaldags tv-skjerm utanfor sendetid. Lydnivået låg på 80 desibel, som ein støvsugar, ein irriterande og slitsam lyd.

I tråd med den vanlege oppfatninga av ADHD som tilstand, forventa Söderlund at barna med diagnosen ville bli ekstra negativt påverka av bråket – at dei var lettare å forstyrre enn dei andre barna.

Bråk ga betre resultat

Men det stikk motsette skulle vise seg å vere tilfellet. Resultata til barna med ADHD blei ein heil del betre når dei blei forstyrra på dette viset, medan resultata til kontrollgruppa blei verre.

- Då eg såg at 21 barn i forsøket blei vesentleg betre av dette uvesenet, blei eg verkeleg interessert. Først lurte eg veldig på om eg kunne stole på resultatet mitt, for eg syntest det var så rart. Eg las alt om støy og merksemd eg kunne komme over i verdslitteraturen, og forskinga mi har sidan følgt denne tråden, seier Söderlund.

I ein fersk studie publisert 13. november påviser forskaren med ny styrke den opphavlege teorien frå doktorgraden sin, og utvider perspektivet med å sjå på effekten av lyd på eit breiare spekter skuleelevar. Han håpar funna på sikt kan føre til ei positiv endring for dei barna som slit mest i skulen.

- Heile 20 til 25 prosent av elevane i det norske og det svenske skulesystemet forlèt skulen utan fullført vitnemål. Og faga dei ikkje lykkast i, viser seg å vere kjernefag som norsk og matematikk. Det hastar med å hjelpe desse barna, seier Söderlund.

Motorvegar i hjernen

Den nypubliserte studien hans er gjennomført på ein skule i Southampton i England. Ved hjelp av lærarane blei elevane delt inn i tre grupper: normalt merksame, lite merksame og supermerksame. Dei supermerksame elevane skåra mykje verre når dei blei utsett for støy, medan dei med normal merksemd skåra noko verre.

For dei om lag 20 prosentane med merksemdsproblem var bildet heilt annleis. Med støy utførte dei fire testoppgåver med langt betre resultat enn utan lyden. Söderlund forklarer resultatet med omgrepet stokastisk resonans:

- Bakgrunnsbruset hjelper informasjonsoverføringa i hjernen gjennom å auke aktiviteten til hjernecellene. Såleis får det hjernecellene til å kommunisere betre med kvarandre, og merksemda og minnet til å bli sterkare, seier Söderlund.

- Å lære handlar på sett og vis om å skape nye motorvegar i hjernen. For barna med låg merksemd er støyen eit hjelpemiddel for å styrke signal som i utgangspunktet er for svake.

- Skulen lagar taparar

Det var tilfeldig at Söderlund byrja å forske på barn med merksemdsproblem. Men forskinga hans har leia til eit større og større engasjement for denne gruppa, som ifølgje studiane hans omfattar så mange som minst ein femtedel av alle skuleelevar.

Desse barna har langt dårlege prognosar for å klare seg bra i samfunnet enn andre barn. Og Söderlund er overtydd om at dei pedagogiske metodane i skandinavisk skule i dag er med på å gjere dei til skuletaparar:

- Problembasert læring og prosjektmetodikk har vore sentralt for skulesystema våre. Dette er ille for barn som slit med merksemda, meiner han.

Slike metodar krev nemleg at eleven greier å halde svært mange ting i hovudet på same tid. Men arbeidsminnet og evna til å planlegge er avgrensa hos barn generelt, og spesielt hos dei med låg merksemd.

Må kanskje ha meir pugging

Dei treng å jobbe langt meir strukturert, kanskje også meir med gamaldags pugging, for å automatisere kunnskapen. Jobbe med å skape dei tidlegare nemnde motorvegane i hjernen, før dei kan gå vidare til meir komplekse problem. Dei låge dopaminnivåa i hjernen til desse barna krev dessutan hyppige tilbakemeldingar frå læraren, kanskje så ofte som kvart tiande minutt.

- Dette er grunnleggjande funn frå moderne hjerneforsking, som har vokse fram i stor fart dei siste tjue åra. Før var hjernen som ein black box, eit ukjent territorium, men nye metodar for å ta bilde av kva som skjer i den, har opna opp mysteriet for oss. Ikkje minst har ekteparet og nobelprisvinnarane Moser avdekka utrolig mykje om korleis læring skjer på hjernecellenivå, seier Söderlund.

- Men diverre har skulen slett ikkje teke innover seg funna om korleis hjernen fungerer. Det blir ikkje sett på som relevant for utviklinga av undervisningsmetodar.

Støy-app

Sjølv jobbar Söder vidare med funna om støy som muleg hjelpemiddel for elevar som slit. Han har forska fram ein støy-app til mobiltelefonar. Denne er ikkje utprøvd enno, og han er spent på å sjå på effekten av bruk.

- At meiningslaus brus kan vere til hjelp for læring, er tydeleg. Men korleis vi kan introdusere dette i klasserommet på ein måte som fungerer, er eit heilt anna spørsmål, seier han.