Hjemmeværende elitemødre produserer samfunnets vinnere

– Hjemmeværende finansfruer opplever at verden er et røft sted hvor barna deres må beskyttes. De setter opp et sterkt skille mellom det kalde finansmiljøet mennene deres jobber i, og de menneskelige verdiene de selv ser som det viktigste.

Det sier sosiolog Helene Aarseth, som har intervjuet en gruppe kvinner og menn det finnes lite forskning på: den rike eliten i Norge.

De ble bedt om å fortelle om hverdagslivet sitt, uten at forskeren presset dem inn på bestemte temaområder.

– På den måten fikk jeg innsikt i hvordan disse menneskene selv ser sin verden. Jeg er ikke opptatt av å avsløre fordreide virkelighetsoppfatninger eller felle moralske dommer. Jeg ser på den følelsesmessige bakgrunnen for valget om å hoppe av karrieren og konsentrere seg om barna, sier Aarseth.

Menneskene hun har intervjuet lever tett på den globale finanskapitalismens innerste vesen. Hun har spurt om hva det er som driver dem?

- Dette kan gi økt innsikt, ikke bare i denne gruppens livsprosjekt, men også i viktige dynamikker i det samfunnet vi lever i, sier hun. 

Fra jurist til yogalærer

For kvinnene Aarseth har snakket med, er det svært viktig å lage et hjem som er en trygg og god base for barna. I de 13 familiene hun har snakket med, er ni av kvinnene hjemmeværende på fulltid, eller har en liten deltidsjobb som gjør det mulig for dem å alltid være hjemme når barna kommer fra skolen. Studien blir publisert i kommende nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning.

Nesten alle mødrene tok en prestisjefylt utdanning i jus eller økonomi, og hadde høystatusjobber før de fikk barn. Da barna kom, innså de at det var andre verdier enn karriere som var viktigst for dem:

Som en av dem forteller: 

“Så, plutselig, da jeg fikk barn, så var det noe somvåknet i meg følte jeg: «hva er de viktige tingene i livet?». Og det var for meg slett ikke om disse rederne tjente penger eller ikke. Jeg tenkte bare: Jeg er heltuinteressert!”

Flere av kvinnene har deltidsjobber som er lette å kombinere med å være hjemme når barna kommer fra skolen, og som har med mennesker å gjøre, for eksempel coach eller yogalærer.

Andre snakker om at de valgte helt feil utdanning i utgangspunktet, og at de kunne tenke seg å være sykepleiere eller jobbe i barnehage. Men de ser ikke poenget med å ta en slik jobb nå, med tanke på at lønna ville være en dråpe i havet i forhold til det mannen tjener.

Skilsmisse et ømtålig tema

Kvinnene er også stolte av å være hjemmeværende mødre, og vektlegger hvor lykkelig de ble av å hoppe av karrieren.

– Men de som har eldre barn, snakker om at de gjerne skulle hatt en vei tilbake til yrkeslivet nå som barna ikke trenger like mye oppfølging. Da prøver de seg for eksempel på studier i kunsthistorie eller andre humanistiske fagretninger, forteller Aarseth.

Det svært få av kvinnene kom inn på, var faren for skilsmisse.

– Det norske likestillingsidealet tilsier at kvinner skal ha sin egen inntekt, og vi mangler lover som sikrer kvinner som har valgt å ta seg av hjemmet, ved en eventuell skilsmisse. Noen av kvinnene i mitt materiale er nok sikret gjennom for eksempel familiearv, men ikke alle. Jeg tolker det at bare to av kvinnene nevnte uroen ved dette som at det var for ømtålig til å snakke om, sier forskeren. 

Velger nabolag tidlig

Kvinnene Aarseth har snakket med legger vekt på at barna skal bli godt rustet for å klare seg i den globale konkurransen som voksne. For å klare det, trengs mye trygghet og skjerming i barndommen, mener de.

– Det handler ikke bare om det som skjer innenfor hjemmets fire vegger. Også nabolaget er nøye utvalgt, ofte allerede før kvinnene fikk barn. De har valg et område med tett nabonettverk. Barna løper inn og ut av hverandres hus, og mødrene forteller at alle får være med å leke, forteller Aarseth.

I nabolaget er alle like, og mange av foreldrene legger vekt på at barna ikke skal vite hvor mye penger de har.

– De signaliserer at her er vi opptatt av sunne og hele mennesker, og alle er like bra. Her får de hjelp av nabolaget, siden de bor i et område hvor en eksepsjonelt høy levestandard framstår som normal, kommenterer forskeren.

Produsere vinnere

Barna går ikke på skolefritidsordning, og mor bruker ettermiddagen på å være sammen med dem når leksene gjøres.

– Det er særlig tydelig hos de mødrene som har barn med et eller annet problem, som ADHD eller en hørselsskade. De bruker absolutt ikke dagene på å sitte på kafé! De går helt opp i det å tilrettelegge for at barnets spesielle behov ikke skal begrense deres muligheter. Det er et intensivt moderskap med tett oppfølging og mye omsorg og empati, forteller sosiologen.

Samtidig er det klart at målet er å produsere nye vinnere.

– Det er ikke det at de stiller så ekstremt høye krav til barna, men «hvis du har evner som tilsier at du kan få seks, så bør du faktisk strebe etter den sekseren.» Foreldrene tar det for gitt at barna skal utenlands for å studere og få en internasjonal karriere.

Far får ordne seg selv

Kvinnene går altså fullt og helt opp i barna sine.  De ser dette som en viktig og krevende jobb. Disse kvinnene er ikke hjemme for å gå og rydde eller vaske gulv. De har vaskehjelp og kanskje en au pair eller to for å stelle huset.

– Middagen står klar når barna kommer fra skolen, tilpasset trening og kamper. Fedrene får ordne seg selv – kanskje bare med en kald pølse ved kjøkkenbenken, forteller Aarseth.

På ukedagene lever far sitt eget liv på jobben. Resten av familien kan ikke legge opp livet etter når han kommer hjem, for det vet man aldri når skjer, forteller kvinnene.

Det emosjonelle presset veier tyngst

Flere av mennene i Aarseths materiale understreker at det er helt nødvendig for familien at kona er hjemme, fordi de selv jobber så mye.

– Men ikke alle jobber så mange timer i uka. Noen er investorer og kan komme og gå litt. Advokater kan melde om opptil 60 timers arbeidsuke. Men 60-timers arbeidsuker er ikke uvanlig blant akademikerpar som jeg har intervjuet tidligere. De forteller at det er mulig å få hverdagen til å gå rundt, med to krevende jobber. Selv med barn, og uten au pair eller vaskehjelp, sier Aarseth.

Hun mener derfor at det ikke først og fremst er arbeidspresset i finanselitejobbene, men det emosjonelle presset som veier tyngst for det valget disse parene tar når de blir foreldre:

– Mens middelklassen ofte har jobber de opplever som givende, forteller kvinner og menn i denne studien om et hardt og nådeløst arbeidsmiljø. Som en motvekt mot dette, velger mødrene å investere enormt mye i familielivet. På sikt spiller dette arbeidet på lag med det harde arbeidslivet: Mange av disse barna gjør det godt på skolen, og vil innta samme posisjon i klassesamfunnet som foreldrene når de blir voksne.

Ingen tid til syke barn

Både mennene og kvinnene i studien understreket motsetningen mellom nådeløsheten i arbeidslivet og det varme hjemmet hvor de menneskelige relasjonene vektlegges.

Et av parene Aarseth intervjuet hadde noen år tidligere fått en datter med en alvorlig hjertefeil. To dager gammel måtte hun gjennom en potensielt livstruende operasjon. Men pappa var ikke til stede på sykehuset: Han måtte til Zurich for å redde en kontrakt på 20 millioner kroner. Heldigvis ble både kontrakten og datteren reddet.

– Selv om han egentlig ønsket å bli på sykehuset, opplevde han ikke at han hadde noe valg. Han måtte legge følelsene til side, og konsentrere seg om jobben. Og selv om denne situasjonen er ekstrem, står de som jobber i finansbransjen overfor lignende situasjoner hele tiden. Derfor opplever disse parene det som nødvendig at kona skaper det humane rommet som mannen kan komme hjem til og være hele mennesker, sier forskeren.

Jo tøffere konkurranse, jo større lengsel etter varme

– Men er det ikke sånn at mange kvinner har lyst til å være hjemme når de får barn? Kan forskjellen være at disse kvinnene har økonomi til det?

– Det kan hende, og framstillingen av verden som røff stemmer overens med for eksempel Kari Stefansens forskning på arbeiderklassefamilier, som ofte ønsker å vente lenger med å sende barna i barnehagen enn det middelklassen gjør. Akademikerforeldre jeg har intervjuet er mindre bekymret for at barna deres ikke skal tåle møtet med omverdenen.

– Jeg mener imidlertid det henger sammen med at de ikke opplever verden utenfor familien som like nådeløs som eliteparene jeg nå har intervjuet. Kanskje er dette noe av grunnen til at det norske likestillingsprosjektet ser ut til å ha en særlig appell hos akademiker-middelklassen, sier Aarseth.

– Men kanskje forteller dette også om en sammenheng mellom likestillingsprosjektet og arbeidslivet: Jo tøffere konkurranse og mindre menneskelige forhold i arbeidslivet, jo større blir kanskje lengselen etter en skjermet oase? 

Drømmen om et annet liv

I helgene blir far del av familien igjen. Målet er å forlate jobben klokka 14 på fredag, og komme hjem til ferdigpakket bil. Så reiser familien til hytta på fjellet når det er vinter, og til sjøen om sommeren. Fedrene forteller at i helgene jobber de ikke i det hele tatt. Riktignok er de på nett hele tiden – men de får raskt unna forespørslene fra jobben, forteller de.

– Fedrene inntar en tradisjonell rolle som søndagspappa. De understreker det bekymringsløse og ansvarsfrie i helgene, og hengir seg til lek og kos.

Mange av mennene Aarseth intervjuet drømte om å hoppe av jobbkarusellen når de bare hadde sikret økonomien. Men en sikker økonomi betyr noe annet for disse mennene enn for folk flest.

– De var veldig bekymret for økonomien, og kunne for eksempel snakke om at de måtte jobbe litt ekstra en periode for at familien skulle ha råd til en tur til New York. Det virker litt rart når familien for eksempel eier en rekke eiendommer, sier Aarseth.

Hun mener usikkerheten henger sammen med det nådeløse kjøret i arbeidsmiljøet. Markedet kan svikte, eller man kan gjøre en feil og miste alt.

Drømmen til de norske finansmennene ligner på det konene deres har gjort: De kan tenke seg å studere kunsthistorie, trene barneidrett, kanskje skrive bok, og drive med noe som har med mennesker å gjøre. Når de bare har tjent nok penger.

Hummer og kanari

Jeg må først markere at jeg nå har skrevet et blogginnlegg på forskning.no hver fredag i seks år. Siden blogginnleggene mine er en blanding av hummer og kanari – en blanding av likt og ulikt- så skal jeg nok klare å fortsette en tid til. Det hjelper også at jeg får tips i blant fra familie, venner og kollegaer.

Sønnen min Andreas har den siste tiden vært på reise i Kina og Pakistan. Det var ikke helt uten uro jeg fulgte med i opptøyene i Islamabad sist helg samtidig som jeg visste at han var i byen. Desto hyggeligere var det å få mail om at han var reist videre til Faisalabad for å besøke familien til kameraten Lars som han reiser sammen med.

I mailen var det også tips til et blogginnlegg: «hvis du mangler noe å skrive om, er Jawar Bokhari og skolen tilknytta filleryefabrikken her i Pakistan et godt tips. Skolen heter Laila Amar Model School, og jeg tror bistandsmodellen og undervisninga der er right up your alley. Vi har vært på skolen tidligere i dag, og nå sender jeg e-post fra fabrikken».

Jeg må bare innrømme at jeg ikke husket historien om pakistanske Jawar Bokhari som traff en norsk kvinne i London og endte på Lillehammer. For å få et levebrød bygde han opp en filleryefabrikk i hjembyen i Pakistan og solgte filleryer til de store norske møbelkjedene. Dette ble en suksess. På nittitallet etablerte han og familien Laila Amar Model School.

Jawar Bokharis store prosjekt ble å bidra til utdanning av ikke minst jenter i et fattig lokalsamfunn. Visjonen om å gjøre de pakistanske jentene selvstendige, tilby utdanning og gjøre dem i stand til å forsørge seg selv fikk han blant annet fra norske jenter: «jeg så dem overalt her i Norge. Jentene. På toget, på skolene, i gatene. Med en selvtillit som jeg likte. Dette var nytt for meg, men jeg tenkte at en dag skal den pakistanske jenta få oppleve det samme».

Den nå avdøde Jawar Bokhari mente at nøkkelen for utvikling av Pakistan går gjennom utdanning og han fikk oppleve at jenter fra skolen han etablerte kom ut med topputdanninger som advokater, økonomer og medisinske spesialister.

Datteren Laila Bokhari som også er kjent som statssekretær, forsker og deltaker i 22. julikommisjonen, fortalte i et intervju at: «pappa har alltid sagt til meg at utdanning kan ingen ta fra deg, uansett hvor du er i verden».

Andreas hadde selvsagt helt rett i at tankene rundt skolen i Pakistan var helt i tråd med mine tanker om skole og utdanning. Det er utrolig mye endringspotensiale i å gi mennesker utdanning, men også mye folkehelse i at unge mennesker får skolegang og kompetanse. Nøkkelen til arbeid og inkludering i samfunnet er ofte nært knyttet til å ha opparbeidet seg nødvendig faglig bakgrunn på et område.

Kanskje har vi glemt noe av viktigheten av at skole og kompetanse er viktig for at unge skal få nødvendig selvtillit og oppleve mestring. Vi har god folkehelse i Norge, men god helse er ulikt fordelt i befolkningen og ulikheten er økende. Jeg tror at vi bruker alt for få ressurser på barn og unge for å bidra til at flere gjennomfører nødvendig skolegang og yrkesopplæring.

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive generelt om folkehelse i dag. Sist uke var det Nordisk folkehelsekonferanse i Trondheim og deltakerne utarbeidet blant annet en erklæring – Trondheimserklæringen- med tittelen Rettferdig fordeling av helse og trivsel – et politisk valg! Det får bli en annen gang slik at det ikke blir for mye hummer og kanari i samme innlegg.  

Hummer og kanari er forresten et uttrykk som noen tror har noe med kanarifugl å gjøre. Uttrykket skal stamme fra «jappetiden» på 1920-tallet da nyrike likte å bestille hummer og søt vin fra Kanariøyene (kanarivin). Det ble oppfattet som en lite heldig kombinasjon og derav uttrykket. Jeg leste i en avis om vin til hummer at: «sødme i form av restsukker er ikke ønskelig, da sødmen i kjøttet er så mild at en søtlig vin fort kan overdøve det sarte kjøttet».

Hun sprakk nyheten om Higgs-bosonet

Den 4. juli 2012 stod Fabiola Gianotti foran studenter og nobelprisvinnere i et stappfullt auditorium i CERN i Genéve. Budskapet hennes ble overført via nettet til hele verden.

Gianotti var talskvinne og koordinator for det store ATLAS-eksperimentet, en del av Large Hadron Collider, som kræsjer atomkjerner av hydrogen sammen med ufattelig energi.

Ut av kollisjonene kom spor etter partikkelen som var teoretisk postulert 50 år tidligere, partikkelen som er nødvendig for å forklare hvorfor blant annet atomer har masse: Higgs-bosonet.

Forskerne var utmattet og samtidig oppspilte etter dager og netter med forberedelser før nyheten kunne slippes. Gianotti var dessuten ikke frisk, der hun stod i rampelyset. Men budskapet skulle ut. I podcasten forteller hun mer om den dramatiske opptakten.

Kraftigere akseleratorer

Gianotti var i Oslo som nyutnevnt æresdoktor ved Universitetet i Oslo. I inntredelsesforedraget understreket hun at flere eksperimenter er nødvendige for å bli bedre kjent med den mystiske partikkelen.

Selv om den nå er påvist sikkert, er det ennå usikkert nøyaktig hvilke egenskaper den har. Stemmer de med fysikernes beste verdensbilde til nå, det som kalles standardmodellen? Finnes det flere utgaver av Higgs-bosonet?

Våren 2015 skal LHC startes opp igjen etter oppgradering, med nesten dobbelt så stor energi i kollisjonene og bedre detektorer. Samtidig finnes det planer for enda kraftigere akseleratorer, blant annet på CERN og i Kina.

Ny fysikk

Med slike verktøy håper Gianotti at det skal bli mulig å avdekke ny fysikk. Slik kan det for eksempel bli mulig å finne ut hva  den mystiske mørke energien og den mørke materien er. Til sammen utgjør de over 95 prosent av hele universet.

Selv om Higgs-bosonet nå er funnet, har nemlig ikke partikkelfysikerne gjort slike gjennombrudd – ennå.  Den nye fysikken lar vente på seg. Om dette og mange andre grunnleggende spørsmål snakker Gianotti i denne podcasten.

Slik ble kaninen tam

Hvordan klarte mennesker for over tusen år siden å temme villkaninen, en av de villeste artene, til å bli husdyr? Det har en internasjonal forskergruppe sett nærmere på.

Temming av ville dyr til å bli husdyr var en av de viktigste forutsetningene for vårt jordbruk. Mens hunder kyr, sauer, geiter og griser ble husdyr for mellom 15 000 og 9000 år siden, ble kaninen husdyr  først for 1400 år siden.

Svenske forskere oppfordrer nå svensker til å spise mer kaninkjøtt, fordi det er bra for miljøet. 

Kjøttet ble regnet som fisk

Det var munker i Sør-Frankrike som først klarte å temme kaninen. Årsaken var noe merkelig. Det sies at den katolske kirken hadde sendt ut bud om at kjøtt fra unge kaniner skulle regnes som fisk, og derfor kunne spises under fasten.

Da kaninen ble temmet, fantes den europeiske villkaninen bare på Den iberiske halvøya (Spania og Portugal) og i Sør-Frankrike.

Kaninen i disse områdene er spesielt egnet for studier av hvordan ville dyr ble husdyr, fordi forskerne vet når og hvor temmingen skjedde.

- Dessuten finnes det fortsatt ville kaniner der, slik at vi kan sammenligne tamme kaniner med dem, forklarer Carl Johan Rubin ved Uppsala Universitet.

Sterk fluktrespons

Villkaninen har i motsetning til den tamme kaninen en veldig sterk fluktrespons. Dette er livsnødvendig, fordi den jages av orm, rev og andre rovdyr. Tidligere studier har til og med vist at småvilt kan lukte rovdyrurin.

Charles Darwin skrev i Artenes Opprinnelse: “Få dyr er vanskeligere å temme enn villkaninens unger, og få dyr er tammere enn den tamme kaninens unger”. Han brukte husdyr som et bevis for at det er mulig å forandre en arts egenskaper gjennom utvalg.

I den nye studien har forskerne gått et steg lenger og påvist hvilke genetiske forandringer som forårsaket denne dramatiske endringen i oppførsel.

Tamkaninens utvikling skyldes en forandring av forekomsten av visse genvarianter som allerede fantes hos den ville arten, skriver forskerne.

- Dette har større betydning enn at det dukket opp nye mutasjoner med drastiske effekter, sier Kerstin Lindblad-Toh, som er professor ved Uppsala Universitet og direktør for Vertebrate Genome Biology ved Broad Institute ved MIT og Harvard.

Samme gener, som reguleres ulikt

Forskerne fant ikke et eneste eksempel der et gen hadde blitt helt deaktivert under den tamme kaninens utvikling.

- Forskjellen mellom en vill og en tam kanin er ikke hvilke gener de bærer, men derimot hvordan genene reguleres. Det vil si når og hvor mye et visst protein skal uttrykkes, forklarer Carl-Johan Rubin ved Uppsala Universitet.

Også mennesker som har samme gener, kan utvikle seg forskjellig, viser forskning.

Studien viser tydelig hvilke gener som har vært mest betydningsfulle for at kaninen ble temmet. De største forskjellene mellom ville og tamme kaniner ble observert på de genene som spiller en rolle i hjernens og nervesystemets utvikling.

Forskerne ble forbløffet over at de var så sterkt overrepresentert.

Ekstremt stor arvelig variasjon

Villkaninen er en art med ekstremt stor arvelig variasjon. Den bærer visse genvarianter som har vært fordelaktige under utviklingen av tamkaninen, ifølge forskerne.

- Små forandringer i mange gener kan til sammen forårsake store forandringer i oppførsel, sier forskerne.

Og her er en trøst til barn som har opplevd at kaninen har rømt, og er redd for om den vil klare å overleve i naturen.

- Trolig vil tamme kaniner som slippes ut i naturen ganske raskt kunne tilpasse seg genetisk.

De genvariantene som er fordelaktige i vill tilstand, og som har vært undertrykket i fangenskap, vil da øke i frekvens igjen, takket være naturlig utvelgelse, mener Carl-Johan Rubin.

Tidligere studier har vist at tamme kaniner ofte mangler D-vitamin. 

Forskerne tror at et lignende mangfold av genvarianter som påvirker hjernen og nervesystemets funksjon finnes hos mennesker og bidrar til individuelle forskjeller i personlighet og oppførsel. 

Kilde:

Miguel Carneiro, Carl-Johan Rubin m.fl.: Rabbit genome analysis reveals a polygenic basis for phenotypic change during domestication. Science. 

Danske fikk hjertestans under vitenskapelig forsøk

Regionshospitalet Randers har stoppet et forskningsprosjekt etter at en pasient fikk hjertestans under behandling for hjerteflimmer.

Sykehuset mistenker at en feil i apparatet som ble brukt ved behandlingen er skyld i ulykken.

– At det oppstår komplikasjoner ved behandling, er en leges verste mareritt. Vi føler stort ansvar overfor pasientene og stanset derfor forskningsprosjektet umiddelbart, sier lege og førsteamanuensis Bo Løfgren.

Pasienten overlevde og er utskrevet uten skader. Pasienten har det under omstendighetene bra, men er selvfølgelig sjokkert over det som har skjedd, forteller Løfgren.

Apparat under mistanke

Hjertestans er en kjent, men sjelden komplikasjon ved behandlingen av hjerteflimmer. Årsaken er trolig en feil i det apparatet legene brukte for å gi elektriske støt mot forkammerflimring.

– Alt tyder på at maskinen har truffet feil sted i hjertets syklus, noe som gjorde at pasienten fikk hjertestans, sier Løfgren.

Han forklarer at den behandlingen pasienten fikk, er rutine. Forskerne sammenlignet to forskjellige apparater. Begge er godkjent til pasientbehandling og brukes ved sykehus verden over. Målet med prosjektet er å undersøke hvilket apparat som er mest effektivt.

Bedre under forsøk

Bo Løfgren mener det bare var en fordel at feilen oppsto under et vitenskapelig forsøk og ikke i den daglige behandlingen ved sykehuset:

– I forbindelse med prosjektet samler vi opp ekstra data fra behandlingen, noe som har bidratt til at vi har kunnet identifisere feilen, sier han.

Sundhedsstyrelsen og Videnskabsetisk Komité er orientert om hendelsen, og apparatet er nå sendt i retur til produsenten. De vil undersøke om det kan være en systematisk feil i den typen apparater.

Når undersøkelsen er gjennomført, vil Regionshospitalet Randers ta stilling til om forsøket skal gjenopptas.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Søreuropeisk fugl flakset helt opp til Lesja

På tur til Kvita-setra får Per Jordhøy øye på en rypeaktig fugl, med et helt særegent utseende. I første øyeblikk tenker han at det ligner på en slags krysning mellom orrfugl og lirype.

Jordhøy, som til daglig jobber som rådgiver ved Norsk institutt for naturforskning, er naturlig nok raskt ute med kameraet når han ser fuglen fly forbi.

Heldigvis får han knipset et par blinkskudd før den forsvinner.

Svarte og hvite tegninger

Jordhøy tar en nærmere titt på bildene, som avslører en fugl omtrent på størrelse med en orrfugl. Den har sorte og hvite tegninger på vingene, og er lysebrun på oversiden. Dermed tar Jordhøy en rask sjekk på nett, og sammenligner fuglen med bilder av dvergtrapper. Bildene ligner veldig.

Tilbake på NINA-kontoret, sjekker ekspertene bildene og bekrefter at fuglen er en hunfugl av dvergtrappe. Sist noen observerte den i Norge, var i Varanger i 1906 og i Gudbrandsdalen i 1880 og 1900.

- Jeg ante jo ikke at den var så sjeldent observert her i Norge, forteller Jordhøy til forskning.no

Enkelttilfelle

Dvergtrappen, en tranefugl,  finner man vanligvis i Sør-Europa, men også i Nordvest-Afrika og Sørvest-Asia. Den hører til i trappefamilien, og slekter på andre trappearter som for eksempel kragetrappen.

Men ingen av de er å finne naturlig i Norge i dag.

- Kanskje er det den varme sommeren som har lokket den opp hit. Habitatet endrer seg jo, både med varmere klima og gjengroing av landskapet, sier Jordhøy.

- Det var kjempeoverraskende å få besøk av en slik fugl her i Norge. Men det er mest sannsynlig et enkelttilfelle, konkluderer han.

Søreuropeisk fugl flakset helt opp til Lesja

På tur til Kvita-setra får Per Jordhøy øye på en rypeaktig fugl, med et helt særegent utseende. I første øyeblikk tenker han at det ligner på en slags krysning mellom orrfugl og lirype.

Jordhøy, som til daglig jobber som rådgiver ved Norsk institutt for naturforskning, er naturlig nok raskt ute med kameraet når han ser fuglen fly forbi.

Heldigvis får han knipset et par blinkskudd før den forsvinner.

Svarte og hvite tegninger

Jordhøy tar en nærmere titt på bildene, som avslører en fugl omtrent på størrelse med en orrfugl. Den har sorte og hvite tegninger på vingene, og er lysebrun på oversiden. Dermed tar Jordhøy en rask sjekk på nett, og sammenligner fuglen med bilder av dvergtrapper. Bildene ligner veldig.

Tilbake på NINA-kontoret, sjekker ekspertene bildene og bekrefter at fuglen er en hunfugl av dvergtrappe. Sist noen observerte den i Norge, var i Varanger i 1906 og i Gudbrandsdalen i 1880 og 1900.

- Jeg ante jo ikke at den var så sjeldent observert her i Norge, forteller Jordhøy til forskning.no

Enkelttilfelle

Dvergtrappen, en tranefugl,  finner man vanligvis i Sør-Europa, men også i Nordvest-Afrika og Sørvest-Asia. Den hører til i trappefamilien, og slekter på andre trappearter som for eksempel kragetrappen.

Men ingen av de er å finne naturlig i Norge i dag.

- Kanskje er det den varme sommeren som har lokket den opp hit. Habitatet endrer seg jo, både med varmere klima og gjengroing av landskapet, sier Jordhøy.

- Det var kjempeoverraskende å få besøk av en slik fugl her i Norge. Men det er mest sannsynlig et enkelttilfelle, konkluderer han.

Slik er den norske hvitsnippforbryteren

Hvitsnippkriminalitet handler om økonomisk kriminalitet der kjernen i kriminaliteten er verdier i form av et pengebeløp. Hvitsnippforbrytere er personer som begår økonomisk kriminalitet i kraft av stilling, posisjon, nettverk og tillit.

Professor Petter Gottschalk ved Handelshøyskolen BI har registrert til sammen 353 hvitsnippdømte i Norge i perioden fra 2009 og frem til juni 2014. Han har brukt materialet til å utvikle mer kunnskap om hva det er som kjennetegner hvitsnippforbrytere.

Langt unna likestilling

Kun 24 av de dømte var kvinner. Det tilsvarer beskjedne sju prosent av de som er dømt for hvitsnippkriminalitet gjennom de siste fem og et halvt årene. Mer enn ni av ti er altså menn.

– Når kvinner får likere tilgang til betrodde stillinger, vil kvinneandelen kunne øke, antyder Gottschalk.

Den hvitsnippdømte var i gjennomsnitt 43 år da han begikk ugjerningen. Gjennomsnittlig alder for den kriminelle ved domsavsigelse var 48 år.

– I snitt tok det altså fem år fra kriminaliteten ble avslørt til det ble avsagt dom i saken, sier Gottschalk.

Fengsel i vel to år

Dommen er målt i antall år betinget og ubetinget fengsel. Den lengste straffen var på ni år. Gjennomsnittlig fengselsstraff var 2,2 år.

Noen saker blir avgjort i første rettsinstans, mens andre blir anket til høyere rettsinstanser. Av 353 dømte ble 197 avsluttet i tingretten, 136 avsluttet i lagmannsretten og 20 i Høyesterett.

De få sakene som gikk helt til Høyesterett, handlet om hvitsnippdømte som i gjennomsnitt var 49 år gamle og fikk en straff på 1,8 års fengsel. Dermed skiller ikke sakene i Høyesterett seg nevneverdig fra sakene som ble rettskraftig avgjort i lavere rettsinstanser.

Flere om saken

Beløpet som er i spill i norske hvitsnippkriminalitet var gjennomsnittlig på 48 millioner kroner, med laveste beløp under én million og høyeste beløp hele 1200 millioner kroner. Det høyeste skriver seg fra den mye omtalte Finance Credit-saken.

De 353 dømte fordeler seg på 173 ulike saker. Det blir gjennomsnittlig to personer i hver sak.

– Vi kan også se på hvor mange som gjennomførte hvitsnippkriminaliteten alene, og hvor mange som begikk kriminaliteten sammen med andre, sier forskeren.

100 personer ble dømt alene. 62 personer ble dømt sammen med én annen person. 63 personer ble dømt da de var tre, viser Gottschalks materiale.

Toppene tar mest

Studien viser at nærmere tre av ti hvitsnippdømte hadde et høyt stillingsnivå i virksomheten, som styreleder eller administrerende direktør. Litt under halvparten av de dømte, befant seg i et middels stillingsnivå som innkjøpssjef eller økonomisjef. Resten, omtrent en fjerdedel av de dømte, hadde et lavere stillingsnivå, som håndverker eller bankansatt.

– Hvitsnippdømte i de høyeste stillingene begår økonomisk kriminalitet for et langt større beløp enn hvitsnippdømte på lavere nivåer, konstaterer Gottschalk.

Man kan også skille mellom personer ansatt i privat og offentlig sektor. Av de 353 hvitsnippdømte var 328 personer ansatt i privat sektor, mens 25 personer var ansatt i offentlig sektor.

Som hvitsnipper flest

Hvitsnippdømte i Norge skiller seg ikke fra tilsvarende i andre europeiske land. Tyske hvitsnippdømte er gjennomsnittlig 47 år gamle når de blir dømt, mens nederlandske hvitsnipper er 42 år gamle når de blir tiltalt for økonomisk kriminalitet. Amerikanske hvitsnippdømte er gjennomsnittlig 40 år gamle.

Gjennomsnittlig fengselsstraff i Tyskland er 3,9 år. Til tross for sensasjonelt lange fengselsstraffer for verdensberømte hvitsnipper i USA, er ikke gjennomsnittlig fengselsstraff så mye lenger der.

De fleste hvitsnipper rammer primært noen andre enn sin egen organisasjon. Det kan for eksempel være banker, samfunnet (skatteunndragelse), kunder, leverandører eller medeiere. 

Tatt av pressen

BI-professoren har også utarbeidet en oversikt som viser at det er journalister avslører flest hvitsnippkriminelle. De avslører for eksempel flere enn hva internrevisjon, politi eller børsen gjør, konstaterer Gottschalk.

Journalister avslørte 94 av de totalt 353 hvitsnippkriminelle. Det tilsvarer 27 prosent av de dømte hvitsnippene. Internkontrollen i de aktuelle virksomhetene avslørte 13 prosent av de hvitsnippkriminelle. Deretter finner vi sakens offer, bostyrer, skattemyndigheter, banker og revisorer i oversikten over de som har avslørt flest hvitsnippkriminelle.

Politi og børs står kun for en beskjeden andel av avsløringene.

Referanser:

Gottschalk: White-collar attorney defence strategies: an empirical study of a national sample. International Journal of Private Law 2014

Gottschalk m.fl: Crime: The amount and disparity of sentencing – A comparison of corporate and occupational white collar criminals. International Journal of Law, Crime and Justice, September 2014.

- Elbilstøtten er galskappolitikk

Mens klimakvoter koster rundt 30 kroner per tonn CO2, subsidierer staten elbileiere med opptil 80.000 kroner per tonn i året.

- Jeg mener at dette er en galskapspolitikk, sier professor Anders Skonhoft, ved Institutt for samfunnsøkonomi på NTNU. I en kronikk i dagens DN tar han et kraftig oppgjør med det han mener er en ineffektiv måte å bekjempe klimaproblemene på, nemlig elbilstøtten i Norge.

En gjennomsnittlig elbil reduserer CO2-utslippene med rundt 0,6 tonn per år. Hver elbil sponses med opptil 50.000 kroner det første året i form av reduserte avgifter ved innkjøp, redusert årsavgift, fritak fra bompenger og andre tiltak. Avgiftsbesparelsen er fordelt over bilens levetid med en antatt levetid på 10 år og en rente på fem prosent.

Det betyr at vi betaler opptil 80.000 kroner per tonn CO2-utslipp. Mot altså 30 kroner for dem som vil kjøpe renere samvittighet ved hjelp av klimakvoter.

I tillegg kommer den forurensende produksjonsprosessen av elbiler, ifølge økonomiprofessoren. 

Norge i retning av klimanøytralt

For pengene det koster å subsidiere 20.000 elbiler, kunne Norge i teorien kjøpt 20 millioner klimakvoter. Det tilsvarer noe under halvparten av utslippet av CO2-ekvivalenter fra landet vårt, og ville beveget Norge i retning av å bli karbon-nøytralt, ifølge Skonhoft.

- Og hvis vi ikke hadde brukt klimakvotene, kunne oppkjøpet ha bidratt til å kjøre opp prisene på kvoter og dermed inspirert flere til å satse tyngre på ny teknologi.

Ingen vil kjøpe klimakvoter

Leverandørene av frivillige klimakvoter sliter med elendig salg, fordi ingen gidder å kjøpe dem. Mange av aktørene har også fått et elendig rykte.

Men elbil-støtten er massiv, i hvert fall i Norge. Å kjøpe elbil er blitt en populær metode for å kjøpe seg bedre miljøsamvittighet. Det skyldes i stor grad støtteordningene.

Norges befolkning utgjør ikke en promille av klodens befolkning, men står for rundt ti prosent av klodens salg av elbiler. Dette skyldes subsidieringen og andre fordeler, som for eksempel fri ferdsel i kollektivfelt, gratis opplading, fri parkering og ofte fritak for å betale på ferjer.

Uklar miljøeffekt

Tilhengere av å sponse elbiler viser til at dette er begrenset opp til 50.000 biler, eller tidsbegrenset til 2017, og at formålet er å skape et grunnlag for å bygge ut en infrastruktur, blant annet med lett tilgang på ladestasjoner og høyere kompetanse hos bilbransjen. Men da er spørsmålet om elbilen virkelig hjelper miljøet.

- Miljøeffekten av elbiler er uklar, mener Skonhoft.

Han viser til en undersøkelse som viser at 93 prosent av husholdningene som eide en elbil, i tillegg hadde minst én annen bil. Tallet er fem år gammelt og kan være lavere nå, men det er uansett en større bilpark enn gjennomsnittsfamilien. I samfunnet som helhet har noe over 40 prosent av husholdningene med bil minst to biler. – Elbiler er ikke gode nok på langturer ennå, mener Skonhoft.

Det kan tyde på at elbileiere flest bruker den på korte turer, mens de har en annen bil som brukes på lengre turer.

Tidligere forskning kan også tyde på at folk bruker elbil istedenfor å sykle eller bruke bussen isteden.

Strøm fra fossilt brensel

At strømmen som elbilen går på kommer i Norge stort sett kommer fra vannkraft, der de massive inngrepene i naturen allerede er gjort, holder ikke som argument, ifølge Skonhoft. 

- I dag kommer to tredjedeler av strømmen fra fossile brensler. Om 25 år vil situasjonen være akkurat den samme, sier han og viser til de siste prognosene fra Det internasjonale energibyrået (IEA).

I verden sett under ett vil altså strømmen i stor grad komme fra kraftverk som fyres opp med olje, kull eller gass. Eller atomkraft.

Tesla forurenser det doble av Prius

US Department of Energy sammenlignet ulike biltyper og CO2-utslipp.

Sammenligningen viser at en Tesla S som kjører på strøm fra et kullfyrt kraftverk vil slippe ut mer enn dobbelt så mye CO2 under kjøringen som den bensindrevne hybridbilen Toyota Prius. Nissan Leaf kommer bedre ut, men forurenser fremdeles mye mer enn Prius.

Tesla forurenser omtrent like mye som Prius om du ser for deg en «global energimiks» der rundt to tredjedeler av strømmen kommer fra fossile brennstoffer. Leaf forurenser marginalt mindre.

Rett nok ser det bedre ut strømmen kommer fra et gassfyrt kraftverk isteden, men fremdeles er effekten liten. (Se figur 1.) Da tar du heller ikke med at produksjonen av elbiler er mye mer forurensende enn produksjonen av andre biler.

For å vise handlekraft

- Hvordan har denne galskapen kommet i gang? spør Skonhoft retorisk.

Han mener at svaret handler mye om politikk. 

- Politikere skal vise handlekraft og late som om de gjør noe for miljøet. Derfor kommer de opp med grønne sertifikater, elbiler og vindkraft. Folk flest godtar politikken. Det er mye lettere å gjennomføre tiltak der du ikke konfronterer enkeltgrupper, og spesielt sterke grupper. Utgiftene til sponsing av elbiler spres på alle skattebetalerne i form av reduserte skatteinntekter.
Kostnadene ved de grønne sertifikatene kommer bare  på strømregningen uten at du ser hvor mye det er, argumenterer han.

Forurenseren må betale

Skonhoft har fått mye kjeft fra miljø- og transportorganisasjonene fordi han rakker ned på elbilpolitikken. Både Miljøstiftelsen Zero,  Bellona og Transportøkonomisk institutt har vært på ballen. 

Men han er ingen motstander av at det skal være dyrt å forurense. Tvert imot.

­Så hva mener han vi bør bruke pengene på istedenfor å sponse elbiler?

- ­Vi må angripe kilden. Det må bli dyrere å forurense, og CO2-kvotene må strammes kraftig inn.

Han har langt mer tro på å skattlegge CO2-utslipp enn å gi spesialfordeler for elbileiere. Dette vil samtidig gjøre det mer fristende å bruke penger og krefter på å komme opp med nye, teknologiske løsninger.

- Om du gjør det dyrt å forurense, skaper du incentiver for å finne på nye ting, sier han.

Sammen med Bjart Holtsmark fra Statistisk sentralbyrå har han skrevet en artikkel i Environmental Science & Policy som spør om resten av verden bør adoptere Norges elbilpolitikk.  

Svaret er ifølge forskerne altså et klart nei.

Eldre havner bakerst i omsorgskøen

Det går frem av en undersøkelse blant ledere i pleie- og omsorgssektoren, bestillerkontor og tjenesteledere i fem norske kommuner.

– Intervjuene viser at de eldre stiller svakere enn yngre når knappe kommunale pleie- og omsorgstjenester skal fordeles, selv om alle har de samme rettighetene i henhold til loven, sier Heidi Gautun.

Hun er forsker ved Senter for velferds- og arbeidsliv ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Hun står bak undersøkelsen sammen med Anne Skevik Grødem ved Institutt for samfunnsforskning ved HiOA.

Ikke mer til de eldste

Omfanget av hjemmetjenestene har økt betydelig de siste 20 årene, men stort sett hele økningen har blitt brukt til omsorgs- og pleietrengende under 67 år. Det er store reformer og opptrappingsplaner som har ført til denne veksten.

Pleie- og omsorgsinnsatsen til eldre over 80 år står på stedet hvil, konkluderer forskerne.

Økningen i ressursbruken på denne gruppen i de kommunale omsorgs- og pleietjenestene de siste 20 årene er marginal – til tross for at eldre over 80 år utgjør en stadig økende andel av befolkningen.

Mindre krevende gruppe

Forskerne peker på tre hovedforklaringer på denne utviklingen:

For det første oppfatter kommunene de eldre som mindre krevende, dermed brukes det også mindre ressurser på denne gruppen.

Den andre forklaringen er at eldre antas å ha ha andre behov enn yngre. Målet med hjemmetjenestene er å sette folk i stand til å leve et normalt liv, og hva som anses som et normalt liv varierer med alderen.

– Man legger til grunn at yngre brukere har en høyere standard for personlig hygiene enn eldre, at de har større sosiale behov og trenger flere rutiner når det gjelder jobb og skoler, sier Grødem.

– Det bidrar til at flere ressuser settes inn mot de yngre, sier hun.

For det tredje ser det også ut til at kommunene ser på pleie- og omsorgstjenester til yngre mer som en investering.

– Den rådende oppfatningen i kommunen er at hvis de yngre får støtte og opplæring i dag, klarer de seg bedre i morgen. Helse- og omsorgstjenester til eldre, som ble sagt å ha livet bak seg, kan ikke begrunnes på samme måte, sier Grødem.

De eldste kommer dermed lenger bak i køen når knappe ressurser fordeles. En ressurskamp som blir stadig tøffere, ifølge forskerne.

Referanse:

Gautun & Grødem: Prioritising care services: Do the oldest users lose out? International Journal of Social Welfare, September 2014, doi: 10.1111/ijsw.12116.