Siden 2009 har helsemyndighetene prøvd ut en behandlingsmodell kalt ACT (Assertive Community Treatment) i Norge.

Målet er å hjelpe personer med alvorlig psykisk lidelse, med eller uten rusproblemer, som tidligere har falt utenfor det ordinære hjelpeapparatet.

Det skal skje ved at pasienten får behandling og oppfølging i sitt hjem og nærmiljø – ikke på institusjon.

Mellom 2009-2012 ble det opprettet tolv slike aktivt oppsøkende behandlingsteam (ACT-team) i Norge. Behandlingsformen er evaluert, og resultatene er nå klare:  

I de to årene før de kom med i aktivt oppsøkende behandlingsteam, hadde brukerne samlet sett bodd mer enn17 000 døgn i psykisk helsevern.

To år etter at de først kom med i teamet, var tallet redusert til rundt 8700 – en halvering i antall døgn.

Sparer millioner

Gjennomsnittsprisen for et døgn i psykisk helsevern koster sykehuset cirka 10 000 kroner. Basert på en slik beregning er det snakk om at sykehusene kan spare rundt 80 millioner kroner på to år.

Dette er et av hovedfunnene i den forskningsbaserte evalueringen av ACT-team som Kompetansetjenesten ROP står bak sammen med forskningsavdelingen ved Akershus universitetssykehus (Ahus).

– Reduksjonen i antall døgn kan være et resultat av at teamene følger opp brukerne lokalt, og gir dem hjelpen de trenger, sier prosjektansvarlig og forskningsleder Anne Landheim.  

– De kan forebygge kriser og bidra til innleggelser tidligere i et sykdomsforløp. Derfor kan behovet for lange opphold bli redusert.

Mindre tvang

Det har også vært en sterk reduksjon i antall døgn der brukerne er innlagt med tvang, fra rundt 11 000 til 5 200.

– Det er et uttalt mål at tvangsinnleggelser i psykisk helsevern skal reduseres, og at brukerne skal legges inn før de blir alt for syke, sier Landheim.

– Det vil nesten alltid oppleves krenkende å bli lagt inn på tvang – og det kan ha uheldige konsekvenser for personer som allerede er svært syke.

Oppsøkende behandling

Tidligere forskning viser at personer med alvorlig psykisk lidelse, ofte i kombinasjon med rusmiddelmisbruk, lett faller utenfor det vanlige behandlingstilbudet.

Et av tiltakene som ble foreslått var ACT-modellen, som ble utviklet i USA på begynnelsen av 1970-tallet for å behandle personer med alvorlig psykisk lidelse. 

Evalueringen som nå er blitt gjort, undersøker om brukerne får bedre psykisk helse, mindre rusproblem, færre innleggelser og økt livskvalitet. Rapporten evaluerer også i hvilken grad de ulike teamene arbeider i henhold til ACT-modellen.

I tillegg har forskerne kartlagt hvilke erfaringer brukere, pårørende, ansatte og samarbeidspartnere har med modellen.

Favner de sykeste

Om lag 600 brukere har fått oppfølging av de tolv ACT-teamene i Norge. Enkelte team har fulgt opp rundt 30 brukere, andre team har fulgt opp 100. Nesten 90 prosent av brukerne i ACT-teamene har alvorlig psykisk lidelse i form av schizofreni-, schizotyp-, paranoid- eller bipolar lidelse, og rundt 60 prosent misbruker også ett eller flere rusmidler.

80 prosent av brukerne hadde vært innlagt i psykisk helsevern det siste året før de ble med i ACT-team.

– Vi ser at ACT-teamene i stor grad har nådd de vi ønsket å nå. Dette er personer med alvorlige psykiske lidelser, ofte i kombinasjon med rusmiddelmisbruk, som fungerer svært dårlig i hverdagen og som tidligere ikke har fått den hjelpen de trenger fra det ordinære hjelpeapparatet, understreker Landheim.     

Bedring på flere livsområder

Rapporten viser at to år etter at personene ble med i ACT-team, går det bedre med brukerne på mange områder. Flere brukere har fått fast bopel, flere har stabil inntekt i form av uføretrygd og flere er i arbeidsrettede tiltak/utdanning. Men det er fremdeles svært få som er i ordinært arbeid.

Rapporten viser en betydelig nedgang i andelen brukere med alvorlige depressive symptomer og selvmordsrisiko. Funksjonsnivået er fortsatt lavt, men det er bedre enn det var.

– To år er kort tid, særlig for en pasientgruppe som har alvorlige lidelser og omfattende hjelpebehov. Sett i lys av dette er resultatene gode, påpeker Landheim.  

Fornøyd med modellen

Både brukere og pårørende rapporterer at de er fornøyd med ACT-teamene. Brukerne er spesielt tilfreds med at de møter de ansatte hjemme og ute i steden for på kontor, og at de kan motta de fleste tjenester fra ett sted og ikke må søke hjelp fra flere ulike instanser.

De pårørende har også vært en del av evalueringen, og de fremhever spesielt omfanget av hjelpen som de får fra teamet.

Rapporten viser at de ansatte har stor tro på ACT-modellen. De ser at det går bedre med mange av brukerne og sier de ser økt stabilitet, mer livskvalitet og trygghet i brukernes hverdag. Det er et utbredt ønske blant ansatte om å fortsette å jobbe etter modellen.

Referanse

Torleif Ruud mfl: Utprøving av ACT-team i Norge Hva viser resultatene?, Nasjonal kompetansetjeneste ROP og Ahus. Desember 2014

Bannerannonser

(A) Toppbanner:                    980×150               0,20 pr visning
(B) Toppbanner:                    980×300               0,30 pr visning
(C) Skyskraper 1 – 4:             180×500               0,20 pr visning
      Skyskraper sticky:           180×500               0,30 pr visning
(D) Netboard:                        580×400               0,15 pr visning                                 
(E) Artikkelboard:                  300×250               0,25 pr visning
(F)  Liten knapp 1-10:            180×60                 kr 3 000 pr mnd
 
Hestesko
Stolpe Venstre, Topbanner og Skyskraper 01    0,60 pr visning
Omvendt L
Toppbanner og Skyskraper 01                          0,45 pr visning

Banner mobil:
Toppbanner 768×150                                        kr 15 000 pr uke
Artikkelboard 300×250                                      kr 10 000 pr uke
Netboard 468×468                                            kr 10 000 pr uke

Tekst Nettbrett:
(A) Toppbanner 768×150                                        inkl. i mobil
(E) Artikkelboard 300×250                                      inkl. i mobil
(D) Netboard 468×468                                            inkl. i mobil

Stillingsannonser på forskning.no

Vi har tre kategorier priser:

• for institusjoner og bedrifter som inngår årsavtaler
• for institusjoner og bedrifter som vil kjøpe enkeltannonser
• for institusjoner som er medlemmer av forskning.no. 

ÅRSAVTALER

Vi tilbyr årsavtaler fra kr 21.900 til kr 65.900 –  avhengig av antall stillingsannonser.

Opp til 17 stillingsannonser pr år gir minstepris på kr 21.900.
18 til 30 annonser årlig koster kr 34.900.
31 til 50 annonser årlig koster kr 51.900
Mer enn 50 annonser gir en pris på kr 65.900 pr år.

Ved inngått årsavtale er oppføring i stillingsbasen inkludert.

KJØP AV ENKELTANNONSER

Oppføring i stillingsbasen –                                                      kr. 3.900 pr stilling.
Rullesjakt på side 1 forskning.no,                                             kr 1.500 pr stilling
(A) Logobanner                                                                         kr. 5.900 pr uke. 
(B) Tårnbanner (størrelse: 180 x 340 px) + knapp forsiden      kr. 6.900 pr uke. 

PRISER FOR MEDLEMMER AV FORSKNING.NO

forskning.nos medlemmer får rabatter på årsavtaler. Ta kontakt med preben@forskning.no

Alle oppgitte priser er eks mva. 

Nytt om navn

Har du fått ny jobb, meld inn til stilling@forskning.no 

Likestillingspolitikken i Norge gir ikke alle like gode muligheter, tvert imot skaper den ulikhet. Den gjør noen få, utvalgte kvinner enda mektigere. Det mener en del av dem som uttaler seg i avisene, på tvers av bakgrunn og politisk syn.

Motstanden mot statsfeminismen finnes ikke bare i nettdebattene, ifølge en undersøkelse av norske papiraviser som Aftenposten, VG og Dagbladet.

Politikere, debattanter og kjente personer opplever at statsfeminismen er en makt som gjennomsyrer samfunnet. En makt som rammer blant andre menn, minoriteter og liberalister.

Mange motstandere

 «Vi trenger en levende feministisk samfunnsdebatt som ikke ekskluderer feminister med et annet ståsted enn statsfeministenes.»

Innlegget fra Høyrepolitiker Linda C. Hofstad under overskriften «Statsfeminismens tvangstrøye» viser at mange føler seg overkjørt.

– Mange uttrykker motstand mot statsfeminismen, sier Siri Øyslebø Sørensen ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Hun er postdoktor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier og har studert 700 nyhetssaker, reportasjer, kronikker og leserinnlegg i norske aviser mellom 2007 og 2011.

Felles fiende

Selv om det er politisk enighet om at kjønnslikestilling er et mål, er det stor uenighet om hva likestilling betyr.

– De færreste i avisspaltene vil si at de er mot likestilling. De vil bare ha en annen type likestilling, sier Sørensen.

Har kvinner fått rettigheter på bekostning av menn? Er det et overgrep i likestillingens navn når innvandrerkvinner oppfordres til å kaste hijaben? Eller går det ut over valgfriheten til konservative velgere, de som gjerne vil være hjemmeværende og samtidig kalle seg feminister?

Høyresidas blåfeminister og menn som føler seg undertrykte av kvinner, taler ikke samme sak.

Men de har en felles fiende: De hevder den rådende feminismen ødelegger deres rettigheter.

Og det er interessant at de protesterer på omtrent samme måte, synes Sørensen.

Diffust symbol

Begrepet statsfeminisme ble først brukt av statsviter Helga Hernes på 1980-tallet, for å beskrive hvordan kvinnebevegelsen og politikerne samarbeidet om å lage et mer kvinnevennlig samfunn. Barnehageplasser, fødselspermisjon og kvotering var noen av virkemidlene.

I dag betyr det nok noe annet for folk flest, tror Sørensen.

Men det er vanskelig å få tak i hva folk mener når de bruker ordet i avisspaltene.

– De ser statsfeminismen som en stor, diffus makt som finnes overalt i samfunnet, sier hun.

Og nettopp det at begrepet er uklart, mener Sørensen gjør det lett å ty til når man skal fremme sin sak.

– Den blir et symbol på noe man kan posisjonere seg mot. Jo mer begrepet blir brukt, desto mer gjenkjennelig blir det, og desto lettere blir det å gripe til i debatten.

– Det er en trygg fiende, for hvem skal svare på kritikken når ingen vet hvem som står bak statsfeminismen?

Noen har forsøkt, Ingunn Yssen og Marie Simonsen skrev et forsvar for statsfeminismen i boka Bråk! Den store likestillingssvindelen i 2010. Men som oftest er det stille.

– Høres brutalt ut

– Statsfeminisme, det høres jo brutalt ut, sier Mari Teigen, forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning.

Men det er liten grunn til å tro at statsfeminismen utgjør en velregissert maktfaktor i det norske samfunnet, ifølge Teigen.

Sosiologen har tidligere jobbet med to utredninger om likestilling på oppdrag fra myndighetene.

– Jeg mener vi tydelig viste at likestillingspolitikken er langt mindre omfattende enn mange ser ut til å tro, og blir gjennomført i langt mindre grad enn det mange opplever, sier hun.

Frustrerte menn

Statsfeminisme brukes ofte synonymt med likestillingspolitikk, gjerne rødgrønn politikk. Men den er noe mer. Ifølge gruppa «undertrykte menn» i Sørensens analyse, preger den måten vi tenker på.

– Det gjør det mulig å hevde at dette er en svært undertrykkende makt, sier Sørensen.

De frustrerte mennene mener likestillingen har gått for langt. Den favoriserer kvinner, kvoterer dem inn i styre og stell, samtidig som kvinnene får lov til å bestemme hvordan menn skal være i kjærlighetslivet. De opplever det nye mannsidealet som motstridende og krevende.

«Gjennom statsfeminismen og mediene har vi lært å gå til siden og slippe kvinner til. Men hvis hun går forbi ham, vil hun ikke ha ham. Kvinner vil ikke ha en mann som tjener like mye eller mindre enn henne», uttalte forfatter Preben Z. Møller i et intervju om boka si, Pen søker trygg.

Elitefeminister

På vegne av innvandrerkvinner har en del tatt til orde i mediene for at mange feminister overser den mer grunnleggende kvinnekampen om retten til å bestemme over egen kropp og arbeid, og heller kjemper for «luksusrettigheter» som kvotering til styrer.

Som skribent Kadra Noor uttrykte det:

«Virkelighetsfjerne elitefeminister styrer dagens kvinnekamp der innvandrerkvinner blir taperne.»

Det er ikke nødvendigvis innvandrerne selv som hevder dette. Muslimske feminister har protestert mot misforstått frigjøring, og krevd retten til å bruke hijab uten å bli sett på som undertrykte. Disse kritiserer imidlertid ikke statsfeminismen, og passer ikke helt inn i Sørensens medieanalyse.

– Bidrar til ekstrem antifeminisme

Det er først og fremst politikere, kjendiser og debattanter som uttaler seg. Dette er ikke en studie av «folk flest».

Men nettopp det som blir sagt i de tradisjonelle mediene kan bidra til å bestemme hva som er lov å si ellers i samfunnet, tror Sørensen.

– Jeg tror det henger sammen med antifeministiske strømninger i samfunnet generelt. Dette er det normaliserte uttrykket for disse, sier hun.

– Feminismekritikken som finnes midt i det vanlige er med på å flytte grenser, å produsere et rom for de mer ekstreme variantene, hevder Sørensen.

– Flere av kritikerne kaller seg selv feminister. Hvordan bidrar de til antifeminisme?

– Ved å argumentere på samme måte som motstanderne av feminisme, er de med på å forsterke fiendebildet.

Teigen mener det er å trekke det for langt, og å plassere vanlige høyrekvinner blant ekstremistene.

– Det må være stort rom for å kritisere likestillingspolitikken, uten at det skal knyttes til antifeminisme, sier hun.

Også sosiolog Kjetil Rolness har i Dagbladet reagert på at noen blander sammen feminismekritikere og kvinnehatere.

For likestilling, mot feminisme

«Jeg er for likestilling, derfor er jeg mot feminismen».

En kommentar fra en leser av forskning.no nylig, som illustrerer motstanden mot feminisme, ifølge Sørensen.

Studien hennes er ikke representativ, hun har plukket ut artikler som kan illustrere tendenser. Hun ville synliggjøre noen standardmåter å framstille motstanden på.

Dels mener hun mediene tvinger folk til å stå sterkt imot hverandre for å komme til orde, dels handler det om å posisjonere seg politisk. Men hun tror også at forestillingen om en slags altoverskyggende feminisme virkelig finnes blant folk.

– Vi kan ikke avfeie motstanden som populisme, sier hun.

Vil endre begrepet likestilling

Sørensen vil at politikerne skal ta motstanden på alvor når de utformer sin likestillingspolitikk. Vi må diskutere hva vi legger i likestillingsbegrepet, slik at det kan favne flere.

Teigen tror det er urealistisk at vi skal bli enige om hva likestilling er.

– Det vil alltid være uenighet, akkurat som rundt andre grunnleggende verdier som demokrati. Men likestillingsdebatten bør åpnes opp. Den har nok vært for tett knyttet til kvinners kamp og rettigheter. Mange menn har opplevd at den har handlet om at de skal få mindre for at kvinner skal få mer, sier hun.

En undersøkelse illustrerer at folk er mindre fornøyde enn politikerne. Nesten åtte av ti velgere vil ha mer likestilling, færre enn seks av ti norske stortingspolitikere, ifølge boka Stortingets historie 1964-2014.

Tallene viser også at når folk får generelle spørsmål om likestilling, er de positive til den. Mens på Stortinget er likestilling en sak som bare noen partier bruker for å markere seg politisk, forklarer Teigen.

President i feministklær

Sørensen tror feminismedebatten endret seg etter 22. juli 2011, at folk ble mer forsiktige fordi terrorist Anders Behring Breivik hadde klare kvinnefiendtlige holdninger. Men dette har hun ikke undersøkt.

Teigen ser derimot en mer åpen debatt nå. Blåfeministene har kommet i regjering, det kan ha bidratt til at statens likestillingsprosjekt i mindre grad sees som synonymt med rødgrønn politikk.

Hun mener vi bør være forsiktige med å legge for stor vekt på 22. juli, for likestilling har kommet på agendaen også i andre land.

I 2014 er det stort fokus på likestilling i internasjonale medier. Skuespiller Emma Watson får mye oppmerksomhet når hun taler i FN om kvinners rettigheter, og den amerikanske presidenten går med feminist-T-skjorte.

Referanse:

Sørensen, S. Ø.: Fortellinger om feminisme og motforestillinger mot statsfeminisme. En analyse av norske avistekster 2007-2011. Tidsskrift for kjønnsforskning, nr. 3-4 2014.

16 elver er med i det nasjonale overvåkningsprogrammet for elvemusling. To av disse er Åelva i Nordland og Oselva i Hordaland. De har et nokså forskjellig utgangspunkt, men pilen peker nå rett vei for elvemuslingen i begge disse elvene.

– Åelva er ei elv man kan forvente skal ha det bra, med mye urørt natur, sier NINA-forsker Bjørn Mejdell Larsen.

Ved overvåkningsundersøkelsene i 2013 ble det funnet flere muslinger enn i 2006, og det var fortsatt en svært høy andel av unge muslinger.

– Rekrutteringen har ikke endret seg. Det er noen veldig sterke årsklasser og naturlige svingninger fra år til år, forklarer Larsen.

Forskerne har beregnet at det totale antallet elvemuslinger i Åelva er i overkant av 2,5 millioner. Det store antallet muslinger bidrar positivt til å opprettholde en god vannkvalitet i vassdraget. Hvert døgn passerer omtrent 50 liter vann gjennom en voksen musling.

– Om vi antar at bare halvparten av muslingene i Åelva er store nok til å klare å filtrere denne mengden vann, vil det fortsatt bety at en vannføring på hele 0,7 kubikkmeter per sekund hver dag passerer gjennom muslingene og blir renset, sier Larsen.

Dette tilsvarer den totale vannføringen i vassdraget i lange perioder med lite vann om sommeren.

Vannrensingen kommer igjen bunndyr og fisk til gode, og sikrer gode oppvekstforhold for laksungene. Elvemuslingen i Åelva er på sin side avhengig av laksen, siden den må gjennom et larvestadium der den lever som parasitt på gjellene til laksen.

– Elvemuslingen og laksen har med andre ord gjensidig nytte av hverandre, og det er viktig å ha en god bestand av laks i hele vassdraget for å opprettholde en god bestand av elvemuslinger, sier forskeren.

Fra sårbar til levedyktig i Oselva

– Oselva sliter litt mer enn Åelva, men også her er det positive endringer siden sist, sier Larsen.

Oselvvassdraget hører med blant de få vassdragene i Hordaland der det fortsatt er en meget god bestand av elvemusling. Slike lokaliteter har høy verneverdi både lokalt og nasjonalt.

Ved undersøkelsene i 2012 ble det observert en økning i bestanden siden 2004. I all hovedsak skyltes økningen at det har blitt en større andel unge muslinger. Forskerne har beregnet at det totale antallet i Oselva er nær 365 000.

Etter undersøkelsen i 2012 har Oselva gått fra kategorien sårbar til levedyktig. Dette indikerer at oppvekstsvilkårene for elvemuslingen har blitt bedre i Oslelva i løpet av 2000-tallet. I rapporten fra undersøkelsene påpeker imidlertid forskerne at tilstanden er ustabil og raskt kan endre seg i negativ retning igjen om man ikke opprettholder fokuset på tiltakssiden.

En følsom indikatorart

– At retningen er positiv tyder på at noe av det vi gjør er riktig, sier Larsen.

Elvemuslingen har høye krav til vannkvalitet og leveområder, og den egner seg derfor godt som indikator for tilstanden i elvene.

Den kan nå en imponerende høy levealder – mer enn 250 år, og bestander av elvemusling vil derfor kunne ta seg opp igjen etter mange år uten formering dersom forholdene blir bedre igjen.

• Les også: Elvemuslingen – en kresen haiker

Driftsendringer i landbruket og tiltak med fokus på gjødslingstidspunkt, redusert gjødselforbruk og gjødselfrie soner, er tiltak som kommer elvemuslingen til gode.

Det samme gjelder etablering av permanente soner med vegetasjon langs elvene og etablering av fangdammer slik at næringsstoffer bindes, erosjon hindres og det finpartikulære materialet holdes tilbake. Sanering av kloakkavløp og rensing av spillvann slik at det ikke går rett i elvene, er også viktig.

Når slike tiltak blir gjort, vil det imidlertid ta tid før man oppdager effekten på muslingene. Elvemuslingen lever nemlig nedgravd i elvegrusen i de første 5–8 leveårene.

– Det er heller ikke alltid lett å forklare endringene vi ser, fordi vi mangler data bakover i tid. Derfor må et overvåkingsprogram på elvemusling være langsiktig. Ved å samle informasjon fra alle de 16 elvene i overvåkningsprogrammet kan vi lære mer om hva som er gunstig for elvemuslingene. Dette er kunnskap vi kan overføre til andre elver med muslinger, sier Larsen.

For det er også vassdrag der utviklingen har vært negativ. Alle de 16 vassdragene er nå undersøkt to ganger, og forskerne skal i gang med å lage en oppsummering som sammenligner undersøkelsene som ble gjort mellom 2006 og 2013 med dem som ble gjort fra 2000 til 2006.

Hvis du i de kommende ukene besøker København, kan du komme til å støte på en robot som prater med en skjære. Det er snakk om et nokså utradisjonelt kunst- og forskningsprosjekt.

Frem til februar gjester den amerikanske robotbyggeren og kunstneren Ian Ingram Københavns Universitet, og sammen med robotforskere og biologer skal han skape en robot som kan kommunisere med et fortsatt ikke utvalgt dyr.

– Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for hvilket dyr roboten skal kommunisere med. Men det kan godt bli en skjære, for dem møter jeg hele tiden her i København.

– Det kunne også være artig å kommunisere med et vanndyr – for eksempel en manet, hvis det er mulig, sier Ingram.

Kommuniserer med firfisler

Normalt tenker vi på en robot som en maskin som skal kunne fungere sammen med mennesker. Men den amerikanske kunstneren har mange års erfaring med å lage roboter som kan kommunisere med dyr. Blant annet ekorn, maur og firfisler.

Ingram forsøker å skape roboter som fungerer på dyrs premisser.

– Jeg har akkurat laget en robot som interagerer med noen firfisler som er veldig vanlige der jeg bor, i California. Firfislene hevder territoriene sine ved å løfte seg opp og ned – omtrent som armbøyninger.

– Roboten ligner ikke en firfisle i formen. Men den kan utføre lignende bevegelser.

– Roboten har kameraer som leser av hva som foregår foran den. Hvis det kommer et firfisle og tar «armbøyninger», så vil den svare på samme måte. Og da er det en interaksjon. Noe mennesker kan iaktta, men ikke med sikkerhet forstå, forteller Ingram.

Han hadde allerede satt seg grundig inn i kommunikasjonsmønstrene hos firfislene. Han snakket med biologer og fant ut at armbøyningskamp om territorier ble vunnet av den firfisla som kunne holde seg høyest oppe i lengst tid.

Det skulle imidlertid vise seg at roboten var litt for flink. Ingram hadde gjennom et helt år gjort hagen sin attraktiv for firfisler, slik at roboten skulle ha noen å kommunisere med.

Men etter et døgn var alle firfislene borte.

– Det kan selvfølgelig være de bare synes roboten var urovekkende, sier Ingram.

Biolog: Kommunikasjon med dyr er imponerende

Janne Winther Kristensen forsker på dyreatferd ved Aarhus Universitet og har ikke hatt noe med Ian Ingrams roboter å gjøre.

Hun er ganske imponert over at det lykkes å skape kommunikasjon mellom dyr og roboter.

– Hvis firfislene virkelig reagerer, er det imponerende. Men skal vi kunne bruke det i en vitenskapelig sammenheng, må upartiske personer stille opp roboten andre steder og etterprøve den i andre situasjoner. Det kunne være morsomt å gjøre, sier Kristensen.

Utnytter nøkkelstimuli

Janne Winther Kristensen forteller at Ian Ingrams roboter ser ut til å kommunisere via noe biologer kaller nøkkelstimuli. Det er bestemte påvirkninger som skaper en bestemt atferd hos et bestemt dyr.

Hos fuglen rødstrupe angriper hannene det røde brystet på hverandre. Det nøkkelstimuliet er så sterk at rødstrupehanner også kan angripe en bunke røde fjær.

Det samme gjelder stiklingfisk. De går også til angrep på hverandres røde buker – og de kan også bli trigget av noe ting som ligner.

Stimuli i det naturlige miljøet

Kristensen kan godt følge logikken bak Ian Ingrams roboter.

– Det gir mening. Jeg tror det er mulig å lage roboter som får dyr til å reagere på bestemte stimuli. Det må være stimuli som etterligner noe som de normalt ville reagere på i sine naturlige miljø, sier Kristensen.

Hun forsker mest på atferden hos større pattedyr – særlig hester. Og hun er ikke tvil om at man kan bygge en robot som kan få hester til å reagere.

– Hester reagerer på bevegelser som de tror stammer fra et rovdyr. Hvis et menneske kommer gående, reagerer de ikke. Men hvis den samme personen går på alle fire, løper de vekk. Det er helt sikkert mulig å bygge en robot som etterligner slike bevegelser, sier Kristensen.

Positiv evolusjonshistorie

Ian Ingram har sine grunner for å lage slike roboter.

Han vil gjerne lage noe som er «artsnøytralt», som han kaller det. Han mener at vi mennesker har en tendens til å betrakte dyr på menneskelige premisser. Når man ser dyreprogrammer på TV, tillegges dyrene ofte menneskelige motiver. Ingrams dyreroboter forsøker å fungere på dyrenes premisser. Maskinene skaper en kommunikasjon med dyrene, som mennesker – og kanskje også dyrene – ikke helt kan forstå. Men samtidig kan vi bli fascinert av å se et ekorn «snakke» med en ekornrobot.

Han vil lage roboter som kan noe positivt. For tiden blir det brukt millioner og atter millioner av dollar på å forske på krigsroboter. Men det kan vise seg å være en stor feil, frykter Ingram. Han er overbevist om at robotene før eller senere vil få en form for bevissthet. Da vil de – som de eneste vesenene noensinne – kunne forstå hele skapningshistorien sin. De vil vite at mange av «forfedrene» ble utviklet til aggressive formål – og det kan kanskje skape en kollektiv historie blant robotene om at de av natur er aggressive vesener. Derfor er det viktig å lage roboter som kan brukes til noe positivt. Ingram mener at roboter som kommuniserer med dyr, er positive på linje med kirurgroboter og roboter som hjelper til i landbruket.

– En del av målet mitt er å skape en gladere fortid for robotene. Det vil være så fantastisk hvis den første virkelig intelligente roboten hadde jobbet med kunst og skjønnhet i stedet for krig og destruksjon.

– Robotene mine skal brukes til å skape skjønnhet og vennskap – altså de gode tingene menneskeheten har å tilby. Så kan robotene en gang i fremtiden se tilbake og si: Vi var ikke bare krigsmaskiner, sier Ingram.

Alternativt syn på roboter

Noen vil kanskje mene at Ingram tenker lovlig langt utenfor boksen. Men han har altså blitt invitert til Københavns Universitet. Det forteller Gunhild Borggreen, som er førsteamanuensis i visuell kultur og medstifter av forskernettverker ROCA – Robot Culture and Aesthetics.

– Vi mener at kunstnere som Ian Ingram kan komme med viktige, alternative tilnærminger til roboter. Han kan komme med annerledes ideer til hva roboter skal kunne, og hvordan de skal se ut, sier Borggreen.

Mangler fokus på kultur

For ROCA handler det om å undersøke hvordan kunsten og kulturen kan bidra til utviklingen av roboter.

– Kunst og kultur er noe ingeniører og utviklere ikke tenker spesielt mye over. Spisskompetansen deres er å gjøre robotene effektive og økonomisk lønnsomme.

– Men vi synes det mangler et fokus på de kulturelle delene av roboter. Skaper vi ikke det fokuset, går vi glipp av potensielt viktige nye ideer. Og vi kommer bare til å overføre de stereotypene som finnes i samfunnet, rett til robotene. Vi kommer til å handle ut fra fordommer når vi skaper roboter, sier Borggreen.

Når ingeniører bygger en robot til husarbeid, ligner den typisk en kvinne. Det bekrefter stereotypen om at hjemmet er kvinnens domene. Krigsroboter og politiroboter ser derimot mer maskuline ut.

Industrien bør ta kunstnere med på råd

Ian Ingrams dyreroboter er et eksempel på at kunstnere kan tenke på roboter på andre måter enn alle andre. Det forholdet kan inspirere robotindustrien, mener Borggreen.

– Vi vil gjerne samarbeide med robotindustrien, slik at det i fremtiden blir helt naturlig å ha med en kunstner på råd når man skal utvikle nye roboter, sier Borggreen. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Hvis du i de kommende ukene besøker København, kan du komme til å støte på en robot som prater med en skjære. Det er snakk om et nokså utradisjonelt kunst- og forskningsprosjekt.

Frem til februar gjester den amerikanske robotbyggeren og kunstneren Ian Ingram Københavns Universitet, og sammen med robotforskere og biologer skal han skape en robot som kan kommunisere med et fortsatt ikke utvalgt dyr.

– Jeg har fortsatt ikke bestemt meg for hvilket dyr roboten skal kommunisere med. Men det kan godt bli en skjære, for dem møter jeg hele tiden her i København.

– Det kunne også være artig å kommunisere med et vanndyr – for eksempel en manet, hvis det er mulig, sier Ingram.

Kommuniserer med firfisler

Normalt tenker vi på en robot som en maskin som skal kunne fungere sammen med mennesker. Men den amerikanske kunstneren har mange års erfaring med å lage roboter som kan kommunisere med dyr. Blant annet ekorn, maur og firfisler.

Ingram forsøker å skape roboter som fungerer på dyrs premisser.

– Jeg har akkurat laget en robot som interagerer med noen firfisler som er veldig vanlige der jeg bor, i California. Firfislene hevder territoriene sine ved å løfte seg opp og ned – omtrent som armbøyninger.

– Roboten ligner ikke en firfisle i formen. Men den kan utføre lignende bevegelser.

– Roboten har kameraer som leser av hva som foregår foran den. Hvis det kommer et firfisle og tar «armbøyninger», så vil den svare på samme måte. Og da er det en interaksjon. Noe mennesker kan iaktta, men ikke med sikkerhet forstå, forteller Ingram.

Han hadde allerede satt seg grundig inn i kommunikasjonsmønstrene hos firfislene. Han snakket med biologer og fant ut at armbøyningskamp om territorier ble vunnet av den firfisla som kunne holde seg høyest oppe i lengst tid.

Det skulle imidlertid vise seg at roboten var litt for flink. Ingram hadde gjennom et helt år gjort hagen sin attraktiv for firfisler, slik at roboten skulle ha noen å kommunisere med.

Men etter et døgn var alle firfislene borte.

– Det kan selvfølgelig være de bare synes roboten var urovekkende, sier Ingram.

Biolog: Kommunikasjon med dyr er imponerende

Janne Winther Kristensen forsker på dyreatferd ved Aarhus Universitet og har ikke hatt noe med Ian Ingrams roboter å gjøre.

Hun er ganske imponert over at det lykkes å skape kommunikasjon mellom dyr og roboter.

– Hvis firfislene virkelig reagerer, er det imponerende. Men skal vi kunne bruke det i en vitenskapelig sammenheng, må upartiske personer stille opp roboten andre steder og etterprøve den i andre situasjoner. Det kunne være morsomt å gjøre, sier Kristensen.

Utnytter nøkkelstimuli

Janne Winther Kristensen forteller at Ian Ingrams roboter ser ut til å kommunisere via noe biologer kaller nøkkelstimuli. Det er bestemte påvirkninger som skaper en bestemt atferd hos et bestemt dyr.

Hos fuglen rødstrupe angriper hannene det røde brystet på hverandre. Det nøkkelstimuliet er så sterk at rødstrupehanner også kan angripe en bunke røde fjær.

Det samme gjelder stiklingfisk. De går også til angrep på hverandres røde buker – og de kan også bli trigget av noe ting som ligner.

Stimuli i det naturlige miljøet

Kristensen kan godt følge logikken bak Ian Ingrams roboter.

– Det gir mening. Jeg tror det er mulig å lage roboter som får dyr til å reagere på bestemte stimuli. Det må være stimuli som etterligner noe som de normalt ville reagere på i sine naturlige miljø, sier Kristensen.

Hun forsker mest på atferden hos større pattedyr – særlig hester. Og hun er ikke tvil om at man kan bygge en robot som kan få hester til å reagere.

– Hester reagerer på bevegelser som de tror stammer fra et rovdyr. Hvis et menneske kommer gående, reagerer de ikke. Men hvis den samme personen går på alle fire, løper de vekk. Det er helt sikkert mulig å bygge en robot som etterligner slike bevegelser, sier Kristensen.

Positiv evolusjonshistorie

Ian Ingram har sine grunner for å lage slike roboter.

Han vil gjerne lage noe som er «artsnøytralt», som han kaller det. Han mener at vi mennesker har en tendens til å betrakte dyr på menneskelige premisser. Når man ser dyreprogrammer på TV, tillegges dyrene ofte menneskelige motiver. Ingrams dyreroboter forsøker å fungere på dyrenes premisser. Maskinene skaper en kommunikasjon med dyrene, som mennesker – og kanskje også dyrene – ikke helt kan forstå. Men samtidig kan vi bli fascinert av å se et ekorn «snakke» med en ekornrobot.

Han vil lage roboter som kan noe positivt. For tiden blir det brukt millioner og atter millioner av dollar på å forske på krigsroboter. Men det kan vise seg å være en stor feil, frykter Ingram. Han er overbevist om at robotene før eller senere vil få en form for bevissthet. Da vil de – som de eneste vesenene noensinne – kunne forstå hele skapningshistorien sin. De vil vite at mange av «forfedrene» ble utviklet til aggressive formål – og det kan kanskje skape en kollektiv historie blant robotene om at de av natur er aggressive vesener. Derfor er det viktig å lage roboter som kan brukes til noe positivt. Ingram mener at roboter som kommuniserer med dyr, er positive på linje med kirurgroboter og roboter som hjelper til i landbruket.

– En del av målet mitt er å skape en gladere fortid for robotene. Det vil være så fantastisk hvis den første virkelig intelligente roboten hadde jobbet med kunst og skjønnhet i stedet for krig og destruksjon.

– Robotene mine skal brukes til å skape skjønnhet og vennskap – altså de gode tingene menneskeheten har å tilby. Så kan robotene en gang i fremtiden se tilbake og si: Vi var ikke bare krigsmaskiner, sier Ingram.

Alternativt syn på roboter

Noen vil kanskje mene at Ingram tenker lovlig langt utenfor boksen. Men han har altså blitt invitert til Københavns Universitet. Det forteller Gunhild Borggreen, som er førsteamanuensis i visuell kultur og medstifter av forskernettverker ROCA – Robot Culture and Aesthetics.

– Vi mener at kunstnere som Ian Ingram kan komme med viktige, alternative tilnærminger til roboter. Han kan komme med annerledes ideer til hva roboter skal kunne, og hvordan de skal se ut, sier Borggreen.

Mangler fokus på kultur

For ROCA handler det om å undersøke hvordan kunsten og kulturen kan bidra til utviklingen av roboter.

– Kunst og kultur er noe ingeniører og utviklere ikke tenker spesielt mye over. Spisskompetansen deres er å gjøre robotene effektive og økonomisk lønnsomme.

– Men vi synes det mangler et fokus på de kulturelle delene av roboter. Skaper vi ikke det fokuset, går vi glipp av potensielt viktige nye ideer. Og vi kommer bare til å overføre de stereotypene som finnes i samfunnet, rett til robotene. Vi kommer til å handle ut fra fordommer når vi skaper roboter, sier Borggreen.

Når ingeniører bygger en robot til husarbeid, ligner den typisk en kvinne. Det bekrefter stereotypen om at hjemmet er kvinnens domene. Krigsroboter og politiroboter ser derimot mer maskuline ut.

Industrien bør ta kunstnere med på råd

Ian Ingrams dyreroboter er et eksempel på at kunstnere kan tenke på roboter på andre måter enn alle andre. Det forholdet kan inspirere robotindustrien, mener Borggreen.

– Vi vil gjerne samarbeide med robotindustrien, slik at det i fremtiden blir helt naturlig å ha med en kunstner på råd når man skal utvikle nye roboter, sier Borggreen. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

En bitteliten, eldgammel hodeskalle ble funnet i Montana, USA i 1997.

Nå har amerikanske forskere funnet ut at den tilhører en hittil ukjent dinosaur. De har gitt den navnet Aquilops americanus.

Skallen er bare litt over åtte centimeter lang, og dinosauren var på størrelse med en kråke, anslår palentologene.

Den vesle skapningen levde sannsynligvis for mellom 104 og 109 millioner år siden.

Det gjør den til det hittil eldste funnet av en dinosaur av typen Ceratopsia i Nord-Amerika, 20 millioner år eldre enn andre fossiler fra samme område.

Dinosaurene i denne gruppa kjennetegnes ved en nebblignende munn og spisse kjever.

Sjelden planteeter

Aquilops americanus brukte antakelig det skarpe nebbet til å rive løs planter, og tennene til å skjære dem i mindre biter.

Aquilops levde side om side med mange større dinosaurer. Men den var en sjelden fugl i det nordamerikanske dinosaurlandskapet, tror forskerne. De har nemlig bare funnet dette ene fossilet av den, i mengden av andre fossiler fra samme periode, skriver forsker Andrew Farke i en e-post til forskning.no.

– Aquilops var nok rimelig marginal i dette økosystemet, skriver Farke, som jobber ved Raymond M. Alf Museum of Paleontology i USA.

Lang vandring

Den mer kjente dinosauren Triceratops, med sine karakteristiske horn, hører også hjemme i gruppa Ceratopsia.

Aquilops americanus er langt mindre, selv om den ikke er den minste nordamerikanske dinosauren.

Forskerne mener å ha vist at denne tassen vandret fra Asia til Nord-Amerika for rundt 105-113 millioner år siden.

I perioden tidlig krittid var det ikke hav mellom det som i dag er Alaska og Russland, og dyrene kunne vandre mellom kontinentene.

Slektninger i Asia

Den kan også ha kommet fra Europa, men det er ikke funnet noen lignende fossiler i Europa fra den perioden.

Dessuten er dinosauren nært beslektet med asiatiske dinosaurer i gruppa Neoceratopsia.

– Vi ble overrasket over at den faktisk var mer i slekt med asiatiske dinosaurer enn nordamerikanske, sier Andrew Farke.

Men som vanlig er det mye usikkerhet forbundet med dinosaurenes historie.

De aller første dinosaurene i Nord-Amerika kom fra Sør-Amerika, tror forskere.

De eldste sporene etter dinosaurer i verden er for øvrig 250 millioner år gamle.

Referanse:

Andrew Farke m.fl.: A Ceratopsian Dinosaur from the Lower Cretaceous of Western North America, and the Biogeography of Neoceratopsia. PLoS ONE 9(12), 10. desember 2014. doi:10.1371/journal.pone.0112055

Selv etter 200 år er Grunnloven et eksepsjonelt skriftstykke. En internasjonal forskergruppe ved Universitetet i Oslo har undersøkt teksten som skapte en nasjon og ga folket makt.

Hvordan ble lovteksten til av de som satt og skrev og forhandlet om ord, språk og begreper? Hva skjedde på dette demokratiske mikronivået? Resultatene viser de fram i den nye boken Writing Democracy: The Norwegian Constitution 1814–2014.

– Studier av språklige forhold og handlinger gjennom språket er et oversett aspekt av Grunnloven. Ord og setninger har ikke så mye ytre dramatikk. De kan likevel være med på å forme hele samfunn, sier Karen Gammelgaard, medredaktør av boken og professor ved Universitetet i Oslo.

Boken er et resultat av at språkforskere, litteraturvitere, jurister, historikere og samfunnsforskere fra ulike land sammen har analysert Grunnloven. Forskerne håper boken får et langt liv som en internasjonal, akademisk lærebok – og at den kan inspirere alle som arbeider med grunnlovstekster.

Martin Kolberg var den første som fikk et eksemplar av den nye boken. Som leder av Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget har han vært en drivkraft i årets grunnlovsreform. Han takket forskergruppen for bidraget til ny innsikt i en tekst som skal være levende og dynamisk også i fremtiden.

Mer om boken og forskningsprosjektet på UiOs nettsider.

Stressede dyr påvirker ikke bare dyrevelferden, men kan også gå ut over kvaliteten på kjøttet, skriver Aftenposten.

– Det er alltid et mål å unngå stress før slakting. Vi har en moralsk forpliktelse til å redusere stressbelastningen for husdyr til et minimum, sier forsker Rune Rødbotten i Nofima til avisen.

Gårdsslakt

Han har studert mørhet og kvalitet på kjøtt og målt hva som gir seigt og tørt kjøtt. Sammen med dyrevelferdsforsker Cecilie M. Mejdell fra Veterinærinstituttet har han og andre studert hvordan slakteprosessen påvirker stress og kvalitet på kjøttet hos lam. De fant blant annet ut at lam som ble slaktet på gården, viste mindre uro og hadde lavere nivå av stresshormonet kortisol i blodet.

– Dyr som slaktes på gården, unngår en del stressfaktorer som vanlige slaktedyr blir utsatt for, fastslår Mejdell.

Forskningen Rødbotten har foretatt, viser imidlertid at selv om dyrene blir noe stresset av transport og forholdene på slakteriet, er likevel ikke nivåene av en slik art at de påvirker kjøttets kvalitet eller smak negativt. Han har avdekket at slakteprosessen er bedre kontrollert på faste slakterier. Undersøkelser har avdekket at temperaturen i mobile slakterier er høyere, noe som kan påvirke bakteriemengdene i kjøttet.

Mange forhold

Ifølge Mejdell påvirker en rekke forhold dyrenes stressnivå, blant annet av- og påstigning til og fra slaktebil, kjørestilen til sjåføren og svingete veier. Andre faktorer som spiller inn, er blanding av dyr fra ulike gårder før slaktingen og om de håndteres av mennesker de kjenner. Sterke lyder, lukter eller en ekstra natt på slakteriet kan virke skremmende på dyrene og dermed gjøre dem mer stresset.

I en tredje undersøkelse på lam på Gol fant forsker Elin Rasten Brunsdon i Animalia ingen forskjell i smak på dyr som var mer eller mindre stresset før slakt.

– Vi forventet egentlig å finne en forskjell både på stekeskorpe, i smak og saftighet i og med at ytterpunktene ble valgt, sier Brunsdon til avisen.