Mennesket kan være 2,8 millioner år gammelt

2024-09-28 teknologi

Fossilet kjent som LD 350-1 ble i 2013 gravd opp av bakken i Afar-distriktet i Etiopia. Nå er en funnet og konsekvensene av det publisert i tidsskriftet Science.

Paleoantropologene som har gransket underkjeven mener den har trekk fra det primitive fortidsmennesket Australopithecus – men først og fremst ligner den på menneskeslekten Homo.

Altså oss nålevende mennesker.

Fram til dette var det eldste kjente Homo-fossilet datert til mellom 2,3 og 2,4 millioner år. Underkjeven er 2,8 millioner år gammel.

Få fossiler er funnet

På tross av omfattende leting, er det ikke funnet mange fossiler etter menneskets forgjengere i Afrika fra 2 til 3 millioner år tilbake.

Spesielt vanskelig har det vært å finne rester fra mellom 2,5 og 3 millioner år siden. Den tidsperioden man antar rommer de første sporene etter det moderne mennesket.

Derfor blir det nye fossilfunnet studert med stor interesse.

– Dette funnet gir oss et glimt inn i den aller første fasen av menneskets evolusjon. Det er veldig spennende, sier Brian A. Villamoare. Det var han og kolleger fra University of Nevada og Arizona State University i USA som fant underkjeven i Etiopia for snart to år siden.

Levde på en gresslette

Det er i første rekke tennene i underkjeven som får Villmoare og kollegene hans til å trekke slutningen om at det nye fossilet LD 350-1 hører mer hjemme i menneskeslekten Homo enn blant førtidsmennesket Australopithecus.

Dette til tross for at funnet ble gjort i samme område som noen av de mest kjente Australopithecus afarensis-fossilene er funnet tidligere. Blant annet den mest kjente av dem alle – Lucy:

Den gangen LD 350-1 gikk rundt på jorda for 2,8 millioner år siden, var funnstedet i Etiopia en gresslette med busker og enkelte trær. I det samme området var det også en innsjø og en elv med flodhester, krokodiller og fisk.

I tidsskriftet Nature presenterte andre forskere for en tid tilbake kjeven til et 1,8 millioner år gammelt Homo-individ funnet i Olduvai-kløften i Tanzania. Denne kjeven har trekk som viser at den er et mellomledd tilbake til den en million år eldre kjeven som nå er funnet i Etiopia.

Forgjengeren Australopithecus

Menneskeslekten Homo er mest sannsynlig etterkommere av det utdødde førmennesket Australopithecus – Lucy og slektningene hennes – som levde i Afrika etter at menneskets stamtre ble skilt fra apenes for minst sju millioner år siden.

Noen paleoantropologer mener at Australopithecus holdt til i trærne. Andre antar at de var kommet ned på bakken.

Blant flere Australopithecus-arter kan Australopithecus afarensis ha vært den første som gikk på to bein. Det er det mulig at Afarensis gjorde, til tross for at artens hjerne ikke var større en hjernen til sjimpanser.

Tidligere antok flere antropologer at stor hjerne kom før oppreist gange på to bein. Nyere fossilfunn kan tyde på det motsatte, altså at menneskets forløpere begynte å gå på to bein før de utviklet en stor hjerne.

Det er sannsynlig at Australopithecus afarensis er en forløper for Homo-slekten. 

En annen mulighet er at Australopithecus afarensis bare er en slektning av våre forgjengere. Uansett er det helt klart at Australopithecus-slekten er i familie menneskeslekten Homo.

Istidene banet veien for mennesket

Jorda endret klima for om lag 2,8 millioner år siden. Da innledet klimaet den lange rekken av istider med enorme iskapper som dekket norddelen og sørdelen av jordkloden.

I Afrika førte nedfrysingen av store mengder fuktighet til at klimaet ble tørrere. Det ble mindre skog og flere åpne gressletter.

Å klatre i trærne ble mindre attraktivt. I stedet fikk den som kunne gå på to bein fordeler.

Flere hypoteser er framsatt de siste årene om at dette tørrere klimaet førte til at noen arter forsvant, mens andre dukket opp i Afrika.

En av dem som oppsto kan ha vært menneskeslekten Homo.

Referanse:

Brian Villmoare mfl: Early Homo at 2.8 Ma from Ledi-Geraru, Afar, Ethiopia, Science, 4. mars 2015, doi: 10.1126/science.aaa1343. Sammendrag

 

No comments

Minoritetsungdom ser på seg selv som brobyggere

2024-09-28 teknologi

Mitt fokus er på etterkommere eller andre generasjons innvandrere.  Jeg vil forsøke å gi en bakgrunn for å forstå den polariseringen vi ser i dag, både mellom ytterpunktene – voldelige fundamentalister og høyreekstreme, men også innad i ungdomsmiljøer, der mange har muslimsk bakgrunn.  

På midten av 1990-tallet gjorde jeg et forskningsarbeid om minoritetsungdom i tre ulike ungdomsmiljøer i Oslo. Inspirasjonen for dette var et foregående forskningsprosjekt om enslige mindreårige asylsøkere i Norge. Denne gruppen regnes vanligvis som den mest sårbare gruppen asylsøkere, og defineres ved at de er barn under 18 som kommer uten nær familie.

Mediene negative

Flere av dem hadde sett foreldrene dø i krig, noen hadde sittet i fengsel som 13-åringer, og noen hadde levd lenge alene i transittland før de kom til Norge. De jeg intervjuet hadde fått opphold her. Det de var opptatt av når jeg spurte om framtiden i Norge, var at mediene måtte slutte å skrive så negativt om innvandrere.

 Medienes rolle i innvandringsdebatten ble også beskrevet som viktig av de ungdommene mellom 18 og 26 jeg snakket med i det neste prosjektet. Her studerte jeg ungdom som var med i Pakistansk Studentsamfunn på Blindern, ungdom som var medlemmer av en fleretnisk idrettsklubb på Grünerløkka og ungdom som var eller hadde vært med i gjengmiljøet i Oslo sentrum. Disse tre arenaene tilbød svært ulike rammer for forhandling om ens identitet som minoritetsungdom i Norge.

Religion som skjold

I Pakistansk Studentsamfunn, der styremedlemmene var svært stolte over at styret hadde 50 prosent kvinnelige medlemmer, var man kritiske til foreldregenerasjonen fordi de brukte «religion som et skjold» for å forsvare det ungdommene mente var kulturelle praksiser. Kvinneundertrykking, mangel på frihet etc. ble tilskrevet tradisjonelle kulturelle praksiser, som i følge disse ungdommenes tolkning ikke hadde noe med Islam å gjøre.

Disse ungdommene søkte en annen tolkning av islam, og flere var opptatt av religion samtidig som de understreket at deres organisasjon var for alle pakistanere, også kristne. De sa at de skjønte hvorfor nordmenn var negative til pakistanere, noe de mente skyldtes at representanter for deres foreldregenerasjon sa rare ting til massemediene. Mange så på seg selv som framtidige rollemodeller som skulle bidra til å heve statusen til pakistanere i det norske etniske hierarkiet.

Multietnisk samhold

Ungdommene i idrettsklubben var mindre opptatt av etnisk identitet, og mer av berikelsen ved å kjenne folk men en rekke forskjellige bakgrunner. De snakket om at dette utvidet deres horisont, at de ble mer tolerante og at de hadde stor kunnskap om hvordan folk fra ulike land var forskjellige men likevel like. Dette miljøet kan minne om det multietniske samholdet vi så blant ungdom på Holmlia etter at Benjamin Hermansen ble drept av nynazister i 2001.

 Idrettsungdommene var i likhet med studentene også opptatt av å være framtidens rollemodeller, men deres ideer var forskjellige. I begge grupper var likestilling et sentralt tema, og jenter var opptatt av å vise at det går an å drive med idrett og studere i miljøer der dette den gang ikke var vanlig eller anbefalt.

Med i den farlige gjengen

Ungdommene i gjengmiljøet så seg ikke som rollemodeller på samme måte, og de forholdt seg også til mediene på et annet vis. En av de første store minoritetsungdomsgjengene i Oslo rekrutterte nye medlemmer når de ble negativt omtalt i mediene. Barn og unge ønsket å være med i den farlige gjengen.

Disse ungdommene hadde typisk en livshistorie der de hadde vært inn og ut av skolen, de hadde begynt å bruke vold tidlig og søkte ungdomsmiljøer der andre med samme bakgrunn samlet seg. 

De levde på et vis ut stereotypien om den kriminelle innvandrerungdom. Samtidig som de var kritiske til mediedekningen, næret den opp under deres selvbilde som farlige utlendinger som utgjorde en trussel mot vanlige nordmenn. De definerte seg i stor grad som utenfor det norske samfunnet.

Respekt- å ta igjen

Når vi ser tilbake i livshistoriene til ungdom i de tre miljøene, er det ungdom i gjengmiljøet som reagerte sterkest når de eller deres venner opplevde det de anså som diskriminering eller rasisme. Å ha respekt handlet om å ta igjen, om å være det de kalte en «tiger» og ikke en «hare». Ungdom i de andre miljøene bortforklarte ofte lignende diskriminering med at andre var sjalu på dem fordi de var flinkere på skolen eller bedre i idrett.

Fra denne studien på midten av 90-tallet lærte jeg tre sentrale ting. For det første at massemediers framstilling av innvandrere og minoriteter er viktig for hvordan ungdom ser seg selv og sin framtid. For det andre at et mediebilde preget av sterkt negativt fokus på noen grupper, for eksempel gjenger, gjør det tvingende nødvendig for andre å distansere seg fra disse i egen selvpresentasjon. For det tredje at mange ungdommer så på seg selv som brobyggere og framtidige forbilder for yngre i andregenerasjonen.

I et annet forskningsarbeid litt over ti år etter studerte vi politisk og sosial mobilisering blant unge voksne med minoritetsbakgrunn. Her fokuserte vi (fem forskere) på fire arenaer: musikk (rappere), antirasisme (Respekt – Obiora og Ali Farah), religion (ungdomsforening i Oslo-moské) og sosiale medier (diskusjonsforum på islam.no og desi.no).

Analysen av diskusjoner i sosiale medier viste at oppslag om innvandring og integrasjon i pressen ofte utløste lange diskusjoner i forumene. For eksempel var det en lang diskusjon om hvorvidt muslimer ble forfulgt i Norge etter at representanter for Liberale Muslimer hadde fornektet dette i pressen. Under vårt feltarbeid kom angrepet på Gaza vinteren 2009, og mange unge deltok i de store demonstrasjonene i Oslo som senere ble beskrevet som voldelige i pressen.

En mulighet for oppmerksomhet

De vi fulgte var negative til ungdom som kastet stein og knuste vinduer i Oslo sentrum, og flere valgte å være vakter i demonstrasjonene for å forhindre slike utløp. I norske medier ble demonstrasjonene sammenlignet med opptøyer blant minoritetsungdom i England og Frankrike. Noen av dem som kastet stein og knuste vinduer ble også intervjuet av mediene. Noen sa de bare gjorde det uten å tenke, andre sa at dette var en mulighet til å få oppmerksomhet. En viktig grunn til at mange unge muslimer, som tidligere ikke hadde deltatt i slike demoer, deltok nå var at de fikk kontinuerlige bilder av lik og vold inn på TV-skjermene fra internasjonale kanaler som Al-Jazeera. I tillegg oppfattet de Palestina som et «hjerte» i Ummaen, det globale fellesskapet blant muslimer. En tredje årsak var at mange følte de ikke ble inkludert i det norske fellesskapet.

Lei av å bli sett som fundamentalister

I denne demonstrasjonen, og den påfølgende demonstrasjonen et år etter mot Mohammed-tegningen som Dagbladet publiserte etter at PST hadde brukt den på sine sider, var ungdommene svært opptatt av massemediene. De hadde en idé om hva som ville bli skrevet dersom ting kom ut av kontroll, og overveide nøye hvorvidt de skulle delta. De var da, som i dag, lei av å bli betraktet som potensielt voldelige og som fundamentalister. Og de så at det var i ferd med å utvikle seg miljøer inspirert av salafisme og en strengere tolkning av islam, som for eksempel islam.net.

Våre informanter var svært kritiske til islam.net og i særlig grad til Profetens Umma. De som valgte å delta på demonstrasjonen var opptatt av at tegningen var krenkende, men også av at denne krenkelsen var del av en større pakke der mange med minoritetsbakgrunn følte at de ikke ble sett på som norske nok.

De kampene de ungdommene vi studerte var opptatt av – mot rasisme og mot invasjonen i Gaza var mange hvite nordmenn også opptatt av. Allianser på tvers av etnisitet og religion var imidlertid ikke lette å få til. Noen av ungdommene i den muslimske ungdomsorganisasjonen meldte seg inn i ungdomsorganisasjoner til norske politiske partier under Gazademonstrasjonene. Etterpå valgte de å melde seg ut fordi det var vanskelig å få nordmenn med på kamper som for eksempel diskriminering av muslimer.

Felles motstandskamp basert på situasjonen i Palestina og et visst klasseperspektiv var greit, men når det ble fokus på andre dimensjoner ble det verre. Dette kjenner vi også fra andre land, og særlig fra andregenerasjonens mobilisering mot rasisme. I England var det sterke allianser mellom arbeiderbevegelsen, homofile og antirasister på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet. Disse brøt etter hvert sammen da sentrale fagforbund var bekymret for hvordan eldre mennesker så på denne sammenblandingen. Innad blant de som kjempet mot diskriminering ble det vanskelig da minoriteter med asiatisk bakgrunn følte at kampen var basert på svarte karibieres erfaringer, og ikke på dere egne spesifikke erfaringer.

Oppsummert har det i de fleste land vært vanskelig for minoriteter å bli inkludert på lik linje i arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen, og allianser på tvers av minoritetsmiljøer har ofte vært skjøre.

Ikke inkludert til fulle

Terroranslag i Storbritannia og Frankrike har typisk blitt utført av etterkommere eller andre generasjons innvandrere. Disse er født i vestlige land men opplever at de ikke er inkludert til fulle. Samtidig er de bevisst sine rettigheter på en annen måte enn deres foreldregenerasjon. Noen terrorister har hatt god utdanning og jobb, andre har, som de to brødrene bak Charlie Hebdo-terroren, droppet ut av skolen tidlig og vært involvert i kriminalitet og gjengmiljøer.

Radikalisering har flere årsaker, men ofte er et fellestrekk at man ikke føler seg akseptert eller hjemme i det miljøet/samfunnet man er i. Og mange fisker blant slike ungdommer – både i høyre-ekstreme og i fundamentalistiske islamistiske miljøer. Mange unge muslimer søker også autoriteter på nettet uten at de har nok kunnskap om hva de står for.

Det som er endret fra 1990-tallet til nå er at flere ungdommer og unge voksne muslimer har blitt mer opptatt av sin religion, også av mer fundamentalistiske retninger. Dette har vi sett i England tidligere. En av flere grunner til dette er hets av muslimer i massemedier og sosiale medier, særlig i nettavisers kommentarfelt. Vi har etter hvert en del kunnskap som sier at slik hets har ansporet flere ungdommer til å søke mer kunnskap om islam og at de ble mer religiøse som en følge av søken etter kunnskap.

Ytterpolene tydeligere

Samtidig har vi fått flere organisasjoner som for eksempel Liberale Muslimer og Minotenk, og flere ulike talsmenn for minoriteter med muslimsk bakgrunn i offentligheten. På 1990-tallet var det typisk at TV-debatter om islam og innvandring kun hadde en person med minoritetsbakgrunn i panelet. Muslimer i norsk offentlighet er ikke lenger like og står for det samme, noe som motvirker polarisering. Men presset på hva slags type muslim man skal være har blitt sterkere, og presset fra ytterliggående miljøer i Norge og internasjonalt større. Så selv om polariseringen på et vis har blitt mindre, har ytterpolene innad blant muslimer blitt tydeligere.  

De som får mest oppmerksomhet i mediene er de ytterliggående – både når det gjelder religion og politikk. Hvorfor får Arfan Bhatti snakke i mange minutter på VG-TV? Og hvorfor er det IslamNet som får representere muslimer i NRK-debatter om Charlie Hebdo? Hvilke valg tar redaktører? Som de unge gjengmedlemmene på 90-tallet ønsker de ytterliggående et publikum. Og jo mer de får det – jo mer går det ut over vanlige muslimer og jo større rekrutteringsgrunnlag får de ytterliggående blant ungdom som føler seg tilsidesatt og ikke anerkjent.

Stereotypiene styrkes og vanlige muslimer smittes av dem. Dette vet nå mange redaktører og vanlige borgere, og vi fikk en ganske god debatt som understreket dette etter Charlie Hebdo-massakren.

Bedre enn andre

Sosiologene Elias og Scots fremmet for lenge siden en teori de kalte etablerte-outsider relasjoner. De hevdet at man kan observere «igjen og igjen at medlemmer av grupper som har mer makt enn andre gjensidig avhengige grupper, tenker på seg selv som BEDRE enn de andre». Grupper med mer makt, konstruerer forståelser av seg selv som tilsier at de har overlegne menneskelige verdier og egenskaper i forhold til outsiderne. For å opprettholde sitt eget maktoverskudd og dominans vil etablerte grupper forsøke å ekskludere og stigmatisere outsidergrupper for å holde dem i en underlegen posisjon. Den etablerte gruppens selvkonstruksjon av seg selv som bedre enn grupper med mindre makt er basert på en logikk der man tilskriver de «beste» kvaliteter og egenskaper til grupper som den etablerte gruppen assosierer seg med, mens man tilskriver outsider-gruppen de verste kvaliteter.

Dette perspektivet passer etter min oppfatning ganske godt på situasjonen rundt 2000-års skiftet, der unge voksne med minoritetsbakgrunn som fikk stor plass i offentligheten var personer som påpekte det majoriteten anså som negative praksiser innad i minoritetsmiljøene de kom fra. I dag er det som nevnt annerledes. For å forhindre ytterligere polarisering og radikalisering bør massemediene bidra til å få fram rollemodeller som nekter å plassere seg i ytter-posisjoner i den bredere offentligheten, og aktivt søke etter kilder i andre miljøer.  Det er med andre ord viktig å styrke den offentlige posisjonen til de som står mellom ytterpolene. Flere journalister med muslimsk bakgrunn vil også være en fordel. Det aller viktigste er imidlertid å styrke arbeidet mot polarisering i lokalsamfunn, bydeler, skoler og moskeer.

 

No comments

Vi er mindre produktive enn antatt

2024-09-28 teknologi

Ifølge OECD er Norge et av de mest produktive landene i verden, foran land som Tyskland og USA. Det brukes som argument for at Norge vil klare seg bra, tross svekkede oljeinntekter.

Men dette er misvisende, ifølge en ny studie gjort av Thomas von Brasch ved Statistisk Sentralbyrå (SSB).

Slås av USA og Tyskland

Forskeren har avdekket at vi ikke er så produktive som hittil antatt.

– Norge er i realiteten mindre produktivt enn både Tyskland og USA. Og vi ligger ikke foran Sverige, men på nivå med svenskene, forteller von Brasch.

Ved å luke ut feilkilder har von Brasch laget en ny rangering som gir et riktigere bilde av produktiviteten. Han tok utgangspunkt i kjøpekraften fra det tidspunktet da Norge fikk medvind fra gunstige eksport- og importpriser. 

Studien hans er nylig publisert i Statistisk sentralbyrås Discussion papers-serie og inngår i doktorgradsarbeidet hans ved Universitetet i Oslo.

Under ser du hvor produktivt Norge er, sammenlignet med andre land. Norge i blå farge. 

Effekten av flaks

Senest på NHOs høstkonferanse i fjor høst, uttalte professor Victor Norman at nordmenn er blant de mest produktive i verden. Høyt bruttonasjonalprodukt (BNP), som Norge har, tyder på høy verdiskaping i landet.

Men det er ikke bare produktivitet som fører til høy verdiskaping. Også prisvekst på de varene vi selger fører til høyere inntekter.

– Hva var så galt med OECDs målemetoder?

– Det er to forklaringer, og effekten av flaks er en av dem, forklarer von Brasch til forskning.no.

Fra midten av 1990-tallet og utover har Norge vært kjempeheldig av to grunner.

Prisene på råvarene vi selger har steget. I samme periode har varene vi importerer, blitt billigere.

Dette har gjort Norge rikere.

– Men dette sier ikke noe om produktiviteten. Med én gang prisene på eksportvarer synker, og prisen på importvarer stiger, vil jo dette endre seg, påpeker von Brasch.

En annen norsk studie viste nylig at Norge har tapt produktivitet i andre bransjer på grunn av oljen.

Dette er produktivitet

Produktivitet handler om hvor effektivt et land produserer varer og tjenester. Dersom Norge produserer tre stoler i timen, og Danmark bare to stoler i timen, er nordmenn mer effektive enn danskene.

Økonomer er opptatt av denne konkurransen, siden produktivitet i stor grad bestemmer velferden i et land.

Utdanningsnivået og organisasjonskulturene er blant faktorene som påvirker produktiviteten. Disse faktorene blir ikke borte selv om oljeprisen faller, og er blitt brukt av mange som argument for at Norge vil klare seg bra gjennom nedgangstider.

Epler og pærer

Tallene som tyder på at Norge er i verdenstoppen i produktivitet, er basert på verdien av alle produktene vi lager i Norge.

Men det gir ikke alltid mening å sammenligne produktivitet på tvers av land. Det er bare visse deler av produksjonen som er direkte sammenlignbare.

Dette er den andre grunnen til at vi ikke nødvendigvis er så mye mer produktive enn andre.

For hvordan skal vi sammenligne produksjon av en bil med produksjon av en stol? Prisen på disse produktene sier ingenting om hvor man er mest produktiv.

Ved å ta hensyn til mulige feilkilder fant forskeren ut at produktiviteten i Norge er om lag på nivå med Sverige og Frankrike i 2010. 

Medisiner og offshore

Danmark er et av landene vi liker å sammenligne oss med.

Men Danmark er industrimessig så forskjellig fra oss at det tvert imot er et av de europeiske landene det gir minst mening å sammenligne oss med, sier von Brasch.

20 prosent av Norges industriproduksjon er aluminium, offshore-fartøy og utrustning av skip. I Danmark står derimot vinddrevne generatorer og medisiner for 20 prosent av industriproduksjonen, påpeker han.

– Det gir like lite mening å sammenligne produksjonen av medisiner med offshoreutstyr, som å sammenligne stoler og biler. 

Bak både USA og Tyskland

Ved å sette inn tall som baserer seg på målemetoder fra det europeiske forskningsprosjektet Klems, fant von Brasch ut at Norge ligger sju prosent bak USA og tre prosent bak Tyskland i produktivitet.

Men Norge ligger fortsatt foran Danmark. Prosjektet ble startet av Europakommisjonen for å kunne sammenligne lands produktivitet bedre.

Faresignal?

Von Brasch vil ikke si om funnet hans er et faresignal om at vi har ligget for lenge på latsiden i Norge.

– Men det er behov for å bruke mer nøyaktige målemetoder som kan gi et riktigere bilde av produktiviteten vår, sier han.

Norge har fremstått som et av verdens mest produktive land, samtidig som våre investeringer i forskning og utvikling er relativt lave. Dette har vært sett på som et paradoks.

At produktiviteten i Norge ikke er fullt så høy som antatt, kan også forklare dette tilsynelatende paradokset.

Viktig dokumentasjon

Professor Kjell G. Salvanes ved Norges Handelshøyskole sitter i produktivitetskommisjonen, og har lest studien. Han mener at von Braschs studie gir et interessant bidrag til diskusjonen om norsk produktivitetsvekst. 

– Han viser at dersom man bruker en noe annen måte å ta hensyn til prisnivå i ulike land når en sammenligner produktivitetsvekst, avsløres det at det er noe mindre økning i produktivitetsveksten de siste årene for Norge, sammenlignet med andre land vi sammenligner oss med, sier Salvanes til forskning.no.

Det har lenge vært påpekt at Norge har opplevd en historisk bytteforholdsgevinst ved at norske eksportvarer har hatt en stor prisstigning, mens importpriser har gått ned.

– Von Brasch viser at det står noe verre til med produktivitetsveksten enn med den tilnærmingen som har vært brukt til nå, ved å ta hensyn til dette ved en alternativ måte til OECDs beregninger.

Man får som før at produktivitetsveksten har avtatt og dempingen av veksten er noe større enn antatt.

– Dette arbeidet er et nyttig innspill i debatten, og styrker argumentasjonen i produktivitetskommisjonen, sier Salvanes. 

Referanse: 

Thomas von Brasch: The Norwegian productivity puzzle – not so puzzling after all?, SSB Discussion papers, februar 2015.

No comments

Rekordmange utenlandske studenter i Norge

2024-09-28 teknologi

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
No comments

Blir immunforsvaret sterkere etter sykdom?

2024-09-28 teknologi

Diskusjonen har gått høyt om vaksiner og barnesykdommer den siste tida. Da dukker følgende argument ofte opp:

Barnesykdommene er viktige for at barna skal få et sterkt immunsystem.

Kanskje ser vi for oss immunsystemet som en slags muskel som trenes opp: Etter en omgang med vannkopper har ikke kroppen bare lært seg å takle vannkoppeviruset. Det er samtidig blitt generelt sterkere og dermed bedre rustet til å bekjempe andre infeksjoner.

Men er det slik? Og vil vaksiner i så fall snyte immunforsvaret for viktige treningstimer? Kan vaksiner til syvende og sist gi oss et slapt og dårlig immunsystem?

Nei, mener to av Norges eksperter på immunforsvaret.

Bedre rustet til å takle akkurat den sykdommen

– Det er ikke slik at immunforsvaret ditt er blitt generelt sterkere etter en sykdom. Men det kan ha lært seg å huske en spesiell bakterie eller et virus, sier professor Trude Helen Flo fra ved Senter for molekylær inflammasjonsforskning ved NTNU.

Neste gang du treffer viruset eller bakterien, knekker kroppen angrepet før du merker noe.

For noen sykdommer varer en slik immunitet i noen måneder eller år. Mens i andre tilfeller, for eksempel ved vannkopper, er du beskyttet resten av livet.

Men beskyttelsen gjelder bare denne spesielle sykdommen, sier professor Kjetil Taskén fra Norsk Senter for Molekylærmedisin og Bioteknologisenteret ved Universitetet i Oslo.

– Meslinger gir bare immunitet mot meslinger.

I enkelte tilfeller kan det finnes noen andre virus eller bakterier som ligner veldig. I så fall kan du få en viss beskyttelse mot dem også. Derfor slipper du ofte influensa i noen år etter å ha vært igjennom en runde.

Du er imidlertid like sårbar overfor omgangssyke, meslinger og forkjølelser.

Vaksine virker som sykdom

Når det gjelder å trene opp immunsystemet til å huske sykdommer, har en vaksine nesten samme effekt som en sykdom.

I stedet for at kroppen får hele det farlige viruset, får vi svekkede virus eller bakterier, eller biter av dem. I noen tilfeller inneholder vaksinene bare spesielle proteiner som er karakteristiske for dette viruset.

– Dermed kan immuncellene lære seg å kjenne igjen et virus eller en bakterie uten at vi risikerer å bli syke, sier Flo.

Hun forklarer imidlertid at det kan være litt forskjell på immuniteten du oppnår, avhengig av hva vaksinen inneholder.  

Ikke mer immun av å være syk

– I meslingvaksinen gir vi svekkede, men hele virus. Da vil immunsystemet lære seg å kjenne igjen alle delene av viruset, og man får en bred immunitet, på samme måte som du ville fått av å ha sykdommen.

Men inneholder vaksinen bare et enkelt protein fra viruset, får du en smal immunitet. Da er sjansen mindre for at du også får en viss beskyttelse mot andre sykdommer som ligner.

Dersom det er snakk om en sykdom hvor det finnes mange, ganske like virus du kan blir smittet av, kan man argumentere for at du får en bedre beskyttelse av faktisk å ha sykdommen enn å få en smal vaksine.

Men utover dette er det ingen fordel å ha selve sykdommen, mener de to forskerne.

– Det er ingen grunn til å tro at du blir mer immun av å være dårligere, sier Flo.

Taskén understreker at det ikke er noen spesiell ulempe å ha sykdommer som kroppen takler lett, som de vanlige forkjølelsene om vinteren.

– Men totalt sett er det ikke noen fordel å være mye syk.

I tillegg kan noen av de vanlige sykdommene være farlige i seg selv eller gjøre kroppen mer sårbar for andre sykdommer.

Noen rammes hardt av sykdommen eller komplikasjoner

De fleste takler for eksempel meslinger greit, men i noen tilfeller blir det komplikasjoner.

30 prosent av pasientene får sykdommer som lungebetennelse, bronkitt og ørebetennelse. Og en sjelden gang sprer infeksjonen seg til hjernen. Slik hjernebetennelse kan være dødelig eller gi permanent hjerneskade.

– Dersom et barn er mye syk, kan dette også påvirke næringsinntaket og andre faktorer, som igjen har innvirkning på vekst og utvikling, sier Taskén.

Noen forskningsresultater antyder at det kan finnes slike ulemper ved stadig å være syk.

En undersøkelse fra 2010 peker for eksempel mot at mengden infeksjoner man utsettes for kan påvirke intelligensen.  

En annen ulempe ved å få sykdommer er at noen virus og bakterier gjemmer seg i kroppen, selv etter at de er bekjempet. Dersom immunsystemet på ett eller annet tidspunkt blir svekket, for eksempel på grunn av alderdom eller sykdom, kan de lage nye infeksjoner.

Det gjelder for eksempel vannkoppeviruset, som noen ganger blusser opp og gir deg helvetesild.

Noen eldre kan også plutselig oppleve at de får tuberkuloseinfeksjon, forteller Taskén.

Infeksjonen har ligget innkapslet i kroppen i mange år – godt holdt i sjakk av immunforsvaret. Men når kroppen svekkes, får bakterien eller viruset igjen overtaket.  

Dessuten kan noen infeksjoner øke risikoen for andre sykdommer.

Kan øke risiko for andre sykdommer

Mye tyder for eksempel på at kyssesyke kan påvirke risikoen for den sjeldne autoimmune nervesykdommen multippel sklerose. Autoimmun sykdom betyr at det er immunforsvaret selv som angriper kroppen.

Dessuten finnes det virus som kan medføre kreft, for eksempel humant papillomavirus og hepatittvirus, forteller Flo.

– Vi vet også at små barn som får en luftveisinfeksjon med RS-virus kan være mer utsatt for å utvikle astma senere i livet, sier hun.

I slike tilfeller svekkes kroppen, heller enn å styrkes, av sykdommer.

På den annen side har forskerne begynt å spekulere på om astma, allergi og autoimmune sykdommer blir vanligere fordi vi lever for hygieniske liv, og er for lite i kontakt med bakterier og sykdommer.

De siste tiåras forskning tyder på at vår egen bakterieflora og kontakt med et bredt utvalg av bakterier i miljøet er viktig for at immunsystemet skal utvikle seg på riktig måte.

Så altså: om sykdommer ikke gjør immunsystemet generelt sterkere, er de likevel nødvendige for å gjøre forsvaret riktig balansert?

Ikke om å gjøre å få flest sykdommer

Foreløpig mangler de sikre svarene når det gjelder denne såkalte hygienehypotesen.

I dag heller flere forskere kanskje mer mot at det er bredden av harmløse bakterier vi møter som har mest å si. Det er altså ikke om å gjøre å få flest mulig forkjølelser og magasjauer, men å komme i kontakt med et bredt spekter av bakterier som lever i jorda og naturen.

– Det ser ut til å være lurt å bli eksponert for mye forskjellig, sier Flo.

Kanskje hjelper dette immunsystemet med å finne den rette innstillingen. Slik at det angriper farlige inntrengere som influensaviruset, men ikke kroppens egne celler, eller harmløse fremmedstoffer som pollen, peanøtter eller hundeflass.

Forskningen i åra som kommer vil forhåpentligvis kunne gi mer svar på hvilken rolle sykdommer og harmløse bakterier spiller for immunsystemet.

Men uansett hva resultatet blir, tviler Flo på at vaksiner har noen stor innvirkning.

– Det er mer enn nok sykdommer igjen til at immunforsvaret får møte mye, sier hun.

Vi har vaksiner for bare noen få av sykdommene som suser rundt der ute. For selv om vaksinerte barn slipper polio, meslinger og kikhoste, kan de fortsatt få med seg både vannkopper, brennkopper og fjerde og femte barnesykdom, samt en uspesifisert bataljon av forkjølelser og infeksjoner i hals, ører og øyer.

– Det kommer nye typer hele tiden, og måten vi reiser på i dag gjør at vi får bredere trening enn noen gang, sier Flo.

– Slik sett er vi mye mer eksponert enn før.

Referanse:

Eppig mfl: Parasite prevalence and the worldwide distribution of cognitive ability, Proceedings B, juni 2010, doi: 10.1098/rspb.2010.0973.

No comments

Europeiske skoger ribbet av istidene

2024-09-28 teknologi

For omkring 15 millioner år siden gikk jorda inn i en lang nedkjølingsperiode. Verst har det vært de siste 2,6 millioner årene, da den ene istiden etter den andre har dekket store deler av kloden med is. 

I Europa ble hele arter av trær utryddet. Bare de som tålte mest kulde, overlevde. De asiatiske og amerikanske skogene slapp litt billigere unna. 

I dag kan vi fortsatt se ettervirkningene: I Europa finner man ikke arter som sypress, tempeltre og tulipantre, selv om klimaet i dag er mye mildere. 

Fortidens klima 

Professor Jens-Christian Svenning fra Aarhus Universitet står bak ny forskning på dette feltet. Han forteller at vi ofte glemmer at naturen ikke bare er et produkt av klimaet i dag, men også av klimaet i fortiden. 

– Nedkjølingen de siste 15 millioner år førte til at mange arter ble utryddet fra store områder. På den nordlige halvkule var det bare de mest kulderesistente trærne som overlevde. Derfor har vi langt mindre mangfold i skogene i Europa enn det var tidligere, forteller Svenning. 

Den nye forskningen er publisert i det tidskriftet Ecology Letters. 

Vil gjeninnføre trær 

Erik Dahl Kjær er professor ved Københavns Universitet. Han synes denne forskningen er spennende. 

Blant annet kan det føre til bedre forvaltning av skogene, som kan bli mer robuste basert på en høyt biologisk mangfold, mener han.  

– Denne studien gir oss et grunnlag for å diskutere hva slags arter vi bør ha i skogene våre. Tette slektninger til mange arter som i dag bare finnes i andre deler av verden, har en gang vokst her. Studien fra Aarhus Universitet viser at de har unike kvaliteter som mangler i skogene våre i dag, sier Kjær. 

Kjær mener studien kan brukes som argumentasjon for å gjeninnføre tresorter som har forsvunnet fra Europa. Det kan gjøre skogene mer robuste og varierte. 

– Det er naturligvis en komplisert problemstilling, men klimaendringene vil utfordre den klassiske oppfatningen av hvilke arter som hører hjemme her. Denne studien bidrar til en interessant diskusjon, sier Kjær. 

Trær på Grønland 

For mer enn tre millioner år siden var klimaet mye varmere enn i dag. 

På Grønland var det store skoger, selv om det også den gang var mørkt store deler av året. I Europa vokste det trær vi i dag bare kjenner fra varmere himmelstrøk. 

– Da istidene kom, forsvant mange arter, og Grønland ble dekket av en tykk iskappe, sier Svenning. 

Kuldetoleranse ligger i familien 

Svenning har sammen med sine kolleger samlet inn data over hvilke trær som fantes i Europa, Asia og Nord-Amerika fra for 65 millioner år siden og fram til for to millioner år siden. 

De har også sett på hvilke trær som finnes i de tempererte skogene i områdene i dag. I alt har forskerne samlet inn data fra 212 treslekter – som bøk, gran, furu eller alm. 

Forskerne undersøkte også trærnes innbyrdes slektsforhold. Det viste seg at kuldetoleranse ikke var tilfeldig fordelt blant artene. 

– Kuldetolerante arter er tett beslektet. Det gjør at det i dag er liten genetisk variasjon i europeiske skoger, sier Wolf Eiserhardt, som har utført analysene. Han er postdoktor ved Aarhus Universitet. 

Istidene formet skogene 

Det viser seg at istidene gikk hardest ut over skogene i Europa, med de amerikanske skogene i en mellomposisjon. 

Derfor overlevde en lang rekke arter i Asia, men ikke i Europa. Det dreier seg blant annet om tempeltre, pagodetre, tulipantre og forskjellige typer sypresser. 

I Europa overlevde for det meste arter med høy kuldetoleranse, for eksempel eik, bøk og ask. 

– Sammensetningen av trærne har ikke så mye med dagens klima å gjøre. Det er mer resultatet av hvilke trær som overlevde istidene. Det gir en lavere genetisk variasjon mellom artene enn for eksempel i Kina, sier Svenning. 

Ifølge Erik Dahl Kjær ligger nøkkelen i geografien i de forskjellige verdensdelene. I Asia og Nord-Amerika kunne trærne spre seg mot sør når iskappene kom fra nord, mens de europeiske trærnes fluktrute ble stoppet av Middelhavet. 

Dystert bilde av fremtiden 

Den nye forskningen viser hvordan klimaendringene truer ikke bare de enkelte artene, men hele grener av livets stamtre. 

Svenning påpeker at det ikke bare gjelder trær, men også planter og dyr. 

– Det er et signal om at vi kan miste mye mer enn vi har antatt. Klimaendringer kan ramme hele slektslinjer, sier Svenning. 

Referanse:

Eiserhardt mfl: «Climate-driven extinctions shape the phylogenetic structure of temperate tree floras», Ecology Letters mars 2015, doi: 10.1111/ele.12409. Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

No comments

Trodde denne vepsearten var utdødd

2024-09-28 teknologi

Blant artene som nå ikke regnes som utdødd er sandjegervepsen, Methocha articulata. 

Denne uken ble de foreløpige resultatene for Rødlista 2015 offentliggjort. Her viser det seg at vepsearten sandjegerveps har endret kategori fra regionalt utdødd i 2010 til sterkt truet i 2015. 

Det foreligger noen ytterst få gamle funn som alle er mer enn 150 år gamle, men altså to nye funn fra Sessvollmoen og Kongsberg. 

– Siden forrige rødlistevurdering av arter i 2010, har det foregått et betydelig løft i kunnskapsgrunnlaget om artene. Dette gir bedre og mer presise resultater for mange arter, sier Snorre Henriksen, prosjektleder for Rødlista 2015.

Han påpeker at det har vært et stort og betydningsfullt engasjement fra både profesjonelle og amatører, noe som gjenspeiles i innrapportering av funn. 

Nye arter blir vurdert

Hovedfokuset har vært å revidere de drøyt 21 000 artene som ble vurdert i 2010.

Stor kartleggingsaktivitet har imidlertid ført til at noen flere arter også er vurdert denne gang. Ett eksempel er edderkoppartene.

– I Rødlista 2010 ble 556 edderkopparter rødlistevurdert, men nå er tallet steget til 597. Dette skyldes et stort engasjement gjennom Norsk araknologisk nettverk og Edderkoppkrokens forum. De har også bidratt til betydelig større kunnskap om både utbredelse og levesett, sier Sandra Åström, leder for ekspertkomiteen for edderkopper.

Artene er vurdert til én av seks kategorier, rangert etter hvor høy risiko det er for at de skal dø ut. Dette er kategoriene:

  • Regionalt utdødd (RE)
  • Kritisk truet (CR)
  • Sterkt truet (EN)
  • Sårbar (VU)
  • Nær truet (NT)
  • Datamangel (DD)

To grunner til at arter gjenoppstår

Snorre Henriksen forteller at det er to grunner til at en art gjenoppstår.

– Den vanligste forklaringen er at arten har vært her hele tiden, men ikke blitt funnet på mange år til tross for omfattende undersøkelser. Det hender også at arter forsvinner fra Norge, men re-etablerer seg ved at de innvandrer fra våre naboland, sier han.

Artsprosjektet har bidratt til funn av 1165 nye arter for Norge, og til økt kompetanse om mange dårlig kjente arter.

Selv om nye kartleggingsprosjekter og ulike overvåkingsprogrammer har bidratt betydelig i kunnskapsgrunnlaget for Rødlista 2015, er det fortsatt betydelige kunnskapshull knyttet til enkelte artsgrupper.

– Artsprosjektet vil i årene som kommer bidra til å styrke kunnskapen ytterligere, sier Henriksen.

I 2015 bringer artsprosjektet forskerne enda et steg videre med ni nye kartleggingsprosjekter. Da rettes fokuset mot artsgrupper forskerne har lite kunnskap om, for eksempel arter innen slekten rødsporesopper (Entoloma). Denne slekten er representert med 176 kjente arter i Norge, men 100 av dem er ikke rødlistevurdert på grunn av manglende kunnskap.

No comments

Barn fryktet Breivik lenge etter terrorangrepet

2024-09-28 teknologi

Flere barn var overlatt til seg selv i møte med nyhetsstrømmen etter 22. juli 2011, viser ny studie.

– De fleste hadde snakket med foreldrene sine om terrorhendelsene den dagen det skjedde eller i dagene etter, men ingen nevnte dagsaktuelle samtaler med voksne da vi intervjuet dem sju måneder etter.

Det forteller forsker Beate Fosse Jørgensen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Sammen med andre forskere intervjuet hun 54 barn sju måneder etter terrorhendelsene. Barna, som var i alderen seks til åtte år, gikk ved to ulike skoler, én i Oslo og én på Sørlandet.

Forskerne spurte barna om hva som skjedde 22. juli og hvor de fikk informasjon om det som skjedde.

Media og jevnaldrende synes å være barnas viktigste kilde til informasjon, ikke foreldre og lærere. Barna søkte aktivt informasjon, primært via TV, men også via aviser, radio og internett.

Studien er nylig publisert i tidsskriftet Psychology Research and Behavior Management.

Er han på rømmen?

Da forskerne gjorde sine intervjuer med barna var rettssaken i gang. Anders Behring Breivik hadde allerede sittet flere måneder bak lås og slå på Ila landsfengsel. Men dette visste ikke mange av de barna som forskerne intervjuet. De gikk derfor fortsatt rundt og var svært engstelige for ham.

Flere blandet fantasi og virkelighet. Dette gjorde at historiene deres i ulik grad avvek fra den virkelige historien, slik den ble framstilt i mediene.

Noen barn mente de hadde hørt på TV at terroristen hadde rømt fra fengselet. Andre mente at de hadde hørt at han nylig hadde vært på den lokale butikken og drept noen med kniv.

– Barn på alle klassetrinn fortalte historier som avvek ganske mye fra den virkelige historien. Flere barn fortalte historier som faktisk fremsto som enda mer skremmende enn det som skjedde i virkelighet, forteller Jørgensen.

«Er dette noe som skjer hele tiden?»

Tredjeklassingene klarte å beskrive hendelsesforløpet denne dramatiske julidagen i 2011 tydeligere enn de mindre barna.

Men også blant tredjeklassingene var det flere som ikke visste at terroristen var fengslet. Akkurat på denne tiden var det en pågående debatt om hvordan han skulle ivaretas, om han skulle i fengsel eller til behandling. Dette slet mange barn med å forstå.

«Nå har de funnet ut at han ikke vet hva han gjorde. Det er litt rart at han er i fengsel når han ikke vet hva han har gjort», var det en jente som sa.

Hun henviste til den første av de psykiatriske rapportene der gjerningsmannen ble diagnostisert med paranoid schizofreni.

En annen jente spurte forskeren: «Er dette noe som skjer hele tiden?»

Skolene gjorde svært lite

Forskerne var i utgangspunktet interessert i å finne ut hva de minste skolebarna visste om terrorhendelsene, men de ønsket også å få et innblikk i hva skolene hadde gjort etter 22. juli.

Alle skoler i Norge hadde fått et skriv fra kunnskapsministeren ved skolestart med nasjonale føringer om hvordan de skulle ivareta barna etter 22. juli. Her ga myndighetene råd om hvordan lærerne og rektorer rent praktisk kunne ta det opp på skolene. Dette innebar samtaler og minnemarkeringer.

«Det er viktig at alle skoler markerer og følger opp det som har skjedd når de startere i august», sa daværende kunnskapsminister Kristin Halvorsen.

Det viste seg at bare tre av ni lærere ved de undersøkte skolene hadde tatt opp terroren i klasserommet etter at skolen startet igjen i august. Ingen hadde hatt minnemarkeringer, slik det ble anbefalt.

Forskerne kan ikke si om dette er en tendens i skolene generelt, til det er utvalget for lite.

I én av klassene som hadde snakket om terrorhendelsene, fortalte seks av åtte barn en historie om en jente som hadde overlevd fordi hun hadde lagt seg ned og spilt død.

Historien kom opprinnelig fra NRKs Supernytt, som er tilrettelagte nyheter for barn. Denne ble det snakket om i klassen sammen med læreren.

– Historien fikk en form for lykkelig slutt. Den representerte en strategi for å overleve. For disse barna var ikke historien om terroren i like stor grad skremmende som for de andre barna, forteller Jørgensen.

Rektorer takket nei til forskerne

Terrorhendelsene var fortsatt dagsaktuelle da forskerne ba skolene om å delta i studien. Rettssaken og historier fra overlevende og pårørende preget fortsatt TV-nyhetene, førstesidene av avisene, radiosendingene og en rekke nettsider.

– Til tross for dette opplevde vi at flere rektorer avviste forskningsprosjektet. Begrunnelsen var at terroren var noe barna hadde glemt og lagt bak seg. Det var noe vi ikke burde rippe opp i.

Men barna hadde ikke glemt terrorhendelsene. De kunne fortelle detaljrike historier fra dagen det skjedde og nyheter de hadde sett.

– Barna vi intervjuet ble ikke redde av intervjuene. Redselen var der allerede, sier forskeren.

Vi er avhengige av å finne sammenhengen

Dag Skarstein, nå forsker ved Høgskolen i Oslo, har også deltatt i denne studien. Han mener det er svært viktig å støtte barn i deres forsøk på å forstå hendelser som potensielt er skremmende. Det er sammenhengen som gjør at vi kan føle oss trygge, forteller han.

– For at noe skal kunne forstås, må dette “noe” settes inn i en meningsgivende sammenheng. Fortellingen er vår mest grunnleggende måte å skape slik sammenheng på, enten man er barn eller voksen. En sammenhengende fortelling gir oss på forunderlig vis trygghet ved at den sikrer forståelse.

Hendelsene 22. juli var kanskje spesielt komplisert å skape sammenheng i. Det var to ulike hendelser på to ulike steder, og man bare kan forstå dem hvis man forstår terroristens intensjoner og tenkemåte. Mediene presenterte hendelser, stykkevis og delt, med nye oppslag hver dag. Selv vi voksne strevde med å skape en forståelig sammenheng, mener Skarstein.  

Årsaken til at de fleste barna følte utrygghet i tiden etter 22. juli, er at de ikke hadde fått støtte hos voksne til å forstå det som ble sagt i mediene, mener forskeren.

– Det vi kan lære av denne studien, er at barn søker informasjon på samme måte som oss voksne. De er ofte overlatt til mediene for å finne denne informasjonen. Men mediene er ikke tilrettelagt for dem, men tilpasset voksne. De trenger derfor vår hjelp til å skape en fortelling som gir mening og forståelse.

Referanse:

Jørgensen, Skarstein og Schultz: Trying to understand the extreme: school children’s narratives of the mass killings in Norway July 22, 2011, Psychology Research and Behavior Management, februar 2015, doi: 10.2147/PRBM.S73685.

No comments

Er vi helt grønne på grønn bistand?

2024-09-28 teknologi

Slakter norsk energibistand

1,3 milliarder mennesker mangler tilgang til elektrisitet i dag. Flertallet av disse bor i Sør-Asia eller Afrika sør for Sahara, ifølge Det internasjonale energibyrået.

Prisen på fornybare energikilder som solceller har sunket betraktelig de siste årene. Lave priser og tilgjengelig teknologi er likevel ikke nok til å sikre strøm til millioner av nye brukere.

Det har Utenriksdepartementet fått erfare. I en undersøkelse av norsk bistand til prosjekter for fornybar energi, er dommen fra Riksrevisjonen krystallklar: Norges bidrag har «i liten grad bidratt til økt fornybar kraftproduksjon». Bistanden var i stor grad basert på kjent teknologi som vannkraft, og beløp seg til nærmere ni milliarder kroner.

Hvorfor er dette så vanskelig?

– Bør snus på hodet

– I startfasen av prosjekter som dette har man ofte fokus på de tekniske løsningene, mens reparasjon og vedlikehold kommer i andre rekke, sier Hanne Cecilie Geirbo.

Hun er doktorgradsstipendiat ved Institutt for informatikk ved Universitetet i Oslo.

– Jeg mener det bør snus på hodet. Reparasjon og vedlikehold tilpasset de lokale forholdene bør påvirke valget av tekniske løsninger, sier Geirbo.

I fire år har hun studert et pilotprosjekt i Bangladesh, et samarbeid med det bangladeshiske teleselskapet Grahmeenphone, hvor Telenor er deleier, og Universitetet i Oslo. Erfaringene fra prosjektet publiseres nå i rapporten Solar powered village electrification based on mobile network infrastructure.

Sosial teknologioverføring

Prosjektet fant sted i en landsby som ligger en dagsreise fra hovedstaden Dhaka. Et mobiltårn kledd med solceller ga strøm til 136 husstander og to templer i landsbyen, via et såkalt mini-grid.

Selv én lyspære gav familiene en enklere hverdag. I tillegg gav anlegget nok strøm til et lite datasenter for landsbybeboerne.

Geirbo påpeker at slik nyskaping krever store ressurser og god planlegging, og ikke minst lokal kulturforståelse.

På et besøk i landsbyen oppdaget hun for eksempel at forretningsmannen Ripon, som hadde ansvaret for å rengjøre solcellene, ikke hadde gjort jobben sin. Dette til tross for at han fikk provisjonslønn for å drifte strømnettet og gratis strøm til å drive datasenteret. Solcellene fungerte dårligere når de ble skitne.

Forklaringen fikk forskerne da de intervjuet en av landsbyboerne:  

 «For alle har en viss vekt, en posisjon. Ripon eier en butikk. Ripon som butikkeier har en viss vekt i lokalsamfunnet. Han har et rykte å ivareta.»

Ripons posisjon som forretningsmann ville blitt svekket hvis andre så ham vaske solcellene. Uten autoriteten som følger av denne posisjonen kan han ikke sørge for at folk betaler avgifter og lar være å tjuvkoble strøm.

– Eksempelet viser at det ikke finnes én fellesløsning for å gi tilgang til energi på tvers av land og kultur, forteller Geirbo.

Infrastruktur

I doktorgradsavhandlingen ser Geirbo på hva som skal til for å bygge og opprettholde et strømnett i en landsby som mangler grunnleggende infrastruktur. Ideen om et felles strømnett for husstander, som i Norge, forutsetter at bygningene er permanente.

Slik er det ikke nødvendigvis i en landsby i Bangladesh. Her kan husene falle fra hverandre i regntiden, de kan flyttes eller bli slått sammen med nabohuset. Flom er et særlig problem.

– Prosjektene må også tilpasses landskapet, bosettingsmønster og andre stedsspesifikke faktorer, sier Geirbo.

Forretningsmodeller

En annen utfordring i Bangladesh er at betalingsmønstrene er forskjellige fra det typiske systemet strømleverandører bruker. Ettersom sesongarbeid er svært utbredt, betales gjerne regninger i større summer ved store festivaler, heller enn regelmessig.

– Dette viser at infrastruktur er en prosess heller enn en fiks ferdig løsning. For å lykkes med å iverksette ny teknologi, må man følge opp over tid og gjøre nødvendige tilpasninger, sier Geirbo.

Flertallet av bangladeshere i byområder har mobiltelefon, så mye av konkurransen om de nye kundene foregår på landsbygda. Men hva skal man med mobildekning dersom man mangler strøm til å lade mobilen?

Pilotprosjektet var blant de første som brukte en mobilmast som utgangspunkt for å distribuere strøm.

– Modellen vi prøvde er en av mange mulige for landsbyer som dette. Det gikk ikke helt som vi hadde tenkt, men dette var nybrottsarbeid. Sånn er det med innovasjon. Vi kan ikke vente på den ideelle modellen, da kommer vi ingen vei, sier Geirbo.

På slutten av perioden ble strømnettet til landsbybeboerne lagt ned, fordi det ble for ressurskrevende. I dag går strømmen til datasenteret og en skole i landsbyen i stedet.

Veien framover

– Hva er så de største utfordringene for å nå de som ikke har strøm i dag?

– Det er særlig drift og vedlikehold av teknologien som er vanskelig. Å sette i gang er relativt greit, men å sikre kontinuitet og finansiell bærekraft er utfordrende, sier Geirbo.

Hun forteller videre at strømleverandører nøler med å investere i fattige områder.

– Men hvis et teleselskap garanterer å kjøpe en viss mengde strøm til å drive basestasjoner i et slikt område, gjør dette strømleverandøren i stand til å levere strøm til kunder med lav inntekt uten å tape på det, sier Geirbo.

Hun understreker at utbredelsen av infrastrukturen for mobiltelefoner i fattigere deler av verden har vært en stor suksess.

– Svært mange har nå mobiltelefon. Nettverket av mobilmaster kan være en av flere inngangsporter for å skaffe elektrisitet til folk i avsidesliggende strøk, sier Geirbo.

No comments

Mobilapp kan oppdage gulsott

2024-09-28 teknologi

Det er gode nyheter for foreldre i Norge og andre vestlige land, som ofte må dra hjem fra fødestua før gulsotten har utviklet seg nok til å bli oppdaget.

Det er også gode nyheter for foreldre og leger i verdens fattigste land, hvor det ikke finnes penger til kostbart utstyr for å stille diagnosen.

Årlig dør over 100 000 som følge av den gule giften, og stadig flere vokser opp med hjerneskader.

Flere får hjerneskader som følge av gulsott

– I USA er det mistanke om at antall hjerneskader som følge av gulsott har økt de siste årene. Dette fordi mor og barn også der sendes hjem fra sykehuset etter kort tid, sier Lise Lyngsnes Randeberg, professor i biomedisinsk optikk ved NTNU.

Heldigvis er behandlingen lysende enkel. Sol eller kunstig lys i riktige doser er alt som skal til. Det gjelder bare å oppdage gulsotten tidlig.

Men det kan være lettere sagt enn gjort. Det kan blant annet ta tid før hud, øyne og slimhinner er så gule at foreldrene oppdager hva som er på ferde. Og hvis babyen er mørkhudet, er oppgaven enda mer krevende.

I de fleste tilfeller går gulsott over av seg selv. Men i tilfeller der babyen trenger hjelp, er det er avgjørende med tidlig behandling slik at den gule giften ikke rekker å forårsake hjerneskade. Disse skadene kan være døvhet, cerebral parese, psykisk utviklingshemming og i verste fall død.

Sjekker fargenyansene i babyens hud

Nå jobber Randeberg og et lite team med å utvikle en app for smarttelefoner som foreldre i hele verden kan bruke for å oppdage om barnet har gulsott.

Med smarttelefonens kamera tar foreldrene et bilde av barnet. I appen ligger det blant annet avanserte matematiske modeller som regner ut om fargenyansene i barnets hud fører til mistanke.

Det vil komme frem et grønt signal dersom barnet er friskt, et gult signal dersom barnet har fargenyanser som fører til mistanke, og et rødt signal dersom barnet har gulsott.

Prototypen har allerede blitt testet ut på nyfødte ved St. Olavs Hospital. Nå skal patenten sikres før videre uttesting i Norge og i afrikanske land.

Gulsott en av tre hyppigste dødsårsaker

– Det er ikke meningen at appen skal klassifiseres som medisinsk utstyr, men den skal være en hjelp til foreldrene som lurer på om de bør komme seg til legen med barnet eller ikke. Det er lettere å oppdage gulsott på babyer med hvit hudfarge, men appen skal fungere også for mørkhudete, forteller Randeberg.

I 2010 forårsaket gulsott 114 100 dødsfall. I tillegg vokser mange opp med hjerneskader. 75 prosent av disse tilfellene forekommer i de fattigste delene av verden.

– I Afrika sør for Sahara er gulsott en av de tre hyppigste dødsårsakene i nyfødtperioden. Mange av dødsfallene kunne vært unngått dersom legene og foreldrene hadde hatt tilgang til enkle måter å oppdage gulsott på et tidlig tidspunkt.

– Utstyret som finnes i dag for å diagnostisere gulsott koster cirka 80 000 kroner, og eksisterer ikke i de fattigste landene. Men hvis legen får en indikasjon på sykdom gjennom en app, kan en blodprøve være nok til å stille en endelig diagnose, forklarer Randeberg.

Frustrert over mangel på utstyr

Det var barnelegen Anders Aune ved St. Olavs Hospital som tok initiativ til prosjektet. Etter besøk hos sykehus i afrikanske land, så han fort mangelen på medisinsk utstyr.

– Han fortalte at det i praksis ikke fantes utstyr for å måle gulsott hos nyfødte. Samtidig la han merke til at svært mange hadde mobiltelefon, sier Randeberg.

Aune tok kontakt med Randeberg for å høre om ikke en smarttelefon kunne brukes til å stille diagnosen. Randeberg satte fysikkstudenten Gunnar Vartdal på saken med en masteravhandling. Nå, tre år senere, ser de ut til å være i mål.

No comments
« Older Entries   Recent Entries »