Den femte og siste ATV (Automated Transfer Vehicle), ESAs automatiserte forsyningsfartøy, koblet seg fra den internasjonale romstasjonen søndag 15. februar 2015.

Klokken 19.04 norsk tid brant det europeiske romfartøyet, som hadde levert mer enn 6,5 tonn forsyninger og utstyr til astronautene ombord på romstasjonen, opp i en ildkule over en ubebodd del av Stillehavet.

ESAs hovedbidrag til romstasjonen

Den første ATV, oppkalt etter den franske forfatteren Jules Verne, ble skutt opp med en Ariane 5-rakett fra den europeiske rombasen i Kourou i Fransk Guyana 9. mars 2008.

I løpet av de seks neste årene ble fire andre ATVer, oppkalt etter Johannes Kepler, Edouard Amaldi, Albert Einstein og Georges Lemaître, skutt opp til romstasjonen.

Sammen med Russlands Sojus- og Progress-fartøy, Japans HII Transfer Vehicle og USAs romferger, og senere, Dragon- og Cygnus-fartøy, har ATVene forsynt romstasjonen med mat, vann, luft, drivstoff, klær, vitenskapelig utstyr, eksperimenter, samt diverse kunstverk, PR-gjenstander og annet.

Slik så det ut da ATV 1 brant opp i atmosfæren i i 2008:

Totalt har de europeiske forsyningsfartøyene levert mer enn 31 500 tonn med utstyr og eksperimenter, hevet kjempelaboratoriet flere ganger, styrt det unna romsøppel, sørget for ekstra lagringsplass, og tatt med seg avfall for oppbrenning i atmosfæren.

ATVene har, sammen med laboratoriemodulen Columbus, vært ESAs hovedbidrag til det internasjonale samarbeidet om romstasjonen.

En jobb for europeiske astronauter

Tradisjonen har også vært at europeiske astronauter på romstasjonen har vært hovedansvarlig for tømming av forsyninger fra ATVene, samt fylling med søppel for oppbrenning i atmosfæren.

Dermed var det ESAs tyske astronaut Alexander Gerst som åpnet ATV 5 for lossing etter at forsyningsfartøyet ble skutt opp 30. juli og ankom romstasjonen 12. august 2014.

På samme måte var det ESAs italienske astronaut Samantha Cristoforetti som var hovedansvarlig for pakkingen av søppel i ATV 5 før frakoblingen den 15. februar 2015.

Den femte og siste ATV skulle egentlig gå inn i atmosfæren i slakere vinkel enn de andre ATVene, slik at forskere ved ESA og NASA kunne studere oppbrenningen og filme den med kameraet innvending.

Det ønsket de å gjøre for å lære mer om hvordan oppbrenning av romfartøy og romsøppel kan gjøres tryggere i fremtiden.

Men på grunn av en feil i strømforsyningen og mye trafikk rundt romstasjonen, tok ESA ikke sjansen på at noe skulle gå galt. Nedgangen i atmosfæren skjedde derfor i samme vinkel og fart som de tidligere ATVene og var vellykket.

Blir del av nytt romfartøy

Selv om en del av den europeiske romfartshistorien nå er over, begynner et annet og kanskje enda mer spennende kapittel.

NASAs Orion-fartøy skal frakte astronauter til månen, en asteroide, og kanskje i bane rundt Mars. Orions service-modul, den delen av romfartøyet som forsyner det med strøm, luft og fremdrift, blir europeisk.

Orions European Service Module bygges nå av europeisk rombedrifter basert på teknologien og erfaringene med ATV. Orion skal ha sin første prøvetur allerede i 2017.

- Det er med en klar følelse av stolthet at vi ser tilbake på ATV-programmet, nå gleder vi oss til å bruke kunnskapen og erfaringen vi fikk ved å utforme, bygge og drifte de fem ATVene i oppdragene til Orions European Service Module i fremtiden, sier Thomas Reiter, ESAs direktør for bemannet romfart.

Samtidig fortsetter også utviklingen av Pride, det første europeiske romfartøyet som skal frakte astronauter tilbake til jorda, samt planleggingen av Ariane 6, en ny europeisk bærerakett.

Den 12. mars (selvfølgelig) i 2012 la flere amatørastronomer merke til noe rart: En formidabel sky hadde boblet ut over kanten av planetskiva på den røde klode, på grensa mellom marsisk morgen og natt.

Over de neste ti dagene vokste skyen, og skiftet form flere ganger. Én dag kunne den splitte seg i to bobler, en annen dag lignet den søyler eller fingre.

Så forsvant skyen, før astronomene igjen kunne observere et lignende tidagers fenomen, fra 6. til 16 april.

Hva var det som skjedde på naboplaneten vår?

Rekordhøyt

Forskerne klør seg i hodet.

De har absolutt sett skyer der oppe før. Voldsomme stormer har for eksempel blåst støv helt opp til 60 kilometer oppe atmosfæren. Og iskrystaller av CO2 eller vann har dannet enda høyere skyer, opp til 100 kilometer over den røde overflata.

Over det igjen er det observert flekker av nordlys, opp til 130 kilometers høyde.

Men selv dette er bare småtterier i forhold til gigantskyen fra 2012. Den raget svimlende 250 kilometer over Mars’ overflate, opp i ionosfæren og eksosfæren – det aller øverste laget av atmosfæren.

I siste utgave av forskningstidskriftet Nature diskuterer et internasjonalt team av forskere hva den kan være lagd av.

De har, ikke overraskende, to hypoteser: Enten så er det partikler – som støv eller iskrystaller. Eller så er det nordlys. Problemet er bare at ingen av delene helt passer med det vi vet om den røde planet fra før.

Passer ikke

Modeller over atmosfæredynamikken på Mars viser at det er temmelig usannsynlig at det skal oppstå sterke nok oppvinder til å skyte opp en så stor sky av støv. Og en sky av iskrystaller ville kreve unormalt lave temperaturer i atmosfæren.

Når det gjelder nordlyset, så ville det i utgangspunktet ikke være overraskende om det skulle dukke opp nettopp her. I dette området av planeten har magnetfeltet store uregelmessigheter. Det kunne trekke partikler fra sola inn i atmosfæren, hvor de lager det karakteristiske lyset.

Men intensiteten som må til for å lage den observerte skyen, er langt over det vi kan forvente, skriver forskerne. Dessuten ville det kreve en voldsom skur av partikler fra sola i disse dagene i 2012. Men målingene fra det aktuelle tidsrommet viser at solaktiviteten ikke var spesielt høy.

Dermed lander forskerne på følgende utilfredsstillende konklusjon: Her må vi gjøre flere observasjoner.

Referanse:

A. Sánchez-Lavega, m. fl., , An extremely high-altitude plume seen at Mars’ morning terminator, Nature, 16. februar 2015, DOI: 10.1038/nature14162. Sammendrag.

Det hersker nokså bred enighet blant vitenskapsfolk om at universet er 13,8 milliarder år gammelt, og at det har utvida seg med lysets hastighet siden like etter Big Bang.

Ahmed Farag Ali og Saurya Das ved Benha University i Egypt har nå publisert en rapport som viser et univers som er begrensa i størrelse, men som alltid har eksistert.

Var alt ett?

Hvis vi spiller av Big Bang-modellen baklengs, vil vi til slutt komme til et punkt der all massen i det observerbare univers er samla i ett punkt med uendelig tetthet. Dette kalles Big Bang-singulariteten, og det var her de fleste eksperter tror alt starta.

– Big Bang-singulariteten er det største problemet med den generelle relativitetsteorien fordi fysikkens lover ser ut til å bryte helt sammen, sier Ali til Physorg.

Professor Øystein Elgarøy er ekspert på det tidlige univers, og synes det er litt vel dramatisk å si at fysikkens lover bryter sammen.

– Det er ganske sikkert fysiske lover som gjelder der også, problemet er at vi ikke kjenner dem, sier han til NRK.

Den nye modellen til Ali og Das lener seg på en kosmologisk konstant som virker med frastøtende tyngdekraft og eliminerer behovet for mørk materie. Denne konstanten kan ha hindra partikler i å samle seg i ett enkelt punkt – dermed blir det ingen Big Bang-singularitet.

– Litt spekulative

Kvantemekanikk kan foreløpig tolkes på flere forskjellige måter, og Ali og Das støtter seg på arbeidet til David Bohm.

Han mente at partiklenes oppførsel styres av pilotbølger, som i prinsippet er bestemt av tilstanden til alle partikler i hele universet.

– I de vanligste tolkningene av kvantemekanikken spiller sannsynlighet en fundamental rolle. Vi kan ikke forutse nøyaktig hva som vil skje i en enkelt måling, alt vi kan beregne er sannsynligheten for ulike utfall, forklarer Elgarøy.

Bohm valgte en variant der fysikken var ekstremt ikke-lokal, dermed blir ikke sannsynlighet så viktig. Elgarøy mener at denne skjult variabel-teorien er problematisk og vanskelig å forene med relativitetsteorien.

Han forteller at det er gjort flere forsøk på å finne ut hva som skjedde tidlig i universets historie ved å ta hensyn til kvantefysikken på forskjellige måter, og at det Ali og Das har funnet er forholdsvis typisk: Man fjerner Big Bang-singulariteten, og universet blir uendelig gammelt.

– Siden vi ennå ikke vet hvordan en fullstendig teori for kvantegravitasjon skal se ut, blir alle slike modeller litt spekulative.

Referanse:

Ahmed Farag, Saurya Dasc, Cosmology from quantum potential, Physics Letters B, februar 2015, doi:10.1016/j.physletb.2014.12.057.

Sammendrag

Ingen grunn til panikk, men du kan i dette øyeblikk være omgitt av det mystiske, usynlige stoffet som over 90 prosent av universet er vevet av – den mørke materien.

Tidligere har forskerne mistenkt at det var slik, men nå vet de det mye sikrere. Nye observasjoner viser at vårt galaktiske nabolag kan være fylt opp med stoffet ingen ennå vet sikkert hva er.

– Tidligere brukte forskerne teoretiske simuleringer for å beregne hvordan den mørke materien er fordelt. Nå har forskerne frigjort seg fra simuleringene, og sett på hva ganske ferske data viser oss, sier Håkon Dahle, forsker ved Institutt for teoretisk astrofysikk på Universitetet i Oslo.

– Det som overrasker og imponerer meg, er at resultatene faktisk stemmer med simuleringene. Pussig nok viser resultatene at den vanlige, synlige materien ikke har noe særlig å si for hvordan den mørke materien er fordelt, fortsetter Dahle.

Så hvordan kan da astronomene i det hele tatt vite at det er mørk materie i Melkeveien?

Roterende mysterium

Selv om astronomene ikke kan se den mørke materien, kan de se virkningene av den. En slik virkning er at de ytre delene av galakser snurrer alt for fort rundt.

Galakser, som vår egen Melkevei, består av flere hundre milliarder stjerner, og enorme skyer av støv og gass. Alt dette kretser rundt sentrum av galaksen, slik planetene kretser rundt sola. Det er tyngdekreftene som holder alt på plass i banen, slik at det ikke slynges ut i alle retninger av sentrifugalkraften.

Jo nærmere en planet er sola si, desto sterkere virker tyngdekraften fra sola. Derfor må den kretse fortere rundt for at sentrifugalkraften fortsatt skal oppveie tyngdekraften.

Lille solsvidde Merkur, den innerste planeten i solsystemet vårt, raser rundt sola mange ganger fortere enn gustenbleke Neptun, gasskjempen langt ute mot det evige mørke.

Slik burde det også vært for galaksene. De innerste stjernene burde kretset mye fortere rundt galaksens sentrum enn de ytterste. Men slik er det ikke. De ytterste har altfor høy fart til at det kan forklares med hvordan tyngdekreftene virker.

Usynlig – men med tyngdekraft

Dette mysteriet var en av opprinnelsene til idéen om mørk materie. Mysteriet med de roterende galaksene, og andre lignende mysterier, kunne forklares med tyngdekrefter fra en type materie som ingen ennå har kunnet påvise direkte. Derfor kalles den fortsatt mørk materie, og er fortsatt også bare en idé, en hypotese.

Forskerne har to hypoteser om hva mørk materie kan være. En hypotese sier at den er vanlig stoff, altså vanlige atomer, men samlet i mørke himmelkropper langt ute i galaksens halo. Men jo mer astronomene leter, desto færre spor finner de av slike kropper.

Alternativet  er en jungel  av underlige partikkelfysiske dyr som ingen ennå har sett, men som noen teorier forutsier. Dette er ikke vanlig stoff, slik vi kjenner det. Likevel finnes det kanskje  –  til og med rundt oss i dette sekund. I alle fall hvis den nye studien av vår egen Melkevei er riktig.

Fargeskifte avslører fart

Fram til nå har det vært vanskelig å finne fordelingen av mørk materie i vår egen galakse. Underlig som det kan høres, er det lettere å se hvordan andre galakser roterer. Når sola og jorda er inne i en av spiralarmene til vår Melkevei, blir det vanskeligere å få den store oversikten.

– Vi beveger oss med galaksen, og det gjør det mer komplisert. Vi kan ikke bare se på solas bevegelse i forhold til én eller to stjerner nær oss. Vi må kartlegge vår egen bevegelse i forhold til mange stjerner for å finne ut hvordan resten av Melkeveien beveger seg, sier Dahle.

Nå har en internasjonal forskergruppe med forgreninger til Stockholms universitet samlet opplysninger om rotasjonen i vår galakse fra flere kilder.

Astronomene har sett på lyset fra stjerner og gasskyer av hydrogen og andre lette stoffer. De har også sett på korte radiobølger som tyngre organiske molekyler og vannmolekyler sender fra seg.

Når disse lyskildene og de kosmiske radiosenderne beveger seg, vil lyset skifte farge og radiobølgelengden endre seg. Bølgelengdene vil bli kortere eller lengre, fargen vil bli blåere eller rødere.

Effekten er omtrent som når tonehøyden fra en sykebilsirene blir lysere når bilen kommer mot deg, og dypere når den fjerner seg. Dette kalles dopplereffekten.

Vi er omgitt av mørk materie

Med dopplereffekten som målestokk kan forskerne beregne hastighetene til stjerner, gass og støv. Det har de nå klart bedre enn noensinne, også for vår egen Melkevei. Og hva finner de?

Også Melkeveien roterer raskere enn den burde, ut fra den synlige, kjente materien den inneholder.

– Sammenligningen av rotasjonskurven til Melkeveien (..) peker sterkt mot eksistensen av et bidrag til galaksens gravitasjonspotensial fra en usett, diffus komponent.

– Det statistiske beviset er svært sterkt allerede ved små galaktosentriske radier, skriver forskerne i det snirklete fagspråket som høver seg i en artikkel i et prestisjetungt fagtidsskrift som Nature Physics.

Med andre ord: Vi er trolig omgitt av mørk materie.  Og i framtida kan forskerne kanskje finne klumper av slik materie, også i vårt nabolag.

– Mye spennende forskning vil komme ut fra resultatene fra den euorpeiske romsonden GAIA, sier Dahle.

– Den skal kartlegge bevegelsene til rundt en milliard stjerner i Melkeveien. Da kan vi trolig få et enda mer detaljert bilde av hvordan den mørke materien fordeler seg, også et bilde av lokale fortetninger, sier han.

Referanse:

Fabio Iocco, Miguel Pato og Gianfranco Bertone:  Evidence for dark matter in the inner MilkyWay, Nature Physics, 9.2.2015, doi:10.1038/nphys3237

Sammendrag

Pattedyrenes forfedre levde for over 300 millioner år siden, og tidlige pattedyr utviklet seg samtidig som dinosaurene var dominerende på planeten.

Nå har to internasjonale forskergrupper annonsert funnene av to svært gamle og forskjellige pattedyrfossiler. Forskerne bak funnene mener at fossilene viser at pattedyr fylte mange forskjellige nisjer, selv om det var såpass tidlig i pattedyrenes utvikling.

Disse små dyrene levde i den sene juratiden, for cirka 170 til 145 millioner år siden, og begge har egenskaper som har overlevd helt til vår tid. Begge fossilene er funnet i nåtidens Kina.

Huleboer

Docofossor brachydactylus var en liten hulegraver, som forskerne mener ligner på dagens gullmoldvarper, en liten moldvarp som lever sør i Afrika.

Dette tidlige pattedyret var tilpasset for et liv under jorden, med labber som kunne grave og en kropp som kunne presse seg gjennom små jordganger.

Dyret hadde flere trekk og skjelettegenskaper som man også finner igjen hos moderne, gravende pattedyr. Flere av disse egenskapene har aldri blitt funnet i et så gammelt fossil før, for eksempel ryggvirvler nederst i ryggraden uten ribbein. De gir dyret mer bevegelsesfrihet og gjør det mer spesialisert til sitt undergrunnsmiljø.

Docofossor brachydactylus var et bittelite urpattedyr, og var ikke mer enn noen centimeter langt.

Treklatrer

Det andre fossilet har fått navnet Agilodocodon scansorius , og bodde høyt oppe i tretoppene. Forskerne sammenligner den med en moderne silkeape, selv om det er to svært forskjellige dyr.

Den lille klatreren var godt tilpasset til et klatrende liv, og hadde spesielle tenner som var tilpasset til å skrape i trærne. Dermed tror forskerne at dyret blant annet levde av sevje og tresaft, som silkeaper og andre små pattedyr, som også gjør Agilodocodon scansorius til det tidligste fossilet som viser denne egenskapen.

Agilodocodon scansorius var bare drøye ti centimeter lang.

Forskjellige miljø

Disse to dyrene levde i to forskjellige miljøer, med forskjellige kosthold og utfordringer.

Blant andre eldgamle pattedyrslektninger finner vi multituberkulatene, som er en utdødd gren av pattedyrene. Disse små, gnageraktige dyrene levde også for 160 millioner år siden i nåtidens Kina.

På ett eller annet tidspunkt dukket også våre forfedre opp, de aller første primatene. En av de eldste primatene vi kjenner til er den lille Purgatorius, som levde for 65 millioner år siden. Dyret skal ha sett ut som en krysning mellom en spissmus og en ape.

Referanse:

Z.-X. Luo mfl: Evolutionary development in basal mammaliaforms as revealed by a docodontan. Science, februar 2015. DOI: 10.1126/science.1260880

Q.-J. Meng mfl: An arboreal docodont from the Jurassic and mammaliaform ecological diversification. Science, februar 2015. DOI: 10.1126/science.1260879

Arkeologer har funnet store deler av et skjelett nedgravd på en steinalderboplass på Brunstad i Stokke. Det kan være så gammel som 8000 år. Det er snakk om en voksen person, og vedkommende er funnet i en grav. Det vil si at personen er plassert på dette stedet som en del av et begravelsesritual.

– Funnet er sensasjonelt selv i nordeuropeisk sammenheng, sier arkeolog Almut Schülke på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo, som har jobbet på utgravningen.

forskning.no fikk i forkant av offentliggjøringen være med på museets laboratorium, mens arkeologene gjorde det møysommelige arbeidet med å skille eldgamle, myke og sårbare skjelettrester fra beinhardt jordsmonn:.

Fra før i Norge har vi ingen funn av et såpass sammenhengende skjelett fra så langt tilbake i tid. I Sømmevågen ved Stavanger lufthavn fant arkeologer i sommer menneskerester som dateres til cirka 4000 år f. Kr, og i Søgne i Vest-Agder har man funnet hodeskaller som antakelig er 1500 år eldre enn Brunstad-mennesket.

Funnet i sammenkrøpet stilling

Det var i fjor sommer at arkeologene oppdaget Brunstad-graven, under utgravingen av steinalderboplassen i Stokke, på en tomt der det skal bygges et konferansesenter. Gravstedet har antakelig ligget ganske nært vannkanten da personen ble gravlagt der. Jordsmonnet rundt skjelettet er idag steinhardt, og teamet hugget med meisel og skrekkblandet fryd for å avdekke de gamle beinrestene.

Feltsesongen sommeren 2014 var en svett affære, og da Schülke og kollegaene innså at de hadde med menneskebein å gjøre, bestemte de seg for å hugge ut større jordblokker med beinrestene, og heller fullføre utgravningen av dem i kontrollerte forhold i laboratoriet.

forskning.no har også tidligere i år skrevet om Brunstad-graven, men på det tidspunktet kunne ikke arkeologene si helt sikkert hva de egentlig hadde funnet, annet enn at det var snakk om menneskerester i det som antakelig var en grav.

– Skjelettet lå i en grop som var oppbygget rundt kantene med steiner. Gropen var omtrent en meter bred og en og en halv meter lang, sier Schülke.

Personen er begravet sittende eller liggende på ryggen med beina oppunder seg i det man på arkeologspråket kaller hockerstilling, med hodet svakt framoverbøyd.

Det har ikke vært mulig å bestemme om personen er en kvinne eller en mann. Både kranierestene og sporene etter bekkenet er for dårlig bevart til at de kan gi svar på dette spørsmålet. Videre analyser av beina vil imidlertid kanskje kunne si noe om hva vedkommende spiste, og flere andre tegn på hva slags omgivelser dette mennesket levde i.

Sammenligner med andre steinaldergraver

I Sverige har man funnet menneskegraver med skjeletter fra denne perioden i steinalderen, for eksempel i Tågerup og i Skateholm i Skåne, men dette er ikke dagligdagse oppdagelser.

– Det å finne skjelettrester i så gamle graver er veldig uvanlig, sier Fredrik Molin. Han er prosjektleder for en steinalderutgravning ved Motala Sørøst-Sverige.

forskning.no har tidligere skrevet om funn herfra, blant annet om en hodeskalle som mystisk nok ble funnet plassert på en stake, og om en gjenstand som forskerne litt humoristisk foreslo at kunne være et steinalder-sexleketøy.

Her har arkeologene også funnet graver med menneskerester, men beina er ganske dårlig bevarte, og kanskje litt yngre enn mennesket i Brunstad-graven. I utgravningen ved Motala ser man av gravene at menneskene både er blitt gravlagt utstrakt på ryggen og i hockerstilling, som personen i Brunstad-graven.

Det ser man også i andre graver fra samme tid.

– Det virker som om det er noe unisont over graver fra denne perioden, sier Molin.

I Motala, som på Brunstad-boplassen, er graven plassert svært nær selve boplassen.

– Det gjør at det er en nær relasjon mellom det levende samfunnet og de døde, og det er interessant sammenlignet med hvordan vi har det i dag. Nå holder vi istedet en avstand til de døde, sier Molin.

Fant bein fra hele kroppen

Beinekspert Sara Gummesson har også arbeidet ved utgravningen ved Motala ström. Nå er hun en del av teamet som har gravd ut, konservert og analysert Brunstad-skjelettet.

– Vi fant kranierester, lårbein og leggbein, ribbein og en arm, sier hun.

Gummesson viser fram deler av hodeskallen, før hun peker mot noe som ligner en morken trerot. Det er underarmsbeina.

– Vi ser av posisjonen til disse beina at personen må ha blitt gravlagt med håndflaten pekende opp, sier hun.

Arkeologene fant ingen tegn på at steinaldermennesket er begravet i en kiste eller lignende. Ved noen anledninger har det vært tegn på at mennesker i denne perioden er blitt svøpt i tekstil før de er blitt begravet, men dette er usikkert, ifølge Gummesson.

En av vanskelighetene de har hatt med å datere beina er at flere av dem er fullstendig infiltrert av røtter. Visse steder er beinet mer eller mindre blitt en rot. Det har gjort det vanskelig å vite om man daterer beinet eller rota. C14-analysene har i Brunstad-graven gitt ulike svar på hvor gamle beina er.

Ett prøvesvar daterte dem til å være 5000-6000 år gamle, mens et annet daterte beina til å være like gamle som boplassen, nemlig opptil 8000 år gamle.

Det er den siste dateringen som forskerne har mest tro på.

De fant ingen andre gjenstander i graven, men jobber med å analysere nærmere kullrester og flekker av flint.

Flere svar på hvordan personen i graven levde, og flere hemmeligheter som den gravlagte fremdeles holder skjult, vil vi kanskje få når flere prøvesvar er klare, nærmere sommeren.

Les arkeologenes egen blogg fra Brunstad-plassen her.

Arkeologer har funnet store deler av et skjelett nedgravd på en steinalderboplass på Brunstad i Stokke. Det kan være så gammel som 8000 år. Det er snakk om en voksen person, og vedkommende er funnet i en grav. Det vil si at personen er plassert på dette stedet som en del av et begravelsesritual.

– Funnet er sensasjonelt selv i nordeuropeisk sammenheng, sier arkeolog Almut Schülke på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo, som har jobbet på utgravningen.

forskning.no fikk i forkant av offentliggjøringen være med på museets laboratorium, mens arkeologene gjorde det møysommelige arbeidet med å skille eldgamle, myke og sårbare skjelettrester fra beinhardt jordsmonn:.

Fra før i Norge har vi ingen funn av et såpass sammenhengende skjelett fra så langt tilbake i tid. I Sømmevågen ved Stavanger lufthavn fant arkeologer i sommer menneskerester som dateres til cirka 4000 år f. Kr, og i Søgne i Vest-Agder har man funnet hodeskaller som antakelig er 1500 år eldre enn Brunstad-mennesket.

Funnet i sammenkrøpet stilling

Det var i fjor sommer at arkeologene oppdaget Brunstad-graven, under utgravingen av steinalderboplassen i Stokke, på en tomt der det skal bygges et konferansesenter. Gravstedet har antakelig ligget ganske nært vannkanten da personen ble gravlagt der. Jordsmonnet rundt skjelettet er idag steinhardt, og teamet hugget med meisel og skrekkblandet fryd for å avdekke de gamle beinrestene.

Feltsesongen sommeren 2014 var en svett affære, og da Schülke og kollegaene innså at de hadde med menneskebein å gjøre, bestemte de seg for å hugge ut større jordblokker med beinrestene, og heller fullføre utgravningen av dem i kontrollerte forhold i laboratoriet.

forskning.no har også tidligere i år skrevet om Brunstad-graven, men på det tidspunktet kunne ikke arkeologene si helt sikkert hva de egentlig hadde funnet, annet enn at det var snakk om menneskerester i det som antakelig var en grav.

– Skjelettet lå i en grop som var oppbygget rundt kantene med steiner. Gropen var omtrent en meter bred og en og en halv meter lang, sier Schülke.

Personen er begravet sittende eller liggende på ryggen med beina oppunder seg i det man på arkeologspråket kaller hockerstilling, med hodet svakt framoverbøyd.

Det har ikke vært mulig å bestemme om personen er en kvinne eller en mann. Både kranierestene og sporene etter bekkenet er for dårlig bevart til at de kan gi svar på dette spørsmålet. Videre analyser av beina vil imidlertid kanskje kunne si noe om hva vedkommende spiste, og flere andre tegn på hva slags omgivelser dette mennesket levde i.

Sammenligner med andre steinaldergraver

I Sverige har man funnet menneskegraver med skjeletter fra denne perioden i steinalderen, for eksempel i Tågerup og i Skateholm i Skåne, men dette er ikke dagligdagse oppdagelser.

– Det å finne skjelettrester i så gamle graver er veldig uvanlig, sier Fredrik Molin. Han er prosjektleder for en steinalderutgravning ved Motala Sørøst-Sverige.

forskning.no har tidligere skrevet om funn herfra, blant annet om en hodeskalle som mystisk nok ble funnet plassert på en stake, og om en gjenstand som forskerne litt humoristisk foreslo at kunne være et steinalder-sexleketøy.

Her har arkeologene også funnet graver med menneskerester, men beina er ganske dårlig bevarte, og kanskje litt yngre enn mennesket i Brunstad-graven. I utgravningen ved Motala ser man av gravene at menneskene både er blitt gravlagt utstrakt på ryggen og i hockerstilling, som personen i Brunstad-graven.

Det ser man også i andre graver fra samme tid.

– Det virker som om det er noe unisont over graver fra denne perioden, sier Molin.

I Motala, som på Brunstad-boplassen, er graven plassert svært nær selve boplassen.

– Det gjør at det er en nær relasjon mellom det levende samfunnet og de døde, og det er interessant sammenlignet med hvordan vi har det i dag. Nå holder vi istedet en avstand til de døde, sier Molin.

Fant bein fra hele kroppen

Beinekspert Sara Gummesson har også arbeidet ved utgravningen ved Motala ström. Nå er hun en del av teamet som har gravd ut, konservert og analysert Brunstad-skjelettet.

– Vi fant kranierester, lårbein og leggbein, ribbein og en arm, sier hun.

Gummesson viser fram deler av hodeskallen, før hun peker mot noe som ligner en morken trerot. Det er underarmsbeina.

– Vi ser av posisjonen til disse beina at personen må ha blitt gravlagt med håndflaten pekende opp, sier hun.

Arkeologene fant ingen tegn på at steinaldermennesket er begravet i en kiste eller lignende. Ved noen anledninger har det vært tegn på at mennesker i denne perioden er blitt svøpt i tekstil før de er blitt begravet, men dette er usikkert, ifølge Gummesson.

En av vanskelighetene de har hatt med å datere beina er at flere av dem er fullstendig infiltrert av røtter. Visse steder er beinet mer eller mindre blitt en rot. Det har gjort det vanskelig å vite om man daterer beinet eller rota. C14-analysene har i Brunstad-graven gitt ulike svar på hvor gamle beina er.

Ett prøvesvar daterte dem til å være 5000-6000 år gamle, mens et annet daterte beina til å være like gamle som boplassen, nemlig opptil 8000 år gamle.

Det er den siste dateringen som forskerne har mest tro på.

De fant ingen andre gjenstander i graven, men jobber med å analysere nærmere kullrester og flekker av flint.

Flere svar på hvordan personen i graven levde, og flere hemmeligheter som den gravlagte fremdeles holder skjult, vil vi kanskje få når flere prøvesvar er klare, nærmere sommeren.

Les arkeologenes egen blogg fra Brunstad-plassen her.

Som navnet antyder, er minstelønn den absolutt laveste summen en ansatt har rett på i lønn. En arbeidsgiver kan med andre ord ikke sette en timesats lavere enn denne.

Det høres kanskje forlokkende ut, men ikke hvis minstesatsen legges så lavt at du går ned i lønn. Det er dette som trolig vil bli resultatet for arbeidstakere i de nordiske landene, dersom EU innfører en felles europisk minstelønn. Derfor har de alltid kjempet imot en slik ordning. 

Dagens minstesatser for timelønn spriker nemlig sterkt fra land til land. I euroverdi er ytterpunktene Luxembourgs 11,1 euro og Bulgarias ene euro per arbeidstime.

– Dersom EU pålegger en minstelønn som skal være på mellom 50 og 60 prosent av enten lønnsgjennomsnitt eller medianinntekt, vil dette være et betydelig løft for arbeidstakerne i mange land. Men for eksempel i Frankrike ligger allerede minstelønna på dette nivået, forteller Fafo-forsker Line Eldring.

Gjenopplivet debatt

Innad i EU og EØS har medlemslandene så langt fått stå helt fritt til å lovfeste minstelønn eller ei – og hvor høy den eventuelt skal være. Det siste året har imidlertid debatten om en felles europeisk minstelønn blusset opp på ny.

To hendelser har hatt stor symbolsk betydning for dette:

• I sommer tok den nyvalgte presidenten i Europakommisjonen, Jean-Claude Juncker, til orde for at EU burde pålegge medlemslandene å ha en minstestandard for lønn.
• Samtidig innførte EUs økonomiske lokomotiv og mønsterelev – Tyskland – for første gang en minstelønn. Denne fikk virkning fra 1. januar.

– Begge disse hendelsene har bidratt til å dytte debatten høyere opp på agendaen i Europa, understreker Eldring.

Eget ansvar for lønn

Først og fremst kan en fornyet debatt ses på som en anerkjennelse av at den frie flyten av arbeidskraft mellom landene fører til lavlønnskonkurranse og sosial dumping. Samtidig øker omfanget av deltid og midlertidige arbeidskontrakter, mens omfanget av fagorganiserte og tariffavtaledekning synker.

I tillegg ser vi at kravene om økonomiske innstramminger i kriserammede land har hatt store sosiale kostnader – blant annet i form av at lønningene faller dramatisk.

Selv om flere tunge aktører mener at en felleseuropeisk minstelønn kan være god medisin mot alt dette, tviler Eldring på om EU faktisk vil utforme et minstelønnsdirektiv. I allefall med det aller første. EUs sentrale institusjoner har nemlig stort sett valgt å holde seg unna temaet lønn.

Elding påpeker imidlertid at det i forbindelse med finanskrisen ble skapt en presedens der den mektige troikaen bestående av Den europeiske sentralbanken, EU og Det internasjonale pengefondet, mente at minstelønna var for høy i enkelte krisepregede land. 

– I prinsippet burde de da også kunne påpeke at den er for lav, mener hun.

Et delt Europa

De aller fleste av EU- og EØS-landene har allerede en form for lovpålagt minstelønn. Kun syv land har ikke vedtatt dette – blant annet Norge og de andre nordiske landene.

Det finnes tre forskjellige metoder for å sikre at arbeidstakerne får en lønn som er til å leve av:

• Minstelønna settes gjennom det nasjonale lovverket – av de politiske myndighetene. Dette vil da være en nedre grense som ikke kan brytes.
• Minstelønna dannes gjennom tariffavtaler – framforhandlet av partene i arbeidslivet. Hver tariffavtale vil da i prinsippet ha hver sin minstelønn.
• I tillegg har mange land innført muligheten til å allmenngjøre tariffavtaler. Dette er en måte å spre lønnsbetingelser fra tariffavtaler over også til uorganiserte deler av arbeidsmarkedet, for eksempel en hel bransje.

I land med svake fagbevegelser og/eller der man ikke har tradisjoner for et omfattende trepartssamarbeid, som i Norge, blir alternativ 2 raskt mindre aktuelt. Lønnsdannelsen vil da i større grad være overlatt til konkurransen om arbeidskraft eller ligge i hendene på politikerne. 

Oppfattes som egoistiske

I den europeiske fagbevegelsen er debatten om minstelønn betent. De to siste møtene i Den europeiske faglige samorganisasjon (ETUC) har vært åsted for heftige dragkamper mellom nordisk og italiensk fagbevegelse på den ene siden og den resterende europeiske fagbevegelsen på den andre.

Det den nordiske fagbevegelsen frykter, er blant annet å miste kontroll over lønnsdannelsen.

– Selv om tariffavtalene ikke dekker hele arbeidsmarkedet, setter de en standard. For eksempel på mange kafeer og restauranter vil mange ansatte jobbe uten tariffavtale, men likevel oppgi at de får tarifflønn.

Arbeidstakere i Norden risikerer med andre ord en lavere minstelønn enn de allerede har, og de små og store seirene som fagbevegelsen har vunnet gjennom tariffavtalene vil kunne begynne å rakne.

– I et slikt scenario vil lønnsnivået raskt kunne bli satt under press. Og selv om noen arbeidstakere vil kunne få et økonomisk løft, vil gevinsten forsvinne for mange andre, påpeker Eldring.

Fafo-forskeren tror likevel fraksjonene i den europeiske fagbevegelsen burde forsøke å komme hverandre i møte.

– Utfordringene den nordiske fagbevegelsen har med å formidle sin bekymring, er store. De blir lett oppfattet som egoistiske når de ikke vil støtte et krav om minstelønn, sier hun.

– Selv om bekymringen er reell nok, burde de kanskje vise en større forståelse for motpartens behov for en europeisk lov. Situasjonen for arbeidstakerne i andre land er en helt annen enn i Norden.

Mange veier til Brussel

Jean-Claude Juncker nevnte i sin tale at en sosial minstesikring kan være et alternativ til felles minstelønn.

Særlig i land med brede velferdsordninger – som i Norden – vil ulike ytelser og økonomiske ordninger som staten finansierer være et sikkerhetsnett som hjelper personer som har lav lønnsinntekt.

Dette vil neppe være en garanti for de nordiske landenes lønnssystem, advarer Eldring. Særlig Norge, Danmark og Sverige vil nemlig slite med å dokumentere at lønns- og velferdssystemet er helt uten hull.

Hun trekker fram den norske bilvask-bransjen som eksempel:

– Her har en viss andel virksomheter vist seg som notoriske i elendige lønnsnivå og arbeidsvilkår. Dette ligger langt fram i tid, men dersom dette vedvarer, uten en allmengjort tariffavtale, ville man raskt kunne motta krav om å innføre lover om minstelønn. Selv om dette neppe heller ville hindre alle kjeltringene, sier hun.

– Se til Finland

Dersom lavlønnskonkurranse og sosial dumping fortsetter å bre om seg på de nordiske arbeidsmarkedene, tror Eldring at vi bør vurdere å se til Finland.

Her skjer allmenngjøring av tariffavtaler i langt større grad enn for eksempel i Norge.

Debatten i Sverige og Danmark går høyt om hvorvidt også de bør åpne for allmenngjøring av tariffavtaler. 

– Hvis vi fortsatt har et arbeidsmarked med så store forskjeller på grunn av lavlønnskonkurranse, vil kanskje allmenngjøring bli omgjort til en mer permanent og omfattende ordning. Da vil det også være færre områder hvor en eventuell lovpålagt minstelønn vil ha en selvstendig effekt, argumenterer Eldring.

En norsk minstelønn?

Selv om ideen om en egen nasjonal lovpålagt minstelønn – uavhengig av EU – har relativt liten gjennomslagskraft i Norge, er det stadig vekk noen som snuser på ideen. Senest i november i 2014 tok en gruppe stortingsrepresentanter for Venstre til orde for at vi bør utrede en nasjonal minstelønn. Fremskrittspartiet foreslo det samme i 2012.

Blant arbeidsgiverorganisasjonene har både NHO og Virke uttalt seg positivt om en slik minstelønn stemt fram av politikerne.

Eldring tror likevel ikke disse gnistene vil ulme opp med det første her til lands.

– Fremskrittspartiet har arbeidsministeren. Likevel benytter de ikke muligheten til å presse gjennom en minstelønn. Det ville da også blitt oppfattet som en stor provokasjon av mange av aktørene i arbeidslivet. Alle de politiske forslagene har da også rettet seg mot å utrede minstelønn, ikke å innføre det, bemerker hun.