At hjernen din er et veldig sammensatt organ, vet du nok. Du har nok også fått med deg at det er et samspill mellom høyre og venstre hjernehalvdel.

Men visste du at hjernens indre, sentrale deler samarbeider med hjernens overflate?

Det gjør de nemlig, og det gjør de for å koordinere viktige egenskaper som bevegelse, hukommelse, motivasjon og læring. 

Én faktor som påvirker disse funksjonene, er altså hjernens størrelse.

Årsak til psykiske lidelser

Forskere har nå funnet flere nye genvarianter som påvirker nettopp størrelsen på hjernen din. Genvarianter er helt enkelt ulikhetene i den genetiske koden som bidrar til at vi mennesker er født med forskjellige egenskaper. Genene er helt like for alle mennesker, men det er altså de genetiske variantene som gjør oss ulike. 

– Dette er et viktig steg på veien til å finne årsaken til en rekke psykiske lidelser, sier Ole A. Andreassen, professor ved UiO og spesialist i psykiatri ved Oslo universitetssykehus (OUS). 

Han forklarer at de nyoppdagede genetiske variantene finnes i hjerneområdene putamen og nucleus caudatus. Putamen regulerer bevegelser og påvirker ulike typer læring. Nucleus caudatus bidrar til viljestyrt bevegelse, men også hukommelse, læring, søvn og språk.

– Hele hjernens størrelse er igjen påvirket av disse variantene, sier han. 

Andreassen forklarer at funnet er såpass generelt at det foreløpig ikke går an å forklare grunnen til spesifikke psykiske lidelser. 

– Vårt funn omfatter hjernens byggverk, så vi kan nesten si at det omfatter de aller fleste lidelser. Forskerne i prosjektet Norment jobber nå med å undersøke hvordan funnene kan være relatert til hjernelidelser, både psykiske og nevrologiske, sier han. 

Ikke sykdomsgener

Gener kan ha tre typer variasjoner i koden: 

1. Gener er helt normale – det vil si at de fungerer helt likt hos alle. 

2. Normal varisjon av koden – som bidrar til forskjeller i trekk og egenskaper ved folk. 

3. Mutasjoner – det vil si farlige varianter i koden, som bidrar til sykdom. 

Det forskerne her har funnet, er altså den andre typen variasjon. 

– Vi har ikke funnet sykdomsgener, men gener med forskjeller i genkoden som leder til arvelige normale forskjeller i hjernenstruktur, forklarer professoren. 

Kartla genetisk variasjon

Funnet ble gjort ved å kartlegge genetisk variasjon i hele genomet, noe som kalles genom-vide assosiasjonsstudier.

Genomet er hele den arvemessige funksjonen som er kodet inn i DNA-et ditt. 

Forskerne sammenlignet hvor hyppig genvariantene oppsto sammen med en variabel, i dette tilfellet hjernevolum.

– De sterkeste virkningene ble funnet for volumet av putamen. Her fant vi en ny genvariant som påvirker biologiske prosesser, sier Andreassen.

Denne genvarianten påvirker transport av cellebestanddeler, en prosess som er viktig for bygging og fornying av hjernecellene. 

Nesten 30 000 ble undersøkt

Forskerne undersøkte volumet på sju hjerneområder innerst i hjernen, ved å ta bilder av hjernen med MRI.

Nærmere 30 000 personer deltok i studien, fra 50 forskjellige forsøksgrupper over hele verden.

Referanse: 

Derrek P. Hibar, m.fl. Common genetic variants influence human subcortical brain structures, Nature, 21. januar 2015, doi:10.1038/nature14101. Sammendrag. 

Selv tidvis utskjelte Nav kan vise til en utvikling i retning av mer fornøyde brukere.

Norsk Kundebarometer startet i 2008 med årlige målinger av brukertilfredshet for utvalgte offentlige tjenester.

I den første målingen oppnådde Nav katastrofalt dårlige 50 av 100 oppnåelige poeng for brukertilfredshet. Det var et soleklart utrykk for at brukerne var misfornøyde med tjenestene fra Arbeids- og velferdsetaten.

I 2014 kunne Nav notere seg for 62 av 100 mulige brukertilfredshetspoeng. Det er en fremgang på solide 12 poeng i løpet av seks år. Det er ikke nok til at brukerne tar bølgen, men utviklingen har gått markant i riktig retning.

– Det er fremgang å spore for Nav selv om de kommer dårligst ut i undersøkelsen vår i 2014, sier Pål Rasmus Silseth, som er prosjektleder for Norsk Kundebarometer ved Handelshøyskolen BI.

Nærmer seg privat sektor

I den første målingen fra 2008 var resultatene nedslående for offentlige tjenester, med et lite unntak for fastlegen og renovasjonen. I snitt oppnådde de målte tjenestene så vidt over 60 poeng for brukertilfredshet i 2008.

Det betyr at norske innbyggere var mer eller mindre misfornøyde eller også likegyldige til de offentlige tjenestene de brukte. Minst tilfredse var vi med Nav, trafikkstasjonen og skattekontoret.

• Les også: NRK knuser TV2

I 2014 oppnår de ni målte offentlige tjenestene i gjennomsnitt 70,56 brukertilfredshetspoeng. Det er en fremgang på nesten ti brukertilfredshetspoeng fra 2008 til 2014.

For sju år siden var private tjenesteleverandører i snitt nesten åtte poeng bedre enn offentlige, ifølge de som bruker tjenestene. Avstanden har skrumpet inn slik at den nå utgjør mindre enn 1,5 poeng.

– Dette viser at offentlig sektor er blitt stadig flinkere til å levere tjenester som er tilpasset brukernes behov og forventninger, sier Silseth.

Renovasjon og barnehager på topp

Renovasjon, de som håndterer avfallet vårt, har de mest tilfredse brukerne blant de utvalgte offentlige tjenestene. Dette er en tjeneste som har holdt seg på et stabilt høyt tilfredshetsnivå gjennom flere år.

Vi er også blitt mer fornøyd med tjenestene fra de offentlige barnehagene som får 79 av 100 mulige brukertilfredshetspoeng. Det er likevel ikke noen grunn til å hvile på laurbærene. Foreldre som har barna sine i private barnehager, er fortsatt mer fornøyd med tjenestene de får enn foreldre med barn i offentlige barnehager.

• Les også: Passasjerene straffer Norwegian

Norske innbyggere er fortsatt godt fornøyd med fastlegen sin, selv om fastlegene går tilbake fra forrige måling. Lånekassen fortsetter sin positive utvikling mot mer tilfredse brukere. Nav havner også i år på jumboplass i klassen for offentlige tjenester.

Gjør det enkelt for brukerne

Silseth ser ikke bort fra at offentlige tjenester kan bli like gode på brukertilfredshet som private tjenesteleverandører er på kundetilfredshet. Suksessoppskriften er den samme i privat næringsliv som i offentlig sektor.

– Skal offentlige tjenester fortsette fremgangen, må de sette brukeren først. Og så må de gjøre det så enkelt som mulig for brukeren. Her er fortsatt mye ugjort, mener Silseth.

Tabellen viser brukertilfredshet for utvalgte offentlige tjenester i 2014. Resultatene viser antall poeng på en skala fra 0 til maksimalt 100 oppnåelige brukertilfredshetspoeng. (Kilde: Norsk Kundebarometer ved Handelshøyskolen BI)

Rundt 20 prosent av alle barn som får kreft i Norge i dag, dør av sykdommen.

Det kan ofte være vanskelig for kreftleger å forutsi hvilke kreftsyke barn som vil klare seg bra, og hvem som vil få kreften tilbake etter endt behandling.

Nå mener svenske forskere at de har funnet en metode å skille ut de mest alvorlige tilfellene på, og dermed gi barn med en særlig alvorlig kreftsykdom en bedre tilpasset behandling med cellegift.

Jo større cellevariasjon, jo mer alvorlig

Når voksne får kreft, er cellene i kreftsvulsten mer genetisk ustabile enn i de friske celler. Når en celle i en svulst deler seg, havner kromosomene ofte på feil sted, de går i stykker og kombineres på feil måte.

Det har til nå vært uklart om dette også gjelder ved kreft hos barn, og om forandringene i cellene har en kobling til hvor alvorlig kreften er.

Nå mener forskergruppen ved universitetene i Lund, Uppsala og Karolinska i Sverige at de kan svare ja på begge disse spørsmålene.

Også svulster hos barn er ustabile. Jo større variasjon det er mellom cellene, jo mer alvorlig er kreften.

Studerte barn med nyrekreft

Det sier David Gisselsson Nord, forsker i klinisk genetikk ved Lunds universitet, i en pressemelding. Han og kollegene har blant annet studert 44 tilfeller av Wilms svulst, som er den vanligste typen nyrekreft hos barn.

Alle de 44 barna ble behandlet med cellegift. De fleste klarte seg, men noen utviklet metastaser, det vil si spredning til andre deler av kroppen. Disse barna døde.

Det viste seg at det var de barna som døde, som hadde størst variasjon mellom cellene i svulsten.

Enklere for pasienten

Den nye oppdagelsen vil gjøre det enklere å ta prøver av pasienten, mener forskerne.

Resultatene viser at det er tilstrekkelig å ta én prøve. Tidligere har man tatt en hel rekke prøver fra hver svulst. Den genetiske variasjonene mellom cellene i en eneste millimeterstor prøve, forteller svært mye. Den vil vise om kreften kan komme tilbake, og om den vil spre seg. Den indikerer hvor kraftig cellegiftkur barnet bør ha.

– Spennende forskning

Eva Widing, overlege ved seksjon for barnekreft og blodsykdommer på Oslo universitetssykehus Rikshospitalet, synes dette er spennende forskning.

Biologisk karakterisering av hver enkelt svulst tas nå i økende grad inn i de nye behandlingsstudiene som kommer både for Wilms tumor og andre grupper av kreft, forteller Widing.

– Etter hvert som slike undersøkelsesmetoder er blitt mer tilgjengelige, gjøres det nå ulike biologiske studier av denne typen på en rekke svulster.

Hun forteller at man leter etter markører som kan skille mellom flere pasientgrupper. For eksempel leter man etter de pasientene som har ekstra dårlig prognose, og som trenger forsterket behandling. Man leter også etter pasienter med lavere risiko, som kanskje kan få redusert behandling sammenliknet med det de får i dag.

Enkelte svulster vil også kunne få en immunologisk behandling, i stedet for utelukkende å behandles med cellegift. Dette er medikamenter, ofte antistoffer, som er rettet mot å angripe spesifikke endringer i kreftcellene. Dette er behandling som allerede brukes i dag, for eksempel ved brystkreft og hudkreft. 

– Man vil i framtiden kunne skreddersy behandlingen til barn med kreftsvulster i langt større grad enn nå, sier Widing.

180 nye tilfeller

I Norge er det 180 tilfeller av nyoppdaget kreft hos barn mellom 0 og 18 år hvert år. Fire av fem barn overlever i dag kreftsykdommen.

Den aller vanligste kreftformen er leukemi, eller blodkreft. Dette er også den kreftformen som har desidert best behandlingsresultat. 90 prosent overlever denne kreften.

Referanse: 

Linda Holmquist Mengelbier, m.fl: Intratumoral genome diversity parallels progression and predicts outcome in pediatric cancer, Nature, januar 2015

En ny norsk studie viser at færre politistudenter enn antatt har foreldre med høyere utdanning. Dette på tross av at det er stor konkurranse om plassene på Politihøgskolen. Politistudentene er lite interessert i teoretiske fag, de er tilnærmet likegyldige til politikk og samfunnsliv, og er svært opptatt av trening.

– Studien vår står i kontrast til de siste studiene på feltet, som kun har basert seg på spørreundersøkelser. De har indikert at politistudentenes sosiale bakgrunn har endret seg det siste tiåret, ved at foreldrene deres har hatt mye høyere utdanning enn før. Vår studie tilbakeviser dette til en viss grad. Foreldrene til de aller fleste studentene i vår studie har enten ingen høyere utdanning eller korte, yrkesrettede profesjonsutdanninger, sier hovedforfatter Pål Winnæss til forskning.no. 

Winnæss er lektor på Politihøgskolen, og står bak studien sammen med Håvard Helland, sosiologiprofessor ved Høgskolen i Oslo og Akershus.

Ikke masterbarn

I studien dybdeintervjuet forskerne først 30 ferske politistudenter om hvorfor de ønsket å bli politi. Deretter analyserte de data fra Statistisk sentralbyrå for å undersøke studentenes sosiale bakgrunn, nærmere bestemt foreldrenes utdanning.

– De siste studiene har vist at hele 70 prosent av norske politistudenter har minst én forelder med høyere utdanning, men vi finner at dette tallet er på 48 prosent. Bare 11 prosent av deltakerne i vår studie har en far med masterutdanning eller mer. Det har dannet seg et inntrykk av at politistudenter kommer fra høyt utdannede hjem, men vår studie viser tydelig at disse studentene ikke er akademikerbarn, forteller Winnæss. 

Kontorjobber? Kjedelig!

Han er ikke så overrasket over at hovedfunnet deres skiller seg fra de siste studiene på feltet.

– Jeg har tenkt at tallene på akademikerbarn i disse studiene har vært for høye. Funnene våre om foreldrenes utdanningsnivå og studentenes motiv for å bli politi, henger veldig sammen. Politistudenter ønsker blant annet å jobbe praktisk og ser på kontorjobber som kjedelige. Ut fra motivasjonen deres hadde det vært underlig om de kom fra veldig velutdannede hjem.

Forfatterne av de siste studiene har forundret seg over studentenes dårlige holdning til teoretisk arbeid med tanke på at de har kommet fra så høyt utdannede hjem. Tradisjonell utdanningssosiologi viser nemlig at barn av velutdannede foreldre trives og presterer godt i skolesammenheng. Bildet den nye studien danner føyer seg inn i bildet fra liknende, internasjonale studier. De viser at politiyrket fremfor alt rekrutterer arbeiderklasseungdom. Dette funnet har vært stabilt over lang tid og på tvers av landegrenser.

Action og spenning

Politistudentenes viktigste motiv for å bli politi, er at de ser på yrket som spennende, praktisk og hendelsesrikt. Den nye studien bekrefter tidligere funn når det gjelder studentenes oppfatning av og holdninger til yrket. 

Internasjonal forskning har lenge vist at politimenn har hatt en sterk dragning mot spenning, action og kriminalitetsbekjempelse. De viker ikke unna for bruk av fysisk makt, og hyller det man kan karakterisere som maskuline bragder.

Les også: Politipatruljer jakter risiko

Nyere nordisk forskning støtter disse funnene. Et av politistudentenes viktigste motiver for å bli politi er at de ønsker å hjelpe andre. Studentene ser for seg at de får mye igjen for hjelpen de gir som politibetjenter.

Helt og ideal

Mange politistudenter idealiserer også yrket de utdanner seg til – de har et ønske om å være en helt og et ideal for andre. De mener at politiyrket har høy sosial status og prestisje. Politistudenter har gjerne hatt et brennende ønske om å bli politi helt fra barnsben av.

En del unge velger det samme yrket som foreldrene, men det ser ikke ut til å gjelde innenfor politisektoren. Svært få politistudenter har foreldre som selv er politi. Slike studenter velger studiet på grunn av yrket det fører til, ikke hovedsakelig fordi de synes at studiet er interessant.

Les også: Bygdeungdom blir ikke så påvirket av foreldrenes bakgrunn

Referanse:

Winnæss, P. og Helland, H. Politistudentene: Hvem er de og hvorfor vil de bli politi?, Nordisk politiforskning, nr. 2/2014.
 

Om vinteren må hvert minutt benyttes for å finne nok mat – ikke bare for å klare seg gjennom dagen, men også for å komme seg gjennom den påfølgende energikrevende natta.

Ikke alle klarer det – funn av ihjelfrosne småfugler i fuglekasser er ikke uvanlig etter kuldeperioder.

Enkelte unngår problemet ved å være inaktive gjennom vinteren; bjørnen sover, mens piggsvin, flaggermus og den lille bjørkemusa går i dvale fra oktober til april–mai. Men ikke alle kan gjøre det sånn.

Snøen som isolator

Det er mest kritisk for små kropper. Store pattedyr og fugler kan tåle både ett og flere døgn uten mat.

Små skapninger har stor overflate i forhold til kroppsstørrelsen, det vil si at de tappes raskt for varme når kulda setter inn. Når de i tillegg har relativt liten kapasitet til å lagre vinterfett på kroppen, er de svært utsatt for lave temperaturer som kan føre til store varmetap – varmetap som de prøver å redusere på forskjellig vis.

Det er vel kjent at våre hønsefugler; storfugl, orrfugl, lirype og jerpe; søker ly i snøhuler både om natta og i hvileperioder om dagen. De går i «dokk». I slike huler er lufttemperaturen atskillig høyere enn utetemperaturen.

Jerpa oppholder seg om vinteren gjerne i trær, der den også tilbringer natta. I sterk kulde graver den seg ned i snøen, hvor den faktisk også kan ligge i ro hele dagen for å beskytte seg mot kulda.

Også småfugl graver seg ned

Den 13 centimeter store gråsisiken benytter seg av snøen for å berge seg gjennom kalde netter. I sterk kulde overnatter den i ganger den selv graver ut i snøen.

Er snøen løs, stuper den direkte ned i snøen og forsvinner. Er snøen forholdsvis hard, graver den seg ned og fortsetter et stykke horisontalt til overnattingsstedet. Neste morgen graver den seg rett opp. Den horisontale gangen ligger 6–11 centimeter under snøoverflaten.

Også dompap kan overnatte på samme måten. Snøen reduserer varmetapet og sparer fuglene for et relativt stort energiforbruk.

Smågnagere som klatremus, skogmus og markmus holder seg for det meste i luftrommet under snøen, det som kalles det subnivale luftrommet, vinteren gjennom.

Kroppsvarmen fra andre kan være avgjørende

Vår nest minste fugl, den knøttlille gjerdesmetten, overnatter ofte i hulrom, gjerne to eller flere sammen i tette grupper for bedre å holde varmen. I England er det funnet grupper på rundt 60 fugler. De ligger da oppå hverandre i to–tre lag.

Også trekryperen kan overnatte i tette grupper, gjerne i barksprekker eller på trestammer under en stor grein.

• Les også: Slik overlever småfuglene vinteren

Å sitte tett sammen betyr utvilsomt mye for varmehusholdningen. I alle tilfellene nevnt ovenfor synes imidlertid trivselsfaktoren å være minimal. Aggresjonen mellom fuglene er ofte stor, men sterk kulde demper aggressiviteten.

Å komme seg gjennom natta i live er det viktigste. I nøden spiser Fanden fluer.

Hulrom er ofte mangelvare

For å redusere varmetapet om natta finner fuglene fram til steder hvor varmeutstrålingen er liten. Det kan være under en grein eller i et hulrom.

Hakkespettene hakker ut spesielle overnattingshull. Disse hulrommene er langt fra så forseggjorte som rugehullene, men de beskytter godt mot kulda.

• Les også: Slik overlever småkrypene vinteren

Flere meisearter hakker ikke ut egne reirhull, og det er ofte mangel på hulrom som egner seg for overnatting. I skumringen kan en derfor observere intense kamper mellom kjøttmeiser som slåss om gode overnattingshull.

Senker stoffskiftet

Enkelte meisearter kommer seg gjennom natta ved å leve på sparebluss ved at stoffskiftet senkes og kroppstemperaturen reduseres.

I kalde netter kan granmeisa senke kroppstemperaturen fra den normale på rundt 41 grader ned til 31 grader, og reduserer dermed varmetapet betraktelig. Denne energisparingen kan være avgjørende for om fuglen overlever eller ikke. Men synker kroppstemperaturen ytterligere, dør fuglen.

Granmeisa har innebygd en finstilt termostat som får fuglen til å skjelve når kroppstemperaturen nærmer seg 32 grader. Skjelvingen, det vil si muskelbevegelsene, produserer varme som gjør at kroppstemperaturen igjen stabiliseres på et høyere nivå.

Perioder med kulde setter store krav til våre overvintrere. Det er i stor grad lange og kalde netter som gir de største utfordringene. De forskjellige artene har imidlertid tilpasset seg miljøet – et resultat av tusener av års utvikling.

Eystein Jansen er professor i klimaforskning ved Bjerknessenteret i Bergen.  Vi spurte ham:

Hva er den beste fagboka du har lest?

– Geologene har kjent til istidene siden 1800-tallet. Men først på 1970-tallet kom det endelige beviset som forklarer hvorfor istider kom og gikk.

– Fortellingen om denne oppdagelsen er et av storverkene i moderne naturvitenskap. Den blir levende fortalt i boken Ice Ages – solving the mystery, skrevet av John og Katherine Imbrie. Boken gir oss historien bak et av fundamentene i vår fortåelse av klimasystemet.

– John Imbrie var en av de tre forskere som i 1976 kom med det endelige beviset.  De viste at det er forandringer i jordens bane og jordaksens helning som skaper istider, og som får dem til å forsvinne igjen. I boken som han skrev sammen med sin journalistdatter Katherine, får vi den fengslende historien om oppdagelsen av istidene og den faglige kampen rundt forklaringene.

– Særlig viktig er fortellingen om hvordan den serbiske matematikeren Milutin Milankovich på begynnelsen av 1900-tallet beregnet hvordan jordbaneforandringer kan skape klimaendringer. Milankovich møtte stor motstand fra datidens geologer. Og det var altså først i 1976 at Imbrie og kollegaene hans beviste at han hadde rett.

– Boken er en spennende skildring av hvordan vitenskapelige gjennombrudd skjer.

Hvilken bok vil du anbefale for en som har lyst til å sette seg inn i faget ditt?

– Mitt fag er fortidens klimaendringer – paleoklima, men det handler også om  hvordan vi kan skille mellom menneskeskapte og naturlige endringer. William «Bill» Ruddiman har skrevet en flott og lettlest lærebok i paleoklimatologi: Earth’s Climate, Past and Future. Boken bruker vi på kurs i paleoklima ved Universitetet i Bergen. Ruddiman arbeidet forresten i samme fagmiljø som John Imbrie ved Columbia University i New York.

– Boken burde være obligatorisk lesning for de kunnskapsløse geologene som stadig okker seg i media over at klimaforskerne ikke tar hensyn til geologisk kunnskap om fortidens klima – noe som selvsagt ikke stemmer.

– Her blir naturlige klimaendringer og deres drivkrefter beskrevet på en pedagogisk måte. Metodene som brukes til klimarekonstruksjon og klimasimuleringer med modeller, blir forklart på en fin måte med glimrende illustrasjoner. Ruddiman er geolog og nestor i faget. Og når slike hjelpemidler finnes, har man  ingen unnskyldning for kunnskapsløshet.

Hvilken fagbok vil du ikke anbefale?

– Det er skrevet mange kjedelige og uengasjerende lærebøker – som i mangel av noe bedre har blitt påtvunget studenter opp gjennom årene. Selv husker jeg en dødskjedelig lærebok i mineralogi, hvis forfatter er dypt fortrengt, og som sikkert var med på å drive meg vekk fra den tradisjonelle berggrunnsgeologien og over i, for meg, mer spennende og dynamiske emner og forskning.

– Boken hadde et grått omslag, alle figurene var små og grå, og innholdet så tørt at det var en lidelse å komme gjennom. Det ble ikke det emnet som gav meg min beste karakter.

– Det finnes sikkert bedre lærebøker nå for tiden, men kanskje er det en viss lutring i å skulle streve seg gjennom slike fagbøker i studietiden.

– I tillegg er det en god del verdiløs litteratur om klimaendringer som gis ut, ofte på egne forlag, av de såkalte klimaskeptikerne, også her i Norge. De kan vel egentlig neppe kalles fagbøker. Et eksempel er Per Engene og Göran Tullbergs bok: Klimaet – vitskap og politikk. For meg blir slike bøker et bevis på at det ikke er nok å skrive i en naturfaglig sjanger, man må forstå emnet til bunns og kunne faglitteraturen, uten å velge ut tilfeldige resultat som skal stemme med det en mente fra før. Engene og Tullbergs bok er et trist eksempel på manglende faglighet.

– Et godt alternativ for de som vil ha enkel tilgang til faglitteraturen er David Archers bok: Global warming – understanding the forecast. Archer, som en av verdens fremste geokjemikere, har skrevet en god bok som kan forstås uten nevneverdige forkunnskaper.

Er du litt lite ambisiøs og tar løpeturen i et moderat tempo, er det bare bra. Det er nemlig sunnere enn hard løpetrening, ifølge DR Kunnskap.

– De som spurter rundt i parken, har samme dødelighet som de som bare sitter hjemme. Det er et viktig budskap, sier hjertelege Peter Schnohr.

Forskningsresultatet er publisert i Journal of American College of Cardiology.

Ikke for lenge, heller

Den nye forskningen bygger på den store Østerbroundersøkelsen.

Forskerne fulgte 1098 løpere i alderen 20 til 86 år gjennom en periode på 12 år. Dessuten har de fulgt 413 personer som ikke trente.

Løpere som holdt seg under åtte kilometer i timen og løp i mindre enn to og en halv time til sammen per uke, hadde 78 prosent større sannsynlighet å overleve 12-årsperioden enn de som ikke trente. De mest ambisiøse løperne – som løp i mer enn elleve kilometer i timen i mer enn fire timer i uken – hadde samme risiko som de som ikke trente.

Løpere lever seks år lenger

– Hvis man trener for mye, er det ikke bare unødvendig, det er kanskje skadelig, sier Peter Schnohr til LiveScience.

Til DR Kunnskap sier han at Østerbroundersøkelsen viser at løpere generelt lever seks år lenger enn andre. Men det er ikke mulig å sette et presist tall på økningen for de som trener moderat.

Forskere mener at balansen mellom for lite og for mye trening kan beskrives med en U-kurve. Ingen trening er ikke bra, moderate mengder trening er bra, og for mye trening heller ikke bra.

Solid konklusjon

Den nye studien stemmer godt med tidligere forskning, forteller Karol Watson, som leder forskningen om forebygging av hjerteproblemer ved University of California, Los Angeles.

– Mennesket er ikke skapt til å løpe maratonløp hver eneste dag, og vi trenger ikke trene slik for å leve lenge, sier Watson til LiveScience.

Watson har ikke vært involvert i den nye studien. Hun forklarer at maratonløpere generelt har god hjertehelse. Men at moderate løpere ofte lever lenger.

Referanse:

Peter Schnohr mfl: Dose of Jogging and Long-Term Mortality The Copenhagen City Heart Study, Journal of the American College of Cardiology (2015), DOI: 10.1016/j.jacc.2014.11.023 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Som et ledd i forsøket på å legitimere pelsdyroppdrett gir pelsdyrnæringen inntrykk av at dyrene er sikret god velferd ved å innføre et velferdsprogram kalt Welfur.  

«Målet med WelFur-prosjektet er å innføre et sertifiseringsprogram som vil sikre god dyrevelferd på alle pelsdyrgårder i Europa,» heter det på nettsiden til Norges Pelsdyralslag.

Dyrevernalliansen er eneste instans i Norge som har påpekt Welfurs svakheter.

Dette i sterk kontrast til Pelsdyrutvalget, som kun omtaler Welfur som positivt tiltak for å oppnå velferdsmål, og unnlater å belyse opplagte svakheter. En hovedgrunn er trolig at utvalgsmedlemmet Steen Møller er en av hovedforskerne i Welfur-prosjektet.

Metoden uegnet for pelsdyr

Welfur er utviklet av European Fur Breeders Association (EFBA), som baserer sertifiseringen på opplegget til EU-programmet Welfare Quality. Men dette programmet er utformet for produksjon av mat, ikke pels. Målemetoden for hva god dyrevelferd innebærer, er derfor også kalibrert med forbrukernes forventninger.

Welfare Quality omhandler beitedyr, som for eksempel gris, storfe og fjørfe. Beitedyr har andre dyrevelferdsbehov enn mink og rev, som jo er rovdyr. Metoden er derfor ikke egnet for vurdering av velferden til rovdyr, og heller ikke til pelsdyroppdrett.

Fravær av sykdom er ikke nok

Målemetodene i Welfur-systemet er basert på indikatorer for tilstanden til dyrene, isolert fra det miljøet og de omgivelsene de er plassert i. Da tas det for gitt at rev og mink kan trives og ha et godt liv i trange bur. Hva som må antas å være god fôring er kanskje det minst problematiske. Men hva med helse? Betyr god helse kun fravær av målbare sykdommer? Og hvor god kan helsen egentlig bli så lenge dyrenes liv preges av sitt trange fangenskap? Hva med den mentale helsen?

God trivsel kan være et kriterium for om dyret har god mental helse. Trivsel er knyttet til det tredje og fjerde punktet som skal måles, nemlig godt levemiljø og adekvat adferd. Hva som regnes som godt levemiljø og adekvat atferd hos dyr er det ulike syn på. Og hva betyr adekvat atferd? At dyrene oppfører seg slik dyreeier ønsker og ikke viser synlige tegn på mistrivsel og lidelse, men tilsynelatende tilpasser seg livet i fangenskap?

Det er stor avstand mellom det som oppfattes som adekvat adferd og den atferden rovdyr er naturlig er tilpasset til. Hvor godt trives dyrene i pelsnæringen når de hele livet sitt må oppholde seg i forholdsvis trange bur uten mulighet til fysisk og mental utfoldelse? Kan noen virkelig tro at reven og minken opplever at de har et godt liv i bur?

Dyrevelferd

Begrepet dyrevelferd er blitt et honnørord for politikere, kontrollmyndigheten Mattilsynet og for landbruksnæringen. Det ser ut til at forsikringer om at dyrevelferden er god, er tilstrekkelig til å berolige både politikere og forbrukere.

Men hva er innholdet i begrepet?

En vanlig definisjon på dyrevelferd er dyrets opplevelse av egen livssituasjon. Pelsdyralslagets definisjon er i tråd med denne: «Dyrenes opplevelse av egen tilstand med hensyn på dets forsøk på å mestre sitt miljø».

Men foreløpig finnes ikke metoder for å gi oss god nok innsikt i dyrs følelser og opplevelser. Følelser og opplevelser kan ikke måles, verken hos mennesker eller andre dyr. Derfor har man kommet fram til visse målbare indikatorer, for eksempel hvordan dyret oppfører seg og handler. De få indikatorene gir ikke tilstrekkelig informasjon. Økonomiske interesser i næringene avgjør også hva som blir et felles syn på hva som er akseptabelt dyrehold.

Et godt liv umulig i bur

Dyrene i pelsnæringen er spesielt utsatte, i trange bur og totalt uten mulighet til å kunne utfolde seg. Welfurs snevre indikatorer for god dyrevelferd passer inn i et snevert burliv: Fravær av enkelte målbare sykdommer, skader og adferdsforstyrrelser.

Disse indikatorene er kostnadseffektive og tilpasset burholdet, men slike indikatorer favner ikke dyrevelferdsbegrepet i loven vår.  

WelFur-prosjektet vil ikke bidra til å gi rev og mink et bedre liv. Welfur  tas i bruk av næringen kun som et forsøk på å hindre nedleggelse. Velferden forbedres ikke, den bare hvitvaskes.