«Hvorfor skal vi bruke mye kapasitet på å sette ham i et fengsel her oppe i stedet for å bare fly ham ut igjen.»

Det sier en ansatt i Oslopolitiet, en av kildene i et forskningsprosjekt om innvandring og kriminalitet.

Prosjektleder Katja Franko ved Universitetet i Oslo mener forskningen tydelig viser hvordan straff og utvisning blandes stadig mer sammen i politiets hverdag. Sammenblandingen mellom lovverkene knyttet til kriminalitet og migrasjon har fått navnet «krimmigrasjon» internasjonalt, men det er gjort lite forskning på dette i Norge.

– De vi har intervjuet sier de stadig skifter spor, mellom straff og forvaltning, sier kriminologiprofessoren.

– Gir dårligere rettssikkerhet

Kriminelle blir utvist, og uønskede innvandrere blir behandlet som kriminelle.

Utvisning er ikke definert som straff i det norske lovverket, men brukes i praksis som det. Det kan ha alvorlige konsekvenser, mener Franko.

– Det gir dårligere rettssikkerhet for folk. I straffesaker kan du nekte å forklare deg for politiet, og du har rett til advokat. Den som utvises har ingen slike rettigheter, sier hun.

– Når det gjelder straff, er vi bevisste på menneskerettighetene. Men mye mindre ved utvisning, hevder Franko.

Billigere å utvise enn å fengsle

Forskerne bak prosjektet intervjuet 64 politifolk og ansatte i politiet, politidirektoratet og justisdepartementet.

De melder om at de som jobber med innvandrere har en svært pragmatisk tilnærming til straffelov og utlendingslov.

Norske fengsler fylles opp av utlendinger, i 2013 var en tredjedel av de innsatte og seks av ti varetektsfengslede utenlandske statsborgere. Det koster penger.

En ansatt i Politidirektoratet sier det slik:

«Det er en ganske ressurseffektiv måte å håndtere disse sakene på, å få utvisningssak og uttransport. (…) Skal du gjennom straffesak så er det mye mer omstendelig prosess, pluss at du kan ende opp med en straffesak og en dom som koster masse penger.»

Ved å bruke utlendingsloven i stedet for straffeloven, kan utlendinger sendes ut fordi de mangler papirer, i stedet for at de må dømmes for kriminaliteten de er mistenkt for.

Kriminelle koster milliarder

I en rapport som kom i fjor, regnet Politidirektoratet på hvor mye kriminelle utlendinger koster politiet, domstolene og Kriminalomsorgen.

De 24 kriminelle utlendingene de så nærmere på var registrert med alt fra tre til 47 rettssaker, og kostet i snitt mer enn 800 000 kroner hver. Med tusenvis av uttransporterte kriminelle kan summene bli flere milliarder.

Konklusjonen er at politiet vil sende ut kriminelle utlendinger raskere etter at de er straffet for å spare penger, ifølge NRK.

– Vi ser nå at det er absolutt mest samfunnsøkonomisk å sende ut de som også har begått kriminalitet – og det raskere enn vi gjør i dag. Det kan spare samfunnet for store summer, sa fagdirektør i Politidirektoratet Atle Roll-Matthiesen til NRK.

– Det finnes veldig mange gode grunner for å intensivere arbeidet med å returnere de kriminelle utlendingene raskere enn vi gjør i dag. Blant annet fordi vi ser at det har en preventiv effekt. Det er forebyggende, for de blir hindret fra å begå ny kriminalitet i Norge når de er sendt ut av landet.

Utvisning som tilleggsstraff

Antallet utvisningssaker er blitt fordoblet de siste fem årene, fra om lag 2500 saker i 2009 til mer enn 5000 i 2013.

Det finnes ikke tall på hvor ofte utvisning brukes i stedet for straff.

Men Franko har flere eksempler. I en aksjon mot det åpne rusmiljøet i Oslo ble det opprettet straffesak mot bare ni av flere enn 500 pågrepne. De fleste ble utvist.

«En kjempesnøball som bare ruller og ruller», kaller en av kildene i forskningsprosjektet økningen i utvisninger.

Utvisning kan svi mer enn straff for kriminelle. Selv om det ikke offisielt er definert som straff, er utvisning er en sentral del av «statens pinepåføring», ifølge Franko.

Ofte oppleves utvisningen som en tilleggsstraff etter soning i norske fengsler.

«Norge er en honningkrukke»

Kriminelle utlendinger utvises i stedet for å havne i fengsel. Men Franko ser tegn til at det går andre veien også, at uønskede innvandrere i stadig større grad blir behandlet som kriminelle.

Andre forskere har tidligere pekt på en økt kriminalisering og mistenkeliggjøring av utlendinger.

For å kontrollere uønsket migrasjon, bruker myndighetene virkemidler som før var forbeholdt straffesystemet, forklarer Franko.

– Politiet beskriver Norge som en honningkrukke, som man må holde dem unna, sier hun.

– Myndighetene bruker straff for å kunne utvise EU-borgere, særlig rumenere.

EØS-borgere har rett til å være i Norge i tre måneder av gangen. Mange ønsker dem likevel ikke i landet. Det har vært lange diskusjoner om dem som krysser riksgrensen for å tigge.

Regjeringen vil innføre tiggeforbud i år, noe Oslopolitiet er fornøyd med. Politiet har tidligere rapportert at tigging øker kriminaliteten i Oslo, skriver Aftenposten.

Lommetyver sendes ut

Foreløpig er det lov å tigge mange steder i landet. Blir utenlandske tiggere grepet i lovbrudd, kan de derimot utvises med loven i hånd.

Lommetyverier og annen mindre alvorlig kriminalitet kan være nok for å bli utvist. Mens praksis før var å skrive ut en bot og la folk gå, er terskelen blitt lavere for å utvise, mener Franko.

I politiets lommetyveriprosjekt i Oslo var 95 prosent av de pågrepne utenlandske statsborgere, flest rumenere. Mange ble utvist rett etter sonet dom.

Politiet ser utvidete strafferammer som et viktig verktøy for å sørge for at utlendingene ikke kommer tilbake til landet når de først er utvist. Strafferammen for å komme tilbake etter å ha blitt utvist økte nylig fra seks måneder til to år.

Eget fengsel for utlendinger

Samtidig blir behandlingen av straffedømte og irregulære migranter likere. Politiets utlendingsinternat på Trandum ligner et fengsel, mener Franko. Internatet er for utlendinger med uklar identitet og for asylsøkere og kriminelle utlendinger som skal sendes ut av landet.

Det er også opprettet et eget fengsel for utlendinger på Kongsvinger.

Det er villet politikk å øke antallet uttransporteringer. Mye tyder likevel på at det har gått mer ut over asylbarn enn kriminelle, melder Bergens Tidende.

Både Kristelig Folkeparti og Venstre har reagert sterkt på det, skriver Aftenposten, for i asylavtalen fra 2013 ble det slått fast at kriminelle i større grad skulle sendes ut og at barn i større grad skulle vernes.

Mangler oversikt på høyt nivå

Praktiske hensyn ser ut til å veie tyngre enn juridiske prinsipper når utvisning og straff blandes sammen. Det er politifolk og de som behandler saker i utlendingsforvaltningen som gjør vurderingene.

– Det overrasket meg at dem som jobber høyere oppe i systemet ofte ikke er klar over omfanget. Dette er en utvikling som først og fremst skjer i praksis, sier Franko.

Økt bruk av utvisning blir likevel lagt merke til hos politikerne, i hvert fall hos justisminister Anders Anundsen i Fremskrittspartiet:

«Jeg har opplevd at vi nå for så vidt har fått en dreining i den retningen at en i større grad bruker utvisningsmuligheten for å hindre at en gjentagende ganger kan komme tilbake og utføre alvorlig kriminalitet. Det viser også statistikken /…/ med tanke på antall utvisningssaker siden 2007, hvor antallet er økt vesentlig. Det betyr også at politiet er mer bevisste på at en har det som virkemiddel i sin såkalte verktøykasse. Jeg oppfatter at politiet bruker det så hyppig som de kan, og jeg tror vi også kan forvente en fortsatt økning av det», sa han på Stortinget i desember 2013.

To straffesystemer

Franko er kritisk til at valget mellom utvisning eller straff i stor grad blir et spørsmål om skjønn, uten at det har vært en mer prinsipiell diskusjon om endringene.

– Normer og tanker om rettferdighet ligger til grunn for strafferetten, ikke hvilke ressurser man har til rådighet. Her virker det som det er motsatt, sier hun.

I tillegg til manglende rettssikkerhet for den enkelte, er det viktig at vi bruker lovene til det de er ment for, mener Franko: Straffeloven for straff, og utlendingsloven for å regulere migrasjon.

– Slik det er nå, er vi i ferd med å skape to straffespor, et for nordmenn og et for utlendinger, sier hun.

forskning.no har vært i kontakt med justis- og beredskapsdepartementet, men politisk ledelse der prioriterer ikke å kommentere forskningsresultatene.

Referanse:

Katja Franko Aas: Bordered penality: Abnormal justice and the precarious membership. Punishment & Society, desember 2014, vol. 16, no. 5. Sammendrag.

Les mer om forskningsprosjektet: Kriminalitetskontroll ved Europas grenser

Det kommer stadig mer forskning som peker mot tarmbakteriene våre som medvirkende til kroppens helsetilstand. Flere studier som forskning.no skrev om ifjor tyder på en sammenheng mellom en uheldig mageflora, og fedme, blant annet en der mus fikk antibiotika tidlig i livet og ble fete senere.

Det er også funnet kobling mellom bestemte forhold i tarmfloraen, og autisme og allergier, for å nevne noe.

En ny studie har undersøkt hvordan en type bakterier i magen på unge mus skapte immunreaksjoner som de man kjenner fra autoimmune sykdommer som systemisk lupus erythematosus og systemisk sklerose.

Påvirket

- Studien vår viser hvordan tarmhelsa i unge dyr kan knyttes til autoimmun sykdom når de blir eldre, sier en av forskerne, Dirk Elewaut. Han er professor ved Ghent University Hospital i Belgia.

Bakteriene det her gjelder, kalles segmenterte filamentøse bakterier. De finnes i magen på mange dyr, som mus og rotter, men også mennesker.

Det var når det ble mye av disse bakteriene at immunresponsen kunne oppstå. Bakteriene utløste forandringer i lymfevevet i magen, og dette igjen gjorde at musene selv begynte å produsere antistoffer som angrep deres egne celler.

Studien ble publisert i The EMBO Journal.

Variert mageflora er bra

En studie av irske eldre, som ble publisert i Nature i 2012, gir et signal om hvor viktig det er med en variert bakterieflora i tarmen. 

– En variert mageflora er essensiell. Det er den som gjør deg i stand til å bryte ned mat, frigjøre næringsstoffer fra maten, og kommunisere effektivt med immunsystemet, sa Ian Jeffery på en pressekonferanse den gangen, i sammenheng med at studien ble publisert. Han var av studiens medforfattere.

Forskerne undersøkte også hva de 178 personene aldrende irene spiste. Konklusjonen ble at de som hadde en mer variert diett, med mer frukt, grønnsaker og grove kornprodukter, også hadde mer variert bakterieflora. De hadde dessuten en bedre allmenntilstand, sammenlignet med de eldre som fikk i seg mer ensformig mat.

Referanse:

Commensal microbiota influence systemic autoimmune responses. The EMBO Journal, 19. januar 2015

– Foreløpig har vi nøydd oss med å fastslå at denne fiskeøgla tilhøyrer slekta Phalarodon, utan å knyta den til nokon art, seier professor Jørn Hurum ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo (NHM).

– Vi meiner det trengst meir data, og det reknar vi med å ha etter to år til med utgravingar.

Han er kjent som forskaren bak Ida-fossilet, og det er ikkje fyrste gongen han har takka støttespelarar og samarbeidspartnerar med å kalla opp fiskeøgler etter dei.

Vitskapleg krangling

Det var Oljedirektoratet (OD) som finansierte ekspedisjonen i 2008 der Hurums professorkollega Hans Arne Nakrem frå NHM grov ut fossilet som seinare fekk arbeidstittelen Oda. Det er det fyrste heile fiskeøglefossilet som er gravd ut på Edgeøya, den tredje største øya på Svalbard.

– Dei fyrste fossila av liknande fiskeøgler vart funne av ekspedisjonar leia av den finsk-svenske polarforskaren Nordenskiöld, i 1864 og 1868 i Isfjorden. Men fordi Edgeøya er så vanskeleg tilgjengeleg, har det ikkje vore gjort systematisk fossiljakt her.

– Før dette fossilet vart funne, fantest berre mindre delar av fossil. Resultatet har vore tiår med vitskapleg krangling, der artar og fossilfragment har vorte flytta inn og ut av slekter og artar, seier Hurum.

Fingerknoklar og ryggvirvlar

Han fortel at slike diskusjoner er ein del av kvardagen når paleontologane skal prøva å rekonstruera økosystem som er hundrevis av millionar år gamle.

– Zoologane berre ler av oss når vi opprettar nye artar på bakgrunn av eitt einaste individ, som ikkje alltid er fullstendig ein gong.

– Men vi er tvungne til å jobba med det vi har tilgjengeleg, og det er som regel mangelfullt. Så det vert å samanlikna fingerknoklar og telja ryggvirvlar, og så vurdera kva som kan skuldast naturleg variasjon innan ein art.

– Å finna eit så fullstendig fossil som Oda er nesten som å vinna i Lotto. Plutseleg har vi eit individ som viser kva ryggvirvlar og fingerknoklar som høyrer saman, seier Hurum.

Grava ut fleire fossil

Han reknar med at Oda vil bidra til å gjera tilhøvet mellom dei tidlegare fossila frå Svalbard klarare, men lovar at det er meir på gang. Han har tidlegare leia åtte utgravningar etter fiskeøgler frå den geologiske perioden jura (200 millionar–145 millionar år sidan).

– Men i fjor sommar kartla vi ei rekkje fossil i eit rikt område på Svalbard frå trias, perioden før jura og den perioden Oda er frå. I år og til neste år skal vi grava ut fleire av desse fossila.

– Når dei vert beskrivne, vil vi ha kome mykje lenger i kunnskapen om fiskeøglene frå trias på Svalbard, som skiljer seg frå øgler frå same periode frå Nord-Amerika og Europa, seier Hurum.

Referanse:

Hurum m.fl: The first recovered ichthyosaur from the Middle Triassic of Edgeøya, Svalbard (pdf), Norwegian Petroleum Directorate Bulletin 11/2014.

Det meiner professor Stig Tenold ved Norges Handelshøyskole, som har sett på korleis den maritime arbeidskrafta i Noreg er blitt påverka av den auka globaliseringa etter 2. verdskrig.

– For mange vil det umiddelbare svaret på dette spørsmålet vere at filippinske sjøfolk har erstatta norske sjøfolk. Bildet er likevel meir nyansert enn som så. Vi har lukkast med ei omstilling som mange andre land aldri har klart, seier Tenold.

Den maritime næringa har gjennomgått store endringar i løpet av dei siste 70 åra, men Tenold meiner konsekvensane for den norske arbeidsstyrken i næringa likevel har vore mindre enn ein kunne frykte.

– For det første spelte olje- og gassnæringa ei avgjerande rolle. Dei tok opp mange av sjøfolka som blei ledige, og dette var arbeidskraft som var etterspurt. Dei hadde ein sterk maritim kompetanse som næringa var heilt avhengige av, seier Tenold.

Ingen permanent karriereveg

Frå midten av 1960-talet og fram til slutten av 1980-talet blei talet på norske sjømenn redusert frå over 50 000 til under 20 000.

Likevel meiner Tenold at dette er ein nedgang som har vore relativt uproblematisk.

– For ein stor del av dei som segla i handelsflåten var dette ingen permanent karriereveg. Dette var personar som for ein kortare periode ville ut for å sjå verda. Men det er klart at det også her er utfordringar no. Skipsfarten var redninga for mange skuletrøytte ungdommar.

– Det er mykje vanskelegare for ungdommar å satse på denne karrierevegen i dag, seier professoren.

Mindre dramatisk

Inntoget av utanlandske sjøfolk på norske skip har også vore mindre dramatisk enn ein kunne frykte, hevdar Tenold.

– På 1950- og 1960-talet var dei fleste utlendingane som arbeidde i Noreg sysselsette på norske skip. Utanlandske sjøfolk, først frå Danmark og så frå Spania, var viktige fordi dei fungerte som svingkapasitet.

– Utlendingane vart henta inn som arbeidskraft når det var nødvendig, men samstundes var det dei som måtte gå først når det blei snakk om effektivisering, seier Tenold.

Tenold viser til 1950- og 1960-talet då andelen utanlandske sjøfolk auka markant.

– Problemet i denne perioden var at tilgangen på norske sjøfolk var svært avgrensa. Tilstrøyminga av utanlandsk arbeidskraft var heilt naudsynt for at den norske flåten kunne vekse vidare. Drivkrafta var ikkje å spare pengar – dei fekk like mykje i løn som dei norske sjøfolka, seier Tenold.

– På 1980-tallet, med utflagging til framandflagg og etableringa av Norsk Internasjonalt Skipsregister, fekk ein høve til å tilsette utlendingar på lokale vilkår, og først då vart den norske sjømann utkonkurrert på pris. Då var offshore-næringa god å ha, seier Tenold.

Kompetanse forsvinn

At ting har gått betre enn ein kunne frykte, betyr likevel ikkje at Tenold ikkje ser store utfordringar for næringa.

– Den kanskje største utfordringa er at vi er i ferd med miste noko av den maritime kompetansen. Sjøfolka som gjer landkrabbar av seg har mykje nyttig kunnskap om skip og hamnar.

– For eit høgkostland som Norge har høg kompetanse vore ein heilt avgjerande konkurransefordel, seier Tenold.

Referanse:

Tenold: Globalisation and Maritime Labour in Norway after World War II (pdf), discussion paper, Norges Handelshøyskole 2014.

Dei driv forsking i verdsklasse, er ivrige nettverksbyggjarar og er opne for nye vågestykke kor som helst i verda.

Slik er idealakademikaren, slik Rebecca Lund finn han i si undersøking av konsekvensane av den såkalla innstegsordninga, ei ordning som skal sørge for eksellens i forskinga, og at institusjonane rekrutterer dei aller beste forskarane. 

– Det blir hevda at det er mogleg for alle å bli ein toppforskar, berre ein jobbar hardt nok. Men i praksis er det lettare for menn enn for kvinner å oppfylle krava, seier forskar Lund, som har vore oppteken av kjønnsperspektivet i innstegsordninga.

Ho meiner at stereotype forventningar til kvinner og menn og ulik tilgang til uformelle nettverk gjør det vanskeleg for kvinner enn for menn å bygge CV-en som krevjast for å få tilgang til innstegsstillingane.

Utgangspunktet for studien er hennar eigen arbeidsplass, Aalto-universitetet i Helsinki, og bakgrunnen er Stortingets ja til ei prøveordning med såkalla innstegstillingar for forskarar.

Idealakademikaren

I styringsdokumenta til innstegsordninga på Aalto-universitetet finst ei førestilling om idealakademikaren, som alle forskarar bør strekke seg etter, ifølgje Lund.

Liisa, ein av forskarane som Lund intervjua til studien, beskriv idealakademikaren slik:

«Du må være god innen alle områder innen akademisk arbeid. Både forskning og undervisning. Men forskning er det som teller, og det er meningen at du skal publisere i mange gode tidsskrifter, så klart. Og for det meste jobbe med internasjonale kollegaer, du vet, ingenting som har med Finland å gjøre teller. Og du bør skrive på engelsk. Det er nødvendig å drive “networking” med forskjellige av de beste universitetene sånn at det ser bra ut og ser ut som du gjør forskning i verdensklasse.»

Vektlegginga av eksellens, som er nært knytt til førestillinga om idealakademikaren, blir sett i samanheng med ein bestemt type maskulinitet, ikkje ulik den ein finn innanfor multinasjonale konsernleiingar, hevdar Lund.

Det inneber total forplikting til organisasjonen sine mål.

Få kvinner i innstegsstillingar

Å vie heile livet til karrieren er med andre ord ein føresetnad for å bli ein suksessrik juniorforskar i innstegsordninga.

– Det er noko mange kvinner under 40 ikkje kan, hevdar Lund, og viser til at kvinner tek ut størsteparten av foreldrepermisjonen og er dermed meir borte frå arbeidet enn menn. Kvinner er også i fleirtal blant dei deltidstilsette i akademia, og har meir undervisningsansvar.

Det viser seg at det også er svært få kvinner blant forskarane i innstegsstillingar på Aalto-universitetet. I åra 2000 til 2011 tilsette universitetet 85 forskarar i innstegsstillingar. Berre 18 prosent av søkjarane var kvinner, og 16 prosent av stillingane gikk til kvinner. Til samanlikning utgjer kvinner om lag halvparten av stipendiatane i Finland.

Kriterium i favør av menn

I den norske prøveordninga skal kandidatane til innstegsstillingar tilsettast mellombels i seks til sju år og bli evaluert undervegs etter bestemte kriterium.

Dei som oppfyller krava, skal få fast tilsetting ved utløpet av perioden, enten som førsteamanuensis med høve til opprykk som professor eller i ei forskar- og undervisningsstilling.

Førebels er det snakk om 300 stillingar, men det følgjer ingen ekstra bevillingar med.

Det er særleg punktet om at det ikkje skal ha gått meir enn fem år sidan dei som søkjer innstegsstillingane disputerte, som har blitt møtt med kritikk.

Senter for kvinne- og kjønnsforsking i Bergen hevdar at ein slik regel kan vere lite fordelaktig, særleg for kvinner:

«Dette vil for mange kandidater være en periode i livsløpet med fødsler og omsorg for små barn – en fase som generelt legger større beslag på kvinners tid, arbeidskraft enn menns. 5-årsrgelen vil følgelig kunne påvirke kvinners publiseringsevne mer negativt enn menns, og også hemme kvinners progresjon i forhold til de øvrige kriteriene som kandidatene eventuelt måles etter», uttalar dei til universitetsbladet På høyden.

Andre forventningar til kvinner

Lund hevdar at det i tillegg ofte er større forventingar til at ei kvinne skal bidra med omsorgsarbeid, også på arbeidsplassen.

Ein mannleg forskar ho intervjua fortalde korleis dei unge kvinnene på instituttet bidrog til å skape fellesskap, gjennom kaffi og kake-samlingar ein gong i veka.

Når desse kvinnene ikkje var tilstade, til dømes fordi dei var i mammapermisjon, gikk dei andre tilsette tilbake til å lukke dørene og halde seg for seg sjølv.

– Sjølv om han syntest det var synd, tok han likevel ikkje sjølv initiativ til slike samlingar. Han var for opptatt av arbeidet sitt, seier Lund.

Usynleg arbeid

Ho trur at forventingane om at kvinner tek større ansvar for det usynlege arbeidet kan gjere det vanskelegare for kvinner å finne tid til å skrive og publisere.

– Skiljet mellom synleg og usynleg arbeid fell også saman med førestillingar om maskulinitet og feminitet. Sjølv om kvinner kan ta del i typiske maskuline gjeremål og omvendt, blir kjønnsstereotypiane reprodusert på subtile og ofte umedvitne måtar, seier ho.

Undervisning tel mindre

Lund er kritisk til evalueringssystemet som innstegsstillingane er basert på. Fokuset på målbare og objektivet kriterium legg føringar for kva for akademisk arbeid og erfaring som blir vektlagt, og indirekte kva for arbeid som ikkje tel, hevdar ho.

– Å publisere i anerkjende tidsskrift er viktig for ein forskar, men det er på langt nær det einaste ein forskar gjer. Mange kvinner bruker meir tid på å undervise og rettleie studentar, sjølv om dette har mindre verdi i evalueringane. Dette arbeidet blir difor usynleg.

– For at nokon kan vere idealakademikarar må nokon andre undervise, planlegge pensum, følgje opp studentar og gjere omsorgsarbeidet – på universitetet så vel som i heimen, seier Lund.

Konflikt mellom vil og bør

Fleire av forskarane Lund intervjua fortalde at det dei «bør» gjere dersom dei vil ha ei karriere, ofte er i strid med det dei «vil» gjere som forskarar.

Til dømes:

– Forskarar blir oppmuntra til forskingsopphald i utlandet. Men skal ein da velje mindre kjende universitetet som har det beste forskingsmiljøet for det ein sjølv er mest interessert i, eller det prestisjefylte universitetet, sjølv om forskingsmiljøet der er mindre relevant?

– Å velje det prestisjefylde universitetet ser jo best ut på CV-en.

Kritiske blogginnlegg

Lund fortel at forskarane på Aalto-universitetet hadde ulike strategiar andsynes idealakademikaren og eksellens-tenkinga.

Nokon omfamna det, nokon brukte det instrumentelt utan å ta det for god fisk, medan andre viste openlys motstand – gjennom til dømes kritiske seminar og blogginnlegg.

Uansett tilnærming blir alle forskarar stilt til ansvar overfor det.

– Om ein som forskar ikkje deltek nok i dei aktivitetane som får utteljing, får ein rett og slett ikkje jobb i akademia, seier Lund.

Akademiske maktkampar

Ifølgje forskaren er standardane for kva som blir rekna som akademisk kvalitet eit produkt av maktkampar.

– Det ligg makt i å definere kva som skal telle som akademisk kvalitet. Idealakademikaren er eit produkt av desse maktkampane, men blir framstilt som nøytral kunnskap og objektive standardar, seier ho.

– Forskarar, inkludert meg sjølv, blir fanga i ein illusjon at det berre er meritter og evner som avgjer i konkurransen om stillingar og finansiering, sjølv om vi veit at det ikkje er så enkelt.

Referanse:

Rebecca Lund. Akademia. “Idealakademikeren” og kvinnelige akademikeres hverdag i I hjertet av velferdsstaten. En invitasjon til institusjonell etnografi, Karin Widerberg (red.). Cappelen Damm, 2015. Sammendrag. 

Sannsynligvis er problemet med nettbrett at lyset fra LED-lamper er blått. Dette er ikke så heldig for våre stakkars prehistoriske hjerner.

Det blålige lyset fra mobilen, nettbrettet, flatskjermen eller laptopen forstyrrer nemlig hjernens naturlige, kjemiske balanse når det kommer til søvn.

Melatonin

Melatonin er søvnhormonet i kroppen. Mens det er dag og man skal være våken, er det lave melatonin-nivåer i kroppen. Produksjonen av melatonin påvirkes blant annet av hvor mye dagslys vi utsettes for. Når det blir mørkere, startes produksjonen opp igjen, og melatonin-nivåene går opp.

• Les også: Hvorfor strekker man seg om morgenen?

Både dagslys og skjermlys er lys med blå bølgelengde, så teorien er at skjermlyset ”lurer” kroppen til å tro at det ennå ikke er natt. Dermed kommer ikke melatonin-produksjonen i gang når den skal.

En nylig publisert studie gir flere bevis for at nettbrett på senga ikke nødvendigvis er noen god idé.

Bok på nettbrett vs. papirbok

Studien er publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS), og beskriver et eksperiment som foregikk over to uker.

14 unge voksne bodde og levde i kontrollerte omgivelser over 14 dager. Rommene de oppholdt seg i hadde like lysforhold, og alle forsøkspersonene levde etter det samme døgnmønsteret.

Forsøkspersonene var delt inn i to grupper: Den ene gruppen skulle lese fra en papirbok før sengetid, mens den andre gruppen leste fra nettbrett med bakgrunnsbelysning (ikke en e-bok uten lys). Begge gruppene leste den samme boken, så fiksjonsvalget ikke skulle spille noen rolle.

• Les også: Hvor lenge kan et menneske gå uten søvn?

De ble testet på mange forskjellige måter underveis i eksperimentet. Melatonin-nivåene ble undersøkt, hjerneaktivitet under søvnen ble målt og forskjellige objektive og subjektive mål på hvor trøtte personene var ble tatt, både på kvelden før søvn og på morgenen etter.

Forsøkspersonene skulle lese ganske lenge, i fire timer mellom 18 og 22 på kvelden. Både bokleserne og nettbrettleserne holdt lesestoffet i fastsatt lengde fra øynene.

Senere innsovning

Forskerne fant flere forskjellige søvn- og døgnrytmeforstyrrelser hos nettbrett-gruppen. De brukte lengre tid på å sovne, rundt 10 minutter, og var mindre trøtte på kveldene sammenlignet med bokleserne.

Samtidig fant de også at nettbrett-leserne produserte mindre melatonin, og at melatoninproduksjonen hadde bremset opp.

Nettbrettgruppen fikk også forskjøvet søvnrytme, og var trøttere om morgenen sammenlignet med den andre gruppen. Forskerne mener at lysforholdene kvelden før ikke kan påvirke morgentrøttheten, så dette hadde heller med forskyvningen av søvnrytmen å gjøre.

Nettbrettgruppen hadde også mye mindre REM-søvn (Rapid Eye Movement) enn bokgruppen. Mesteparten av REM-søvnen skjer i timene før oppvåkning, og forstyrrelser i REM-søvnen gjør folk mer morgentrøtte og slappere, ifølge studien.

4 timer?

Forsker Russell Van Gelder ved Universitetet i Washington, Seattle, har skrevet en kommentar til forskningsartikkelen i januar-utgaven av tidsskriftet PNAS.

Han mener denne nye studien er et viktig bidrag til kunnskapen om hvordan PC- og nettbrettbruk påvirker de daglige livene våre.

Han setter et lite spørsmålstegn ved leselengden i forsøket, og sier at 4 timer kanskje høres litt vel lenge ut. Likevel kan dette være ganske nære virkeligheten, hvis man også tar med andre skjermaktiviteter enn lesing, som TV, dataspill og mobilbruk blant ungdom, skriver Van Gelder.

• Les også: Ungdom som sover for lite har høyt fravær

Selv om menneskeheten har levd med elektrisk lys i over hundre år, og blir dermed utsatt for kunstig lys mens det egentlig er mørkt, har sannsynligvis ikke dette vært et problem før, spekulerer Van Gelder.

Lyset fra gamle glødepærer er mer gult-rødt, og det virker som om døgnrytmen vår ikke er så sensitiv for lys på denne bølgelengden.

Han konkluderer med å skrive at dette kan få følger for teknologiutvikling, og at resultater som dette kan påvirke retningslinjer for hvilken bølgelengde lys fra LCD-skjermer skal ha i fremtiden.

Søvnproblemer

Den nye studien føyer seg inn i en rekke av studier som beskriver hvordan nettbrett- og elektronikkbruk påvirker søvnvanene våre.

I 2007 kom flere studier som viste at ungdom sover dårlig på grunn av sms-skriving og chatting til langt ut på kvelden.

En studie fra 2011 konkluderte med at svært mange amerikanere ikke får nok søvn, først og fremst på grunn av mobil- og PC-bruk i senga.

Søvnmangel og -forstyrrelser kan også ha dårlige helsekonsekvenser. Flere og flere studier har undersøkt skiftarbeid og jobbing om natta. Nattarbeid øker sannsynligvis risikoen for brystkreft og det kan gi større sjanse for å legge på seg, og melatonin-nivåene kan kanskje spille en rolle i flere forskjellige helseplager.

Referanser:

Van Gelder: A tablet that shifts the clock. PNAS, januar 2015

Chang mfl: Evening use of light-emitting eReaders negatively affects sleep, circadian timing, and next-morning alertness. PNAS, desember 2014, doi: 10.1073/pnas.1418490112

De siste ukene har det vært såpeglatt på mange av veiene i landet. Saltbilene har måttet jobbe på høygir på enkelte strekninger.

Men veisaltingen påfører både planter, jordsmonn, drikkevann og biler store skader, derfor satte Vegdirektoratet igang prosjektet Salt smart for en tid tilbake.

Både politikere og foreninger har  tatt til orde for å fjerne saltet helt fra norske veier.

Totalt gikk saltforbruket ned fra 238 000 tonn i 2011 til 188 000 tonn i 2014, viser tall fra Statens vegvesen. Salt smart har noe av æren for det reduserte saltforbruket, men været er hovedårsaken, skriver Nationen.

• Les også: Bilførere kan sovne av lavfrekvent lyd

Dyrere for samfunn og trafikanter

Nå har svenske forskere utviklet modeller for å se på hele kostnadsbildet, hvis man endrer driftsstandarden på deler av veinettet om vinteren. På minussiden inngår ekstra kostnader ved ulykker og ekstra reisetid.

- Vi kan dermed beregne hva det kommer til å koste samfunnet og trafikantene hvis man endrer strategien for salting, brøyting og sandstrøing, sier Anna Arvidsson, forsker ved VTI, Statens väg- och transportforskningsinstitut.

Resultatene viser at de totale samfunnsøkonomiske kostnadene øker dersom man reduserer tiltak og veistandarden senkes. Overgangen fra en saltet vei til usaltet vei med snø eller is, øker risikoen for at det skjer ulykker, og ulykker utgjør de største kostnadsøkningene i alle sammenligningene.

Hensikten er ikke å spare penger

Men selv om de norske veimyndighetene ønsker å salte mindre, er ikke motivet å spare penger. Ønsket om reduksjon i saltforbruket kommer av miljøhensyn. De setter inn alternative, eller supplerende tiltak, som koster minst like mye.

- Hensikten er å redusere saltforbruket på spesielt utsatte strekninger, for eksempel langs innsjøer og langs spesielt sårbar vegetasjon, sier Kai Rune Lysbakken ved seksjon for vegteknologi hos Statens Vegvesen til forskning.no.

Senker ikke trafikksikkerheten

Tiltak for å redusere saltforbruket, resulterer ikke i redusert trafikksikkerhet, forsikrer han. 

Vegvesenet deler veiene inn i ulike kategorier, avhengig av hvilke veier som kan strøs med sand og hvilke som må holdes bare for snø og is. Sistnevnte veier må fortsatt saltes. 

- Men vi salter oftere og med mindre dosering enn før for å opprettholde trafikksikkerhet, forklarer han.

Mer brøyting og vinterkurs 

Mindre salting kan også oppnås ved å brøyte oftere, bruke riktig plog og salte til riktig tid. 

- Ofte kan samme effekt oppnås med lavere dosering av salt, sier Lysbakken.

Vegvesenet har derfor satset på å øke kompetanse hos entreprenørene som utfører salting og brøyting, og sendt dem på vinterkurs. 

Torgeir Leland ved byggherreseksjonen i Statens vegvesen bekrefter at det er lite penger å spare på mindre salting. 

- Jeg tror ikke vi vil spare noe som helst på mindre salting. Dette skyldes at vi må brøyte og strø med salt oftere, men med mindre dosering og redusert forbruk totalt sett. Vi har hittil ikke erfart at de nye standardkravene har hatt noen særlig effekt i forhold til prisen på kontraktene, sier han.

Nye salt-instruksjoner

I alle kontrakter med veisalting er det gitt instrukser for hvordan vegvesenet skal gjennomføre målsettingen om redusert forbruk av salt og samtidig sørge for sikker trafikkavviklingen for alle trafikanter. Her er instruksen i korte trekk:

• Sikre best mulig veigrep uten snø/is på vegen
• Brøyting skal skje minst like ofte som salting
• Det skal ikke saltes når det er for kaldt.
• Salting skal primært foretas for å unngå glatt vei på grunn av tilfrysing/isfrost.
• Salting på snø/issåle skal skje for å gjenopprette bar vei.
• Ved mye vind kan også salting gjøres hvis sand kan blåse av veien.
• Salting gjøres unntaksvis når man ikke har klart å hindre snø-/issåle på grunn av store snømengder på kort tid.
• Vanligvis brukes salt slik at man unngår at en snø- og issåle dannes og slik at snøen kan fjernes ved ordinær brøyting uten bruk av veghøvel.

Temperaturgrensene varierer med driftsklasse og trafikkmengde, og er mellom -6 grader og -12 grader. I noen tilfeller når det er høy trafikk, er det nødvendig å tøye disse grensene. 

Økt reisetid

Kostnader ved ekstra reisetid på grunn av dårligere veistandard utgjør også en stor andel av de totale kostnadene, viser den svenske vintermodellen. 

Modellene tar hensyn til  hvordan kostnader for driftsutgifter, ulykker, drivstoffutgifter og miljøkonsekvenser påvirkes.

Dermed kan forskerne finne hvilke samfunnsøkonomiske kostnader som endringer på veienes standardklasser medfører.

Endringer i standardklasse påvirker hvor stor snømengde som skal ha falt før man må starte tiltak og hvor lang tid det tar før veien er klargjort.

• Les også: Riller redder liv på svenske veier

Miljø og korrosjon

Modellene de svenske forskerne har utviklet ser både på hvordan trafikkflyten vil påvirkes av varierende veilag, ulykkesfrekvens og –typer, drivstofforbruk, korrosjon på grunn av salting, miljø- og vegetasjonens påvirkning av veisalting og kostnader til vedlikehold.

Vintermodellene er utviklet på oppdrag fra det svenske Trafikverket.

• Les også: Bilen mye farligere på bygda

Kilde: 

Anna Arvidsson m. fl.: Vintermodellen, VTI

Av: Leiv Arne Rosseland, overlege og forskningsleder ved Akuttklinikken, Oslo universitetssykehus | Professor ved Universitetet i Oslo

Smerter under fødsel er sterke og de fleste kvinner vil beskrive smertene som de sterkeste de har opplevd. Bedre smertelindring under fødsel kan redusere antall keisersnitt.

En gruppe israelske psykologer gjennomførte et forsøk som kan endre vår behandling av smerter under fødsel.

Psykolog Eran Chajut og kolleger  skriver om forsøket i artikkelen “In Pain Thou Shalt Bring Forth Children: The peak-and-End Rule in Recall of Labor Pain”.

Fødende kvinner ble bedt om å gradere opplevd smerte hvert 20. minutt i løpet av fødselen. Fødslene, som var en blanding av førstegangsfødende og flergangsfødende, varte i gjennomsnitt 6 timer. Kvinnene ble bedt om å gradere fødselssmertene, slik de husket de, 2 dager og på nytt 2 måneder senere.

Forskerne analyserte så sammenhengen mellom smertehukommelsen og de akutte smertene under fødsel hos de 320 kvinnene som deltok i forsøket.

Resultatene viste at det er smertene når de er på det verste og smertene helt mot slutten som setter seg i hukommelsen, ikke varigheten. Dette fenomenet som kalles ”The Peak-and-End Rule” er velkjent, men det er første gang man har vist at dette også gjelder smerter under fødsel.

Funnet kan endre vår behandling av smerter under fødsel.

Smerter under fødsel assosiert med depresjon

Depresjon etter fødsel er ganske vanlig da det rammer ca 10 %.

Depresjon etter fødsel er assosiert med smertefulle fødsler. Assosiasjon er ikke det samme som årsak og man kan derfor ikke slutte ut fra dette at depresjon etter fødsel kan forebygges med bedre smertebehandling. Det er likevel en tankevekkende informasjon da kvinner som har opplevd fødselen som svært smertefull og traumatisk i økende grad velger keisersnitt neste gang, nettopp med denne begrunnelse.

Det er bred enighet om at det å føde på vanlig måte har mange fordeler sammenlignet med keisersnitt.

Bedre smertelindring under fødsel kan være ett tiltak som kan redusere antall gravide kvinner som ønsker keisersnitt.

Over halvparten får fødeepidural

Epidural er en velprøvd metode og risiko for bivirkninger og komplikasjoner er lav.

Over 50 % av de som føder ved vårt sykehus får smertelindring med epidural (Førstegangsfødende 67 %, flergangsfødende 36 %, Oslo Universitetssykehus).

Tilgjengelig informasjonen om smertelindring under fødsel er dessverre ofte villedende og enkelte internettsider bidrar kun til unødig engstelse. Imidlertid vil jeg anbefale en nettside som er drevet av britiske kolleger hvor blivende foreldre kan finne kunnskapsbasert informasjon (labourpains.com). Her kan man dessuten finne informasjon oversatt til over 30 språk.

Anestesilegen gir informasjon og råd om epidural til den fødende og jordmor. Epidural smertelindring er den mest effektive behandling av fødesmerter og regnes som gullstandard. Ikke alle fødende trenger dette og de fleste ønsker i utgangspunktet å føde helt uten medisinske tiltak.

For at hver enkelt kvinne skal kunne ta beslutninger om sin behandling, må objektiv, forskningsbasert kunnskap være tilgjengelig og den må formidles på en forståelig måte. Informasjonen må beskrive effekt, men også bivirkninger og komplikasjoner.

Som pasient har du rett til avgjørende innflytelse over de valg som tas. Hvis det ikke er medisinske grunner til å fraråde epidural kan den fødende selv bestemme.

Alle pasienter på sykehus med sterke smerter får smertelindrende behandling. Det er ingen grunn til å nekte de fødende samme rettigheter.

Peak-and-End Rule

Hva kan vi lære av undersøkelsen til Chajut?

Vi ønsker at de som føder sitt barn hos oss skal få en god fødeopplevelse. Det viktigste for å oppnå dette er at den fødende har følelse av kontroll og medvirkning.

Flere studier har vist at egne forventninger, det å føle seg involvert i beslutninger og at tilstedeværelse av en person som gir god støtte og omsorg er av største betydning. Disse tre faktorene er altså viktigere for en god fødselsopplevelse enn hvor godt smertelindrende behandling fungerte.

Likefullt, de negative fødselsopplevelsene som skyldes minnene om sterke smerter kan vi gjøre noe med.

Epidural kan gis når som helst i fødselen, helt i starten eller mot slutten og behandlingen bør ikke avsluttes før barnet er forløst. Tidlig epidural kan forebygge de sterke smertetoppene – ”the peak”. Optimal bruk av epidural helt til barnet er forløst reduserer smertene mot slutten – ”the end”.

Hva hvis epidural ikke kan gis?

Ikke alle ønsker epidural. Mange gjennomfører fødsel helt uten smertelindrende behandling. Hvis det oppstår et behov for smertelindring og epidural ikke er ønsket eller ikke kan gis av medisinske grunner bør den fødende få tilbud om annen smertelindring.

Akupunktur, transkutan elektrisk nervestimulering (TENS), intravenøs remifentanil og badekar er blant de metodene som tilbys hos oss, selv om effekten ikke er like god som en velfungerende epidural.

Aktuelle lenker:

• Eran Chajut et al: “In Pain Thou Shalt Bring Forth Children: The peak-and-End Rule in Recall of Labor Pain” (DOI:10.1177/0956797614551004) Les artikkelen
• Nettstedet labourpains.com gir informasjon om smertelindring ved fødsel. Nettstedet drives av den britiske foreningen Obstetric Anaesthetists Association.

Leiv Arne Rosseland er spesialist i anestesiologi. Hans forskningsinteresser omfatter blant annet effekter av anestesi og smertelindring til fødende kvinner  Mer om Rosseland i Wikipedia