Tromsø er det heite stedet i nordområdene denne uka. 1400 personer fra over 30 nasjoner har meldt seg på konferansen Arctic Frontiers, byen koker av gode diskusjoner omkring politikk, forskning og næringsliv i nordområdene.

Som vanlig skulle man tro at det var politikerne og deres nøye formulerte innlegg som stakk av med overskriftene  de første dagene. Men i år var det fyrsten av Monaco, Prins Albert – intet mindre skal man se det fra Se og Hørs standpunkt – som fikk oppmerksomheten de første dagene.

Både i åpningsdebatten på Framsenteret søndag og i sitt innlegg på Universtetet i Tromsø mandag morgen framholdt overhodet, for det som egentlig bare er et skatteparadis med skyhøye boligpriser og 30.000 innbyggere, sine tanker om hvor viktig det er å bevare Arktis slik det er.

Vi har et ansvar og det trengs handling. Arktis er ikke bare et anliggende for oss her oppe, men for hele verden, leste prinsen opp fra sitt manus.

Jeg satt og tenkte på multinasjonale selskaper, som Coca-Cola, Lego og Disney, som alle har forstått potensialet i et uberørt og vakkert Arktis. Lego lanserte i fjor sin arktiske forskningsstasjon, med scootere, isbjørner og barske forskere. Kjøper du Coca-Cola er med på å “berge Arktis”, i alle fall forteller reklamen oss det. Og Disney har skapt animasjonsfilmen “Frozen”, lokalisert til kongeriket Norge. Som i alle Disnyefilmer går det bra til slutt.

Men slik er det ikke.

Den amerikanske spesialutsendingen for Arktis, admiral Robert Papp, fortalte da også om da han hadde troppet opp hos Disney for å få hjelp fra dem til å lage god informasjon omkring det som skjer i Arktis. Etter å ha hørt Papp snakke, ristet de på hodet: Det vil ikke ende godt.

Humring i salen, så klart. Mer annerkjennende nikk da Papp ga en frampek på hvordan USA vil bestyre sitt formannskap i Arktisk Råd når de overtar i april og to år framover: De vil ha perspektivet fra polpunktet og ikke fra Washington.

“Polhavet er viktig, der er nøkkelen til alt,” sa den pensjonerte admiralen.

Forsvinner isen, forsvinner algene og deretter krillen. Det vil sette igang en dominoeffekt som vi ikke aner konsekvenene av, konstaterer forskerne som kom i gang med sine innlegg onsdag.

Andre deltagere på konferansen har en helt annen agenda enn å fortelle om ei bærekraftig utvikling og fornybar energi. Anatoly Zolotukhin er forskningsdirektør ved institutt for arktisk petreoleumsteknologi hos det russiske olje- og gassuniversitetet i Gubkin.

“Hvis vi setter i gang utvinning av petreoleumsressursene som vi kjenner til vil det skape 100.000 nye jobber i Barentsregionen, sa Zolotukhin.”

“Synes du vi bør gjøre det,” spurte moderatoren.

“Selvfølgelig!” svarte russeren.

Oppmøtet fra utenlandsk presse er imponerende stort. I jobben min, som blant annet innebærer å være kontaktledd mellom media og forskere, får jeg fra tid til annen følgende hjertesukk fra journalistene: -Må de være så kompliserte, disse forskerforedragene?

Ja, pleier jeg å svare.

Forskere synser ikke, og de snakker ikke i store bokstaver som overnevnte amerikaner og russer, det er min erfaring fra slike konferanser som dette.

Noe som leder meg til et slags hjertesukk. Da Arctic Frontiers startet for ni år siden var grunnlaget forskning og politikk. Så ble det politikk og forskning. Nytt av året er businessdelen, så nå er Politikk, Business og forskning, i nevnte rekkefølge.

Da støvet onsdag morgen hadde lagt seg etter visittene til statsministere og statsråder, admiraler og direktører, hadde de fleste journalistene valgt pengeprat på konferansehotellet framfor fagforedrag på campus.

Igjen var de gode gamle posterveggene og skikkelige fagforedrag.

Ikke uvanlig, men kanskje et løft i denne delen av konferansen seinere år er på sin plass?

Den internasjonale romstasjonen

Falsk alarm om ammoniakklekkasje

En alarm som indikerte en mulig ammoniakklekkasje ble utløst i det amerikanske segmentet på Den internasjonale romstasjonen 14. januar omkring klokken 10.00 norsk tid.

Ammoniakk brukes som kjølevæske i romstasjonens kjølesystem. Også i gassform ved romtemperatur er stoffet giftig, og alarmen førte til at det amerikanske segmentet ble evakuert – stasjonssjef Wilmore (NASA) pluss de tekniske medlemmene Virts (NASA) og Christoforetta (ESA) fra Ekspedisjon 42 mannskapet forflyttet seg til det russiske segmentet og luken stengt.

Undersøkelser gjort av Kontrollsenteret i Houston tydet ikke på noen ammoniakklekkasje, og dette ble bekreftet da det evakuerte mannskapet, iført beskyttelsesmasker, fikk vende tilbake ved 21-tiden og tok prøver av kabinatmosfæren.

En indikatorfeil er den sannsynlige årsaken til alarmsignalet.

Video fra Astronomy Now som viser astronauter med gassmasker entre den amerikanske delen av romstasjonen etter ammoniakk-alarmen.

Russland trekker seg muligens fra samarbeidet om romstasjonen på sikt

Det er indikasjoner på at Russland har utsatt beslutningen om å være med på operasjon av Den internasjonale romstasjonen utover 2020.

Det var i januar 2014 NASA meddelte et politisk vedtak om fortsatt drift av stasjonen til 2014 og kanskje lengre. ESA har ennå ikke offisielt meddelt sitt syn, og Russland skulle egentlig ha tatt en beslutning i desember. Landets økonomiske situasjon er imidlertid vanskelig, hovedsakelig som følge av vestlige sanksjoner iverksatt etter krisen i Ukraina. Roskosmos har vært tvunget til å revidere romprogrammet for perioden 2016-2025, og senere i år forventes en ny langtidsplan for romvirksomheten.

I mai 2014 uttalte visestatsminister Dmitrij Rogozin at Russland kunne komme til å bruke sine ressurser på andre lovende romprosjekter. Slike lovende prosjekter kan være en egen romstasjon eller bemannet aktivitet på Månen. Den nye langtidsplanen vil trolig gi svar, men deltakelse i Den internasjonale romstasjonen er naturligvis fremdeles et alternativ.

Romtransport

Video viser plattformkrasjet til Falcon-9

SpaceX offentliggjorde 16. januar dramatiske videoopptak av forsøket på å myklande det første trinnet fra Falcon 9 raketten i CRS-5 oppskytningen 10. januar. Opptaket er uklart fordi det er gjort i mørke, men trinnet kommer ned i en omkring 45 graders vinkel med landingsleggene utfelt. Trinnet treffer ytterkanten av dekket på den flytende, selvdrevne og ubemannede landingsplattformen, og så vel landingsleggene og motorseksjonen som utstyr på plattformen blir smadret.

Elon Musk bekrefter at styringssystemet for de fire utfellbare gitterfinnene på trinnet gikk tomt for hydraulisk olje i landingsfasen, og gikk til gal posisjon. Den operative motoren nederst på trinnet forsøkte å kompensere, men et krasj var ikke til å unngå.

Neste forsøk skal gjøres i februar.

Video fra Associated Press med opptaket fra plattformlandingen.

Orbital kjøper nye russiske rakettmotorer

16. januar meldte den russiske industrigiganten RSC Energia at det var inngått en kontrakt med USAs Orbital Sciences Corp. om levering av RD-181 motorer til Antares bæreraketten. Her skal de erstatte omkring 40 år gamle ukrainske AJ-26 motorer (kjent som NK-33 i det sovjetiske månelandingsprogrammet) anskaffet, overhalt og prøvet av det amerikanske selskapet Aerojet Rocketdyne.

Kontraktsummen er på ca. 1 milliard dollar, og det dreier seg om 60 motorer med første levering i juni.

Kontrakten er en følge av av den mislykkede Antares-oppskytningen av et Cygnus fartøy til Den internasjonale romstasjonen 29. oktober i fjor. En foreløpig rapport fra granskningskommisjonen antyder at feilen oppsto i den ene av de to AJ-26 motorenes turbopumpe like etter start. Kontrollsenteret detonerte en sprengladning i Antares-raketten for å hindre skader i bebygget område.

Utprøving av romfergemotor til Space Launch System

RS-25, bedre kjent som romfergens hovedmotor, begynte 9. januar, i modifisert utgave, en serie statiske prøver ved NASAs Stennis Space Center ved Bay St. Louis i Mississippi.

Fire RS-25 D/E motorer skal benyttes i kjernetrinnet på SLS (Space Launch System) bærerakettene, der de vil utsettes for en lavere temperatur i det flytende oksygenet, et høyere inntakstrykk, en større startakselerasjon og høyere dysetemperaturer enn i romfergen.

Den modifiserte kontrollboksen vil blant annet tillate en bedre regulering av skyvkraft og drivstoff-blandingsforhold ut fra tilførte data om motorens helsetilstand.

Prøvekjøringen 9. januar varte i 500 sekunder. Neste prøve er berammet til april.

Kommunikasjon

Sir Richard Branson fronter ny serie kommunikasjonssatellitter

Sir Richard Branson blogget 15. januar om planer for opprettelse av det han kaller verdens største satellittkonstellasjon. Formålet med konstellasjonen av kommunikasjonssatellitter skal være å gi milliarder av mennesker tilgang til høyhastighets-internet og telefontjenester.

Selskapet OneWeb Ltd. skal ha ansvaret for anskaffelse, oppskytning og operasjon av de forholdsvis små satellittene. Oppskytningen skal foregå med Virgin Galactic´s LauncherOne system.

I bloggen opplyser Branson at Virgin Group og Qualcomm Inc. er de største investorene i OneWeb Ltd., og at han gleder seg til å samarbeide med OneWeb-grunnleggeren Greg Wyler og Qualcomm-styreformannen Paul Jacobs.

Dette betyr trolig at det dreier seg om et samarbeid med O3b Networks Ltd.

Eldre video fra Virgin Galactic med animasjoner av LauncherOne. (Ikke om OneWeb-satellittene)

Romforskning

Den havarerte britiske marssonden Beagle 2 funnet

Den britiske Beagle 2 landingsseksjonen fra ESAs Mars Express orbitalsonde er observert på Mars-overflaten etter 11 års leting. Bilder tatt med HiRISE High Resolution Imaging Science Experiment) kameraet på NASAs Mars Reconnaissance Orbiter indikerer at den er noenlunde intakt og befinner seg bare fem kilometer fra sentrum av 500×100 kilometer landingsellipsen. Landingsseksjonen har en utstrekning på bare to meter.

Beagle 2 ble separert fra Mars Express 19. desember 2003, og skulle ha landet forholdsvis mykt 25. desember ved hjelp av fallskjermer og gassposer.

Hva som gikk galt er ikke klarlagt, men bildene antyder at to av fire solcellepaneler ikke hadde åpnet seg, slik at en kommunikasjonsantenne ble  blokkert. En granskningskommisjon oppnevnt av ESA og forgjengeren til det som nå er UK Space Agency kritiserte blant annet prøveprogrammet og en svak kvalitetssikring, mens Beagle 2 ingeniørene har vært inne på bruken av mangelfulle data for Mars-atmosfærens tetthet.

Drivkraften bak Beagle 2, professor Colin Pillinger ved Open University i Milton Keynes, døde 7. mai 2014.

Video fra University of Leicester om Beagle 2 i forbindelse med funnet av den havarerte Mars-sonden.

Fortsatt samarbeid USA-Russland om Mars-sonder

Da NASA trakk seg ut av budsjettmessige årsaker (hovedsakelig kostnadsoverskridelser på James Webb Space Telescope), innledet ESA i 2012 et samarbeid med den russiske romorganisasjonen Roskosmos om ExoMars-programmet.  Hensikten med programmet er å utforske Mars-miljøet og muligheten for at liv en gang kan ha eksistert på planeten.

Med sanksjonene i kjølvannet av Ukraina-konflikten var det bekymring for at programmet ville bli berørt, men 13. januar, i et intervju med den russiske avisen Rossijskaja Gazeta, forsikret Sergei Savelev, nestleder i Roskosmos, at arbeidet blir fullført etter planen. Det betyr oppskytningen av to sonder, én i 2016 og én i 2018.

2016 sonden vil bestå av en del som fra bane rundt Mars skal studere planetens atmosfære – TGO (ExoMars Trace Gas Orbiter) – og en stasjonær landingsdel som separeres tre dager før ankomsten til Mars – EDM (Entry, Decent and Landing Demonstrator Module). Landingsdelen har fått navnet Schiaparelli, og blir bygget av ESA. TGO skal utstyres med fire instrumenter, hovedsakelig russiske, og skal plasseres i en elliptisk Mars-bane før den ender opp i en sirkelformet, ca. 400 kilometer høy, bane. Atmosfærestudiene gjelder spesielt gasser av mulig biologisk betydning, for eksempel metan.

I 2018 skal en russisk landingsseksjon levere et ESA-bygget kjøretøy til Mars-overflaten. Kjøretøyet vil få enkelte russiske instrumenter.

Begge oppskytninger skal skje med russiske Proton-raketter.

Animasjoner av ExoMars. (Ukjent opprinnelse, lagt ut av russisk kilde.)

Astronomi

Vår galakse kan likevel ha spiralarm

Det var den amerikanske astronomen Stephen Alexander som i 1852 hevdet at Melkeveien er en spiralgalakse.

I lang tid trodde man at den hadde fire armer med stjerner og stjernedannende gasser som strakte seg utover i et spiralmønster, men i 2008 indikerte data fra Spitzer-romteleskopet at galaksen vår har to armer og en sentral stav. Nå har en gruppe astronomer fra et observatorium i Nanjing, Kina, antydet at én av de to armene er lengre enn man tidligere hadde antatt – den strekker seg faktisk rundt hele galaksen. Armen bærer navnet Scutum-Centaurus.

Astronomene Thomas Dame og Patrick Thaddeus fra Harvard-Smithsonian Center for Astrophysics skal alt i 2011 ha vært inne på noe av det samme.

Hittil høyeste digitale oppløsning på astronomisk kamera

Det største digitale kameraet hittil har akkurat passert en milepæl i utviklingen, og har fått en Critical Decision 2 godkjennelse fra US Department of Energy. I august 2014 ble kameraet tildelt byggestøtte fra National Science Foundation, og det virker nå som om muligheten er tilstede for bruk i 2022.

Kameraet har en oppløsning på 3200 megapiksler, og skal knyttes til LSST (Large Synoptic Survey Telescope) på toppen av Cerro Pachón i Chile. Ifølge astronomene vil det kunne avdekke hittil utilgjengelige detaljer ved universet.

Diverse

Ny artikkel om mulige råstoffer på månen

Artikkelen ”Lunar Resources: A Review Paper” i tidsskriftet Progress in Physical Geography tar opp temaet økonomisk grunnlag for gruvedrift på Månen. Forfatter er Ian Crawford, professor i planetvitenskap og astrobiologi ved Birkbeck College i London.

Crawford mener i utgangspunktet at det er vanskelig å identifisere ett enkelt stoff tilstrekkelig verdifullt for en drivverdig industriell virksomhet på Månen. Men han hevder også at himmellegemet kan by på et rikt utvalg av råmaterialer som kan være av potensiell økonomisk interesse.

Når det gjelder helium 3, den stabile heliumisotopen som solvinden gjennom milliarder av år har tilført måneoverflaten og som, gjennom reaksjon med deuterium vil kunne brukes i fremtidens fusjonsreaktorer for strømproduksjon, uttrykker han skepsis fordi den er en begrenset ressurs; ”Dagbruddutvinning over hundrevis av kvadratkilometer ville gi oss store mengder helium 3,” skriver han. ”Men den er som kull og olje – brukt er den borte for alltid.”

Midler til å løse verdens fremtidige energiproblemer vil bedre kunne brukes på utvikling av virkelig fornybare kilder på Jorden, fremholder Crawford, men han tar forbehold om mengdeanslagene for helium 3 på Månen, for de er basert på Apollo-prøvene medbragt fra stort sett lavtliggende områder. Akkurat som med hydrogen kan det finnes langt mer nær polene, forklarer han. Det er for øvrig viktig å bringe på det rene hvor meget vann som er bundet opp i Månens polare kratre. Bedre kjennskap til mengder av sjeldne jordarter ville også være nyttig.

Det er mulig at vi ved grundigere utforskning ville finne høyere konsentrasjoner av slike stoffer som uran og thorium – pluss andre grunnstoffer vi ikke er klar over – i mindre, geografisk avgrensede områder, fortsetter Crawford. Og han peker på høyverdi-grunnstoffer i platina-gruppen. Men hvis vi bare er interessert i slikt, bør vi trolig heller rette blikket mot asteroidene. På den andre siden vil asteroide-nedslag på Månen kunne bli en bonus.

I det hele tatt, selv uten helium 3 begynner vi å betrakte Månen som økonomisk interessant på sikt.

Vi trenger altså mer informasjon. Noe vil kunne skaffes av NASA-sonden Resource Prospector Mission, som planlegges skutt opp i 2018. Andre prosjekter er under utvikling i privat regi.

Utmerkelse til tysk astronaut

Den tyske ESA-astronauten Alexander Gerst var, sammen med Reid Wiseman (NASA) og Max Suraev (Roskosmos), 166 dager i rommet frem til 10. november 2014. Så å si all tiden ble tilbragt i Den internasjonale romstasjonen, der han arbeidet med over hundre eksperimenter og undersøkelser. Gerst hadde også oppgaver på utsiden av stasjonen – 7. oktober var han utenfor i over seks timer for å utføre vedlikeholdsarbeid.

For innsatsen ble han 13. januar av Tysklands president Joachim Gauck tildelt en høy utmerkelse under en seremoni der blant andre ESAs generaldirektør Jean-Jacques Dordain var tilstede.

Intervju på tysk med Alexander Gerst på romstasjonen i forbindelse med at han mottok prisen Westfälischen Friedens 2014.

Britisk sangerinne og skuespiller blir turist på romstasjonen

Den engelske sangerinnen og skuespillerinnen Sarah Brightman (54) har nylig reist til Russland for å begynne treningen med henblikk på en ti dagers romferd med ca. en ukes opphold i Den internasjonale romstasjonen. Treningen vil foregå i perioder av til sammen ni måneders varighet hovedsakelig ved Gagarin kosmonaut-treningssenteret utenfor Moskva.

Meldingen tyder på at det amerikanske selskapet Space Adventures tar opp ”Spaceflight Participant” virksomheten igjen. Siste deltaker i dette programmet var den canadiske Cirque du Soleil grunnleggeren Guy Laliberte, som i september/oktober 2009 var oppe i 11 dager. Den gang var prisen omkring 32 millioner dollar. Nå later den til å være ca. 52 millioner dollar.

Ferden ble annonsert 10. oktober 2012. ”Det handler om å realisere mine mål og drømmer,” uttalte Sarah Brightman.

– I prinsippet fungerer dette omtrent som en sykkelpumpe, sier ingeniør og prosjektleder Edgar Kvernevik i Kvernevik Engineering.

I to år har selskapet samarbeidet med idehaver og gründer Geir Arne Solheim i Havkraft om utviklingen og byggingen av bølgekraftverket. Nå er det ferdig installert i en tidligere fiskebåt.

Men hvordan kan en fiskebåt fungere som en gigantisk sykkelpumpe?

Den utfordringen har utviklerne løst gjennom å utstyre båten med fire store kamre i baugen. Når bølgene møter båten, stiger vannivået i kamrene. Da oppstår det et luftrykk som driver fire turbiner, én for hvert kammer.

I tillegg vil båtens stampebevegelse bidra til å skape lufttrykk i kamrene når bølgene er store. Utformingen av kamrene gjør at de virker på forskjellige bølgehøyder. Det gjør at energien utnyttes svært godt.

– På den måten produserer dette kraftverket strøm ved hjelp av det som kalles svingende vannsøyle. Det eneste vi må gjøre er å ankre det opp på svai, så det kan dreie seg med vind og strøm, i et havområde med nok bølger. Alt skal fjernstyres fra land, forklarer Kvernevik.

Kjent prinsipp – nytt bruksområde

Havkraft, som står bak den originale løsningen, holder til på Raudeberg i Nordfjord. Her har gründer Solheim jobbet i mer enn 15 år med bølgekraft. Nå har de fått støtte fra Innovasjon Norge til å realisere ideen sin.

Prinsippet med såkalt svingende vannsøyle er kjent fra før. Å plassere bølgekraftverket i en fiskebåt er det imidlertid ingen som har gjort tidligere.

– I tillegg har det flytende kraftverket fått et spesielt forankringssystem som gjør at det hele tiden møter de innkommende bølgene. På denne måten sikres optimal angrepsvinkel mot bølgekraftverket hele tiden, forklarer Kvernevik.

Full kontroll på energiproduksjonen

En av aktørene som har bidratt er Marintek, som har utviklet en matematisk modell av kraftverket og kjørt en rekke simuleringer på bakgrunn av denne. Dette har gjort at man har større kontroll på hvor mye energi som faktisk kan hentes ut fra bølgene. Prosjektet er utviklet basert på både analyser, modellforsøk og fullskala simuleringer:

– Ved å bruke simuleringer og dynamiske analyser sammen med modellforsøk, har vi unngått å gå rundt grøten mange ganger med modeller i flere skalaer, som er det vanligste. Dette har vi spart både tid og penger på, sier Kvernevik.

– I dag har vi en fullskalamodell som er produsert og utplassert.

Beregningene fra Marintek viser at det er mulig å produsere 320 000 kilowattimer i løpet av et år. Det tilsvarer energi til cirka 15–20 husstander.

– Nå skal det kjøres en rekke tester i havet, som vil gi Havkraft erfaring med drift i relevante omgivelser, sier Jørgen Hals Todalshaug i Marintek.

Testene vil i tillegg gi måleresultater som kan brukes til å forbedre og kalibrere regnemodellen slik at denne blir mer nøyaktig.

Avansert ingeniørkunst

Selv om prinsippet bak kraftverket er enkelt, er det mye og avansert ingeniørkunst om bord:

Ingen av de bevegelige delene i kraftverket er i direkte kontakt med saltvannet. Det eneste som beveger seg er turbinen, og den står på toppen av dekket. Dessuten er den konstruert slik at den går samme vei uansett om luftstrømmen er på vei inn eller ut.

I skrivende stund er båten ved Stadlandet, hvor Stadt Wind har konsesjon til testing av fornybar kraft.

Årsmiddelvinden i området ligger på 11 meter i sekundet,  noe som er høyere enn noen andre steder i Norge og Nordsjøen for øvrig. Dette bør bety at området er godt egnet for utnytting av fornybar kraft basert på vind og bølger. 

I de langsiktige prosjektplanene ligger også muligheten for å kombinere det flytende bølgekraftverket med vindturbiner.

Resultatet skal bli hydrogen

– Først skal vi teste modellen vi nå har bygget, for å se at strømproduksjonen går som planlagt. Så skal vi installere et hydrogenproduksjonsanlegg om bord i fartøyet, slik at strømmen som blir produsert kan lagres i form av hydrogengass. Dette har vi stor tro på vil bli framtidas drivstoff for biler, sier Kvernevik

Deretter er planen å bygge et anlegg som kan produsere opp mot 1000 kilowatt (1 megawatt). Dette gjøres ved å plassere fem tilsvarende moduler sammen på et større skip eller en spesialdesignet lekter.

Til slutt skal det bygges en halvt nedsenkbar plattform med et bølgekraftverk på 4 megawatt med en 6 megawatts vindturbin på toppen.

Hvor tilfredse er brukerne med seks av Norges største medieaktører? Og hva er det som i størst grad påvirker hvor fornøyde norske mediebrukere er?

Svarene foreligger i Norsk Kundebarometers medieundersøkelse 2014.

311 mediebrukere har vurdert seks av Norges største medieaktører. Hver av medieaktørene er vurdert av 100 aktive brukere. De har blitt bedt om å si sin mening uavhengig av hvilken medieplattform de bruker. Det vil si om de bruker TV, PC, nettbrett, mobil eller radio.

Tre på topp – tre på bunn

Aftenposten, NRK og Dagens Næringsliv har de mest fornøyde brukerne. Aftenposten oppnår en score på 75 av maksimalt 100 oppnåelige poeng. Like etter kommer NRK og Dagens Næringsliv.

Det er et stort fall ned til de neste på listen. VG og TV2 oppnår henholdsvis 62 og 61 poeng. Det innebærer at mediebrukerne bare er middels tilfreds med hva de opplever.

Dagbladet har klart misfornøyde brukere, og får bare 57 brukertilfredshetspoeng av 100 oppnåelige.

– Dette er en bransje med store forskjeller fra de beste til den dårligste, sier Pål Rasmus Silseth, som er prosjektleder for Norsk Kundebarometer ved Handelshøyskolen BI.

Her er rangeringen av brukertilfredshet blant mediehusene som er med i undersøkelsen:

Aftenposten    75
NRK               73
DN                 70
VG                 62
TV2                61
Dagbladet       57

Kvalitet trumfer underholdning

Medieundersøkelsen 2014 har undersøkt hvilke faktorer som i størst grad påvirker hvor fornøyde mediebrukerne er. Er det journalistikk av høy kvalitet? Er mediekonsumentene mest opptatt av nytteverdi? Eller er det underholdning som fenger mest?

– Studien viser at journalistikk av høy kvalitet påvirker brukernes tilfredshet mest, sier Silseth.

Deretter følger nytteverdi. Underholdning gir minst utslag på mediebrukernes tilfredshet, og påvirker lite sammenlignet med de to andre faktorene.

Journalistikk skiller de beste fra de dårligste

NRK, Aftenposten og Dagens Næringsliv får best skussmål for journalistikk av høy kvalitet fra sine brukere. De får en score på henholdsvis 80, 78 og 77 (av maksimalt 100 poeng) når brukerne blir bedt om å vurdere “I hvilken grad oppfatter du at XX til å levere journalistikk av høy kvalitet».

TV2 får 62 poeng, mens VG og Dagbladet nærmest får strykkarakter for kvaliteten på sin journalistikk med henholdsvis 56 og 54 poeng.

– Her oppnår de tre vinnerne, NRK, Aftenposten og DN til dels svært gode resultater, mens brukerne regelrett gruser de tre andre, fremholder Silseth.

Aftenposten best på nytte

Aftenposten får 77 poeng for å levere et innhold som er nyttig, slik det vurderes av brukerne. Dagens Næringsliv får her 73 poeng mens NRK får 71 poeng.

VG, TV2 og Dagbladet får svært dårlige resultater for opplevd nytteverdi med henholdsvis 57, 57 og 48 brukertilfredshetspoeng.

NRK mest underholdende

NRK oppnår 69 av 100 mulige poeng for opplevd underholdningsverdi. Her får TV2 64 poeng og VG 63 poeng.

Aftenposten og Dagbladet oppfattes ikke som spesielt underholdende, og må nøye seg med 57 poeng. DN oppfattes som minst underholdende, og må her nøye seg med 49 poeng.

Lojale mediebrukere

Pål Rasmus Silseth har et trøstens ord til de som kommer dårlig ut i denne undersøkelsen. Selv om Dagbladets brukere langt fra er fornøyde, oppgir de fleste at det er sannsynlig at de kommer til å fortsette som brukere.

NRK har de mest lojale mediebrukerne fulgt av Aftenposten og VG. Dagbladet får dårligst uttelling på lojalitet, men en score på 79 indikerer at det ikke er noen overhengende fare for at de stikker av med det første.

Medieundersøkelsen 2014: Lojalitet:

NRK               91
Aftenposten    87
VG                 84
TV2                84
DN                 80
Dagbladet       79

På oppdrag fra Helse og omsorgsdepartementet har forskere fra Sintef evaluert den nye meldeordningen fra 2011. Departementet har ønsket å undersøke om den nye ordningen gir bedre pasientsikkerhet, og om meldingene kan brukes til å avklare årsaker til svikt og forebygge at tilsvarende skjer igjen.

Tidligere ble varsling av uønskede hendelser innen spesialisthelsetjenesten sendt til Statens helsetilsyn, men ordningen ble lagt om for noen år siden fordi man mente det foregikk en underrapportering.

I den nye ordningen sendes meldingene til Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Hensikten var å ha fokus på læring av feil, og at meldingene skulle frikobles tilsyn og redsel for sanksjoner.

Stor økning, men svakheter

I 2010 var det cirka 2000 meldinger, mens det kom inn 9500 i 2013. Økningen kan, ifølge forskerne, skyldes både anonymisering av meldingene, en overgang fra papir til digitalt, og at det ble kjørt kampanjer som har gitt stor oppmerksomhet rundt pasientsikkerhet.

Men ut fra intervjuer med ledelse og ansatte ved flere helseforetak og via skriftlige tilbakemeldinger fra kvalitetsenhetene ved foretakene, kan forskerne vise til flere svakheter.

– En del av kriteriene som er satt for hva som skal meldes, gir rom for tolkning og de blir også tolket ulikt, sier prosjektleder Jan Lippestad ved Sintef.

Han trekker fram en formulering som at «det skal meldes fra om hendelser som kunne ha ført til skade».

– Dette tolkes ulikt. Dersom en lege for eksempel forordner feil medisin eller dose, og dette gis pasienten, er det enighet om meldeplikt.

– Men ved sykehusene er det innført kontrollrutiner som skal hindre en slik feilmedisinering, og om det da avdekkes feil, blir folk i tvil: Skal det da meldes inn «fordi det kunne ha ført til skade på pasienten»? Kontrollrutinene fungerte jo som forutsatt, sier Lippestad.

Fraværende pasienter

I den nye meldingen stilles det krav til helseforetakene om at pasientene skal trekkes sterkere inn i tjenestetilbudet. Sintef-forskerne synes det derfor er et paradoks at det er etablert en meldeordning der ikke pasienten er tatt med – bortsett fra at hun eller han, eller pårørende, skal varsles om hva som har skjedd. I meldeordingen går meldingene direkte fra helsepersonell til Kunnskapssenteret.

– Dagens meldeordning bidrar lite til brukerinvolvering og hendelsene sees i liten grad i et pasientperspektiv. Det står for eksempel i kriteriene at «skader innenfor normal risiko ikke skal meldes».

– Men én ting er å se ting fra et fagperspektiv, en annen ting er hva pasientens opplever. Vi vil tro at for pasienten vil en hendelse oppleves like urovekkende og ille om den ligger innenfor «normal risiko» eller ikke, sier Lippestad.

Ingen alvorlige systemsvikt?

Da den nye meldeordningen ble satt i funksjon i juli 2012, var man oppmerksomme på at det kunne skje alvorlige systemsvikt. Derfor ble det lagt til et femte ledd i bestemmelsene for meldeplikt til Kunnskapssenteret. Her står det at ved mistanke om denne type svikt, skal Kunnskapssenteret varsle Statens helsetilsyn.

Rapporten viser til at blant de 9500 meldingene som kom inn det første hele driftsåret i 2013, er ikke en eneste melding om systemsvikt videresendt til Statens Helsetilsyn.

– Dette stiller vi – og flere av dem vi har snakket med, oss tvilende til, sier Lippestad.

Han stiller seg spørrende til om metodene er gode nok til å avdekke alvorligheten i en enkelthendelse, og om de klarer å sette enkelthendelsen inn i en kontekst.

– Det er nødvendig å kunne lage bedre årsaksanalyser. For hvor inntreffer hendelsen som gir fatale følger? Slik metodekunnskap finnes, men det er et tidkrevende arbeid siden et behandlingsforløp kan involvere mange avdelinger og faggrupper i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.

Slutt på tilbakemeldinger

Fra starten av var det slik at Kunnskapssenteret skulle gi tilbakemelding til hver melding som kom inn.

– Dette måtte senteret endre på grunn av volumet på meldinger som strømmet inn. Det var ikke kapasitet til å svare, og svarene ble for dårlige. Helseforetakene har derfor sett liten nytteverdi i tilbakemeldingene som Kunnskapssenteret har gitt på enkelthendelser, sier Lippestad.

Sintef-forskerne mener derfor at Kunnskapssenteret heller bør konsentrere seg om å lage gode læringsnotater der de samler likelydende meldinger, vurderer tidligere forskning og internasjonale studier om emnet, og skisserer ulike tiltak for å rette på situasjonen.

Ifølge rapporten får Kunnskapssenteret gode tilbakemeldinger på slike læringsnotater.

– Oppsummerende må vi vel konstatere meldeordningen ennå er i en innkjøringsfase, og at det fortsatt skjer en underrapportering av uønskede hendelser. Vi mangler kunnskap om det er systematiske skjevheter i hvilke hendelser som meldes inn.

– Praksisen for meldinger er varierende og dette går ut over kvaliteten på data som Kunnskapssenteret forvalter og bruker i sine analyser. Vi vet heller ikke i hvilke grad læringsnotatene blir tatt i bruk og bidrar til forebygging – og på det viset gir bedre pasientsikkerhet, avslutter Jan Lippestad.

Referanse:

Lippestad m.fl: Evaluering av meldeordning om uønskede hendelser i spesialisthelsetjenesten (pdf), rapport fra Sintef teknologi og samfunn, 2014.

En avatar gir deg mulighet til å være en annen, i hvert fall i den digitale verden. De to- eller tredimensjonale figurene blir brukt i alt fra dataspill til virtuelle samfunn.

Likevel kan ditt egentlige jeg skinne gjennom. Det antyder en kanadisk undersøkelse blant studenter.

• Les også: Kvinnelige nettspillere later som om de er menn

99 deltakere fikk i oppgave å skape en avatar av seg selv. 209 andre deltakere skulle deretter forsøke å gjette hvilke personlighetstrekk skaperen av avataren hadde. Hver avatar ble vurdert av minst 20 personer. Disse personene ble også spurt om de ville blitt venner med personen bak avataren.

Utadvendte er mest like avataren sin

Deltakerne tok en personlighetstest basert på fem sentrale personlighetstrekk: Graden av utadvendthet, varme eller empati for andre, kontroll (pålitelighet, ryddighet), følelsesmessig stabilitet (trygg eller nevrotisk) og åpenhet for nye erfaringer.

Det viste seg at noen personlighetstrekk var lettere å gjette enn andre: Utadvendthet, varme og følelsesmessig stabilitet var lettere å finne ut av gjennom avataren enn graden av åpenhet eller kontroll.

• Les også: Er dataspilling en sykdom?

Forskerne påpeker at det kan ha vært vanskelig å signalisere for eksempel at man er lite opptatt av ryddighet og kontroll, ettersom alle klærne deltakerne kunne ikle avataren var hele og rene. Mens varme kan uttrykkes med et smil.

Vil bli venner

Avatarene stemte best overens med sin skaper dersom skaperen var utadvendt og sosial.

Skapere som var engstelige eller nevrotiske, laget derimot et bilde som var lengre unna virkeligheten. Kanskje ikke så underlig dersom man tenker at avataren skal delta i et spill og være sosial på nett. Forskerne lurer på om nevrotiske personer har større behov for å skjule sin personlighet når de skaper en avatar.

Dersom skaperen ble oppfattet som varm og empatisk, ville deltakerne oftere bli venner med skaperen.

Det å oppfatte avsenderen som «normal» gjorde også at de fikk lyst til å bli venner med vedkommende, noe som kan tyde på at man velger folk som ligner på seg selv, eller at det eksisterer normer for sosial tilpasning som kommer til uttrykk gjennom utseendet på avataren, skriver forskerne.

Liker ikke kort hår

Utseendet på figuren kunne ganske nøyaktig forutsi om deltakerne ønsket å bli venner med personen.

Mest populære var avatarer med åpne øyne, et smil, ovalt fjes, brunt hår eller ikledd en genser.

Dersom avataren hadde et nøytralt ansiktsuttrykk, svart hår, kort hår, hatt eller solbriller, var folk ikke så interesserte i vennskap.

Forskerne spekulerer på om dette kan skyldes at et smilende ansikt uttrykker vennlighet og varme, og at genseren framstår som koselig. Mens tilbehør som skjuler fjeset, som solbriller, kan framstille en person som lukket. Det svarte, korte håret kommenterer de ikke.

Ubesvarte spørsmål

Tidligere studier har også funnet en sammenheng mellom folks avatarer og personligheten deres.

Men forskerne bak den nye studien vet lite om hvorfor noen avatarer skaper et ønske om vennskap. Studien lar i det hele tatt mange spørsmål stå ubesvarte, innrømmer de. Og resultatene må leses med forbehold, ettersom personlighetstrekk bare er målt gjennom selvrapportering, og skaperne kanskje ikke tok oppgaven så seriøst siden de ikke skulle bruke avataren til å representere dem i andre sammenhenger.

• Les også: Voldelige dataspill frikjennes av forskere

Avatarene i studien var dessuten stillbilder, mens avatarer i spill ofte beveger på seg. En handlende avatar kunne gitt mer informasjon om personligheten til avsenderen.

Kvinnelige avatarer oppfattet som mer åpne

Forskerne ville i tillegg se om kjønn hadde noe å si.

Det viste seg at deltakerne oppfattet kvinnelige avatarer som mer åpne og ryddige/pålitelige. Det skal nevnes at det var flest kvinner som vurderte avatarene.

Men personen bak avataren var ikke nødvendigvis mer åpen eller ryddig, dermed var ikke oppfatninger knyttet til kjønn en god rettesnor for å gjette personlighet.

Referanse:

Fong, K., Mar, R.A. (2014). What Does My Avatar Say About Me?: Inferring Personality From Avatars. Personality and Social Psychology Bulletin, 41(2)., online 9. januar 2015. Sammendrag.

De ser nesten ut som edelstener der de ligger og glinser i rosa, grønt og gult.

I realiteten snakker vi om en gruppe encellede organismer, kalt poredyr eller foraminiferer. Fossiler fra disse dyrene ligger på havets bunn og forteller historien om klimaendringer og temperatursvingninger tusenvis av år tilbake i tid. 

Årsaken er at skallet til poredyrene, som blant annet består av kalk og sammenkittet sandkorn, blir påvirket av temperaturen i havet, saltholdigheten og havstrømmene på det tidspunktet de lever.

De fungerer med andre ord som et temperaturarkiv, ifølge stipendiat Diane Groot, som i sitt doktorgradsprosjekt har kartlagt havstrømmer og temperaturer utenfor norskekysten og Svalbard de siste 12 000 årene. 

Kan si noe om fremtidens klima

Fra forskningsfartøyet Helmer Hanssen har hun og kollegaer ved Institutt for Geologi samlet sedimentprøver fra havets bunn. Prøvene ble samlet langs den norske kontinentalsokkelen, Barentshavets vestmargin og øst i Framstredet som ligger mellom Grønland og Svalbard.

Varme havstrømmer som går nordover langs norskekysten passerer vestkysten av Svalbard før det kjøles ned av den kalde luften i Arktis. Når vannet blir kaldere synker det ned og returnerer sørover igjen øst for Grønland som undervannstrømmer. Denne sirkulasjonen er en del av et stort globalt system av havstrømmer og påvirker jordens klima.

- Ved å forstå de naturlige svingningene i havsystemene i Arktis vil vi bedre kunne forutsi hvordan dette kan påvirke fremtidens klima, forteller Groot.

Varmt atlantisk vann

Groot selv har fokusert på å rekonstruere klimaet, og ønsker ikke å spå om fremtiden.

Så hva kan da bunnprøvene og skallet fra de mikroskopiske organismene fortelle oss? 

Mengden og mangfoldet av disse organismene, samt sammensetningen av kjemikalier og isotoper i skallet, kan fortelle noe om havtemperatur, saltinnhold og strømmer. 

Groot forteller at det har vært en raskt temperaturøkning fra slutten av siste istid og inn i epoken som kalles Holocene (fra 11 500 år og frem til vår tid). Etter dette var temperaturen mer stabil og kjølig, noe som hadde med innstrålingen av den nordlige halvkule å gjøre. 

- Resultatene våre viser at det har vært en kontinuerlig innstrømning av varmt atlantisk vann til det vestlige Barentshavet de siste 11 000 årene. Styrken på denne innstrømningen har imidlertid variert. Sedimentarkiver fra de siste 3000 år viser hvordan temperaturen i det atlantiske vannet har variert, og vi ser tydelig at den moderne oppvarmingen står fram som enestående for denne tidsperioden, forteller Groot.

Varmeste på 3300 år

Oppvarmingen det siste århundret viser seg, ifølge Groot, å være det varmeste av de siste 3300 årene.

- Som tidligere studier viser også denne at det har vært en enestående oppvarming av den subarktiske regionen det siste århundret, sier hun.  

Hun forteller at den siste oppvarmingen er resultatet av en temperaturstigning og/eller en økning av de atlantiske vannmassene. 

- Begge effektene betyr større varmeøkning i den arktiske regionen, som for eksempel kan påvirke omfanget av havis, sier Groot. 

Referanse:

Diane Groot. Paleoceanography and climate of the NE North Atlantic during the Holocene. UiT Norges arktiske universitet, september 2014. 

Selv om robotene ligner på noe som kan ha ligget under juletreet, skal disse små maskinene besøke noen av jordas mest ugjestmilde steder.

De kalles Volcanobot 1 og Volcanobot 2, og er del av et forskningsprosjekt ved NASAs Jet Propulsion Laboratory (JPL).

Robotene er små nok til å komme seg ned i trange vulkanske sprekker, og undersøke steder som man før ikke har kommet til.

Ned i vulkanen

Forskere har blitt flinke til å forutsi om det vil bli et vulkanutbrudd. Alle vulkanutbruddene på Island siden 1996 har blitt varslet på grunn av jordskjelv som kommer før, men det er fortsatt svært vanskelig å gi nøyaktige varsler på akkurat når og hvordan det vil skje, i følge DSBs artikkel om vulkanutbrudd.

Det oppstår alltid sesimisk aktivitet, som små og store jordskjelv i forkant av et jordskjelv. Disse jordskjelvene har mange forskjellige signaturer, noe som kan si noe om det vil bli et vulkanutbrudd eller ikke.

Harmoniske skjelvninger oppstår når smeltet stein, magma, presser seg opp mot steinen på overflaten. De kan være sterke nok til at folk kan oppfatte det som en svak risting.

En måte å undersøke hvordan vulkaner får utbrudd på, er å lage gode datamodeller.

– Mer realistisk modeller

– Vi vet ikke akkurat hvordan vulkaner får utbrudd, sier Carolyn Parcheta til NASA, forsker ved JPL.

– Vi har modeller, men de er veldig enkle. Dette forskningsprosjektet tar sikte på å gjøre modellene mer realistiske.

Volcanobot 1 ble testet ut i mai i fjor, da den ble brukt til å kartlegge vulkansprekker ved den aktive Kilauea-vulkanen på Hawaii.

Disse sprekkene lager et nettverk av ganger og kløfter, hvor magma presser seg opp under et utbrudd. Det var ikke magma i de sprekkene som roboten undersøkte, naturlig nok.

I noen tilfeller kom roboten seg ned til 25 meters dybde ned i sprekkene. Roboten kunne ikke gå dypere, siden sikkerhetsvaieren ikke var lengre.

– For å kunne finne ut av hvordan vi skal en dag kunne forutsi jordskjelv, må vi forstå hvordan magmaen beveger seg under bakken. Dette er første gang vi har kunnet måle det med centimeter-presisjon, sier Parcheta.

Ved hjelp av robotens målinger, kunne de konstruere et 3D-kart av den store vulkansprekken.

Volcanobot 2 er en videreutvikling av Volcanobot 1, som er mindre, kraftigere og med bedre sensorer enn sin storebror.

Volcanobot 2 skal fortsette å kartlegge sprekkene ved Kilauea-vulkanen til neste år.

Se video av hvordan Volcanobot 1 undersøkte Kilauea-vulkanen.

Vulkaner på andre planeter

Det har blitt oppdaget utdødde vulkaner og vulkansprekker blant annet på Mars, vår egen måne og Merkur. Slike vulkansprekker er sannsynligvis den vanligste veien til magmaen som kommer opp til overflaten.

En av grunnene til å gjøre undersøkelsene med Vulcanobot, er å forstå mer om hvordan disse sprekkene ser ut fra innsiden, og dermed høste erfaringer som kan brukes ved utforskning av andre planeter. Forskerne forteller også at vi ikke har teknologien som skal til for å utforske disse utenomjordiske sprekkene.

Forskere vet ikke hva slags mekanismer som lå bak de utdødde vulkanene på andre måner og planeter, eller om de lignet på drivkreftene bak vulkanene her på jorda.

• Les også: Mars-vulkaner kan røpe Jordens vulkanisme

Edderkopp-robot

Dette er ikke de første vulkanrobotene som NASA har vært med på å utvikle.

I 2009 annonserte JPL at de hadde laget små. varmeresistente roboter som kan senkes ned i selve vulkankrateret. Mange små roboter jobber sammen om å kartlegge krateret, og 15 stykker ble senket ned i toppen av den berømte vulkanen Mount St. Helens i staten Washington i USA. 

I 1980 hadde Mount St. Helens et enormt og ødeleggende utbrudd. 57 mennesker døde, og det ble store materielle skader i det mest ødeleggende utbruddet i USAs historie.