Få kunder og ansatte har vel heldigvis møtt en så stresset og klossete hotelldirektør som John Cleese i Hotell i Særklasse i det virkelige liv.

Men hotellbransjen er dynamisk og utfordrende. For å lykkes, er det viktig at lederne og de ansatte unngår å bli for stresset.

Hva er knepet de mest erfarne hotelldirektørene bruker for kontrollere følelser?

Erfarne direktører veksler i stor grad mellom ulike metoder å håndtere egne og ansattes følelser for å få driften til å gli knirkefritt, ifølge en ny doktorgradsstudie.

Dybdeintervjuet erfarne ledere

Stipendiat Annie Haver ved Universitetet i Stavanger har selv årelang erfaring som direktør i hotellbransjen, og vet godt hvor hektisk arbeidsdagen kan være.

- Hvordan direktører takler følelsene som stresset skaper, har stor betydning for hotellet og de ansatte, sier Haver. Hun fikk ideen til studien fordi det manglet forskning på dette feltet.

Haver har intervjuet ni erfarne ledere med lang direktørerfaring fra hotellbransjen. Og mener funnene i studien også kan ha overføringsverdi til ledere i andre bransjer.

Bedre følelseskontroll med alder

Tidligere forskning har vist at lederes humør smitter, og at effektive ledere er følelsesmessig stabile.

Regulering av følelser er veldig aldersbasert, barn gråter for eksempel mye. Jo eldre vi blir, jo mer kontroll får vi som regel over følelsene, ifølge Haver. 

- Ledere i 40-årene og oppover med minst 15 års erfaring er forhåpentligvis klokere, og har mer trening i å kontrollere følelsene sine, sier hun. Derfor valgte hun seg ut erfarne ledere for å høre deres versjon.

Følelser har stor smitteeffekt

Utallige arbeidslivsstudier har vist at lederes følelser smitter til de ansatte i stor grad. En surpomp av en leder kan forsure hverdagen, påvirke effektiviteten og helsen til de ansatte.

- En fornøyd og glad leder smitter positivitet over på de ansatte og er gull verdt for bedriften, sier Annie Haver, som jobber ved hotellfagslinjen ved samfunnsvitenskapelig faktultet.

Tidligere studier viser at ledere bør kunne mer om følelser.

Spesiell type mennesker

Hotelledere leser omgivelsene sine på en klok måte. Dette indikerer at de er emosjonelt intelligente, kommenterer Haver.

En av lederne sier det slik:

- Jeg tror at de som tiltrekkes av hotellindustrien er en spesiell type mennesker som liker å snakke, er bedre til å lese folk og syns det er morsomt å få tilbakemeldinger. De som lykkes er sosialt intelligente.

Tidligere studier har vist at god ledelse handler om å kommunisere godt, og at dette kan læres. 

Positivitet som buffer

Lederne oppga at de har en positiv tilnærming til jobben.

De bruker positivitet som en buffer for å unngå stress, og dette gir motstandsdyktighet. De vektlegger viktigheten av å skape et positivt, kreativt arbeidsmiljø der de aktivt støtter de ansatte til å utvikle seg.  

Mange oppgir at de er bedre i stand til å beholde kreativiteten og beslutningsevnen når de klarer å beholde en positiv grunnholdning, sier Haver.

De som har en positiv tilnærming til livet, har også lettere for å regulere følelser, viser tidligere forskning. 

Negativitet har derimot lite innpass i hotellbransjen, forteller Haver.

Samler seg på kontoret

Noen ledere oppgir at de samler seg på kontoret for å hindre at det dårlige humøret deres smitter over på de ansatte. En leder sier det slik:

- Jeg har gitt tilbakemelding når jeg har vært i dårlig humør. Det har vært en viktig lekse for meg, og jeg valgte å starte med personlig trener tidlig, så jeg kunne lære. Nå samler jeg meg på kontoret, og tar en sjekk i speilet før jeg går ut.

De fem strategiene

Det er i grove trekk fem ulike kategorier for teknikker som ledere bruker for regulering av følelser, som er definert av tidligere forskning.

• Revurderer hendelser
• Tar på seg masken
• Viser sine sanne følelser
• Tilpasser seg omgivelsene
• Gir rom for avreagering

Hvilke strategier lederne velger, er ofte styrt av sammenhengen. Noen bruker skifter mellom flere av metodene, andre bruker færre. 

- De kloke lederne skjønner hvilken strategi de skal bruke når, sier Haver.

Revurderer

Denne strategien innebærer ofte at lederne revurderer hendelser på en konstruktiv måte, i nært samspill med sine omgivelser. Direktørene opplever ofte omstillinger og utfordringer i form av økt konkurranse når flere hoteller etableres, og oppgir at det er viktig å kunne revurdere og tenke nytt.

- Når jeg er uenig i beslutninger gjort av kjeden, er det stressende. Jeg tenker at jeg bare må se på det med nye øyne og være profesjonell for å selge budskapet til de ansatte, forteller en av lederne.

En annen leder forteller at han ringer hovedkontoret hvis han er uenig i en beslutning. Da får han sagt fra om sin mening, og unngår dermed at hans frustrasjon ulmer og kanskje sprer seg til de ansatte.

Tar på seg masken

Lederne har i bestemte situasjoner behov for å skjule sine egne følelser, ved å ta på seg en maske eller undertrykke egne følelser.

Som hvis de blir pålagt tøffe krav fra eget hovedkontor. Mange føler at de er nødt til å skjule eget dårlig humør når de skal formidle negative krav til de ansatte.

En leder sier det slik:

- Fra tid til annen må du bite i gresset. Selv om jeg er frustrert og bekymret uten å vise det, må jeg formidle stor grad av entusiasme når jeg presenterer dette videre til teamet mitt.

Tilpasser seg omgivelsene

Som leder i hotellbransjen har man oftest en innebygd radar, ifølge Haver.

- De har ansvar for å skape engasjement, de må bry seg genuint om de ansatte, og samtidig være profesjonell i alle ledd.

Lederne oppgir at de er bevisst sine roller, og følsomme for hvordan egen og andres atferd blir mottatt i ulike sammenhenger. Det er også viktig at lederne utad viser det som er kjedens verdisetting.

En direktør sier det slik:

- Hvis det er dårlige nyheter, sier jeg ikke at de ansatte risikerer å miste jobben, eller at de må jobbe mer. Jeg sier heller at de må selge mer.

Strenge normer for oppførsel

I hotellbransjen er det strenge normer for hvordan man skal opptre. Det er klare skiller mellom hva som er akseptabel atferd foran gjester og på bakrommet.

- Åpenlyse følelsesutbrudd overfor kundene, blir ikke akseptert, tilføyer Haver.

Men oppstår ofte krevende situasjoner i bransjen, og både ledere og ansatte har behov for å vise naturlige følelser som sinne, frustrasjon og glede. Det er lettere å virke autentisk hvis man kan vise naturlige følelser.

Tidligere forskning viser også at det er svært helseskadelig for ansatte å undertrykke følelser konstant. Man kan risikere økt stressfølelse og utbrenthet.

Gir rom for å blåse ut på bakrommet

Det er derfor viktig at sjefen tillater de ansatte å ventilere ut frustrasjon eller sinne på bakrommet. En leder forteller:

- Det er mye lyd og fornøyelse, de ansatte tar mye til motmæle – det er stor takhøyde, heldigvis. Det er viktig at de snakker ut om det de har på hjertet. Jeg lar dem gjøre det, så vi kan gå videre derfra.

Haver mener gode ledere ser at medarbeiderne har behov for å avreagere, og kanskje grine av og til. Dette har en god effekt på de ansatte.

- Du må gå i takt med dine ansatte, fortalte de lederne jeg snakker med. 

Nordmenn er et relativt lukket folkeslag, men ingen er tjent med at det blir lagt lokk på følelser. Italia har for eksempel ikke noe ord for utbrenthet, kommenterer Haver.

Referanse:

Annie Haver m.fl.: Wise Emotion Regulation and the Power of Resilience in Experienced Hospitality Leaders, Scandinavian Journal of Hospitality and Tourism, 2014, sammendrag

For å gjøre dette på best mulig måte, bruker de ulike typer spektroskopi, det vil si raske lysmålinger som forteller mye om råstoffet, prosessene og produktene. 

– Vi bruker teknologi som spektroskopi for å utvikle nye og bedre prosesser, slik at vi kan utnytte restråstoffet bedre og gi det høyere verdi, sier forsker Nils Kristian Afseth i Nofima. 

Stort kontrollbehov

Når forskerne skal få mest ut av proteiner fra kyllingben og kjøttrester, bruker de ofte enzymatisk hydrolyse. Det går ut på å bruke spesielle enzymer for å dele opp lengre proteinkjeder til kortere kjeder, slik at proteinenes fordøyelighet økes og de funksjonelle egenskapene blir endret.

Den store utfordringen er å vite hvilken hydrolyseprosess som gir de beste proteinene i et gitt produkt.

Det er vanskelig å overvåke prosessen, og i mangel på gode overvåkingssystem, bruker forskerne per i dag tid som en viktig indikator.

– Vi utvikler nå målemetodikk for denne overvåkingen, og til å gjøre dette bruker vi IR – altså Infrarød spektroskopi, sier Afseth.

Produserer sunne fettsyrer

Forsker Volha Shapaval prøver på sin side å finne ut av om mugg kan produsere sunne omega-3 og omega-6 fettsyrer. Hun bruker muggen til å fermentere restråstoff fra matproduksjon til flerumettede fettsyrer.

Fermenteringsprosessen går ut på at mugg brukes til å spise restråstoffene som så blir til nye produkter. Her brukes spektroskopi til å overvåke fermenteringen, for å se hva slags fett som produseres og å finne beste mugg-produsent.

– Fermenteringsteknikken kan vi også bruke til å produsere for eksempel proteiner, karbohydrater eller bioplast fra mugg, gjær og bakterier, sier Shapaval.

Målet er å kartlegge hvilke muggtyper som gjør hva og hva hvilke typer restråstoff egner seg til.

Et område i solid vekst

I dag er enzymatisk hydrolyse av restråstoffer, også kalt biprodukter, fra animalsk og marin industri en ung og voksende industri.

Bruksområdene for proteinproduktene er stort, fra dyrefôr til produkter ment for mennesker, som for eksempel tilsetningsstoffer, helsekost, proteinpulver og kosmetikk.

I Europa finnes flere bedrifter som produserer proteinprodukter fra animalske restråstoffer. I Norge er bedrifter i gang med å produsere proteinhydrolysater av restråstoffer fra marin industri, og i tillegg legges det ned en betydelig forskningsinnsats for bedre utnyttelse av animalsk restråstoff. 

På slutten av 1990-tallet ble overgangsstønaden til aleneforeldre kuttet kraftig. Før reformen kunne de motta økonomisk støtte inntil det yngste barnet var 10 år og skulle begynne i 3. klasse.

Rundt 60 prosent av alenemødrene fikk denne stønaden i en kortere eller lengre periode. Etter reformen falt andelen til 30 prosent.

På papiret ser altså dette ut som en vellykket reform. 

Ble sosialklienter istedet

Men i sin doktoravhandling viser Katrine Holm Reiso at mange enslige mødre byttet over til alternative trygdeytelser. De ble ikke selvforsørgende selv om de forsvant ut av statistikken for overgangsstønad.

– Mange ble sosialklienter eller mottok andre typer stønader. Det skjedde en trygdesubstitusjon, sier Reiso, som er tilknyttet Institutt for samfunnsøkonomi og The Center for Empirical Labor Economics (CELE).

I avhandlingen ønsket hun også å se på langtidseffektene av reformer i velferdssystemet. 

Hva har det å si for barna, når mødrene ikke lenger har rett til overgangsstønad og må over på sosialhjelp eller er mye borte fra hjemmet på grunn av jobb?

Ut i jobb tidligere

Med reformen ble det innført tidsbegrensing på stønaden på tre år.

– Arbeidskravene innebar i realiteten at når yngstebarnet var tre år gammelt, måtte du enten jobbe minimum 50 prosent, studere eller melde deg arbeidsledig.

Det var en stor omlegging. Målet var å få flere kvinner til å bli mindre avhengig av sosiale ytelser. Dette fikk konsekvenser, ikke bare for mødrene, forteller Katrine Holm Reiso.

Hun ville se nærmere på hva som skjedde med barna til alenemødrene når de nærmet seg slutten av ungdomsskolen.

Dårligere skoleresultater

Ved bruk av norske registerdata, har Reiso studert karakterene til 16-åringene. Hun sammenlikner dem med barn som var født noen år før dem og ikke opplevde innstramminger i overgangsstønaden.

– Skoleresultatene har falt, og det har blitt større forskjeller mellom barn av alenemødre og barn av gifte mødre, sier Reiso.

Reiso og kolleger viser at det er barn av de unge alenemødrene som er særlig utsatt for negative konsekvenser av reformen.

– Som samfunn kunne vi håpet at reformen skulle føre til høyere inntekter og kanskje også til andre holdninger til arbeid, utdannelse og velferdsytelser. Dette kunne i neste omgang gi bedre skoleresultater for barna. Men ser vi på barna til yngre alenemødre, opplever de faktisk et betydelig fall i skoleresultater, sier Reiso.

To grupper alenemødre

– Når barna er 16 år, har det slått ut på karakterene. Her finner vi en klar sammenheng mellom familiesituasjon og økonomi på den ene siden og prestasjoner på den andre. Barn av yngre, enslige kvinner gjør det dårligere i skolen etter reformen. Forskjellene mellom barn av unge, gifte kvinner og unge alenemødre har utviklet seg i en klar negativ retning.

Gjennomsnittskarakteren og resultatene fra skriftlig og muntlig eksamen har samlet falt med sju prosentpoeng.

Reiso skiller mellom to grupper unge alenemødre. Den ene undergruppen jobber mer etter reformen. Familieøkonomien blir litt bedre, de får ikke så veldig mye mer å rutte med, men fordi kvinnene jobber, får de langt mindre tid sammen med de små barna.

– Mange yngre mødre jobber mer etter at de mistet stønaden. Derfor er det ingen inntektstap i denne gruppen, men barna deres er mer alene. Mødrene er ikke til stede når barna er kommet hjem fra skolen og kan ikke hjelpe med lekser eller følge dem så tett opp.

Tid og penger

Den andre gruppen unge alenemødre opplever et stort inntektstap på grunn av bortfall av overgangsstønaden. De jobbet ikke før reformen, og kommer seg i mindre grad inn på arbeidsmarkedet etter at stønaden forsvant.

– Det er ikke alle som klarer å finne seg jobb, og det er derfor de går inn i andre trygdeytelser. Først og fremst finner jeg økt opptak av sosialhjelp. Men også uføretrygd, rehabilitering og yrkesrettet attføring. Dette er stønader du går på før du ender i jobb eller på uføretrygd.

De klarer ikke å opprettholde inntektsnivået når disse skiftene i reformer skjer. Inntektstap gir, som vi vet, dårligere utfoldelsesmuligheter for barna.

Anstendig liv

– Ser du på reformen generelt, så er det total sett færre alenemødre på ytelser, og i gjennomsnitt jobber de mer. I en ren kostnad-nytte-tankegang er det positivt. Jeg tror også det er sunt å ha forbilder i mødre som jobber.

Men politikere bør ta de potensielle negative effektene på barnas utvikling i betraktning, mener forskeren.

– Når myndighetene oppmuntrer alenemødre til å jobbe mer, må vi sikre at små barn får mulighet til gode alternativer når den voksne i familien ikke kan være hjemme. 

Reiso mener ikke nødvendigvis at reformen er feilslått.

– Jeg tenker at det er bra at flere har begynt å jobbe og at trygdeutbetalingene total sett går ned, men jeg mener vi må være mer klar over konsekvensene når vi planlegger reformer. Vi må se trygdeytelser i sin helhet, ikke hver enkelt ytelse for seg, fordi du sannsynligvis vil få en spill over-effekt inn i andre typer programmer og ytelser, sier Reiso.

- Ville ikke vært så streng

Forskeren er enig i at det går mye penger ut av trygdesystemet. Men spør hva alternativet skulle være. 

– Vi kan se på samfunnet som er storfamilie der vi har plikt og ansvar for å ta var på noen. Så jeg ville nok ikke vært så streng, nettopp fordi jeg har en tanke om at det er noen, særlig i enkelte faser i livet, som ikke fungerer i arbeidslivet.

– Det er alltid en risiko for misbruk, men det er viktig at de som trenger økonomisk hjelp, får det de trenger for å ha et anstendig liv, avslutter Reiso.

Hver dag får forskning.no og andre nettaviser massevis av pressemeldinger fra universiteter og tidsskrifter som for eksempel beskriver et nytt funn i kreftmedisin basert på rotteforsøk, eller at vindrikking kan minske risikoen for astma.

Disse konklusjonene kan noen ganger være overdrevne og misvisende, siden de vitenskapelige resultatene ikke er tydelige nok til at man kan snakke om en årsakssammenheng eller om rotteforsøkene kan overføres til mennesker.

Overdrevne pressemeldinger og nyhetsartikler

Ifølge en ny studie får media og journalistene ofte skylda for disse overdrivelsene, noe som kan føre til misforståelser, dårlig forståelse av vitenskapelig metode, helseråd som ikke nødvendigvis har noe for seg, og kanskje litt folkelig mistenksomhet til hele vitenskapen.

Årsakssammenheng er for eksempel noe som kan være lett å overdrive. Som eksempel bruker artikkelforfatterne en tenkt studie som viser en korrelasjon mellom vindrikking og en sykdom.

Nyheten og pressemeldingen sier kanskje at vindrikking øker sjansen for å få sykdommen, men det er svært vanskelig å påvise en slik sammenheng, skriver forskerne. Man vet for eksempel ikke om sykdommen gjør at folk drikker mer vin, eller om vindrikking påvirker en annen faktor som igjen øker risikoen for sykdommen.

Studien har tatt for seg hvor disse overdrivelsene kommer fra, og om de kunne finne overdrivelsene igjen i pressemeldinger fra universitetene, som nyhetene gjerne bygges på.

Forskerne fant at det var stor sammenheng mellom overdrivelsene i pressemeldingene og nyhetssakene.

Overdrivelser over hele linja

Forskerne så spesielt på helsenyheter, og studien er publisert i British Medical Journal.                          

Forskerne undersøkte de vanligste formene for overdrivelse i media, som er: Årsakssammenhenger basert på korrelasjoner, direkte helseråd i ditt daglige liv fra studien, og resultater fra dyreforsøk som kanskje kan overføres til mennesker.

De tok for seg over 400 helserelaterte pressemeldinger fra 20 universiteter i Storbritannia fra 2011. Pressemeldingene ble så sammenlignet med studiene de var basert på, og 668 nyhetssaker fra medier som BBC, som omtalte de samme studiene.

Pressemeldingene hadde mange overdrivelser. 40 prosent inneholdt overdrevne råd, 33 prosent inneholdt overdrevne årsakssammenhenger, og 36 prosent dro overdrevne linjer mellom dyreforsøk og mennesker.

Når pressemeldingen var overdrevet, var det stor sjanse for at de samme overdrivelsene var i nyhetsartiklene. 58 prosent av nyhetsartiklene hadde de samme rådene, 81 prosent hadde årsakssammenhengene og 86 prosent dro de samme dyreforsøkskonklusjonene.

Sjansene for overdrivelser i medienyhetene var mye mindre da pressemeldingene ikke inneholdt overdrivelser.

De vanskelige årsakssammenhengene

Forskerne understreker at de ikke har undersøkt årsakssammenhengen mellom pressemeldinger og nyhetsartikler, de har bare sett på korrelasjoner mellom nyhetsartikler og pressemeldinger.

For eksempel kan journalisten og pressemeldingsforfatterne velge å gjøre de samme overdrivelsene fra den samme studien, siden det kan skape gode nyhetspoeng.

Studien må ikke tolkes som en omfordeling av skylden for overdrivelsene fra journalistene over til kommunikasjonsfolkene på universitetene, skriver forskerne.

De tror at skylden for alle overdrivelsene ligger på konkurranse mellom universitetene, og deres jakt på oppmerksomhet i media, i sammenheng med journalister som har dårligere tid og større arbeidspress enn før.

Dermed kan det bli lett for journalister å presentere saken og hovedpoengene på samme måte som i pressemeldingen, og videreføre overdrivelsene uten å sjekke fakta i saken.

Samtidig tror de at dette problemet er løsbart. Hvis de fleste overdrivelsene først skjer innenfor universitetene, kan det tas grep for å bedre kvaliteten i pressemeldingene. Forskerne tror det vil bli mye vanskeligere å endre journalistenes arbeidskultur.

– Journalister tror at universiteter er nøytrale kilder

Bjørnar Kjensli er redaksjonssjef i forskning.no, og må ta stilling til om redaksjonen skal lage saker med utgangspunkt i pressemeldinger fra universiteter hver dag.

– Vi er i utgangspunktet kritiske til pressemeldinger, sier Kjensli.

– En pressemelding er skrevet for å selge inn en historie til redaksjonene, og er ikke skrevet av uavhengige journalister. Det er jobben deres å skape oppmerksomhet, så de utnytter de svakhetene som finnes i redaksjonene.

– Dermed er det enda større grunn til å være kritisk.

Sannsynligvis blir flere nyhetssaker med overdrivelser og feilinformasjon publisert i norske nyhetsmedier, som er basert på overdrevne pressemeldinger.

– Journalister kan nok tro at pressemeldinger som kommer fra universiteter har større tyngde, og er mer objektive og nøytrale enn andre pressemeldinger.

– Det kan også være lett å hoppe på nyhetspoengene i en pressemelding, i stedet for å nøye lese gjennom hele studien og trekke ut sine egne poenger.

Selv det kan være for tidkrevende å lese hele studien for journalister, synes Kjensli at det er svært viktig at vitenskapsjournalister må minst lese gjennom metodedelen og konklusjonen i en studie, så man får et inntrykk av hva forskeren faktisk har gjort, eller får en uavhengig kilde til å vurdere resultatene.

Referanse:

Petroc Sumner mfl: The association between exaggeration in health related science news and academic press releases: retrospective observational study. BMJ, desember 2014, dx.doi.org/10.1136, sammendrag

Forskere fra University of Rochester i USA har sprøytet hjerneceller fra menneskefostre inn i hjernene til mus. Det har gjort musene mer intelligente.

Den oppdagelsen er veldig spennende, mener professor Helle Waagepetersen, som forsker på pattedyrhjerner ved Københavns Universitet.

Det viser nemlig at det ikke bare er nevronene i hjernen som sørger for intelligensen. For det var såkalte gliaceller forskerne sprøytet inn.

– Vi vet fortsatt ikke hvorfor gliaceller er så viktige. Mange forskere lever fortsatt i «nevron-alderen», sier Waagepetersen.

Fire ganger så intelligent

I en av testene ga forskerne musene støt hver gang de hørte en bestemt lyd. Etter hvert gjorde lyden at musene stivnet av skrekk. De som hadde fått menneskeceller, sto stille fire ganger så lenge.

– Det var en voldsom effekt, sier en forfatterne Steven A. Goldman til NewScientist.

Hjernens to celletyper

Det er nevroner som skaper tanker og følelser. De kommuniserer med hverandre via elektriske impulser. I den nye studien brukte forskerne bare såkalte gliaceller – hjernens «støtteceller».

Gliaceller finnes i mange versjoner, med mange forskjellige funksjoner. Blant annet er det de som danner den væsken som hjernen flyter rundt i. De regulerer også farten nevronene utveksler informasjon med. Og de regulerer syrenivået.

Forskerne tok gliaceller fra menneskefostre og sprøytet dem inn i hjernene på museunger. Der utviklet cellene seg til såkalte astrocytter – som skaper en rekke forbindelser til andre celler. Det skjer for å styrke forbindelsene mellom nevronene.

Fordrev museceller

Forskerne sprøytet inn 300 000 menneskeceller i hver mus. I løpet av et år hadde de formert seg til tolv millioner, som hadde overtatt plassen fra musenes egne astrocytter.

– Vi kunne se at menneskecellene overtok all plassen. Musens egne celler så ut til å flykte ut til sidene, forteller Steven A. Goldman.

De menneskelige astrocyttene var 20–30 ganger så store som musenes, og hver av dem kunne skape hundre ganger så mange forbindelser. Koordineringen av nevronene fungerte derfor bedre.

At hjerneceller fra mennesker fungerer så godt i hodene på mus, er faktisk ganske overraskende, forteller Helle Waagepetersen.

– Når man dyrker cellekulturer, kan det være problematisk å blande celler fra to ulike deler av musehjerner. Disse forskerne tok en sjanse, og det førte til et stort skritt fremover, sier hun.

Skaper vi monstre?

De amerikanske forskerne vil nå prøve seg på rotter.

Rotter er mer intelligente enn mus, så en superintelligent versjon kan høres ut som begynnelsen på en grøsserfilm. Superrotter var trusselen i for eksempel «Willard» (1971) og «The Rats» (2002).

I filmen «Deep Blue Sea» skaper forskere superintelligente haier, mens det i filmene om «Apenes planet» er det aper som tar makten på jorden.

Steven A. Goldman er imidlertid ikke redd for dette. Han overfører ikke nevronene, bare gliaceller.

– Vi gir ikke dyrene kapasitet som på noen måte kan oppfattes som menneskelig. Vi forbedrer bare effektiviteten av musens egne nervenettverk. Så det er fortsatt en mus, sier Goldman.

– Bør ikke forbys

Steven A. Goldman og hans kolleger vurderte å gjennomføre forsøkene på aper. De mente imidlertid det kunne føre til etiske problemer.

Men der er slett ikke sikkert at grensen bør gå der. Det forteller Gorm Greisen, som er nestleder i Etisk Råd i Danmark samt klinisk professor og overlege ved Rigshospitalet.

Han forteller at rådet ikke går inn for noe generelt forbud mot slik forskning.

– Jeg skal ikke gjøre meg til dommer over hvor grensen går. Og de amerikanske forskerne er selv oppmerksomme på at dette er en type arbeid som krever etiske overveielser, sier Greisen.

– Spørsmålet er: Når man skaper et halvmenneske? De forsker på et grensefelt hvor det er vanskelig å ha oversikt over konsekvensene.

For og mot

Når det gjelder det å plassere celler fra menneskehjerner i dyr, er det argumenter både for og mot:

For: Kunnskapen kan komme til å hjelpe personer med medisinske problemer som rammer hjernen, som slag eller Alzheimers.

Mot: Hva skal vi gjøre hvis vi skaper dyr som blir menneskelignende? Skal det ha menneskerettigheter?

Gorm Greisen tror ikke den nye studien fører med seg etiske problemer. For det å transplantere hjerneceller er vanskeligere enn man skulle tro.

– Det etiske problemet er inntil videre begrenset av at forskningen tross alt går langsomt, sier Greisen. 

Referanse:

A Competitive Advantage by Neonatally Engrafted Human Glial Progenitors Yields Mice Whose Brains Are Chimeric for Human Glia, The Journal of Neuroscience (2014), DOI: 10.1523/JNEUROSCI.1510-14.2014 (sammendrag)

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

De jobber til vanlig i ulike deler av helsevesentet. Nå tar sykepleierne Kristian Ruge Bjærke og Ida Kyvik videreutdanning innen sårbehandling ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. 

En videreutdanning som er lagt opp til at studentene skal ta med seg det de lærer på skolebenken direkte ut i arbeidshverdagen. Det eksisterer nærmest ikke noe skille mellom teori og praksis. 

Edda Johansen, som er ansvarlig for videreutdanningen, har nylig tatt doktorgraden på denne formen for utdanning, såkalt fleksibel læring, og har funnet ut at studentenes erfaringer på jobb er gull verdt for læringsutbyttet.

Johansens studie viser at det å ha erfaring fra verden rundt studiene er avgjørende for å bygge kunnskap, og at studentenes læringsutbytte ble påvirket av forhold både på skolen, på jobben og på det personlige plan.

Dermed utfordrer hun den tradisjonelle oppfatningen av fleksibel læring, som ofte fokuserer på kombinasjonen av internettundervisning og skoleundervisning.

- Det viser seg å være for snevert. Studentenes egen arbeidsplass er undervurdert i tidligere forskning. Det bør vi ta inn over oss når vi tilbyr etter- og videreutdanninger, sier Johansen. 

Løser oppgave på jobben

Når studentene reiser hjem fra samling i Drammen, har de med seg en oppgave de må løse på arbeidsplassen. De blir bedt om å lese hverandres besvarelser, og diskutere dem på skolens læringsplattform Fronter. I år har Johansen også endret på selve eksamen.  

Mens hun tidligere ba studentene vurdere en problemstiilling basert på noe fra jobben, ber hun dem nå vurdere en konkret praksis på jobben. Noe de gjør i det daglige.

- Alle er kanskje ikke enige i at det er så stor forskjell på dette, men det mener jeg. Jeg tror det kan oppleves meningsfylt å få påvirke arbeidsplassen i en positiv retning, sier Johansen.

Har lagt om egen undervisning

Funnene i studien har gjort at Johansen har lagt om sin egen undervisning. Hun har gått fra å holde primært tradisjonelle forelesninger til mer interaktiv læring på skolen. 

- Jeg har lagt ut noen enklere video-forelesninger i forkant, fordi det frigjør tid på skolen. Når vi møtes på samling, bruker vi heller tid på de komplekse temaene, spesielt utover i studiet. Dette stiller helt andre krav både til meg, og til samarbeidet med de innleide foreleserne. Tidligere kom de og foreleste.  Nå må de i større grad  sette seg ned med studentene og diskutere pasienthistorier, situasjoner og problemstillinger, forteller hun.

For akademisk

Bak Johansens funn er data fra tre fokusgrupper og sju individuelle intervjuer, og studien tar for seg studentenes egne erfaringer med å integrere utdanning og arbeidsliv. 

Det viser seg også at det å kombinere jobb og studier også byr på utfordringer. For hvor viktig er det at studenter som tar videreutdanning for å bli bedre i profesjonsutøvere, også skal kunne skrive og uttrykke seg akademisk? De fleste har ingen ambisjoner om å starte en akademisk karriere. 

En av studentene kommenterte dette, etter å ha fått tilbake en besvarelse fra faglærer: 

“Så jeg glemte  bruke 1,5 linjeavstand. Det gjør meg ikke til en dårligere sykepleier.”

Johansen mener det er et tankekors at studenter som tar utdanning for å bruke det i jobben, og ikke sikter mot en akademisk karriere har slike opplevelser. Samtidig understreker hun hvor viktig det er at studentene har et teoretisk og analytisk nivå som er høyt nok. 

- Jeg har ikke helt klart å lande en egen mening rundt dette, sier hun.

Brukes i andre studier

Erfaringene fra videreutdanningen i sårbehandling brukes nå i videreutdanning i intervensjonsradiografi.

Johansen tenker også å ta noe av dette inn i en ny master i klinisk sykepleie, der hun foreslår å knytte arbeid og skole nærmere sammen og bruke nettbaserte løsninger blant annet for å ønske velkommen og sikre at studentene er forberedt til samlinger.  

- Når jeg møter studentene for første gang, møter de meg med et hei, kanskje fordi de synes de allerede kjenner meg gjennom videoene, sier Johansen.  

Hun mener cluet er å finne en modell som er best mulig tilpasset studentene.

- Det betyr at jeg må ta hensyn til at dette er voksne mennesker, som er i en jobbsituasjon og en familiesituasjon, sier Johansen. 

Ble tryggere i jobben

Og hva syns så studentene selv?

Ifølge Kristian Ruge Bjærke og Ida Kyvik, så er dette midt i blinken. 

Begge to har jobber hvor de må vurdere pasienters sår. De lærer mye ved at oppgavene på studiet knyttes direkte til arbeidshverdagen deres. 

- Jeg kunne nesten ikke fått en bedre oppgave, enn den vi skal løse nå. Den handler om å undersøke trykksår på arbeidsplassen. En dag skal jeg inn på avdelingen og screene pasientene, se hvor mange som har trykksår, finne hvilke forebyggende tiltak vi kan sette i verk og finne forskning som underbygger dette, forteller Kyvik.  

Bjærke forteller at han fikk en egen trygghet i oppgaveskrivingen ved at den kunne utøves i praksis. 

- En av oppgavene handlet om å vurdere sår og forslag om behandling. Den gav meg mange knagger å henge det jeg opplever i praksis på. Vi er jo med mange rusmisbrukere på sykehus, og den tryggheten jeg fikk gjennom å skrive oppgave, og ikke minst å kunne lese de andres besvarelser, kunne jeg ta rett ut i hverdagen på jobben min. Rusmisbrukerne er ikke de mest populære pasientene du kan dra med deg rundt. Vi må ofte være både pårørene og advokat, og jeg er ofte med inn i undersøkelsesrommet og treffer leger og sykepleiere. Allerede etter første samling på studiet var jeg i bedre stand til å stille de rette spørsmålene, og ha trygghet til å diskutere det, sier han. 

- Museumsrom er mer enn bare et sted å plassere utstillinger og gjenstander. Layout, design og atmosfære er noen av de viktigste faktorene i opplevelsen rundt et museumsbesøk, skriver Märit Simonsson i sin doktoravhandling Displaying Spaces.

Simonsson er museolog ved Umeå universitet, og har analysert museumsrommet til fem museer i Roma for å undersøke hvilken effekt romlige elementer som lys, farge, form og materiale har på opplevelsen av det som er stilt ut i museet.

Rommet blir oversett

Dette er faktorer som ofte blir oversett fordi museumsrom i første rekke vurderes ut fra hva de inneholder, og ikke fra hvordan museets design påvirker publikum, påpeker hun.

- Museumsutstillinger består av flere dimensjoner som oppleves ved at vi beveger oss gjennom rommet og kan betrakte gjenstander, tekster, bilder og montre fra ulike kanter. Det er altså i høyeste grad en romlig opplevelse som er karakteristisk for museer, utdyper Simonsson i en pressemelding.

Museumsrom i Rom-museer

De fem museene hun undersøkte var Museo dell’Ara Pacis, Palazzo Doria Pamphilj, Palazzo Massimo alle Terme, Centrale Montemartini och MAXXI (Nasjonalmuseet for 21. århundres kunst). Alle er kunst- og kulturhistoriske museer, spredt over ulike tidsaldre og stilarter.

Som ledd i analysen besøkte Simonsson hvert av museene på fem ulike tider av dagen og nedtegnet egne inntrykk og opplevelser – med fokus på romlige elementer som interiør og layout, lys, farger og utstillingsdesign i form av volum og materialer. I tillegg intervjuet hun førstegangsbesøkende om deres inntrykk.

Rett balanse er avgjørende

Museene varierer i hvordan rommet er blitt brukt – fra Centrale Montemartinis industri-stil som bevisst kontrasterer med skjøre, antikke marmorskulpturer, til Palazzo Massimo alle Termes forvirrende rom-layout og utvidelser for å få plass til flere mosaikker og fresker.

Å finne rett balanse synes å være den avgjørende faktoren, mener Märit Simonsson.

- Når det er for lite informasjon, for eksempel, forstyrres evnen til å bevisst reflektere over det som er utstilt. Hvis rommets design ikke hjelper publikum i å orientere seg, så besøkende kan gå seg bort i utstillingen, forstyrres ‘flyten’ i opplevelsen fordi man må lete etter veien videre. I begge tilfeller skorter det på veiledning, enten romlig eller i form av informasjon.

Rommet påvirker oss

Museumsrommet påvirker oss enten vi vil eller ikke – uansett hvordan det ser ut eller i hvor stor grad det tiltrekker eller frastøter oss, konkluderer Märit Simonsson.

- Selv om det ikke alltid er det første vi vurderer, påvirker rommet vår opplevelse og fortolkning mer enn vi er klar over. Det er derfor viktig å videreutvikle museers tilnærming til rom som en viktig faktor, anbefaler hun.

Referanse:

Märit Simonsson, Displaying Spaces: Spatial Design, Experience, and Authenticity in Museums, doktoravhandling, Umeå universitet, 2014

Omlag fire femtedelar av den globale populasjonen av eleonorafalk hekkar i Hellas. Sidan den har vore i tilbakegong betraktar ein arten som ein ansvarsart i Hellas. Falken er på den internasjonale raudlista, ifølge den globale raudlista. 

Ronny Steen, senioringeniør ved Noregs miljø- og biovitskaplege universitet (NMBU), har studert fuglen på ei klippeøy i øygruppa Dodekanesene i Hellas. Han har forska på rovfugl med hjelp av kamera i Noreg i fleire år, og i 2010 leverte han doktoravhandling i åtferdsøkologi om Tårnfalk.

Ved hjelp av over 1000 timar med videoopptak frå skjult kamera har Steen, i samarbeid med den greske uavhengige organisasjonen Archipelagos, sett på åtferd og diett hjå eleonorafalken.

Studien vil truleg verte publisert fyrste halvdel av 2015.

Tilfeldig møte med eleonorafalken

Eleonorafalken er ein middels stor falk som reiser i lange distanser. Den er 36-42 centimeter lang med eit vengespenn på 87-104 centimeter, ifølgje Wikipedia. Den fanger og drep byttedyr i lufta, noko som kan sjå ganske spektakulært ut, ifølgje Steen. Fuglen overvintrar på Madagaskar før han hekkar oppe ved Middelhavet. 

- Dette er ein studie som forhåpningsvis vil vare over tid, der vi filmar kva eleonorafalken spis. Det er sånn sett interessant å sjå på fordi dette er forska lite på. Bruk av kamera har gjort forskinga lettare, seier Steen til forskning.no.

I følge den globale raudlista har Eleonorafalken tidligare vert truga av utnytting og forfølging forårsaka av lokale folk. I nyare tid har menneskeleg forstyrring med tanke på turisme, også vist seg å påverke fuglens hekkesuksess. Rotter er eit problem, og arten er sårbar for verknadane av potensiell vindkraftsutvikling.

Ifølge Steen er beitedyr også problematisk fordi dei øydelegg reir og kan beite ned vegetasjon slik skuggar forsvinn. Han foreslår å halde beitedyr vekke frå viktige hekkeområdar om hausten i Hellas.

Archipelagos som er organisasjonen Steen samarbeider med, er ein uavhengig organisasjon grunnlagt i 1998 og held til på Samos. Dei er forplikta til å forske på og forsvare det biologiske mangfaldet ved gresk hav- og øyområde. Organisasjonen har vore effektive med å formidle om dyrevern.

- Archipelagos har laga informasjonsplakatar og går ut i lokale medium med informasjon om områder som er viktige for eleonorafalken, seier Steen. Han seier at målet er at overvakingsprosjektet skal verte større og nå ut til fleire.

Ferie vart arbeid

Det var i fjor påske at Steen var på ferie i Hellas, på omvising med organisasjonen. Tilsette i Archipelagos fatta interesse då Steen fortalde om erfaringa si, og hans måte å forske med kameraustyr på. I tillegg synast Steen at fuglane er interessante fordi dyret har ein annen biologi enn rovfugl elles.

Dermed kom han tilbake til Hellas med utstyr nokre månadar seinare,  mykje fordi eleonorafalken hekkar på hausten.

- Eg har ein lei tendens til å oppsøke forskarar der eg er, og eg er særleg på utkikk etter særeigne arter for plasser eg besøker, seier Steen.

Etter den første runda med opptak i 2013 søkte Steen om midlar til reise og utstyr frå Nansonfondet. Dette fikk han og dermed reiste han ned att i september med tolv kamera på slep.

Steen er ute etter å sjå kva slags trekkfugl eleonorafalken et, og når på døgeret han et noko. Han måler også vinden for å sjå om der er værtypar som fører til endring i diettsamansetjinga. Han peiker på at trekkfuglen kan bli mindre tilgjengeleg når det er lite vind.

- Det viktigaste på lang sikt er å sjå endring over tid, om der finnast årsvariasjonar. I første omgang blir det kanskje snakk om ei ti-årsperiode, seier Steen.

Blitt ein vanleg metode

Steen peiker på at ein på 70-talet satt med kikert i telt for å observere fuglen, men at det då var utfordrande å halde ut mellom anna med tanke på høge temperaturar. Vidare gjer det digitale utstyret det mogleg å filme dyret i hundrevis av timar utan å vere der fysisk.

Steen har brukt film som metode i forsking sidan 2003. Sidan då har metoden vorte meir og meir vanleg.

- Det å vere på staden med kikert var også ein faktor som kunne påverke fuglens åtferd, påpeiker Steen.

Det ehnder at byttedyr som eleonorafalken tek med seg til reira er ganske ribba, noko som skapar utfordringar sjølv om det vert filma. Men ved hjelp av kollegar frå Institutt for naturforvalting på NMBU klarer han å registrere kva trekkfugl som er fanga, ved å sjå på video og bilete.

Steen påpeiker at studien han no jobbar på er éin viktig brikke av fleire for å forstå biologien til eleonorafalken. Han seier at auka medvite om arten her heilt avgjerande for at lokalbefolkninga skal bli merksame på kor unik eleonorasfalken er for Hellas.

Et DNA-molekyl framstår ofte som en stor floke. Det minner om et fiskesnøre som er skylt opp på stranden.

Forskerne har derfor store problemer med å finne ut hvor det begynner, og hvor langt det er fra et punkt til et annet. Derfor ønsker de å strekke det ut – og det har de nå greid.

I en artikkel i Physical Review Letters viser forskere fra Danmark Tekniske Universitet (DTU) hvordan man kan bruke en laser til dette formålet.

Ifølge en av forskerne bak studien kan oppdagelsen brukes til flere ting:

– Det gjør at vi kan fotografere DNA-et med et mikroskop. Dessuten kan vi nå finne ut av et fysisk fenomen som har skapt problemer, forklarer forsker Jonas Nyvold Pedersen.

Lettere å lese

Førsteamanuensis i biofysiologi Lene Broeng Oddershede fra Niels Bohr Institutet ved Københavns Universitet arbeider også med samspillet mellom fysikk og biologi. Hun mener det nye forskningsresultatet er viktig.

– Det store målet for fremtiden er å kunne lese av de individuelle baseparene i molekylet. Da må det være strukket ut, sier Oddershede.

Bruker varme

Nyvold Pedersen og kollegaene hans har plassert en DNA-streng i en mikroskopisk kanal på en liten chip.

Senere varmet forskerne opp midten av kanalen med en laser, slik at væsken omkring DNA-strengen ble varmere på midten enn i endene.

Forskjellene i temperatur satte i gang svake fysiske krefter som fikk DNA-et til å bli strukket ut. DNA-molekyler vil alltid bevege seg fra et varmt til et kaldt område.

– Vi klarte å strekke molekylet ut 80 prosent. Allerede da kan teknikken tas i bruk til grov sekvensering, forteller Nyvold Pedersen.

Hjelper forskere med puslespill

Når forskere skal sekvensere DNA, starter de med å skjære det opp i millioner av biter. Hver bit leses av, og så må alt settes sammen som et enormt puslespill.

Et helt genom for en ny organisme er som å legge et puslespill med ti millioner

brikker uten å vite hva bildet viser. Det krever tålmodighet og en masse datakraft.

Men ved å strekke ut DNA-et først kan forskerne danne seg et overblikk over det ferdige genomet. Det gjør det lettere å legge puslespillet.

– Man kan si at vi nå kan se hvor i puslespillet det er himmel, vann og bygninger, forteller Rodolphe Marie.

Vanskelig fysikk

Den nye forskningen er også relevant for grunnforskning. Det dreier seg om å forstå hvorfor DNA-molekyler beveger seg fra varme til kalde områder i væsker.

De fysiske lovene for gasser er fullt ut forstått. Væsker byr imidlertid på problemer: Noen partikler og molekyler, inkludert DNA, beveger seg fra varme mot kulde, mens andre beveger seg motsatt vei.

Retningen er avhengig av hva molekylene er laget av og også av temperaturen. Det ikke enighet om hvorfor dette skjer.

Det nye forskningsresultatet er et redskap som andre forskere kan bruke til å forstå denne fysikken.

– Normalt gjennomfører vi slike forsøk i en beholder med flere tusen partikler eller store molekyler. Når vi varmer opp ett sted, kan vi se at fjerner seg fra det området.

– Vi kan måle de fysiske kreftene på ett enkelt molekyl. Her er kreftene sterkere, for de virker hele veien langs det lange molekylet, omtrent som to lag som driver tautrekking. Derfor er resultatet tydeligere. Det vil forhåpentligvis gjøre det lettere å forstå de fysiske lovene bak fenomenet, avslutter Nyvold Pedersen.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Behovet for en mer gjennomgående forskningsstrategi for å håndtere og bekjempe demenssykdommer er stort. Årsaksforskning har lenge vært underprioritert innen norsk demensforskning. Et uttalt mål for den offentlige strategiplanen HelseOmsorg21 er etableringen av et forskningssystem som fremmer samspill mellom ulike miljøer. Dette skal sørge for god og nyttig kunnskap fra laboratoriet og frem til brukeren.

Nobelprisen til Moser-gruppen har vist at det er mulig å dyrke frem forskere i Norge som kan hevde seg i verdenstoppen – spesielt om man bruker deres modell for offentlig og privat samfinansiering. 

De norske nobelprisvinnerne i medisin har lagt et grunnlag for å forstå hva som skjer med hjernens orienteringsevne når noen utvikler demens.

De kognitive funksjonene våre påvirker evnen til tenkning og intellektuelle og mentale prosesser. Når de svikter kan vi få problemer med for eksempel innlæring, hukommelse, språk, sansning og det å utføre oppgaver, for eksempel å finne veien.

Oppdagelsen av hjernens posisjoneringssystem representerer et paradigmeskifte i forståelsen vår av hvordan spesialiserte celler arbeider sammen for å utføre høyere kognitive funksjoner. Det har også åpnet nye veier for å forstå andre kognitive prosesser som hukommelse, tenkning og planlegging. 

Flere må dele kunnskap og samarbeide

Resultatene tydeliggjør behovet for en langsiktig samkjørt satsning. Her i Norge har vi gode akademiske forutsetninger for å kunne bidra til å løse demensgåten. Flere forskere ligger helt i frontlinjen, både psykologer, biologer, kjemikere, leger, farmasøyter, fysikere, sykepleiere og ingeniører. Hver på sin side vet de mye om enkeltfaktorer som kan ha en sammenheng med demenssykdom. I samhandlingen mellom de ulike faggruppene ligger det et uutnyttet potensial. For å komme nærmere en forklaring på årsakene til demenssykdommene, og få mer kunnskap om forebygging og behandling, må ulike fagmiljøer være villige til å dele kunnskap og samarbeide.

Demens er forårsaket av sykdom i hjernen, og fører til at kognitive funksjoner blir varig nedsatt. Hva som er utløsende faktor, hvordan det skjer, og hvordan vi kan forhindre at det skjer, vet vi ikke enda. Det vi kan gjøre for å forstå mer om hvordan vi kan bremse eller hindre demenssykdom, er å bygge videre på det gode forskningsgrunnlaget som finnes.

For å lykkes i dette viktige arbeidet, er det helt nødvendig med solid finansiering, bestående av både offentlige midler og private bidrag til forskningen. Sammen kan vi styrke de mange forskningsmiljøene som har potensial for nyvinning av kunnskap innen dette fagfeltet.

Kostnader for samfunnet

I dag anslås det at drøyt 70 000 nordmenn har demens. Dette er anslått å fordobles i løpet av de nærmeste tiårene. Norske politiske myndigheter har vært uklare på prioriteringene innen demensforskningen. Det er behov for en mer gjennomgående forskningsstrategi for både å kunne håndtere og bekjempe demenssykdommer.

Demens utvikler seg gradvis. Etter hvert vil den syke ha behov for stadig mer pleie og omsorg. Anslagsstudier tyder på at demenssykdom vil koste det norske samfunnet opp mot 18 milliarder kroner allerede i 2020. Som en følge av at vi blir flere eldre kan kostnadene også øke sterkt etter dette.

Bygger nettverk

Nasjonalforeningen for folkehelsen har med midler fra fjorårets TV-aksjon, etablert et nasjonalt demensforskningsprogram. Dette har som mål å fremme samhandling mellom forskere for å tette kunnskapshull:

Hvorfor oppstår demens og hvordan kan vi forhindre, forebygge, utsette eller kurere sykdommen? I løpet av året som har gått, ser vi at det er blitt knyttet nye bånd mellom ulike forskningskulturer, som tidligere ikke hadde en samhandlingsarena.

De mange som støttet Nasjonalforeningen for folkehelsen i fjorårets TV-aksjon var med på å gi demensforskningen i Norge et stort løft. Det gir en mulighet til å bygge broer mellom forskere som jobber på hvert sitt felt. Sammen kan de forsterke den nasjonale forskningsinnsatsen, i samarbeid med gode internasjonale forskningsmiljøer.

Ved å etablere et demensnettverk på tvers av forskermiljøene i Norge, vil Nasjonalforeningen for folkehelsen stimulere dette ytterlige. Hvis det også bevilges offentlige midler, kan forskermiljøene fortsette det fruktbare samarbeidet de allerede har etablert med TV-aksjonsmidlene.

Resultatet vil være at flere mennesker med Alzheimer kan bevare sin evne til å tenke, foreta beslutninger og være selvstendig hele livet. Det vil ha stor betydning for mange i hele verden.