For første gang skal et encellet embryo ha blitt genredigert i USA ved hjelp av CRISPR-teknologi, det skriver MIT Technology Review.

• Trenger du en innføring i hva CRISPR er? Her får du en god og enkel forklaring

Forskerne skal ha befruktet egg med sperm fra donorer med en arvelig sykdom. Deretter skal de befruktede eggene, eller menneskeembryoene, ha blitt genredigert for å fjerne den arvelige sykdommen. Ifølge magasinet skal forsøkene ha vært en suksess.

Resultatet fra forsøkene er ennå ikke blitt publisert i et tidsskrift, og forskerne vil ikke si nøyaktig hvor mange av embryoene som ble fri for den arvelige sykdommen.

Ingen av embryoene skal ha fått lov til å bli mer enn et par dager gamle før de ble ødelagt. Det var aldri planen at noen av dem skulle bli satt inn i en livmor slik at de kunne vokse videre, ifølge MIT Technology Review.

Allerede blitt gjort flere forsøk i Kina

Til nå er alle forsøkene med å genredigere mennesker med CRISPR blitt gjort i Kina. Der har forskerne møtt på en del problemer.

I de første forsøkene overlevde bare 71 av embryoene prosessen. Kun 28 av disse var faktisk blitt redigert, i resten var inngrepet feilslått. Suksessraten var så lav at forskerne la ned arbeidet. 

– Det var derfor vi stoppet. Vi mener teknologien fortsatt er for umoden, sa Junjiu Huang, forsker ved Sun Yat-Sen University, til Nature News i 2015. Han var hovedforskeren bak de første forsøkene.

forskning.no har også skrevet om hvordan kinesiske forskere har brukt genredigeringsteknologi for å gjøre endringer i et levende menneske. 

• Les hele saken: Kinesiske forskere har genredigert et levende menneske

Tyder på en stor holdningsendring

Forsøkene til Junjiu Huang førte til debatt, både i vitenskapelige tidsskrifter og aviser. Noen forskere gikk så langt som å be om en full stans i all forskning på genredigering av menneskeembryoer, i et innlegg i tidsskriftet Nature.

– Det mest spennende her er hvor fort det går. Det er bare to år siden de første forsøkene på menneskeembryoer ble publisert, og da reagerte både allmennheten og de vitenskapelige miljøene med forferdelse, forteller Sigrid Bratlie til forskning.no. Hun er seniorrådgiver i Bioteknologirådet, og følger CRISPR-debatten med argusøyne.

Mye har skjedd på to korte år. Nå finnes det forskningsgrupper i blant annet Sverige, Storbritannia og USA som alle er i ferd med å prøve ut teknologien på embryoer.

Ledende vitenskapsinstutisjon har snudd

I februar i år snudde også den ledende amerikanske vitenskapsinstitusjonen National Academy of Sciences (NAS). I en rapport foreslår de at genredigering av menneskeembryoer bør være tillatt, hvis det er den eneste muligheten for å få et barn uten en alvorlig arvelig sykdom.

I desember 2015 sa de noe helt annet. I et møte arrangert av NAS i Washington D.C., var det stor enighet om at det ville være uansvarlig å bruke teknologien for å gjøre endringer på menneskelig DNA.

– På to år er det gått fra at dette er noe NAS mener vi ikke skal eller bør gjøre, til at dette er noe vi kan gjøre gitt riktige forutsetninger, sier Bratlie, som skrev om rapporten fra NAS i Bioteknologirådets blogg på forskning.no.

Hun mener det ikke er sannsynlig at denne typen forskning vil gjøres i Norge i løpet av nærmeste fremtid, men utelukker ikke at det kan skje.

– I Norge er denne typen forskning ikke tillatt med dagens lovverk, og det er nok derfor langt frem i tid å bruke teknologien på embryoer. Men det kan bli en interessant debatt, spesielt hvis teknologien viser seg å være så trygg at den blir tatt i bruk i andre deler av verden, mener Bratlie.

Frykter utilsiktede endringer i arvestoffet

Selv om teknologien har utviklet seg mye siden den først ble allment kjent i 2012, er det mange som mener den ennå ikke er trygg nok til å brukes på mennesker. I de første forsøkene på menneskeembryoer oppdaget de kinesiske forskerne det de kalte uønskede og uforklarlige endringer i arvestoffet.

Dette er noe som er blitt hyppig diskutert i de siste årene. Debatten blusset opp igjen i år, da en gruppe med forskere som hadde brukt CRISPR for å gi blinde mus synet tilbake, rapporterte om store feil i som følge av genredigeringen. Begge forsøksmusene de så på hadde opp mot 1700 utilsiktede mutasjoner.

Men tilhengere av CRISPR-teknologien mente studien som viste de mange mutasjonene ikke holdt mål. Forskerne hadde jo bare sett på hvordan det var gått med to mus. Det var også umulig å slå fast at mutasjonene skyldtes CRISPR, det kunne rett og slett være naturlige variasjoner i forsøksdyrenes DNA.

• Les kritikken: Forskere mener CRISPR-studie ikke holder mål

Mener å ha løst stort CRISPR-problem

I de tre kinesiske forsøkene som er gjort med menneskeembryoer har det også vært andre problemer. Et av de største er at genendringene ikke slår rot i alle cellene til embryoet, men bare noen.

Det kan føre til problemer dersom et slikt embryo noensinne skulle bli brukt for å skape et levende menneske.

Akkurat dette problemet hevder de amerikanske forskerne at de har løst. Dette skal de ha klart ved å starte genredigeringen samtidig som egget blir befruktet, ifølge MIT Technology Review. Det umulig å si hvor godt dette har fungert, siden resultatene fra forsøkene ennå ikke er publisert.

Har stått bak vitenskapelig gjennombrudd før

Forsøkene er blitt gjennomført av Shoukhrat Mitalipov ved Oregon Health and Science University. Han ønsker ikke å kommentere saken til MIT Technology Review, da resultatene ennå ikke er blitt publisert i et akademisk tidsskrift.

Dette er ikke første gang Mitalipov skaper overskrifter. I 2013 klarte han å skape menneskelige stamceller ved hjelp av hudceller.

Både tidsskriftet Nature og Time Magazine mente dette var ett av de ti viktigste vitenskapelige gjennombruddene som ble gjort det året. 

Oljesøl får korallrevfisk til å ta dårlege val, har eit internasjonalt forskarteam frå Havforskinga, USA og Australia funne ut. 

Forskarane undersøkte seks ulike sortar korallrevfisk og fann ut at oljesøl påverka oppførselen til fiskane. 

Fisken tek større risiko 

Korallrevfisken har ein tøff oppvekst, dei er svært sårbare i barndommen. Sjølv i trygge, store populasjonar er det mindre enn ti prosent av embryo og larvar som overlever til dei er vaksne. 

Dei som overlever er dei som klarar å skilje venn frå fiende og ta smarte val: som å halda saman i større grupper, unngå opne farvatn og kjapt symja vekk frå fare.

I ei rekke eksperiment fann forskarane ut at «ungdommane» som vart utsett for olje, ikkje tok desse forholdsreglane.

– Fiskane som hadde blitt utsett for oljesøl, hadde ei risikoåtferd, seier forskar Andrew Esbaugh ved universitetet i Texas. – Sjølv i møte med ein fiende som vil eta dei.

Forskarane fann også ut at oljeeksponering påverka fiskens evne til å finna ein passande plass å bu. I tillegg sleit ungfiskane med å utvikle seg og overleva. 

Resultata vart nyleg presentert i det anerkjente tidsskriftet Nature Ecology Evolution. 

• Les også: Et eksempel på det enorme mangfoldet på korallrevet

Olje endrar oppførselen til fisk 

Det finst olje i hava over heile verda, men fram til no har ein hatt lite kunnskap om korleis olje påverkar korallrevfisk. 

Tidlegare studie på korleis olje påverkar fisk har vist deformasjonar og nedsett hjarte- og karfunksjon. 

Dette er den første studien som viser at oljeeksponering faktisk påverkar oppførselen til fisk slik at dei vert eit lettare bytte, og mislukkast med å finne seg ein trygg heim. 

• Les også: Oppdager oljesøl på havets dyp

Ein trugsel mot verdas korallrev 

Desse resultata kan vera dårleg nytt for verdas korallrev. Mange korallrev er avhengige av at fisk fjernar algane som hindrar reva i å veksa og utvikla seg. 

Korallrev er dei mest komplekse økosystema i havet – og dei mest truga. Fleire hundre millionar menneske er avhengige av korallreva og fiskane som bur i dei for å kunne setja mat på bordet. Men høgare temperaturar i havet har ført til omfattande skadar, kalla coral bleaching, altså at reva vert lysare. I tillegg er overfiske eit utbreidd problem.

Denne forskinga indikerer at sjølv avgrensa oljeutvinningsaktivitetar nær korallrev kan få alvorlege konsekvensar. 

• Les også: Hunnfisk byttet ut jålebukkene med de kjedelige hannene

Viser dei enorme konsekvensane av oljesøl 

– Dei siste 35 åra har nær ein femtedel av alle korallreva i verda gått tapt, fortel forskar Jacob Johansen ved universitetet i Texas, som leia forskingsprosjektet. – Halvparten av reva som er igjen vil bli, eller står i stor fare for å bli, utrydda i løpet av dei neste tiåra. 

– Likevel tillèt framleis mange styresmakter industri i sårbare korallrev, som oljeutvinning. Dersom ein oljelekkasje skulle skje, viser vår studie at det vil få dramatiske følgjer for fisken, for korallrevet og for menneska som jobbar med fiskeri og turisme i området, seier Johansen. 

Forskarane brukte oljemengder på nivå med det som allereie finst i mange industrialiserte regionar i dag. Mengdene var på mellom 2/5 del per milliard, det tilsvarar eit par dropar i eit symjebasseng. 

Fisk som vert utsett for ei slik mengd olje, har høgare dødelegheit både med ein gong og over lengre tid, i tillegg til dei kognitive endringane. 

Desse resultata syner at ein i framtida bør inkludera hjernefunksjon som ein faktor, i tillegg til dei reint fysiske effektane, når ein skal vurdera helsetilstanden i eit økologisk system eller lage anslag over fiskepopulasjonar. 

Referanse:

Johansen, J.L. m.fl: Oil exposure disrupts early life-history stages of coral reef fishes via behavioural impairments. Nature Ecology & Evolution. (2017). doi:10.1038/s41559-017-0232-5

Prosjektet var leia av Johansen og Esbaugh ved University of Texas, Austin, USA i samarbeid med Bridie Allan frå Havforskingsinstituttet og Jodie Rummer ved Australian Research Council Centre of Excellence for Coral Reef Studies, in James Cook, Australia.  Forskinga er støtta av the Gulf of Mexico Research Initiative og Lizard Island Research Foundation. 

Den lysende blæra på skjermen ser levende ut. Den svømmer som en amøbe. Men den er ikke levende. I alle fall ut fra vanlige definisjoner på liv.

Det vi ser, er et kunstig cellemembran. Irep Gözen har laget det av lipider – fettstoffer, som i matolje eller margarin. Akkurat som når olje frastøtes av vann og danner dråper på vannflaten, slik danner lipidene ei tynn hinne i fuktige omgivelser. Helt av seg selv.

Bygger liv av ikke-liv

Irep Gözen er oppslukt av dette – hvordan ikke-levende materialer helt av seg selv kan oppføre seg som om de var deler av levende organismer.

– Jeg spør meg: Hva kan materialene i cellen gjøre helt på egen hånd? sier Gözen.

Hun startet sine studier i Tyrkia, fortsatte med doktorgrad ved Chalmers tekniske universitet i Sverige og kom fra en forskerstilling på prestisjetunge Harvard-MIT hit til Forskningsparken i Oslo for åtte måneder siden.

På Norsk senter for molekylærmedisin arbeider Gözen videre med å lage byggeklosser for liv av døde materialer. Hun bygger deler som kan bli liv, byggekloss for byggekloss av molekyler.

Disse molekylene er organiske, men har aldri vært levende. Organiske molekyler – som for eksempel metan – finnes over alt i universet.

– Jeg prøver å finne ut hva disse ikke levende materialene gjør med den levende cellen, sier hun.

Feil folding av proteiner

Hennes nyeste kreasjon er første trinn mot en kunstig endoplasmatisk retikulum – E.R. blant venner.

E.R. en av cellens organer, eller organeller, som de kalles. E.R. gjør mye forskjellig. Blant annet hjelper det proteiner å folde seg sammen til den fasongen de trenger for å gjøre jobben sin i kroppen.

Hvis E.R. blir stresset, blir ikke proteinene riktig foldet. Det kan utløse farlige sykdommer som Alzheimer og Parkinsons sykdom eller insulinresistens, som igjen kan gi en form for diabetes.

Å finne ut hvordan E.R. jobber og hvordan det blir stresset, kan altså gi nye måter å bekjempe disse og andre sykdommer på. Gözen er på vei mot en sånn forståelse sammen med kolleger i mange land.

Ett triks om gangen

– I Europa er det flere forskergrupper som arbeider med blant annet kunstige celler, forteller Gözen.

Men før forskerne kan løpe i mål, må de lære å gå. Gözens kunstige E.R. klarer ikke å folde proteiner – ennå.

Den er en forenklet versjon. Den klarer bare å gjøre ett av triksene til en ekte E.R. – å krølle seg sammen. Den bruker heller ikke samme energikilde som den ekte for å krølle seg.

Det er sånn forskerne må jobbe når de vil forstå livet fra bunnen av og opp.

– Jeg konsentrerer meg om bare én egenskap, en adferd. Da kan du klare deg med få byggeklosser, sier Gözen.

To opptak av Irep Gözens forenklede utgave av endoplasmatisk retikulum. Videoene er hentet fra tidsskriftet Biomaterials  Science, 2017,5, 1256-1264.

Nedenfra og opp – eller ovenfra og ned

Med disse enkle byggeklossene setter hun og kollegene hennes sammen deler som kan gjøre mer og mer.

Andre forskere starter i motsatt ende. De jobber ikke nedenfra og opp, som Gözen. De jobber ovenfra og ned.

De begynner med levende celler. Så forandrer de ett og ett gen og ser hvordan cellen forandrer seg. På den måten prøver de å trenge dypere og dypere ned i cellens mysterier.

Stopp den cellen!

Mysteriene er mange, både sett ovenfra og nedenfra.

– Vi vet ennå ikke hvordan celler beveger seg. Ruller de på en overflate som en bil på hjul eller kravler de som en larve ved å trekke seg sammen og utvide seg? sier Gözen.

Dette er viktig å få rede på. Kreftceller er blant cellene som beveger seg – sprer seg – i kroppen med alvorlige følger.

Hvis vi forstod hva som setter fart på kreftcellene, kunne vi kanskje klare å stanse spredningen.

– Vi kan tenke at kreftforskning er som et svart hull av kompleksitet, men kanskje er det noe ganske enkelt nedi der som vi kan manipulere, sier Gözen.

Ørsmå hjelpere

Dette er den praktiske nytten av denne forskningen. Viktige medisinske metoder kan komme ut av enkle mekanismer som er inspirert av levende celler.

Slike små biomaskiner kan påvirke for eksempel kreftceller. Eller de kan ta med seg medisiner og levere dem akkurat der de trengs i kroppen.

Forskere arbeider også for å lage kunstige celler som kan erstatte antibiotika.

En gang lenger inn i framtida kan slike mekanismer også brukes til ørsmå roboter som reiser med blodstrømmen og gjør inngrep, som mikrokirurger.

Fysikeren Richard Feynman foreslo dette i et foredrag allerede i 1959. Nå ­– nesten 70 år seinere – arbeider Gözen og mange andre forskere med å virkeliggjøre denne visjonen om å kunne «svelge en kirurg», som Feynman uttrykte det.

Minimal kunstig celle

Men det ultimate målet til Gözen er å sette sammen disse kunstige byggeklossene til noe mer enn små hjelpere.

– Den ultimate drømmen er å lage en minimal celle som kan gjøre det samme som celler med et stoffskifte og evne til å formere seg, sier hun.

Det er langt fram. Materialene hun jobber med er vanskelige å håndtere. Hun trenger komplisert utstyr.

– Jeg kan ikke bare kjøpe utstyr til mikroskopet og så virker det med en gang. Det krever mye innsats, forteller Gözen.

Heldigvis går utviklingen raskt. Ny teknologi – som nanoteknologi – er til hjelp.

Svømmer i salt hav

Og når forsøkene først lykkes, er det spennende materialer hun jobber med. Hva betyr det egentlig at fettstoffer og andre materialer organiserer seg selv og etterligner livsprosesser?

Hva gjør de enkelte materialene i cellen gjør på egen hånd, uten styring ovenfra? Hva gjør cellen ut fra programmeringen i arvestoffet? Kanskje er det vanskelig å skille dette fra hverandre.

Gözen bruker et bilde av en svømmer i et salt hav med mye oppdrift for å forklare. Hvor mye av bevegelsen gjennom vannet skyldes de planlagte svømmetakene og hvor mye skyldes oppdriften i havet?

Svømmetakene er som programmeringen i cellen og oppdriften er hva materialene gjør uten sentral styring.

– Det er overraskende hvor mye materialene gjør for cellen, sier Gözen.

Livet som læremester

Tenker du videre på dette, kan du også spørre: Hvordan oppstod livet på jorda? Var det døde materialers evne til å organisere seg selv om var begynnelsen til den første levende celle?

Gözen og kollegene hennes har livet selv som læremester når de prøver å gjenskape livet nedenfra. Men i dette tilfellet er eleven ganske forskjellig fra læremesteren.

Læremesteren er evolusjonen selv – en blind utvikling uten et bestemt mål. Livet er utviklet gjennom mange små endringer og utvelgelse av de endringene som klarte seg best.

Forbedre livet

Men hva om Gözen og kollegene hennes finner nye og bedre metoder enn evolusjonen selv? Kanskje finnes det en mye enklere og mer direkte kurs mot målet enn evolusjonens mangslungne og rotete omveier?

– Det du kaller rotete, kaller vi komplekst. Hvis det er komplekst, er det trolig av en god grunn, kommenterer Gözen.

Likevel har hun tenkt å prøve nye veier mot målet enn de som livet viser henne. Hun planlegger for eksempel å bruke helt andre materialer, en form for plast som kalles polymerer, for å lage byggeklossene til liv.

• Les mer: Svenske forskere har også utviklet en nervecelle av plast.

Mange fag sammen

Gözen er nøye med ikke å overselge sin egen forskning. Det er fortsatt mange små skritt å gå, for henne og kollegene hennes.

Hun jobber svært selvstendig på Institutt for molekylærmedisin. Det er tilknyttet Universitetet i Oslo, men rekrutterer forskere fra mange land.

– Jeg er godt fornøyd med å arbeide i Norge, forteller Gözen.

Her er kort vei fra ett fagfelt til et annet og åpne dører inn til andre institutter. Gözen kan få hjelp av kolleger til å bygge utstyret hun trenger for å avsløre livets hemmeligheter.

• Forskere fra Universitetet i Oslo har også utviklet kunstige leverceller

– I min forskning er det ikke bare biologi. Du må skjønne kjemi, materialvitenskap og mikrofabrikering, sier hun.

Miljøet er mindre. Derfor er det lettere – og nødvendig – at forskerne samarbeider mer over faggrensene.

– I Boston var det 60 universiteter. Det var helt vilt, sier hun.

Sommerjobben i boks

Selv om Gözen har stor frihet og bra arbeidsforhold, er tempoet høyt og de seine kveldene mange.

– Jeg tar ingen sommerferie, smiler hun.

Referanse:

Bilal, Taylan & Gözen, Irep (2017). Formation and Dynamics of Endoplasmic Reticulum-like Lipid Nanotube Networks. Biomaterials Science.  ISSN 2047-4830. . doi: 10.1039/C7BM00227K, sammendrag.

Hver gang Microsoft Word gjør oss oppmerksomme på en sannsynlig grammatisk feil i det vi har skrevet, er det en frukt av mange års grunnforskning ved UiOs tekstlaboratorium, ledet av Janne Bondi Johannessen.

De grønne strekene i Word er historien om forskning de fleste har merket resultatene av, men nok ikke kjent historien bak.

Mellom oppdragsforskning og grunnforskning

Det var et finsk firma som var mellomledd mellom Microsoft og Tekstlaboratoriets professor Janne Bondi Johannessen og senioringeniør ved laboratoriet Kristin Hagen. Det var et oppdrag de fikk utenfra, men oppdragsforskning var det likevel slett ikke, understreker de to. Forskningen var nemlig allerede gjort.

– Det eneste vi trengte å gjøre, var å operasjonalisere den på en måte som kunne brukes i akkurat denne sammenhengen, sier de. Det tok noen måneder. Forskningen derimot har gått over mange år, sier Johannessen.

• Les også: Falsk mestringsfølelse i engelsk

Historien om en grammatisk tagger

Det hele begynte med at Johannessen og andre for hele 20 år siden startet det såkalte taggerprosjektet. En tagger er et avansert digitalt analyseverktøy.

Målet med prosjektet var ubeskjedent: Å utvikle et automatisk verktøy som både kunne identifisere ord, klassifisere dem og analysere dem i forhold til hverandre, i setninger. Resultatet er nå, etter flere oppdateringer, kjent som Oslo-Bergen-taggeren (OBT).

Det er ikke et lite stykke språkteknologisk innovasjon det er snakk om. Taggeren er den beste i sitt slag og har en treffsikkerhet på 96,5 prosent helt uten menneskelig hjelp.

• Les også: Disse feilene gjør vi oftest på nynorsk

Norsk ordbank

Et biprodukt av taggerprosjektet er Norsk ordbank. Ordbanken er en såkalt fullformsordbok, et leksikon med alle tilgjengelige bøyningsformer av alle norske ord.

I dag er det en videreutviklet utgave av Ordbanken som ligger til grunn for blant annet bøyingsinformasjonen i Bokmåls- og Nynorskordboka på nett, og det elektroniske scrabblespillet Wordfeud. Det er samlingsenhetene på ILN som har arbeidet mest med Ordbanken.

• Les også: Hva er det rareste språket i verden?

Den siste mila

Det er altså den grammatiske taggeren som utgjør grunnlaget for de grønne strekene i Word. Men et viktig stykke arbeid sto likevel igjen da de takket ja til bestillingen fra Microsoft.

Den grammatiske taggeren forutsetter i utgangspunktet korrekt språk, mens en grammatikkontroll må forstå feilaktig språkbruk, og så foreslå rettinger. Da måtte forskerne lage tillegg til de reglene som lå til grunn for taggerens analyser, samt formulere de forklaringene den enkelte Word-bruker får når en feil er funnet.

– Selv om taggeren fra før gjorde det meste riktig, var dette et sannhetens øyeblikk, understreker Hagen.

– Det er veldig vanskelig å lage en slik grammatikkontroll, men desto morsommere når man får det til. Når du får en regel til å virke, er det det deiligste i verden, ler hun.

Og de fikk det til. På en brøkdels sekund sjekker det ferdige verktøyet både samsvarsbøyning, verbformer, ordstilling, plassering av adverb, rett kasus og enda mye mere til. Men langt fra alle feil blir oppdaget, understreker hun.

Betydning for samfunnet

De grønne strekene i Microsoft Word er blant de tydeligste sporene som Tekstlaboratoriet har etterlatt seg utenfor akademia. Samfunnsrelevans og praktisk betydning for folk utenfor akademiske kretser har hele tiden vært hovedmålet til språkforskerne. Det kommer tydelig til uttrykk gjennom et høyt antall vitenskapelige publikasjoner gjennom en årrekke og en tagger med åpen lisens. 

Tekstlaboratoriets mange norske korpus er tagget med OBT-taggeren, og har i skrivende stund om lag 3000 registrerte forskere og studenter som brukere rundt om i verden. Et korpus er en søkbar digitalisert samling av skriftlig eller muntlig tekst med informasjon om ordklasser.

Og laboratoriet er kanskje bare så vidt i gang, tenker Johannessen og Hagen. De har videreutviklet taggeren for norsk talemål, og den er en nå en av bærebjelkene for de nyeste storsatsingene ved Tekstlaboratoriet, nemlig ulike talespråkskorpus for oslodialekt, samt norske, nordiske og samiske dialekter før og nå.

Hvis kreftpasienter mottar visse former for cellegift før en operasjon for brystkreft, kan sykdommen spre seg lettere til andre organer i kroppen.

Det viser ny amerikansk forskning.

Den nye forskningen peker også på hvordan leger i fremtiden kan undersøke om pasienter er i risikogruppen slike hendelser.

Samtidig har forskerne funnet en mulig eksperimentell behandling som gjør at brystkreft ikke kan spre seg.

Det kan kanskje hjelpe kvinner med brystkreft.

– Disse behandlingene kan kanskje brukes både før en operasjon og for de som får cellegift mot kreft som sprer seg. Det mangler vi behandlinger for i dag, forteller en av forfatterne bak den nye studien, professor Maja Oktay fra Michael F. Price Center for Genetic and Translational Medicine i en e-post.

Den nye studien er nettopp publisert i tidsskriftet Science Translational Medicine.

Cellegift bør bare gis til utvalgte kvinner

Oktay forteller at ikke alle kvinner med brystkreft bør få cellegift før operasjoner.

Det skjer i dag oftere og oftere.

I stedet bør cellegift bare gis til de som ikke viser tegn på at sykdommen vil spre seg.

– Dataene våre viser at cellegift bare bør gis til de pasientene som ikke reagerer på den ved spredning. Vi har identifisert noen biologiske markører som kan være med på å skille om pasienter vil ha nytte av cellegift eller ikke, forklarer Oktay.

Pasienter bør følge legens råd

Den amerikanske forskeren slår imidlertid fast at kvinner med brystkreft bør følge legens råd.

Selv om forskerne nå har noen biomarkører de kan bruke, vet de ikke hvordan de bør brukes.

Oktay forklarer at en mulighet kan være å ta ut små vevsprøver fra brystkreftrammede kvinner, slik at det blir mulig å studere hvordan de reagerer på cellegift.

– Hvis vi kan se en stigning i disse biomarkørene, anbefaler vi at man avbryter behandlingen og går rett til en operasjon. Vi er for tiden i gang med å planlegge flere forsøk om dette, forteller Otkay.

Cellegift øker risiko for spredning

Forskerne har studert vevsprøver fra 20 brystkreftrammede kvinner som fikk en av to vanlige former for cellegift før et kirurgisk inngrep.

En stigning i nivåene av TMEM innebærer at kreftceller lettere kan spre seg fra den primære svulsten til resten av kroppen.

Det har tidligere studier vist.

For noen av de 20 kvinnene ble nivåene av TMEM hele fem ganger høyere, mens ingen av kvinnene opplevde at nivåene falt.

10 av kvinnene opplevde en stigning i TMEM, mens 10 av kvinnene forble på samme nivå.

– Det er bare noen få kvinner, men vi har nok data for å gå videre for å bruke denne kunnskapen i praksis, sier Maja Otkay.

Mus fikk kreftceller i lungene etter cellegift

Forskerne har også studert 22 mus med human brystkreft, der halvparten ble behandlet med cellegift.

De som fikk cellegift, fikk høyere nivåer av TMEM, flere kreftceller i blodet og lungene.

Samtidig hadde musenes primære svulster blitt mindre.

– Det paradoksale er at selv om den primære kreftsvulsten blir mindre, sprer sykdommen seg likevel, forklarer Oktay.

Skremmende studie

Den nye forskningen er skremmende, men stemmer likevel med erfaringer med cellegiftbehandling.

Det mener professor og kreftlege Peter Hokland fra Institut for Klinisk Medicin ved Aarhus Universitet.

– Vi ser ofte at kreft sprer seg selv om pasienter er i behandling. Det er et paradoks at selv om pasientenes svulster forsvinner, endrer ikke det den totale overlevelsen på lang sikt. Det kommer denne studien med en forklaring på, sier Hokland.

Han mener også at legene må forholde seg til disse resultatene.

– Det er mulig at det er en fare ved denne typen cellegift før et kirurgisk inngrep. Men det kan være nødvendig for å få kreftsvulsten ned til en størrelse hvor det er mulig å operere den vekk, forklarer Hokland.

Eksperimentelt stoff bremser spredning

Peter Hokland håper at den amerikanske studien også peker mot en måte for å gjøre behandling med cellegift tryggere.

De amerikanske forskerne har nemlig funnet et stoff som ser ut til å kunne motvirke effekten cellegift har på spredning.

Det eksperimentelle stoffet rebastinib kunne i forsøk på mus forhindre kreftceller i å krysse inn i blodet, noe kreftceller er nødt til for å kunne komme rundt i kroppen.

Forskerne håper at rebastinib kan bli en ny form for behandling til kreftpasienter.

– Det er fortsatt behov for flere studier, men med rebastinib kan vi forhåpentligvis forbedre utfallene for kreftpasienter som mottar cellegift før et kirurgisk inngrep. Vi har i hvert fall vist at rebastinib kan forhindre cellegiftindusert spredning av brystkreft i mus, sier Maja Oktay.

Forskerne er allerede nå i gang med de første kliniske forsøkene på mennesker der de kombinerer rebastinib med cellegift.

Gode resultater fra pasienter med leukemi

Peter Hokland er enig i at rebatinib virker spennende som tilleggsbehandling.

Lignende stoffer har hatt stor betydning for behandling av leukemipasienter.

– Vi kan forhåpentligvis bruke cellegift til å redusere kreftsvulsten og rebatinib til å sikre at den ikke sprer seg. Man har gjort noe lignende i leukemibehandlingen i de siste 20 år. Derfor inneholder den nye studien også et lyspunkt, mener Hokland.

Studier kan peke på kvinner som vil ha nytte av cellegift

Den danske forskeren er også sikker på at det allerede nå er vitenskapelige studier underveis som forsøker å kombinere brystkreftbehandling med stoffer som rebatinib.

Han mener også at den nye studien tyder på at biopsier (vevsprøver) kan vise hvilke kvinner som vil ha nytte av å motta cellegift før en operasjon.

– Studien peker dessverre ikke på hvorfor celler i kreftsvulster river seg løs og sprer seg til resten av kroppen. Men ved å kjenne til de mekanismene de utnytter til å komme gjennom blodkar og danne nye svulster, kan vi lære mer om hvorfor det skjer og på sikt skape behandlinger til å motvirke det, sier Hokland.

Referanser:

G S. Karagiannis mfl: «Neoadjuvant chemotherapy induces breast cancer metastasis through a TMEM-mediated mechanism», Science Translational Medicine, juli 2017, doi: 10.1126/scitranslmed.aan0026 Sammendrag

B.D. Robinson mfl: «Tumor microenvironment of metastasis in human breast carcinoma: a potential prognostic marker linked to hematogenous dissemination», Clinical Cancer Research, mars 2009, doi: 10.1158/1078-0432. CCR-08-2179

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Du finner plastforurensning fra mennesker over hele verden, spesielt i verdenshavene. Denne plasten skader dyr, bruker lang tid på å brytes ned, og blir til bittesmå plastpartikler som kan være skadelig for mange forskjellige dyr.

Men plast er ekstremt nyttig for oss mennesker, og vi bruker det til svært mye. Denne saken blir skrevet på et plasttastatur, på en skjerm innkapslet i plast og på en PC med plast rundt.

Plast kan formes akkurat slik vi trenger den, den er slitesterk og billig. Det er noen av grunnene til at vi har laget så ekstremt mye plast: 8,3 milliarder tonn siden 1950-tallet, ifølge en ny artikkel i tidsskriftet Science Advances.

Dette er et ufattelig stort tall. Denne studien fra 2012 anslo at alle menneskene på jorden veide rundt 287 millioner tonn i 2005. Da var det rundt 6,5 milliarder mennesker på jorden.

Vi har altså produsert nesten 27 ganger mer plast enn dette.

Men hvor har det blitt av all denne plasten?

• Les også: Derfor spiser sjøfugler plast

På dynga

Nå blir det meste av plasten brukt til emballasje, noe som henger sammen med det globale skiftet fra gjenbrukbar innpakning til innpakning for engangsbruk, mener forskerne.

Forskerne har samlet sammen data fra store plastingrediens-produsenter gjennom årtiene, og mener at de kan tegne et realistisk bilde av verdens plastproduksjon. De har også prøvd å samle inn data om hvor mye plast som kastes eller resirkuleres i verdens land, men mye er ukjent.

Plastproduksjonen har økt enormt siden masseproduksjon av forskjellige plasttyper slik vi kjenner den begynte på 1950-tallet. Forskerne anslår at produksjonen har økt med nesten 8,5 prosent i året siden 1950, og produksjonen vokser fortsatt.

Rundt 30 prosent av all plasten som har blitt laget er fortsatt i bruk, men resten har blitt kastet og fjernet på en eller annen måte. Dette er rundt seks milliarder tonn av de opprinnelige åtte milliardene som har blitt laget.

Av dette har rundt ni prosent blitt resirkulert, tolv prosent har blitt brent, men hele 79 prosent har havnet på søppeldynger eller i naturen rundt omkring i verden.

Eksperiment

Forskerne kaller dette et ukontrollert globalt eksperiment, siden vi kaster enorme mengder plast som brytes sakte ned i naturen. All denne plasten vil samle seg opp i økosystemer over hele verden, uten at vi vet hva som kommer til å skje, mener forskerne.

Resirkuleringen går sakte oppover med rundt 0,7 prosent i året siden 1990. Før 1980 var det nesten ingen resirkulering, men hvis det fortsetter som i dag, vil rundt 44 prosent av plasten som kastes i 2050 bli resirkulert.

Forskerne sier at det er store usikkerheter på hvor lenge plasten varer, og hvor mye plast som brennes eller resirkuleres utenfor USA og Europa.

Ifølge deres tall blir 30 prosent av plasten i Europa resirkulert, 25 prosent i Kina og ni prosent i USA i dag.

Referanse:

R. Geyer, J. R. Jambeck, K. L. Law, Production, use, and fate of all plastics ever made. Sci. Adv. 3, e1700782 (2017). 

Europavei E39 skal bli fergefri fra Kristiansand til Trondheim, ifølge regjeringen. Alternativer for deler av strekningen er allerede vedtatt i Stortinget.

Derfor trengs nye løsninger for å krysse de mange fjordene langs Norges kyst. Én av ideene er å bygge verdens første flytende tunnel, for eksempel over Sognefjorden.

Men før ideen kan bli til virkelighet, er det mange ting som må testes. Blant annet må en slik tunnel tåle eksplosjoner. For eksempel kan en eksplosjon fra en tankbil som kolliderer utsette tunnelveggene for et enormt trykk.

Derfor har forskere ved NTNU testet hvor store trykkbølger betong tåler i et såkalt sjokkrør.

De ble overrasket.

Betong tåler mer enn antatt

– De aller første forsøkene gjennomførte vi med fem centimeter tykke, uarmerte betongplater. De ble utsatt for en trykkbølge på sju bar. Vi valgte dette trykket fordi det var oppgitt i Vegvesenets veiledere. Til vår overraskelse skjedde svært lite, forteller postdoktor Martin Kristoffersen ved Institutt for konstruksjonsteknikk.

Han er en av de mange som forsker på løsninger for hvordan E39 kan bli fergefri fra Kristiansand til Trondheim.

Kristoffersen mener resultatene øker sannsynligheten for at vi snart får se verdens første nedsenkede flytende tunnel, også kalt rørbru.

Se video fra Statens vegvesen om fergefri E39:

Solid med god margin 

NTNU-forskeren har ett år igjen av det treårige prosjektet han er engasjert i. Oppdraget er å finne ut hva som skjer når en flytende tunnel blir utsatt for en indre eksplosjon.

Funnene så langt blir snart presentert i et fagfellevurdert fagtidsskrift. De er basert på et stort antall forsøk med varierende trykkbølger i sjokkrøret.

Den foreløpige konklusjonen er at en flytende tunnel vil tåle de fleste sannsynlige eksplosjonsscenarier med god margin, inkludert tankbilulykker som den som nylig fant sted i Oslofjordtunnelen.

Det er vel å merke stor forskjell mellom den fem centimeter tykke plata i det første forsøket og de endelige dimensjonene av tunnelveggen.

Tunnelveggen som utredes, vil være mellom 80 og 100 centimeter tykk. Det vil si at den endelige veggen vil være 15 til 20 ganger så tykk som den forskerne har testet, og i tillegg vil den være armert.

Ifølge Kristoffersen ville selv bilbomben Anders Behring Breivik utløste i regjeringskvartalet hatt problemer. Den hadde en sprengkraft som tilsvarer 700 kilo TNT.

• Les også: Skal sikre verdens lengste flytebru mot kraftig vind

Ny trykkrekord

Siden NTNUs sjokkrør kom på plass i 2014, har stål, aluminium og glass blitt utsatt for kraftige trykkbølger – og nå altså betong.

Sjokkrøret, som kostet seks millioner kroner, tåler ganske mye. I trykkammeret i den ene enden kan det bygges opp et trykk på 170 bar. Det tilsvarer trykket på 1,7 kilometers havdyp. I praksis foregår de fleste forsøkene med langt lavere trykk.

Kristoffersen har faktisk rekorden så langt, med et forsøk hvor trykket på starten av trykkammeret var på 80 bar. Da denne trykkbølgen nådde forsøksplata i den andre enden av det 20 meter lange røret, var nivået fremdeles 30 bar, som også er et veldig høyt trykk. Det var mer enn den fem centimeter tykke betongplata tålte.

Se når trykket blir for stort for den fem centimeter tykke betongplaten:

Hvordan få til et vellykket smil?

Altså et smil som framstår som ekte, er behagelig å se på og gjør at mottakeren skjønner at du er glad.

Det har amerikanske forskere gått systematisk til verks for å finne ut av.

• Les også: Slik smitter et smil

Resultatet er kanskje ikke slik du tror, at det å smile bredt alltid er mest effektivt.

Tvert imot kan det noen ganger være lurt å holde litt igjen.

Foraktfullt glis

Det beste smilet er et ikke for bredt smil med munnvikene trukket ganske godt oppover, konkluderer forskerne.

Et litt skjevt smil kan dessuten bli sett på som mer naturlig enn et helt symmetrisk – så lenge det ikke blir for skjevt.

Du bør ikke vise tennene om du velger et bredt, flatt smil, som på bildet øverst i denne artikkelen.

Forskerne laget en figur som kan smile i alle tenkelige kombinasjoner, i 250 ulike smil. I denne studien fokuserte de på 27 ulike varianter.

• Les også: Det usikre smilet

3D-animasjonen kan trekke munnen ut i et bredt smil eller smile mer forsiktig, vise tenner eller la være. Modellen regulerer også hvor mye munnvikene peker oppover og om smilet blir symmetrisk eller asymmetrisk.

800 amerikanere som forskerne rekrutterte på et marked, fikk se 15 små animasjoner av smil som utfolder seg og fem stillbilder av smilende fjes. Deltakerne svarer ikke nødvendigvis det som amerikanere flest ville svart.

De fleste syntes ansiktene så glade ut, men langt fra alle smil fungerte på denne måten. Forakt var også en følelse som deltakerne leste ut av de forsøksvise smilene.

Munnvikene må opp

Med datamodellen blir det lettere å manipulere detaljer enn når forskerne ber en forsøksperson om å uttrykke følelser. Ulempen er at smilet ikke blir fullt så naturlig som i et ekte ansikt.

I forskernes modell skjer det for eksempel ingenting med øynene når smilet blir større, noe som kan forklare det noe anstrengte uttrykket når tennene kommer fram.

Bevegelse rundt øyne og andre deler av ansiktsuttrykket kan derimot fikses i framtidige studier, mener de. Det kan også være lurt å skanne ansiktene til smilende personer framfor å tegne dem selv.

Men selv uten smilende øyne kan det være en fordel å vise tenner. Det kommer an på resten av uttrykket rundt munnen. Det hjelper å endre vinkelen på smilet. Når munnvikene peker mer oppover, blir det sett på som et bedre smil.

Vil hjelpe pasienter uten smil

Forskerne leker seg ikke med smil for moro skyld, men ser for seg at kunnskapen kan brukes i ansiktsoperasjoner på mennesker som har fått ødelagt evnen til å smile.

De nevner studier som har vist at du kan bli deprimert av ikke å kunne smile. Ikke minst er det viktig å kunne uttrykke følelser overfor andre mennesker på en måte som mottakeren forstår.

Til tross for at det gjøres mange slike operasjoner etter alt fra ulykker til slag, har det ikke vært helt lett å vite hva kirurgene kan gjøre for å gjenskape smilet på en best mulig måte.

Mange tror for eksempel at det er det bredeste smilet som gjelder og fokuserer på at pasienten kan få til det.

Nå bør de i stedet ta hensyn til at det må være en balanse mellom bredden og vinkelen på smilet, skriver forskerne.

Referanse:

Nathaniel E. Helwig mfl: Dynamic properties of successful smiles. PLoS ONE 12(6), 28. juni 2017. Doi: 10.1371/journal.pone.0179708.

Tenk å få snakke med psykologen hjemme i din egen stue. Det ble testet ut i det europeiske prosjektet MasterMind, som norske forskere og fagpersoner ved Nasjonalt senter for e-helseforskning og Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) har vært en del av.

– Tilbakemeldingene vi har fått er at Skype øker både kvalitet og tilgjengelighet på behandling av psykisk sykdom. Pasienten får «møte» behandleren hjemme i egen stue, og fastleger får faglig veiledning fra spesialister via videokonferanse, forteller Geir Øyvind Stensland fra Psykisk Helse- og rusklinikken ved UNN.

Spesialistene var mest skeptisk

Prosjektet ble avsluttet i februar i år. Så langt kan deltakerne konkludere med at dialogen mellom spesialister og allmennleger ble bedre, samtidig med at både pasient og behandler melder tilbake om effektiv kommunikasjon via skjerm.

Faktisk ble kommunikasjonen noen ganger bedre via skjerm enn ansikt til ansikt på behandlerens kontor.

– Pasientene har vært veldig positive til tilbudet. Den største skepsisen til å gå i gang ligger ikke blant de som skal bruke tilbudet, men hos oss: spesialistene. På grunn av mer tilgjengelige kommunikasjonsverktøy, både i helsevesenet og hos befolkningen, bør spesialister tenke ut nye arenaer og nye metoder for behandling, mener Stensland.

Hovedmålet med forskningsprosjektet har vært å teste ut teknologiske løsninger som gjør det mulig å yte likeverdige tjenester, uavhengig av geografi, og gi god kommunikasjon mellom spesialister og fastleger.

• Les også: Kan mindfulness hjelpe folk tilbake i arbeid?

Fastlegene får veiledning

I tillegg til at pasientene har fått møte en psykologspesialist via sikkerhetsgodkjente videosamtaler, innebærer prosjektet at sykehuset jevnlig har hatt veiledningsmøter med fastlegene via nett.

Slik får fastlegene mulighet til å gi bedre behandling av folk med psykisk sykdom.

Fastleger jobber ofte med mange kompliserte saker uten støtte. Tanken bak dette prøveprosjektet er at det skal ganske lite ekstra støtte til.

Gjennom prosjektet får både pasienter og fastleger tilgang til det internettbaserte selvhjelpsverktøyet MoodGym. Pasienten kan ta det i bruk alene eller sammen med fastlegen. Så kan psykologspesialisten kobles inn via Skype – fastlegen kan fortsatt delta sammen med pasienten hvis hun ønsker det.

Og når sykehus og fastleger har mer kontakt, mener forskerne at pasienten får et mer helhetlig behandlingsforløp.

God samtale

Psykologspesialist Jane Kjøterøe har ledet de fleste behandlersamtalene i prosjektet og har gjennomført over 150 Skype-konsultasjoner med i alt 15 pasienter.

– Det er selvsagt et for lite utvalg til å trekke konklusjoner, men tilbakemeldingene vi har fått er positive, sier hun.

Enkelte pasienter melder at kommunikasjonen blir mer konsentrert og ærlig. De kommer raskere til poenget.

Det er åpenbart godt å prate fra tryggheten i eget hjem, bekrefter sjefsforsker Nils Kolstrup ved Nasjonalt senter for e-helseforskning.

– En del pasienter synes det er vanskelig å møte opp på psykiatrisk poliklinikk. Derfor er det bedre å få behandling hjemme, sier Kolstrup.

• Les også: Bare én behandling mot depresjon virker bedre enn placebo

Kroppsspråket er viktig

Disse Skype-samatalene ville ikke ha fungert like godt uten video, ifølge Kjøterøe.

– Det å se hverandre og lese hverandres kroppsspråk er også viktig. En pasient meldte at samtalen for hennes del ble mer ærlig med Skype enn over telefon, opplyser Kjøterøe.

Hun ser at teknologien kan gi flere muligheter i behandlingen.

– Istedenfor en vanlig 45 minutters samtale på kontoret kan jeg snakke med pasienten 10 minutter om morgenen og motivere til et mål som skal nås senere samme dag. Så kan vi snakke i flere korte bolker gjennom dagen, noe som kan hjelpe pasienten bedre i sin prosess.

Dette krever en annen organisering av arbeidsdagen til psykologspesialistene enn de er vant til i dag.

– Som behandler, må du da evne å organisere arbeidsdagen slik at dette går an, påpeker psykologspesialisten.

Kjøterøe vil heretter veilede poliklinikkene og andre ved sykehuset som ønsker å starte behandling via videosamtaler.

Fysisk kontakt forsvinner

Kjøterøe er nøye med å minne om at taushetsplikten må overholdes. Pasienten mottar en sikker Skypelink fra behandler foran hver samtale, som de logger seg inn på. Så ber hun alltid pasientene være bevisste på om de sitter slik at andre kan høre eller se videosamtalen.

Åpenbare ulemper ved å bruke Skype er at muligheter til fysisk kontakt forsvinner: Det å ta noen i hånda eller tilby litt papir hvis tårene kommer. Ellers ser ikke spesialistene så mye negativt ved metoden.

Fagpersonene som har deltatt i dette prosjektet, ser for seg at konsultasjoner via Skype kan utvides til å behandle flere sykdommer. Både psykiske og fysiske.

Stensland mener dette vil jevne ut forskjeller i helsetilbudet.

– Vi oppnår at vi kan gi mer likt tilbud til hele befolkningen uavhengig av geografi. Pasienter kan slippe en god del reisevei, og sykehuset kan spare penger ved å gjøre spesialisten tilgjengelig der pasientene er. Dette burde rulles ut i hele helse-Norge.

• Les også: Vanskelig å bli kvitt depresjon hos eldre pasienter

Nordmenn er generelt mer interessert i nyheter enn andre folk i Europa. Mens resten av verden sliter med såkalte nyhetsunnvikere og flukt fra tradisjonelle medier, er politikk, internasjonale forhold og lokale nyheter noe vi i Norge fortsatt er ganske interessert i.

Det sier vi i hvert fall, når vi blir spurt om det. Det viser nye tall om nordmenns nyhetsbruk fra Reuters Institute Digital News Report og Universitetet i Bergen. 

Men hva med unge folk? Får de fremdeles nyheter fra de tradisjonelle kanalene eller stoler de heller på at sosiale medier oppdaterer dem på ting som skjer?

Nå viser en ny studie fra Høgskolen i Sørøst-Norge at norske studenter har mye mer tillit til tradisjonelle medier som NRK og Aftenposten enn de har til Twitter, Facebook og blogger.

• Les også: Unge «nyhetsunnvikere» bekymrer forskere

Funnene overrasket forskeren

– Jeg ble ganske overrasket over at norsk ungdom hadde så sterk tillit til norske nyhetsmedier. Jeg måtte faktisk dobbeltsjekke flere ganger, sier Eiri Elvestad, forsker ved Høgskolen i Sørøst-Norge.

Hun har sammenlignet norske, israelske og britiske studenters tillit til nyhetsmedier. 

De norske studentene forklarer den store tilliten med at mediene er større og har lengre fartstid enn for eksempel Facebook, Twitter og uavhengige bloggere.

De stoler også spesielt på NRK fordi de tror journalistene der fremstiller nyhetene på en mer nøytral og uavhengig måte.

Snakket med studenter fra alle land

Selve studien er basert på en spørreundersøkelse blant 940 norske, britiske og israelske studenter.

37 av disse ble valgt ut til å bli intervjuet. Forskerne spurte deltakerne om ting det ikke alltid er like lett å få svar på i en vanlig spørreundersøkelse. I intervjuene er det også rom for at forskerne kan tolke intervjuobjektene og føre mer uformelle samtaler med dem. 

– Antall deltakere i studien er relativt få, og det kan argumenteres for at unge voksne som studerer, ikke er representative for unge folk generelt, sier Elvestad.

Hun mener likevel studien kan si noe om forskjellen mellom unge folks nyhetsmediebruk i de tre landene.

Det gjør også professor Hallvard Moe ved Universitetet i Bergen.

– Her har forskerne målt tillit på en mer spesifikk måte enn man har gjort tidligere. Og det å sammenligne disse tre landene gir god kunnskap om unge folks bruk av nyhetsmedier, sier medieprofessoren.

Han mener studien bidrar til å forstå hvem mediene har betydning for og på hvilken måte.

– Det er viktig for demokratiet og samfunnsdeltakelsen, sier han.

• Les også: Slik leser vi nyheter på Facebook

Norge er et annerledesland

Selv om landene i undersøkelsen er ganske like på enkelte områder, er de relativt ulike på andre.

Mens vi i Norge har både høyt forbrukt og mye tillit til tradisjonelle medier, har de i Storbritannia generelt lav tillit.

– Det kan være fordi de har hatt flere medieskandaler de siste årene, sier Elvestad.

For eksempel da journalister drev ulovlig avlytting av kjendiser i det nå nedlagte News of The World og da BCC anklaget den britiske regjeringen for å ha manipulert opplysninger om Iraks potensielle masseødeleggelsesvåpen.

– I Storbritannia har de også et mer liberalt mediesystem med begrenset pressestøtte, noe som gjør at avisene må gå lenger i tabloidiseringen. Dette kan ha negative konsekvenser for tilliten, sier forskeren.

I Norge var det svært få av informantene som hadde konkrete eksempler på saker som gjorde at de stolte mindre på norske nyhetsmedier, slik som i Storbritannia. Det gikk heller på at de selv hadde blitt intervjuet av journalister i lokalpressen og så blitt feilsiterte.

Israel i en presset situasjon

I likhet med folk i Norge leser israelere mye nyheter. Mer enn i mange andre vestlige land. Men i motsetning til oss lever israelerne i svært krevende og konfliktfylte politiske omgivelser.

Kanskje nettopp derfor er de israelske studentene mer kritiske til sine nasjonale allmennkringkastere. De stoler altså mindre på nyhetene fordi det kommer fra statlig hold.

I Norge er det helt motsatt. Norske studenter stoler mer på NRK nettopp fordi den er statlig.

– En av nordmennene vi intervjuet sa at «De er jo staten, så de har vi mer tillit til», forteller Elvestad.

• Les også: - Medieforskningen blir utdatert før den er ferdig

Norske medier bør benytte seg av tilliten

Denne tilliten kan altså være verdt en god del for norsk presse når flere nå må legge seg bak betalingsmur for å finansiere journalistikken – en journalistikk som tydeligvis er ganske verdifull for unge norske mennesker.

De sosiale mediene er svært ulike

Felles for ungdommene fra Norge, Storbritannia og Israel er at alle har mindre tillit til sosiale medier. De rangerer den tradisjonelle journaliststikken høyere enn både bloggere og andre sosiale medier.

Men hva menes egentlig med sosiale medier?

I studien refererer forskerne både til Twitter, Facebook, Youtube og uavhengige blogger.

– Vi vet fra før at dette er veldig ulike medier som blir brukt på veldig ulike måter av veldig ulike folk. Så det kan være uheldig å slå disse sammen under ett, sier Hallvard Moe, som også har forståelse for at forskerne valgte å gjøre det sånn. 

Han har selv bidratt med forskning på norske folks medievaner i rapporten fra Reuters Institute Digital News Report tidligere i sommer. 

– Sosiale medier kan bestå av alt fra tanter, venner, blogger, politikere, etablerte nyhetskilder, utdanningsinstitusjoner og så videre.

Moe mener altså det kan være nyttig å skille ulike sosiale medier fra hverandre for å forske på medier og tillit. I undersøkelsene han gjorde for Universitetet i Bergen viste det seg at Twitter for eksempel er et sosialt medium som folk mener er nyttig når de skal oppdatere seg på nyheter. Men bare en av tre mener Facebook funker til samme formål. Der er det mer tilfeldig hvilke nyheter som dukker opp i feeden, og de blir foret med nyheter på Facebook mens de gjerne driver med andre ting.

– Vi finner mer ut om unge folks tillit til medier dersom vi skiller de forskjellige sosiale mediene fra hverandre i forskningen, tror Moe.

• Les også:  Avslører falske nyheter i sosiale medier

Referanse:

Eiri Elvestad, Angela Phillips og Mira Feuerstein: Can Trust in Traditional News Media Explain Cross-National Differences in News Exposure of Young People Online? Digital Journalism. Juni 2017. DOI: http://dx.doi.org/10.1080/21670811.2017.1332484. Sammendrag.

Hilde Sakariassen, Jan Fredrik Hovden og Hallvard Moe: Bruksmønstre for digitale nyheter: Reuters Insitute Digital News Report. Universitetet i Bergen, juni 2017