Bier forsvinner og dør over hele verden. Siden 2006 har dette fenomenet fått stadig mer oppmerksomhet, fordi det kan få store konsekvenser for jordbruket og matvareproduksjonen, som er avhengige av bie-pollinering.

Mange forklaringer og hypoteser har blitt undersøkt, blant annet om sprøytemidler må ta noe av skylda.

En annen teori om biedøden er at plantene som biene foretrekker å pollinere, blir borte, men dette har vært vanskelig å undersøke ute i naturen.

Derfor har nederlandske forskere testet pollenrester på døde bier i museumssamlinger. Studien er publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences.

Gamle, støvete bier

Forskerne ville undersøke om antallet bier blir påvirket av antallet foretrukne planter og blomster i naturen. 

For å finne ut hvilke planter biene foretrakk før i tiden, undersøkte forskerne gamle, godt bevarte bier i museumssamlinger i Nederland. Alle biene var samlet inn før 1950, det vil si før jordbruket ble industrialisert i stor skala og lenge før den store biedøden.

De tok prøver av pollenrester som museumsbiene fortsatt hadde på kroppen, for å finne ut hvilke planter biene hadde besøkt mens de enda levde. Mange forskjellige biearter ble testet.

Forskerne fant ut at mange av plantene som ble funnet på de gamle villbiene, hadde gått ned i antall i løpet av de siste tiårene. Det var også en klar sammenheng mellom biedød og bestanden av de foretrukne plantene og blomstene.

For eksempel hadde biearter som foretrakk planter i erteblomstfamilien, gått ned i antall. Ifølge forskerne har gressletter og lignende områder der erteblomster vokser, i stor grad blitt konvertert til åkre og andre typer landbruksområder.

Avlinger og biestørrelse

Forskerne antar at villbiedøden henger tett sammen med plantebestandene. De mener at plantevern og bevaring som er spesielt rettet mot bienes foretrukne planter, vil komme biene til gode.

Men i studien dukket det også opp en overraskende sammenheng. Det viste seg at biearter som foretrakk å pollinere jordbruksavlinger som epler, jordbær og solsikker, hadde holdt seg stabile eller faktisk blitt større over tid.

Forskerne håper disse funnene kan bidra til bevaringen av flere villbiearter, samtidig som det gir innsikt i bienes viktige rolle i jordbruket.

Referanse:

Jeroen Scheper mfl: Museum specimens reveal loss of pollen host plants as key factor driving wild bee decline in The Netherlands. PNAS, 24. november, 2014

Jubelen stod i taket da arkeologer for tre år siden fant Norges eldste plagg, en kjortel, på en ekspedisjon på Lendbreen i Breheimen nasjonalpark.

Grunnet klimaendringene har breen, akkurat som andre breer over hele landet, de siste årene trukket seg tilbake. Der breene smelter, har det stadig vekk dukket opp gamle etterlatenskaper.

Foruten kjortelen fant arkeologene på Lendbreen både sko, jaktutstyr, teltplugger og store mengder hestemøkk fra jernalderen. Hestemøkka viser hvor jegerne tjoret fast hestene mens de jaktet på breen. Om sommeren var reinen så plaget av reinbremsen, en type plagsomme fluer som har spesialisert seg på å legge egg i reinskinn, at dyrene søkte ly på breen. Det benyttet jegerne seg av.

Breen beskyttet etterlatenskapene så godt at arkeologene ikke bare fant pilspisser, men også hele piler med styrefjær og skaft. Men den aller største overraskelsen var da arkeologene fant kjortelen, sammentullet og dekket av hestemøkk.

– Det er svært sjeldent at vi finner godt bevarte klesplagg fra forhistorisk tid. Bare en håndfull tilsvarende plagg er funnet i Europa, forteller førsteamanuensis Marianne Vedeler på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

Kjortelen, som er laget en gang mellom 230 og 390 etter Kristus, fikk for tre år siden svært mye omtale både i nasjonale og internasjonale medier.

Gjenskaper kjortelen

Det som derimot ikke er kjent, er at Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo og Norsk Fjellmuseum i Lom skal rekonstruere to eksemplarer av kjortelen for å vise hvordan plagget var som nytt.

Det ene skal vises frem på museet i Oslo, det andre på museet i Lom, som har en stor utstilling om de arkeologiske funnene fra Lendbreen, en mil vest for Lom.

– Det spesielle er hvor gammel og hvor godt bevart kjortelen var. Kjortelen er et svært godt eksempel på fortidens utnyttelse av ull. Et av poengene med rekonstruksjonen er å lære mer om hvordan stoffet er laget, hvor tidkrevende det var å lage det og hvordan ullen ble utnyttet, sier Vedeler.

Dekkhår og bunnull

Ullen til de gamle, norske sauerasene var todelt. Hårene i det ytterste laget, kalt dekkhår, er stive og lange og fungerer som en slags regnfrakk på sauene. Det innerste hårlaget, kalt bunnull, er mykt og fint og ligner på det vi ser hos moderne saueraser.

De forskjellige egenskapene i ullen ble brukt til ulike typer tekstiler.

– Tekstiler med dekkhår var mer vannavstøtende og slitesterke enn om de som ble laget av bunnull. Vi ble derfor overrasket over at kjortelen fra Lendbreen var laget med nesten bare bunnull, altså ull fra det innerste laget.

– Plagget er en underlig blanding av flott stoff og enkelt snitt. Det var på den tid vanlig å gjenbruke klær. Klær hadde en annen holdbarhet den gangen og kunne bli brukt i flere tiår. Kjortelen kan ha blitt brukt til noe annet før den ble etterlatt på breen. Den var gammel og slitt da den ble funnet, og hadde påsydd flere lapper. Ermene var også blitt sydd på i etterkant, sier Vedeler.

Skiller ullen

Dagens villsauer har, som datidens sauer, også to lag ull. Kulturhistorisk museum vil derfor bruke ull fra norske villsauer til rekonstruksjonen, og får nå ull fra en bonde på Hareid på Sunnmøre.

Forskerne vil blant annet teste ut hvor mye arbeid som trengtes for å skille dekkhåret og bunnullen fra hverandre og hvor mye tid de brukte på å lage kjortelen.

Før ullen kan spinnes, må alle dekkhårene fjernes. Selbu spinneri skal separere ullen og spinne den. Noe av ullen skal spinnes på en håndtein, en pinne med spinnehjul, som var den eneste spinnemetoden den gangen. Hjulrokken ble vanlig først på 1700-tallet.

– Spinningen krevde enormt mye arbeid og var den gang en flaskehals. Vi har ikke råd til å spinne alt for hånd, og må derfor også spinne noe på maskin, forteller Vedeler.

Spesielt diamantmønster

Da arkeologene fant kjortelen på breen, var det mulig å se et diamantmønster i stoffet, så lenge plagget var vått. Den spesielle vevteknikken kalles diamantkypert og regnes som ganske avansert.

– I kjortelen ble det brukt to farger for å skape et spettet mønster. Kombinasjonen av diamantkypert og dette mønsteret er uvanlig, og det er nettopp denne kombinasjonen vi skal kopiere.

Bunnullen fra villsauene kan sorteres i fargenyanser fra lysgrå til mørkegrå. I reproduksjonen har Vedeler valgt å bruke den lyseste og mørkeste fargen.

Oppstadvev

Vevingen skal skje på en oppstadvev, som er den eldste vevstolen vi kjenner til,

– Veven er enkel, men tidkrevende å bruke. Den består av en enkel ramme med to bommer som lenes opp mot en vegg. Garntrådene henger ned fra en tverrliggende bom.

– For at trådene skal kunne holdes på plass, samtidig som de skal være bevegelige, festes det stein eller andre tunge gjenstander nederst på trådene. Vevingen skjer fra oven og nedover, og hvert innslag blir slått på plass med et vevsverd, sier Vedeler.

Tekstilene blir vevd av håndveversken Lena Hammarlund fra Göteborg. Hun har spesialisert seg på å rekonstruere tekstiler fra forhistorisk tid. Når tekstilet er vevd, skal de to kjortlene sys av skreddere på Heimen Husflid i Oslo.

– Rekonstruksjonen er spennende. Vi lærer masse i samarbeidet med håndverkere. Først når vi rekonstruerer, skjønner vi hvordan plagget er laget.

Vil inspirere motedesignere

Marianne Vedeler håper rekonstruksjonen kan inspirere norske designere til å lage nye, moderne tekstiler.

– Klær var ingen forbruksvare i jernalderen. Gjenbruk var viktig, og klærne holdt seg lenge. I dag forbruker vi enorme ressurser på klær. Dagens klær har dessuten dårlig holdbarhet. Hvis vi kan bruke lokale råvarer og attpåtil lage klær med høy kvalitet, er det bra for oss alle.

– Vi håper derfor designere vil la seg inspirere av gammel, norsk design. Da kan vi lage moderne tekstiler med forhistorisk design, og samtidig få fart på den norske ullindustrien. I dag går mye av ullen fra de gamle sauerasene til spille, beklager Vedeler.

Ferdselsåre på fonnen

Lederen for Norsk Fjellmuseum, Mai Bakken, ser frem til å stille ut den restaurerte kjortelen på museet i Lom.

– Kjortelen gir et bilde av hvordan jernaldermenneskene levde hos oss for 1700 år siden. Foruten kjortelen er det også funnet sko, tekstiler som kan ha blitt brukt til toalettpapir og bind, hesteredskaper, hestekranier, hestesko og hestemøkk på fonnen, sier Bakken.

– Alle disse funnene gir oss et helt nytt bilde av hva fjellene ble brukt til. Det var ikke bare jegere som dro til fonnene for å jakte på rein. Fonnene ble også brukt som ferdselsåre mellom dalførene, slik som mellom Bøverdalen og Ottadalen.

– Det var raskere å gå over fjellpasset enn å gå rundt. Breene var mye større den gangen, og det var lett å gå på en snøfonn. Kjortelen kan ha blitt mistet på en slik tur, forteller Bakken, som sammen med Marianne Vedeler fikk ideen til å restaurere kjortelen for å kunne formidle funnet til allmennheten.

I mange hundre år av vårt lands historie var prekenene det viktigste instrumentet statsmakten brukte for å kontrollere folket, mener Øystein Lydik Idsø Viken.

Han mener at tidligere historieskriving om dansketida har lagt for stor vekt på det skriftlige materialet en liten by-elite etterlot seg. 

Viken bygger i stedet sin ferske doktorgrad sin på et helt annet kildemateriale: prekener holdt i by og bygd i Norge på 1700-tallet.

Prekener var politikk

Mange slike prekener finnes nedskrevet. Drøye 100 av dem har Viken lest seg gjennom og analysert.

Prestenes ord har han deretter satt inn i en politisk sammenheng.

 – Religionen var på den tiden det viktigste grunnlaget for kongemakten. Kristendommen ble brukt til å legitimere kongens makt.

– Prekenene var i tillegg datidens media. Det var gjennom prestenes ord at folk fikk kunnskap om verden rundt seg. Slik var det til langt ut på 1800-tallet, forteller Viken.

Det i prestenes prekener og daglige forkynnelse vi bør lete, om vi vil forstå hva som foregikk, mener Viken.

Sharia-lovgivning på norsk

I prekenene fra denne tiden finner Viken et langt mindre liberalt samfunnssyn enn historikere før ham har funnet i andre kilder fra samme tid.

– I norske prekener fra 1700-tallet lever teokratiet i høy grad videre. Kongemakten i Danmark-Norge er identisk med gudemakten. Så sent som i 1814 ble Christian Fredrik av prestene kalt ”konge av Guds nåde.”

Samtidig finner Viken, i prekener fra tidlig 1700-tall og fram til ut på 1800-tallet, klare spor av et samfunn i utvikling.

– På 1600-tallet hadde prestene gjerne brukt Bibelens kong David for å forklare det norske folk hvordan samfunnet deres fungerte. Kongen i København var David og menneskene i Norge var hans barn. Dette bildet forsto folk godt på den tiden.

Lovverket sa at prestene skulle «formane deris Tilhørere at frygte Gud og ære Kongen».

Dette er også et bibelord hentet fra Første Peters brev 2,17. Slik ble altså bibelord ført rett inn i norske lover.

Dette var sharia-lovgivning på norsk.

Folket var kongens barn

Men når 1600-tallet går mot slutten, endres den politiske indoktrineringen fra prekestolen. Da kommer det i tillegg følelser og inderlighet inn prestenes prekener, ifølge Viken.

Det var på denne tiden Kirken oppdaget individet. Og individet måtte ansvarliggjøres.

Også synet på kongemakten endrer seg. Kongen er ikke lenger den samme ufeilbarlige ”far for folket”. Og folket er ikke bare ”kongens barn”.

– Folket er ikke lenger kun kongemaktens eiendom. De blir subjekter. Den bibelske metaforen som da tas i bruk er ”får”, forteller Viken.

– Og flokken med får styrer kongen i kraft av at han er ”gjeteren”.

Det var ingen opposisjon

Samfunnsendringer til tross, Viken finner ingen som helst spor av opposisjon i prekenene han har lest fra denne tiden.

Han finner ingenting som peker fram mot det nye prinsippet om folkesuvereniteten som kommer i 1814.

– Skulle det være noe, så må det bli dette at prestene går fra å karakterisere folket som en barneflokk til å omtale dem som medborgere.

Dette er helt i tråd med tidens mer rasjonalistiske samfunnssyn fra midten av 1700-tallet. Fra å være kongens eiendom, har folket blitt noe mer: de er en ressurs.

I prekener heretter leser Viken at når nordmenn blir oppfordret til å være klar til å slåss mot svenskene i krig, så skal de ikke lenger bare slåss for kongen, men også for å forsvare hverandre.

Fra Det gamle testamentet til Det nye testamentet

– Prekenene går fra å være gammeltestamentlige til å bli mer nytestamentlige, sier Viken. 

Utover på 1700-tallet ser jeg tydelig at brorskapideene i Det nye testamentet blir vektlagt.

Samfunnet blir viktig, ikke bare kongens suverenitet.

”Du skal ikke tørste etter din fiendes blod,” er en oppfordring folket nå får høre fra prekestolen. Det kan med velvilje kanskje tolkes som en utfordring mot den dansk-norske kongens krigsmakt.

Men vi kan bare spekulere i om ordene faktisk ble tolket slik av noen av dem som satt på seteradene foran prekestolen.

Et totalitært samfunn

Viken forteller at prestene i dansketiden var statsmaktens propagandaapparat.

– Prestene var pålagt å forsvare kongen og statsmakten med hud og hår.

– Prekenene de holdt var ofte basert på ferdigskrevne taler gitt til dem av staten. Den daglige forkynningen ble nøye regissert av sentralmakten.

Prestene var også en del av rettsapparatet, og de ble satt til å straffe handlinger på vegne av kongemakten. De skulle straffe det som myndighetene ikke klarte å få bukt med «via sedvanleg rettergang».

Om ikke kongemaktens kontroll med folket – via de norske prestene – var total, så var iallfall budskapet de forkynte, preget av et mål om å utøve full kontroll med folket.

Prekenene hadde som mål å skape en ikke-kritisk holdning til staten og myndighetene.

Det gjør at Viken mener det er riktig å kalle Danmark-Norge på 1600- og 1700-tallet et totalitært samfunn.

– Men full kontroll med folket hadde nok ikke staten og prestene likevel. Når det kom til det moralske, fikk de ikke alltid gjennomslag.

– Folket ble for eksempel fortalt at de kom til helvete om de bannet.

Men banne gjorde de.

Kritikk av historieforskning

Historikeren ved Institutt for arkeologi, konservering og historie på Universitetet i Oslo mener at norske historikere før ham, har oversett viktige deler ved helhetsbildet når de har overlatt forskningen på prestene og deres forkynnelse til teologene.

– Slik har vi historikere gått glipp av viktige kilder.

– Norske historikere som har studert 1700-tallet har vært mest opptatt av hvordan den sekulære staten vokste fram, konstaterer Viken.

– Men for den klart største delen av folket i Norge og Danmark på den tiden, var budskapet de fikk høre fra prekestolen det absolutt viktigste.

Ville sjimpanser lærer hverandre å bruke redskaper. De bruker mose og blader til å suge opp vann fra vannhull, og når en av sjimpansene tar i bruk denne teknikken, kopierer de andre den.

– Det kan kanskje virke trivielt, men det er faktisk helt nytt. Vi hadde flaks som fikk se dette, sier Catherine Hobaiter fra University of St. Andrews til BBC News.

Studien har nettopp blitt publisert i tidsskriftet PLOS Biology.

Dominerende hann

Da flokken først hadde lært å lage en drikkesvamp av blader, fortsatte sjimpansene å utvikle nye teknikker.

En dominant hann begynte å bruke mose i stedet for bladene, og de andre kopierte dette.

– De som så hannen bruke mose, lærte dette. De som ikke så på, lærte det ikke. Det er et utsøkt eksempel på sosial læring blant dyr, sier Hobaiter.

Referanse:

Catherine Hobaiter m. fl.: Social Network Analysis Shows Direct Evidence for Social Transmission of Tool Use in Wild Chimpanzees. 2014. PLoS Biology12(9): e1001960. doi:10.1371/journal.pbio.1001960 (sammendrag).

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Aldri hørt om Bastian Dankert og Marco Fritz? Det er kanskje ikke så rart, men i kveld kan det være verdt å holde et ekstra øye på dem.

De to tyskerne er nemlig utpekt til å være tilleggsassistentdommere i Champions League-kampen mellom CSKA Moskva og Roma.

I to ganger 45 minutter skal de oppholde seg bak og like ved hvert sitt mål. De skal hjelpe hoveddommeren med å ta riktige avgjørelser når noe skjer foran målene, og ikke minst, følge med på om ballen krysser mållinjen.

Det er derfor de bare kalles måldommere når de omtales utenfor de offisielle kamprapportene. Og hvis du lurer på hvorfor det er verdt å sette kamera på Dankert og Fritz, er det bare å ta en titt på værmeldingen for Moskva. Det er ventet minusgrader, og det kan, ifølge ny forskning, svekke dømmekraften til måldommerne.

En studie ledet av Samuel Watkins ved University of Bedfordshire, konkluderer med at risikoen for at måldommerne tar feil eller ikke er årvåkne nok, er betydelig større i kaldt vær. Dette er ikke noe problem for hoveddommeren, ifølge en annen studie fra samme universitet, og heller ikke for de to linjedommerne. Disse tre løper jo fram og tilbake hele tida.

Mens måldommerne stakkars, de kan bare bevege seg noen få meter.

Mens vi venter på teknologien

En hel fotballverden har ventet lenge på teknologiske løsninger som med sikkerhet kan slå fast om en ball er inne i målet eller ikke. Ordningen med tilleggsassistendommere ble innført som et midlertidig tiltak for å holde ut ventetiden.

I sommerens fotball-VM i Brasil var tilsynelatende teknologien på plass, men Det europeiske fotballforbundet (UEFA) har ennå ikke tatt den i bruk i sine turneringer. Slik lever måldommerne videre i Champions League og i kvalifiseringen til neste EM-sluttspill.

• Les også: Dømmer upåvirket av stress

Det er derfor Bastian Dankert og Marco Fritz må stå og fryse bak hvert sitt mål i kveld. Kalde, og med redusert dømmekraft, skal de på et øyeblikk ta stilling til om en takling er for hard og kvalifiserer til straffespark. De må avgjøre om et skudd skal bli synlig på resultattavla eller bare bli en anonym strek i sjansestatistikken til ekspertene.

Viktigere avgjørelser finnes det nesten ikke på en fotballbane.

Kanskje sender de en misunnelig tanke til sine kolleger linjedommerne som gode og varme ikke risikerer så mye mer enn å dømme innkast feil vei. Det er jo uansett glemt 20 sekunder etterpå. Ja, de skal jo passe på offside, også da, men blir i hvert fall ikke forstyrret av hakkende tenner og neglesprett.

Etterlignet fotballkamp på laben

Nå skal det understrekes at forskerne ikke har fulgt ordentlige dommere som tar ordentlige avgjørelser. Men de har gjort det de kan for å gjenskape en fotballkamp inne i et laboratorium.

Testpersonene ble sendt inn i et rom med enten 30 eller 18 varmegrader eller 5 kuldegrader. Der utførte de først tester på en skjerm som skulle sjekke hvor årvåkne de var og om de klarte å ta riktige avgjørelser.

Så måtte de være i rommet i 45 minutter, mens de holdt seg i bevegelse omtrent slik en måldommer er i løpet av en kamp, ikke for mye, men heller ikke for lite. Testingen ble gjentatt på vei til et kvarters pause i garderoben. Deretter simulerte de den andre omgangen på samme vis.

Underveis målte forskerne temperaturen både innvendig i kroppen og på huden, og sjekket pulsen. Testpersonene fikk fortelle om hvordan de selv opplevde de ulike temperaturene.

Hudmålingen viste seg å være mest avgjørende. Her var det en klar sammenheng mellom lav temperatur og feil og manglende årvåkenhet under testene.

Ull underst

Løsningen på problemet er kanskje åpenbar, og Bastian Dankert og Marco Fritz kunne bare spurt mammaene sine.

– En enkel løsning er å se på bekledningen, mener forsker Watkins.

– La måldommerne bruke vanlig dommeruniform når været er varmt, og et ekstra lag med undertøy når det blir kaldt. Det vil fjerne variasjonene i hudtemperatur.

Hvis Dankert og Fritz starter kveldens kamp i bare kort shorts, er det derimot bare å glede seg til mange og lange diskusjoner om riktig og galt, mens feilene deres ruller over skjermen i sakte film.

Referanser:

Watkins m.fl: The Effect of Different Environmental Conditions on the Decision-making Performance of Soccer Goal Line Officials, Research in Sports Medicine 2014, doi: 10.1080/15438627.2014.948624.

Taylor m.fl: Exposure to hot and cold environmental conditions does not affect the decision making ability of soccer referees following an intermittent sprint protocol, Frontiers in Physiology, 20 May 2014, doi: 10.3389/fphys.2014.00185.

- Her! Ta denne! Lag førti kopier! Nå!

Ofte tenker vi nok at det er ordene i diktatet fra sjefen som avslører hvem som sitter med makta til å bestemme. Men lyden av makt er mer enn det, mener forskere fra San Diego State University.

Bare måten folk bruker stemmen på, forteller noe om hvilken posisjon de har i hierarkiet, skriver forskerne i siste utgave av tidsskriftet Psychological Science. Men hvordan?

Det var Storbritannias tidligere statsminister Margaret Thatcher som inspirerte de amerikanske forskerne til å undersøke spørsmålet.   

Da jerndamen ble innsatt som øverstkommanderende, gikk hun nemlig igjennom intens stemmetrening for å fremstå som en mektigere person. Etter forvandlingen ble stemmen hennes et hakk lysere, mer varierende i lydstyrke og litt mer monoton.

Er det slik makt høres ut, tro?

Rollespill og stemmeprøver

Med Thatcher i tankene satte forskerne opp et forsøk med et utvalg av universitetets studenter. Først fikk forskerne alle studentene til å lese opp den samme setningen, for å måle deltagernes normale stemmeleie.  

Så var det klart for rollespill, hvor studentene skulle delta i forhandlinger. Men alle stilte ikke like sterkt.

Noen fikk beskjed om å forestille seg at de gikk inn i diskusjonen med et sterkt tilbud, viktig intern informasjon og en høy posisjon på arbeidsplassen.

Andre skulle tenke seg inn i en lavstatusposisjon. De hadde et svakt tilbud, ingen informasjon og en ubetydelig stilling på jobben.

For å innlede forhandlingene skulle hver student lese de samme setningene. Og her kunne forskerne begynne å analysere: Ville ulike plasseringer i makthierarkiet endre stemmene?

Fikk samme forandring som Thatcher

Joda, konkluderer forsker Sei Jin Ko og kollegaene hennes.

De som spilte mennesker med makt, snakket litt lysere, litt mer monotont og med mer varierende lydstyrke, sammenlignet med studentene i lavstatusroller.

- Utrolig nok påvirket makt våre deltageres stemmer på nesten nøyaktig samme måte som Thatchers stemme endret seg etter stemmetreningen, sier en av de andre forskerne, Adam Galinsky fra Columbia Business School, ifølge en pressemelding.

En påfølgende test viste dessuten at endringene i stemmen ikke gikk upåaktet hen hos tilhørere.

Et nytt sett med studenter, som ikke visste noe om de første testene, klarte ganske ofte å gjette seg til hvilken status deltagerne i det opprinnelige forsøket hadde hatt, bare ut i fra å høre på opptakene av stemmene deres.

Konstruert situasjon

Tilhørerne oppfattet stemmer med høyere toneleie og mer varierende lydstyrke som mektigere. Men de traff ikke på alle kriteriene.

Et monotont stemmeleie hadde for eksempel lite å si for lytternes vurdering. Derimot hadde tilhørerne en tendens til å assosiere maktposisjoner med folk som pratet høyt, selv om lydnivået i virkeligheten ikke hadde noe om plasseringa i hierarkiet.

Galinsky mener at funnene forteller at vi mennesker er ganske flinke til å plukke opp subtile forskjeller i andres stemmer, og at vi bruker informasjonen til å avgjøre hvem som bestemmer.   

Men for alle som nå er i ferd med å google «Margareth Thatcher + stemmetrening + kursstart» er det kanskje grunn til å holde an et hakk.

Det er for eksempel greit å huske at forskningen altså ikke er gjort på ekte sjefer og undersåtter, men på universitetsstudenter i en temmelig konstruert situasjon.

Hvem vet hvor mye effekten av stemmen betyr i en virkelig vurdering? Der forholder vi oss jo også til et vell av andre faktorer, som klær, kroppshøyde, kjønn, forhåndsinformasjon og budskapet personen faktisk kommer med.

Skulle du imidlertid være konfrontert med en litt vel standhaftig selger på telefonen, så har du i hvert fall en ide om hvilken stemme du skal bruke til å si «nei» med:

Høy og skingrende.

Referanse:

S. J. Ko, M. S. Sadler, A. D. Galinsky, The Sound of Power, Conveying and Detecting Hierarchical Rank Through Voice, Psychological Science, 20. november 2014.

ESAs italienske astronaut, Samantha Cristoforetti, er kommet trygt frem til den internasjonale romstasjonen etter en vellykket oppskyting fra den russiske rombasen i Bajkonur i Kasakhstan sent søndag 23. november 2014.

Samantha er den første italienske kvinnen til å være på romstasjonen og den femte italienske astronauten i rommet. Kjempelaboratoriet vil være hennes bo- og arbeidsplass i de neste seks månedene.

I likhet med Samanthas europeiske kolleger har oppdraget hennes fått et eget navn som er tatt ut etter en konkurranse i astronautens hjemland.

Samanthas oppdrag heter Futura og viser til fremtidens oppdagelser og kunnskap, symbolisert ved en soloppgang over både jorda og romstasjonen i Futuras logo.

- Ved å være en del av verdens romaktiviteter får jeg en sterk følelse av hensikt og at vi bygger menneskets fremtid i rommet. Navnet Futura handler derfor for meg om vår felles reise mot den fremtiden, sa Samantha da vinneren av navnekonkurransen ble tatt ut.

Skal undervise skoleklasser i trening og ernæring

Som tidligere jagerflypilot og kaptein i det italienske luftforsvaret er Samantha spesielt interessert i trening og ernæring. Hun skal derfor sparke i gang årets Mission X – Tren Som En Astronaut fra rommet.

Mission X er et 9 uker langt skoleprogram som skal lære barn i alderen 8 til 12 år å spise sunt og trene riktig. Tusenvis av skolebarn i mer enn 25 land er med på prosjektet, inkludert klasser i Norge (se lenken over).

ESAs italienske astronaut skal også vise skoleklasser hvordan CO2 blir til mat og oksygen gjennom planters fotosyntese.

I løpet av sitt nesten seks måneder lange opphold på romstasjonen skal Samantha utføre flere vitenskapelige forsøk, blant annet innen fysikk, biologi og human fysiologi, og teste ulike typer ny teknologi.

Alt dette er forsøk og tester som kun kan gjøres i romstasjonens vektløse miljø og som ikke kan gjenskapes på jorda.

Hovedansvarlig for europeisk romfartøys siste reise

På romstasjonen er det alltid noe som skal skiftes ut, vedlikeholdes eller repareres, og de som gjør det er romfarerne selv.

Samantha har derfor hovedansvaret for at det europeiske forsyningsfartøyet ATV 5 Georges Lemaître blir fylt med søppel fra romstasjonen, flyr trygt bort fra kjempelaboratoriet, og går ned i atmosfæren for å brenne opp.

Det er siste fartøy i serien og avslutningen av det europeiske ATV-programmet. Men det blir skikkelig finale, for ATV 5 skal filme seg selv innenfra mens det brenner opp i atmosfæren.

I tillegg skal Samantha være med på å dokke og losse de privateide amerikanske forsyningsfartøyene Dragon og Cygnus mens hun er på romstasjonen.

Å være astronaut betyr også å blogge om og dele bilder av sine gjøremål på romstasjonen med publikum og presse. Du kan følge Samanthas Futura-oppdrag her.

Dansk astronaut neste

Etter oppskytingen søndags kveld dokket det russiske Sojus-fartøyet med Samantha, den russiske kosmonauten Anton Sjkaplerov og NASAs astronaut Terry Virts, med kjempelaboratoriet i rommet etter nesten seks timer i bane og fire runder rundt jorda. De tre utgjør Expedition 42/43.

Etter ytterligere to timer ble luken inn til romstasjonen endelig åpnet og de tre nye romfarerne fikk en varm velkomst av stasjonskommandør Barry Wilmore og de to kosmonautene Jelena Serova og Alexander Samokutyjajev (se video lenger oppe i artikkelen).

Etter Samantha er den neste ESA-astronauten til å bli skutt opp danske Andreas Mogensen i september 2015.

Hun levde ved Awash-elva i det vi nå kaller Etiopia for omtrent 3,18 millioner år siden. Hun var bare en drøy meter høy, mye mindre enn alfahannen som fungerte som leder for flokken. For oss ville hun ha minna om en sjimpanse.

Hun levde i en, for henne, farlig verden. En verden hun blant annet delte med svære antropofagus-krokodiller, sultne sabeltanntigre, og enorme snabeldyr. Toppen av næringskjeden var langt unna for hennes del, hun spiste planter mens hun vokta seg for å ikke selv bli noens måltid. Nettene tilbragte hun gjerne i trær for å være trygg.

Hun hadde ikke noe navn. Munnanatomien hennes forhindra henne fra å artikulere seg på en måte vi ville ha gjenkjent som snakking, men hun kommuniserte ved hjelp av lyder og et godt utvikla kroppspråk. Den sosiale intelligensen hennes sto ikke særlig mye tilbake for vår. Hun hadde familie og venner, hun håndterte taktikkeri og allianser.

I dag har hun et navn. Hun heter Lucy, og kroppen hennes har fortalt oss en historie som har hjulpet oss med å forstå hvor vi kommer fra.

– Skjønte med én gang at det var viktig

Donald Johanson, en svenskætta amerikansk paleoantropolog, leda høsten 1974 en ekspedisjon som leita etter fossiler av gamle menneskearter i Afar-senkninga nord-øst i Etiopia.

– På den tida hadde vi ikke funnet særlige mange bein som var eldre enn tre millioner år gamle. Vi var rett og slett veldig nysgjerrige på hvordan det som skulle bli oss kan ha sett ut for så lenge siden, forteller Johanson på telefon fra San Fransisco.

Tidlig på morgenen den 24. november dro Johanson ut sammen med studenten Tom Gray. Etter noen timers resultatløst søk bestemte de seg for å stikke innom en tidligere gjennomsøkt ravine på vei tilbake til leiren.

– Først fikk jeg øye på en liten bit av en albue. Like etter så jeg et hodeskallefragment, og da skjønte jeg med én gang at dette var et viktig funn.

I løpet av de neste to ukene fant gruppa så mange beinfragmenter at det til slutt utgjorde et 40 prosent komplett Australopithecus afarensis-skjelett. Johanson forteller at han nokså umiddelbart skjønte at det var en Australopithecus, men at det tok noen måneder med anatomiske studier før de innså at det var den mest primitive utgaven av slekta noen på det tidspunktet hadde sett.

En oppreist ape

Johansen hadde altså funnet det første ordentlig gamle, og rimelig hele, skjelettet av et tidlig menneske. Et skjelett som med all tydelighet viste at dette tidlige mennesket hadde gått på to bein.

I Afrika levde det sannsynligvis mange hundre tusen av Lucys art samtidig med henne, kanskje så mye som én million. Sosialt var de organisert som sjimpanser, i det store og hele tror vi de var nokså like sin stamfar på de fleste områder.

– Hvis vi hadde møtt Lucy hadde vi tenkt «det der er en ape som har reist seg opp», sier Johansen.

Han forklarer at det å gå på to bein, bipedalisme, var noe av det som starta sjimpansens evolusjonære reise mot menneskehet – at det å kunne bære mat tilbake til en sikker plass var viktig.

• Les også: Tidlige mennesker kan være samme art

Hvis vi tar et par skritt tilbake og betrakter alt livet på kloden på avstand er det ikke vanskelig å se at vi har masse til felles med apene. Men det finnes åpenbart også store forskjeller, forskjeller som har blitt stadig tydeligere med tida – Lucy ligner utvilsomt mer på en tre millioner år eldre stamfar enn en tre millioner år yngre etterkommer.

For å forstå hvordan dette fungerer kan det være greit å ta en liten repetisjon på evolusjonsteori.

– Har kontroll på hovedlinjene

Vi er den eneste arten i historien som har hatt æren av å navngi oss selv, og valgte navnet Homo sapiens – det tenkende mennesket. Vi stammer fra apene, men vi stammer fra mye annet også. De første encella organismene, de første virveldyra, og de første pattedyra, for eksempel.

Fossilfunn, DNA-analyser og avansert dateringsteknologi har gitt Darwin rett i mye av det han skrev i Artenes opprinnelse i 1859. Naturlig seleksjon fører til at individer med hensiktsmessige trekk får flere avkom, noe som gjør at disse trekkene etter hvert som tida går sprer seg til en stadig større del av populasjonen. Til slutt har alle dem.

Når to i utgangspunktet like populasjoner skilles fra hverandre geografisk kan det hende at ulike omgivelser fører til at ulike trekk blir fordelaktige. Selektér på forskjellige trekk i nok generasjoner – én art blir to arter.

For å finne ut hva vi har vært, er vi avhengige av tilgang på fossilt materiale som kan dateres og analyseres. Noe er eksakt vitenskap, noe er kvalifisert gjetning.

– Vi har alltid laga masse teorier om hvordan vi tror ting henger sammen, folk som forsker på dette fagfeltet har ikke mange skylapper, forklarer zoolog Torfinn Ørmen som har spesialisert seg på menneskets utvikling og har skrevet boka Historien om oss.

Vi har ikke full oversikt over hvordan mennesket ble til mennesket. Vi kjenner de underliggende mekanismene og kan med stor grad av sikkerhet plassere enkelte tidlige menneskearter på riktig sted både i kronologien og geografien. Puslespillet er likevel langt fra komplett.

• Les også: Fra hvit krig til kald grav

– Vi er ganske sikre på at vi har kontroll på hovedlinjene, men det kommer ny informasjon hele tiden. Om 50 år kommer vi til å vite mye mer enn vi gjør i dag, ha flere detaljer på plass, men jeg tror ikke vi finner noe som snur opp-ned på alt vi vet, forklarer Ørmen.

Johanson er enig, og mener at det særlig er ett kunnskapshull vi trenger å fylle.

– Vi må finne linken mellom Lucys folk og Homo-slekta. Vi leter etter flere fossiler som er mellom 2,4 og 3 millioner år gamle – der vet vi ikke helt hvordan ting henger sammen.

De tre fasene

Det dyret vi sist delte stamfar med var sjimpansen. Splitten mellom dem og det som etter hvert skulle bli oss, inntraff for minst sju millioner år siden.

Sahelanthropus tchadensis er foreløpig den beste kandidaten vi har til tittelen “stamfar i menneskelinja” – altså første art etter sjimpansesplitten. Kunnskapen vår om den er basert på funn av et deformert kranium og noen andre knokler i det som i dag er Tsjad.

I løpet av de omtrent sju millioner åra som har gått siden Sahelanthropus tchadensis vandra rundt i Afrika har mange arter, og noen slekter, kommet og gått. Veldig grovt kan vi dele menneskets evolusjon etter sjimpansesplitten inn i tre faser:

Ardipithecinene (minst 7 millioner år siden – 4,2 millioner år siden): Gikk på to bein. Fotsåla var hvelvet, noe som ga spenst, men de hadde fortsatt gripestortå. Hoftene hadde sjimpanselignende muskelfester på nedre del som var beregna på klatring, men øvre del var menneskelignende. Hjernevolum som en sjimpanse.

Australopithecinene (4,2 millioner år siden – 1,2 millioner år siden) : Både fotblad og hofte var menneskelignende. Spiste fortsatt planter, noe som krever stort fordøyelsessystem. Store kjever, men menneskelignende tenner. Litt større hjernevolum enn sjimpanser.

Homo (2,4 millioner år siden – i dag): Steinredskaper gjorde det mulig å spise mer kjøtt. Det er lettfordøyelig og krever mindre tarm, energien vi sparte på mindre tarmsystem muliggjorde utvikling av større hjerne. Det gjorde igjen at vi ble flinkere til å samarbeide, noe som gjorde at vi kunne lage bedre redskaper og få enda mer kjøtt. Bedre motorikk i hendene, økende språkevne og mer kompleks sosial organisering. Hjernevolum fra gorillastørrelse og oppover.

Ut fra Afrika – men når?

Som Ørmens stamtre viser har det ikke vært sånn at evolusjon har forandra én art til en ny gjennom en pen og pyntelig rekke. Noen arter døde ut uten å få videreført genene sine, enkelte arter rakk å videreføre litt arvemateriale ved å få blandingsavkom med andre arter før de døde ut, og noen arter ble sakte men sikkert til nye arter, som til slutt ble til det moderne mennesket.

Med dagens kunnskap kan vi argumentere for at det er åtte arter i direkte linje mellom vår første stamfar og oss – felles for alle er at de holdt til i Afrika.

• Les også: Oppdaga ny grein på det europeiske stamtreet

Fram til åttitallet trodde de fleste at menneskene i de forskjellige delene av verden var etterkommere av Homo erectus, som var den første arten som vandra ut av Afrika for snaut to millioner år siden. Det har blitt funnet fossiler av Homo erectus i Afrika, Europa, Kaukasus, Indonesia og Kina, teorien var altså at disse var forfedrene til dagens mennesker i sine respektive områder av verden – multiregional-hypotesen.

Fossilfunn, genstudier og anatomiske sammenligninger har gjort at vi i dag er så å si sikre i vår sak – det var ikke sånn det skjedde. Det hersker nå bred enighet om at ett-opphav-hypotesen er korrekt, at alle menneskene i verden er etterkommere av en forholdsvis liten gruppe som gikk ut fra Afrika for mellom 50 000 og 100 000 år siden – på et tidspunkt da de for lengst hadde utvikla seg til å bliHomo sapiens.

Denne gjengen befolka i løpet av noen titusenår hele verden uten å i særlig grad blande seg genetisk med de forskjellige lokale menneskeartene.

Spisskompetanse: allsidighet

Hvordan kunne en relativt liten gruppe moderne mennesker ta over verden når andre menneskearter hadde hatt hundretusenvis av år på å tilpasse seg de ulike miljøene på Jorda?

– Det folket som gikk sist ut av Afrika var rett og slett mer avansert. Redskapsmessig hadde de ikke så stort forsprang, men kulturelt lå de langt foran, sier Ørmen.

Han forklarer at Homo sapiens lagde smykker, brukte pigment og farge, hadde religion og kultsteder. Kulturen bidro til bedre gruppesamhold, noe som ga dem en fordel sammenligna med for eksempel neandertalerne.

• Les også: Dette kan være verdens eldste kunstverk

– Vår store fordel var at vi ikke var kjørt inn på ett bestemt spor. Speialiseringa vår var allsidighet.

Homo neanderthalis hadde vært i Europa i mange hundre tusen år da det moderne mennesket gjorde sitt inntog i verdensdelen for 40 000 år siden. På det tidspunktet var det omtrent 550 000 år siden deres genetiske veier hadde skilt lag etter Homo heidelbergensis som var deres siste felles stamfar.

Neandertalerne levde i små grupper, noe som bidro til at det ble mye innavl. I tillegg var kannibalisme vanlig. De spiste nesten utelukkende kjøtt, hadde energibehov som tilsvarer det ulver har, og var veldig mye tyngre og sterkere enn slektningene som nylig var ankommet fra Afrika. Men de var ikke så flinke på nyvinninger, noe som kan ha blitt deres bane.

Litt neandertaler

Det var god plass i verden for 40 000 år siden, det moderne mennesket og neandertalerne trengte ikke å leve tett på hverandre. Men vi vet at de møttes flere ganger før neandertalerne forsvant drøyt 10 000 år senere. Basert på sammenligner av vårt og neandertalernes DNA vet vi nå at noen til og med fikk barn sammen.

Ørmen anslår at det kanskje ble født 200-400 barn som var halvt neandertaler, halvt moderne menneske. Noen av disse neandertalergenene har det blitt selektert på, sånn at det den dag i dag utgjør noen få prosent av moderne menneskers arvemateriale. Dette gjelder hele verden med unntak av de som bor i den sørlige delen av Afrika – genene nådde aldri tilbake dit.

• Les også: Rekordgammel bæsj gir svar

Forholdet mellom Homo sapiens og de lokale menneskeartene rundt omkring i verden er fortsatt en godt bevart hemmelighet. Var det sameksistens? Folkemord?

– Vi har rett og slett ikke peiling. Det kan ha vært begge deler, sier Ørmen.

Men vi vet at det var vi som sto igjen tilslutt – i løpet av i dette perspektivet forsvinnende kort tid var vi så å si overalt. For 10 000 år siden hadde vi kolonisert hele verden, og var så smått i gang med å bygge opp sivilisasjoner.

Veien fram til sivilisasjon var lang for Lucy og hennes artsfrender, hun er bare en av mange milliarder dråper i DNA-havet som har ført arten vår dit vi er i dag. Det er vi også, arter blir ikke ferdigutvikla.

Men Lucy etterlot ikke bare genspor, en rekke tilfeldigheter førte til at hun for 40 år siden ble en viktig brikke i det enormt komplekse puslespillet som er forståelsen av menneskets historie.

Kroppsøving skal gi elever et utgangspunkt for livslang bevegelsesglede og mestring ut fra egne forutsetninger. Bidrar dagens undervisningspraksis til dette?  

Av Mats Hordvik, doktorgradsstipendiat ved Seksjon for coaching og psykologi, Norges idrettshøgskole.

Min erfaring med faget er at undervisningen inneholder flerfoldige aktiviteter planlagt i bolker på tre-fire økter. Timene er ofte lærerstyrt og brorparten av undervisningen foregår i ulike invasjons- eller nettspill (f.eks. fotball, håndball eller badminton, volleyball). Timene begynner med en stor teknikkdel, ofte tatt helt ut av kontekst, etterfulgt av spillaktivitet og avslutning. Elevene fungerer stort sett kun som spillere og det er idrettsprestasjonen som fremheves. Dette gagner utvilsomt elever som er aktive (ofte i organisert idrett) på fritiden.  

Det er mange gode faglærte kroppsøvingslærere i norsk skole. De tar utgangspunkt i læreplanen og planlegger i tråd med kompetansemålene. Som lærer i videregående skole var jeg selv del av et veldig godt fagutdannet kroppsøvingsfelleskap hvor vi ut i fra læreplanen la opp til et variert aktivitetstilbud. Vi spilte på hverandres styrker hvor vi blant annet samarbeidet på tvers av klasser for å gi et så bredt og godt tilbud som mulig. Jeg følte det var nødvendig med en mengde aktiviteter for å tilfredsstille elevenes ulike behov og ønsker. Samtidig, og ikke minst, det føltes som viktig for å nå samtlige kompetansemål.                     

«Modellbasert praksis» blir sett på som et alternativ til den tradisjonelle «one-size-fits-all», teknikkbaserte, multi-aktivitetsformen (Kirk, 2013). En lærer som anvender denne praksisen underviser som regel gjennom såkalte «Curriculum Models» (læreplanmodeller). Det finnes flere ulike læreplanmodeller hvor samtlige kjennetegnes ved at de er forskningsbasert, designet for å fremheve et klart fokus på innholdet, passer til ulike (og ofte flere) kompetansemål, er temabasert og representerer en bestemt filosofi (Lund og Tannahill, 2015).  Undervisningen kan strekke seg over et helt semester og er elev-sentrert. Lund og Tannehill ser på læreplanmodellene som den mest effektive måten å levere et meningsfullt og helhetlig kroppsøvingsprogram på. De presenterer videre åtte læreplanmodeller: “Personal and Social Responsibility”, “The Skill Theme Approach to Physical Education”, “Adventure Education in Your Physical Education Program”, “Outdoor Education”, “Teaching Games for Understanding”, “Sport Education: Authentic Experiences”, “Cultural Studies Curriculum in Physical Activity and Sport” og “Fitness and Wellness Education”.

Som lærer kan du anvende flere av modellene. Du må ta hensyn til kompetansemålene, konteksten og din filosofi som lærer. Jobber du for eksempel på en skole med mye mobbing, juksing eller dop kan «Personal and Social Responsibility» bidra til at elevene blir utfordret til å ta mer ansvar for seg selv og andre. Teaching Games for Understanding setter fokus på problemløsning gjennom spill. Elevene lærer å sette pris på spillet, se likheter og kan overføre ferdigheter mellom ulike spill. Jeg skal anvende «Sport Education» (Siedentop, 1994) i mitt doktorgradsprosjekt og velger derfor å beskrive den modellen mer i detalj. Modellen er utviklet for å gi elever et bedre inntrykk og opplevelse av konkurranse- og tv-idretter. Det er viktig å poengtere at jeg mener denne type aktivitet kun er én del av kroppsøving og at annen type aktivitet også bør ha en stor plass i faget.

«Sport Education» matcher flere kompetansemål for kroppsøving, relatert til hovedområdene for både idrettsaktivitet og trenings og livsstil. I følge Lund og Tannehill (2015) viser forskning at modellen bidrar til inkludering av begge kjønn, elever liker å bli undervist gjennom modellen, de setter pris på å ha ulike roller, den forbedrer teamarbeidet og spillprestasjon, inkluderer elever med lave ferdigheter og bidrar til økt grad av fair play. Selv om modellen først og fremst er laget for ulike spill, er den blant annet mye brukt i danseundervisning.

Modellen er utviklet for å gi elever en så autentisk og komplett opplevelse av idretten som mulig.  Det er likevel noen særdeles viktige funksjoner som gjør at «Sport Education» skiller seg fra tradisjonell idrett. Samtlige deltakere skal spille og man blir aldri eliminert fra deltakelse i konkurranser. Kampformatet må tilpasses elevenes nivå. Det blir ikke anvendt fullskalaspill, men modifiserte utgaver som for eksempel «flyball» i håndball, hvor det spilles tre mot tre på liten bane. Samtlige elever har en annen rolle i tillegg til den som spiller. Her kan for eksempel eleven med interesse for bilder være fotograf, mens mattegeniet kan vare statistiker. Disse funksjonene skal bidra til en mer komplett forståelse av idretten. Styrken til modellen er at samtlige elever må bidra og samarbeide. Teamet er like avhengig av fotballproffen som av datanerden. 

 «Sport Education» har som hovedmål å utvikle tre typer idrettspersoner (Siedentop, Hastie, & Van Der Mars, 2011). Først, en kompetent elev har gode tekniske og taktiske ferdigheter og vil på en tilfredsstillende måte kunne delta i spillaktivitet. Dernest, en kunnskapsrik elev forstår og setter pris på idrettens regler, ritualer og tradisjoner og kan skille mellom god og dårlig idrettsånd. Til siste, en entusiastisk elev verdsetter og finner mening i idrettsopplevelser og deler og støtter idrettskulturen. I tillegg har modellen ti delmål som elevene skal oppnå når de deltar i en «Sport Education» sesong.

Modellen har åtte karakteristikker. Lengden på sesongen er lenger enn en vanlig kroppsøvingsperiode, og bør være på minst ti økter og helst lenger. Fordi sesongen strekker seg over en relativt lang periode kan man anvende flere spill i en sesong. Det er da viktig at spillene tilhører samme klassifisering (f.eks. tennis, volleyball og badminton eller fotball, håndball og basketball) slik at elever kan se likheter og overføre kunnskap og ferdigheter. En sesong gir tid til både lagstreninger og formelle konkurranser. For å skape tilhørighet blir klassen delt inn i stabile og heterogene team, elevene får en annen rolle (trener, kaptein, dommer, fotograf, statistiker, ect.) i tillegg til rollen som spiller, de finner egne drakter, har egen bane å trene på, lager heiarop og finner egen maskot. På samme måte som i en ordinær idrettssesong, blir det satt opp formelle konkurranser slik at lagene vet når og hvem de skal spille mot. Statistikkføring er viktig i idrett, det kan holdes statistikk for antall skudd, redninger eller slag. En sesong ender alltid med et kulminerende arrangement, Super Bowl, OL og cupfinaler, eller eventuelt en bankett med prisutdelinger. Sportsarrangement kjennetegnes av festlighet, noe som bør prege hele sesongen. Bygge teamspirit, publisere statistikk, lage heiarop, ta bilder, ha egen avis og avslutte med et kulminerende arrangement vil kunne bidra til festligheten.

Modellbasert praksis (undervisning) ser ut til å være veien kroppsøvingsfaget tar internasjonalt. Jeg mener denne type praksis har en plass i norsk kroppsøving og at det kan bidra til å gi faget større legitimitet. Dagens fag kan for mange oppleves som «a mile wide and an inch deep» (Kirk, 2010). Elevene blir introdusert for et mangfold av aktiviteter, men får aldri muligheten til virkelig å mestre og lære om dem. Lærere som anvender et spektrum av modeller og aktiviteter (lekaktivitet, tradisjonelle idretter/spill og nyere aktiviteter) kan i større grad bidra til at elever i norsk skole, gjennom tretten år skolegang, får mulighet til dybdelæring i et bredt utvalg aktiviteter i ulike miljø. De vil bli utfordret til å ta ansvar, samarbeide og verdsette medelevers ulike ferdigheter.

Syns du modellbasert praksis høres spennende ut? Har du lyst til å prøve en ny undervisningspraksis som kan gi både elevene og deg en ny opplevelse av kroppsøvingsfaget? Utforsk området! Søk på internett, bruk de refererte artiklene fra bloggen eller ta kontakt med undertegnede.  

Referanser

Kirk, D. (2010). Physical education futures. Oxon: Routledge.

Lund, J., & Tannehill, D. (2015). Standards-based physical education curriculum development (3 ed.). Burlington: Jones & Bartlett Publishers.

Siedentop, D. (1994). Sport education: Quality PE through positive sport experiences. Champaign: Human Kinetics.

Siedentop, D., Hastie, P. A., & Van Der Mars, H. (2011). Complete guide to sport education. Champaign: Human Kinetics.