En stor andel av de innsatte i norske fengsler har rusproblemer og betydelige levekårsutfordringer. Det er sterk sammenheng mellom rus og kriminalitet, og tilbakefallet er høyere for narkotikalovbrudd. De siste årene har det derfor vært en større satsing på rehabilitering i kriminalomsorgen.

Kristian Mjåland ved Uni Research Rokkansenteret og Universitetet i Bergen har studert hvordan rusbehandling praktiseres i et norsk fengsel, og hvordan rehabiliteringen påvirker hverdagen.

Både innsatte og ansatte melder om store mangler i rehabiliteringen, sa han på seminaret Juridiske dilemmaer i velferdsstaten på fredag, i regi av Forskningsrådet.

Rusmestringsprogram

Rusmestringsprogram tilbys nå ved 14 norske fengsler. Straffedømte har også mulighet for å sone deler av straffen i institusjoner som driver med rusbehandling.

Tidligere studier har vist hvor mange som ruser seg i norske fengsler og hva de ruser seg på. Men forskerne vet mindre om hvordan rehabiliteringsprogrammene fungerer, hvordan de innsatte opplever dem og hvordan de påvirker hverdagen og maktforholdene i fengslene.

Ruser seg mindre enn ute

De fleste innsatte ruser seg mindre i fengselet enn ute i det fri. Tidligere forskning viser at omlag en tredel av de innsatte bruker rusmidler mens de soner. Og det er en ikke ubetydelig andel av de innsatte som debuterer med narkotika i fengselet.

Mens de mest brukte rusmidlene i europeiske fengsler er cannabis, kokain og heroin, er bildet litt annerledes i Norge.

Subutex populært

En nasjonal kartlegging fra 2002 viste at cannabis, amfetamin og heroin var de hyppigst brukte rusmidlene i norske fengsler. Men de siste ti årene har det vært en bekymringsfull økt bruk av subutex og subuxone.

I fengselet Mjåland studerte oppga både ansatte og innsatte at subutex og subuxone var de mest brukte rusmidlene.

Disse stoffene er medikament som er fremstilt for å behandle avhengighet av opiater som heroin.

Egenvilje betyr lite

Internasjonal forskning viser at rusmiddelbruk i fengsler er lite avhengig av de innsattes egne valg:

- Om de bruker eller avstår fra å bruke narkotika under soning styres i større grad av tilgjengelighet av rusmidler, rusmidlenes egenskaper, om de virker avslappende, beroligende eller søvndyssende, og omfanget av narkotikakontroll, enn av de innsattes egenvilje og motivasjon, sier Mjåland.

Lekkasje av subutex

Det ser ut til å være spesielt god tilgang på subutex og subuxone ved norske fengsler. Årsaken til dette antas å være lekkasje fra legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Tabletter smugles ut til medfanger av deltakere i LAR.

Årsaken til at subutex og subuxone er populære rusmidler skyldes flere forhold. Blant annet oppgir fangene at disse rusmidlene har rusvirkninger som er særlig positive under soning.

Dessuten er det lettere å skjule bruken av subutex og subuxone i narkotikakontroller.

Disse medikamentene er også potente, ved at det er lite som skal til for å gi effekt. Tablettene skal egentlig inntas ved at de legges under tungen og oppløses der.

En tablett på 8 mg kan deles opp i 20 enheter og sniffes gjennom nesen og allikevel gi effekt, forteller Mjåland. Gjennomsnittsdosen for pasienter i LAR er 18 mg.

Utstrakt delekultur

Internasjonal forskning har vist at mange pådrar seg narkogjeld i fengselet. Prisen på rusmidler er gjerne 3-4 ganger høyere enn ute på gaten, og mange pådrar seg gjeld.

- Jeg fant overraskende lite kjøp og salg av rusmidler i fengselet jeg studerte, sier Mjåland.

Det han fant var heller en utstrakt bytteøkonomi og delekultur.

Den som får tak i stoff en dag, deler med andre interesserte. Delekulturen var basert på forventning om gjensidighet. De forventet altså at de som fikk, skulle dele ved en senere anledning, sier Mjåland.

Dette er forpliktende normer med sterk sosial kontroll, som gjør det vanskelig å holde seg unna.

- De innsatte forteller at denne aktiviteten skaper samhold, spenning og er et slags sosialt lim mellom fangene, forklarer han.

Brutte forventninger

Men rusrehabiliteringen lever ikke opp til forventningene, hverken for innsatte eller ansatte. De innsatte rapporterer om brutte forventninger til rehabiliteringen de får i fengselet. Også ifølge de ansatte ved fengslet som Mjåland studerte er det mye som ikke fungerer med rehabiliteringen.

Det er mangelfullt innhold og urimelig forskjellsbehandling, ifølge de innsatte.

- Dette bidrar til uforutsigbarhet og usikkerhet, sier Mjåland.

Det  er uoversiktlig hvem som får delta og ikke, mener de som soner.

Forskjellsbehandles

De opplever at det er vilkårlig hvem som blir premiert og sanksjonert, for eksempel når det gjelder innvilgelse av permisjoner eller reaksjoner ved bruk av rusmidler. Denne vilkårligheten svekker legitimiteten til rehabiliteringsprogrammene.

Innsatte mener også det er vilkårlig hvem som får delta når det blir en plass ledig.

Det er stor gjennomtrekk i fengselet på grunn av varetekt og overføringer. Soningskø skaper også press. Hvorvidt man får innvilget søknaden om løslatelse etter at man har sonet to tredeler av straffen, skaper også usikkerhet, både for de innsatte og for hjelpeapparatet utenfor fengselet, sier Mjåland.

Alt dette setter likebehandlingsprinsippet under press, ifølge Mjåland.

Betjenter får uheldig dobbeltrolle

Betjentene har fått en viktig rolle i rehabiliteringsarbeidet. Men dette er en hybridrolle, hvor de er en kombinasjon av portvoktere til tjenester, kontrollører og terapeuter.

I fengselet Mjåland studerte var rusmestringsenheten heller ikke skjermet fra resten av avdelingen, noe forskning viser er viktig for å oppnå gode resultater.

Ansatte heller ikke fornøyd

Også de ansatte rapporterte at rehabiliteringen ikke levde opp til forventningene.

Det var mindre innhold enn forventet, mindre miljøarbeid og mer rus.

De ansatte oppga kapasitetsproblemer som en årsak, samt at fokus på sikkerhet og logistikk måtte prioriteres foran rehabilitering, rusmestring og endringsarbeid.

Mjåland understreker at hans funn ikke nødvendigvis er generaliserbart for andre fengsler.

- Likevel er det belegg for å si at rehabiliteringen i mange fengsler kan og bør gjøres bedre, sier Mjåland.

Referanser:

Mjåland, Kristian. 2014. A culture of sharing: Drug exchange in a Norwegian prison. Punishment & Society.

Mjåland, Kristian og Ingrid Rindal Lundeberg. 2014. Penal hybridization: staff- prisoner relationships in a Norwegian drug rehabilitation unit. Juridification and Social 
Citizenship in the Welfare State. Cheltenham: Edward Elgar Publishing

Høres det fett ut med en behandling som beskytter deg om du skulle få et hjerteinfarkt? Det er kanskje nærmere sannheten enn du tror.

Forskere ved Institutt for medisinske basalfag ved Universitetet i Oslo har funnet ut at å transplantere stamceller fra fettvev tilbake i den samme musen, gjør hjertet bedre i stand til å tåle et hjerteinfarkt.

Bedre hjertefunksjon etter infarkt

Mange forbinder stamcelleforskning med muligheten for å reparere skader og helbrede sykdom. Men stamcellene kan også ha en beskyttende effekt. Med dette som utgangspunkt ville forskerne teste effekten av fettstamcelletransplantasjon på hjertefunksjon.

Stamcellene ble transplantert inn i musenes nakke. Etter en tid påførte forskerne musene hjerteinfarkt i kontrollerte omgivelser, for så å teste hjertets funksjon etter infarktet. Det samme ble gjort med en kontrollgruppe av vanlige mus.

Resultatet var tydelig: Hjertene til de transplanterte musene hadde bedre funksjon etter infarktet enn hos kontrollgruppen. Forskerne målte ulike funksjoner, som blodtrykk, hjertefrekvens og trykk i de forskjellige hjertekamrene. På flere områder var hjertet til de transplanterte musene sterkere.

Hjerteinfarkt gjør at deler av hjertemuskelen dør på grunn av oksygenmangel. Også på dette området var det forskjell på de transplanterte musene og kontrollmusene. Hos musene som hadde en transplantert stamcelle var de døde delene adskillig mindre enn hos kontrollgruppen.

Transplantasjon etter hjerteinfarkt

Da funnene skulle publiseres stilte andre forskere spørsmål ved overføringsverdien til behandling av mennesker. Det vil ikke være hensiktsmessig å operere inn stamceller på alle som er i faresonen for å få hjerteinfarkt. Men ville det være mulig å oppnå de samme resultatene ved å transplantere stamceller i etterkant av et infarkt?

Forskerne startet nye forsøk, denne gangen ved å transplantere stamceller etter å ha fremkalt hjerteinfarkt.

Det viste seg at mus som fikk transplantert stamceller i etterkant av hjerteinfarktet også opplevde en viss bedring i hjertefunksjon. Mengden blod som ble pumpet av ut av hjertet i løpet av ett minutt var større hos mus som hadde fått transplantert stamceller.

Disse resultatene kan være direkte relevante for fremtidig behandling av hjerteinfarkt hos mennesker.

Skiller ut proteiner

Forskningen er et samarbeid mellom forskere som jobber med hjerte- og karsykdommer og forskere som jobber med stamceller.

– Vi ville finne ut om det å transplantere stamceller i mus kunne ha en effekt utover bare å være en transplantert stamcelle, sier professor i biokjemi, Jan Øivind Moskaug.

– Det vi vet om slike transplanterte stamceller er at de skiller ut proteiner som plukkes opp i blodbanen og kan få effekter andre steder i kroppen. Avhengig av plassering kan de bidra for eksempel til å øke eller dempe betennelser, forklarer han.

I dette tilfellet har proteinene bidratt til å styrke hjertet.

– Forskningsresultatene er ikke bare relevante for utviklingen av stamcelletransplantasjon som klinisk prinsipp. Hvis man identifiserer proteinene som skilles ut er det mulig å lage medisiner som har samme effekt som den transplanterte stamcellen, sier Moskaug.

En fremtidsrettet behandling

Transplantasjonsmetoden som ble brukt i forsøket kalles autolog transplantasjon. Det vil si at man tar stamceller fra et individ og transplanterer det tilbake i samme individ.

Med denne metoden er det ingen risiko for at kroppen vil støte fra seg de transplanterte cellene slik det er med celler som transplanteres fra et individ til et annet.

– Metoden brukes allerede i flere sammenhenger innen medisinen. Særlig i plastisk kirurgi er det vanlig å suge ut fettceller fra ett sted på kroppen og transplantere dem et annet sted. Stamcellene bidrar da til å bedre innvekst av blodårer og til å dempe betennelser, forteller Moskaug.

– Det er ingen i dag som tviler på at denne form for terapi er fremtiden. Dessuten har jo mange nå til dags mye mer fett enn de har behov for, legger han til.

Det overflødige fettet hos mennesker er ofte med på å utløse hjerteinfarkt. I fremtiden kan det kanskje også bidra i behandlingen av infarktet.

Referanse:

Preda m.fl: Remote transplantation of mesenchymal stem cells protects the heart against ischemia-reperfusion injury, Stem Cells Volume 32, Issue 8, August 2014, doi: 10.1002/stem.1687.

16 ektepar med barn deltok i sosiolog Erik Grønseths radikale aksjonsforskningsprosjekt Ektefelledelt arbeidsliv på 1970-tallet.

Med utgangspunkt i at organisering av arbeidslivet er vesentlig for kjønnslikestilling, skulle begge ektefeller jobbe deltid, slik at de kunne dele likt på husarbeid og omsorgsarbeid. Kvinnene skulle inn i arbeidslivet. Mennene skulle jobbe mindre.

Foruten noen få par som mente de burde tenkt nøyere gjennom økonomisk tap som følge av deltidsarbeidet, kunne en overveldende majoritet melde om mindre stress og mer kjærlighet.

Den like arbeidsfordelingen ga økt livskvalitet. 30 år etter prosjektet hadde bare tre av parene skilt seg, en lavere skilsmisserate enn gjennomsnittet.

Men sønnene deres som i dag er gift og har barn, har ikke videreført foreldrenes radikale arbeidsfordeling.

Ingen generasjonsoverføring

‒ Det originale i Grønseths prosjekt var å begrense lønnsarbeidet for å oppnå likestilling, sier sosiolog og mannsforsker Margunn Bjørnholt.

‒ På dette punktet er det ikke noen generasjonsoverføring fra fedrene til sønnene. Som andre menn i dag tar de for gitt at de skal jobbe fulltid, kanskje litt mer. Det er ikke oppe til forhandling, sier hun.

Bjørnholt har i løpet av en tiårsperiode intervjuet 14 av de originale parene fra Grønseths prosjekt, og et utvalg av sønnene deres – de sju som på intervjutidspunktet var i samme livsfase som foreldrene var i begynnelsen av 1970-tallet. Fordi menn var pådrivere i prosjektet, er også menn i fokus i Bjørnholts forskning.

• Les også: Arbeidsgiver har ikke alltid skylda for dårlig kjønnsbalanse

Fem av de mange vitenskapelige artiklene hun har publisert, er nå satt sammen i doktorgraden Modern men.

‒ Fedrene som var med i prosjektet var spesielle, også i sin samtid. Og sju sønner er et ganske lite utvalg. Hvor mye kan man generalisere ut i fra en slik studie?

‒ Dette er en liten studie, men jeg har nesten hele det opprinnelige forskningsmaterialet intakt etter 30 år. Det er ganske unikt. En slik studie over lengre tid av noen få familier har sin styrke nettopp i å vise samfunnsmessige endringer gjennom en analyse av samspillet mellom det individuelle og den historiske og samfunnsmessige konteksten.

Ikke helt, men nesten likestilt

Sønnene Bjørnholt har intervjuet lever i moderne, heterofile familier der begge har betalt jobb, og deler på arbeidet i hjemmet. De er involverte fedre som tar seg av barna og gjør husarbeid.

Der fedrene deres på 1970-tallet tok aktive valg og handlinger for å være likestilte, er likestilling noe sønnene tar for gitt.

Men helt kjønnslikestilt er de ikke.

‒ Han jobber fulltid eller mer, og har noe større ansvar for å tjene pengene. Kona har tilsvarende noe større ansvar for familien, forteller Bjørnholt.

Og når tiden ikke strekker til, leter familiene etter private løsninger. Det ender med at kvinnen jobber mindre.

‒ Den svakt kjønnsdelte arbeidsdelingen vi har i dag er ikke så åpenbart urettferdig som den var på 1970-tallet, da man ikke hadde barnehager eller lange foreldrepermisjoner, sier Bjørnholt.

‒ Folk opplever ikke nødvendigvis dagens kjønnsforskjeller som et problem man må gjøre noe med. De innretter seg sånn det er praktisk og mulig. Det må en forsker til for å vise disse mønstrene. Familiene velger likt, de velger at kvinnen jobber mindre.

• Les også: Hjemmeværende elitemødre produserer samfunnets vinnere

Dette kan skyldes forhold utenfor familien, påpeker Bjørnholt.

‒ Kvinner har dårligere vilkår i arbeidslivet, menn har større grad av fleksibilitet og tjener mer. Arbeidslivet preges av store, tunge aktører og strukturer som er vanskelige å vende.

‒ Det er grenser for hva interne omrokkeringer i familien kan påvirke.

Mindre makt til mannen

Bjørnholt finner også spor av en maktforskyvning i sønnenes familier. De har ikke den samme makten i familien som fedrene hadde på 1970-tallet.

Hos de 16 ekteparene som ble med på Grønseths prosjekt, var det oftest mennene som tok initiativ til å delta. I noen tilfeller måtte kona overtales.

‒ En av kvinnene ville være husmor, men han ville ha en likestilt familie og insisterte, forteller Bjørnholt.

Sønnene deres virker ikke å ha samme gjennomslagskraft.

‒ Når man ser familiene deres utenfra, så kan de se gammeldagse ut: Han jobber litt mer, hun tar seg litt mer av familien. Men når du ser hvordan ordningen kommer i stand og hvem som preger familielivet blir det klart at hun har mye å si.

Blant 1970-tallsgenerasjonen ønsket for eksempel flere av kvinnene å få ett barn til, men mannen sa nei. Sønnene deres fikk akkurat det antall barn som kona ville ha.

Finner seg i det

En av sønnene Bjørnholt intervjuet ville gjerne kopiere sin radikalt likestilte families modell. Men han giftet seg med en som hadde andre idealer.

‒ Hun ville ha mer tradisjonell arbeidsdeling, og det var hennes familieideal som slo igjennom. Han fant seg i det, forteller Bjørnholt.

Hun var personlig kristen, han var ateist. Han var allikevel med i et kristent kor der hele familien sang, og ga rom for hennes prosjekt. Han var ukomfortabel med det, men han fant seg i dette også.

‒ Det har helt klart skjedd en reduksjon i makten menn hadde i familien. Den fanger du ikke så lett hvis alt du ser er at hun jobber deltid og konkluderer med at det er fryktelig ulikestilt, sier Bjørnholt. 

Aktive fedre, passive sønner

1970-tallsfedrene tilhører det Bjørnholt omtaler som en aktiv generasjon.

‒ Det var en generasjon som til de grader klarte å prege ettertiden. De brøytet vei for mange av forandringene vi lever med nå.

På 1970-tallet lå forholdene til rette for den som ville være en annen slags mann. Å forsøke å være en likestilt mann var et radikalt endringsprosjekt.

‒ Familieforskere med Grønseth i spissen hadde siden 1950-tallet kritisert den mannlige forsørgerposisjonen og datidens familiemodell sønder og sammen. Kvinnene var allerede på vei ut i arbeidslivet. Det man kritiserte lå nede for telling, sier Bjørnholt.

Samtidig var det ikke bare tidens tegn som gjorde at mennene i Grønseths studie valgte å delta i prosjektet. De har også noen felles personlige erfaringer som motiverte.

‒ Mange identifiserte seg med sterke dobbeltarbeidende mødre, og hadde enten syke foreldre eller mistet en forelder tidlig. De hadde hatt større ansvar for husarbeid og omsorg enn det som var vanlig på den tiden, forteller Bjørnholt.

‒ Sønnene deres har ikke denne ekstra personlige erfaringen, de har vokst opp i velfungerende likestilte familier.

De moderne sønnene er på mange måter friere enn sine fedre. Kjønnslikestilling er noe de tar for gitt – den har de arvet fra forrige generasjon. At kona jobber litt mindre for å få familielivet til å gå opp er hennes individuelle valg, det berører ikke mannens identitet som moderne likestilt mann.

Samtidig beskriver Bjørnholt sønnene som del av en passiv generasjon.

‒ Arven fra 1970-tallet gjør dem friere, men lukker kanskje samtidig muligheten til å overskride det som tas for gitt, sier Bjørnholt.

‒ I dag er en likestilt mann bare normal.

Endre familien, ikke arbeidslivet

I prosjektet som foreldregenerasjonen var med på, var poenget å begrense arbeidslivet for å gjøre plass til familien. Grønseths verst tenkelige scenario var at kvinner begynte å jobbe like mye som menn, slik at barna måtte gå i barnehagen. Eller «emosjonelt underbemannede institusjoner» som han kalte det.

Men Grønseth representerte ikke den dominerende linjen. Prosjektet hans gikk på tvers av det de fleste så for seg.

‒ Kvinner inn i jobb og utbygging av velferdsgoder for familien var hovedelementet i 1970-tallets likestillingsprosjekt, sier Bjørnholt.

• Les også: – Klart vi kan jobbe mindre

Og i det sporet har likestillingspolitikken fortsatt, mener hun.

‒ Likestillingspolitikk er blitt begrenset til familiepolitikk. Én grunn kan være at det er enklere for politikere å gjøre endringer i permisjonsordninger enn å utfordre arbeidslivet.

Ikke bare pappa, men partner

En annen endring siden 1970-tallet er fokuset på menn som støttende partnere.

‒ I 1970-tallsprosjektet var fedrene opptatt av å være støttende partnere i parforholdet. Det var viktig for dem å fremme konas karriere og at hun skulle utvikle seg som person, forteller Bjørnholt.

Hun kaller det en «partnerorientert maskulinitet». Det var de to voksne og parforholdet som var endringsarenaen.

Temaet var ikke fremtredende i intervjuene med sønnene.

‒ I dag ses den eksklusive far-barn relasjonen som hovedelementet for å endre kjønnsrelasjonene. Da handler menns ansvar mest om å være en god far. Det hadde vært interessant å snakke mer om hvordan menn kan støtte sine partnere i parforholdet, og støtte kvinner i arbeidslivet.

Pappa-sporet har begrenset endringspotensiale, mener Bjørnholt, nå som omsorgsmannen er normalen.

‒ For at det skal bli mer endring, må menn ta et større ansvar for helheten i arbeid-familie-tilpasningen. Familiene har endret seg siden 1970-tallet. Der det har skjedd minst er i arbeidslivet.

Referanse:

Bjørnholt: Modern Men: A Norwegian 30-year Longitudinal Study of Intergenerational Transmission and Social Change, doktorgradsavhandlingen ved Örebro universitet 2014.

Fleire har tatt til orde for at det ikkje er stort forbruk og avgrensa ressursar som utgjer jordas miljøproblem, men i staden at vi er altfor mange menneske på jorda.

I ein studie publisert i tidsskriftet PNAS, har dei to australske forskarane Corey Bradshaw og Barry Brook tatt nettopp denne problemstillinga på alvor. Dei har studert ulike scenario som kan redusere befolkningsveksten, og har sett på korleis dette vil verke inn på den globale befolkninga i år 2100.

• Les også: Vi kan bli 11 milliardar i 2100
  

Konklusjonen deira er at det ikkje finst enkle, realistiske tiltak som kan endre storleiken på befolkningen i betydeleg grad i løpet av dei kommande tiåra. Dette vil i staden ta fleire hundre år.

– Du kan ikkje skilje befolkning frå forbruk, begge deler er viktig. Men sidan befolkningsreduksjon tar så lang tid, er reduksjon av forbruk den beste måten å løyse dette problemet på, seier professor Corey Bradshaw ved University of Adelaide på telefon til NRK.no.

– Funna i denne studien er ein sjølvklarheit som alle som rekna har visst, kommenter den svenske verdsstatistikaren og Gapminder-grunnleggaren Hans Rosling.

Les også: Afrikas befolkning øker mest

Elefanten i rommet

– Det som fekk oss til å gå i gang med denne studien var at når vi som økologar og populasjonsekspertar snakka om globale endringar, så fekk vi ofte spørsmål om kvifor vi ignorerte «elefanten i rommet», den menneskelege befolkninga, fortel Bradshaw.

Tilbakemeldingane Bradshaw fekk var at dersom vi kunne redusere befolkningsveksten, ville vi løyse problemet.

–Vi spurde derfor oss sjølve, kor sensitiv er eigentleg den menneskelege befolkninga for endringar, fortel Bradshaw.

Dei laga derfor 9 ulike modellar for befolkingsreduksjon og såg på kva det ville få å bety for befolkingstalet i år 2100.

Blant scenarioa dei undersøkte var lite sannsynlege og ekstreme tiltak som global eittbarnspolitikk, og to katastrofe-scenario med milliardar av døde. Men dei såg også på meir realistiske scenario der dei la til grunn familiepolitikk som gav færre fødde barn per kvinne.

Bradshaw og Brook vart overraska over kor lite sensitiv befolkningstalet var for også ganske drastiske hendingar.

Deira modellar viste blant anna at sjølv dersom 2 milliardar menneske omkom i ei hypotetisk katastrofe i år 2056, ville det likevel vere ein befolkning på 8,4 milliardar i år 2100.

Scenarioet som gir størt befolkningsreduksjon var den hypotetiske situasjonen der eittbarnspolitikk vart innført verda over i år 2045. Då viser forskarane sine modellar at ein kunne nå eit befolkningstal på 3,45 milliardar i år 2100.

– Reduksjon av fødselstal er nødvendig, og kan ha stor effekt, men det vil ta lang tid. Familieplanlegging vil først få effekt over hundretals år. Viss vi skulle klare å halvere jordas befolkning med etisk akseptable metodar ville det ta minimum 150-200 år, fortel Bradshaw.

• Les Bradshaws eige blogginnlegg om studien

Demografisk tregleik

Professor Øystein Kravdal ved Universitetet i Oslo stadfestar langt på veg konklusjonane frå Bradshaw og Brook.

– Det einaste ein kan gjere for å dempe befolkningsveksten, viss ein meiner at den er for stor, er å sette i verk tiltak for å redusere talet på fødslar per kvinne, seier Kravdal.

Men det tar nok nokre tiår før talet på fødslar for kvar kvinne kjem ned til 2,1 som eit globalt gjennomsnitt. Eit slikt nivå gir befolkningsfall, men først etter nokre tiår, fortel Kravdal.

–Grunnen er at det er forholdsvis mange i fødedyktig alder. Demografar kallar dette fenomenet for demografisk tregleik, fortel Kravdal.

– Viss vi ønsker ein dramatisk reduksjon i f.eks klimagass-utsleppa, må derfor kvar og ein av oss bidra mindre, samtidig som dette kan bli ekstra vanskeleg når også folk i dagens fattige land blir rikare. Når det er sagt, er det ikkje sikkert at vi må ha eit folketal på berre 1-2 milliardar for at alle skal ha gode liv, slik som blir nemnd i artikkelen. Vi veit svært lite om dette.

– Moglegheit, ikkje problem

–Studien stadfestar at den globale befolkninga er noko vi må sjå på som ein moglegheit, ikkje eit problem. For oss har det lenge vore klart at

miljøutfordringa handlar om kor mykje og kva vi forbruker, korleis vi produserer og korleis vi forvaltar naturressursane, seier fagsjef Arild Skedsmo i WWF Norge.

WWF meiner det er nok til alle, men at vi må justere forbruket.

– Dersom alle skal forbruke slik vi gjer i rike vestlege land, treng vi tre planetar.

Skedsmo meiner at det er mange som er opptekne av å forklare at løysingane ligg ein annan stad enn hos sjølv.

– Jo fleire som ser at dette ikkje er riktig, jo raskare kan vi få utviklinga på rett kurs, seier han.

Referanse:

Corey J. A. Bradshaw og Barry W. Brook: Human population reduction is not a quick fix for environmental problems, PNAS, 2014, doi: 10.1073/pnas.1410465111 (sammendrag).

Skytterfisk (Toxotes jaculatrix) må sies å være naturens snikskytter. De små fiskene jakter på insekter som befinner seg på vannoverflaten. Våpenet er en kraftig vannstråle.

Nå viser en studie fra University of Bayreuth i Tyskland at fisken kan justere «spyttekanonen» med munnen.

Biologene Peggy Gerullis og Stefan Schuster ble overrasket over spyttemekanismen. De mener den er mer kompleks enn avfyringsfunksjon i en pistol.

Studien er publisert i tidsskriftet Current Biology.

Kan fokusere angrepet

Forskere har tidligere påvist at vannet fisken bruker som våpen, blir komprimert gjennom fiskens gjellelokk.

Det blir transportert gjennom et indre «rør» i fisken som er formet etter tungen. Vannet lagres deretter i et lite hulrom.

Skytterfisk kan spytte en kraftig og jevn vannstråle etter byttet. Men det som virkelig overrasket forskerne, var bevegelsene fisken kan utføre med munnen når den spytter. Bevegelsene er nemlig avhengig av avstanden til byttet.

Fisken åpner først munnen så høyt den kan. Deretter lukkes den halvt igjen før vannstrålen blir avfyrt. Tempoet er avhengig av hvor langt unna byttet befinner seg. Dermed kan fisken justere angrepet.

Minner om spydkast

Stefan Schuster fra det tyske Max Planck-instituttet har ikke deltatt i studien selv, men mener metoden gir samme type kontroll som når mennesker kaster et spyd. Evnen til å kaste et spyd har over tid påvirket utviklingen av den menneskelige hjernen, forklarer han.

Schuster mener at skytterfisk har gjennomgått samme type utvikling. Etter å ha observert ville skytterfisk i Thailand kan Schuster konstatere at fisken også skyter på andre objekter enn byttedyr.

– Fisken forsøker å teste nye ting, selv om den ikke får noen nytte ut av det, sier han.

Brukes i fremtidig teknologi

I samarbeid med en gruppe ingeniører vil Schuster nå forsøke å bygge en dyse som etterligner skytterfiskens metode. De vil teste om diameteren i åpningen av dysen påvirker presisjonen.

Teknologien vil kunne innarbeides i for eksempel blekkprintere og industriell skjæring med vannstråler.

Referanse:

Archerfish Actively Control the Hydrodynamics of Their Jets, Current Biology (2014), DOI: 10.1016/j.cub.2014.07.059 (sammendrag).

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Forskere ved universitetet i Uppsala har undersøkt opplysninger om 61 000 kvinner og 45 000 menn gjennom en tidsperiode på henholdsvis 20 og 11 år.

De konkluderer med at høyt inntak av melk slettes ikke gir lavere risiko for beinbrudd og at det gir større risiko for å dø tidlig.

Kvinner som drikker minst tre glass melk om dagen har nesten dobbel dødelighet sammenlignet med kvinner som drakk høyst ett glass, viser studien.

De har også 65 prosent større risiko for hoftebrudd og 15 prosent større sjanse for bruddskader.

For menn var ikke utslaget like tydelig.

– Vår hypotese er at risikoen kan ha å gjøre med melkesukkeret, sier professor Karl Michaëlsson, en av forskerne bak studien, til nyhetsbyrået TT.

– Dette er uventede funn, men forskerne sier også tydelig at dette må sees i sammenheng med andre studier, og at det er for tidlig ved å trekke konklusjoner etter denne ene studien, sier forsker Haakon E. Meyer ved Folkehelseinstituttet til VG.

Studien er publisert i det medisinske tidsskriftet British Medical Journal.