Onsdag 12. november 2014 går romsonden Philae inn for landing på kometen 67P/Tsjurjumov-Gerasimenko ute ved Jupiters bane.

Det gjør romsonden for å få vite mer om kometer, solsystemets tilblivelse og utvikling, og hvor vannet og livet på jorda kommer fra.

Landingen blir aller første gang en romsonde lander på en komet. Men stedet som kometen skal lande på mangler navn.

Nå trenger den europeiske romorganisasjonen ESA din hjelp til å finne et passende navn til landingsstedet på kometen 67P.

Vinneren får overvære landingen i ESAs kontrollsenter i Darmstadt i Tyskland, hvor landingen styres fra.

Siste frist er natt til 23. oktober

Alle slags navn, unntatt navn på personer, vil bli vurdert.

Sammen med selve navneforslaget må du også legge ved en beskrivelse på opp til 200 ord som forklarer hvorfor du synes navnet passer til historiens aller første landingssted på en komet.

Men vil du foreslå navn, må du må skynde deg!

Konkurransen avsluttes klokken 00:59 norsk tid den 23. oktober 2014. (Klokken 23:59 den 22. oktober 2014, Greenwich Mean Time)

Forslaget sendes inn her.

Og her er reglene for konkurransen.

Vinnerforslaget blir valgt ut av en jury fra forskningskomiteen som styrer Philae og kunngjort 3. november på ESAs nettside og på sosiale medier.

Det beste landingsstedet

Landingssonden Philae har sittet på den europeiske kometjegeren Rosetta under dens 10 år lange ferd mot kometen 67P.

I august 2014 var Rosetta endelig fremme ved målet sitt, og har siden da gått i mindre og mindre baner rundt kometen for å undersøke den grundig og forberede landingen.

I september 2014 ble landingsstedet, foreløpig bare kalt J, valgt ut. Det er et av de flateste områdene på kometen, har få kampesteiner, og nok lys til at Philae får ladet opp batteriene sine.

Syv timer lang landing

Men det er ikke bare bare å lande på et objekt som suser gjennom rommet i tusenvis av kilometer i timen.

For å kunne sette Philae fri på rett sted må Rosetta gjøre en rekke kompliserte manøvrer i rommet rundt kometen.

Så kan Philae endelig vise hva den kan. Landingssonden blir frisatt fra Rosetta klokken 09:35 norsk tid 12. november 2014. Da vil Philae befinne seg rundt 22,5 kilometer fra kometens senter.

Landingen vil ta hele syv timer og skje cirka klokken 16:30 norsk tid. Men fordi kometen 67P befinner seg så langt ute i solsystemet, vil signalet fra Philae bruke mer enn 28 minutter på å nå jorda.

Dermed vil ESAs kontrollrom i Tyskland ikke få beskjed om hvordan landingen har gått før cirka klokken 17:00 norsk tid.

Skal forske under landingen

I løpet av landingen vil Philae ta bilder av 67P og samle inn data om støvet, gassen, og plasmaet i kometens nærmiljø. Men de første av disse bildene vil ikke nå jorda før flere timer etter at Philae har blitt satt fri fra Rosetta.

Når Philae endelig står trygt nede på kometens overflate, vil landingssonden skyte ut harpuner og forankre seg selv med skruer for ikke å sveve tilbake ut i rommet fra kometens lave tyngdefelt.

Deretter vil Philae ta panoramabilder av omgivelsene for å vise nøyaktig hvor den er og sende disse hjem så raskt som mulig.

De første vitenskapelige forsøkene vil begynne bare en time etter landingen. Disse vil vare i rundt 64 timer, som tilsvarer strømmen i batteriene til Philae uten at de trenger å bli ladet opp.

Philaes videre undersøkelser vil avhenge av hvor godt og hvor lang tid det tar før batteriene er ladet opp igjen. Det igjen avhenger blant annet av hvor mye støv fra kometen som lander på solcellepanelene ombord.

Søndag 19. oktober fikk Mars nærvisitt av en annen komet, kalt Siding Spring. Du kan lese mer om det her.

Pressefolk som ønsker å overvære landingen på kometen 67P, se her.

Både Philae og Rosetta kvitrer “fra” rommet.

– Buenos días!

Elevene på Majorstuen skole svarer i kor når spansklæreren hilser god morgen.

De gjør som stadig flere åttendeklassinger. Spansk er blitt det mest populære fremmedspråket i ungdomsskolen. Det kan blant annet skyldes at mange nordmenn drar på ferie til spansktalende land.

– Vi har leilighet i Spania, så jeg har vært der siden jeg var liten, sier Una Loen (13) om én av grunnene til at hun valgte spansk.

– Jeg er ofte på ferie der, skyter Elisabeth Helle (13) inn.

– Da er det nyttig å kunne spansk, i stedet for å måtte snakke engelsk.

– Ja, for eksempel for å presentere deg, eller om du lurer på hvor noe er, eller når vi er på restaurant, sier Una, som allerede har lært å bestille mat på spansk av moren.

De har nettopp begynt å lære språket på skolen, men begge vil prøve ut kunnskapene neste gang ferien fører dem sørover.

Det stemmer overens med svarene i en landsomfattende undersøkelse.

– Nesten samtlige spanskelever sier at språket kan hjelpe dem når de er på ferie, sier Debora Carrai, som har undersøkt motivasjonen til elever som velger spansk, fransk eller tysk på ungdomsskolen.

Hun spurte flere enn 1500 niendeklassinger fra 25 skoler, som ledd i sin nylig avsluttede doktorgrad i fremmedspråkdidaktikk ved Universitetet i Oslo.

Bekrefter myter

Det eksisterer mange myter om språkfagene. Carrais undersøkelse er den første representative om norske språkelevers motivasjon. Den bekrefter en del av mytene.

– Tysk oppleves som jobbrelevant og nyttig, fransk er kulturspråk og dannelse. Spansk havner litt mellom to stoler, som et spennende og eksotisk feriespråk, sier Carrai, og viser til at de to andre språkfagene har vært skolefag i mange år, mens spansk først kom på moten rundt 2006.

Hele 97 prosent av spanskelevene sier at språket kan hjelpe dem på ferie. Halvparten kunne tenke seg å bo i et spansktalende land, for tyskelever gjelder det bare to av ti.

Spørreskjemaet Carrai sendte ut til elevene hadde svaralternativer der de ble bedt om å krysse av for hvor godt ulike påstander passet på dem. For eksempel «Jeg liker lyden av selve språket» eller «Dette språket kan hjelpe meg når jeg er på ferie».

– Når spanskelevene sier at de får bruk for språket på ferie, kan vi anta at det var en av grunnene til at de valgte nettopp dette språket, sier hun.

Vakkert på fransk

Carrai skiller mellom ytre og indre motivasjon, om elevene er opptatt av nytteverdi eller liker språket i seg selv.

– For spansk- og franskelevene er det å snakke med mennesker fra andre kulturer viktig, og de synes språket er morsomt å lære, sier hun.

Franskelevene er aller mest drevet av indre motivasjon. De er i det hele tatt mest positive til språket, og de har et godt inntrykk av franskmenn og kulturen.

De frankofile er svært opptatt av hvordan språket klinger. Flere enn åtte av ti elever liker lyden av språket. Det samme gjelder sju av ti spanskelever, men bare fire av ti tyskelever.

– Jeg synes spansk høres bra ut, og har nok et bedre forhold til spansk enn for eksempel tysk. Tysk høres litt sint ut, sier Una Loen, elev ved Majorstuen skole.

Klassekamerat Arian Saralani (12) har også valgt spansk, og prøver å sette ord på hvorfor språket frister:

– Det er noe ved det, det er mer spennende enn de andre språkene. Og det er så mange som snakker det i verden.

Det kule, lette faget

En del av tyskelevene opplever også at tyskkunnskapene kommer til nytte på tur, men det er jobbmotivasjonen som er viktigst for dem. Nærmere åtte av ti svarer at de tror de får bruk for tysk i en framtidig jobb.

– Det er kanskje flere jobber i Tyskland? undrer Jørgen Askvig (13), også han elev ved Majorstuen skole.

Han valgte spansk mest fordi vennene gjorde det. Dessuten hadde han hørt fra niendeklassinger at det var det letteste av de tre fremmedspråkene.

Nå er han ikke så sikker på at de hadde rett.

– Spansk er ikke så lett, det er utfordrende. Men morsomt, sier han.

Det har etablert seg en forestilling om at det kule trendfaget som «alle» tar er et enkelt fag, mener Carrai. Dette har ingen målt, men hun viser til at flere ungdomsskoleelever hopper av spansk enn fransk og tysk.

Hovedgrunnen til å slutte med et fremmedspråk er at det er vanskelig, ifølge hennes undersøkelse.

Feil forventninger

Kanskje hadde elevene feil forventninger?

Carrai har også undersøkt hva slags informasjon elevene fikk om faget før de skulle velge. Venner, familie og skole er viktige informasjonskanaler.

De fire Majorstuen-elevene har alle fått en smakebit av flere fremmedspråk på barneskolen og har kunnet kjenne på hvilket de likte best, men slik er det langt fra for alle landets elever.

Det er flest spanskelever som synes informasjonen de fikk stemte dårlig overens med det de opplevde i faget seinere, selv om forskjellen fra fransk- og tyskelevene ikke er stor nok til å gi utslag i de statistiske analysene. Én av ti spanskelever mener informasjon og virkelighet ikke stemte overens i det hele tatt.

Dårlige lærere

Spanskelevene er også språkelevene som er minst fornøyde med faget, 18 prosent sier de «ikke er tilfredse i det hele tatt» – mot 13 prosent for tysk og 11 prosent for fransk.

Det er undervisningen og lærerne de er mest misfornøyde med. Det henger sammen med at spansk er et så nytt fag i Norge at vi ikke har rukket å utdanne nok lærere til å dekke behovet, tror Carrai.

– Det blir en ond sirkel. Populariteten gjør at det blir vanskeligere å få gode lærere, noe som igjen gjør undervisningen dårligere, sier hun.

• Les også: – Bedre lærere avgjørende

De fire elevene på Majorstuen skole er så langt godt fornøyde med læreren.

– Hun er litt streng og går fort fram, men hun er flink, sier Elisabeth.

– Hvis jeg gjør feil, forklarer hun ordentlig hvordan jeg skal gjøre det, sier Una.

– Lærer mer med feriemoro

Carrai har kanskje bekreftet noen myter. Men hun er opptatt av å endre innholdet i dem.

– Spansk mangler status, det er mange fordommer mot et motefag forbundet med fest og ferie i Syden. Men det burde det ikke være. Spanskelevene er motiverte for å lære og praktisere språket, og tanken på ferie i Spania kan styrke motivasjonen, sier hun.

Det er ikke dumt å tenke ferie når man skal lære språk, mener hun.

– Hvis ferien hjelper elevene med å bruke språket, er det jo bare bra. Det er vist gang på gang at du lærer mer når du liker et fag i seg selv, og får mulighet til å bruke det, sier hun.

Tyskelevene kan derimot miste lysten til å lære når språket bare er et middel for å oppnå målet om en jobb, som dessuten ligger langt fram i tid.

• Les også: Språket sitter i biologien

Mulige kjønnsforskjeller

Spanskelevene er ikke bare ferieglade, påpeker Carrai.

– De er oppriktig interesserte i selve språket, og jeg ble overrasket over at sju av ti mener de kan bruke spansk i jobbsammenheng, sier hun.

Spanskelevene har dessuten gode karakterer, også i andre fag. Tyskelevene går det dårligere med. Men dette kan skyldes at det er flere gutter enn jenter som velger tysk, gutter får i snitt dårligere karakterer enn jenter. Det er flest jenter som velger spansk og fransk.

Forskjellene mellom språkfagene kan handle mye om kjønnsforskjeller, tror Carrai. Det ønsker hun å forske på.

Annen forskning har vist at det er jentene som i gjennomsnitt er mest drevet av indre motivasjon og en personlig interesse for fag. De er dessuten mest positive til skolen. Dette speiler fransk- og spanskelevene.

Referanse:

Carrai, D.: Fremmedspråk på ungdomstrinnet. En analyse av motivasjon og andre faktorer involvert i elevenes fagvalg og tilfredshet med faget. Doktoravhandling, Institutt for lærerutdanning og skoleforskning, Universitetet i Oslo, 2014.

I Norge elsker vi historien om Olav Thon som startet karriereren med å selge to reveskinn, skoletaperen Kjell Inge Røkke som skaffet seg hyre på en fiskebåt og Petter Stordalen som startet det hele med noen kurver jordbær.

Vi liker vi å tenke at vi lever i et samfunn hvor det er fullt mulig å bli rik, uansett bakgrunn.

Men dette er ikke regelen, viser ny forskning.

Rike gründere har ofte steinrike foreldre. 

Interessert i norske eliter

Marianne Nordli Hansen interesserer seg for norske eliter. Tidligere har hun studert rike i aldersgruppen 37 til 40 år. Hun har funnet at rike foreldre betyr stadig mer for å nå toppen av formueshierarkiet i dag enn på starten av 1990-tallet.

Nå har sosiologen ved Universitetet i Oslo tatt for seg entreprenørene. Hun har studert de norske befolkningsregistrene og personer som er født fra 1955 til 1965.

Til forskjell fra tidligere entreprenørerforskning, har hun ikke studert de som driver frisørsalonger eller andre småbedrifter. Hun har kun interessert seg for dem og som har skapt betydelige verdier som ikke er arvet.

Deres vei til rikdom er aldri tidligere undersøkt i Norge.

Med betydelige verdier mener hun en formue som plasserer en i kategorien av de én prosent rikeste.

Sosiologiprofessoren var nysgjerrig på hva som kjennetegnet de vellykkede entreprenørene. Hun hadde en idé om at de rikeste entreprenørene kunne ha kommet seg til penger på en annen måte enn de som hadde arvet pengene.

Ikke smarte teknologer

Steve Jobs og Bill Gates er begge ikoniske gründere. Begge har vært smarte teknologer som har fått en genial idé, og de har lyktes fordi de har utnyttet muligheter gitt av teknologiske endringer.

– Dette kunne ha vært et realistisk bilde av en vellykket entreprenør, også her i Norge, sier Nordli Hansen.

Men da hun analyserte statistikken, fikk hun et helt annet bilde.

Hun finner få tegn til at tekniske ferdigheter har ført til lønnsomme innovasjoner. Dette er ikke en viktig vei til entreprenørskap. Også blant entreprenører er det gamle penger som gjelder. 

– Skal du bli en rik næringslivstopp, bør du helt ha superrike foreldre. Sannsynligheten for å bli dette øker nemlig med foreldrenes formue og inntekt, sier Nordli Hansen. 

Mange fra småbedriftsfamilier

Det er lite bortsett fra foreldrenes formue som skiller entreprenører og arvinger. Entreprenørene har også ofte næringslivsbakgrunn og foreldre med høy inntekt.

Men entreprenørene befinner seg ett trinn nedenfor arvingene på formuesstigen. Mange kommer fra familier som har drevet småbedrifter. Dette tror Nordli Hansen muligens er et tegn på at familier har arbeidet seg opp gjennom flere generasjoner. 

Mange er økonomer

Utdanning betyr også noe. Men ikke tekniske utdanninger. Aller mest positivt slår det ut å ha økonomisk utdanning.

Nordli Hansen forklarer det med at det man lærer gjennom slike utdanninger øker muligheter for å bli rik. Men det kan også være et resultat av at personer med bestemte interesser og egenskaper velger økonomifag.

Næringene de rike entreprenørene jobber i er først og fremst handel og eiendomsdrift.

Teknologisk utviklede bedrifter er ikke fraværende i statistikken, men de er ikke så viktige.

Få kommer fra akademikerfamilier

Det er få steinrike gründere å som har foreldre med høy utdanning. Om foreldrene har høye posisjoner i akademia eller i offentlig sektor, har ingen positiv betydning, forteller Nordli Hansen.

Alt i alt er det nærliggende å tolke resultatene som et uttrykk for at den arv betyr mer enn entreprenørkapitalisme i Norge, mener hun.

Vi blir fratatt myten om oss selv

Axel West Pedersen er forsker ved Institutt for samfunnsforskning og interesserer seg for inntektsfordeling i Norge. Han synes studien til Nordli Hansen er interessant, fordi den kaster lys over noe som er lite studert forskningsmessig i Norge tidligere.

West Pedersen er selv dansk. Han ser at nordmenn gjennom forskningen til Nordli Hansen blir fratatt noen bilder om seg selv.

– Den folkelige forestillingen vi har er at de få virkelige rike vi har i Norge er ”Self-Made Men”. Det er ofte disse rikingene vi får presentert gjennom mediene. Men denne studien viser at det faktisk er en betydelig del av de superrike i Norge som også er arvinger.

– Jeg tror at man i Norge har et litt bilde av at arv ikke spiller så stor rolle. Det er ikke helt tilfeldig at Norge ikke har fjernet arveavgiften, mens vi fortsatt har formueskatt. Vi lever fortsatt i en forestilling om at vi bor i et egalitært samfunn, hvor arv ikke betyr så mye og er forholdsvis jevnt fordelt, sier West Pedersen. 

Forklarer hvorfor Norge ikke er så innovativt?

Norli Hansen konkluderer med at det er nærliggende å tolke resultatene som et uttrykk for at  at en kapitalisme hvor topposisjonene i økonomien i stor grad arves, står sterkere i Norge enn entreprenørskapskapitalismen. 

I en slik økonomi er det mindre spillerom for talent og evner.

Kanskje kan det være med på å forklare hvorfor Norge jevnt over skårer svakt på EUs innovasjonsundersøkelser? spør Peder Inge Furseth, førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI.

I disse undersøkelsene ligger Sverige, Danmark og Finland klart bedre enn Norge, år etter år.

– Det ville vært interessant å sett Nordli Hansens analyse i forhold til de andre landene, sier han. 

Norge er i endring

Furseth synes derimot det er synd at studien bare sier noe om de som er rundt 50 og 60 år. 

– For å få et bilde om typiske veier til entreprenørskap er det nødvendig å se på personer som er langt yngre. Vi må studere dagens 20-åringer og 30-åringer. Det kan være helt andre veier til entreprenørskap for dem enn at topposisjoner arves.  

Antallet personer opptatt av entreprenørskap i Norge er stort, og økende, sier Furseth.

Det startes mange nye bedrifter. Det finnes mange og helt nye virkemidler for å starte opp bedrifter. I de entreprenørskapsmiljøene jeg kjenner til synes den arvede kapitalismen å stå svakere enn det Nordli Hansen finner, mener han.  

– Nordli Hansen finner at det er lite tegn til at tekniske ferdigheter, som har ført til lønnsomme innovasjoner, er en viktig vei til entreprenørskap. Dette er riktig for 50- og 60-åringene i hennes studie, men jeg betviler at det er slik for dagens unge mennesker. 

Forskarane er enige om at mangfaldet av artar er under press, men kor mange artar finst det eigentleg? Og korleis kan ein kjenna alle saman frå kvarandre?

Eitt av dei viktigaste verktøya dei siste ti åra har vore det som heiter DNA-strekkoding. Ved å studera eitt bestemt punkt i DNA-et til ein organisme, kan den få ein signatur som kan skrivast ned som ein strekkode.

Ved å samanlikna strekkoden frå ein vevsprøve med strekkodane i eit referansebibliotek, kan forskarane på ein-to-tre slå fast kva organisme prøven kjem frå. Dette er ofte ein mykje meir effektiv måte å identifisera artar på enn å studera anatomiske kjenneteikn.

Så mange organismar, så lita tid

Men problemet for forskarane er at det er så mange organismar, og så lita tid. For referansebiblioteket er ikkje gjeve på førehand, det må byggjast opp bit for bit.

Det betyr at kvar art må identifiserast med sikkerheit før den vert strekkoda. Fyrst då vil ein ha ein referanse som framtidige vevsprøvar kan samanliknast med.

• Les også: – Soppbøkene må skrives om

Derfor allierte forskarane ved Naturhistorisk museum (NHM) ved Universitetet i Oslo seg med Norges sopp- og nyttevekstforbund, og tok med seg laboratorieutstyret ut i skogen under forbundet sitt haustsopptreff for å registrera storsopp.

– Dette nasjonale sopptreffet kombinert med ein ekstremt god sopphaust var eit høve vi ikkje kunne la gå frå oss, seier overingeniør Gunnhild Marthinsen ved NHM.

Større innsats

Storsopp omfattar dei soppane ein vanlegvis tenkjer på som sopp, det vil seie sopp med fruktlekamen over bakken. Gjær og mugg er døme på soppar som ikkje er storsopp.

– Berre på denne eine dugnaden samla deltakarane inn 400 artar for strekkoding. I Norge reknar vi med at det finst rundt 3000 artar storsopp, så dette er sjølvsagt eit stort steg vidare, fortel Marthinsen.

• Les også: Rydder i soppjungelen

– Med fleire deltakarar får vi dekt mykje større område. Ein del artar finst jo «overalt», men når dei vanlegaste artane er dekt, krevst det større innsats for å for å finna uregistrerte artar. Skulle vi ha gjort dette utan hjelp, ville det teke mykje lenger tid.

På kveldane identifiserte fagfolket materialet som var samla inn på dagen saman med amatørane. Og nett soppfolket kan vera blant dei som får praktisk nytte av dette arbeidet.

Nettverk av forskingsinstitusjonar

– Det er jo ikkje uvanleg at folk forvekslar soppar som kan etast med soppar som er giftige. Om nokre år er det ikkje utenkjeleg at vi kan ha handheldne dingsar der vi kan leggja inn ein liten prøve, og umiddelbart få vita kva soppart vi har for oss, seier Marthinsen.

• Les også: Hva man kan finne i en vedtatt dårlig sopphøst?

Strekkodinga av storsopp tok til i sommar, og til no har NHM registrert 600 artar.

Arbeidet vert organisert av NorBOL (Norwegian Barcode of Life), eit nasjonalt nettverk av forskningsinstitusjonar som samarbeider om DNA-strekkoding i Norge. NorBOL er i sin tur ein del av nettverket International Barcode of Life (iBOL).

Som larve lever elvemuslingen som parasitt på gjellene til laks og ørret. En snill parasitt, vel å merke, for fisken tar ikke skade av å tilby elvemuslingen skyss.

Nå har NINA-forskere oppdaget at det kun er muslinglarver på ørret i noen elver, men utelukkende på laks i andre, selv om både laks og ørret er tilstede.

Denne oppdagelsen fikk forskerne til å sette opp et eksperiment, der de hadde grupper av muslinglarver fra forskjellige elver i kar sammen med både laks og ørret. Bildet var fortsatt det samme: Muslinglarver fra noen elver festet seg bare på gjellene til laks, andre kun på gjellene til ørret.   

- Det at vi finner slike svart-hvitt bilder både i naturen og i eksperimenter gjorde meg overbevist om at det her er snakk om to ulike grupper av elvemusling, sier NINA-forsker Sten Karlsson.

To varianter

DNA-analyser bekreftet mistanken. Det betyr at vi har to genetisk forskjellige varianter av elvemuslinger i Norge: ørretmuslinger og laksemuslinger.

Forskerne kan foreløpig ikke si om det egentlig dreier seg om to arter, men forteller at det ser ut til at laksemusling og ørretmusling også kan ha noe forskjellig livssyklus og veksthastighet.

- I hvilken grad krysninger mellom ørretmusling og laksemusling kan få levedyktige avkom, er imidlertid usikkert. Vi må gjøre flere, mer detaljerte DNA-analyser for å kunne svare på det, sier Bjørn Mejdell Larsen, forsker i NINA.

Vertsart viktigere enn hjemsted

Hvilken fiskeart laksemuslingen velger som vert forklarer faktisk mer av den genetiske variasjonen enn det geografiske stedet den kommer fra.

- Den genetiske forskjellen mellom en laksemusling og en ørretmusling i samme elv er større enn forskjellen mellom en laksemusling på Sørlandet og en laksemusling i Nord-Norge, forteller Larsen.

DNA-analysene avslørte også at det er mye mindre genetisk variasjon innenfor en enkelt populasjon av ørretmuslinger, enn det er innenfor en enkelt populasjon av laksemuslinger.

I Norge har vi fortsatt et stort antall av både ørret- og laksemuslingpopulasjoner. Populasjonene av laksemusling ser imidlertid ut til å klare seg best.

- Det kan ha sammenheng med at den genetiske variasjonen til laksemuslingene er relativt stor, noe som gjør det mulig å tilpasse seg forandringer i miljøet, forklarer Larsen.

Samtidig er det også genetiske forskjeller mellom ulike populasjoner som benytter den samme vertsarten.

- To ørretmuslinger i to naboelver i innlandet kan for eksempel være svært forskjellige. Dette betyr at muslingene er delt opp i mange isolerte populasjoner, og må derfor forvaltes uavhengig av hverandre, forklarer Larsen.

Lakselus påvirker også elvemuslingen

Alt som påvirker vertsfisken, vil påvirke elvemuslingen. Det være seg lakselus, Gyrodactylus salaris, kraftutbygginger eller sur nedbør.

For eksempel er nå Steinkjervassdraget friskmeldt etter en langvarig kamp mot lakselus. Men en mangel på laksunger har ført til at mange årsklasser av elvemuslinger mangler.

- Samtidig som laksebestanden nå tar seg opp igjen, vil bestanden av elvemusling også øke, sier Larsen.

Larsen forteller at i Sverige er de fleste laksemuslingene utdødd på grunn av vannkraftutbygginger som ikke har tatt hensyn til laksen.

Den nye kunnskapen blir en viktig brikke i forvaltning og bevaring av elvemuslingen i Norge i framtida.

- Nøkkelen er å forvalte vassdragene slik at riktig musling blir bevart sammen med riktig fiskeart. Vi må få til en felles forvaltning av fisk og musling, og se artene i sammenheng, konkluderer Larsen.

Referanser:

Karlsson, S.,m.fl.: Host-dependent genetic variation in freshwater pearl mussel (Margaritifera margaritifera L.). Hydrobiologia 735: 179-190. 2014

Karsson, S. & Larsen, B.M. Genetiske analyser av elvemusling Margaritifera margaritifera (L.) – et nødvendig verktøy for riktig forvaltning av arten. NINA Rapport 926. 44s. 2013

Karlsson, S., m.fl.: Four methods of nondestructive DNA sampling from freshwater pearl mussels Margaritifera. margaritifera L. (Bivalvia:Unionoida).Freshwater science 32(2): 525-530. 2013

Stemmer du SV, synes du kanskje ikke Siv Jensen er på langt nær så pen som de som stemmer Fremskrittspartiet synes. Og stemmer du Senterpartiet, vil Trygve Slagsvold Vedum fremstå som mer attraktiv enn han gjør for velgere som foretrekker andre partier. 

Ny forskning fra Cornell University viser i hvert fall at velgeres bedømmelse av politikeres utseende er avhengig av vårt og deres politiske ståsted. 

Desto mer enig vi er med politikere, jo kjekkere eller penere synes vi de er.

Studien ble publisert denne uken i The Leadership Quarterly.

Obama kjekk blant demokrater

Forskerne viste bilder av kjente og ukjente politiske ledere til velgere i to ulike tester. 

- Vi fant at velgernes partitilhørighet og kjennskap til lederne hadde betydelig påvirkning på hvordan de oppfattet lederne når det gjaldt utseende, sier forskeren som ledet studien, Kevin M. Kniffin.

Han er er postdoktor og førsteamanuensis ved Cornell Dyson School of Applied Economics and Management i USA. 

- Demokratene vurderte Barack Obama som mer fysisk attraktiv, og republikanerne hadde en tendens til å rangere Sarah Palin som penere enn motstanderne.

Ingen favorisering av ukjente

Studien viser at deltagerne favoriserte politiske ledere ved at de ser bildene av kandidatene gjennom fargede linser, forklarer Kniffin i en pressemelding.

Forskerne fjernet effektivt disse fargede linsene ved å vise deltagerne umerkede bilder av ukjente politiske ledere fra fjerne stater. Resultatene for de som ikke kjente kandidatene viste ingen favorisering basert på politisk tilhørighet.

- Det er ingen republikansk look eller demokrat-frisyre, sier Kniffin. Fyldige lepper er uansett en nøkkel til å se bra ut, viser tidligere studie. 

Enighet gir aura

Også tidligere studier har vist at gruppemedlemskap kan påvirke og filtrere menneskelige oppfatninger og dynamikk. 

For eksempel kan bare det å spise et måltid sammen med fremmede mennesker gjøre at vi synes de ser bedre ut.

Og mens tidligere studier har vist at menn med makt synes allierte kvinner er mer attraktive enn andre kvinner, så er det første gangen at sympatien viser utslag den andre veien, ifølge forskerne. 

Smal midje blir av menn ansett som den mest attraktive kroppsdelen hos kvinner, viser en tidligere studie.

Like interesser er viktig

Daglig leder og grunnleggeren av den norske nettdatingtjenesten Sukker.no synes studien er interessant.

- Interesser og verdier er viktig. Single som chatter sammen på Sukker.no, har normalt høyt match-tall. Det vil si at de har mange likhetstrekk. Men utseendet betyr også mye for om det blir kontakt, sier Morten Gulliksen.

Medlemmene får 70 spørsmål de skal fylle ut. Dette går ut på type utdanning, om de ønsker barn eller ikke, om de er friluftsmennesker eller urbane, men også mellommenneskelige spørsmål som åpenhet og sosialiseringsgrad.

Politisk interesse er noe man oppgir ved siden av og som for noen vil påvirke interessen de får for personen. Gulliksen regner det som sannsynlig at det er en sammenheng mellom politisk retning og hvordan man svarer på resten av spørsmålene.

- Medlemmene vekter selv på bakgrunn av erfaring hva de synes er viktigst, og får så opp personer med høyest match-tall.

- Dermed får man ryddet potensielle ulikheter av veien med en gang, ulikheter som kunne medført problemer i forholdet etter en stund. Det var grunnen til at vi utviklet dette matchingssystemet i utgangspunktet, sier Gulliksen.

Ifølge ham har anslagsvis en av fire funnet en kjæreste gjennom Sukker.no.  

Fysisk attraktivitet gir glorie-effekt

Amerikansk forskning har også vist at kandidater med et heldig utseende gjør det bedre i politiske valg. 

- Å være fysisk attraktiv fungerer som en slags glorie-effekt, forklarer Kniffin.

En annen studie viser at menn er mer enige om hvilke kvinner som er attraktive, enn omvendt. Kvinner oppgir mye større variasjon når det gjelder hvilke menn de liker. 

Denne studien viser at det altså kan gå andre veien, også. 

- Våre oppfatninger av ikke-fysiske egenskaper kan påvirke hva vi synes om andres fysiske attraktivitet, sier Kniffin.

Kilde:

 Kevin M. Kniffin. m.fl.: “Beauty is in the in-group of the beholded: Intergroup differences in the perceived attractiveness of leaders”. The Leadership Quarterly.

Pasienter med Alzheimers har fått hukommelsen tilbake etter at de ble med i et nytt amerikansk forskningsprogram. Resultatet er historisk, ifølge forskerne selv, fordi behandling av sykdommen hittil har vært umulig.

Behandlingsprogrammet var en cocktail med mange ingredienser. Blant annet omlegging av kosthold, bedre søvnvaner, trening, tilskudd av melatonin og reduksjon av stress.

Det kompliserte programmet er helt annerledes enn den tradisjonelle behandlingen, sier forskerne bak studien. Forskere forsøker normalt ett medikament av gangen.

– En bredere tilnærming kan være mer effektiv, sier Dale Bredesen, som er professor i nevrologi og hovedforfatter på studien. Han arbeider ved UCLA i Los Angeles.

Studien, som er publisert i tidsskriftet Aging, tok utgangspunkt i ti pasienter med lidelser som forårsaket hukommelsestap. Ni av de ti fikk bedre hukommelse.

Vitaminer, mosjon og søvn

Programmet så slik ut for en av deltakerne, som hadde vurdert å si opp jobben på grunn av den svekkede hukommelsen:

1. Karbohydrater ble utelukket fra kosten, og kvinnen gikk ned 20 kilo.
2. Gluten og bearbeidede matvarer ble tatt ut av kosten.
3. Yoga-timer for å redusere stress.
4. Meditasjon 20 minutter to ganger om dagen.
5. Et tilskudd av melatonin, B-vitamin, D-vitamin, fiskeolje og det vitaminlignende stoffet CoQ10 hver dag.
6. Nattesøvn ble forlenget fra fire til fem timer per natt til 7–8 timer per natt.
7. Munnhygiene ble forbedret med elektrisk tannbørste og tanntråd.
8. Hormonbehandling ble gjeninnført (den middelaldrende kvinnen hadde hatt problemer med hormonene i forbindelse med overgangsalderen).
9. Faste tolv timer i døgnet mellom frokost og kveldsmat.
10. 30 minutter med trening 4 til 6 dager i uken.

Dette programmet gjorde at kvinnen kunne fortsette i jobb. Men programmet var ulikt fra pasient til pasient. Den ene pasienten som ikke fikk bedre hukommelse, hadde fremskreden Alzheimers.

Vanskelig å si hva som virker

Det at programmet var ulikt fra pasient til pasient, gjør at Albert Gjedde, professor i nevrobiologi ved Københavns Universitet, er skeptisk.

– Først og fremst er studien gjennomført på bare ti personer, så resultatene må sies å være foreløpige. Og resultatet blir mer uklart når det er så mange elementer involvert. Det gjør det vanskelig å gjennomføre en statistisk analyse, sier professoren, som mener at noen av tiltakene virker ganske banale.

Oppmerksomhet er positivt

Forskeren mener at alle har godt av en sunn livsstil. Derfor gir det god mening at det sammensatte programmet har hjulpet pasientene. Det har, ifølge professoren, også en betydning at pasientene har fått oppmerksomhet og omsorg.

– Det vil være akkurat som et kuropphold, og det er jo sunt og behagelig for alle, sier han.

Gjedde er imidlertid usikker på hvor lenge virkningen vil vare.

– Pasienter med Alzheimers har en hukommelse som går opp og ned. Det svinger i perioder, og det har mye å gjøre med omstendighetene. Det ser ut til at disse forskerne for en tid har skapt optimale betingelser for hukommelsen, sier Gjedde.

Den av pasientene som hadde deltatt lengst, hadde vært med i halvannet år.

Referanse:

Dale E. Bredesen: Reversal of cognitive decline: A novel therapeutic program. Aging. September 27, 2014

«Man vil jo være en hel person, og det er jeg ikke. Det er som en vegg er borte. Du er en halv, jeg er en halv. Selv om jeg fortsetter å fungere, så er jeg alene»

Dette sa en eldre mann jeg snakket med i forbindelse med mitt doktorgradsarbeid, etter at konen hans gjennom 65 år hadde flyttet ut fra deres felles hjem og til sykehjemmet etter at hun ble rammet av demens.

Demens er en kronisk sykdom som rammer hjernen, og sannsynligheten for å bli rammet av denne sykdommen blir større jo eldre vi blir. Demenssykdommene rammer mange av de funksjonene i hjernen vår som styrer hvem vi er, hvilke følelser vi spiller på og hvordan vi klarer å utføre mange av dagliglivets selvfølgelige oppgaver. Kanskje tar det flere år før sykdommen fører til vanskeligheter i hverdagen, men demens er en sykdom som man hele tiden blir verre av og det finnes fortsatt ingen behandling mot den. For de fleste blir derfor oppfølging i sykehjem til slutt nødvendig.

Demens rammer de pårørende hardt. Det viser forskning både i Norge og i utlandet.  

Selv har jeg også opplevd demens i familien. Både farmor og farfar fikk demens.

Jeg så hvordan farfar strevde i de årene som farmor var syk, og hvordan han fortsatte å streve også etter at hun hadde flyttet til sykehjem. Det var denne opplevelsen som etter hvert ga grobunn for mitt doktorgradsarbeid, jeg ville finne ut mer om hvordan ektefeller i denne situasjonen opplever det å bli adskilt, og hvordan de fortsetter sin relasjon under disse endrede betingelsene. Jeg har derfor vært rundt i ulike kommuner her på Østlandet og snakket med ektefeller som har en partner som er rammet av demens som har flyttet til sykehjem, om deres opplevelser.

Resultatene fra denne studien viser at når ektefellene sitter alene igjen i det felles hjemmet oppleves adskillelsen sterkt. I sengen, som de har delt med partneren i mange år, er det en tom plass. Godstolen der partneren har pleid å sitte, er tom. Ektefellene føler seg alene, de er triste og de føler et stort savn.

En mann fortalte hvordan han på ulike måter forsøkte å vekke gamle minner til live hos kona, når han besøkte henne. Han snakket om barndom og ungdomstid. Om deres felles liv sammen, om barna deres og de ulike stedene de hadde bodd.  Han fortalte at han opplevde adskillelsen som total den dagen da hun ikke lenger husket noe fra deres felles livstid sammen.

Dette var en opplevelse som de fleste av ektefellene fortalte om. De satt alene igjen med alle minnene fra en hel livstid sammen.

Hvor mye er minnene egentlig verdt da, hvis den du deler dem med ikke lenger husker dem?

Ektefellene opplever også å måtte møte fremtiden alene fordi deres felles fremtidsplaner med partneren går i knas med sykdommen. I tillegg til sorgen over de tapte minnene, er vissheten om at de ikke vil få muligheten til å skape nye minner sammen vanskelig å takle.

De fleste forbinder demenssykdommen med tap av hukommelse. Og det er riktig, det å glemme er en viktig funksjon som blir rammet når man får demens, og som selvfølgelig har store konsekvenser for de som er syke. Men det som er viktig å huske på er at denne glemsomheten også har store konsekvenser for de som er pasientens nærmeste. Særlig rammes ektefellene hardt.

For det er jo ikke slik at man slutter å være kjærester, selv om man blir gammel. Det er heller ikke slik at man nødvendigvis slutter å ha kjærlige følelser for en person, selv om denne personen har forsvunnet langt inn i demenssykdommen.

Dette er en konsekvens av demenssykdommen som bør komme enda mer frem i lyset. Mangel på kunnskap og forståelse for relasjonens betydning kan legge sten til byrden for disse ektefellene. Min studie viser at mange av disse ektefellene lever i en konstant sorg, mange sørger selv om partneren fortsatt lever. Det er en sorg som de opplever at det er vanskelig for andre å forstå. 

Disse ektefellene trenger derfor tilbud om oppfølging, både fra helsepersonell og gjennom samtalegrupper der de kan treffe andre som er i samme situasjon. Slike støttefunksjoner må settes i system. Det er også viktig at botilbudene som tilbys personer med demens, tilrettelegger for samvær med pårørende, og at de som jobber der har kompetanse om betydningen av å opprettholde relasjoner.

Til sist er det også viktig at alle vi som er medmennesker, vi som er mannen i gata vet om dette. Dersom man kjenner, eller vet om noen som er i denne situasjonen, er det mye man kan gjøre bare ved å være til stede for personen og vise forståelse for deres vanskelige situasjon. For til tross for at vi lever i et samfunn der åpenhet og inkludering er kjerneverdier, forteller ektefellene at de fortsatt opplever at folk de kjenner trekker seg unna når de møtes, fordi de ikke vet hva de skal si.

Hadde jeg visst det jeg vet i dag, vet jeg at det er ting jeg kunne gjort annerledes i forhold til farmor og farfar. Det er for sent nå. Mitt bidrag til dem er derfor å gjøre alle dere andre oppmerksom på dette. 

Da Norge omsider ble fri fra Danmarks herredømme etter mer enn 400 år, var det fordi kong Frederik 6. ga oss bort, ikke fordi vi nordmenn kjempet oss løs. Vi fikk «friheten i gave».

Noen historikere har hevdet at det skyldtes at nordmenn flest var lojale mot danskekongen. De hadde ingen store grunner til å gjøre opprør.

Men årsaken til den tilsynelatende fredelige stemningen under dansketida, var at kongen kontrollerte nordmennene slik at de ikke hadde noen muligheter til det. Statssystemet hindret nordmennene i å bryte ut, hevder historieprofessor Øystein Rian ved Universitetet i Oslo i en artikkel i Historisk tidsskrift.

Kirken indoktrinerte

Vi var under et undertrykkende enevelde.

Kongen hadde all makt samlet hos seg i København, og et bredt apparat av virkemidler for å utøve makten.

Kirken ble brukt for å indoktrinere befolkningen med positive holdninger til kongemakten. I tillegg var militæret, skattevesenet og rettsvesenet i kongens hender.

En omfattende militærtjeneste sørget for at hver åttende voksne mann var stridsdyktig tidlig på 1800-tallet.

Forbudt å organisere seg

Det var streng sensur av ytringer, folk flest hadde ikke engang mulighet til å samles til møter eller danne forening uten tillatelse.

Det var mange begrensninger på hva avisene kunne melde, og for å trykke bøker måtte man ha et kongelig privilegium som påla trykkeren å være en lojal undersått, skriver Rian.

Rian mener mange historikere har vært for lite kritiske til danskekongens makt over det norske samfunnet.

Han møter motbør fra en kollega ved Universitetet i Oslo.

– Rian har nok rett i at noen historikere har hatt en tendens til overdreven idyllisering av dansketida. Men jeg tror dansketida dreide seg om å gi og ta, sier professor i historie Finn Erhard Johannessen.

– Fordeler med fjern makt

Johannessen har skrevet en kommentar til Rian i Historisk tidsskrift. Der peker han på flere tegn på at folk var rimelig fornøyde med eneveldet.

Klager på hverdagens utfordringer førte ofte fram. Johannessen viser til eksempler på at bønder kunne få gehør i København.

– Det fjerne styret hadde sine fordeler, da la ikke kongen seg så mye opp i dagliglivet til folk, sier Johannessen.

Lokale embedsmenn fungerte som mellommenn, og talte ofte lokalbefolkningens sak overfor kongen. De ville ikke ha uro i sitt område.

Grei protest

En del protester ble ansett som ufarlige fordi de ikke rokket ved regimet, mener Rian.

Kongen pukket ikke på loven dersom det ikke var nødvendig. Klager på priser og skatter kunne godt slippe gjennom. Utøvelsen av makten var tøff og fleksibel etter behov. Myndighetene sanksjonerte hendelser og ytringer som de mente kunne true styret.

Det fantes noen spredte forsøk på potensielt farlig opprør, som raskt ble slått ned. Predikanten Hans Nielsen Hauge og bøndene bak Lofthusbevegelsen ble fengslet. Det var en demonstrasjon av den danske overmakten, ifølge Rian.

Men Johannessen viser til at danskekongen også prøvde å stanse et opprør mot ekstraskatten som ble innført i 1772. Det klarte han ikke. Skatten var nok viktig for kongen, tror Johannessen, og nederlaget viser at han ikke hadde full kontroll.

Opprørske bønder?

Folk fikk impulser utenfra, ifølge Johannessen. Selv om det var sensur, var det for eksempel ingen kontroll av utenlandske aviser som kom i posten. Kirkens innflytelse på tankegodset begrenset seg til gudstjenesten én gang i uka.

Nordmennene hadde muligheter til å gjøre opprør dersom de ville, mener han.

– Vi må se på hvilke maktmidler kongen hadde tilgjengelig. Når kongen ikke engang hadde god kontroll over militæret, er det usannsynlig at han hadde mulighet til å styre med jernhånd, sier Johannessen.

Hæren var bygd opp av bønder, og soldatenes lojalitet kunne raskt skifte til fordel for naboene, forklarer han.

Rian ser det annerledes:

«Den påståtte norske bondefriheten var ikke merkbar i utskrivningene til militære formål, der alle ledd i embetsverket sørget for at soldater og matroser utførte pliktene sine. Dette var da også en virksom pasifisering av samfunnet, og det holdt faren for virkelige revolter nede på et minimum», skriver han.

• Les også: Bøndene mislyktes ikke i 1814

Smisket med nordmennene

Det gir uansett liten mening i å snakke om det norske folk som ett, mener Johannessen. Bønder hadde antakeligvis ikke samme interesser som rikfolk, hevder han, og viser til nabolandet. Etter at den svenske kongen døde i 1718, mente en del bønder at adelen fikk for stor makt i riksdagen. De krevde i stedet danskekonge og enevelde.

Verken Rian eller Johannessen kan vite hva nordmennene tenkte, om de faktisk var fornøyde eller egentlig kunne tenke seg å protestere.

De fleste snakket pent om makten i klagene til myndighetene, men «folk måtte være gale dersom de skrev noe annet enn hyllende til kongen som de håpet å oppnå noe fra», mener Rian.

Propagandakildene fra den tida kan vi ikke stole på, de framstilte det som at kongen var elsket av folket.

Smiger var en strategi. «Nordmennene ble smigret med at de var et tappert fjellfolk, urokkelig trofast mot sin konge», ifølge Rian.

Han ønsker ikke å kommentere uttalelsene til Johannessen.

Preger synet på 1814

Historikernes ulike syn på nordmennenes opprørstrang i dansketida kan også si noe om hvordan vi forstår grunnlovsåret 1814 – innebar grunnloven en stor forandring, eller videreførte vi i stor grad samfunnet fra dansketida?

Dersom det norske folk levde i en totalitær stat før 1814, kan veien til demokrati ha vært vanskeligere.

Referanser:

Rian, Ø.: Hvorfor var det ikke Nordmennene som forlot Fredrik 6? Historisk tidsskrift, nr. 1, 2014.

Johannessen, F. E.: Nordmennene og det fjerne styret – replikk til Øystein Rian. Historisk tidsskrift, nr. 3, 2014.