Planktonet er funnet av de to russiske kosmonauter Olek Artemyev og Alexander Skvortsov, da de mellom mange andre oppgaver tok jobben som vinduspussere på utsiden av romstasjonen, ifølge en artikkel på nettstedet til avisa Daily Mail.

Artikkelen er basert på en nyhetsmelding fra det russiske nyhetsbyrået ITAR-TASS. Denne meldingen opplyser at funnet er gjort på det som kalles «illuminators». Dette oversettes av Daily Mail som vinduer.

Vinduene og resten av utsiden på romstasjonen blir nemlig tilgriset fra utsiden av eksos fra rakettmotorer, blant annet ved justeringer av banen til romstasjonen.

De to astronautene brukte kluter for å tørke av vinduene. Klutene ble senere undersøkt inne i romstasjonen, ifølge Daily Mail.

- Dette bør studeres nærmere, sier Vladimir Solovjev ifølge nyhetsmeldingen fra ITAR-TASS. Solovyev er leder for den russiske delen av romstasjonen.

Ubekreftet av NASA

En pressetalsmann for NASA opplyser at deres samarbeidspartner Roskosmos ikke har bekreftet funnene, skriver nettstedet Space.com.

Solovjev bemerker også i nyhetsmeldingen fra ITAR-TASS at det er uklart hvor de mikroskopiske planktonrestene kommer fra.

Planktonet kan muligens kan ha fulgt med modulen på romstasjonen da den ble skutt opp, tror NASA-forskeren Lynn Rothschild ifølge Space.com.

Ifølge artikkelen i Daily Mail skal Solojev ha uttalt at dette er usannsynlig, i og med at modulen på romstasjonen er skutt opp fra Baikonur i Kazakhstan, langt fra nærmeste hav, hvor plankton lever.

Han tror derimot at de kan ha blitt løftet opp til romstasjonen i 420 kilometers høyde, fortsatt ifølge Daily Mail.

 Liv i store høyder

Space.com peker også til tidligere funn av bakterier helt opp til 40 kilometer over bakken, altså langt oppe i stratosfæren.

Hvis planktonet virkelig har kommet opp til romstasjonen uten menneskers hjelp, må denne høyderekorden på 40 kilometer ganges med 10, og vel så det.

Romfartsekspert Erik Tandberg er imidlertid tvilende til at planktonet kan fraktes så høyt opp uten menneskers hjelp.

- En mulig forklaring er at planktonet kan komme fra klutene som ble brukt, eller fra rengjøringsmiddel. Det er tidligere vist at plankton kan vokse på kluter og for eksempel i tannpasta, sier Tandberg til forskning.no.

Han påpeker også at klutene kan være forurenset etter at de kom inn i romstasjonen etter bruk.

- Hvis ikke planktonet kommer fra slike kilder, er det mer sannsynlig at det har blåst langs jordens overflate inn til Baikonurbasen, og der festet seg blant annet  til modulen som ble skutt opp, sier han til forskning.no.

Ifølge Daily Mail var planktonet levende. Nyhetsmeldingen fra ITAR-TASS bekrefter ikke dette spesifikt.

Tidligere forsøk, blant annet på den russiske kapselen Foton, viser likevel at noen bakterier, lavarter og til og med et leddyr kalt bjørnedyr (Tardigrata) overlevde både lufttomt rom og den kraftige ultrafiolette strålingen etter 10 døgn i verdensrommet i 300 kilometers høyde.

Passasjerer på steiner

Bjørnedyr (Tardigrades) er et leddyr som har overlevd 10 døgn i verdensrommet, utsatt for stråling og lufttomt rom, på en russisk romkapsel.

(Foto: Willow Gabriel og Bob Goldstein, Wikimedia Commons)

Disse forsøkene ble gjort blant annet for å undersøke det som kalles panspermiateorien.

Den går ut på at livet på jorda og andre kloder kan ha oppstått fra mikroorganismer som har reist gjennom verdensrommet, kanskje helt fra andre solsystemer.

Uansett vil neppe disse funnene kunne tas til inntekt for panspermiateorien.

De fleste forskere i dag mener nemlig at mikroorganismer ikke kan overleve alene ute i verdensrommet lenge nok til at å gjøre en slik reise på mange lysår.

Den harde kosmiske partikkelstrålingen og kortbølget stråling, som ultrafiolett, røntgen og gammastråling, vil ødelegge arvestoffet.

Den eneste måten mikroorganismer kan gjøre denne reisen på, er inne i steiner, for eksempel slått løs fra kloder ved store meteornedslag. Her vil de være beskyttet mot strålingen.

Flere eksperimenter på romskip har bekreftet at en slik spredning av liv er mulig, om ennå ikke påvist.

Biosfæren kanskje tykkere

Hvis levende plankton virkelig har kommet opp i denne høyden uten hjelp av mennesker, betyr det likevel at biosfæren, laget av liv rundt jorda, kan være mye tykkere enn hittil antatt.

- Det vil i så fall være en stor oppdagelse. Det ville være helt usedvanlig at de klarte å leve så lenge under slike forhold, kommenterer Erik Tandberg.

Lenker:

Scientists find traces of sea plankton on ISS surface, nyhetsmelding fra ITAR-TASS

PLANKTON found in space: Sea creatures are discovered living on the exterior of the ISS, nyhetsmelding fra Daily Mail

Sea Plankton on Space Station? Russian Official Claims It’s So, nyhetsmelding fra Space.com

Rosa de La Torre Noetzel: Experiment lithopanspermia: test of interplanetary transfer and re-entry process of epi- and endolithic microbial communities in the FOTON-M3 Mission, 37th COSPAR Scientific Assemby, 2008

Frisch oppdaget i 2009 ufrivillige skjelvinger i hendene. Selv om disse skjelvingene ikke var av den mest alvorlige sorten – de kunne tross alt vært mye verre – var det alvorlig nok for en mann som lever av å bruke hendene.

Skjelvingene var betydelige, og gjorde det nærmest umulig for Frisch å stryke buen over fiolinen på en tilfredsstillende måte.

– Når jeg strøk buen over fiolinen begynte jeg plutselig å skjelve. For de fleste andre yrker er ikke det noe problem, men for en fiolinist der karrieren avhenger av stabilitet i armene, ble dette et stort problem, sier Frisch i et videointervju lastet opp på YouTube.

Dyp hjernestimulering

Løsningen for personer som lider av slike skjelvinger, er i noen tilfeller såkalt dyp hjernestimulering.

Behandlingen går ut på feste et implantat i hjernen, som sender elektriske impulser til spesifikke deler av hjernen. Samme prosedyre brukes også for å behandle Parkinson, Tourettes syndrom, kronisk depresjon og kroniske smerter.

• Les også: Nå kommer hjerne-pacemakeren

Under slike inngrep er det vanlig at pasienten er våken. På denne måten kan legene finjustere implantatet helt til de ufrivillige skjelvingene stopper.

For en profesjonell fiolinist, kan imidlertid hver minste lille skjelving sette en stopper for en konsert. Derfor er det ekstra viktig at selv de minste skjelvingene, som nesten ikke synes, blir behandlet.

Brukte akselerometer for å finjustere

Så hva ble løsningen for Frisch? Han måtte spille fiolin mens kirurgene opererte ham.

Eksperter ved Mayo Clinic spesiallagde en fiolin som Frisch kunne bruke under inngrepet. Buen som strykes over fiolinen inneholdt et akselerometer – det samme som finnes i smarttelefoner – som målte Frisch’ skjelvinger.

• Les også: IBM med gjennombrudd: Har utviklet datasystem som imiterer hjernen

Akselerometeret gjorde det mulig for legene å se hvilke finjusteringer som måtte til for å stoppe skjelvingene i hendene hans.

Reddet karrieren

Operasjonen var svært vellykket, og Frisch kan nå holde konserter uten at ufrivillige skjelvinger ødelegger den fine lyden.

– Jeg startet å spille med en gang dagen etter at jeg kom hjem fra Mayo-klinikken. Tre uker senere var jeg tilbake og spilte med kollegene mine i Minnesota Orchestra, sier Frisch i intervjuet.

Det eneste fiolinisten trenger å gjøre nå for å holde symptomene unna, er å skru på pacemakeren før konsertene starter.

Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har intervjuet 1020 narkotikabrukere i Oslo, Bergen, Stavanger, Sandnes, Trondheim, Tromsø og Kristiansand.

– Intervjuene gir et øyeblikksbilde av den illegale, såkalt tunge narkotikabruken i syv norske byer høsten 2013, sier Linn Gjersing, forsker ved SIRUS.

Hun forteller at dette er den mest omfattende undersøkelsen instituttet noen gang har gjort av tunge narkotikabrukere utenfor behandling eller fengsel. Nå foreligger resultatene i en ny rapport (se nederst i artikkelen).

Ulik bruk fra by til by

De som ble intervjuet i Oslo og Bergen skilte seg fra de andre byene ved at en høy andel hadde injisert heroin. 65 prosent av de spurte i Oslo sa de hadde injisert heroin de siste fire ukene, mens 44 prosent svarte det samme i Bergen. I de andre byene oppga 7 – 23 prosent det samme.

Trondheim skilte seg ut ved at mer enn halvparten sa de hadde injisert morfin.

Stavanger/Sandnes skilte seg også ut. Der svarte 32 prosent at de hadde injisert andre stoffer enn heroin, amfetamin eller morfin siste fire uker. Dette omfattet blant annet subutex, subuxone, metadon og GHB.

Amfetamin mest brukte rusmiddel

På landsbasis var amfetamin stofftypen som flest av de spurte hadde injisert siste fire uker (60 prosent), men bruken varierte fra by til by.

– Den høye amfetaminandelen kan tyde på at dette er et stoff med god tilgjengelighet i Norge. Beslagstall fra Kripos viser at det er betydelig flere amfetaminbeslag enn heroinbeslag i de ulike politidistriktene, sier Gjersing.

Nesten samtlige av de spurte hadde forsøkt heroin en eller annen gang, men kun litt under halvparten av det totale utvalget hadde injisert heroin de siste fire ukene. Det var flere blant de under 35 år som hadde røykt heroin første gang de brukte stoffet, sammenlignet med de som var eldre.

Blant de eldre var det flere som hadde injisert første gang de brukte stoffet. En tredjedel av de spurte hadde brukt både amfetamin og heroin de siste fire ukene.

Flest ikke-dødelige overdoser i Bergen

Andelen som oppga å ha hatt overdoser noen gang, siste år og siste måned varierte fra by til by.

I Bergen og Trondheim oppga 71 prosent at de hadde hatt én eller flere ikke-dødelige overdoser noen gang. Til sammenligning svarte litt over halvparten i Tromsø det samme.

Bergen var byen hvor flest brukere hadde hatt én eller flere overdoser i løpet av det siste året, etterfulgt av Oslo og Trondheim. I tillegg hadde Bergen og Oslo den høyeste andelen som hadde hatt en ikke-dødelig overdose siste fire uker.

Prisforskjeller mellom byene

De som ble intervjuet i Oslo oppga å ha betalt 200 kroner for en brukerdose med heroin (0,2 gram), mens brukerne i Stavanger/Sandnes, Trondheim og Tromsø hadde betalt 500 kr.

I Oslo og Stavanger/Sandnes oppga brukerne å ha betalt 100 kroner for en brukerdose amfetamin (0,2 gram), mens brukerne i Tromsø hadde betalt 200 kroner.

Lite kriminalitet og prostitusjon

Gjersing forteller at det var relativt få som rapporterte inntekt fra illegal virksomhet. En tredjedel oppga stoffsalg som en inntektskilde, mens kun 11 prosent sa at de skaffet penger gjennom vinningskriminalitet. Enda færre (to prosent) oppga prostitusjon som inntektskilde.

I stedet oppga en hovedandel lovlige inntektskilder. De fleste oppga mer enn én inntektskilde. Det er derfor sannsynlig at den legale inntekten ble supplert med illegale inntektskilder ved behov.

Gjersing understreker at funnene i undersøkelsen kan være basert på tilfeldig variasjon. Det kan være at eksempelvis heroin er mer brukt i noen byer, men at dette var lite tilgjengelig på det tidspunktet undersøkelsen ble gjennomført. Hun påpeker derfor at denne typen undersøkelser må gjentas for å kunne si noe om hvordan situasjonen er over tid.

Referanse: 

Linn Gjersing & Sandøy, Thomas Anton: Narkotikabruk på gateplan i syv norske byer. SIRUS-rapport 1/2014.

Du husker kanskje den i overkant tøffe politimannen Dirty Harry, spilt av Clint Eastwood. Hvilken innstilling har polititjenestemenn til slik unødvendig provoserende eller voldelig opptreden?

Og er det forskjell i tjenestemennenes holdninger til det å bryte spillereglene?

Det var tema under et foredrag på Politiforskningskonferansen denne uken ved Linnèuniversitetet i Växjö i Sverige. 

Polititjenestemenn har spilleregler for hvordan de skal oppføre seg i forhold til tyver og andre mistenkte personer. Dette er regler for takt og tone som har som hovedmål å redusere risiko for farlige situasjoner. 

Skal ikke provosere

De skal ikke bidra til å forsterke en konfliktsituasjon i møtet med mistenkte, og heller ikke bruke fysisk makt hvis det ikke er god grunn til det.

Men i hvor stor grad følges reglene?

Det ville stipendiat Otto Petersson i samfunnsvitenskap ved Linnèuniverstitet i Växjö finne ut. Resultatene av studien ble nylig publisert i European Journal of Criminology.

Ingen holdningsendringer i skoletiden

Han har fulgt 24 politihøyskole-studenter fra studiestart, gjennom utdanningen og ut i praksis.

- Deres innstilling til politirollen, hva politiet skal jobbe med og hvordan, endret seg ikke under skoletiden, sier Petersson til forskning.no.

Mens mange var mest lovlydig innstilt, og ville følge instruksene til punkt og prikke, svarte andre at de valgte å oppføre seg i strid med reglene overfor mistenkte.

De lovlydige er uvillige til å gi mistenkte eller anholdte en bevisst hard behandling. De egenrådige syns det hører med å dytte en mistenkt litt hardt hvis de lyver.

Ferske idealister

Ferske politimenn er jevnt over innstilt på å opptre mest mulig lovlydig i sin kontakt med kriminelle og mistenkte.Men noe skjer med visse polititjenestemenn etter drøyt ett år i tjenesten.

Flere oppgir da at de i større grad velger å bryte de tillærte reglene for korrekt oppførsel. 

- De tar tydeligvis etter kolleger som opptrer selvstyrt, og bryter reglene i større grad, sier Petersson. Han har også dybdeintervjuet flere av polititjenestemennene. 

Mange misliker kollegers oppførsel

Petersson intervjuet også politimennene om kollegers oppførsel.

Flere polititjenestemenn fortalte om hvordan enkelte kolleger opptrådte unødvendig brutalt og hensynsløst overfor stoffmisbrukere, eller andre som ble anholdt og mistenkt for lovbrudd.

Otto Petersson ved Linnè Universitetet i Växjö, Sverige.

(Foto: Anne Lise Stranden)

Mange ga uttrykk for at de syntes kollegaens oppførsel var ubehagelig og unødvendig. 

- Noen provoserer unødvendig og synes det er kult å få en situasjon som sporer av, forteller en tjenestemann. 

- Disse polititjenestemennene synes det er vanskelig å jobbe med slike kolleger, sier Petersson.

Slenger nedsettende kommentarer

I et tilfelle forteller en tjenestemann om en kollega som slenger en nedsettende kommentar til en svært ung og full kvinne som de er innbragt til stasjonen. Han syntes det var unødvendig siden hun gråt og tydelig hadde det tøft nok som det var. 

En annen forteller om kolleger som bruker unødvendig makt overfor synlig ruspåvirkede personer de stopper, eller tiltaler dem på en nedlatende måte. 

Aldersforskjeller

Det er særlig unge, mannlige polititjenestemenn i de største byene som adopterer Dirty Harry-holdninger når de kommer ut i tjeneste. 

- Eldre polititjenestemenn på mindre steder er mer innstilt på å opptre lovlydig.

Også kvinnelige polititjenestemenn er mer opptatt av å følge reglene for korrekt oppførsel, sier Petersson.

Forskningsgruppen som Petersson tilhører, stilte de samme spørsmålene til ferdig utdannede polititjenestemenn av begge kjønn, både i Norge, Sverige og Danmark.

Lengre utdanning i Norge

Siden politiutdanningen i Norge er høyskoleutdanning med lengre løp enn i Sverige og Danmark, blir det spennende å se om dette påvirker innstillingen til politirollen, sier Petersson.

Han forteller at det er en sterk tro blant beslutningstakere på at en lang og mer akademisk politiutdanning påvirker holdningen til politirollen. I Sverige er dette et viktig argument i den pågående diskusjonen om å endre politiutdanningen i tråd med den norske modellen. 

Referanse:

Silje Bringsrud Fekjær, Otto Petersson m. fl.: From legalist to Dirty Harry: Police recruits`attitudes towards non-legalistic police practice, European Journal of Criminology, 2014

Amerikanske og kanadiske forskere har funnet et område i hjernen som fungerer som en søvnbryter. Nervecellene i området demper hjerneaktiviteten, slik at det blir lettere å sovne.

Når mennesker blir eldre eller får sykdommen Alzheimer, kan det bli færre av disse hjernecellene. Dermed blir søvnen dårligere.

- I gjennomsnitt sover et menneske i syttiårene omtrent en time mindre hver natt enn en person i tjueårene, sier Clifford B. Saper ifølge en nyhetsmelding fra Beth Israel Deaconess Medical Center.

Saper har ledet teamet som har gjort de nye funnene. De publiseres i tidsskriftet Brain.

Forsket på eldre amerikanere

Disse hemmende hjernecellene ble først påvist hos rotter på 1990-tallet. Nå har forskerne kunnet påvise samme mekanisme hos mennesker.

Resultatene kommer fra undersøkelsen Rush Memory and Aging Project. Det har fulgt 1000 amerikanere fra de var friske i 65 års alder og fram til de døde.

Siden 2005 har de fleste deltakerne i perioder båret en type armbånd døgnet rundt. Armbåndet har registrert bevegelser. Jo flere bevegelser om natta, desto uroligere sov forsøkspersonene.

Da forsøkspersonene døde, viste obduksjon av hjernene til 45 av dem at de mest urolige også hadde færrest av de hemmende hjernecellene.

Hemmende nevrotransmittere

Den lille kjernen av hjerneceller som hemmer aktiviteten ligger i det ventrolaterale preoptiske område, i den delen av hjernen som kalles hypothalamus.

Dette området er aktivt under søvn, spesielt i perioder av drømmeløs søvn uten raske øyebevegelser.

Hypothalamus er merket med rødt.

(Figur: BodyParts3D, © The Database Center for Life Science, Wikimedia Commons)

Nervecellene i området sender ut nevrotransmitterne GABA og galanin. Nevrotransmittere er stoffer som overfører signaler fra en nervecelle til en annen.

Disse to spesielle nevrotransmitterne hemmer hjerneceller som har til oppgave å holde hjernen våken og i en tilstand av opphisselse.

- Disse resultatene kan føre til nye metoder for å redusere søvnproblemer hos eldre, og hindre at mennesker med demens får nedsatt hjernefunksjon på grunn av søvnmangel, sier Saper ifølge nyhetsmeldingen.

Referanse:

Tidsskriftet Brain

Mellom 1838 og 1883 tegnet tyske Heinrich Ernst Schirmer kirker, museer, fengsler, skoler, sykehus og boliger over hele Norge, deriblant Christiania botsfengsel, Gaustad asyl og Norges første jernbanestasjon.

I anledning arkitektens 200-årsdag 27. august lanseres boken Heinrich Ernst Schirmer – Kosmopolittenes arkitekt, der arkitekturhistoriker Mari Hvattum har gjort den første omfattende studien av Schirmer og hans arkitektur.

Klassiske og gotiske forbilder

Som andre arkitekter på midten av 1800-tallet brukte Schirmer den europeiske stilhistorien som inspirasjonskilde.

Målet var å forme Norge som en sivilisert nasjon. Til det var det behov for gjenkjennelige former fra europeisk kulturhistorie: klassiske, romanske eller gotiske forbilder.

Mari Hvattum ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO)

(Foto: AHO)

På tross av en enorm produksjon ble Schirmer senere glemt.

– Han er en stor figur i norsk arkitekturhistorie, men ikke veldig kjent. Schirmer og hans arkitektur ble aldri gjenoppdaget.

Europeiske stiler i vanry

Årsaken til det ligger i norsk historie og politikk, forteller Hvattum. Den nasjonalistiske vendingen i norsk politikk omkring 1880 gjorde at arkitektene som jobbet i europeiske stiler – de såkalte historistene – havnet i vanry.

– Historismen har blitt sett på som et forstyrrende avbrudd i norsk arkitekturhistorie, en beklagelig periode som helst skulle glemmes. Jeg mener dette ikke var et uheldig avbrudd, men en interessant periode der Norge formes som en moderne nasjon. Det er verdt et nytt blikk, sier Hvattum, som har gått gjennom 25 arkiver for å studere den tyske arkitekten.

Christianias forvandling

Da Schirmer kom til Norge i 1838 var Christiania en liten by med 18 000 innbyggere.

– Men så begynner det å skje ting, og tiårene rundt 1850 er det en enorm byggeaktivitet. Slottet blir ferdig, vi får Stortinget og Universitetet. Det bygges sykehus, skoler, jernbanestasjoner og banker, og framover mot 1870 forvandles Christiania fullstendig. Det var en utrolig spennende periode.

Vannklosett i botsfengselet

Hvattum mener at det som gjorde Schirmer så spesiell, var hans evne til å lage monumentale, vakre og verdige anlegg med svært stramme budsjetter og enkle virkemidler.

– På Gaustad lagde han et hypermoderne sykehus for sinnslidende. Bygningen ser ut som et Soria Moria-slott, men kikker du på detaljene vil du se at det er brukt svært enkle virkemidler. Enkle fløyer, og gavler som gir stor effekt.  Med begrensede ressurser maktet Schirmer å skape storslagne monumenter på høyde med Europas. Det er et kunststykke og svært beundringsverdig, sier hun.

Med svært stram finansiering tegnet Schirmer Christiania botsfengsel, som åpnet i 1851.

Han innførte teknologiske nyvinninger, blant annet vannklosett på alle celler i 1851, importert fra England. Til sammenligning fikk Slottet vannklosett i 1906.

Måtte forlate Norge

Schirmer jobbet nesten hele livet i Norge. Da han var ferdig med sitt siste prosjekt, Rikshospitalet i Pilestredet, søkte han om pensjon fra staten.

Tre ganger ble det søkt, og like mange ganger fikk han avslag. I 1883 så han ingen andre muligheter enn å reise tilbake til Tyskland.

– Han bygget imponerende mye over hele Norge og bidro til å gjøre Norge til en moderne nasjon, men måtte reise som en gammel mann ut av landet. Schirmer ble ikke verdsatt for sin enorme produksjon. Det er hjerteskjærende, sier Hvattum.

Referanse:

Mari Hvattum: Heinrich Ernst Schirmer. Kosmopolittenes arkitekt. Pax forlag, 2014

Det skjedde noe i Europa, en gang for mellom 50 000 og 30 000 år siden.

I dette tidsrommet kom det moderne mennesket vandrende inn i verdensdelen. Og neandertalerne – menneskearten som hadde regjert i området i over 150 000 år – takket for seg, og forsvant inn i historiens tåkeheim.

Men akkurat når skjedde dette skiftet? Og hvordan? Var det raskt overstått eller levde begge artene i samme områder lenge?

Forskerne diskuterer så flisene spruter. Og denne uka ble siste argument i debatten publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature.

Ei stor gruppe vitenskapsfolk har nemlig gått over knokler og redskaper fra 40 ulike utgravingssteder over hele Europa på nytt, med forbedrede dateringsmetoder.

Sammen i 5000 år

Nå konkluderer Tom Higham fra University of Oxford og hans haug med kollegaer med at neandertalerne var en saga blott allerede for mellom 41 000 og 39 000 år siden.

Men de ble ikke utryddet på kort tid. Før neandertalerne forsvant, hadde spredte grupper av dem levd mellom klanene av moderne mennesker i tusenvis av år. I noen områder kan artene ha eksistert side om side i over 5000 år, mener forskerne.

Knivmerker på neandertalerbein fra El sidron.

(Foto: Thomas Higham)

Dette tilsvarer over 250 generasjoner – altså plenty av tid til utveksling av både teknologi, ideer og ikke minst gener.

Dette kan kaste en ny strime lys over gamle spørsmål om neandertalernes mentale kapasitet. Men resultatene utfordrer også gjeldende antagelser om neandertalernes siste skanse, skriver arkeolog William Davies i en kommentar i Nature.

Ingen nyere spor på den Iberiske halvøy

Higham og kollegaene konkluderer altså med at det ikke finnes spor etter neandertalerne etter rundt 40 000 pr siden. Heller ikke på den Iberiske halvøy.

Dermed spenner resultatene bein under en utbredt oppfatning om at våre svunne søskenbarn holdt ut nettopp der, i tusenårene etter at de hadde bukket under i resten av Europa.

Antagelig har de tidligere dateringene av knoklene fra dette området vært upresise, og vist for lav alder, skriver forskerne i Nature.

Samtidig kan resultatene kanskje gi oss nye hint om neandertalernes sjelsliv.

Lang tid til inspirasjon

Da kulturene av moderne mennesker begynte å dukke opp i Europa for rundt 45 000 år siden, kom også mer sofistikerte redskaper og smykker og farger. Dette indikerer at nykommerne hadde evne til symbolsk adferd, som er basisen for språk, kunst og til og med religion.

Men hva med neandertalerne?

Funn peker mot at de også begynte å lage symbolske gjenstander før de forsvant. Men forskerne er ikke enige om hvorfor.

Tom Higham og Katerina Douka i en av hulene hvor neandertalerfunn er gjort.

(Foto: Thomas Higham)

Noen argumenterer for at det utdødde fortidsmennesket utviklet symbolikken helt på egen hånd. Men andre mener at det var de moderne menneskene som inspirerte utviklinga til neandertalerne.

Nå påpeker Higham og co at det i hvert fall var god tid til overføring av ideer fra de moderne menneskene til neandertalerne, noe som i hvert fall ikke svekker tanken om en kulturoverføring.

Referanse:

T. Higham, The timing and spatiotemporal patterning of Neanderthal disappearance, Nature, vol 512, 21. august 2014, s. 306-309.

W. Davies, The time of the last Neanderthals, Nature, vol 512, 21. august 2014, s. 260-261.

I de siste fem årene har 611 mennesker som ikke var sveitsiske statsborgere valgt å begå assistert selvmord i Sveits. De fleste er tyskere og engelskmenn.

I den nye studien oppsummeres tidligere forskning som har kartlagt antallet utlendinger som kommer til Sveits med mål om å begå assistert selvmord.

I perioden mellom 2001 og 2004 dro 255 utlendinger til organisasjonene som tilbyr assistert selvmord, og antallet har mer enn doblet seg siden den gang.

Forskerne har bare sett på tall fra delstaten Zürich, siden det er hit de fleste utlendingene reiser.

Fire organisasjoner i Sveits tillater assistert selvmord for tilreisende utlendinger, og alle har strenge krav om at pasienten må ha dømmekraften i behold.

Blant annet må pasientene ha fått en såkalt håpløs progonose av legen sin, eller ha svært kraftige smerter. Noen krever også at sykdommen skal være dødelig, og kravene varier en del mellom organisasjonene.

Ikke-dødelige sykdommer

I perioden 2008-2012 var 58 prosent av utlendingene kvinner. Det var også et stort aldersspenn, fra 23 til 97, mens gjennomsnittsalderen var 69.

Folk fra 31 forskjellige land valgte å dra til Sveits i perioden, hvor de største gruppene var 268 tyskere, 126 briter og 66 franskmenn. Rapporten viser at ingen nordmenn er med i statistikken til klinikkene som er med i studien.

Forskerne har også sett på hva slags sykdommer pasientene led av. En stor andel av dem hadde sykdommer som ikke var dødelige i nær framtid, som ulike nevrologiske og revmatiske sykdommer.

Forskerne tror andelen av ikke-dødelige sykdommer er voksende både hos utlendingene og sveitserne, siden forholdene mellom diagnosene har endret seg siden perioden mellom 2001 og 2004.

Blant annet har nevrologiske sykdommer gått forbi kreft, men tallene er ikke direkte sammenlignbare, siden de tidligere studiene har sett både på tilreisende og sveitsere.

Den nye studien har bare kartlagt tilreisende. Forskerne mener likevel resultatene kan tyde på at flere med ikke-dødelige sykdommer velger assistert selvmord.

Stephen Hawking er kanskje verdens mest berømte ALS-pasient. Det er en nervesykdom som angriper celler i ryggmargen og hjernen.

(Foto: Wikimedia Commons)

Den største gruppen av pasientene hadde nevrologiske sykdommer som ALS, multippel sklerose eller lammelser.

En stor del av pasientene hadde også forskjellige former for kreft eller revmatiske sykdommer som kroniske smertelidelser eller osteoporose. Pasientene i oversikten kunne også ha kombinasjoner av flere sykdommer.

– Retten til selvbestemmelse

– Jeg tror det primært handler om at folk vil ha retten til å bestemme over sitt eget liv, sier Lars Johan Materstvedt til forskning.no. Han er professor i filosofi ved NTNU og tidligere forsker i Kreftforeningen, og har arbeidet med etiske og kliniske problemstillinger knyttet til assistert selvmord.

– Flere av disse sykdommene er ikke dødelige på kort sikt, og folk vil foregripe forfallet og sykdomsutviklingen ved å sette strek selv. Det ser vi også i Nederland.

– Jeg mener også dette er et utslag av den stadig sterkere individualismen vi ser i den vestlige delen av verden.

Han tror den generelle økningen av tilreisende handler om at det har blitt mer oppmerksomhet og bevissthet rundt temaet, samtidig som det nesten ikke er lovlig noen andre steder i verden.

Endrer selvmordsturisme lovgivningen?

Selvmordsturistene, som forskerne kaller dem, kommer fra land hvor assistert selvmord er forbudt. Forskerne ville også se om reisingen hadde noen effekt på lovgivningen i de tre største landene, som var Tyskland, Storbritannia og Frankrike.

Det viste seg alle landene hadde hatt større offentlige debatter om temaet de siste årene, og det har også blitt foreslått lovendringer. Noen har blitt forkastet og noen er fortsatt under arbeid.

– Det er gjerne en debatt som dukker opp i disse landene når pasienter som er kjent gjennom media drar til Sveits for å begå et assistert selvmord, forteller Materstvedt.

Sveits har ingen lov

Det spesielle med Sveits er at assistert selvmord er tillatt gjennom et hull i lovverket, som gjør det mulig for leger å skrive ut dødbringende medikamenter som pasienten kan ta selv.. Det er ingen egen assistert selvmord-lov.

– Den sveitsiske legeforeningen sier at det ikke er legens oppgave å ta liv, men det er opp til hver enkelt leges samvittighet, forteller Materstvedt.

På grunn av det juridiske hullet kan organisasjonene selv velge om de vil ta i mot utlendinger, og om de tillater pasienter som ikke er helt i slutten av livet får hjelp til å begå selvmord.

Materstvedt forteller at det finnes en liten håndfull steder i verden hvor assistert selvmord er regulert gjennom egne lover, og det er under debatt i flere andre land.

Quebec i Canada, fire delstater i USA og Nederland, Belgia og Luxembourg tillater assistert selvmord, med noen vesentlige variasjoner mellom lovene.

Lars Johan Materstvedt, professor i filosofi ved NTNU

(Foto: NTNU)

Mange av disse lovene krever at pasienten forventes å dø i nærmeste framtid for å få tilgang til lege og begå assistert selvmord.

– Dette gjelder også lovforslaget som diskuteres i Overhuset i Storbritannia i disse dager, som ligner lovene i de fire amerikanske delstatene hvor det kreves at man har 6 måneder med forventet levetid igjen, sier Materstvedt.

– Det betyr at denne loven vil ikke omfatte flere av pasientene som velger å dra til Sveits, som lider av sykdommer man ikke dør av i nærmeste framtid.

I Norge ble assistert selvmord sist vurdert i 2005, og da sa Justiskomiteen nei til endringer i straffeloven på dette punktet, så det er fortsatt ulovlig i Norge.

– Det kommer nok hit også, men det kan ta lang tid, tror Materstvedt.

Referanse:

S.Gauthier m.fl: Suicide tourism: a pilot study on the Swiss phenomenon: doi:10.1136/medethics-2014-102091.  British Medical Journal.

Gjennomfører frarådet fusjon

Å slå sammen forskningsinstitutter «kan gi et samfunnsøkonomisk tap», konkluderte rapport, ifølge Forskerforum. 

Regjeringen gjør det likevel.

– På grunnlag av rapporten fra 2012 bestemte den forrige regjeringen seg for nettopp ikke å gjøre noe med instituttstrukturen, men heller utdype samarbeidet mellom instituttene. Det ble konkludert at en fusjon fort kunne koste mer enn den smakte. Sånn sett må en kalle dette vedtaket for overraskende.

Det sier lokallagsleder i Forskerforbundet ved Norsk institutt for skog og landskap Sebastian Eiter.

Rett før sommerferien fikk Skog og landskap, Bioforsk og Norsk institutt for landbruksforskning (Nilf) beskjed fra statsråd Sylvi Listhaug om at de skulle bli ett institutt. Det strider mot konklusjonen til analysebyråene Damvad og Menon, som for to år siden konkluderte med at det var knyttet stor usikkerhet til gevinsten ved en eventuell sammenslåing av de tre forskningsinstituttene.

Rapporten vurderte både en «alliansemodell» og «fusjonsmodell» opp mot dagens situasjon. Selv om Damvad og Menon mente det var gevinster å hente administrativt, konkluderte de med å la forslaget om fusjon ligge.

Les hele saken på forskerforum.no

Internasjonale studenter fremst i køen

Fire av ti studentboliger i Oslo huser nå internasjonale studenter. Fremskrittspartiets ungdom mener norske studenter blir skadelidende, skriver Universitas.

Dette semesteret har halvparten av studentboligene til Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus (SiO) blitt tildelt internasjonale studenter. Den totale andelen internasjonale studenter i studentboligene vil nå øke fra 37 prosent til opp mot 40 prosent, ifølge SiO. Samtidig som internasjonale studenter kaprer en høyere andel av studentboligene, er boligkøen rekordlang. Mer enn 15 000 studenter står nå i kø for å få seg studentbolig på landsbasis.

– Jeg hadde aldri kommet til Oslo for å studere hvis det ikke var for boliggarantien, sier Jose Manuel Arencibia Aleman.

Han er fra Spania og tar master i økonomi ved Universitet i Oslo (UiO). Sammen med norske Kristina Klakegg er han med i Internationalista, som er de internasjonale studentenes egen liste ved Studentparlamentet ved Universitetet i Oslo (UiO).

Aleman mener boliggarantien er nødvendig.

– Det er vanskelig for internasjonale studenter å finne bolig siden vi ikke kan norsk og ikke har kontaktnettverk når vi kommer hit, sier han.

Formann Atle Simonsen i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) reagerer på at andelen er så høy.

– Det er bra med internasjonale studenter, og jeg har stor forståelse for at noen av dem prioriteres i boligkøen. Men jeg synes ikke så mange burde få forrang.

Les hele saken på universitas.no

Hardt ut mot oppdrettsnæringen

Professor Trygve Poppe ved NMBU tar et oppgjør med måten norsk oppdrett drives på. Det står på nettsidene til NMBU.

Sammen med Mattilsynets fremste fiskehelseeksperter, Martin Binde, Aud Skrudland og Steinar Johnsen, har Poppe skrevet et debattinnlegg i Veterinærtidsskriftet, som har fått stor oppmerksomhet. I innlegget stiller artikkelforfatterne kritiske spørsmål rettet mot både myndigheter, politikere, oppdrettere og veterinærer.

De skriver blant annet:

«Norsk oppdrettsnæring har et stort problem med lakselus som stadig blir vanskeligere å behandle. Lusa har utviklet resistens mot de fleste av de preparater som er tilgjengelige. Dette kan medføre stadig hyppigere behandlinger. Det siste året har det vært til dels høy dødelighet av stor, nesten slaktemoden laks under og etter behandling. Flere anlegg har mistet mellom 100 og 200 tonn stor laks i forbindelse med behandling uten at dette avstedkommer nevneverdige reaksjoner. Slik dødelighet kan representere tap på flere millioner kroner i løpet av en eneste avlusing. Tapene av fisk i tonn og kroner lar seg med dagens gode laksepriser bære, men dårlig dyrevelferd fremgår ikke av sluttseddelen.»

Les hele saken på nmbu.no 

USA har lenge hatt en overvektsepidemi som forårsaker store helseproblemer.

Enkelte land i Europa sliter nå med liknende problemer, om enn i mindre skala. En undersøkelse for få år siden viste for eksempel at nesten halvparten av greske barn i 10–12-årsalderen var overvektige, mot ca. 15 prosent i Norge.

Den europeiske overvektsepidemien har rammet hardest i middelhavslandene, men også Storbritannia er i ferd med å nærme seg amerikanske tilstander.

– Overvektsproblemene i noen europeiske land er et godt eksempel på at sammenhengene mellom kosthold, fysisk aktivitet og helse er veldig komplekse, sier professor Nanna Lien ved Universitetet i Oslo, Institutt for basalfag. 

Lien er kostholdsekspert og leder et av områdene i EU-prosjektet DEDIPAC (se faktaboks). 

Like mye brus, men ulik vekt

Visjonen er at alle europeiske borgere innen 2030 skal ha både motivasjon, evne og mulighet til å spise sunt og ha et godt fysisk aktivitetsnivå. Men først trengs en større forskningsinnsats.

– Vi vet mye om hva som er sunt når det gjelder kosthold og fysisk aktivitet, men hva befolkningen faktisk gjør varierer mye mellom de europeiske landene. En ting vi åpenbart ikke vet nok om, er hvordan vi kan stimulere folk til å leve i tråd med kunnskapen om hva som er sunt, sier Lien, og understreker:

- Derfor må vi lære mer om hvilke faktorer som påvirker hva folk spiser, og hvor aktive de er.

Nanna Lien er professor i ernæringsvitenskap ved Universitet i Oslo, Institutt for medisinske basalfag.

Foto: UiO)

Undersøkelse av vekt og fysisk aktivitet blant europeiske barn som ble gjort for noen år siden, viste for eksempel at norske og greske barn drikker omtrent like mye brus, så det kan ikke være forklaringen på forskjellene. Og nederlandske barn drikker mer enn dobbelt så mye brus som greske barn, uten at de er mer overvektige enn de norske.

- En forklaring på dette kan være at nederlendere sykler mye, mens sykling er ekstremsport i Hellas på grunn av trafikkforholdene. Dessuten er det nokså vanlig i Hellas at foreldre reiser utenlands for å jobbe, mens ungene blir hjemme hos besteforeldre som synes det er greit å la dem tilbringe mange timer om dagen foran en tv eller en dataskjerm. Slike sammenhenger vet vi ennå ikke nok om, forklarer Lien. 

Gammeldags kosthold er ut

Ernæringsforskeren understreker verdien av å knytte så mange fagdisipliner sammen for å belyse ett felt. 

For eksempel vet forskerne mye om at menneskers kosthold og fysiske aktivitet blir påvirket i flere lag som liksom ligger utenpå hverandre. Du blir for det første påvirket av egne holdninger og kunnskap, men også av det fysiske miljøet, det nære sosiale miljøet, og de større og kanskje nasjonale rammebetingelsene. 

- Det er gjort mange sosialpsykologiske studier av sammenhengen mellom enkeltmenneskers kunnskap og adferd, men det er ikke forsket så mye på samspillet med det sosiale og fysiske miljøet. Dette er en av de tingene vi skal se nærmere på, sier Lien.

Så tilbake til spørsmålet om hvorfor det er slik at mange søreuropeere har forlatt den typiske middelhavsdietten, til tross for at den er dokumentert sunn? 

– Middelhavsdietten er kanskje ikke like spennende for dem som bor i Hellas, som for oss som reiser dit på ferie iblant. Det tradisjonelle norske kostholdet med sild og poteter var jo også sunt, og for eksempel mange av de pakistanske innvandrerne til Norden spiste sunnere der de kom fra enn de gjør i sitt nye fedreland. Men det er vanskelig å få folk til å vende tilbake til matvaner som kanskje blir sett på som gammeldagse, påpeker Lien.

Lager verktøy for politikere 

Forsker Gun Roos ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) koordinerer en gruppe skal undersøke hva som er de beste metodene for politikk og tiltak til å få folk til å spise sunt og ha et sunt fysisk aktivitetsnivå. 

De skal lage en nettbasert verktøykasse der både politikere og forskere kan få rede på hva som til enhver tid er de beste kjente metodene for å måle og vurdere fysisk aktivitet og kosthold, samt hva som er de beste metodene for politikk.

- Hva slags tiltak bør myndighetene satse på hvis de vil styrke folkehelsa, og hva slags tiltak er dømt til å bli et slag i lufta? sier Roos.

Gun Roos er ernæringsantropolog og Forsker II ved Statens institutt for forbruksforskning.

Foto: Sifo

Gun Roos tilføyer at det er veldig viktig at forskere fra mange europeiske land, og fra ulike fagfelt, kommer sammen og gyver løs på disse problemene i fellesskap.

– Da kan vi få tilgang til den samlede ekspertisen som finnes i Europa. Kostholdsekspertene kan for eksempel si noe om hva som er sunn mat, og idrettsforskerne kan si noe om hvor mye fysisk aktivitet ulike mennesker trenger. Og så kan samfunnsforskerne og psykologene si noe om hvordan vi skal stimulere mennesker til å følge disse rådene, sier hun.
 

Referanser: 

Johannes Brug, m.fl. Differences in Weight Status and Energy-Balance Related Behaviors among Schoolchildren across Europe: The ENERGY-Project. Plos ONE. April 2012