KOMMENTAR: Du må ha meg unnskyldt den noe sleipe tittelen på denne artikkelen, for ikke å snakke om det skamløst spekulative forsidebildet. Men hensikten er god: å illustrere en av det siste årets tyngste trender i samspillet mellom journalistikk og sosiale medier. Du ser den kanskje tydeligst på Facebook, der nyhetsartikler fra etablerte medier og personlige statusoppdateringer fra venner stadig oftere må vike for deling av artikler og videoklipp med lange, kryptiske og nysgjerrighetsvekkende titler fra en ny generasjon medieaktører som Upworthy, Buzzfeed og Viralnova.

Du kan ikke ha unngått å legge merke til dem:

Right Before Dying From A Rare Lifelong Disease, Sam Revealed His Three Secrets To Happiness.

Eller:

This Baby Has No Idea His Parents Are The Coolest Ever. But These Photos Are Proof.

De nye delingstjenestene spesialiserer seg på innhold du får lyst til å dele. De benytter en særegen presentasjonsform, langt fra den korthogde tabloide nyhetstradisjonen. Titlene består gjerne av to setninger, formulert slik at leseren tvinges til å klikke for å finne ut hva saken faktisk dreier seg om. Punktum brukes flittig, noe som ellers ikke forekommer særlig ofte i medienes tittelbruk. Enkelte aktører har spesialisert seg på å tilføre en dose moralsk eller politisk temperatur, gjerne krydret med sentimentalitet eller humor:

L. Ron Hubbard’s Great-Grandson Spills The Family Secrets On How Scientology Started. Eek.

I delingskulturens tidsalder sier vi noe om oss selv med hva vi deler. Nettindustrien har forstått at det ligger fryktelig mye penger i vårt behov for å bli sett, respektert og elsket, og de nye delingstjenestene vil tjene penger på å hjelpe oss til å bli flittigere og flinkere delingsarbeidere.

This Might Be The Scariest Trail In The World. But You’ll NEVER Guess Where It Leads. Unbelievable.

Den medialt oppegående leseren skjønner selvsagt at dette er ren lokking, men lar seg likevel friste. Man må jo vite hvor verdens skumleste sti fører hen (til et tehus på toppen av et fjell i Kina, etter en unektelig ganske luftig tur).

Noen ganger er det helt kryptisk. Feel Like Having Your Teeny-Little Mind Blown? Just Start Watching. It Won’t Take Long.

Andre ganger er det mer åpenbart hva saken dreier seg om, skjønt etter å ha lest 25 reasons Norway is the greatest place on earth må man nesten spørre seg om Huffington Post helt har sluttet å bruke journalister til å skrive sakene sine.

De virale nyhetstjenestene forsterker Facebooks grep om mediebrukerne. Twitter er kanskje journalistenes og skravleklassens foretrukne plattform, men Facebook er den soleklart mest effektive arenaen for denne typen deling av redaksjonelt stoff. Selv de mest populære medieaktørene på Twitter har langt større effekt av å dele innholdet sitt på Facebook, skriver The Atlantic.

De nye delingstjenestene bruker en dramaturgi som fungrer spesielt godt i Facebook-formatet, men en annen viktig forklaring til suksessen er hvordan Facebook vekter innhold. Nettsamfunnet gjør stadig endringer i algoritmen som styrer hvordan innhold prioriteres i brukernes nyhetsstrøm, og i det siste er flere endringer gjort for å for å løfte redaksjonelt innhold opp, slik selskapet blant annet fortalte om i en bloggpost i desember i fjor.

Den store vinneren på innholdssiden er ikke tradisjonelle nyhetsmedier, men Upworthy, delingstjenesten som ble startet av Eli Pariser og Peter Koechley i mars 2012.

Pariser er tidligere leder av den politiske aktivistorganisasjonen MoveOn, en støttespiller for det demokratiske partiet i USA. Koechley kommer fra satirenettstedet The Onion. Upworthy er ment som et politisk og moralsk noe mer «oppbyggelig» alternativ til deling av videoer med søte katter (unnskyld) og mennesker som faller og slår seg. Her har mye av innholdet en viss moralsk eller politisk ladning, med tilhørighet noe til venstre i det politiske landskapet. Det er «social media with a mission».

Typiske Upworthy-overskifter er A Tea Partier Decided To Pick A Fight With A Foreign President. It Didn’t Go So Well, eller Internet Calls Fat Girl ‘Fat’ And Her Response Is … Perfect. I visse kretser, noe til høyre for det politiske sentrum, er det sånt som kalles «politisk korrekt».

Favorittemnet ser ut til å være saker som fokuserer på presset mot kvinners kroppslige selvbilde, uten at det er snakk om innhold som graver veldig dypt i materien, slik The Daily Beast diskuterer i denne artikkelen.

Likevel – eller kanskje nettoppp derfor – går det så det suser. Ifølge The Atlantic har Upworthy i snitt mer enn 75000 Facebookdelinger per artikkel, og ligger dermed milevidt foran konkurrentene, som alle har mindre enn 10000 delinger per artikkel, mange bare noen få tusen eller til og med hundre. I dette beitet finner man Upworthy-kloner som Buzzfeed, Viralnova, Viraldoza og tjenesten med det talende navnet Distractify, sammen med mer seriøse aktører som Huffington Post, The Atlantic, Salon og Slate.

Hva de etablerte, mer tradisjonelle og kvalitetsorienterte nettmediene kan lære av den nye konkurransen? Så langt ser det primært ut til å være titteldramaturgien man tar etter, og tendensen til å snekre sammen stadig tynnere sitatsaker. Også i denne avisa kan det nok hende at man, helt unntaksvis, selvfølgelig, faller for fristelsen til å lokke leserne med vage og nysgerrighetsvekkende titling.

Slik endres journalistikken, og ikke nødvendigvis til det bedre. Er egentlig en videodelingssak som Watch this polar bear cub take his (very awkward) first steps noe nettmagasinet Salon skal og bør drive på med?

En viktigere lærdom for mediene kan nok være at delbarhet blir minst like viktig suksessfaktor som klikkbarhet.

I gamle dager – la oss si for fem år siden – handlet det meste om å skape klikk fra nettmedienes forsider ved hjelp av mest mulig utspekulert tittel- og bildebruk. «Klikkhoreri» var et ikke ukjent begrep i det nettbaserte mediebransjen. De nye delingstenestene er i stedet designet for å spre tidtrøyte og underholdning som smitter på virusliknende vis, og flytter klikkfiskingen ut i de sosiale mediene.

En Upworthy-sak leser du høyst sannsynlig fordi noen delte den med deg, ikke fordi du oppsøkte den på Upworthys egen webside. Den er ikke engang inne på Alexas liste over verdens 500 største nettsteder. I delingsøkonomien er det ikke lenger den enkelte artikkelens klikkvennlighet på nettmediets egen front som er det avgjørende suksesskriteriet, det er i minst like stor grad sakens delbarhet:

Har den det som skal til for at mange vil dele den med sine venner, og for at de kan stå for innholdet når det dukker opp i vennenes nyhetsstrøm? Trykker den på de rette knappene?

Sånt er viktig, i en verden der vi i økende grad lærer hverandre opp til å tro at vi er det vi deler.

Jan Omdahl har vært mangeårig kommentator om teknologi og nye medier i Dagbladet. Etter at Dagbladet og digi.no fikk samme eiere vil flere av hans kommentarer og saker bli publisert i digi.no.

En føderal dommer ved distriktsdomstolen i Seattle i USA har godkjent en begjæring om å avvise et søksmål i et tilfelle av ulovlig deling av filmen «Elf-Man» via en BitTorrent-tjeneste. Dette skriver TorrentFreak.

I fjor vår saksøkte skaperne av filmen, som er organisert gjennom selskapet Elf-Man LLC, 152 personer som på dette tidspunktet ikke var kjente for selskapet. Derimot hadde selskapet registrert et tilsvarende antall IP-adresser og ba retten om å få lov til å innhente tilstrekkelig informasjon til å identifisere «eierne» av hver IP-adresse. Dette ble innvilget, men med en advarsel om at «identifisering av kontoeieren forteller veldig lite om hvem som faktisk lastet ned Elf-Man ved å bruke denne IP-adressen». Dette skriver dommer Robert S. Lasnik.

Rettighetshaverne har etter alt å dømme ikke greid å skaffe flere bevis i saken, men har likevel valgt å fortsette ved å hevde at de saksøkte personene enten har lastet ned BitTorrent-applikasjonen og brukt den til å laste ned og dele opphavsrettsbeskyttet materiale, eller har tillatt, bidratt til eller oppfordret andre til bruk av deres Internett-forbindelse til å laste ned og dele opphavsrettsbeskyttet materiale.

Dommeren skriver i kjennelsen at det ikke har blitt lagt fram noen annet bevis enn IP-adressene i spørsmålet om kontoeierne har lastet og/eller delt filmen. Ifølge kjennelsen kan det like gjerne ha vært et familiemedlem, en gjest eller en «gratispassasjer» som har deltatt i BitTorrent-svermen.

– I stedet for å presentere spesifikke fakta som knytter den navngitte tiltalte til det krenkende atferden, hevder saksøkeren at bare at vedkommende IP-adresse ble observert i å krenke saksøkerens film og gjetter hvordan dette kan ha skjedd, skriver Lasnik. Derfor avvises dette punktet, samt et punkt om hvor de saksøkte hevdes i å ha bidratt til krenkelsene.

Også et tredje punkt som handler om indirekte krenkelse av opphavsrett, hvor rettighetshaverne mener at de saksøkte kan straffes for ikke å ha sikret seg mot uautorisert bruk av Internett-forbindelsen, mener dommeren, ved å vise til tidligere rettsaker, at det forsett er et essensielt krav til slike påstander. Det vil si at det må bevises at de tiltalte har åpnet opp for slik uautorisert bruk av nettilgangen med vilje.

Kjennelsen betyr altså at det amerikanske rettsvesenet, i alle fall så langt, mener at en IP-adresse ikke er nok til å avgjøre hvem som har bedrevet eller bidratt til piratkopiering. Men også at en eier av et Internett-abonnement ikke er juridisk ansvarlig for hva andre måtte bruke Internett-forbindelsen til.

En juridisk, men temmelig partisk analyse av hva kjennelsen betyr, finnes her.

Alle som benytter Google Kalender bør være på vakt når de navngir oppføringer i den webbaserte kalenderen, skriver The Verge.

I visse tilfeller går det nemlig ut en automatisk invitasjon til å dele oppføringen med e-postadresser som eventuelt er nevnt i tittelen.

Et privat notat med tittel «Husk å diskutere lønn med sjef@eksempel.no» (eller lignende) blir ikke uforvarende sendt som en innkalling via epost, men kan dukke opp i vedkommendes kalender.

Problemet skyldes en utilsiktet feil i en delefunksjon, som egentlig skal gi deg valget om vedkommende får ta del i hendelsen eller ikke.

Helt vanlig er dette ikke, men det kan raskt medføre pinlige situasjoner, skriver The Verge.

Det var utvikleren Terence Eden som først rettet søkelyset på forholdet. Google erkjenner at det er en feil i kalenderen, som de nå jobber aktivt med å fikse.

KOMMENTAR: Stephen Elop blir stort sett ansett for å være djevelens mann. Hver gang Nokia eller Windows Phone dukker opp på digi.no blir det en temmelig ensformig debatt hvorvidt Elop hadde som mål å revitalisere Nokia, eller å kjøre kursen såpass langt ned at Microsoft kunne kjøpe Nokia. Folk ser i hovedsak ut til å mene det siste.

Etter å ha møtt en del eks-Nokia-folk opp gjennom årene har jeg fått et annet inntrykk. Her er hva jeg tror skjedde i Nokia og hvorfor de endte opp med å gjøre slik de gjorde.

For drøyt
For å begynne med påstanden om at Elop jobbet for Microsoft og hadde som mål å kjøre selskapet i grøfta. Det er ekstremt lite sannsynlig at dette var tilfellet. En kan anta at styret i Nokia vet hva de driver med, og at de skulle ansette en sjef som med vitende og vilje svindler dem slik, er for drøyt. At det i tillegg skulle skje uten et rettslig etterspill er også helt absurd. Det ville i så fall vært tidenes ran og ville fått skandalen rundt Fast til å se ut som en tur i skogen.

Så, hvis det ikke var svindel, hva var det da? Det ser unektelig rart ut, særlig med Elop sitt «Burning Platform»-memo som sendte Nokia inn i dødsspiral.

Teknisk gjeld
Årene før iPhone var for Nokia preget av frenetisk utvikling, uten tanke på å investere i selve Symbian-plattformen. Nokias finansdirektør hadde konkrete krav om hvor mange modeller produktsjefen måtte ut med hvert år. Hver nye modell måtte ha flere nye funksjoner enn modellen den erstattet. Symbian-teamet satt og puttet funksjon på funksjon på funksjon uten noen gang å få lov til å jobbe med grunnpilarene i plattformen. De akkumulere en enorm teknisk gjeld og det er en kortsiktig strategi. Det sluttet å være gøy på et tidspunkt.

Etterhvert som tiden gikk ble det kjent at det å utvikle programvare til Symbian var et mareritt. Når iPhone ble lansert endret alt seg over natten. Utviklere av mobile plattformer fikk plutselig se hvordan det var å utvikle på en moderne plattform. Alle sammen droppet Symbian i løpet av veldig kort tid.

Etter noen år kommer Elop. I mellomtiden har Android fått et solid fotfeste. Det blir i løpet av veldig kort tid klart at Symbian er problemet. Ikke bare rent teknisk, det viste seg også å være umulig å gjøre noe som helst i Nokia med mindre Symbian-teamet var enig i dette. Ville de ikke gjennomføre det så ble det ikke noe av.

Ingen retrett
Elop trengte en måte å vingeklippe Symbian på, slik at Nokia faktisk kunne stå fritt med tanke på å velge sin fremtidige platform. Så lenge Nokia så ut til å stå «last og brast» bak Symbian blir det vanskelig for Nokia å kunne velge en plattform på et rent objektivt grunnlag.

En risikabel strategi tar form. «Burning Platform» ble skrevet en sen nattetime og skapte en opphisset debatt i styret i Nokia. Elop fikk viljen sin, memoet ble sendt ut og i løpet av 5 minutter hadde det blitt lekket til pressen.

Strategien er ikke ulik den hærførere har brukt når de har brent skipene sine etter å ha sendt troppene i land. Brutalt, men det gjør det klart for alle at det ikke finnes mulighet for retrett og den eneste måten å overleve på er å gå på.

Frie hender
Resultatet var at salgstallene til Symbian forsvant over natten. Hele Nokia var i løpet av en kort arbeidsdag blitt overbevist om at Symbian måtte bort. Elop hadde nå frie hender til å gjøre som han ville.

Jeg tror Stephen Elop er smartere enn hva de fleste tror. Det kan debatteres hvorvidt Windows Phone var den riktige platformen for Nokia – men jeg tror de fleste er enige i at det uansett ikke var noen fremtid i Symbian. Elop gjorde det han følte han måtte gjøre og det gikk slik at han ville.

Resten er historie.

Google Chrome er etter alt å dømme den eneste nettleseren som har innebygd støtte for talekjennelse, det vil si Web Speech API. Riktignok gjøres det aller mest av den faktiske gjenkjennelsen i serverne i Google, men dette kan med Chrome gjøres uten bruk av plugins.

I september skal webutvikleren Tal Ater ha oppdaget noe mener er en alvorlig sårbarhet i implementeringen av Web Speech API i Chrome. I en video demonstrerer han hvor dette kan utnyttes av nettsteder til avlytte omgivelsene rundt pc-en Chrome kjøres på.

Når en bruker for første gang tar i bruk en webapplikasjon med støtte for Web Speech, må brukeren i nettleseren godkjenne at applikasjonen får tilgang til å lytte til mikrofonen. Fra og med Chrome 32, den nyeste utgaven, vises det da et rødt merke i toppen av fanen så lenge lyttingen skjer. Dette er ifølge Ater vel og bra.

Det Ater derimot har oppdaget, er at det er mulig for en ondsinnet applikasjon å åpne et nytt vindu bak det vinduet brukeren («pop-under») benytter, hvor det i det skjulte kjøres kode som også lytter til bruken. Dette er mulig så lenge den ondsinnede applikasjonen benytter en HTTPS-forbindelse, for da behøver ikke brukeren på nytt å gi sitt samtykke til at det samme domenet får tilgang til mikrofonen. I praksis gis altså slike tillatelser på domenenivå, ikke per fane eller vindu.

Lytter i skjul
Selv om brukeren forlater den ondsinnede applikasjonen i vinduet som ligger fremst, vil applikasjonen i det bakre vinduet kunne fortsette å lytte til via mikrofonen. Dette skje ifølge Ater uten at det bakre vinduet på noen måte markerer at mikrofonen er i bruk, slik det gjøres i det fremste vinduet.

Ater mener at dette er en sårbarhet og varslet Google om det i september. Google skal raskt ha bekreftet feilen og laget en feilfiks, men feilfiksen har aldri blitt tatt i bruk. Fra Chrome-teamet har Ater fått beskjed om at det foregår en diskusjon om hvordan dette skal håndteres innen det han kaller Standard-gruppen og at man ikke har avgjort noe ennå. Men ifølge Ater har W3C allerede i oktober 2012, gjennom en oppdatering av Web Speech API-spesifikasjonen. Dette er foreløpig ikke noen offisiell W3C-standard, og spesifikasjonen er skrevet av to Google-ansatte.

Diskuteres?
Nå har det gått fire måneder og Ater mener at det var på tide å gjøre sårbarheten offentlig kjent. Det er ikke noe kritikkverdig ved dette når Google har blitt gitt så lang tid til å rette opp. Selskapet har jo flere ganger vist at det er i stand til å fjerne sårbarheter i Chrome på under et døgn.

Slike avsløringer kan få fortgang på utgivelsen av feilfikser, men det ser ikke ut til at Google mener det er noen hast.

– Ingen trussel
– Vi har undersøkt på nytt og mener fortsatt det ikke finnes noen umiddelbar trussel, siden en bruker først må aktivere talegjenkjennelse for hvert nettsted som ber om det, sier Google i en uttalelse til Infoworld.

Uansett om Google gjør en endring i hvordan Chrome håndterer det nevnte problemet, bør man nok unngå å gi ukjente nettsteder tilgang til mikrofonen, eller til webkameraet for den sakens skyld. Det sistnevnte gjelder selvfølgelig ikke bare i Chrome.

Telenor har begynt å gi de ansatte karakterer, på linje med en rekke andre norske bedrifter.

Internasjonalt går imidlertid stadig flere vekk fra denne måten å bedømme ansatte på.

Fram til i fjor var det kun lederne i Telenor som fikk karakter for sin innsats, men i fjor ble dette gjort gjeldende for alle ansatte. BI-professor Bård Kuvaas sier imidlertid til Dagsavisen at slik sortering av ansatte er på vikende front internasjonalt.

– Hensikten er å få medarbeidere som utvikler seg. Mange medarbeidere ønsker å bli sett og få tilbakemeldinger på jobben de gjør. Dette systemet er et verktøy vi kan bruke til oppfølging, sier assisterende HR-direktør i Telenor Øystein Bakken til avisen.

– Kontroll og overvåking
Bedrifter som Aller Media, Schibsted, Coca-Cola Norge, Statoil og Posten er blant de andre norske bedriftene som også har innført systemet.

De ansatte er ikke udelt begeistret for karaktergivningen.

– Vi opplever tidvis at dette oppleves som et kontroll- og overvåkingsverktøy, sier konserntillitsvalgt for Negotia i Telenor, Bjørn André Anderssen. Han mener slike systemer kan virke demotiverende på de ansatte.

BI-professor Bård Kuvaas mener systemet fører til lite læring og at de ansatte blir bekymret for at trynefaktoren virker inn. Han viser også til at karaktersystemet er på vei ut internasjonalt, og at datagiganten Microsoft nylig avviklet ordningen.

– Brukt for å bli kvitt ansatte
– Det er oppsiktsvekkende at Telenor innfører dette nå. Det dokumenterer manglende kompetanse på menneskelig psykologi hvis de tror det skal virke prestasjonsfremmende, sier Kuvaas og mener systemet i bunn og grunn dreier seg om å finne dokumentasjon for å bli kvitt ansatte.

Stavanger Aftenblad skriver fredag at mange ansatte i Statoil mener karaktersystemet brukes som straff. Det er resultatene i en undersøkelse om hvordan Statoils karaktersystem fungerer.

Straff
Over 50 prosent av de spurte sier at en dårlig karakter blir sett på og fungerer som en straff. Bare 20 prosent av de spurte mener det motsatte.

– Statoil ønsker ikke at det skal være slik, men undersøkelsen viser at ansatte mener dårlige karakterer kan ha blitt gitt som straff, for eksempel som respons på kritikk eller fordi lederen ikke liker den ansattes atferd. I dag er karakterene koblet til lønnsoppgjøret og styrer til dels hvor mye de ansatte får i lønnsøkning, sier seniorforsker Jens Røyrvik ved NTNU Samfunnsforskning. (©NTB)

Da Nokia la fram resultatet for fjerde kvartal av 2013 i går, ble det ikke oppgitt hvor mange smarte enheter av typen Lumia selskapet hadde levert i dette kvartalet. Nokia har tidligere pleid å oppgi dette i kvartalsrapporten.

Senere har også dette tallet blitt kjent. Til Wall Street Journal forteller finansdirektør i Nokia, Timo Ihamuotila, at selskapet leverte 8,2 millioner Lumia-enheter i forrige kvartal og 30 millioner i hele 2013.

Som regnskapstallene antydet, er dette betydelig lavere enn de 8,8 millioner enhetene selskapet leverte i tredje kvartal.

Tradisjonelt er fjerde kvartal det beste kvartalet i året for salg av forbrukerelektronikk. Derfor er salgssvikten egentlig større enn de rene tallene forteller.

Nokia oppgir selv at hard konkurranse er årsaken til salgssvikten. Men det at Nokia snart overlater mobildivisjonen til Microsoft har nok skapt en viss uro som har slått negativt ut på både salg og markedsføring.

Det store spørsmålet for det inneværende året er om Microsoft alene vil kunne greie å skape mer etterspørsel etter Lumia-telefonene, uten hjelp fra Nokia og dette selskapets svært så anerkjente varemerke.

Nokia kom i dag med regnskapstall for fjerde kvartal i fjor, samt foreløpige tall for 2013 totalt. Dette var trolig det siste kvartalet som selskapets Devices & Services-divisjon er med, før den blir solgt til Microsoft. I regnskapene er divisjonen oppgitt som «discontinued operations».

Som den dominerende leverandøren av Windows Phone-telefoner er tallene for regnskapstallene til denne divisjonen spesielt interessant. Nokia har tradisjonelt oppgitt også tall over hvor mange smartmobiler og ordinære mobiler selskapet har levert i kvartalet. Denne gangen er dette utelatt fra kvartalstallene. Dermed må man ty til omsetningstallene og forklaringen av disse for å kunne si noe om hvordan etterspørselen har vært.

Nettoomsetningen til Devices & Services-divisjonen i fjerde kvartal i fjor var på 2,633 milliarder euro. Dette er 29 prosent lavere enn omsetningen i samme kvartal i 2012, som var på 3,701 milliarder euro. Omsetningen har også gått ned med 5 prosent sammenlignet med i tredje kvartal i fjor, fra 2,758 milliarder euro.

Dette betyr altså at en reduksjon i Nokias omsetning av mobiltelefoner totalt.

Nokia forklarer at nedgangen fra fjerde kvartal i 2012 til fjerde kvartal i 2013 primært skyldes lavere nettosalg av mobiltelefonen, og noe mindre grad lavere nettosalg av smarte enheter. Nokia har som kjent også lansert et nettbrett i fjor.

Forklaringen
– Vårt nettoomsetning av mobiltelefoner ble påvirket av konkurransepreget markedsdynamikk, inkludert intens smartmobilkonkurranse ved stadig lavere prisnivåer og intens konkurranse ved det nederste prisnivået for vår produktportefølje. Nettoomsetningen av våre smarte enheter ble berørt av konkurransepreget markedsdynamikk, inkludert sterkt momentum for de konkurrerende smartmobil-plattformene, i tillegg til overgangen fra Symbian-produkter til Lumia-produkter, skriver Nokia.

Videre forteller selskapet at selskapet totalt sett leverte færre mobiltelefoner i forrige kvartal enn i samme kvartal i 2012. Men leveransene av smarte enhet var høyere enn for et år siden.

Derimot leverte selskapet færre smartmobiler i fjerde kvartal i fjor enn i tredje kvartal, mens salget av enklere mobiler var høyere enn i tredje kvartal.

Det betyr etter alt å dømme at Nokia leverte færre enn 8,8 millioner smarte enheter og flere enn 55,8 millioner andre mobiltelefoner – noe som er tallene fra tredje kvartal – i fjorårets fjerde kvartal.

På grunn av julehandelen er fjerde kvartal ofte det beste kvartalet til selskapet som selger forbrukerelektronikk. Det har ikke slått til for Nokias mobildivisjonen i fjor, noe som også gjenspeiles i driftsresultatet for divisjonen.

Men divisjonen leverte et overskudd på 97 millioner euro i fjerde kvartal i 2012, ble resultatet i samme kvartal i fjor et underskudd på 198 millioner euro. Dette også større enn underskuddet i tredje kvartal på 145 millioner euro. Det er dog verdt å merke seg at verken omsetningstall eller driftsresultatet som nå er oppgitt for «discontinued operations» i tredje kvartal, er identiske med det Nokia oppga for Devices & Services-divisjonen i høst. Da ble det oppgitt en nettoomsetning på 2,898 milliarder euro og et driftsresultat på -86 millioner euro. Det er noe uklart hvorfor tallene ikke er de samme, siden Nokia opplyser at bortimot hele Devices & Service-virksomheten er oppgitt som «discontinued operations».

De totale, foreløpig tallene for Nokia mobilvirksomhet i 2013 forteller om en nettoomsetning på 10,735 milliarder euro, en nedgang på 29 prosent. Driftsresultatene er likevel bedre, 590 millioner euro i underskudd i stedet for 1,479 milliarder euro i underskudd.

Resten av Nokia
Nokia vil etter salget av Devices & Services-divisjonen bestå av tre divisjoner, Nokia Solutions and Networks (NSN), kartdivisjonen HERE og Advanced Technologies. Alle disse divisjonene leverte en positiv driftsmargin i siste kvartal i fjor. Bortsett fra HERE er driftsresultatet positivt for to av de tre divisjonene. HERE endte opp med et driftsresultat på -154 millioner euro.

De tre avdelingen, oppgitt som «continuing operations» i resultatet, omsatte for 3,476 milliarder euro i fjerde kvartal. Dette er en økning på 18 prosent fra tredje kvartal, men en nedgang på 31 prosent sammenlignet med fjerde kvartal i 2012. Omsetningen i hele 2013 var på 12,709 milliarder euro, en nedgang på 17 prosent fra 2012.

Driftsmarginen var i fjerde kvartal i fjor på 274 millioner euro, 5 prosent høyere enn i tredje kvartal, men 17 prosent lavere enn i fjerde kvartal i 2012. Derimot var driftsmarginen for hele 2013 faktisk 26 prosent høyere en i 2012, 1,436 milliarder euro sammenlignet med 1,142 milliarder euro.

Av 2014 venter Nokia blant annet 13 prosent høyere omsetning innen Advanced Technologies fordi Microsoft i større grad enn tidligere skal lisensiere Nokias patenter. For NSN ventes en driftsmargin innen den øvre delen av området 5 og 10 prosent.

Nokia venter derimot at langsiktige investeringer som skal gi bedre vekstmuligheter vil føre gi en negativ effekt på driftsmarginen til HERE-divisjonen i 2014.

KOMMENTAR: Jeg misunner ikke de 19.000 som jobber i Nav. De har en viktig jobb: Etaten forvalter en tredjedel av statsbudsjettet, sørger for at pensjonister, trygdede og sykemeldte får sin inntekt og at «velferdssamfunnet» faktisk fungerer som vi har bestemt at det skal fungere.

Men de har dessverre ikke hensiktsmessige verktøy til å gjøre jobben.

IT-systemene til Nav kan beskrives som en stinkende suppe: Et lappeteppe av fagsystemer som i liten grad snakker med hverandre, og som gjør at saksbehandlerne må bruke særdeles mye tid på å legge inn informasjon i flere systemer. Situasjonen er den at IT-systemene faktisk gjør at Nav ikke har vært i stand til å igangsette vedtatte og viktige sosialpolitiske reformer. Informasjon går tapt og dobbeltarbeidet er formidabelt.

For å bøte på dette har Nav fått tilsagn på 3,3 milliarder kroner for å modernisere hele IT-regimet.

Som digi.no har meldt tidligere, og som VG slår opp på forsiden torsdag, har dette vært mislykket. «Moderniseringsprogrammet», som skulle ta Nav fra kaos til effektiv kontroll ble lagt ned i fjor høst. Utad sa Nav nesten ingen ting. Vi i digi.no forsøkte å få innsyn i moderniseringsprosessen. Det ble en utmattende affære for en liten redaksjon: Konkrete spørsmål ble besvart med bomull. Da vi ba om innsyn i kontrakter fikk vi vite at de bare kunne sendes som papir – filene var for store til å sendes elektronisk og Dropbox hadde de ikke hørt om. Vi måtte kaste kortene.

Nattesøvnen til ansvarlig statsråd, Robert Eriksson, burde få seg en alvorlig knekk de neste ukene. Det er tvingende nødvendig at Navs ansatte får gode IT-verktøy. Ellers vil de ikke kunne gjøre jobben sin. Dessuten står man i fare for å betale det hvite ut av øyet for å holde gamle, men helt kritiske, løsninger gående. Dette er systemer som krever kompetanse som på sikt vil forsvinne. Systemene er heller ikke egnet for å delta i den helt nødvendige digitaliseringen av offentlig sektor,

Dessuten: Lappetepper har en tendens til å gå opp i sømmene.

Den kanskje viktigste ingrediensen i NAVs IT-suppe heter InfoTrygd. Det er et system som ble laget på 1970-tallet. Om dette systemet skulle kollapse eller gå ned, som var tilfellet for Altinn, vil det få alvorlige konsekvenser for store grupper av det norske folk. Det nå avviklede «moderniseringsprogrammet» skulle løse dette problemet.

Men bare dager etter at prosjektet faktisk leverte grunnmuren som skulle erstatte det antikvariske systemet, fikk de ansatte beskjed om at det var over – og at de kunne få andre oppgaver i etaten. Innleide konsulenter ble kastet på dør. Utviklingsarbeidet stoppet opp.

Hvorfor kom denne beslutningen? I VG har de lykkes med å få Nav til å innrømme at det var Accenture som ga rådet til ledelsen i Nav. Accenture er tungt inne som både leverandør og rådgiver i etaten. Selskapet, som ikke gir noen kommentarer om sine kundeforhold, bygget blant annet løsningen for pensjon i Nav (Pesys). Men de hadde en beskjeden rolle i moderniseringsarbeidet: Dette skulle Nav klare selv, gjennom å være sin egen systemintegrator. Hovedleverandøren av kompetanse og teknologi ble Steria.

Mye tyder på at den avdelingen som skulle modernisere systemene, «Moderniseringsprogrammet», møtte betydelig intern motstand. I fjor kunne digi.no fortelle om en «limerick» som en IT-leder leste opp under en samling i fjor høst:

«Nav skulle modernisere
Og gikk over bekken etter flere
Det gikk ikke bra
Og Joakim sa
Dere kan jo faen ikke levere!»

Bare dager etter at en leder i Nav hetset sine kollegaer ble det kjent at programmet ble lagt brakk etter å ha brukt 700 millioner kroner. De fem linjene sier mye om utfordringene moderniseringsprogrammet faktisk hadde, og de reiser spørsmålet om det overhodet var mulig for dette programmet å lykkes.

Begrunnelsen for at man la ned moderniseringsprogrammet var frykt for at man ikke ville bli ferdig til innføringen av en ny uføre-reform i 2015. I stedet for å bygge opp et helt nytt system, som skulle erstatte Infotrygd og en rekke andre gamle systemer, valgte man å stoppe arbeidet på grunn av tidspress for å innfri reformen.

Nav bestemte seg for å bygge et nytt system for håndtering av uføre-reformen på basis av Accenture sitt system for pensjon. Grovt sagt: Arbeidet ble flyttet fra et program hvor leverandøren Steria var tungt inne og over til konsulenter som får lønn fra Accenture. Etter råd fra nettopp Accenture.

Toppsjef i Nav, Joakim Lystad, toer sine hender i VG: «Parallelt med at vi vurderte løsninger for moderniseringsarbeidet vårt, hadde vi både en intern og en ekstern revisjon som sikret at våre endelige beslutninger ble uavhengige av Accentures egeninteresser».

De som foretok den eksterne revisjonen er selskapet A-2 AS. Men det VG kanskje ikke vet, og som Nav-direktøren ikke sier er at A2 eies og drives av en lang rekke tidligere Accenture-partnere. Hvor uavhengige er de? Vi vet ikke, men spørsmålet bør stilles.

Hva som er igjen av moderniseringsarbeidet er ikke godt å si – men det kan fort ende opp som et mareritt med galopperende kostnader.

Hele moderniseringen av Nav bør settes under et intenst offentlig søkelys. Dette angår ikke bare IT-bransjen men hele samfunnet. Den stinkende IT-suppen i Nav må snart spises. Det er bare å begynne spisingen – suppen blir dårligere og dårligere for hver dag som går.

Lenovo bekrefter i en pressemelding at de har inngått en avtale om å kjøpe IBMs virksomhet innen x86-servere.

Lenovo betaler 2,3 milliarder dollar: 2 milliarder kontant og resten i Lenovo-aksjer.

Aldri før har noe kinesisk selskap gjort et så stort oppkjøp i et annet land.

Oppkjøpet omfatter System x, bladserversystemene BladeCenter og Flex System, x86-baserte Flex-systemer, samt serverfamiliene NeXtScale og iDataPlex.

IBMs maskinvareavdeling beholder stormaskinene System z, servere basert på Power-prosessorer, også Flex, samt lagringssystemer og dedikerte servere som PureApplication og PureData.

Salget får ingen innvirkning på IBMs satsing på programvare for x86-plattformer, heter det.

Avtalen omfatter et «strategisk forhold» mellom Lenovo og IBM innen globalt videresalg av utvalgte IBM lagringsprodukter, blant dem Storwise, samt visse typer spesialisert programvare.

Kunder forsikres at IBM vil over en lengre periode besørge vedlikehold for produkter som omfattes av oppkjøpet.

Oppkjøpet tilfører Lenovo en årlig omsetning på rundt 4,6 milliarder dollar.

7 500 IBM-ansatte, blant annet der IBM i dag framstiller sine x86-servere, det vil si Raleigh i USA, Shanghai og Shenzhen i Kina, og Taipei i Taiwan, ventes å tilbys å fortsette å arbeide for Lenovo.

Toppsjef Yang Yuanqing i Lenovo sier han håper å kunne gjøre for servere det Lenovo fikk til da de overtok IBMs pc-avdeling i 2005: Få til langsiktig vekst og lønnsomhet.

IBM forklarer at avhendingen vil gjøre det mulig for dem å fokusere på vekstområder som kognitiv databehandling, big data og nettskyen.

At IBM beholder det dedikerte maskineriet, tyder på at de tenker på samme vis som Oracle: Der er man også i ferd med å avvikle x86-satsingen, bortsett fra servere spesielt laget for å forhåndslastes med databaseverktøy er bestemte applikasjoner.

Amerikansk sikkerhetsfobi kan hindre at avtalen gjennomføres i sin nåværende form.

Da Lenovo kjøpte IBMs pc-virksomhet i 2005, krevde amerikanske myndigheter at alle Lenovo-ansatte måtte plasseres slik at de var fysisk avskåret fra kontakt med sikkerhetsfølsom virksomhet i IBM. Flere hundre måtte for eksempel flyttes ut av IBMs område i Raleigh.

Store eller viktige utenlandske oppkjøp av amerikanske bedrifter må godkjennes av Committee on Foreign Investment in the United States (CFIUS). Dette organet består av ledere for flere føderale instanser, blant dem departementet for handel, forsvar, innenriks sikkerhet, justis, og utenriks. Det ledes av finansministeren.

Flere eksperter sier til Bloomberg at CFIUS opplagt vil måtte interesser seg for Lenovos oppkjøp av IBMs x86-serveravdeling.

CFIUS kan være opptatt av tilgangen oppkjøpet gir Lenovo til IBM-servere innen kritisk infrastruktur og offentlig virksomhet. En annen grunn til bekymring er om IBM-servere framstilles nær militære anlegg eller tilsvarende følsom offentlig virksomhet.

Saksgangen er at CFIUS har 30 dager på seg til å godkjenne et utenlandsk oppkjøp. Dersom de ikke vil gi en godkjennelse innen den fristen, må de iverksette en granskning. En slik granskning kan ikke vare mer enn 45 dager. Den kan inneholde krav til oppkjøpet: Forhandlinger om disse kravene kan erfaringsmessig ta opptil flere måneder. Det var blant annet tilfelle da Kinas største olje- og gasselskap, Cnooc, i fjor avtalte å overta den amerikanske virksomheten til kanadiske Nexen. CFIUS godtok oppkjøpet til slutt.