Office 2016 kommer senere i år

Vi fikk allerede sett glimt av berøringssentriske Office på Windows 10-presentasjonen på onsdag.

Nå avslører Microsoft ytterligere detaljer om både denne – og neste – versjonen av programvarepakken.

Berørings-Office kommer altså til å være en del av Windows 10, og vil skaleres til å passe alle typer skjermer, fra smartmobiler til gigantiske Surface Hub, skriver Microsoft på bloggen sin. Pakken inneholder Word, Excel, PowerPoint, OneNote og Outlook.

Samtlige disse appene vil være forhåndsinstallerte på Windows 10 for mobiler, og vil være tilgjengelige til nedlastning fra Windows Store for andre enheter. En testversjon for de som tester Windows 10 allerede skal legges ut i løpet av de kommende ukene.


Outlook både på desktop og mobil.

Microsoft er åpenbart fornøyde med de berøringsentriske applikasjonene, og påpeker hvor rik funksjonaliteten blir. Blant annet Outlook får nye berøringskontroller og innebygd Word-motor som lar brukerne skape rikere eposter, og det loves at vi ikke kommer til å savne tastaturet når vi jobber med Excel-regneark.

Insights for Office-funksjonen er også bygget inn i Word og henter inn ressurser fra nettet om man skulle vært interessert i mer informasjon.

I det samme blogg-innlegget kommer det en bekreftelse mange har ventet på: Nemlig at den neste fullverdige versjonen av Office, kalt Office 2016, kommer i løpet av andre halvdel av 2015.


Word på to skjermer.

Det er altså tre år siden den forrige versjonen, Office 2013. Den ble lansert i 2012. Utviklingen ser altså ut til å følge tradisjonen med tre år mellom hovedversjoner.

Det er ikke klart hvilke funksjoner Office 2016 vil bringe med seg. Microsoft skriver at denne nye utgaven vil være best tilpasset tradisjonelle brukere med mus og tastatur, og det er litt uavklart hvilket forhold berørings-Office og Office 2016 kommer til å ha til hverandre.

Ice tier om nye frekvenser

Neste år har mobiloperatøren Ice mulighet til å sikre seg verdifulle frekvenser i 900 MHz-båndet, men selskapet snakker ikke høyt om det er aktuelt å delta i jakten.

Dette er et frekvensbånd med store rekkevidde og dermed lønnsom for distribusjon av datatrafikk i mobilnettet.

Størstedelen av båndet har Telenor og Netcom lisens på i dag.
Lisensene utløper i 2017, og nå forbereder Nkom lisensauksjon på til sammen 2 x 20 MHz.

900 er nerven
For de etablerte operatørene er 900 MHz selve nerven i 2G-nettet og delvis i 3G.
For nykommeren Ice er det kun snakk om ren mobildata på LTE-teknologi, der mobilsamtalene vil kjøres på såkalt Voice over LTE, VoLTE.

Derfor er dette båndet nyttig for Ice, rent teknisk.

– Hvilke mål har selskapet for 900 MHz?
– Vi kan ikke kommentere hvilke planer vi har for eventuell deltakelse i en lisensauksjon. Men det er åpenbart at frekvenser er en verdifull naturressurs i tiden som kommer, sier administrerende direktør Eivind Helgaker.

– Har dere kapital til å legge inn bud?
– Vi kan ikke kommentere det, heller. Akkurat nå konsentrerer vi oss om å legge om den mobile bredbåndsteknologien fra CDMA til LTE. Deretter får vi se om det er interessant med mer spektrum.

Få kunder
Ice sikret seg andeler i både 800, 900 og 1800 MHz-båndene under frekvensauksjonen i 2013. Spørsmålet er om selskapet trenger mer.

– Med tanke på antall kunder vi har i dag, så har vi mye frekvensressurser, sier Helgaker.

Ice skal bli «den tredje» mobiloperatøren med eget nett, i konkurranse med Telenor og Netcom. Med andre ord er målet å få langt flere kunder enn dagens brukere av Ice-rutere.

– Tiden vil vise om vi ønsker å investere mer. Det har ligget i kortene at 900-lisensene går ut på tid og skal ut på auksjon.

Han har også fulgt med den ekstra blokken i 1800 MHz-båndet som ikke gikk under hammeren i auksjonen for et drøyt år siden.

Om det er interessant?

– Frekvenser er viktig. Vi få se etter hvert hvilke planer vi har for nye frekvenser, sier Ice-sjefen.

Sp vil dele Telenor i to

Oslo (NTB): Senterpartiet foreslår at Telenor deles i et skandinavisk og et internasjonalt selskap. Sp mener staten må beholde kontrollen over de viktigste delene av infrastrukturen i Norge.

Mens den blåblå regjeringen ønsker å selge deler av statens aksjer i Telenor, ønsker Sp at staten skal beholde sin eierandel i en skandinavisk del av selskapet, skriver Klassekampen.

– Sp ser at Telenor besitter samfunnskritisk infrastruktur. Det mener vi at vi bør sikre en bedre kontroll over, sier Geir Pollestad, Sps leder av næringskomiteen på Stortinget.

Pollestad mener at det ikke er noen grunn til at den norske staten skal eie teleselskaper i Asia.

– Vi ser at det å splitte Telenor Norge ut fra Telenor Sverige og Danmark kan være ugunstig for norske forbrukere, så derfor ønsker vi å holde det på skandinavisk nivå, sier han.


Sps leder av næringskomiteen på Stortinget, Geir Pollestad.

Pollestad mener at Telenors utenlandsvirksomhet kan gå på egen kjøl.

– Vi ønsker ikke en situasjon der det svært attraktive norske markedet finansierer mindre gunstige investeringer i andre land, sier han.

Aps næringspolitiske talsperson Else-May Botten mener forslaget fra Sp har mye for seg, og vil ta det opp i Aps stortingsgruppe. Høyres representant i næringskomiteen, Frank Bakke-Jensen, er mer lunken.

Næringskomiteen skal legge fram sin innstilling til regjeringens planer om nedsalg 29. januar. Stortingsmeldingen om statlig eierskap skal behandles i Stortinget 3. februar. (©NTB)

– Blir ikke null roamingavgifter

Davos (NTB): Roamingratene skal bli enda bedre, sier Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas, men kan ikke love null påslag for gjesting i utlandet.

– Nei, jeg kan ikke love null roamingavgift, men jeg kan love bedre og bedre pakker, sier han.

– Null roaming er ikke så lett, for det er store kostnader i nettverkene når vi reiser. Vil du ha med deg de samme tingene via nettverkene som du er vant til hjemme, blir det et påslag, sier Telenor-sjefen, som selv er på besøk i utlandet – på Verdens økonomiske forum i Davos.

EU jobber for å få vekk påslagene for gjesting når man bruker mobilen i Europa. Men teleselskapenes utgifter må dekkes inn, sier Baksaas og mener en politisk satt nullavgift vil dukke opp på mobilregninga på andre måter.

Men han understreker at gjestepåslaget ikke bør være for høyt. Forbrukerrådet har kalt roamingavgiftene en melkeku for teleselskapene.

– Men i Telenor ser du nå dag-rater i utlandet som egentlig ikke er mer enn en kopp kaffe, sier Baksaas. (©NTB)

Våre venner bakteriene

Av Stine Indrelid, stipendiat ved Sykehuset i Østfold, doktorgradsstudent ved Institutt for Kjemi, Bioteknologi og matvitenskap, NMBU

Når avisene skriver at «superbakterier truer millioner» og «80 millioner bakterier i ett kyss» er det er det lett å tenke at alle bakterier er ondskapsfulle små kryp som er ute etter å stikke kjepper i hjulene for deg. Heldigvis er ikke det sant.

Sannheten er at vi hverken kan eller bør unngå å stifte bekjentskap med bakterier. Vi er faktisk avhengig av et godt og gjensidig forhold til bakterier for å ha en god helse. Når vi stresser rundt i hverdagen har vi en armé av små hjelpere som følger oss der vi går.  

Disse vennlige, såkalte «kommensale» bakteriene hjelper oss å fordøye deler av maten som vi ikke selv kan fordøye, de produserer vitaminer som vi trenger for å leve og de beskytter oss mot angrep fra mindre vennligstilte mikrober. Når du spiser en appelsin hjelper 1014 (100 billioner!) små venner i tarmen din deg med å bryte ned fiber. Det er ti ganger så mange celler som du har i din egen kropp, det! 

Venner for livet

Vennskapet med tarmbakteriene dine er livslangt. Barnetarmen koloniseres av bakterier raskt etter fødselen. Spebarn som er forløst ved keisersnitt utvikler en annen sammensetning av bakterier i tarmen enn barn som er født på den gammeldagse måten, antagelig fordi de ikke får med seg mors bakterier fra fødselskanalen. Disse barna ser også ut til oftere enn andre barn å utvikle blant annet astma, barneleddgikt, inflammatorisk tarmsykdom og leukemi senere i livet.

Men også bakterier fra omgivelsene våre er viktig for en god helse. Dersom du vokser opp i et høyinntektsland, i et urbant miljø, har få søsken, og lite kontakt med dyr, har du også lite kontakt med bakterier i forhold til en jordbruker fra en storfamilie i et utviklingsland.

Man kunne tenke seg at denne jordbrukeren som er mer utsatt for infeksjonssykdommer og har behov for et sterkt immunforsvar også har flere sykdommer som skyldes overdrevet immunologisk respons, som for eksempel allergier, men forskning viser at dette ikke er tilfellet.Jordbrukerens immunforsvar håndterer slike infeksjoner effektivt, men avslutter responsen når trusselen er bekjempet.

I kontrast til dette går mange i høyinntektsland rundt med lavgradige betennelsestilstander, tilsynelatende uten å være utsatt for infeksjon. Dette øker ikke bare risikoen for å utvikle kroniske inflammasjonssykdommer, men også hjerte- og karsykdommer, og kan ifølge enkelte studier være en pekepinn for senere utvikling av depresjon.

Samtidig som vi i Norge siden 1950-tallet har hatt en kraftig reduksjon i en rekke infeksjonssykdommer som tidligere var vanlige, blir flere syke av såkalte atopiske og autoimmune sykdommer. Dette er sykdommer som kjennetegnes av en overdrevet og feilregulert immunrespons. Hygienehypotesen hevder at det å bli utsatt for bakterier i barneårene kan gi en viktig beskyttelse mot slike sykdommer senere i livet.

Gamle venner er gode venner

Venner er noen vi deler historie med, og mennesket deler sin utviklingshistorie med bakteriene. Kanskje kan dette forklare hvorfor vi også har utviklet et avhengighetsforhold til dem. «Gamle venner-hypotesen» legger vekt på nettopp dette lange samlivet.

Vi har oppstått fra, og er omgitt av, encellede organismer. Immunsystemet har altså gjennom alle tider vært nødt til å tolerere en stor mengde bakterier.

Noen fordi de er en del av den viktige kommensale mikrobiotaen, andre fordi vi ikke klarer å bli kvitt dem slik at det ikke har noen hensikt å gå omkring i konstant alarmberedskap. Litt som den slitsomme vennen som alltid kommer uinvitert til fest. Det er best å ignorere ham, man blir ikke kvitt ham likevel.

Etter hvert har slike bakterier gått fra å være uunngåelige til å være uunnværlige for å regulere immunrespons og for å sette opp ett slags «bakgrunnsnivå» for hva vi skal tåle av bakterielle stimuli før vi må reagere.  Vi er rett og slett blitt avhengige av dem.

Det er viktig å ta vare på gamle venner

Gamle venner gjør oss altså friskere og beskytter oss mot oss selv, og andre som vil oss vondt. Og hva slags takk får de for det? Vi skrubber dem bort med såpe, sprayer dem med antibac og hiver innpå antibiotika som aldri før. Det er viktig å være klar over at desinfiserende midler og antibiotika ikke skiller mellom bakteriene vi trenger og de som kan gjøre oss syke. Når vi tar knekken på bakteriene som naturlig skal være i og på oss er vi også mer utsatt for å rekoloniseres av bakterier vi helst ikke vil ha der.

Bør vi slutte å vaske hendene? Selvfølgelig ikke. Normal håndhygiene er viktig. Det hindrer spredning av infeksjonssykdommer, som var den viktigste dødsårsaken her i landet til langt ut på 1900-tallet, og det gjør at vi kan redusere bruk av antibiotika og dermed også utvikling og spredning av antibiotikaresistens.

Det vi bør begrense er ukritisk bruk av antibakterielle midler. Vi bør la barna våre leke med andre barn, vi bør tillate at de blir skitne. Og når poden sitter med en god spade jord i munnen eller tenåringsdatteren utveksler 80 millioner bakterier med nabogutten, skal vi kanskje se en annen vei og tenke at de bare trener immunforsvaret sitt.  

Denne artikkelen er først gang publisert i Aftenposten.

Å fusjonere eller ikke å fusjonere

Nylig skrev jeg at 2015 vil bli en markering av en utdanningssektor i endring. I prosessen med SAKS (samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon, sammenslåing) ligger det en klar forventning om å redusere antallet høyere utdanningsinstitusjoner. Viktige avklaringer ved NTNU nærmer seg med stormskritt.

I forrige uke gikk den interne høringsfristen ut ved NTNU og nå foreligger det uttalelser fra de ulike fakultetene om hvordan de stiller seg til eventuelle fusjoner. I slutten av måneden venter styrebehandling og et sannsynlig endelig vedtak for de nærmeste årene.

I den siste tiden har det vært et økende engasjement blant ansatte og studenter ved NTNU. Selv om det oppleves som seint i prosessen, er det viktig å sikre at alle argumentene er kjent og at alle har hatt muligheten til å uttrykke hva de mener.

Mange er opptatt av at fusjoner ikke gir bedre organisasjoner. Det vises både til sykehus- og kommunefusjoner som har gått galt. Samtidig vet vi at en situasjon med over 200 sykehus (inkl.sykestuer/klinikker) og nesten 750 kommuner som vi hadde i årene etter andre verdenskrig, ville vært både uhensiktsmessig og lite forsvarlig i dag. Det er aldri et enten eller.

 

SAKS-prosessen har også vist det store engasjementet i samfunnet for hva som vil være de beste løsningene for de ulike universitetene og høgskolene. Både næringslivet, offentlig sektor, politikere og andre har engasjert seg i fusjonsdiskusjonene. Det er få som mener at dette angår bare vi som er ansatt eller er studenter.

Jeg tror at dette også gjenspeiler den endrete posisjonen til universitetene i samfunnet. I særlig grad gjelder det forventningene til forskning og nyskaping ved universitetene. Fra å være institusjoner hvor forskningen delvis levde sitt eget liv i periferien av næringsliv, myndigheter, helsetjeneste og andre samfunnsaktører, er det i dag langt større samhandling mellom sektorene, og økte krav til relevans av forskningen. Høyere utdanning og forskning oppleves som mer avgjørende for fortsatt økonomisk vekst og bærekraftig samfunnsutvikling.

Derfor er det naturlig at samfunnet er langt mer opptatt i dag enn tidligere av hvordan vi forvalter ressursene, hvordan vi organiserer driften, hvordan vi hevder oss internasjonalt, hvordan vi leder institusjonene og hvordan vi forvalter samfunnsoppdraget. Vi kan selvfølgelig fortsatt med frimodighet fremme egenarten til universitetene, men det blir vanskeligere å hevde at samfunnet ikke bør ha en sterk stemme i viktige veivalg.

I forrige uke var jeg også på Trøndelagsmøtet – en sentral møteplass for beslutningstakere i trøndelagsfylkene. Det var slående hvor sterk interesse og engasjement det var for NTNU i de ulike sesjonene og i de uformelle samtalene. Selvfølgelig skal vi være glad for det økte engasjementet i samfunnet for høyere utdanning.

Høringsuttalelsen fra Det medisinske fakultet om SAKS presiserer at det finnes mange motforestillinger mot fusjoner, men at fakultetet likevel ønsker en sammenslåing med Høgskolen i Sør-Trøndelag (HiST):

«En sammenslåing med HiST er viktig for å sikre samspill og samhandling mellom helseutdanningene, men vil også bidra til å sikre det gode samarbeidet med helseforetaket. Det er et sterkt ønske fra St. Olavs Hospital om at HiST og NTNU blir slått sammen for å bidra til best mulig helsepersonell i fremtiden. Et sammenslått NTNU med HiST vil også bidra til å sikre realiseringen av en felles universitetscampus i Trondheim».

Et av alternativene er en sammenslåing som inkluderer i tillegg høyskolene i Ålesund, Gjøvik og Narvik, og det kommenteres slik: «Det viktigste med en sammenslåing med andre teknologisk rettede høyskoler er å sikre NTNUs ledende rolle innen teknologiutdanningene. Høyskolene i Gjøvik, Narvik og Ålesund har alle et tett samarbeid med industriklynger som er viktige for NTNUs posisjon. Det kan også bidra til å sikre studentrekruttering og fremme merkevaren NTNU».

Det er utfordrende i diskusjonene om fusjoner å se hva som er best for institusjonene og samfunnet i et lengre tidsperspektiv. Vi som arbeider med helseutdanningene skal også tenke på hva som er best for de som er avhengige av helsetjenesten.

Jeg er glad for at vi ved Det medisinske fakultet er åpne for fusjoner og tettere samarbeid med andre helseutdanninger. Det viser at et sterkt forskningsfakultet føler seg trygg på egen posisjon og prestasjoner, og at vi er opptatt av hva som vil bli best for pasientene og befolkningen.

Jeg er selvfølgelig spent på den videre prosessen ved NTNU og ved de andre høyere utdanningsinstitusjonene. Regjeringen har utfordret sektoren om at vi trenger færre institusjoner for å sikre kvaliteten i høyere utdanning. Jeg håper uansett resultat at konklusjonen i ettertid vil være at NTNU har vist seg som en institusjon som tok samfunnsansvaret på alvor og lot kortsiktige vurderinger vike til fordel for hva som vil bli best på sikt for NTNU og samfunnet.

Hjernene våre kan reagere ulikt på musikk

Det påstås at komponistene Mozart og Beethoven hadde evnen.

De kunne høre en enslig tone og vite nøyaktig hvor i notesystemet den befant seg. De fleste av oss klarer ikke det, vi trenger for eksempel en G eller C for å plassere tonen. Det kalles relativt gehør.

Musikkgeniene har absolutt gehør, det motsatte av å være tonedøv.

Nå viser det seg at ulike områder i hjernen deres snakker sammen.

Sammenlignet musikere

Sveitsiske forskere sammenlignet 26 musikere som var omtrent like dyktige og hadde drevet like mye med musikk for å finne ut hvordan hjernene til dem med absolutt gehør og relativt gehør jobber.

Musikere har oftere absolutt gehør enn folk flest. Du kan være en god musiker uten å ha evnen, men det kan være en fordel dersom du skal jobbe med musikk.

For å finne ut hvem som hadde absolutt gehør, fikk musikerne lytte til ulike toner og skrive ned hvilke toner det var.

Deretter festet forskerne elektroder på hodene til alle deltakerne og ba dem om å slappe av. Så målte de hjerneaktiviteten til de to gruppene gjennom EEG.

EEG registrerer elektriske impulser som oppstår i hjernebarken. Elektriske nerveimpulser sender beskjeder til andre deler av hjernen, ifølge Norsk Helseinformatikk.

Effektiv informasjonsutveksling

Signalene viste en kobling mellom ulike deler av hjernen hos dem med absolutt gehør, selv om de ikke utførte noen lytteoppgaver.

Sammenkoblingen var mellom den øvre frontallappen og områder som ligger på sidene i hjernen, ovenfor ørene.

Frontallappen er knyttet til hukommelse, den som gjør at vi husker en sang vi en gang har lært, mens de andre er knyttet til umiddelbar kategorisering av lyder, på samme måte som vi sorterer språklyder i en samtale.

Koblingen tyder på at musikerne med absolutt gehør raskt klarer både å kategorisere lyden og knytte lyden til et minne.

– Denne koblingen sørger for en særlig effektiv informasjonsutveksling mellom de to hjernedelene, forklarer forsker Stefan Elmer i en pressemelding.

Vil hjelpe eldre med hørselen

Nå er det riktignok sådd tvil om hvor mye hjernemålinger kan si om ulike egenskaper hos mennesker. Men de sveitsiske forskerne tror at den nye kunnskapen i hvert fall kan hjelpe eldre med å trene opp hørselen, og være nyttig for å utvikle høreapparater.

Absolutt gehør kan være delvis genetisk, men mye tyder på at gehøret også kan læres.

De som snakker språk som legger stor vekt på tonefallet i ordene, har i snitt bedre gehør enn andre. For eksempel kan et ord på kinesisk få helt forskjellig mening om det uttales i et annet toneleie.

Referanse:

Stefan Elmer m.fl: Bridging the gap between perceptual and cognitive perspectives on absolute pitch. The Journal of Neuroscience 35(1), 7. januar 2015. Sammendrag.

Tar ikke medarbeiderundersøkelser på alvor

– Mange bedrifter gjennomfører undersøkelsene mest for syns skyld, sier professor i arbeids- og organisasjonspsykologi ved UiO Thomas Hoff.

Hoff har skrevet boken Medarbeiderundersøkelser – en praktisk håndbok, der han og kollega Jon Anders Lone legger fram det de mener er nøkkelen til et godt arbeidsmiljø.

Kan redusere sykefraværet

Av alle medlemslandene i den internasjonale organisasjonen OECD, er Norge på topp i sykefravær.

Til enhver tid er nesten sju prosent av arbeidsstyrken sykemeldt, en nesten dobbelt så høy andel som i Norden forøvrig, ifølge tall fra OECD.

Hoff mener fraværet kunne vært redusert hvis norske ledere tok medarbeiderundersøkelser på alvor, men mange av dagens undersøkelser ødelegger mer enn de hjelper.

I boken tar forfatterne for seg alle fasene i slike undersøkelser og kommer med en rekke anbefalinger, både til forberedelser, gjennomføring og oppfølging.

– Jeg tror mange bedrifter gjennomfører slike undersøkelser for syns skyld. Det skal krysses av i boka. Dette er forferdelig synd, for her taper norske ledere en stor mulighet, sier Hoff.

Som forsker har han sett flere eksempler på dårlige medarbeiderunderøkelser.

– Det frustrerer meg når jeg ser HR-direktører overgi resultater til ledere som lederne ikke kan stole på. Ledere ville ikke funnet seg i det på noe annet felt, sier han.

– Måler man ikke på en skikkelig måte, er det bedre å la være å måle i det hele tatt.

De ansatte vet ikke alt

Et hovedargument i boka er at medarbeiderundersøkelser må bygge på forskningsbaserte metoder. Mange undersøkelser gjør ikke det idag, ifølge Hoff.

For eksempel legger flere til grunn at medarbeiderne selv vet hva som bør endres på arbeidsplassen deres.

– I norsk arbeidsliv har vi en mye brukt metafor: Det er den som har skoen på, som vet hvor den trykker. Men visste Nordsjødykkerne på 60- og 70-tallet hvor farlige dykkerutinene var? Visste tannpleierne som innåndet kvikksølvdamp at de hadde et risikofylt arbeidsmiljø? Nei, og slik er det i dag også, sier forskeren. 

Han mener at de ansatte ikke fullt ut er klar over risikofaktorene for høyt sykefravær eller lav produksjon, og at de vet ikke hvilke faktorer som gir positive ringvirkninger.

– Selv mener jeg at den som har skoen på, ikke er fullt ut klar over hvor den trykker. Når vi måler fenomener må vi lure det ut, uten å spørre direkte om det, sier Hoff.

Anbefaler spørreundersøkelser

Medarbeiderundersøkelser kan gjøres på flere måter. I boka anbefaler forfatterne kvanitative undersøkelser, altså spørreskjemaer som gis til de ansatte. Slik blir det mulig for alle ansatte å delta, og organisasjonen får et felles språk for å reflektere over arbeidsmiljøet.

Slike undersøkelser bidrar også til å belyse noen bestemte, sentrale aspekter ved arbeidsmiljøet.

– Vi har svært mye kunnskap om hvordan ulike sider ved arbeidsmiljøet påvirker motivasjon og helse. For eksempel vet vi mye om hva som kan gi utbrenthet, mens de ansatte selv ikke alltid vet dette. Slikt kan fanges opp gjennom spørreundersøkelser, sier Hoff.   

Noen ganger kan det imidlertid være lurt å kombinere spørreskjemaer med dybdeintervjuer, skriver forfatterne.  

Å velge verktøy med omhu

Det er ikke likegyldig hvilke spørreskjemaer man bruker. Ifølge forskerne finnes det både  styrker og svakheter ved de fire ulike verktøyene Copenhagen Psychosocial Questionnaire, QPSNordic, Norwegian Organizational Climate Measure og JDR-Monitor. 

– Disse fire er eksempler på gode undersøkelser med forskningsbaserte metoder. Hvilken man bruker, avhenger av hvilket behov man har, sier Hoff.

Han mener folk som jobber med HR selv må vurdere de ulike verktøyene.

I boka oppfordrer forfatterne ledere og HR-ansatte til å være kritiske til verktøy som tilbys av konsulentselskaper, fordi noen av dem kan ha et tvilsomt opphav.

I tillegg kan et verktøy som i utgangspunktet er bra, for eksempel QPSNordic, gi misvisende resultater hvis dataene ikke blir behandlet i tråd med faglige standarder.

De ansatte må snakke sammen

Etter at en undersøkelse er gjennomført, er det fortsatt mye som gjenstår, ifølge Thomas Hoff. I tillegg til at resultatene må tolkes på riktig måte, må de ansatte få komme med tilbakemeldinger. 

– Hvis du har resultater som er basert på en god, faglig måling, har du et godt grunnlag for en diskusjon i virksomheten, sier han.

Han mener at tilbakemeldingene er en svært viktig, men undervurdert aktivitet. Å arrangere et møte der resultatene blir diskutert, åpner opp for at undersøkelsen faktisk kan gi en effekt i virksomheten.

– På denne måten får man det beste fra to verdener. Vi får både et forskningsmessig grunnlag og vi får vite hvor skoen trykker, sier forskeren..

Koble faget med erfaringer

Hoff og Lone har forsket på arbeidsmiljø i lang tid. De siste årene har de også jobbet som konsulenter for bedrifter.   

– Ofte er det et stort gap mellom forskere som roper noe fra sitt elfenbenstårn på Blindern og virkeligheten en praktiker sitter med, sier Hoff.

– For fem år siden trodde vi at vi hadde alle svar, men konsulentarbeidet har lært oss at vi bommet stygt.

Han mener at det er en  å koble et faglig perspektiv med praktiske erfaringer.

En gullgruve

Forfatterne viser blant annet til eksempler fra Europa der sykefraværet har gått kraftig ned som følge av gode målinger og godt tiltaksarbeid.

– De faktorene som resulterer i god eller dårlig helse, er de samme faktorene som resulterer i god eller dårlig produktivitet. Derfor er medarbeiderundersøkelser en gullgruve, sier Hoff.

– De handler om grunnlaget for verdiskapning.

Leger fortviler over manglende hjelp til papirløse innvandrere

«Det kan jo ikke være opp til helsevesenet å få de [irregulære migranter] ut. Hvorfor skal legen settes i den situasjonen?»

Sitatet kommer fra en lege, intervjuet i en ny doktoravhandling om hvordan helsepersonell opplever møtet med innvandrere uten lovlig opphold, også kalt papirløse.

Innvandringspolitikken kryper inn i helsepersonells hverdag. Norske myndigheter vil ikke betale for folk som ikke har rett til å være her, og gjør livet litt vanskeligere for dem som skal dra.

Voksne uten lovlig opphold har bare rett til helsehjelp dersom tilstanden er akutt og behandling ikke kan vente. Men en slik regel er vanskelig å forholde seg til for dem som jobber i helsevesenet.

– Byråkratisk tull

«Helsehjelp som ikke kan vente» er det ingen i helsevesenet som bruker. Det er et sånt byråkratisk uttrykk som noen byråkrater har funnet på, sannsynligvis en jurist. Det er bare tull», sier en lege.

Norske leger opplever regelverket som problematisk, ifølge stipendiat Marry-Anne Karlsen ved Uni Research Rokkansenteret i Bergen. Hun har intervjuet en del av dem.

– De opplever å bli satt i en umulig situasjon, å bli pålagt å gjøre politiske vurderinger som er i strid med legeetikken som sier at de skal hjelpe alle, sier sosialantropologen.

Flere av legene var frustrerte over regelverket. Men mange av legene hun snakket med kjente ikke til regelverket, og forholdt seg derfor ikke til det. Da Karlsen viste dem regelverket, syntes de det var vanskelig å forstå.

Flere protesterer på forskrift

Vanligvis vurderer legen hvordan hun kan gi en pasient best mulig hjelp. Det innebærer å starte behandling tidlig. Da er sjansene for at det skal gå bra størst.

I møte med papirløse må hun i stedet vente til situasjonen blir så alvorlig at den blir akutt.

Ellers må hun si nei til å hjelpe. Det er konsekvensen av helseforskriften for personer uten fast opphold i Norge. Den mener Legeforeningen at strider mot legeetikken.

Forskriften skulle tydeliggjøre retten til helsehjelp, men mange mener den ikke gjorde situasjonen noe bedre. Flere organisasjoner og myndigheter protesterte da forskriften kom i 2012.

Noen forskere reagerte også på forskriften.

Hjelper uansett

Mange leger hjelper likevel, som oftest gratis.

I 2006 ble det anslått at 18 000 personer oppholder seg ulovlig i landet, ifølge en rapport fra Statistisk sentralbyrå. Tallene er imidlertid svært usikre.

Ingen vet heller hvor mange av dem som blir stående uten helsehjelp. Karlsen har ikke gjort noen omfangsundersøkelse, hun har intervjuet 50 ansatte i helsevesenet, fra sykepleiere og leger til sosialarbeidere og administrativt ansatte. I tillegg har hun fulgt 15 irregulære migranter, noen av dem helt inn på legekontoret.

Diskusjonen om helsehjelp til folk uten lovlig opphold foregår i flere land. Verdens legeforening har uttalt at myndigheter ikke skal kunne nekte pasienter rett til å motta behandling. I Spania kom det protester fra leger da myndighetene fjernet papirløses rett til helsehjelp i 2012. En norsk doktorgrad har tidligere pekt på at menneskerettighetene i praksis ikke fungerer for papirløse.

Usikre leger

Legen må gjøre sine helsefaglige vurderinger sett i forhold til pasientens oppholdsstatus. Selv om han ofte ikke vet verken om pasienten har fått endelig avslag, eller når hun skal dra. Mange blir i Norge mye lenger enn de tre ukene de har tilgang til helsehjelp. Da kan det være vanskelig for legen å nekte dem hjelp.

Han kan heller ikke sette i gang behandling som ikke kan avsluttes i landet pasienten skal returnere til. Men det er vanskelig å vite om pasienten kan få slik behandling der.

Karlsen forteller at vage regler gir stort rom for skjønn i legenes vurderinger, og at regelverket praktiseres svært ulikt. Derfor blir det ofte tilfeldig hvor mye helsehjelp de papirløse får.

– I noen tilfeller bruker helsepersonell usikkerheten til å tøye reglene for å gi mer hjelp. Men ofte er reaksjonen motsatt: De avviser alle de er usikre på fordi det er så vanskelig å tolke regelverket, sier Karlsen.

I konflikt med ledelsen

Det var bare fem av de 50 Karlsen snakket med som selv hadde tatt valget om å avvise en pasient. Langt flere hadde opplevd at ledelsen på sykehuset ikke ville betale for legehjelpen. Det var også flere allmennleger som ble møtt med avslag da de henviste videre til spesialister.

– I ett tilfelle ble det diskusjon mellom den administrative ledelsen og legene. Legene var svært ubekvemme med ikke å få behandle. De mente behandling var nødvendig, selv om det ikke var øyeblikkelig, sier Karlsen.

De færreste papirløse har råd til å betale for helsehjelpen. Dermed blir det helsepersonell og sykehus som må vurdere om de vil betale.

Manglende helsehjelp kan få store konsekvenser for den enkelte. Et annet argument som har blitt brukt for å gi helsehjelp også til mennesker uten opphold, er at helseproblemene kan gå ut over befolkningen i Norge. Migrantene kan ha smittsomme sykdommer, eller bære på traumer og være utsatt for store psykiske problemer.

Tør ikke søke hjelp

Helsepersonell har taushetsplikt. Politiet kan ikke kreve informasjon fra dem, så en person uten lovlig opphold kan trygt møte opp på legekontoret.

Mange irregulære migranter føler seg likevel utrygge. De kan bli spurt om fødselsnummer de ikke har, og er redde for at helsevesenet skal melde dem til politiet.

Mange lar derfor være å oppsøke lege, fant en annen forsker på prosjektet Karlsen er del av, PROVIR. Sosialantropolog Synnøve Bendixsen intervjuet ulovlige innvandrere om deres opplevelser i møte med det norske helsevesenet.

Skjerpet reglene

Fra 2002 skjedde det et skifte, forklarer Karlsen. Da begynte velferdstjenestene å bli dratt inn i migrasjonskontrollen. Asylsøkere med endelig avslag på søknaden mistet retten til å bo i mottak, og fikk mindre penger enn asylsøkere som fortsatt ventet på svar.

– At helsetjenesten skal ta hensyn til oppholdsstatus i behandlingen, er en form for grensekontroll. Det har en disiplinerende funksjon: Man skal oppleve seg uønsket, sier Karlsen.

Bør de ikke miste rettigheter når de har fått endelig avslag?

– Noen politikere har pekt på at det kan gjøre det mindre attraktivt å bli i Norge etter avslag. Men jeg kan ikke se at begrensninger i helsetilbudet har noe å si for om folk blir eller ikke. Mange av dem vi har snakket med blir i mange år til tross for at de ikke får behandling.

Britisk forskning antyder også at det er uklar effekt av en del innstramminger i asylpolitikken for å begrense tilstrømmingen av asylsøkere.

Hva som er norske myndigheters begrunnelse for å begrense helsehjelpen, kommer ikke klart fram i politiske dokumenter. Det konkluderte Karlsens kollega ved Universitetet i Bergen, jusprofessor Karl Harald Søvig, i en undersøkelse.

Kritikk fra FN

Helse- og omsorgsdepartementet, som har ansvar for forskriften om helsehjelp, ønsker ikke noe intervju om saken. Men statssekretær Cecilie Brein-Karlsen skriver i en generell uttalelse via e-post:

– Vi har forståelse for at dette kan være vanskelige avveininger for helsearbeidere. Hva som er helt nødvendig helsehjelp som ikke kan vente, må avgjøres ut fra en medisinskfaglig vurdering. For å tydeliggjøre hvordan dette skal forstås har departementet gitt nærmere veiledning om dette i rundskriv.

I rundskrivet om helseforskriften nevner departementet eksempler på tilstander som ikke kan vente, som alvorlige brannskader og truende psykose.

Men forsker Marry-Anne Karlsen forteller at de legene hun intervjuet som kjente til rundskrivet, ikke opplevde det som klargjørende.

FN-komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter har kritisert rundskrivet for ikke å være presist nok. Komiteen mener også at nødvendig helsehjelp bør være tilgjengelig for alle.

Politisk ledelse i helse- og omsorgsdepartementet har foreløpig ingen planer om å endre regelverket.

Les mer:

Les om prosjektet PROVIR – Provision of welfare to irregular migrants.

Avdekker svikt i internasjonalt demokrati

I hvilken grad får svake røster delta på riktig nivå i viktige, internasjonale spørsmål?

Dette spørsmålet har Andreas Nordang Uhre gransket i sitt doktorgradsprosjekt i statsvitenskap, og konklusjonen tyder på et stort, demokratisk underskudd.

I utgangspunktet flyttes stadig flere olitiske prosesser og beslutninger fra nasjonalstaten til internasjonale organisasjoner og fora. Mens prosessene i en stat som hovedregel blir styrt av folkevalgte representanter i et demokrati, kan situasjonen være annerledes på de internasjonale arenaene.

– Begrepet demokratisk underskudd beskriver situasjoner hvor beslutninger flyttes fra folkevalgte organer til organer med svakere demokratisk legitimitet, forteller Uhre, som nå er tilknyttet IRIS Samfunn.

To åpne organisasjoner

Uhre har sett på to internasjonale organisasjoner som er kjent for å være åpne og bredt inkluderende, og hvor muligheten for demokratisk påvirkning derfor burde være ekstra gode. Disse organisasjonene er FNs rammekonvensjon om klimaendringer (UNFCCC) og FNs konvensjon om biologisk mangfold (CBD).

Begge konvensjonene stammer fra FNs Verdenskonferanse i Rio de Janeiro i 1992. Her skrev 192 nasjoner under på å motarbeide menneskeskapte klimaendringer (UNFCCC) og å bevare Jordens biologiske mangfold (CBD). Flere har senere kommet til.

- Demokratiet svikter

– Konvensjonene har nedfelt at bred og representativ deltagelse fra globale uavhengige organisasjoner skal være en bærebjelke i dette arbeidet. Men dette skjer ikke, primært fordi stabil deltakelse over lang tid er enormt ressurskrevende. Det er hovedfunnet i mitt doktorgradsarbeid. Demokratiet svikter. De som blir rammet er ikke tilstrekkelig godt representert i foraene, sier Uhre.

– De burde ha hendene på rattet, men blir sittende i baksetet, sier han.

Fattige land er som hovedregel dårligere organisert enn rike. Det er derfor ikke gitt at alle land kan delta på likefot i internasjonale prosesser. Tanken er da at det globale sivilsamfunnet – det vil si ideelle organisasjoner som Greenpeace, Amnesty International og World Wildlife Foundation – kan fungere som et bindeledd mellom beslutningstakere og dem som påvirkes av beslutningene.

Dobbelt demokratisk underskudd

– Samlet sett gjør ikke organisasjonene det. Organisasjoner som Greenpeace fremmer utvilsomt det godes sak i en rekke viktige fora, men det er ikke det samme som at de som rammes av klimaendringer og tapt artsmangfold selv får målbære sine innspill, sier Uhre.

1050 av 1600 ikke-statlige organisasjoner som har deltatt som observatører på UNFCCC-toppmøter kommer fra Europa- og Nord-Amerika, mens det tilsvarende tallet for CBD er ca. 750 av 2400.

De aller fleste av observatørorganisasjonene har i tillegg bare deltatt på ett eller to toppmøter, og spiller sannsynligvis en svært begrenset politisk rolle.

– Det globale sivilsamfunnets representanter som har ressursene til å delta på regelmessig basis kommer primært fra rike land, mens de samme landene spiller hovedrollen i disse stats-sentrerte prosessene. I realiteten snakker vi derfor om et dobbelt, demokratisk underskudd, sier Uhre.

Konsekvensene av dette skal Uhre nå forske videre på, blant annet hvilke konsekvenser dette demokratiske underskuddet gir i forhold til innflytelse på beslutningene som blir tatt.

Referanse:

Andreas Nordang Uhre. On Transnational Actor Participation in Global Environmental Governance. Department of Political Science, Stockholm University, 2013. Sammendrag.