En avatar gir deg mulighet til å være en annen, i hvert fall i den digitale verden. De to- eller tredimensjonale figurene blir brukt i alt fra dataspill til virtuelle samfunn.

Likevel kan ditt egentlige jeg skinne gjennom. Det antyder en kanadisk undersøkelse blant studenter.

• Les også: Kvinnelige nettspillere later som om de er menn

99 deltakere fikk i oppgave å skape en avatar av seg selv. 209 andre deltakere skulle deretter forsøke å gjette hvilke personlighetstrekk skaperen av avataren hadde. Hver avatar ble vurdert av minst 20 personer. Disse personene ble også spurt om de ville blitt venner med personen bak avataren.

Utadvendte er mest like avataren sin

Deltakerne tok en personlighetstest basert på fem sentrale personlighetstrekk: Graden av utadvendthet, varme eller empati for andre, kontroll (pålitelighet, ryddighet), følelsesmessig stabilitet (trygg eller nevrotisk) og åpenhet for nye erfaringer.

Det viste seg at noen personlighetstrekk var lettere å gjette enn andre: Utadvendthet, varme og følelsesmessig stabilitet var lettere å finne ut av gjennom avataren enn graden av åpenhet eller kontroll.

• Les også: Er dataspilling en sykdom?

Forskerne påpeker at det kan ha vært vanskelig å signalisere for eksempel at man er lite opptatt av ryddighet og kontroll, ettersom alle klærne deltakerne kunne ikle avataren var hele og rene. Mens varme kan uttrykkes med et smil.

Vil bli venner

Avatarene stemte best overens med sin skaper dersom skaperen var utadvendt og sosial.

Skapere som var engstelige eller nevrotiske, laget derimot et bilde som var lengre unna virkeligheten. Kanskje ikke så underlig dersom man tenker at avataren skal delta i et spill og være sosial på nett. Forskerne lurer på om nevrotiske personer har større behov for å skjule sin personlighet når de skaper en avatar.

Dersom skaperen ble oppfattet som varm og empatisk, ville deltakerne oftere bli venner med skaperen.

Det å oppfatte avsenderen som «normal» gjorde også at de fikk lyst til å bli venner med vedkommende, noe som kan tyde på at man velger folk som ligner på seg selv, eller at det eksisterer normer for sosial tilpasning som kommer til uttrykk gjennom utseendet på avataren, skriver forskerne.

Liker ikke kort hår

Utseendet på figuren kunne ganske nøyaktig forutsi om deltakerne ønsket å bli venner med personen.

Mest populære var avatarer med åpne øyne, et smil, ovalt fjes, brunt hår eller ikledd en genser.

Dersom avataren hadde et nøytralt ansiktsuttrykk, svart hår, kort hår, hatt eller solbriller, var folk ikke så interesserte i vennskap.

Forskerne spekulerer på om dette kan skyldes at et smilende ansikt uttrykker vennlighet og varme, og at genseren framstår som koselig. Mens tilbehør som skjuler fjeset, som solbriller, kan framstille en person som lukket. Det svarte, korte håret kommenterer de ikke.

Ubesvarte spørsmål

Tidligere studier har også funnet en sammenheng mellom folks avatarer og personligheten deres.

Men forskerne bak den nye studien vet lite om hvorfor noen avatarer skaper et ønske om vennskap. Studien lar i det hele tatt mange spørsmål stå ubesvarte, innrømmer de. Og resultatene må leses med forbehold, ettersom personlighetstrekk bare er målt gjennom selvrapportering, og skaperne kanskje ikke tok oppgaven så seriøst siden de ikke skulle bruke avataren til å representere dem i andre sammenhenger.

• Les også: Voldelige dataspill frikjennes av forskere

Avatarene i studien var dessuten stillbilder, mens avatarer i spill ofte beveger på seg. En handlende avatar kunne gitt mer informasjon om personligheten til avsenderen.

Kvinnelige avatarer oppfattet som mer åpne

Forskerne ville i tillegg se om kjønn hadde noe å si.

Det viste seg at deltakerne oppfattet kvinnelige avatarer som mer åpne og ryddige/pålitelige. Det skal nevnes at det var flest kvinner som vurderte avatarene.

Men personen bak avataren var ikke nødvendigvis mer åpen eller ryddig, dermed var ikke oppfatninger knyttet til kjønn en god rettesnor for å gjette personlighet.

Referanse:

Fong, K., Mar, R.A. (2014). What Does My Avatar Say About Me?: Inferring Personality From Avatars. Personality and Social Psychology Bulletin, 41(2)., online 9. januar 2015. Sammendrag.

De ser nesten ut som edelstener der de ligger og glinser i rosa, grønt og gult.

I realiteten snakker vi om en gruppe encellede organismer, kalt poredyr eller foraminiferer. Fossiler fra disse dyrene ligger på havets bunn og forteller historien om klimaendringer og temperatursvingninger tusenvis av år tilbake i tid. 

Årsaken er at skallet til poredyrene, som blant annet består av kalk og sammenkittet sandkorn, blir påvirket av temperaturen i havet, saltholdigheten og havstrømmene på det tidspunktet de lever.

De fungerer med andre ord som et temperaturarkiv, ifølge stipendiat Diane Groot, som i sitt doktorgradsprosjekt har kartlagt havstrømmer og temperaturer utenfor norskekysten og Svalbard de siste 12 000 årene. 

Kan si noe om fremtidens klima

Fra forskningsfartøyet Helmer Hanssen har hun og kollegaer ved Institutt for Geologi samlet sedimentprøver fra havets bunn. Prøvene ble samlet langs den norske kontinentalsokkelen, Barentshavets vestmargin og øst i Framstredet som ligger mellom Grønland og Svalbard.

Varme havstrømmer som går nordover langs norskekysten passerer vestkysten av Svalbard før det kjøles ned av den kalde luften i Arktis. Når vannet blir kaldere synker det ned og returnerer sørover igjen øst for Grønland som undervannstrømmer. Denne sirkulasjonen er en del av et stort globalt system av havstrømmer og påvirker jordens klima.

- Ved å forstå de naturlige svingningene i havsystemene i Arktis vil vi bedre kunne forutsi hvordan dette kan påvirke fremtidens klima, forteller Groot.

Varmt atlantisk vann

Groot selv har fokusert på å rekonstruere klimaet, og ønsker ikke å spå om fremtiden.

Så hva kan da bunnprøvene og skallet fra de mikroskopiske organismene fortelle oss? 

Mengden og mangfoldet av disse organismene, samt sammensetningen av kjemikalier og isotoper i skallet, kan fortelle noe om havtemperatur, saltinnhold og strømmer. 

Groot forteller at det har vært en raskt temperaturøkning fra slutten av siste istid og inn i epoken som kalles Holocene (fra 11 500 år og frem til vår tid). Etter dette var temperaturen mer stabil og kjølig, noe som hadde med innstrålingen av den nordlige halvkule å gjøre. 

- Resultatene våre viser at det har vært en kontinuerlig innstrømning av varmt atlantisk vann til det vestlige Barentshavet de siste 11 000 årene. Styrken på denne innstrømningen har imidlertid variert. Sedimentarkiver fra de siste 3000 år viser hvordan temperaturen i det atlantiske vannet har variert, og vi ser tydelig at den moderne oppvarmingen står fram som enestående for denne tidsperioden, forteller Groot.

Varmeste på 3300 år

Oppvarmingen det siste århundret viser seg, ifølge Groot, å være det varmeste av de siste 3300 årene.

- Som tidligere studier viser også denne at det har vært en enestående oppvarming av den subarktiske regionen det siste århundret, sier hun.  

Hun forteller at den siste oppvarmingen er resultatet av en temperaturstigning og/eller en økning av de atlantiske vannmassene. 

- Begge effektene betyr større varmeøkning i den arktiske regionen, som for eksempel kan påvirke omfanget av havis, sier Groot. 

Referanse:

Diane Groot. Paleoceanography and climate of the NE North Atlantic during the Holocene. UiT Norges arktiske universitet, september 2014. 

Selv om robotene ligner på noe som kan ha ligget under juletreet, skal disse små maskinene besøke noen av jordas mest ugjestmilde steder.

De kalles Volcanobot 1 og Volcanobot 2, og er del av et forskningsprosjekt ved NASAs Jet Propulsion Laboratory (JPL).

Robotene er små nok til å komme seg ned i trange vulkanske sprekker, og undersøke steder som man før ikke har kommet til.

Ned i vulkanen

Forskere har blitt flinke til å forutsi om det vil bli et vulkanutbrudd. Alle vulkanutbruddene på Island siden 1996 har blitt varslet på grunn av jordskjelv som kommer før, men det er fortsatt svært vanskelig å gi nøyaktige varsler på akkurat når og hvordan det vil skje, i følge DSBs artikkel om vulkanutbrudd.

Det oppstår alltid sesimisk aktivitet, som små og store jordskjelv i forkant av et jordskjelv. Disse jordskjelvene har mange forskjellige signaturer, noe som kan si noe om det vil bli et vulkanutbrudd eller ikke.

Harmoniske skjelvninger oppstår når smeltet stein, magma, presser seg opp mot steinen på overflaten. De kan være sterke nok til at folk kan oppfatte det som en svak risting.

En måte å undersøke hvordan vulkaner får utbrudd på, er å lage gode datamodeller.

– Mer realistisk modeller

– Vi vet ikke akkurat hvordan vulkaner får utbrudd, sier Carolyn Parcheta til NASA, forsker ved JPL.

– Vi har modeller, men de er veldig enkle. Dette forskningsprosjektet tar sikte på å gjøre modellene mer realistiske.

Volcanobot 1 ble testet ut i mai i fjor, da den ble brukt til å kartlegge vulkansprekker ved den aktive Kilauea-vulkanen på Hawaii.

Disse sprekkene lager et nettverk av ganger og kløfter, hvor magma presser seg opp under et utbrudd. Det var ikke magma i de sprekkene som roboten undersøkte, naturlig nok.

I noen tilfeller kom roboten seg ned til 25 meters dybde ned i sprekkene. Roboten kunne ikke gå dypere, siden sikkerhetsvaieren ikke var lengre.

– For å kunne finne ut av hvordan vi skal en dag kunne forutsi jordskjelv, må vi forstå hvordan magmaen beveger seg under bakken. Dette er første gang vi har kunnet måle det med centimeter-presisjon, sier Parcheta.

Ved hjelp av robotens målinger, kunne de konstruere et 3D-kart av den store vulkansprekken.

Volcanobot 2 er en videreutvikling av Volcanobot 1, som er mindre, kraftigere og med bedre sensorer enn sin storebror.

Volcanobot 2 skal fortsette å kartlegge sprekkene ved Kilauea-vulkanen til neste år.

Se video av hvordan Volcanobot 1 undersøkte Kilauea-vulkanen.

Vulkaner på andre planeter

Det har blitt oppdaget utdødde vulkaner og vulkansprekker blant annet på Mars, vår egen måne og Merkur. Slike vulkansprekker er sannsynligvis den vanligste veien til magmaen som kommer opp til overflaten.

En av grunnene til å gjøre undersøkelsene med Vulcanobot, er å forstå mer om hvordan disse sprekkene ser ut fra innsiden, og dermed høste erfaringer som kan brukes ved utforskning av andre planeter. Forskerne forteller også at vi ikke har teknologien som skal til for å utforske disse utenomjordiske sprekkene.

Forskere vet ikke hva slags mekanismer som lå bak de utdødde vulkanene på andre måner og planeter, eller om de lignet på drivkreftene bak vulkanene her på jorda.

• Les også: Mars-vulkaner kan røpe Jordens vulkanisme

Edderkopp-robot

Dette er ikke de første vulkanrobotene som NASA har vært med på å utvikle.

I 2009 annonserte JPL at de hadde laget små. varmeresistente roboter som kan senkes ned i selve vulkankrateret. Mange små roboter jobber sammen om å kartlegge krateret, og 15 stykker ble senket ned i toppen av den berømte vulkanen Mount St. Helens i staten Washington i USA. 

I 1980 hadde Mount St. Helens et enormt og ødeleggende utbrudd. 57 mennesker døde, og det ble store materielle skader i det mest ødeleggende utbruddet i USAs historie.

Debatten om det norske sykefraværet har blitt en hodepine for landets politikere. Det er bred enighet om at fraværet er for høyt, mens forskerne leter etter årsaksforklaringer. 

Men hva med alle dem som møter opp på  jobb selv om de er syke? Det såkalte sykenærværet er det ikke mange som snakker om. 

Nå har en gruppe forskere fra Norge og Sverige undersøkt nettopp dette. Studien ble gjennomført blant 3312 langtidssykmeldte svensker og nordmenn mellom 20 og 60 år. Deltakerne i studien hadde vært hjemme fra jobben mer enn 30 dager og svarte på 120 spørsmål om hva deres erfaringer med arbeid og sykefravær var.

Ett av temaene i undersøkelsen var sykenærvær.

Trosser sykdommen

Det viser seg at 80 prosent av nordmennene og 67 prosent av svenskene rapporterer at de i året før sykemeldingen hadde gått på jobb selv om de egentlig skulle ha meldt seg syke.

Forsker Vegard Johansen ved Østlandsforskning har sammen med kolleger fra Stockholms Universitet og Høgskolen i Lillehammer sett nærmere på årsakene til at de ansatte trosset sykdommen og gikk på jobb.

- Svenskene har oftere økonomiske grunner for å møte opp på jobben. 35 prosent av dem oppgir at de ikke hadde råd til å sykmelde seg. For nordmenn gjelder dette kun 15 prosent, forteller Johansen.

Forskerne mener dette kan ha med sykefraværsordningene å gjøre. I Norge får arbeidstakere full kompensasjon fra første dag mens de i Sverige får 80 prosent av lønnen fra den andre dagen. Svenskene sier oftere at de er redde for å miste jobben sin.

Nordmenn er glade i jobben

Nordmenn har derimot positive grunner for sykenærvær. 53 prosent sier de går på jobb selv om de er syke fordi de er glade i arbeidet. I Sverige svarer 34 prosent bekreftende på dette spørsmålet.

Mange av nordmennene mener også at det å gå på arbeid virker positivt på helsa (31 prosent) mens svenskene har mindre tro på dette (9 prosent). I begge land oppgir omlag halvparten av deltakerne at en viktig grunn til at de trosser sykdommen og møter på jobb, er at de ikke ønsker å belaste arbeidskollegene.

Forskerne mener det er viktig å se på årsakene til sykenærvær fordi sykeforsikringsordningen er bygd på prinsippet om at «den som er frisk er på arbeid og den som er syk er borte fra arbeid med sykepenger».

Men aksepten for sykefraværsordningen kan reduseres om mange som er friske velger å ikke jobbe eller mange syke velger å være på arbeid. 

Kvinner tar mer hensyn til kolleger

Ifølge den nye studien rapporterer kvinner og menn sykenærvær omtrent like ofte.

- Men det er en høyere andel kvinner som viser til hensynet til arbeidskolleger som grunn for sykenærvær sammenlignet med menn, sier Johansen.

Forskerne har også gjort en studie blant 2500 norske og svenske ansatte som ikke er langtidssykmeldte, men som for tiden er i arbeid.

I denne gruppen er andelen som praktiserer sykenærvær omtrent halvparten og lik i de to landene. Men også i denne gruppen rapporterer svenske sysselsatte oftere økonomi som begrunnelse for å ikke melde seg syke, mens nordmenn oftere viser til arbeidsglede, stolthet og helsefordeler. 

Lurere å holde seg hjemme?

Ifølge Johansen har forskningen på sykenærvær hatt ulike tilnærminger avhengig av hvilke land forskningen foregår i. 

I Amerika har det for eksempel vært mange studier på om og i hvilken grad sykenærværet påvirker produktiviteten. 

I Nord-Europa har hovedvekten av forskningen diskutert hvilke forhold som øker risikoen for sykenærvær og sammenhenger mellom sykenærvær og helse. 

Flere studier viser for eksempel at omfattende sykenærvær kan føre til dårlig helse og fremtidig høyt sykefravær. 

Johansen understreker imidlertid at det ikke uten videre er slik at tidlig fravær alltid er best.

- I noen tilfeller kan sykenærvær være positivt for helsa. Avventende sykemelding kan for eksempel være en klok strategi, og er basert på ideen om at i noen tilfeller er det bedre for den som er syk å være i tilrettelagt arbeid enn passivt å være hjemme, sier han.

Undersøkelsene er gjort i forbindelse med prosjektet “Social factors contributing to sickness abscense” (SOFAC), støttet av Norges Forskningsråds sykefraværsprogram.

Referanser:

Marklund, S., Aronsson, G., Johansen, V. & Solheim, L. (2014). Previous sickness presence among long-term sick-listed in Norway and Sweden: A retrospective study of prevalence and self-reported reasons. International Journal of Social Welfare, p. 1-12 (early view).

Johansen, Vegard; Aronsson, Gunnar; Marklund, Staffan. (2014) Positive and negative reasons for sickness presenteeism in Norway and Sweden: A cross-sectional survey. BMJ Open. volum 4 (2).

Kan vi velge handlingene våre selv, eller er den frie viljen vår bare en illusjon? I tusenvis av år har filosofer spekulert over dette spørsmålet.

Nå viser en ny studie at svaret påvirkes av den kroppslige tilstanden vår.

Det skyldes at overbevisninger og meninger ikke er styrt av rasjonelle resonnementer, mener nevropsykolog og førsteamanuensis Thomas Zoëga Ramsøy.

– Vi er ikke så rasjonelle som vi gjerne vil tro. Mange av overbevisningene og holdningene våre er påvirket av det som til enhver tid er lengst fremme i bevisstheten vår. Hvis man har et eller annet presserende kroppslig behov, opplever man en begrensning av handlefriheten, sier Ramsøy, som er leder av Center for Decision Neuroscience ved institutt for markedsføring, Copenhagen Business School. Han har ikke vært med på den nye studien, men forsker på samme felt.

Tissetrangen tar over

En forskergruppe fra Florida State University spurte 81 forsøksdeltakere hva de mente om den frie vilje. De spurte også om de måtte tisse, hadde lyst på sex eller var trøtte.

Dessuten la de fram de samme spørsmålene for 112 personer som var på slankekur.

Deltakere som var preget av kroppslige behov, var betydelig mer skeptiske overfor en fri vilje. Gruppen som var på slankekur, trodde imidlertid mer på den frie viljen.

Forskerne ga også spørsmålene til 39 forsøksdeltakere som led av epilepsi eller panikkangst. De var betydelig mer skeptiske til den frie vilje.

– Folk som opplever å være begrenset på grunn av sykdom, behov eller lyster, er mer skeptiske til den frie vilje, sier Thomas Zoëga Ramsøy.

– Folk som er på slankekur, føler de kan trosse eller kontrollere behovene, og de har den motsatte opplevelsen.

Viljen bryr seg ikke

Det er veldig sannsynlig at vår kropp og fysiologi kan påvirke overbevisningene våre, mener Mads Jensen, doktorgradstudent ved Cognitive Neuroscience Research Unit ved Aarhus Universitet, men:

– Jeg er ikke hundre prosent overbevist om disse resultatene holder vann. Effekten er ikke spesielt tydelig, sier Jensen. Han forsker også på opplevelsen vi har av egne valg.

Det er mye som tyder på at opplevelsen av handlefrihet henger sammen med om vi opplever at vi kan følge intensjonene våre, mener Jensen.

– Hvis man har en fysisk lidelse som epilepsi, som gjør at man ikke alltid kan styre kroppen, påvirker det opplevelsen av handlefrihet, sier han.

Samtidig skal man ikke tro at intensjonene våre alltid er styrt av bevisste resonnementer, mener Mads Jensens kollega, Mikkel Vinding.

– Man har funnet ut at selv våre bevisste valg sjelden stammer fra rasjonelle resonnementer. Tvert imot er beslutningene våre i høy grad styrt av både medfødte og lærte tendenser. Så hvis fri vilje er beslutninger basert på bevisste intensjoner og rasjonelle resonnementer, så må man altså bli skuffet, sier Vinding, som også er ph.d.-student ved Cognitive Neuroscience Research Unit. Han forsker på hvordan bevisste intensjoner omsettes til kroppslige bevegelser.

Hjernen har allerede truffet valget

Selv våre bevisste valg ser ikke ut til å være så bevisste, konstaterer Mads Jensen.

– Flere undersøkelser peker på at hjernen har truffet en beslutning før vi selv er klar over valget. Ny forskning viser at hjernen treffer valg eller deler av et valg helt opp til åtte sekunder før vi er bevisste på det, sier Jensen.

Vi skal imidlertid ikke være for raske til å dømme ubevisste mekanismer i kroppen og hjernen som uttrykk for at vi ikke er frie, mener Mikkel Vinding.

– Et enkelt eksempel er å skrive en e-post. Det kan være i overensstemmelse med min bevisste vilje å skrive e-posten, men for å gjøre dette aktiverer jeg ubevisste prosesser i hjernen som styrer fingrene. Jeg må ikke bevisst tenke over hver eneste bevegelse. Jeg kan nøye seg med å fokusere på skjermen. Men selv om ting skjer automatisk, skjer det på grunn av min overordnede intensjon, sier Vinding.

Fri vilje krever en definisjon

Den frie vilje handler også om ord og betydninger.

– De fleste har en fornemmelse for hva man snakker om når man sier «fri vilje». Men folk er ikke enige om en definisjon, og derfor er det også vanskelig å svare på om vi i det hele tatt har noe slikt, sier Vinding.

– Den definisjonen vi velger, avgjør også svaret. For eksempel: Hvis man mener at fri vilje er å handle uten noen former for fysisk påvirkning, så er det helt sikkert en illusjon. Vi er alltid underlagt fysikkens lover og kroppens fysiologiske begrensninger, sier Vinding.

– Alternativt kan man se fri vilje som et mer psykologisk fenomen, for eksempel det å bremse impulser eller utvise selvkontroll.

Det er altså fortsatt håp for den frie viljen, hvis vi aksepterer at ubevisste mekanismer i hjernen er en del av valgene våre. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Jørn H. Hurum er en av Norges mest kjente forskere. Han er paleontolog på Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo.

Og han har en yndlingsforfatter.

Den beste fagboka

- Jeg vet kun om én populærvitenskapelig forfatter som har alt. Det er Mary Roach, sier Hurum og fortsetter lovprisningen: 

- Hun elsker vitenskap, forskere og merkelige forskningsprosjekter. Hun skriver med en humor og kjærlighet til fagene hun velger som tema i bøkene sine. Ingen andre forfattere jeg har lest klarer det så bra som henne.

Hurum anbefaler å starte med Roach sin siste bok Gulp: Adventures on the Alimentary Canal. Deretter kan du gå løs på Bonk:The Curious Coupling of Science and Sex fra 2008. Roach har skrevet ialt seks populærvitenskapelige bøker.

Ble du veldig nysgjerrig på Mary Roach, kan du se et tre timers langt intervju med henne på Book-TV, C-span.

Har du ikke tre timer å sette av akkurat nå, kan du se Roach sitt foredrag på Ted-TV: Ti ting du ikke visste om orgasme. Foredraget er ifølge Hurum “helt utrolig”,

Hvilken bok vil du anbefale for en som har lyst til å sette seg inn i faget ditt?

- Jeg avslutter sammen med Torstein Helleve og Esther van Hulsen akkurat nå en trilogi som handler om de tre mest ikoniske fossilene på Naturhistorisk museum i Oslo. Dette prosjektet har vi holdt på med i fem år nå.

- Disse tre bøkene egner seg for alle som vil lære om paleontologi og livets utvikling, mener Hurum. 

Bøkene er:

• Ida (2011)
• Monsterøglene på Svalbard (2012)
• Sjøskorpionen på Ringerike (2015)

Hvilken fagbok vil du ikke anbefale?

- Written in Stone  av Brian Switek fra 2010. Boken starter med en lang utskjelling av meg og Ida-prosjektet. Den fortsetter med negative rabulering rundt andre paleontologer, mener Hurum.

Han er ikke særlig imponert over blogger, frilansjournalist og forfatter Switek, og mener det han skriver om paleontologi ikke holder høy kvalitet.

- Han slo seg opp på å være den villeste kritikeren av Ida-fossilet i 2009. Etter det har han fortsatt å skrive negative sensasjonssaker.  

Ifølge Hurum mangler bøkene og de populærvitenskapelige tekstene til Switek en god forståelse for hvordan vitenskap fungerer.

- Det har skapt problemer for andre forskere som han omtaler, fordi bloggen og bøkene hans beklageligvis blir lest. 

Fossil-forskere har nå endelig funnet føttene til noen av jordas aller første primater.

Purgatorius var et lite pattedyr som for 65 millioner år siden spiste frukt og insekter. Nå slår amerikanske forskere fast at det rotte-store dyret levde i trærne – ikke på bakken. Konklusjonen gjør de etter å ha studert anklene til et purgatorius-fossil funnet i delstaten Montana.

– Dette har vi ventet på lenge, sier paleontolog Jørn Hurum ved Universitetet i Oslo.

• Les også: Det manglende mellomledd

– Fram til nå har vi bare kjent til tenner og kjever fra Purgatorius. At amerikanerne også har funnet fossiler av føttene er veldig spennende.

Du kommer fra trærne

Hvor lenge forfedrene våre egentlig har levd i trærne, er nemlig et spørsmål som opptar paleontologer.

Ta en kikk på hånden din – se på forholdet mellom tommelen og resten av fingrene dine – da forstår du at dette en gang var et griperedskap spesialisert for opphold i trærne.

Sjekk også det helt spesielle dybdesynet du er utstyrt med, takket være plasseringen av øyene dine helt foran på hodet. Da forstår du at dette må ha vært svært nyttig når forfedrene dine skulle hoppe fra tre til tre og måtte bedømme avstanden mellom greinene.

Studie av ankelen

Purgatorius tilhører en utdødd gruppe pattedyr kalt Plesiadapiformes. De dukket opp kort tid etter at de siste ikke-flyvende dinosaurene var forsvunnet fra jordas overflate.

Plesiadapiformes så ut som en mellomting mellom halvaper og spissmus, og de var altså på størrelse med en rotte.

• Les også: Verdens hittil eldste primatskjelett

Blant paleontologer var det lenge vanlig å anta at disse første primatene levde på bakken. At de først senere tok turen opp i trærne.

– Læreboka studentene mine bruker i biologisk antropologi har bilde av en purgatorius som går på bakken, forteller Stephen Chester i en pressemelding. Han er hovedforfatter bak forskningsartikkelen som forteller om undersøkelsene av den fossile ankelen fra Montana.

–  Forhåpentligvis vil denne nye studien heller plassere de første primatene opp i trærne.

– Det er nemlig der de hører hjemme, legger Chester til.

Nerde-humor bak navnet

Fram til nylig hadde ikke forskerne funnet annet enn fossile tenner og ankler etter Purgatorius. Foten og ankelbeinet de nå har undersøkt, gir altså helt nye svar om hvordan dette dyret levde.

– Vi paleontologer har lenge ventet på svar om hva slags dyr Purgatorius egentlig var, forteller Jørn Hurum.

• Les også: Sjimpanser smittes av menneskegjesp

– Navnet på dyret kommer av det det latinske navn på venterommet, renselsesstedet, du ifølge den katolske lære tålmodig må oppholde deg i, før du får svar om neste stopp er himmelen eller helvetet.

– Dette er intern nerde-humor blant paleontologer, humrer Hurum.

Kan rotere hendene

Purgatorius hadde altså egenskaper vi i dag forbinder med dyr som kan rotere hendene, slik du som menneske kan gjøre. Dette er kjennetegn vi bare finner hos aper og nære slektninger av apene.

Andre pattedyr med forfedre som kun har levd på bakken, har i stedet framføtter og bakføtter som bare er konstruert for å rask bevegelse framover.

• Les også: Sjimpanser lærer å bruke sugerør

Selv om Purgatorius er utdødd og mest trolig var et sidespor i evolusjonen fram mot aper og mennesker, kan denne forskningen ha gitt oss mye sikrere svar om at de første primatene ikke levde på bakken, men i trærne.

Akkurat slik dagens aper gjør.

Referanse:

Stephen Gregory Benson Chester, Jonathan I. Bloch, Doug M. Boyer, William A. Clemens. “Oldest known euarchontan tarsals and affinities of Paleocene Purgatorius to Primates.” Proceedings of the National Academy of Sciences, 2015