Hytte ved et lite tjern i en stor skog. Praten går over frokostegg og brødskiver. Om kvinner som tar mannens navn ved giftemål, om Mjøndalens innsats i eliteserien, om stokkendene som ber om brød.

Men hvor mange kvinner skifter navn, og hvor mange mål scora MIF mot Sarpsborg, og er stokkender trekkfugler?

Det er ikke dekning for verken mobil eller internett i skogen. Antall mål og prosent forblir ubesvart.

Diskusjonene ruller over vinglass og kaffikopper. Hvordan var rettsoppgjørene for sørvietnameserne som samarbeidet med amerikanerne under Vietnamkrigen? Hva var reglene for Gammel jomfru, som vi spilte på hytta for så lenge siden? Hvor lenge har Curiosity rullet rundt på Mars?

Vi kan verken ringe en venn eller slå opp på forskning.no og wikipedia. Vi googler våre egne hukommelser og spør hverandre, men verken hjernen eller skogen gir svar.

Et hav av kunnskap

Diskusjonene har endret seg siden weben ble allemannseie fra 1995 og utover. Vatikanet og Oxford-bibloteket Bodleian var blant de aller første som la sin kunnskap åpen for oss. Etter det har vi fått tilgang til all verdens forskningsrapporter, leksikon, biblioteker og medier. Kunnskapen krøyp fra pc til mobil og er blitt med oss inn i alle diskusjoner.

Det tar et sekund å finne ut om stokkender reiser til Afrika og sjekke bilder fra Mars. Vi kan berike diskusjonen om gresk økonomi med faglige analyser.

Kvalitetssikret og forskningsbasert kunnskap er lett tilgjengelig på nettet, like kort unna som sludder og tøv. Men det skal ikke mye kildekritikk til før man kan slå fakta i bordet.

Blir vi mer stresset nå enn før?

Hver sommer advarer stressforskere, psykologer og samlivseksperter oss mot å tilbringe ferien pålogget. Kontakt med jobben går ut over kontakten med familien, og nettkontakt med venner går ut over kontakten med de som er rundt oss.

Men forskerne er ikke helt enige. Noen mener at konstant surfing og sjekking av meldinger stresser oss, andre tror det handler om hvordan vi håndterer jobbkontakten og informasjonsstrømmene, mens andre igjen mener at underholdende medieinnhold og sosiale medier får oss til å stresse ned.

Før og nå-perspektivet mangler. Var folk med krevende jobber mindre stresset før – da ugjorte oppgaver og uleste dokumenter fulgte med på ferien? Eller skaper det mer stress at eposten fra sjefen når deg på stranda?

Uansett er det krevende å organisere ferien avlogget, med sjekking av hoteller og veikart. Og om vi er stengt helt av, mister vi også muligheten for rask sjekking av fakta i diskusjoner, og for informasjon om språk, kultur og historien til stedet vi befinner oss.

Er folk dypere enn kunnskapskildene?

En annen bekymring er at den gode praten dør.

– Vi mister de lange, gode samtalene. Alt går hurtigere og vi blir mer rastløse. Evnen til tilstedeværelse blir svekket, sa psykolog Espen Idås til NRK for et par uker siden

Bekymringen har han til felles med andre eksperter, som mener at moderne kommunikasjon går ut over konsentrasjonen, vi får ikke lenger tid til lange tanker og dype samtaler.

Det har vært folk frykt og forskeres fokus lenge. Hvert nye medium blir utsatt for samme diskusjon – vi kommer ikke lenger til å prate sammen, mediet blir viktigere enn hverandre, mediet kan til og med føre til asosial adferd og vold. Sånn snakket folk og eksperter da filmen kom, da videomaskinen kom, da webben kom og da vi alle logget oss på Facebook.

Forskerne er nå ganske enige om at det ikke er maskinene og innholdet de produserer som er problemet, men menneskene. Og vi klarer oss ganske fint, vi tilpasser våre liv og omgang til nye medier.

Dårlig folkeskikk og manglende smidighet fungerer like lite i sosiale medier som på kaffebesøk. Lite har endret seg selv om vi har kommet nærmere hverandre og når lengre ut.

Skogens ro og hjernens hvile

Men joda, det gjør ikke noe å logge av Facebook-oppdateringene for en stund, for besøk gir mer. Vi klarer oss med nyhetene fra den gamle reiseradioen. Skogen gir mer ro enn Angry Birds.

Men diskusjonene hakker, nøler og stopper opp.

Det er ikke forsket mye på hvordan hukommelsen vår blir påvirket av at vi nå ikke lenger må huske fordi vi har tilgang på all verdens kunnskapskilder.

Psykiater og forsker Norman Doidge fra Colombia University er bekymret. Han mener at hukommelsen blir varig svekket av mindre pugging og mer oppslag.

Thomas Espeseth fra Universitetet i Oslo er enig i at vi husker dårligere visse typer informasjon, men mener at vi til gjengjeld er blitt flinkere til å huske hvor vi får tak i informasjon, at hjernen er blitt aktiv på andre måter.

Forskere på eldre hjerner er slett ikke pessimistiske. Studier på gamle nettbrukere viser at nettsøk gir god hjernetrening som styrker tanke- og læringsevnen. 

Aldri for mye informasjon

Kunnskapskløfter, information overload og manglende evne til kildekritikk var viktige forskningstema da webben kom. Det finnes mindre forskning på kunnskapsløftet, hva som har skjedd med de private og offentlige debattene etter at vi kan slå opp alt.

Det forskes mer på temperatur og trolling, enn på om diskusjonene har blitt mer kunnskapsbaserte. Både unge og eldre har dessuten blitt flinkere til å vurdere kildene i et medie som ikke lenger nytt og ukjent. Og nå er vi vel enige om at vi ikke kan få for mye informasjon, men bare bruke feil, ukritisk og for lite.

Hyttediskusjonene i skogen ble i alle fall ikke bedre uten tilgang på kunnskap. Og tilbake i sivilisasjonen kunne vi ikke lenger huske alt det vi lurte på – alle temaene vi skulle slå opp. 

Det spiller ikke så stor rolle om du mottar en telefonsamtale eller en diskré tekstmelding. Ethvert signal fra mobilen kan forstyrre deg nok til at du ikke klarer fokusere på det du skal, hevder en ny studie fra Florida State University.

– Selv om varslene fra mobilen er korte, kan de sette i gang tanker som er irrelevante for det du jobber med eller dagdrømming som ødelegger evnen til å utføre en oppgave, skriver forskerne i studien.

• Les også: Mobilprat sakker fotgjengere

Faktisk forstyrrer et diskré varsel, enten med lyd eller vibrering, like mye som aktiv bruk av telefonen, hevder forskerne.

Cary Stothart ved Florida State University ledet den nye studien. Ifølge en pressemelding fra universitetet er dette den første studien som har undersøkt hvilken effekt varslinger fra mobiltelefonen har på vår evne til å utføre en oppgave.

Distrahert av å vite

Stothart og kollegaene sammenlignet hvor godt forsøkspersoner klarte å utføre en konsentrasjonskrevende oppgave på en datamaskin. Først målte forskerne hvor godt forsøkspersonene gjorde det når de ikke ble utsatt for noen forstyrrelser. Deretter delte forskerne dem inn i tre grupper: Én som fikk en telefonoppringing, én som fikk en tekstmelding, og en tredje gruppe som ikke ble forstyrret av noen av delene under oppgaveløsningen.

De to første gruppene mottok automatiske telefonoppringinger og tekstmeldinger, uten å vite at det var en del av forsøket.

De som ble forstyrret av mobilen gjorde i snitt tre ganger flere feil i oppgaveløsningen enn de andre. Aller dårligst gikk det for de som ble oppringt.

• Les også: Mobilen stjeler øyeblikkene

I den nye studien tok ikke forsøkspersonene telefonen – de ble bare oppmerksomme på at noen hadde forsøkt å få tak i dem. Men tidligere studier har målt hvor distrahert vi blir av å bruke telefonen under oppgaveløsning. Da forskerne sammenlignet disse studiene med sin egen, så de at resultatene var sammenlignbare. Altså mister vi like mye konsentrasjon når vi lar være å svare på en tekstmelding eller oppringing, som når vi svarer.

Utrygg trafikk

Ifølge Trygg Trafikk er én av tre nordmenn uoppmerksomme når de kjører bil, ofte på grunn av mobiltelefonen. Fridulv Sagberg, seniorforsker ved Transportøkonomisk institutt, er ikke overrasket over de nye resultatene.

– Alt som trekker oppmerksomheten bort fra en primæroppgave, kan påvirke prestasjonsnivået. Effekten av en distraksjon henger sammen med hvor sterkt vi bevisst prioriterer primæroppgaven, og for eksempel konsentrerer oss om ikke å la oss påvirke av en telefon som ringer. Det er likevel viktig å være klar over at denne undersøkelsen ikke tok for seg bilkjøring.

– Hva vet vi nå om hvor farlig det er å bruke mobilen når vi kjører?

– Det har vært anslått at risikoen når en sender tekstmelding, er mer enn 20 ganger høyere enn under normal kjøring. Når det gjelder risiko under telefonsamtalen, er resultatene litt sprikende, sier Sagberg til forskning.no.

Han legger til at også distraksjoner utenfor bilen, som for eksempel reklameskilt, kan være svært distraherende. Og at flere studier viser økt risiko som følge av at sjåføren dagdrømmer og tenker på andre ting enn kjøringen.

Vil forske med bilsimulator

Selv om forskerne ved Florida State University ikke undersøkte om mobilen gjør oss til dårligere sjåfører, mener de at forskningsresultatene er særlig relevante for trafikksikkerheten.

• Les også: Mister fokus ved mobilprat

– Selv en liten distraksjon kan ha en alvorlig, potensielt livstruende effekt dersom den skjer på feil tidspunkt, sier Stothart, og fortsetter:

– Og i trafikken er det umulig å vite når «feil tidspunkt» kommer. Så forskningen vår tyder på at det tryggeste er å skru av lyden eller skru av mobilen og legge den helt bort når man kjører.

Nå vil Stothart og kollegaene hans gjennomføre et lignende eksperiment hvor forsøkspersonene kjører i en bilsimulator.

Referanse:

C. Stothart, A. Mitchum, C. Yehnert: The attentional cost of receiving a cell phone notification, Journal of Experimental Psychology: Human Perception and Performance, August 2015, Sammendrag

En 3D-printer kan lage proteser, medisinske implantater, leker, bildeler, bygningsmaterialer  —og til og med mat. Nå har ingeniører ved UC Berkeley og Chiao Tung-universitetet i Taiwan funnet ut hvordan man også kan 3D-printe små motstander, spoler, kondensatorer og trådløse sensorer.

– Dette er den første demonstrasjonen av 3D-printing av funksjonelle elektroniske komponenter og en trådløs sensor. En dag vil vi kunne laste ned filer fra nettet og printe ut nyttige gjenstander hjemme, sier Liwei Lin i en pressemelding. Han leder Berkeley Sensor and Actuator Center i California.

• Les også: Snart kan du 3D-printe din egen elektronikk

For å teste den nye teknologien monterte ingeniørene komponentene de printet ut i lokket til en melkekartong. Slik bygde de et «smart-lokk» med en innebygd sensor som holder øye med om melken har blitt gammel.

Studien ble i juli publisert i det åpent tilgjengelige nettidsskriftet Microsystems & Nanoengineering.

Voks og flytende metall

Utfordringen har vært at de fleste 3D-printere bruker polymer, fordi slikt plastmateriale er svært fleksibelt og formbart. Men disse materialene er ikke gode elektriske ledere.

Ingeniørene har derfor laget et nytt system som printer med polymer og voks. Når de deretter fjerner voksen, etterlater den seg hulrom som kan fylles med flytende metall.

• Les også: 3D-skriver bygger Eiffeltårn på syv minutter

Metallets form avgjør hva slags funksjon den printede gjenstanden har: Tynne metalliske ledere fungerer som motstander, mens flate plater fungerer som kondensatorer.

Et smart lokk

Etter å ha bygd det smarte lokket, ristet ingeniørene melkekartongen slik at lokket kom i kontakt med melken. Så lot de kartongen stå i romtemperatur i 36 timer.

Når det blir flere bakterier endrer de på melkens elektroniske egenskaper. Dermed kunne lokket måle utviklingen i melken og sende fra seg resultatene gjennom en 3D-printet trådløs sensor.

– På sikt kan 3D-printing gjøre elektroniske komponenter så rimelige at de kan integreres i emballasje. Slik kan emballasjen si fra når maten ikke lenger er trygg å spise. Vi kan se for oss at vi kan bruke mobilen til å sjekke hvor fersk matvarene i butikken er, sier Lin.

Mange muligheter

Steinar Killi er professor ved Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo, og har lenge fulgt utviklingen innen 3D-printing.

– Det som beskrives har blitt diskutert i flere år. Nå virker det som vi kan vente oss mange spennende nyheter i månedene og årene som kommer. Hvis man klarer å lage avansert elektronikk, med full formfrihet, til en rimelig pris, kan svært mye skje, sier Killi.

• Les også: 3D-printer kan lage syntetisk vev

Likevel ser han ikke for seg at vi snart kommer til å printe ut våre egne elektroniske dingser hjemme.

– Teknologien må gjøre store sprang i kvalitet, pris, og brukervennlighet før dette kan bli et dagligdags «apparat» man har hjemme. Men entusiaster og små bedrifter har allerede stor glede og nytte av 3D-printere, og det er nok først og fremst de som vil stå for økningen i markedet, sier han og legger til:

– Et lite hjertesukk: Jeg synes det er leit at det printes ut så mye ræl av plast, basert på alle filene som flyter rundt på nettet. Men det er kanskje nødvendig for at denne teknologien skal utvikle seg.

Heller ikke de forskerne bak det smarte melkekartonglokket tror at vi i framtiden vil printe ut våre egne mobiltelefoner hjemme.

– Det er vanskelig fordi moderne elektronikk er ekstremt smått. Det er nok heller ikke praktisk fordi moderne kretskort er produsert i store mengder for å holde kostnadene nede. 3D-printing er nok heller en stor mulighet for spesialdesignede systemer, sier Lin.

Han jobber nå med å finne medisinske bruksområder for teknologien. En mulighet er sensorer som settes inn i kroppen, og som for eksempel måler blodtrykket.

Referanse:

Sung-Yueh Wu, Chen Yang, Wensyang Hsu & Liwei Lin: 3D-printed microelectronics for integrated circuitry and passive wireless sensors. Microsystems & Nanoengineering 1, 2015. DOI:10.1038/micronano.2015.13 Sammendrag.

Grafén er blant de sterkeste og tynneste materialene som vitenskapen vet om. Det er veldig strømførende og transporterer varme, samtidig som det er fleksibelt og lett.

Men det mest imponerende med materialet er tykkelsen, grafén er så tynt at det kalles todimensjonalt.

Grafén

Det består av karbonatomer som henger i hverandre i et hønsenettingmønster, ifølge Store norske leksikon. Et «ark» med grafén er bare én atom tynt.

Hvis man skal beskrive dette i vår skala blir det rundt 0,0000000000345 meter, eller rundt 0,345 nanometer.

På tross av denne ekstreme tynnheten er grafén enormt kraftig. Hvis du legger mange lag med grafén oppå hverandre, har du et materiale som tåler ti ganger mer enn stål, i hvert fall hvis det brukes til skuddsikring, ifølge Chemistry world.

Ett enkelt grafén-lag ble framstilt i et laboratorium for første gang i 2004, så det er et ganske nytt materiale. 

Nå har amerikanske forskere prøvd å lage en bitteliten grafénfjær, som demper samtidig som den er strømførende. For å lage fjæren har de tatt i bruk gamle, japanske origiamitriks.

• Les også: Nå kan grafén masseproduseres

Kirigami-fjærer

Akkurat denne origamivarianten kalles kirigami, hvor du klipper hull i papir for å skape forskjellige mønstre og tredimensjonale figurer.

Det begynte med at forskerne utforsket mulighetene med store grafén-ark i laboratoriet.

–Vi oppdaget at det oppførte seg som omtrent som et papir-ark, sier Melina Blees i Natures podkast. Hun har vært med på forskningen og er professor i fysikk ved Cornell University.

Men grafén er mye stivere enn papir, så det kan ikke brettes på samme måte.

– Så vi begynte å lete etter forskjellige typer papirteknikker som vi kunne prøve.

• Les også: Bærbar blir bøybar?

De fant et enkelt mønster som lar et stykke papir strekke seg inn og ut som en fjær.

Forskerne har laget små hull og åpninger i ark med grafén for å skape formene som du kan se i videoen over.  Denne fjæren er strømførende, så den kan være del av en bevegelig maskin. På tross av den knøttlille skalaen skal den tåle mange tusen inn-og-ut-bevegelser.

Ikke saks

Det er ikke snakk om å hente saksen fra pennalet når du skal klippe i grafén-ark.

Forskerne lagde knøttsmå sjablonger ved hjelp av det som kalles optisk litografi. Dette brukes mye i databrikke-fabrikker for å lage massevis av kretser på små kretskort.

• Les også: Grafen kan forlenge dataens levetid

Sjablongene ble brukt for å framstille mønstre på grafén-ark, også ved hjelp av kjemiske reaksjoner.

De lagde også små grafén-hengsler som lenket to små gullfirkanter sammen. Hengslene kan åpnes og lukkes ved hjelp av magnetisme eller mekanisk kraft.

Grafén-hengslene ble åpnet og lukket mer enn 10 000 ganger. Da begynte gullfirkantene å bli bøyd, men hengslene fungerte fortsatt som de skulle.

Forskerne har ikke brukt disse konstruksjonene til noe enda, men de nevner at det kan brukes i framtidige nanoroboter.

Referanser:

Melina K. Blees mfl: Graphene kirigami. Nature, juli 2015. DOI: 10.1038/nature14588. Sammendrag.

Arktiske områder er særlig utsatt for opphopning av miljøgifter. Lave temperaturer, isdekke og mangel på sollys gjør at miljøgifter forsvinner langsommere enn i varme strøk. I tillegg akkumuleres tungmetaller som ikke vil brytes ned i naturen.

Økt menneskelig aktivitet i sårbare områder i nord fører også til stadig mer forurensning.

– Dette krever økt fokus på ny teknologi og bevisstgjøring for å ivareta miljøet, sier Kristine Bondo Pedersen.

I sin doktorgrad ved UiT – Norges arktiske universitet har hun jobbet med å utvikle av en metode for å fjerne miljøgifter fra forurensede havnesedimenter fra arktiske strøk i Nord-Norge, Grønland og Russland.

– Havnebasseng vil helt typisk kunne bli kraftig forurenset fordi man både har avfall fra aktiviteter på land, kloakkutslipp fra skip og fra land, avrenning av industriaktiviteter på land og illegal dumping i havna, sier Pedersen.

Hun kan fortelle at det over mange år har vært kartlagt forurensning av ulike havnebassenger, men at det har vært begrenset med forskning på håndtering av problemene.

Optimalisert bruken av strøm

Bunnslam fra Hammerfest, Sisimut og Krasnoe ble tatt opp fra havnene med en kjempespade og sendt til Tromsø der Pedersen har utført sine analyser.

I forsøkene benyttet hun en beholder med én liter volum der en elektrode i hver ende av beholderen sørget for å gjøre løsningen strømførende, en såkalt elektrodialysisk opprenskningsmetode.

– Tungmetaller har gjerne en svak positiv ladning i løsning og vil bli trukket mot den negative elektroden. Jeg har optimalisert bruken av strøm for fjerning av ulike miljøgifter, forklarer hun.

• Les også: Propeller virvler opp forurensning

Graden av opprensking viste seg være avhengig av type sediment. Den kjemiske sammensetning av miljøgiftene, kornstørrelse og hvordan miljøgiftene var bundet i sedimentet var blant de viktigste egenskapene for rensing.

De ulike miljøgiftene viste seg å kreve ulike betingelser for effektiv rensing; for eksempel var strømstyrke, tid, omrøring og temperatur viktig for tungmetaller, mens omrøring, lys og temperatur var viktige for tributyltinn og andre organiske miljøgifter.

Pedersen konkluderer med at det er mulig å fjerne tungmetaller, PCB og tributyltinn til akseptable nivåer og mener elektrodialysiske metoder har potensial for fremtidig sanering av havnesedimenter.

Referanse:

Kristine Bondo Pedersen: Anvendelse av multivariate analyse for utvikling av elektrodialytisk opprenskning av forurensede havnesedimenter fra arktiske strøk. Doktorgradsavhandling, UiT – Norges arktiske universitet, 2015.

Folk i Vesten er egoistiske og arrogante når de avviser bruken av genmodifiserte organismer (GMO) – teknologien kan nemlig redde millioner av menneskeliv i utviklingsland. Slik lyder et utspill fra flere nobelprisvinnere.

I spissen står molekylærbiolog Richard Roberts, som mener at «det er en forbrytelse mot menneskeheten» å motarbeide denne teknologien.

– Folk i utviklingsland dør på grunn av motstanden mot GMO. Det er flere barn som er døde på grunn av denne motstanden enn det er jøder som døde under holocaust, sier Roberts.

Han samler nå støtte fra andre nobelprisvinnere.

– Jeg har snakket med 20–30 prisvinnere, og alle har vært positive, sier Roberts, som fikk nobelprisen i fysiologi og medisin i 1993 for forskning på gener.

– Ingen grunn til å frykte GMO

En av de som støtter opp prosjektet, er den tyske biofysikeren og nobelprisvinneren Erwin Neher. Han mener det er «uansvarlig» å motarbeide denne teknologien fordi den vil kunne redde «hundretusenvis av menneskeliv hvert år». 

– Det er ingen grunn til å mistro genmodifiserte organismer (GMO). Tvert imot er de mye sikrere enn produkter fra tradisjonell avl fordi de har blitt grundig testet.

– De genetiske endringene er godt kjent og kontrollert. Fra et vitenskapelig synspunkt er det uforståelig at offentligheten er så negativ, sier Neher, som vant nobelprisen i fysiologi og medisin i 1991.

Også den amerikanske nobelprisvinneren og fysikeren Steven Chu sier at han støtter bruken av GMO.

– Genmodifiserte planter er en viktig metode for å øke avlingene og skape matvarer med bedre næringsinnhold. Vi skal brødfø 9,6 milliarder mennesker fra år 2050, sier Chu, som også har vært energiminister under USAs president Barack Obama.

Danske forskere: vrøvl

Den danske GMO-forskeren Rikke Bagger Jørgensen fra Danmark Tekniske Universitet mener imidlertid at det er «vrøvl» å beskylde motstandere av GMO for å begå forbrytelser mot menneskeheten. Førsteamanuensis Mickey Gjerris fra Københavns Universitet er helt enig.

– Det er masse uenigheter om det er en god idé å bruke GMO. Det er ikke bra å komme med slike hysteriske argumenter om forbrytelser mot menneskeheten. Det bidrar bare til mer splid mellom motstandere og tilhengere, sier Gjerris, som forsker på bioetikk.

Richard Roberts mener blant annet at en type genmodifisert ris som kalles golden rice kunnet har redde millioner av menneskeliv i utviklingsland.

Golden rice ble opprinnelig utviklet på 1990-tallet av sveitsiske forskere, som ville gjør noe med A-vitaminmangelen i utviklingsland. Det kan føre til blindhet og andre alvorlige helseproblemer. Trolig dør opp mot 600 000 barn hvert år på grunn av mangel på A-vitamin.

Døde barn har ingen stemme

Forskerne skrev i en artikkel i tidsskriftet Science at de hadde skapt en risvariant med betakaroten – en kilde til vitamin A.

– Golden rice ble en realitet i februar 1999, og det var klart til å komme på markedet i 2002. Siden den gang kunne det ha reddet millioner av barn i utviklingsland fra blindhet og død. Men det er GMO, og derfor et det blitt forsinket i årevis av regler, regulering og motstand i Europa, sier Richard Roberts. Han sier det er enkelt for folk i Vesten å avvise GMO siden vi ikke opplever sult og mangelsykdommer.

– De barna som blir blinde eller dør på grunn av mangel på A-vitamin, har ingen stemme i debatten om GMO, sier han.

Rikke Bagger Jørgensen mener det finnes andre og bedre metoder for å hindre A-vitaminmangel.

– Hvis du bare spiser hvit og polert ris, får du A-vitaminmangel. Det ville være mye bedre å sørge for at folk i utviklingsland fikk en mer allsidig kost, sier Jørgensen, som er seniorforsker emeritus ved DTU Miljø.

Maxwell Barffour er fra Ghana og forsker på folkehelse. Han er skeptisk til at GMO-avlinger virkelig kan levere det produsentene lover.

– Som forsker har jeg ikke noe imot GMO i seg selv. Men vi trenger mer kunnskap, basert på store kliniske tester i sårbare befolkningsgrupper, før vi vet hva er effektivt og sikkert. Først da kan vi gå inn for å anbefale det til folk i utviklingsland, sier Barffour, som for tiden er postdoktor ved Bloomberg School of Public Health i USA.

Richard Roberts påpeker at global oppvarming og en voksende befolkning fører til nye utfordringer for matproduksjonen. Han mener GMO-teknologi kan gi mer effektiv bruk av jorden, med mindre bruk av plantevernmidler.

– Den globale oppvarmingen gjør at planene må kunne vokse med mindre vann og under andre forhold. Ellers vil vi ikke ha mat nok, sier Roberts.

Danske forskere: GMO-tilhengere overdriver

Mickey Gjerris mener tilhengere av GMO overdriver mulighetene.

– I de siste 40 år har vi hørt om alt det fantastiske som er mulig med GMO, men så langt har det ikke kommet noen store framskritt. Teknologien innebærer likevel en rekke farer for økosystemer, dyr og samfunn. , sier Gjerris.

– Det er ingen tvil om at det blir vanskelig å mette alle, og det er mulig at GMO kan være en del av løsningen. Men så langt har vi ikke sett noen mirakler fra GMO-forskningen, og nyere FN-rapporter sier at det ikke er løsningen.

Rikke Bagger Jørgensen er enig.

– Mange forbrukere tar avstand fra GMO fordi de inntil nå ikke har sett noen produkter med klare fordeler. Det kan endre seg i framtiden. Hvis GMO gir bedre helse eller bedre drift, kan det være fornuftig å bruke det.

– GMO er heller ikke forbudt – men produktene må gjennom en sikkerhetsvurdering. I EU ser de på dette fra sak til sak, og det er fornuftig, sier Jørgensen.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Ein eldre og pleietrengande pasient har time med fastlegen, og heimesjukepleiaren er usikker på om vedkomande vil hugse å ta opp nokre viktige ting. Med det elektroniske meldingssystemet kan sjukepleiaren gi legen ei oppdatering i forkant.

Ein annan sjukepleier sender melding til legen om ein heimebuande pasient som har utvikla ein infeksjon i eit sår. I meldingane som fylgjer, diskuterer dei egna behandling og omsorg.

– Innføringa av elektronisk meldingsutveksling har gjort at heimesjukepleiarar og legar lettare kjem i kontakt med kvarandre. Dette meiner dei medverkar til å betra helsetilbodet til heimebuande pasientar, seier Ragnhild Hellesø, førsteamanuensis ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo.

– I tillegg har det gitt ein meir likeverdig relasjon mellom heimesjukepleiarar og legar.

Utilsikta

Ho skildrar dette som ein utilsikta, positiv konsekvens av dei elektroniske pleie- og omsorgsmeldingane som nær alle norske kommunar har teke i bruk. Beskjedane går mellom heimesjukepleia, fastlegane og sjukehusa og er integrert i den elektroniske pasientjournalen.

– Både legar og sjukepleiarar er travle folk og tidlegare har dei opplevd at det er vanskeleg å nå kvarandre, seier Hellesø.

• Les også: Ut med faxen – inn med e-meldingene

Målet med det elektroniske meldingssystemet er å auke og betre kommunikasjonen mellom aktørane. Som planlagt, har systemet også erstatta ein del møter og telefonsamtalar.

Sjølv om enkelte opplever redusert kommunikasjon ansikt til ansikt som eit tap, rapporterer aktørane at dei enklare når kvarandre og utvekslar meir informasjon med det nye systemet.

Styrka stemme

Heimesjukepleiarane har i tillegg fått styrka stemma si. Meldingane gir nemleg ein skriftleg dokumentasjon av kommunikasjonen, og alle involverte aktørar har tilgang. Det gir meir gjennomslag for meldingane frå heimesjukepleiarane.

– Vi har ikkje vore bortskjemde med kontakt med fastlegane. Dei ringer ikkje alltid tilbake. Nokre gonger er det som vi ikkje blir tekne alvorleg. Men når nokon har sendt ei e-melding, så ligg ho i systemet. Legane må opne ho, og dei må sende eit svar, seier ein av sjukepleiarane forskarane har snakka med.

Både legane og sjukepleiarane fortel at det har vorte enklare å kome i kontakt med kvarandre, men berre sjukepleiarane seier dei blir tekne meir alvorleg, og at dei skriftlege førespurnadane deira veg tyngre enn munnleg kommunikasjon.

– Dokumentasjonen hindrar også at det oppstår diskusjonar og usemje om avgjerder som er tekne. Når aktørane må formulere seg skriftleg, utvekslar dei dessutan meir gjennomtenkt og betre informasjon, seier Hellesø.

Både fastlegane og sjukepleiarane meiner skriftleggjeringa kombinert med at det har blitt enklare å nå tak i kvarandre, reduserer feil i behandling og omsorg.

Også sjukehusa rapporterer at det har blitt lettare å kome i kontakt med kommunen, og at den skriftlege dokumentasjonen er viktig.

Katalysator

Konsekvensane av nye datasystem i helsesektoren er ofte uoversiktlege, og endringane kan vere djuptgripande. Hellesø understrekar at meir innsikt i utilsikta og gjerne positive konsekvensar kan vere ein ressurs i prosessar med omorganisering, som ofte kjem i kjølvatnet av nye datasystem.

Dei norske forskarane viser til dømes korleis innføringa av dei elektroniske pleie- og omsorgsmeldingane har fungert som ein katalysator for utvikling av samhandlingsrutinar.

– Kommunane som hadde teke e-meldingane i bruk, hadde i vesentleg større grad utvikla rutinar for korleis samarbeidet skulle skje, seier Hellesø.

Ho trur dette heng saman med at innføringa har gjort det nødvendig å systematisere ting – til dømes når det gjeld ansvaret for å følgje opp meldingane.

– Systematiseringa gjorde manglane meir tydelege, seier forskaren.

• Les også: Hjemmesykepleien dropper pasientrapporter

Ho trur ein del av den tidlegare samhandlinga var lite synleg og gjerne prega av ad hoc-løysingar. Med dei elektroniske meldingane kom eit system for ansvar og oppfølging, og kommunane bygde rutinar rundt dette.

– Det å sende ei melding kan kanskje verke trivielt, men gode rutinar og avklaring om kva informasjon som skal sendast, må på plass for at et slikt system skal fungere, seier Hellesø.

Ho fortel at utilsikta, positive konsekvensar av helse-IKT sjeldan er undersøkt i forskingslitteraturen. Som regel er det negativt forteikn på dei utilsikta konsekvensane det blir forska på.

Referansar:

Line Melby og Ragnhild Hellesø: Introducing electronic messaging in Norwegian healthcare: Unintended consequences for interprofessional collaboration. International Journal of Medical Informatics, februar 2014, doi: 10.1016/j.ijmedinf.2014.02.001. Samandrag

Merete Lyngstad mfl: Toward Increased Patient Safety? Electronic Communication of Medication Information Between Nurses In Home Health Care and General Practitioners. Home Health Care Management & Practice, mars 2013,doi: 10.1177/1084822313480365. Samandrag

Merete Lyngstad mfl: Home care nurses’ experiences with using electronic messaging in their communication with general practitioners. Journal of Clinical Nursing, desember 2014, doi: 10.1111/jocn.12590. Samandrag

Forestillingen om at barn blir kjørt hit og dit gjelder i hvert fall ikke for barn på barneskolen, viser en ny studie fra Transportøkonomisk institutt (TØI).

De kommer seg nemlig til skolen stort sett på egen hånd.

Dette er gode nyheter for barnas helse, men også for regjeringen, som har satt et nasjonalt mål om at 80 prosent av barna i Norge skal gå eller sykle til skolen. 

All denne gåingen, syklingen og busskjøringen hjelper derimot lite når barna blir kjørt overalt ellers. Undersøkelsen viser nemlig at barna oftere blir kjørt til fritidsaktiviteter etter skoletid.

Går ikke til trening

Mens nesten halvparten av barna går til skolen på egne ben, bruker 15 prosent sykkel og 15 prosent buss, tog eller trikk. Resten blir kjørt.

Men dette gjelder altså ikke når barna skal komme seg ut på ting etter skolen. Nærmere 80 prosent av barna som driver med idrett, for eksempel, blir kjørt til trening og konkurranser av foreldrene sine.

– Dette er ikke like ille for barn som driver med andre fritidsaktiviteter som kor, korps og fritidsklubber. De kommer seg oftere fram på egen hånd ved å sykle eller gå, sier Susanne Nordbakke ved TØI.

– Men ikke så ofte som de gjør til skolen, påpeker hun.

Nordbakke har sammen med kollega Randi Hjorthol intervjuet 1463 foreldre om reisevanene til barna sine, som er mellom seks og tolv år gamle.

• Les også: Barn lærer matte bedre når de rører på seg

Lange avstander

Hvorfor er det sånn at barna som regel klarer seg selv til skolen, men trenger skyss til aktiviteter etter skoletid? Og hvorfor gjelder det spesielt for idretten?

Nordbakke mener beliggenheten har mye å si.

– Skolen ligger jo som regel i nabolaget, mens folk velger fritidsaktiviteter på kryss og tvers. Kamper og konkurranser skjer jo ofte andre steder, gjerne langt av gårde, sier hun.

– Det kan også ha å gjøre med utfordringer knyttet til trafikk og trafikksikkerhet og at det ofte er mørkt på ettermiddagene i Norge.

Gåing er bra, uansett

– Det å bli kjørt til skolen er en uvane, sier Ragnhild Hovengen ved Folkehelseinstituttet. Hun har tidligere forsket på tredjeklassinger i Norge og skolevei.

Hun mener det er viktig at barn går til skolen, nesten uansett hvor langt det måtte være.

– Det å bevege seg beskytter helsa vår, sier hun.

– Og det handler ikke bare om å motvirke overvekt, men også om å ta vare på vår fysiske og psykiske helse.

Hovengen mener også skoleveien kan være et sted der barna sosialiserer seg med andre barn, utenfor kontroll av foreldre og lærere. Barn snakker da med andre barn som de nødvendigvis ikke henger sammen med ellers.

– Og det å etablere gode gåvaner tidlig i livet kan jo gjøre at folk begynner å gå mer seinere i livet, legger hun til.

• Les også: Datagutter får svakt skjelett

Skumle biler

Selv om flesteparten av barna kommer seg til skolen selv, er det fortsatt en del foreldre som velger å kjøre barna sine til skolen. Og de oppgir flere ulike grunner: Skolen ligger på veien til jobb, det er den raskeste og enkleste måten, de sparer tid, det er for langt å gå eller sykle og at barnet selv ønsker å bli kjørt.

Men trafikken er likevel den viktigste grunnen til at foreldrene ikke vil la barna ta skoleveien fatt.

– Det handler ofte om tett trafikk og høy hastighet langs veien, og det at det ofte mangler gang- og sykkelvei, fortau og fotgjengerfelt, sier Nordbakke.

Man skulle kanskje tro at de som bor i byen, er mest engstelige for at barna går alene til skolen. Sånn er det ikke. Det viser seg at barna som bor på landet, går og sykler mindre enn barna i de store byene.

Svært få foreldre mente at skoleveien var utrygg på grunn av andre forhold enn trafikken.

Jo tettere, jo bedre

Torill Nyseth, professor ved Universitetet i Tromsø, mener god planlegging kan gjøre mye for å få barn til å komme seg frem på egen hånd.

– For eksempel kan bedre uterom gjøre det lettere for barn å gå til både skole og fritidsaktiviteter, sier hun.

Med uterom mener hun blant annet parker, bakgårder og idrettsplasser, og de bør ligge i nærheten av der barn bor.

– Generelt er kompakt byutvikling, som jo reduserer behovet for bruk av privatbil, noe som gjør at sykkel og gange blir de mest naturlige transportmidlene også for barn, sier Nyseth. 

Kanskje ikke så rart, da, at bybarna går og sykler mer til skole og fritidsaktiviteter enn barna som bor i mindre tettbygde strøk.

– På bygda er man generelt mer avhengig av bil fordi avstandene er lenger, også til skolen, sier forskeren.

– I enkelte distrikter med få barn er dessuten mange bygdeskoler lagt ned. Det betyr at mange barn har fått en svært lang skolevei der det er helt uaktuelt å gå eller sykle.

• Les også: Skolegårder favoriserer fotballgutter

Barna skal selv gi tilbakemelding

Nå har TØI satt i gang et prosjekt der barn i Oslo skal bruke mobilen til gi tilbakemelding om trafikksikkerhet og hvordan de synes det er på skoleveien.

De skal si ifra om de reiser alene eller sammen med andre, om de går til fots, sykler, reiser kollektivt eller med bil til skolen.

Informasjonen som barna gir skal blant annet brukes for å sette igang nye trafikksikkerhetstiltak.

Referanse:

Randi Hjorthol og Susanne Nordbakke: Barns aktiviteter og daglige reiser i 2013/14, Transportøkonomisk institutt, april 2015.

Når mennesker blir skadet, kan det være avgjørende å få nye celler til å danne seg. For eksempel kan brannskadete få ny hud.

For å få til vevet til å gro setter legene gjerne inn et implantat som de levende cellene kan støtte seg på, et slags stillas.

Flere typer materialer har tidligere blitt testet til bruk i implantater.

Et problem er at det kan være vanskelig å se hva som skjer med materialet når det blander seg med kroppens eget vev. Det er viktig for å vite hvor godt implantatet fungerer.

Særlig gjelder det en del myke biomaterialer i implantater. De harde materialene, som titan, er lettere å skille fra vevet.

Dette har svenske forskere forsøkt å gjøre noe med. Fysikere, kjemikere og biologer gikk sammen for å videreutvikle et selvlysende materiale.

Ikke testet på mennesker

Resultatet ble en fibermatte. Der trives og gror cellene fra hjertemuskelen til dyr.

I tillegg kan forskerne se forskjell på fiber og friskt vev som vokser fram. Materialet kalt TQ1 lyser i hele 90 dager, altså i omtrent tre måneder.

– Nå kan vi spore hvor materialet tar veien og hvordan det brytes ned. Det har vært vanskelig med andre slike «stillaser», skriver Daniel Aili i en e-post til forskning.no.

Han er universitetslektor ved Linköpings universitet og en av dem som har forsket fram det nye materialet.

• Les også: Nervegjennombrudd

Foreløpig holder forskerne seg til dyreforsøk – dette er ikke testet på mennesker. Men de har sett at implantatet fungerer godt i kroppen til rotter. Rottene fikk ingen bivirkninger.

– Materialet stimulerer dessuten tilveksten av blodkar, noe som er viktig for at nytt vev skal dannes. Vi vet ikke helt hvorfor dette skjer, og hvorfor materialet ser ut til å fungere så bra, skriver Aili.

Ser cellene i et annet lys

Opprinnelig ble dette materialet brukt i organiske solceller. Etter videreutvikling kan den altså muligens bli til nytte i medisinen.

• Les også: Ny giv for organiske solceller

Alt vev lyser faktisk under riktig lampe. For eksempel blir celler selvlysende, fluorescerende, i ultrafiolett lys. Det kan være vanskelig å skille mellom kroppens egne celler og produsert støttemateriale dersom begge deler lyser i samme type lys.

Det nye materialet reagerer derimot på nært infrarødt lys, da lyser ikke vevet. Dermed kan forskerne se materialet uten å bli forstyrret av selvlysende celler, forklarer Aili.

Referanse:

Abeni Wickham mfl.: Near-Infrared Emitting and Pro-Angiogenic Electrospun Conjugated Polymer Scaffold for Optical Biomaterial Tracking. Advanced Functional Materials, juli 2015, doi: 10.1002/adfm.201500351. Sammendrag.