Arktis er endestasjonen for mange giftige kjemikalier. Det gjelder en betydelig del av de 7500 tonnene kvikksølv vi mennesker slipper ut hvert år.

Når kvikksølv blir tatt opp i kroppen, kan det blant annet trenge inn i fosteret og gi hjerneskader. Det reduserer også fruktbarheten, og er dermed en stor trussel mot en sårbar dyreart som isbjørn. Som det øverste dyret i næringskjeden i Arktis samler bjørnene store mengder kvikksølv i kroppen.

Bakterier i snøen

Det kunne imidlertid vært enda verre. Det viser ny dansk forskning.

I en studie i tidsskriftet FEMS, Microbiology Ecology, viser forskere fra Aarhus Universitet at bakterier i den arktiske snøen konverterer opptil ti prosent av det skadelige kvikksølvet i Arktis til en ufarlig form.

Dermed beskytter bakteriene de 25 000 isbjørnene som er igjen i verden. Det forteller en av forskerne bak den nye studien:

– Dyrene i Arktis er svært utsatt for kvikksølv. Det er enormt høye konsentrasjoner som akkumuleres øverst i næringskjeden. Derfor er dette interessant, forteller Niels Kroer, som er instituttleder for Institut for Miljøvidenskab ved Aarhus Universitet.

Nøytraliserer kvikksølv

Kvikksølv slippes blant annet ut fra kullkraftverk, og det blir fraktet til de arktiske områdene med vinden.

Kjemiske reaksjoner i lufta gjør at kvikksølvet samler seg på snøen og havisen. Deretter konverteres en del av det til giftig organisk metylkvikksølv.

Når mindre dyr blir spist av større dyr, blir konsentrasjonen høyere. Siste dyr i kjeden er isbjørnene.

Noen bakterier kan imidlertid konvertere kvikksølvet tilbake til en luftbåren variant.

– Kvikksølv er også giftig for bakteriene. Derfor har de utviklet en form for resistens, slik at de fjerner det nærmiljøet sitt. Det kommer også isbjørnene til gode, sier Niels Kroer.

Narhvaler har det verst

Rune Dietz, som er professor ved Aarhus Universitet, forsker på både isbjørner og store havpattedyr.

Han forteller at isbjørner kan kvitte seg med en del av kvikksølvet gjennom pelsen. Det finnes dyr som ikke kan det.

– De mest utsatte er tannhvalene som hvithvaler, narhvaler og grindhvaler, sier Dietz, som er usikker på hvor mye bakteriene betyr.

– Menden kvikksølv i isbjørner har blitt 20-doblet over de siste 150 årene. Så om ti prosent har noe så si, er jeg ikke sikker på. Det kan imidlertid blir mer interessant å snakke om i fremtiden, for bakteriene kan kanskje bli mer aktive når temperaturen stiger, sier Dietz.

En tredjedel av bakteriene

Forskerne samlet inn snø fra Arktis og undersøkte bakterieinnholdet. De undersøkt de forskjellige artenes evne til å konvertere kvikksølv til den mindre skadelige formen.

Samtidig har de undersøkt bakteriene for variasjoner over et bestemt gen, merA, som styrer denne evnen.

Forskerne fant at opptil 30 prosent av bakteriene kunne konvertere kvikksølv.

Bakteriene står derfor trolig for mellom 2 og 10 prosent av den samlede mengden skadelig kvikksølv som fjernes.

– Flere forskjellige prosesser er med på å fjerne kvikksølv fra miljøet, og sollys er fortsatt den største bidragsyteren. Men resultatene våre viser for første gang at bakteriene spiller en stor rolle, sier Niels Kroer.

Bakterier blir viktige i fremtiden

Marek Stibal forsker på arktiske bakterier ved De Nationale Geologiske Undersøgelse for Danmark og Grønland.

Han har ikke deltatt i den nye studien, men synes den er veldig interessant.

– Dette viser potensialet i arktiske bakterier. Det er spesielt interessant å se hvordan de overfører genene for disse enzymene mellom seg. Det innebærer at bakterier kan lære nye «metabolske triks» av hverandre. Det kan bli veldig viktig i fremtiden, når menneskets nærvær i Arktis blir viktigere, sier Stibal.

Lever i snø

Forskningen på bakteriene er en del av et større prosjekt om det mikrobielle livet i Arktis.

Disse bakteriene har valgt å slå ned seg på et av de mest nådeløse stedene på jorden. I tillegg til de store mengdene kvikksølv, må livet her kunne motstå 50 graders frost og total mørke halvparten av året.

– Bakteriene lever under ekstreme vilkår, hvor det heller ikke er særlig mye mat. Vi vil forstå hvordan det i det hele tatt er mulig å overleve her, forklarer Kroer.

Enzymer til vaskepulver

Det er to forskjellige årsaker til at forskerne vil undersøke hva det kreves å leve innkapslet i snø.

For det første kan organismer i snøen inneholde kommersielt interessante proteiner og enzymer. Det kan for eksempel brukes til å lage midler for avising av flyvinger. Det kan også dreie seg om enzymer til for eksempel vaskepulver som kan være effektive ved lavere temperaturer.

For det andre er det interessant å finne grensene for liv, siden det kan fortelle oss noe om mulighetene for å finne liv på andre planeter.

– Det lærer oss noe om hvor ekstreme betingelser livet kan eksistere under. Det gjelder både kvikksølvforurensningen, kulden og lyset, sier Kroer.

Må sulte om vinteren

Det neste leddet i Niels Kroers forskning blir å studere hva bakteriene i Arktis lever av.

Ingen organismer kan leve av bare is og luft. Det må altså være en eller annen form for næringskilde i snøen som vi ikke kjenner til ennå.

Niels Kroer har en idé:

– Man kan forestille seg at alger og bakterier kan drive fotosyntese når solen er fremme. Den maten må bakteriene leve av gjennom den lange arktiske vinteren, sier Kroer. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Begrepet langsom kino får en ny dimensjon med kameraet som er utviklet av amerikanske forskere. Skulle du spille av ett sekunds opptak med denne hastigheten, bør du ha tålmodighet og helse av stål. Sekundet ville bli strukket ut til 127 år.

Så sakte går opptakene at det er mulig å se hvordan lyset beveger seg – med lysets hastighet – mot et speil, og så bli reflektert ut igjen.

Supernovaer og usynlighetskapper

Med slike opptakshastigheter er det håp om nye vitenskapelige oppdagelser, slike vi ennå ikke kan forutsi, mener lederen av forskerteamet, Lihong Wang fra Washington University i St. Louis, i en nyhetsmelding fra universitetet.

Han ser for seg at det lynraske kameraet kan monteres på et romteleskop for å følge bevegelsene i en eksploderende stjerne, en supernova.

Kameraet kan også kartlegge hvordan lyset beveger seg rundt materialer som avbøyer lyset. På denne måten kan nye og bedre materialer for optisk kamuflasje utvikles, slike materialer som populært kalles usynlighetskapper.

Foreslår å løse Kennedy-gåten

Kameraet kan også bli nyttig for etterforskere som skal beregne banen til en geværkule ut fra hvordan den traff. En slik metode kunne også brukes for å rydde opp i konspirasjonsteoriene rundt skuddet som felte president John Kennedy i november 1963, foreslår nyhetsmeldingen.

Et tredje og viktig bruksområde er å studere de ørsmå, lynraske glimtene av fluorescerende stoffer i levende celler. Slike studier kan gi ny innsikt i cellene.

Sprer tiden ut i rommet

Tidligere kameraer av denne typen har brukt roterende speil eller raskt blinkede lys for å gjøre opptak med mange bilder i sekundet. De raskeste har «bare» klart rundt en million bilder i sekundet.

Det nye superkameraet er ikke et tradisjonelt kamera. I stedet sveiper det en lysstråle lynraskt over motivet. Lysstrålen fanger opp forskjellige deler av motivet til forskjellig tid, og disse tidsforskjellene blir spredt ut over bildebrikken.

Fram til nå har denne metoden bare klart å gjøre opptak av en bildelinje, altså bare et smalt utsnitt av motivet. Forskerne ved University of St. Louis har nå for første gang klart å brette linja ut til en flate, slik at hele motivet kommer med i bildet.

Referanse:

Liang Gao et. al: Single-shot compressed ultrafast photography at one hundred billion frames per second, Nature 4. desember 2014, vol 516, doi:10.1038/nature14005
 

Norge har lang tradisjon for å jobbe med prioriteringsspørsmål innenfor helse. Allerede på begynnelsen av 90 tallet ble det satt ned et eget utvalg som skulle drøfte prinsipper og retningslinjer for prioriteringer i helsevesenet. Norge var altså tidlig ute med å sette slike spørsmål på den politiske dagsordenen. Prioriteringsdebatten har i særlig stor grad vært knyttet til spesialisthelsetjenestene. Mange kjenner nok igjen debattene fra media der personer som ikke får innvilget livsforlengende behandling står frem med sine historier. Slike «personifiseringer» av debattens kjerne; nemlig hvor mye skal det egentlig koste å redde et liv? Treffer oss hardt og brutalt. Det er vanskelig å ikke bli berørt når du ser personen stå der og fortelle om hvor mye noen måneder eller år ekstra i livet betyr.

Nå er prioriteringsdebatten over oss igjen. Etter at prioriteringsutvalget presenterte sin NOU «Åpent og rettferdig – prioritering i helsetjenestene», er prioritering noe som er på «alles» lepper, og som diskuteres rundt middagsbordet i «de tusen hjem». Folk flest diskuterer denne prioriteringen og spør seg selv: Når vi bor i et så rikt land som Norge, hvordan er det da mulig at vi må prioritere mellom borgerne? Kan vi ikke bare bevilge mer penger til helsetjenestene og behandle alle innbyggerne slik de fortjener? Man har da betalt skatt…! 

Det er forståelig at man stiller seg disse spørsmålene. Norge er et rikt land. Egentlig er jo spørsmålet om prioritering et uttrykk for nettopp dette. Den velstanden vi faktisk lever i her i Norge gjør at vi har et så godt utviklet helsevesen at vi behandler mer enn vi har råd til! Behandlingstilbudet vi har, tilgangen til livsnødvendige medisiner og de beste diagnostiske hjelpemidlene gjør at helsekøene bare blir lenger og lenger! Uansett hvor mye penger vi altså spytter inn, diagnostiserer vi stadig flere sykdommer, vi behandler fler og fler og vi lever stadig lenger. Baksiden av denne velstandsmedaljen er at det koster penger. Nå har vi kommet dit at det koster for mye penger. Da må man prioritere.

Ikke det at prioritering egentlig er noe som er nytt. Prioritering er jo noe som foregår i helsetjenestene hver eneste dag allerede, det er en viktig del av legenes og sykepleiernes daglige arbeid. Men gjennom å sette prioritering enda tydeligere på den politiske dagsordenen, ønsker man å skape åpne prosesser der brukerne av tjenestene er opplyst, og vet hvilke prinsipper som gjelder. Da blir det også mer åpenbart for folk flest hvordan helsekronene fordeles mellom de ulike trengende.

Alder er et prioriteringsprinsipp som har fått mye oppmerksomhet etter at utvalget kom med sin rapport 12 november. Er det riktig at alder alene skal ha betydning i denne debatten? Er det mange som har spurt, spesielt i media er dette debattert heftig. Nei, sier utvalget selv, de mener at alder ikke er et kriterium som skal tillegges vekt alene. Det overordnede prinsippet de legger til grunn er at «prioritering bør bidra til flest mulig gode leveår for alle, rettferdig fordelt». Det høres jo riktig ut, og man kan vanskelig være uenig i et slikt prinsipp, forutsatt at man har akseptert at prioritering må skje. Men det er likevel med en viss bekymring vi leser dette. For det er klart at hvis man leser mellom linjene, så er det uunngåelig at alder ikke blir et tema. «Forventet antall leveår til gode» må jo nødvendigvis gå ned med stigende alder.

Det store spørsmålet er jo da hvordan dette vil bli praktisert ut i den kliniske hverdagen, dersom disse prinsippene blir tatt til følge i den kommende stortingsmeldingen om prioritering. At alder skal være tellende i prioriteringsspørsmålet, det vil dermed ha store konsekvenser for mange. For hvem handler denne prioriteringsdebatten egentlig om? Dumt spørsmål tenker du kanskje, den handler jo selvfølgelig om deg og meg. Den handler om oss alle. Vi skal vel alle forhåpentligvis bli gamle en gang?

Kanskje er det deg eller meg som står frem da om noen ti-år og forteller historien om et liv som ikke prioriteres i kampen om helsekronene. Som formidler betydningen av å oppleve flere gode år sammen med barnebarn og oldebarn, til tross for at helsen kanskje har skrantet de siste årene. Vi ville fortelle at vi fortsatt setter stor pris på livet og be pent om at fødselsnummeret alene ikke skal være tellende når de virkelig store avgjørelsene skal tas.

Tror du ikke?   

– Foredraget blir også en slags fest, for vi har mye nytt å fortelle. Det er en unik anledning til å fortelle hva vi har gjort det siste året, sier Edvard Moser til NTB.

Travle forberedelser

Torsdag reiser han og May-Britt Moser til Stockholm. Der venter en rekke middager, mottakelser, intervjuer og selvsagt nobelkonserten, prisutdelingen og slottsbanketten. Men så langt har ekteparet hatt nok med å forberede forelesningene sine.

– Heldigvis får vi hver vår attendant fra svensk UD, som skal passe på at vi gjør alt rett, sier Edvard.

– Jeg har fått kjøpt kjoler til alle anledningene, men det har ikke blitt mye tid til shopping, sier May-Britt.

Innslag utenom det vanlige

I forelesningene vil forskerparet blant annet snakke om hvordan gittercellene de har vunnet nobelprisen for, danner nye «kart» i rottehjernen når rottene flyttes mellom ulike rom. De vil også presentere funn om forbindelser mellom gittercellene og andre hjerneceller, som er knyttet til luktesans og fart.

– Det at cellene danner nye koordinatsystem for hvert rom, tyder på en enorm hukommelseskapasitet, forklarer han. Disse funnene blir publisert i en artikkel dagen etter nobelforelesningene. Resten er under vurdering og på vent i andre akademiske tidsskrift.

Nobelprisvinnerne lover også innslag litt utenom det vanlige under foredraget. Men mer ønsker de ikke å røpe.

– Det er strengt hemmelig. Men dere vil klare å holde dere våkne, lover May-Britt.

– Prisen er viktig

Siden de fikk nyheten i høst, har forskerparet også fått tid til å reflektere over hva det betyr å motta en nobelpris.

– Det betyr mye for NTNU og norsk forskning. Prisen viser at det lønner seg å satse på langsiktig forskning, selv om man ikke vet hva den vil føre til, sier Edvard.

– Norge har penger, og kan få til mer forskning av samme karakter, selv om vi er små. Denne prisen er bevis på at det er mulig, sier May-Britt.

Da arkeologer studerte gamle bein- og skjellsamlinger fra Java, som opprinnelig ble oppdaget på 1890-tallet, oppdaget de til sin overraskelse at våre tidlige slektninger, Homo erectus, brukte skjell til verktøy og til kunstverk allerede for 450 000 år siden.

Selv om forskerne ikke vet hva innskripsjonene på skjellet betyr eller hva det ble brukt til, antyder de at bruken av geometriske mønster var en del av Homo erectus’ oppførsel på denne tiden.

Moderne evner tidligere enn antatt

De eldste geometriske motivene man kjenner til før Java-funnet, er fra Blombos Cave i Sør-Afrika. Disse er rundt 100 000 år gamle og utført av moderne mennesker. 

– Det er allment akseptert at tidlige moderne kulturer oppsto i Afrika, parallelt med at vår moderne menneskeart oppsto på kontinentet. Nye oppdagelser tyder likevel på at historien er mer kompleks og at andre tidlige mennesketyper har hatt noen av disse evnene i en viss grad, sier d´Errico.

UiB-arkeologen er en av forskerne i det internasjonale teamet som fant og har analysert de eldste abstrakte motivene som man kjenner til. Funnet er nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature.

Mønstre oppdaget tilfeldig

Det var nederlenderen Eugène Dubois som oppdaget skjellene i Trinil på Java i 1891. Dette var fra de samme arkeologiske lagene hvor han fant det første skjelettet av Homo erectus. Det var i disse samlingene, som nå befinner seg i Naturalis museum i Leiden, at de oppsiktsvekkende nye funnene er gjort.

Det inngraverte motivet ble rett og slett funnet ved en tilfeldighet, da en marinbiologistudent skulle studere de fossile skjellene.

– For å studere mønsteret mer inngående, krevdes arkeologisk ekspertise om tidlig symbolbruk. Det var derfor jeg ble en del av denne studien, forteller d´Errico.

På ett av de 166 skjellene var det innrisset et geometrisk sikksakk-mønster, som ikke kan ha blitt til av naturlig slitasje. Ved hjelp av avanserte dateringsanalyser viser det seg at det inngraverte skjellet er rundt 450 000 år gammelt.

– Våre analyser og våre eksperimentelle reproduksjoner på lignende skjell nå i etterkant, viser at hele mønsteret var risset inn sammenhengende og med ett og samme verktøy. Den som risset det inn, visste hva han gjorde, mener d´Errico.

Forskerne fant ut at det er skraper som er laget av haitenner, som ligner mest på de opprinnelige rissene på skjellet. Det finnes et stort antall haitenner fra utgravningen i Trinil.

 

Skjell som verktøy

Blant de andre skjellene i samlingen, fant forskerne at disse hadde blitt omformet på en måte som tyder at de har blitt brukt som verktøy til å skrape og skjære med. Kanskje har de blitt brukt til å lage andre verktøy i bambus.

– Dette kan forklare hvorfor steinverktøy var så sjeldne i en del regioner i Asia, samtidig som arkeologer har funnet millioner av steinverktøy fra Afrika som er datert til denne perioden, forteller d´Errico.

Den første østerskniven

De fleste skjellene hadde også et lite hull rett overfor lukkemuskelen. Ved å bruke en skarp gjenstand til å bore hull i skjellet og fjerne muskelen, kunne Homo erectus åpne skjellene og få tilgang til mat på en enkel måte.

Denne teknikken er veldig effektiv og fungerer bedre enn å åpne skjell med en kniv, ifølge d´Errico. Det å finne opp denne teknikken antyder at Homo erectus hadde god kjennskap til skjellenes muskelanatomi og hadde kommunikasjonsevner nok til å videreføre teknikken videre til nye generasjoner.

– Disse skjellene var på samme tid en matkilde, råmateriale og et lerret for abstrakte uttrykk. De signaliserer en kognitiv omstillingsevne som mange ikke har tilskrevet homo erectus før våre funn, sier arkeologiprofessoren.

Referanse: 

Josephine C. A. Joordens. Homo erectus at Trinil in Java used shells for tool production and engraving. 14/11/2014. doi:10.1038/nature13962

Ta detaljstyringen av Nav som eksempel: Nav vil bli pålagt å skanne sykemeldingsblanketten raskere og de skal innføre årlig brukermeldinger. I tillegg skal brukerne bli informert om reell saksbehandlingstid for de forskjellige tjenestene.

Dette er ikke forenkling, som den blåblå regjeringen lover, men i stedet koster det tid og penger.

«For å vise at han faktisk gjør noe og tar politisk ansvar, har statsråd Robert Eriksson satt i gang en temmelig hardhendt detaljstyring av Nav,» skriver redaktør Magne Lerø i ukeavisen Ledelse 11. november i år. 

«Statsråden gjør det stikk motsatte av det Jan Tore Sanner krever av statsråder,» påpeker han. 

Dyrt for staten med fritt sykehusvalg

Et annet eksempel er fritt sykehusvalg. Regjeringen ønsker å innføre fritt behandlingstilbud i sykehussektoren, der pasienter skal kunne velge behandling i private sykehus på lik linje med offentlige sykehus. Og staten skal betale.

Fritt behandlingstilbud betyr statlig kjøp av tjenester fra private sykehus. Her kommer EU-direktivet om offentlig anskaffelser inn. I Norge må offentlige innkjøp av tjenester over 500 000 kroner ut på anbud. Det gjelder også i helsesektoren.

De rødgrønne brukte omtrent fem milliarder av et totalbudsjett på cirka 145 milliarder til innkjøp av tjenester. Heller ikke den blåblå regjeringen unngår EU-direktivet om offentlige anskaffelser.

La oss si at de vil bruke 40 milliarder på sine innkjøp fra private sykehus for å oppnå fritt behandlingstilbud. Hvor skal de 35 milliardene ekstra komme fra?

To alternativer foreligger:

1. Regjeringen kan trekke pengene fra totalbevilgningen og slik kutte budsjettene til de offentlige sykehusene.
2. Regjeringen må øke totalbudsjettet for sykehusene. Det siste blir dyrt, og vil gi staten store ekstrakostnader i kjølvannet av den såkalte frihetsreformen. Utgifter som følge av offentlige anskaffelser utgjør i dag mer enn 10 prosent av norsk BNP viser tall, og de vil øke sterkt som følge av regjeringens nyliberale politikk.

Privatisering ved bruk av anbudsregimet vil derfor bli en stor belastning på statlige budsjetter i årene framover med den nåværende regjeringen.

Mer stat, ikke mindre

Så det er altså grunner til at den blåblå Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2015 innebærer en økning av offentlige utgifter i forhold til hva den rødgrønne Regjeringen stod for.

Den innebærer mer stat, og ikke mindre stat slik de lovet i valgkampen for et år siden.

Gjennom forenkling, effektivisering og mindre byråkratisering skulle store innsparinger komme i offentlig sektor. Løsningen lå i privatisering, avregulering og forenkling, hevder de blå.

Denne løsningen er det stort behov for, sier regjeringen. Nei i forvaltningen skal bli til Ja som en følge av denne løsningsformelen.

Avregulering er også en form for regulering

Nå er det slik at avregulering blir gjerne oppfattet som det motsatte av regulering. For mange betyr det politiske prosesser der myndigheter, nasjonalt og internasjonalt, fjerner, reduserer eller forenkler restriksjoner på individers og sosiale gruppers handlefrihet.

Men tilhengerne av avregulering oppfatter ikke at avregulering også er en form for regulering og at det medfører ny regulering og kostbare reformer i samfunnet for å realisere i praksis nettopp de nye reguleringene.

De blåblå hevder at færre og enklere reguleringer vil føre til individuell handlingsfrihet og konkurranse, og dermed økt produktiviteten og innovasjon. Rapportering, resultatstyring og kontroll skal sikre dette.

Men de overser forskning som viser at målstyringssystemets vekst i kontrollinstanser og transaksjonskostnader virker demotiverende og demoraliserende, og hemmer i stedet kunnskapsutviklingen og evnen til innovasjon.

Gylden tid for konsulenter

Offentlige anskaffelser og avregulering innebærer også andre store kostnader, såkalte transaksjonskostnader. Et eksempel er transportkostnader og konsulentbistand.

Den eksterne konsulentbransjen, rådgiverkontorene og meglerhusene kan forvente seg en økonomisk gylden tid, betalt av våre skattepenger. Det dreier seg samlet sett om milliarder kroner. Det offentlige kjøper inn for rundt 400 milliarder kroner årlig.

I dag blir mange innkjøp gjennomført ved anbudskonkurranser, slik som i helse- og omsorgsektoren. Tilbudet kan ikke endres etter at fristen har gått ut og vinner utpekt, og dette fører til dårlige kontrakter fordi ting endrer seg før iverksetting. Store summer brukes derfor på feilslåtte bestillinger av varer og tjenester. Det må bli mulig for oppdragsgivere og leverandører å snakke sammen etter tilbudsfristen, og slik tilpasse tilbudet slik at kontraktene blir så gode som råd er. 

Dette fører i hvert fall ikke til forenkling. Forhandlinger mellom oppdragsgiver og vinnerleverandør etter tilbudsfristen lover ikke bra i så henseende. Det vil oppstå nye tvister. Fordi politikken som gjelder offentlige anskaffelser springer ut av EØS-avtalen, vil slike tvister bli fulgt opp i domstolene. Dette vil ytterligere øke de før nevnte transaksjonskostnadene.

Avregulering i form av privatisering av sykehusene og offentlige anskaffelser er faktisk med på å gjøre ting mer kompliserte. Og dyrere, ikke minst. Lovnaden om avregulering og forenkling, som de blåblå retorisk stod og står for, fører til mer regulering – og merkostnader, til gode for ingen.

Noe har gått galt i dagens feministiske teorier, mener Toril Moi.

‒ Problemet er at måten vi skriver teori på i dag er så skrekkelig abstrakt og overgeneraliserende, at det ikke lenger klarer å si noe av relevans om kvinners liv.

I tillegg har det ifølge Moi utviklet seg et snevert syn på begreper og et språklig moralpoliti, som gjør at kjønnsforskere og feminister må si unnskyld før de sier enkelte ord, for å forsikre om at de ikke bruker dem på den dårlige måten.

‒ Vi trenger et mer fleksibelt og hverdagslig syn på språket, konstaterer Moi.

‒ Selve grunnlaget til feminismen og feministisk teori er å gjøre kvinners liv og erfaringer forståelige, sier hun, og viser til filosofen Marilyn Frye.

Ifølge Frye er målet på hvorvidt en feministisk teori har vært en suksess i hvilken grad teorien har klart å få oss til å forstå det som var uforståelig før.  

Moi var nylig hovedtaler på en konferanse om nordisk kjønnsforskning i Roskilde. Foran en sal med over 150 nordiske kjønnsforskere, gikk hun til verks for å utfordre et av deres viktigste teoretiske begreper.

Dette er en kortversjon av et lengre intervju med Toril Moi. Hele intervjuet kan du lese på Kilden – informasjonssenter for kjønnsforskning.