Tim Berners-Lee er en mann som har lagt mye av grunnlaget for den informasjonsrevolusjonen som har skjedd de siste 30 årene.

Han er professor ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) og Oxford-universitetet, men han er mest kjent for arbeidet han gjorde mens han var forsker ved CERN i Sveits på 1980-tallet.

Internett eksisterte på denne tiden, men det var veldig annerledes enn det vi kjenner i dag. Det var et forskningsnettverk som bandt sammen viktige universiteter og selskaper, og etter hvert CERN.

Tim Bernes-Lee jobbet med å gjøre internett til noe mye større. Det skulle bli et nettverk hvor hvem som helst kunne dele dokumenter og filer fra en hvilken som helst datamaskin til en annen på nettverket.  

Dette kalte han etter hvert for World Wide Web (WWW), og det er det vi kjenner som selve internettet i dag. Berners-Lee gjorde dette arbeidet på begynnelsen av 1990-tallet.

Første nettleser

Hvis dette skulle fungere, måtte internettet være standardisert, så hele nettverket snakket samme språk.

For å få til dette utviklet han mange av de helt grunnleggende tingene ved internettet som vi kjenner det i dag.

Han lagde URI-standarden (Uniform resource identifier), som ganske enkelt gjør det mulig å gi filer navn og adresse på nettet, sånn at det kan finnes igjen på en enkel måte.

Han får æren av å ha innført HTTP (Hypertext transfer protocol), et program som gjør det mulig for alle mulige slags dokumenter, bilder, video og så videre til å bli overført via nettet. Dette er fortsatt grunnlaget for World Wide Web som det fungerer i dag.

Berners-Lee utviklet også den første nettleseren som gjorde at folk kunne navigere på nettet og følge lenker mellom forskjellige nettsider. Den første nettsiden som de lagde ligger fortsatt ute.

Før disse nye standardene kom på plass, var internettet tungvint, og informasjonen som kunne deles var veldig begrenset, ifølge hjemmesidene til Turing-prisen.

Prisen

Turing-prisen sees på som den viktigste prisen innen datavitenskap, og den gis ut av Association for Computing Machinery (ACM) – det internasjonale selskapet for informatikk.

Prisvinneren får en million dollar, og den har blitt gitt ut siden 1966.

Berners-Lee får prisen for å ha laget et så solid grunnlag for dagens internett. Han viste også hvordan mange elementer kunne fungere sammen for å danne World Wide Web.

Turingpris-juryen kaller det for en av de mest innflytelsesrike nyvinningene i moderne tid. Dette er slett ikke den første prisen Berners-Lee får for dette arbeidet, som du kan se på Wikipedia-siden.

Det er ikke mange små barn som blir skadet i sykkelulykker i Norge. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) ble bare to barn under seks år drept i sykkelulykker fra 2000 til 2014. 13 ble hardt skadd og 72 lettere skadd i samme periode.

– Det er såpass få som tar med barna sine på sykkel, at det heldigvis nesten ikke er ulykker, sier forskningsleder Alena Høye ved Transportøkonomisk institutt (TØI).

– Derfor er det vanskelig å si noe om ulykkesrisiko, sier hun til forskning.no.

Da Høye i fjor gikk gjennom forskningen som finnes om barnetransport på sykkel, fant hun veldig lite.

Noe er det likevel mulig å si om forskjellen på barnesete og tilhenger.

Høyde over bakken

– Generelt er det slik at barnetilhengere ikke velter så lett. Og når de velter, er barnet godt beskyttet hvis det har på seg hjelm og er spent fast med belte, sier Høye.

Fra et barnesete bak ryggen til mamma eller pappa er det langt ned til asfalten. Dermed blir smellet hardere for den som faller ned. Tidligere har forskning.no skrevet om at de minste barna har størst risiko for hodeskader i forbindelse med ulykker på eller med sykkel.

Men Høye ville ikke brukt tilhenger hvor som helst.

– Barnetilhengere er veldig sikre hvis du sykler på gang- og sykkelveier hvor det ikke kjører biler. Men så snart man er på en bilvei, kan de lett bli oversett fordi de er så lave, sier Høye.

Dette advarer også australske forskere mot etter å ha sett nærmere på alle varianter av barnetransport på sykkel.

Tyngden på sjåføren

Med et barnesete er det heller ikke likegyldig hvem som sitter på førersetet. En høy mann som veier 90 kilo, vil merke den ekstra vekta på en helt annen måte enn en kvinne på 50 kilo.

– Jo tyngre syklisten er, desto lettere er det å holde balansen med barn på et sete bak, forklarer Høye.

Barnet og setet utgjør en større del av den totale vekten hvis sjåføren er liten og lett. Barnet sitter høyt oppe og påvirker balansen.

– Jo høyere opp vekten kommer, desto mer ustabilt blir det, sier TØI-forskeren.

En elsykkel med et lavt plassert batteri vil kompensere litt for dette. Da blir tyngdepunktet lavere og sykkelen lettere å manøvrere.

Bremser, hjelm og belte

Uansett om du velger barnesete eller tilhenger mener Høye det er viktig å minne om det grunnleggende.

– Barn må uansett være spent fast med belte og ha på hjelm. Også i en tilhenger, selv om tilhengeren virker trygg, sier hun.

Bremsene er også viktige.

– Det blir tyngre å bremse når man har passasjerer, sier Høye.

Referanser:

Høye mfl: Trafikksikkerhetshåndboken. TØI, 2012.

Raftery mfl: Transportation of children with bicycle seats, trailers, and other carriers: considerations for safety. Rapport fra Centre for Automotive Safety Research, 2016.

Årlig rammes mellom 3000 og 5000 mennesker av hjertestans i Norge, og to tredjedeler av disse skjer utenfor sykehus. Vanlige folks innsats før ambulansen kommer, kan være forskjellen mellom liv og død.

Hjerte- og lungeredning de første minuttene mangedobler sjansene for å overleve en hjertestans. Utfordringen er at mange er usikre på hva de skal gjøre, eller de er redde for å gjøre feil.

Løsningen kan være det nesten alle bærer rundt i lomma, nemlig smarttelefonen.

• Les også: Blodprøve kan redde friske mosjonister fra hjertestans

Bruker mobilkamera

Det finnes allerede apper som automatisk sender GPS-plasseringen din til Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) når du ringer 113.

Det finnes også en håndfull apper som registrerer brystkompresjoner, altså trykk mot brystkassen, ved hjelp av innebygde sensorer i telefonen. Ulempen er at da må telefonen ligge oppå pasienten.

Forskere ved Universitetet i Stavanger tar det nå et steg videre. 

– Vi har utviklet den første appen som bruker kameraet på mobilen for å måle kompresjonene, sier professor Kjersti Engan ved UiS.

I en nødssituasjon kan en tilfeldig hjelper starte appen og plassere telefonen ved siden av pasienten. Fordelen med å bruke kameraet er at telefonen da ligger ved siden av pasienten.

– Når man komprimerer, er det viktig å ikke komme borti knapper på telefonen, siden det kan bryte den viktige telefonforbindelsen med alarmsentralen, sier stipendiat Øyvind Meinich-Bache.

Hvis det blir utført hjerte- og lungeredning, vil appen måle hvor raskt brystkompresjonene blir gjort. Dersom raten er utenfor de anbefalte 100 til 120 kompresjoner i minuttet, gir appen beskjed om enten å øke eller redusere hastigheten.

Appen registrerer også opphold i kompresjonene, enten fordi hjelperen slutter eller gjør opphold for å gi innblåsinger.

• Les også: Du kan få 1300 livreddere i lomma

Har løst hårfloke

Appen er testet på avanserte dukker på Laerdal. Ved å sammenligne resultatene registrert på dukken og appen ser forskeren hvor nøyaktig appen er.

I første runde påvirket hårlengden til den som utførte kompresjonene hvor presist resultatet ble. Når hjelperen hadde langt og løst hår, var nøyaktigheten lavere enn ved korthårede hjelpere.  

– Nå er disse problemene løst, og i testene er nøyaktigheten på 98,2 prosent, sier Meinich-Bache.

Appen er også testet i varierende lysforhold, med ulike kameraposisjoner og med forstyrrelser i bildet. Den er også testet utendørs.

• Les også: Slik vil de redde liv i framtida

Håper å måle dybde

I tillegg til hyppighet er dybden på kompresjonene, altså hvor langt brystet trykkes ned, avgjørende for kvaliteten på hjerte- og livredning. Forskerne prøver å få appen til å måle og gi tilbakemelding også på dette.

– Vi klarer det når vi vet høyden på hjelperen, men vi håper å løse det slik at appen måler riktig selv ved ukjent høyde, sier Meinich-Bache.

UiS-forskerne samarbeider med Laerdal Medical, som er leverandør og produsent av høyteknologiske produkter innen medisinsk førstehjelp og trening.

– Vi har samarbeidet om forskning og utvikling i over 20 år. Det er mange eksempler på publikasjoner som har kommet ut av det samarbeidet, sier forskningsdirektør ved Laerdal Helge Myklebust.

Referanse:

Engan, K. m.fl: Chest compression rate measurement from smartphone video. BioMedical Engineering OnLine. (2016)

Noen har problemer med å få barn. Én mulig årsak kan være dårlig sædkvalitet. Å dra til en klinikk og levere sædprøve for analyse kan være vanskelig og ubehagelig for enkelte.

Hjemmetester av sædkvalitet har vært på markedet en stund, men de måler bare hvor tett med sædceller det er i sæden. Jo større celletetthet, desto mer skifter pigmentet på prøvepinnen farge.

Like viktig som tettheten er det hvor raskt cellene klarer å svømme. Det kan du bare se i mikroskop.

• Overvekt kan gi dårligere sæd, viser norsk forskning.

98 prosent nøyaktig

Nå har en gruppe forskere ved prestisjetunge Harvard Medical School i Boston klart å utvikle prototypen på en billig test som måler dette også.

Løsningen deres har vært å koble smartmobilen til elektronisk hyllevare montert i et 3D-printet hylster.

De lot utrente folk analysere 350 sædprøver med mobiltesteren. Til sammenligning ble de samme prøvene analysert av trente laboratorieteknikere og kostbart spesialutstyr.

Mobiltesteren ga resultater som var 98 prosent nøyaktige, ifølge artikkelen i Science Translational Medicine, der forskningen er publisert.

• Mobilen kan også gjøre sæden dårligere – les mer mer!

Video fra Harvard Medical School viser hvordan testen brukes.

– Lovende, første steg

– Dette ser lovende ut, bekrefter Mette Haug Stensen, laboratoriesjef på det private Fertilitetssenteret i Oslo.

– Dette kan være et første steg til å sjekke sædkvaliteten for de som ikke ønsker å oppsøke en fertilitetsklinikk, fortsetter hun.

Likevel mener Stensen at mobiltesten har sine svakheter i forhold til arbeidet de gjør på klinikken.

Formen på sædcellene

Der ser de ikke bare på hvor mange sædceller – spermier – det er i en prøve og hvor godt cellene beveger seg. Flere undersøkelser kan fortelle mer om sædkvaliteten. En av dem er å granske hvordan spermiene ser ut, det som kalles en spermies morfologi.

– Mange spermier har unormal form. Dette kan gjøre det umulig for en spermie å befrukte en eggcelle, forklarer hun.

Andre celler

I sæden kan det også være andre typer celler som lager problemer, blant annet hvite blodlegemer eller antistoffer. De kan få sædcellene til å klumpe seg sammen slik at de ikke klarer å svømme og befrukte en eggcelle.

Hvite blodlegemer kan sees ved infeksjon eller etter at en som er sterilisert er operert på ny for å få tilbake fruktbarheten, det som kalles refertilisering.

Mobiltesteren kan foreløpig ikke gjøre slike målinger, bekrefter forskerne i artikkelen i Science Translational Medicine.

Skulle den klare det, måtte mobilkameraet og linsene gi et bedre bilde og appen i mobiltelefonen utvikles videre og trenge mer tid på analysen.

Vekt og volum gir totalt antall sædceller

På Fertilitetssenteret veies også hele sædprøven for å finne sædvolumet. Volum og celletetthet avgjør det totale antall sædceller.

 Jo flere sædceller, desto større sannsynlighet for at en av dem klarer å svømme fram og befrukte eggcellen.

Forskerne ved Harvard Medical School har riktignok tenkt på dette også. De har utviklet en liten og billig vekt som kan sende resultater til mobiltelefonen via trådløs Bluetooth-forbindelse.

Dette blir da tilleggsutstyr ved siden av mobiltesteren som måler tetthet og bevegelighet. Hvordan virker denne mobiltesteren?

Linser fra DVD-spiller

Når sædprøven er klar, tar brukeren en flat holder, trykker sammen en liten ballong med fingrene, dypper prøvetakeren i sæden og slipper ballongen.

Dermed utvider den seg og suger litt av sæden inn i et rør. Røret brekkes av og dyttes inn i en holder som plasseres i det 3D-printede hylsteret under mobiltelefonen.

Her havner den mellom to linser, plassert foran kameraet til mobilen. Linsene gjør om mobilkameraet til et mikroskop.

De er av samme type som sitter foran laserstrålen inne i en DVD-spiller. Slike linser produseres i enorme mengder og koster bare få kroner. Bak linsene er en like billig LED-lampe som lyser på sædprøven bakfra.

Video av svømmende sædceller

Brukeren trykker på en knapp på en app i mobilen. Da filmer videokameraet de svømmende sædcellene i ett sekund.

Tetthet og bevegelse blir analysert av appen. Etter under fem sekunder får brukeren vite om tettheten og bevegeligheten til sædcellene er normal.

• Lav sædkvalitet kan skyldes miljøgifter som forstyrrer hormonproduksjonen i kroppen.

Først automatisk, så manuell sjekk

Artikkelen i Science Translational Medicine sier ingenting om hvor raskt denne prototypen kan utvikles til et produkt som selges i apotek.

På Fertilitetssenteret gjøres fortsatt analysene manuelt. Trente embryologer analyserer sædprøven i mikroskop med stor forstørrelse.

– Også på fertilitetsklinikker går utviklingen mot mer automatiserte undersøkelser, forteller Stensen.

– Med de automatiske systemene kan vi gjøre en første sjekk, og så kan vi undersøke manuelt ved eventuelle unormale funn, fortsetter hun.

– Det er også mange ulike faktorer som kan påvirke resultatet til en sædprøve, for eksempel feber, slik at sædkvaliteten kan variere naturlig over tid.

– Dermed bør flere analyser utføres for å bekrefte en redusert sædkvalitet, sier Stensen.

Referanse:

Manoj Kumar Kanakasabapathy m.fl:  An automated smartphone-based diagnostic assay for point-of-care semen analysis, Science Translational Medicine, 22.3.2017,doi/10.1126/scitranslmed.aai7863.

Når en lege mistenker kreft et sted i kroppen til en pasient, tar hun en prøve av vevet for å få svar. Men vevsprøven kan bli liggende på vent i opptil to måneder. Det er nemlig mangel på legespesialistene som kan stille kreftdiagnosen.

Men et nytt forskningsprosjekt har som mål å automatisere denne jobben.

Så langt er 7000 pasienter og 20 000 vevsprøver med i prosjektet DoMore! ved Oslo Universitetssykehus. I første omgang er målet å automatisere diagnosen av prostata-, tarm- og lungekreft.

Kreftdiagnoser spriker

Legespesialistene som stiller kreftdiagnoser i dag, er patologer som altså ikke bare obduserer døde mennesker, men jobber med alt som er dødt, som for eksempel vevsprøver.

Patologer undersøker vevsprøvene med blant annet mikroskop. Men patologi en subjektiv vitenskap, ifølge Håvard E. Danielsen, som leder forskningsprosjektet.

–Sammenligner man ulike patologers konklusjoner av samme prøve, er det ikke sjelden at de er forskjellige. Det samme gjelder når det går litt tid imellom. Én patologs konklusjon av samme prøve kan sprike.

Professoren i genetikk og informatikk understreker at det ikke er selve kreftdiagnosen som blir feil. Pasienter kan føle seg trygge på at patologene oppdager kreft hvis de har det.

Derimot skjer det flere feil når patologene skal vurdere hvor alvorlig kreften er og hvor langt i sykdomsforløpet pasienten har kommet, mener Danielsen.

– Disse vurderingene er bare riktige i cirka 60 prosent av tilfellene, noe som innebærer et stort forbedringspotensial.

• Les også: Mammografi kan bomme på alvorlige svulster

Fra menneske til maskin

Danielsen sin forskningsgruppe ved Institutt for kreftgenetikk og informatikk har som mål at et nytt digitalt system skal være klart innen 2021.

Dette systemet skal ikke bare kunne svare på om pasienten har kreft, men også hvordan kreften vil utvikle seg i fremtiden.

Det kan sammenlignes med at meteorologer bruker store mengder informasjon for å beregne hvilket vær vi kan forvente oss.

I dag er det leger som vurderer hva som vil skje med kreften i fremtiden, og konklusjonen deres avgjør hvilken behandling pasienten skal få.

Ved å bruke store mengder informasjon er målet at det nye systemet skal bli mer treffsikkert enn legenes vurdering.

Patologer frykter outsourcing

Inger Nina Farstad er overlege og professor ved Institutt for patologi ved Oslo Universitetssykehus. Hun er involvert i digitaliseringen av patologi på regionalt og nasjonalt nivå og beskriver utviklingen som et paradigmeskifte innen patologifaget.

Ifølge Farstad, er det særlig tre ting patologer uroer seg over: at teknologien ikke vil holde hva den lover, hvordan de rent fysisk skal jobbe og frykten for outsourcing.

– Det finnes en frykt for at oppgavene i fremtiden blir utført i India, sier hun.

Farstad mener at problemet ikke er at patologene gir feil diagnose, men at den noen ganger blir for upresis og at det tar for lang tid å gi den.

– Jeg ser derfor en større fare for at automatiseringen blir et argument for at patologene skal jobbe enda raskere, enn at de skal miste jobben.

Selv velger hun å fokusere på de positive sidene ved utviklingen.

– Når prosessene flyttes over til datamaskiner, vil det også øke mulighetene for undervisning og annen kunnskapsdeling, noe som igjen vil øke kunnskapsnivået. Spesielt fra et pasientperspektiv er det flott. Men mulighetene for deling betyr også en ny rolle for patologer som er vant med å være eksperten i siste ledd.

• Les også: Mer kreft i verden

Farlige kreftceller blir ikke oppdaget

En av svakhetene ved dagens kreftdiagnoser er at de baserer seg på prøver fra en liten del av svulsten.

For eksempel når en pasient blir undersøkt for kreft i prostata, tar legen prøver av så lite som en tusendel av svulsten.

Men det kan være store forskjeller inni en svulst.

Noen deler av svulsten kan inneholde kreftceller som er ganske ufarlige og fører til liten eller ingen skade så lenge pasienten lever.

Mens andre områder av svulsten kan inneholde farligere kreftceller som har evnen til å spre seg og til slutt ta livet av pasienten.

Vurderingen av hvor alvorlig kreften er, avhenger altså av hvor i svulsten prøvene blir tatt.

Men når det allerede er mangel på patologer, er det en praktisk utfordring å innføre flere prøver per pasient. Hvis maskiner overtar denne jobben, kan det bli lettere å kartlegge flere prøver per pasient.

• Les også: Kreftceller suger til seg næring fra nabocellene

Kan overvåke istedenfor å operere

For å være på den sikre siden behandler leger i dag også svulster som ikke nødvendigvis er farlige. I andre tilfeller får ikke pasienten nok behandling før det er for sent.

Både over- og underbehandling av kreft er vanlig, noe som er en stor belastning for pasientene og kostbart for samfunnet.

Prostatakreft er igjen et godt eksempel. For mange pasienter utvikler kreften seg nemlig så sakte at den ikke er farlig. Men fordi legene ikke vet sikkert hvilke svulster dette gjelder, er det mange pasienter som får mer behandling enn de trenger.

Med et automatisert system vil flere pasienter få mer treffsikker behandling, ifølge Danielsen. Det vil også spare samfunnet for mange penger.

– Å foreta aktiv overvåkning av en pasient med prostatakreft i stedet for å operere avlaster helsesystemet i snitt for 100 000 kroner, forteller Danielsen.

Prosjektet DoMore! er finansiert av Norges forskningsråd.

• Les også: Avslører kreftfarlige føflekker automatisk

Dør flere mennesker når fartsgrensene heves?

Flere politikere mener at det ikke nødvendigvis er slik, men en rekke danske trafikkforskere mener at svaret er et klart «ja»:

– Det er hevet over enhver tvil at høyere fartsgrenser vil bety flere dødsfall i trafikken. Det viser alle eksisterende data og mange års forskning, sier Jeppe Rich, som er professor i transportmodellering ved Danmarks Tekniske Universitet.

Han får støtte fra trafikkforsker Harry Lahrmann fra Aalborg Universitet. Han er lei av å høre politikere som påstår at høyere fart ikke fører til flere dødsfall.

– Forskningen blir oversett, sier han. – Om politikerne gjør det bevisst eller ubevisst, skal jeg ikke gjøre meg til dommer over, men det er ingen tvil om at noen helst vil høre at høyere fart ikke har betydning for antallet ulykker, legger han til.

Politiker: «Forskerne skal ha holdningene sine i fred»

Et eksempel på en politiker som ifølge forskerne overser fakta, er danske Venstres samferdselspolitiske talsperson, Kristian Pihl Lorentzen.

I forbindelse med regjeringens erklærte planer om å undersøke mulighetene for å heve fartsgrensene på flere veier, sa han til Altinget i desember 2016 at han ikke kunne gjenkjenne versjonen av at det skjer flere ulykker på motorveistrekninger med høyere fartsgrenser.

– Motorveier er uhyre sikre, så det har vi ingen betenkeligheter ved, sa han.

Den oppfatningen har han fortsatt, forteller han, når videnskab.dk konfronterer ham med forskernes kritikk:

– Forskerne skal ha lov å ha holdningene sine i fred, det rokker ikke ved min oppfatning, sier han.    

• Les også: Hvor oppmerksomme er barn i trafikken?

Også her i Norge har vi hatt debatter om å sette opp fartsgrensene, og særlig Frp har vært pådrivere for å la folk kjøre fortere på motorveier. I 2014 ble øvre fartsgrense på E6 og E18 økt til 110 km/t og senest i fjor sa Fremskrittspartiets veipolitiske talsmann Tor André Johnsen at tiden er inne for en gjennomgang og modernisering av fartsgrensene i Norge.

– Vi bestemmer

Lorentzen forteller at han er godt kjent med den rent fysiske sammenhengen, altså at høyere fart gir høyere kinetisk energi, som ved sammenstøt resulterer i verre ulykker.

Men han anerkjenner ikke at høyere fartsgrenser automatisk betyr flere uhell. Han mener at forskernes kritikk er for ensporet.

– Jeg studerer mye forskning og vitenskap, og det er interessant, men det må også kombineres med det virkelige liv. Noen ganger kan forskerne se ting fra et elfenbenstårn. Jeg har hatt et langt liv i bil, og det er det jeg bygger min oppfatning på, sier han.

Lorentzen mener forskerne bør huske på at «det ikke er vi som bestemmer».

– Det er jo litt morsomt at vi i det hele tatt har denne diskusjonen. Det er fint at forskerne kommer med rapporter, det trenger vi, men det er vi politikere som treffer beslutningene og står til ansvar for de beslutningene. Vi står til ansvar, og derfor er det vi som bestemmer. Det er jo det et demokrati er, sier han.

• Les også: Så mye kjefting er det i Oslo-trafikken

Rapporten som havnet i en skuff

Men det er ikke alle rapporter det er like mye behov for – i hvert fall ikke hvis de viser det motsatte av det politikerne vil høre, forteller Harry Lahrmann. Han forteller om en slik episode.

Det dreier seg om en kontroversiell rapport fra det danske Vejdirektoratet fra 2008, som viste konsekvensene av å heve fartsgrensen fra 110 til 130 km/t på bestemte motorveier i 2004.

I juni 2008 avslørte avisen Jyllands-Posten at rapporten sannsynligvis hadde blitt holdt tibake av det danske Trafikministeriet i et halvt år.

– Politikerne la rapporten i en skuff, så da den endelig kom fram, hadde det faktum at det var flere døde på motorveiene med høyere hastigheter, blitt skjult, forteller Lahrmann.       

• Les også: Ikke tryggere i trafikken med håndfri mobil

Pressesjef avviste anklagen

Effekten av tilsløringen kan vi fortsatt se i dag, mener Harry Lahrmann.

– I tillegg til at rapporten ble forsinket, var den skrevet på en forvirrende måte, og derfor vil mange politikere i dag si at det gikk fint med fartsøkningen. Det har blitt den vanlige oppfatningen i noen kretser, og det er utrolig irriterende, sier Lahrmann.

Anklagen knyttet til rapporten ble imidlertid avvist av pressesjefen til den daværende transportministeren, Carina Christensen.

• Les også: Hvor mye koster vintervær for trafikken?

Politiker kjenner ikke igjen tallene

Kristian Pihl Lorentzen er en av de som mener fartsøkningen var vellykket.

– Den gangen var det masse dommedagsprofetier om flere drepte, men det skjedde ikke. De tallene kjenner jeg ikke igjen. Det jeg har fått opplyst, er at det gikk fint, og at de veiene nettopp var bygget for å kjøre i 130 km/t, sier han.

Forsker: «Det er fake news»

Den versjonen holder ikke vann, ifølge Harry Lahrmann:

– Det stemmer jo ikke. Det er ikke annet å si. Det er fake news. Hvis man ser på utviklingen for det samlede motorveinettet, altså også veiene hvor fartsgrensen ikke økte, så skjedde det færre uhell. Men på veiene med høyere hastighet, døde det flere, sier han.

– Men det er nettopp det det som er problemet. Rapporten var skrevet på en forvirrende måte. Den burde være skrevet slik at det ikke var mulig å misforstå. Det sto jo ikke akkurat med flammeskrift på forsiden at de høyere fartsgrensene ga flere ulykker. 

Samtidig fastslår trafikkforskeren at han ikke kan forestille seg at politikerne bare har misforstått.

– Det tror jeg ikke de har. Dessuten har jeg sagt det til dem 117 ganger, sier han.   

• Les også: Kvinner er mer miljøvennlige i trafikken

Blandede meldinger fra rapport

Harry Lahrmann peker på at det er flere eksempler på at en rapport sier en ting, mens politikerne senere sier noe annet.

Det gjelder for eksempel rapporten fra Vejdirektoratet ved navn «Evaluering av forsøk med differentierte hastigheter på statsveinettet», som kom i april 2016.

Rapporten evaluerte et forsøk der man i en periode hadde satt opp fartsgrensene fra 80 til 90 km/t på 100 kilometer utvalgte riksveier. Samtidig hadde man forbedret sikkerheten på veiene, for eksempel ved å felle trær og andre hindringer langs veien.

Rapportens resultater kan virke litt kronglete fordi det var et fall i det samlede antallet ulykker i perioden, også på forsøksveiene med de høyere fartsgrensene.

Men fallet var mindre på disse veiene, slik at det var flere ulykker enn man kunne forvente.

Overskriften i Vejdirektoratets pressemelding om rapporten lød imidlertid: «Gode erfaringer med 90 km/t på utvalgte riksveier.»

– Man skulle ikke tro at det er den samme rapporten det handler om, sier Harry Lahrmann.

• Les også: Mindre salt på veien kan gi flere ulykker og tregere trafikk

– Misforhold mellom fakta og beslutninger

Daværende samferdselsminister i Danmark Hans Christian Schmidt (V) sa i pressemeldingen at «forsøket med å heve fartsgrensene overordnet sett er vellykket», og at han ville «presentere rapporten for partiene i den grønne forlikskretsen slik at vi kan drøfte mulighetene for å sette opp faret på flere strekninger».

Det er ifølge Harry Lahrmann i strid med det som står i rapporten, og han ser det som et eksempel på at forskningen blir ignorert:

– Det illustrerer bare misforholdet mellom fakta og beslutninger, sier han.

Hans Christian Schmidt står imidlertid ved uttalelsen, forteller han til videnskab.dk. Men han vil ikke si noe mer fordi han «føler seg dekket inn» av forklaringen fra Venstre-kollega Kristian Pihl Lorentzen.

– Det er helt i orden at man kan ha forskjellige synspunkter, men jeg står ved det jeg sa, sier han.

• Les også: Klarer seg bra i trafikken med dårlig hørsel

Politiker: Vi kombinerer kunnskap med politisk utgangspunkt

Kristian Pihl Lorentzen mener at mye av kritikken fra forskerne antagelig skyldes at forskere og politikere snakker forbi hverandre. Og at forskerne glemmer det store bildet.

– Vi vil ikke i krig med forskerne, men vi skal ta hensyn til mobiliteten også. Det skal være en balanse. Fart er også et politisk spørsmål, så vi leser rapportene og får råd fra Vejdirektoratet og andre instanser, og så kombinerer vi den kunnskapen med det politiske utgangspunktet vi nå en gang har, sier han.

• Les også: Derfor kjører norske bilister stadig saktere

– Det går jo ikke utover meg

Men for mange holdninger og følelser i beslutningsfasen kan være et problem, mener professor emeritus i trafikkforskning ved Roskilde Universitet, Lise Drewes. Hun mener politikerne baserer seg på følelser i stedet for fakta.

Derfor har flere politikere urealistiske forestillinger, mener hun.

– Det er en utpreget stemning blant befolkningen av at «Det går vel ikke utover meg», og det er samme mekanisme som gjør seg gjeldende på politisk nivå, sier hun.

Derfor er det frustrerende å høre uttalelser om at høyere fartsgrenser ikke nødvendigvis betyr flere drepte, forteller hun.

– Når man sitter med kunnskap på området, er det forferdelig at ingen hører etter.

• Les også: Vil bruke dekk fra elbiler til å redusere støy

Politiker: Ingen vil ha flere døde i trafikken

Kristian Pihl Lorentzen påpeker at politikerne ikke ønsker at flere skal dø på veiene.

– Alle partier er enige om at vi ikke vil ha flere drepte i trafikken.

I Venstre sier vi bare at de veiene som er bygget til 130, de skal vi kjøre i 130 på.

– Det er ikke så enkelt, forteller Harry Lahrmann. Han henviser til Vejdirektoratets studie av disse veiene.

– Noen var forbedret med blant annet lange avkjørsler, men det skjedde fortsatt flere ulykker, sier han.  

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Nanopartikler er kunstig skapte partikler av mikroskopisk størrelse som finnes i kosmetikk, maling og en rekke andre forbruksvarer. Ikke rent sjelden får de negativ oppmerksomhet, og deres ufordelaktige helse- og miljøeffekter har vært gjenstand for en rekke studier de siste årene.

Forskere ved NIBIO har nå undersøkt om bruk av nanopartikler for rensing av jord kan være uheldig for miljøet.

De konkluderer med at nanopartikler av jern som blir sprøytet inn i jord, slett ikke er så ille som mange har fryktet – faktisk viser det seg at nanojern utelukkende har positive miljøeffekter.

• Les også: Lager partikler som fanger miljøgifter

Bruker opp oksygen

Utgangspunktet for forskningsarbeidet er at enkelte nanopartikler, som jern, klarer å spalte sterke bindinger mellom klor og karbon som kjennetegner mange av de farligste miljøgiftene.

– I motsetning til nanopartikler av sølv er ikke nanojern i seg selv giftig. Det de imidlertid kan gjøre, er å bruke opp oksygenet i miljøet de befinner seg i, forteller Erik Joner, som har utført forsøkene sammen med kollega Claire Coutris.

Fenomenet han snakker om skjer fordi jernpartikler i møte med oksygen gjennomgår en kjemisk reaksjon som kalles oksidasjon. Oksidering kan føre til at bakterier og andre organismer i jord blir kvalt ved at partiklene bruker opp oksygenet fra omgivelsene de befinner seg i.

Det er imidlertid ikke like ille som det høres ut. Når nanojern blir sprøytet ned i jord, skjer det nemlig via dype brønner som slipper ut partiklene under grunnvannsnivå der det uansett er oksygenfritt. Og det er nettopp det at nanopartiklene oksiderer, som gjør dem så nyttige for rensing av jord.

• Les også: Småbarn får i seg for mye miljøgifter

Frigjør energi

– Når jernpartiklene kommer i kontakt med oksygen og oksiderer, frigjør de energi som ødelegger klorbaserte miljøgifter som DDT og PCB, forteller Joner videre.

– Denne energien er den samme som metallisk jern gir fra seg når det ruster. Den er kraftig, noe som er helt nødvendig for å bryte ned de sterke klorbindingene i giften, legger han til.

Når kloret i miljøgiften ikke er bundet til organisk stoff lenger, er det for vanlig bordsalt å regne – altså helt ufarlig for omgivelsene det befinner seg i.

• Les også: Fjerner miljøgifter med alger

Vil rense ti ganger så mange områder

Nanopartikler for rensing av forurenset jord er allerede mye brukt i USA. Stadig flere europeiske land følger etter, særlig nå som forskningsprosjektet Nanorem, som dette arbeidet har inngått i, er avsluttet med overveiende positive resultater.

– Vår tanke i Nanorem har vært at hvis vi finner en renseteknologi som koster en tiendedel av det det ellers ville kostet å få bukt med miljøgifter i jord, ja, da kan vi behandle ti ganger så mange forurensede områder for de midlene som er avsatt til slike formål, sier Joner.

Takket være nanojernets mange positive egenskaper bør dette ifølge forskerne være mulig å oppnå, i hvert fall for å få bukt med de klorholdige miljøgiftene som finnes i jord i flere europeiske land.

– Så gjenstår det å se om vi finner egnede nanopartikler som klarer å ødelegge andre typer miljøgifter også, for eksempel fluorbaserte. Til det trengs det mye mer forskning, sier Joner til slutt.

Jeg begynte reisen ved en kald gasskjempe. Denne digre planeten går i bane rundt stjernen RS 8474 -930-3-130-135, en blå kjempestjerne ett eller annet sted i Melkeveien.

Ifølge dataene jeg får på skjermen, bruker den 6,5 år på å gå rundt stjernen sin, og atmosfæren er laget av helium og hydrogen.

Dette er Space Engine, en simulering av hele universet. Og da snakker vi om HELE universet – 93 milliarder lysår bredt.

Hva er dette?

Første gang du starter programmet, blir du plassert i nærheten av en planet eller et objekt ett eller annet sted i vår egen galakse – Melkeveien.

Programmet fungerer som et slags spill, bare uten oppgaver å løse eller mål å nå. Men du står helt fritt til å dra dit du vil.

Og mulighetene er endeløse. Du kan se rundt på himmelen ved å dra på musa, og du kan klikke på hvilken som helst lysprikk på himmelen. Da er dette det neste målet ditt, og et lite trykk på «G» for go, gjør at du skyter fart og drar til denne prikken, hva nå enn det er for noe.

Det kan være et solsystem med mange planeter, en galakse som ligger milliarder av lysår unna, en kulehop eller et sort hull. Alt er der, eller i hvert fall nesten alt.

Du har også helt fri bevegelse, og kan fly rundt som en kroppløs observatør. Du kan styre din egen fart og reise mange lysår i sekundet hvis du skulle ønske det.

Under kan du se min tur fra jorden til stjernen μ1 Scorpii, 820 lysår unna.

Space Engine

Dette er Space Engine. Den har vært under arbeid i mer enn seks år, og er langt fra ferdig enda. Den kan foreløpig lastes ned gratis fra Space Engines hjemmeside.

Det kommer stadig nye versjoner, som også tar med nye astronomiske funn.

Men, hvordan er dette mulig? Vi er ikke i nærheten av å kunne se alt som finnes i universet. For eksempel vet astronomer i dag bare om rundt 3500 eksoplaneter – planeter utenfor vårt eget solsystem.

Basert på det vi allerede har funnet, finnes det sannsynligvis mange titalls milliarder planeter i vår egen galakse, om ikke enda mer.

Og dette er bare Melkeveien. Ingen vet hvor mange galakser det er i universet, men anslagene varierer fra noen hundre milliarder til flere billioner, ifølge Wikipedia.

Så hvordan er universet i Space Engine stappfullt av galakser, stjerner og planeter som ingen har sett?

Tilfeldig innhold

Ifølge hjemmesiden bruker Space Engine hele stjernekatalogen til Hipparcos, en stjernekikkende satellitt som var i drift på starten av 1990-tallet. Den kartla rundt 120 000 stjerner, galakser og andre ting der ute.

Simulatoren bruker også informasjon fra New General Catalogue, en annen stjerne-katalog, samtidig som det dyttes inn nye eksoplaneter og objekter etter hvert som de blir funnet.

Men alt annet inne i Space Engine er tilfeldig generert. Programmet lager nye planeter, stjerner og galakser av seg selv etter hvert som du utforsker universet.

Det er basert på en antagelse av hvordan ting er der ute, og programskaperne har gjort klart masse forskjellige puslespillbrikker som kan kombineres på mange forskjellige måter.

Et eksempel er stjernen og gasskjempen jeg nevnte i toppen av saken – de eksisterer ikke i virkeligheten. Hvis du vil ha en opplevelse med kun fakta, er det bare å skru av det tilfeldig genererte innholdet, men da blir universet et tomt sted.

Det som er sikkert, er at det er enormt mye vi ikke har oppdaget enda.

• Les også: Styr ditt eget romprogram

Fysikk

Alle planetene i simuleringen går i bane rundt stjernene sine, og fysikken i stjernesystemene oppfører seg stort sett som den ville gjort i virkeligheten.

Det er fortsatt en god del fysikk som ikke er bygget inn i programmet. For eksempel spinner ikke galaksene rundt. Programskaperne har en veldig ambisiøs liste med fysiske fenomener som skal inn i programmet etter hvert, blant annet geologiske prosesser på planetene.

Du kan også søke opp mange objekter. Jeg ble med Halleys komet på en runde rundt solen. Denne turen tar vanligvis mer enn 75 år, men siden dette er en simulering, kan du selvfølgelig skru tiden opp så raskt at du kan se hele turen.

Skala

Navigeringen foregår på kartskjermen, her kan du se på systemet du er i, nabolaget rundt systemet, galaksen og helt opp til hele universet.

Det går an å fortape seg helt i denne universsimulatoren. Du kan dra hvor som helst, og se på ekstreme fenomener.

Jeg vil anbefale å kikke på Saggitarius A*, det sorte hullet i midten av vår galakse. Her kan du dreie rundt det sorte hullet, og se hvordan lyset bøyes av i den enorme gravitasjonsbrønnen.

Mangler

Foreløpig er det en del astronomisk data som mangler. Den siste versjonen av Space Engine er fra 30. juli 2016, så den er ikke helt oppdatert.

Jeg søkte opp TRAPPIST-1-systemet, et solsystem som viser seg å ha syv planeter. I Space Engine var det tre planeter, siden den siste oppdagelsen ikke har blitt lagt inn enda.

En annen stikkprøve var solsystemet rundt stjernen EPIC 201367065, hvor det har blitt funnet tre planeter. Etter et kjapt søk dukket de tre planetene opp, noe som ikke er noe annet enn imponerende.

Jeg har foreløpig bare skrapt på overflaten, så gi meg gjerne tips til andre, spennende ting som dere finner, eller allerede har funnet.