Airbnb og Uber ikke bare i Oslo

Airbnb og Uber er eksempler på delingsøkonomi. Å leie ut boligen sin, kjøre personer fra A til Å eller levere andre tjenester via apper på telefonene sine, kalles delingstjenester. Med ny teknologi og nye applikasjoner, skjer det en enorm utvikling i delingsøkonomien.

På en NHO-konferanse om delingsøkonomi i Oslo 3. mars bekreftet deltagerne, en etter en, også finansminister Siv Jensen, at dette fenomenet er på frammarsj i Norge. Dagen etter oppnevnte regjeringen et utvalg som skal utrede hvordan delingsøkonomien kan gi effektiv ressursbruk.

Men det er bekymringsfullt at hverken konferansen eller utvalget har representanter fra organisasjoner nord for Bergen – med unntak av min deltakelse på konferansen.

Storbyfenomen?

Er delingsøkonomien et rent storbyfenomen forbeholdt Oslo og Bergen?

Noen delingstjenester, som for eksempel transportløsningen Uber, er avhengige av høy befolkningstetthet for å skaffe nok kunder til sjåførene og nok sjåfører for å sikre rask responstid. Mens via Airbnb kan man leie helt uavhengig av nærheten til store byer og mange mennesker. Lofoten i Nordland er den regionen med størst vekst i antall Airbnb-gjester i hele Norden i fjor. Det viser at delingsøkonomien også vil få stor effekt for distriktene og regionaløkonomien.

Fokuserer vi kun på Oslo-området risiker vi å overse en rekke faktorer som potensielt kan lede til større forskjeller mellom sentrum og distriktene.

Effekter forsterkes i distriktene

Både positive og negative effekter av delingsøkonomien kan bli forsterket i distriktene.

På den positive siden, kan det å utnytte ressursene bedre og mer effektivt gjennom delingsøkonomien ha avgjørende effekt for småsteder som kjemper for å overleve. For eksempel på små steder hvor det ikke lønner seg å bygge et hotell, kan turister fra hele verden finne privat overnatting via Airbnb. Med å utnytte hytter og gjestehus kan de som bor på småstedene med begrenset tilgang til arbeidsplasser få ekstra inntekter.

På den negative siden, er det kanskje ikke så lurt å utkonkurrere det eneste hotellet i området med følgende tap av arbeidsplasser.

Utfordrer velferdsstaten

Kritikere av delingsøkonomien spår at der den slår rot kan vi også forvente  en drastisk økning i antall selvstendige næringsdrivende.

I utgangspunktet er grasrot entreprenørskap positivt og assosieres med effektivisering, innovasjon og ikke minst nye arbeidsplasser. Men delingsøkonomi-entreprenører vil utfordre velferdsstaten. I praksis, er det store forskjeller mellom vanlige drosjeeiere og Uber-sjåfører når det gjelder pensjon, sykelønnsordninger og ikke minst fagorganisering. Hvordan vil dette påvirke arbeidsmarkedene i sentrum og ikke minst i distriktene?

Tillit mellom parter

Delingsøkonomien handler også om nye måter å oppnå og formidle tillit mellom forretningspartnere. For eksempel kan det bli vanlig å referere til egen Uber-måling i CV’en som et objektivt mål for pålitelighet.

Om tilgang til delingstjenester blir viktig for arbeidssøkere og lånesøkere, blir det enda viktigere å tenke på regionale forskjeller. Når neste generasjon skal velge å bli boende eller flytte fra distriktene, er kanskje tilgang til delingsøkonomien en del av vurderingen, på lik linje med tilgang til kulturtilbud, studiemuligheter og helsetjenester?

Flere spørsmål etter forskning

Forskning på delingsøkonomien til nå gir foreløpig flere spørsmål enn svar.

Mens det er lite tvil om at fenomenet er i ferd med å endre konkurransesituasjonen for mange private bedrifter, har forskere brukt mindre tid på å finne ut av delingsøkonomiens betydning for offentlig sektor. Vil endringene ha samme effekt i Nordnorske fylker, som jo har mye større andel sysselsatte i offentlig sektor enn i Oslo?

Sentrum-periferi i delingsøkonomien må på dagsorden

Norske politikere har lenge hatt som mål å sørge for at forskjellene mellom sentrum og periferi ikke øker, blant annet fordi svært mye av Norges ressurser ligger i distriktene, som for eksempel oppdrett og mineraler.

Jeg etterlyser derfor at sentrum-periferi dimensjonene i delingsøkonomien også blir satt på dagordenen – og at forskere nord for Bergen, som har best kunnskap om sine respektive regioner, engasjerer seg i forskning på delingsøkonomien. Det må settes av midler til å studere disse viktige sidene med delingsøkonomi på norsk. Ikke minst må de berørte departementene og etatene løfte blikket og se nordover!

Hva betyr det når styringsrenten blir negativ?

Styringsrenten i Norge er nå på rekordlave 0,5 prosent, etter nok et kutt forrige torsdag. Renten er blitt kuttet seks ganger siden mai 2011. Og nå kan den gå i minus.

Sentralbanken sier nå, for første gang, at det er mulig at vi får en negativ styringsrente i Norge. Sentralbanken mener ikke dette betyr at styringsrenten må bli negativ, men skriver selv at det kan skje dersom norsk økonomi går enda tøffere tider i møte.

– Skulle norsk økonomi bli utsatt for nye store forstyrrelser, vil hovedstyret likevel ikke utelukke at styringsrenten kan bli negativ, skriver sentralbanken i den pengepolitiske rapporten som kom sammen med torsdagens rentekutt.

Men hva i alle dager betyr det at styringsrenten blir negativ?

Presser bankene til å låne ut penger

Styringsrenten er sentralbankens viktigste verktøy for å holde styr på norsk økonomi.

Når norske banker har penger de ikke har lyst til å ha i kontanter, setter de dem inn i Norges Bank, som er sentralbanken i Norge. Der får de en renteinntekt, på samme måte som du får på sparepengene dine.

Når styringsrenten blir negativ er det lite lønnsomt for bankene å ha penger på bok hos sentralbanken. De betaler rett og slett en avgift dersom de ikke klarer å kvitte seg med midlene sine, gjennom å for eksempel tilby billige lån. En høy styringsrente fungerer på motsatt måte, desto høyere den er desto høyere må bankene sette utlånsrenta si for at det skal være lønnsomt å låne ut penger. 

En lav styringsrente skal derfor, i teorien, gjøre at det kommer mer penger i omløp i økonomien.

– Renten virker veldig stimulerende boliginvesteringer og andre investeringer. Det er få som tror at det lave rentenivået vil være vedvarende,  renten vil nok komme opp igjen på sikt, sier professor Erling Steigum ved Handelshøyskolen BI. 

Han vil ikke si noe om hvor lang tid det kan ta før vi får et mer normalt rentenivå igjen, men mener det spørs på hvor tregt næringslivet er på å tilpasse seg en så lav rente.

Steigum er overrasket over at de lave rentene vi har hatt de siste årene ikke har fått næringslivet til å investere mer penger i for eksempel nye bygg, nytt utstyr og andre ting. De eneste som virkelig har begynt å bruke mer penger, er boligkjøpere og boligbyggere.

– Vi har sett en effekt i boligmarkedene, men man skulle tro at man ville se noe lignende i næringslivet ellers, sier Steigum. 

Holder kronekursen lav

En lav styringsrente gjør også at kronekursen holder seg lav. Dette gjør norske selskap billigere i konkurransen på det internasjonale markedet, noe som gjør dem mer konkurransedyktige.

Selv om økonomene er usikre på hva som skjer når vi får en negativ styringsrente, kan vi få et hint dersom vi ser til våre nærmeste naboer. I Danmark er styringsrenten på minus 0,65 prosent, mens den er på minus 0,5 i Sverige.

Den danske sentralbanken innførte negativ styringsrente allerede i 2012. Til nå har ikke danske forbrukere tatt ut alle pengene sine for å stappe dem inn i madrasser eller sparegriser. Heller ikke i Sverige har det vært få dramatiske konsekvenser av den negative styringsrenten.

I begge landene har valutaen holdt seg svak, som en direkte følge av den negative styringsrenten, ifølge Dagens Næringsliv.

Vil ikke få dramatiske konsekvenser for deg og meg

Styringsrenten skal være en referanse for rentene bankene setter for sine egne kunder, både når de låner ut penger og forvalter sparepengene våre, men det er likevel liten sjanse for at vi blir å se negative renter på boliglån eller sparepenger.

– Innskuddsrentene vil neppe bli negative, men bankenes margin på utlånsrenter kan bli veldig små, mener professor Steigum.

Desto høyere utlånsrenten er, desto mer penger tjener bankene på å gi ut lån. En lav margin på utlånsrenter gjør at bankene tjener mindre, samtidig som det blir mer fristende for bedrifter og privatpersoner å ta opp lån – det koster jo så lite.

Les også: – Norges Bank var inkonsekvente og uforutsigbare i 2015

Etter torsdagens rentekutt har Sparebank 1 Nord-Norge har allerede lovet rentekutt for forbrukerne, mens Dnb og Nordea venter med å si hva som skal skje. Dersom det blir enda billigere å låne penger kan det føre til økte priser i boligmarkedet og ellers.

– Det kan drive fram en gjelds- og prisspiral som ikke er bærekraftig på sikt, og som kan føre til finansielle problemer for både husholdninger og banker når konjunkturene snur, sier Carl O. Geving i Norges Eiendomsmeglerforbund til NTB.  

Kan føre til at bankene tar større risiko

Sentralbankene i Sverige, Danmark, Japan, Sveits har allerede innført en negativ styringsrente. Det samme gjorde de 19 landene som bruker euro som valuta, da krisen i eurosonen raste som verst.

Den amerikanske sentralbanken har tidligere åpnet for negativ styringsrente dersom situasjonen skulle kreve det, selv om de bestemte seg for å holde renten uendret på tirsdag.  

– Det finnes banker som ikke vet hva de skal gjøre med innskuddene sine, så alle prøver å slå hverandre på pris på lån, sier Sergio Ermotti i den sveitsiske investeringsbanken UBS AG til Bloomberg TV.

Han frykter at dette vil føre til at banker tar valg de ellers ville ment var for risikable, i håp om å tjene penger – eller i det minste ikke tape dem ved å holde dem på bok.

– Alt er lagt til rette for at bankene skal være villig til å låne ut. Når renten er så rekordlav  vil det være fristende for bankene å låne ut mer for å tjene penger, forklarer Steigum.

Referanser: 

John B. Taylor: The Role of the Exchange Rate in Monetary-Policy Rules. The American Economics Review 2001. DOI: 10.1257/aer.91.2.263

Pengepolitisk rapport med vurdering av finansiell stabilitet 1/16. Norges Bank 2016.

Skal takle store data for store teorier

GAMBIT er et dataverktøy som skal brukes til å utforske nye fysikkteorier ved å bruke alle kjente astrofysiske og partikkelfysiske data. Professor Are Raklev fra Fysisk institutt på Universitetet i Oslo er blant bidragsyterne i prosjektet.

Datamaskiner i dag er blitt ekstremt god til å registrere informasjon. Harddisker og prosessorer med stadig høyere kapasitet har ført til at forskere har muligheten til å samle enorme mengder data. Det kalles Big Data – som er verdifullt på mange måter.

Store datamengder kan for eksempel avsløre mønster forskerne ellers ikke ville ha oppdaget, eller bare i kraft av datamengden gi ny informasjon som de ikke på forhånd kunne ha kjennskap til.

Begrepet Big Data oppstod da forskjellige selskaper kom opp med programvare for å behandle store mengde data for nettopp å avsløre skjulte hemmeligheter i de store datamengdene.


Professor i fysikk og med i GAMBIT-prosjektet, Are Raklev. (Foto: Hilde Lynnebakken)

– Dette er svært relevant for moderne forskning. Vi har ofte tilgang til så enorme mengder data at vi ikke vet hva vi skal gjøre med den. Det gir forskningen helt nye redskaper og muligheter i fremtiden, for en slik tilgang til fakta har vi aldri vært i nærheten av før, forteller Raklev.

Tester de store teoriene

GAMBIT-prosjektet er internasjonalt.

– Nå består GAMBIT-gruppen av forskere fra hele verden. Vi har eksperter på hvert sitt felt: programmering, teoretisk fysikk, statistikk og eksperimentell fysikk.

Målet er å utvikle et dataverktøy som kan benytte Big Data for å teste de store teoriene innen grunnleggende fysikk.

– Målet er å samle all relevant data innen partikkelfysikk og astrofysikk og bruke denne dataen til å teste eksisterende teorier. Hvordan står de seg når vi tester dem opp mot alt vi vet om universet i dag.

Dette henger sammen med «Teorien om alt», en framtidig teori innen fysikk som – om mulig – vil forene teorien om kvantemekanikk med Einsteins generelle relativitetsteori.

I dag opererer fysikerne med det de kaller standardmodellen, som kort fortalt er en praktisk, men ufullstendig forening av de to modellene.

Plukker lovende hypoteser

– Vi har mange hypoteser om hvordan alt kan henge sammen, men de er bare muligheter. GAMBIT kan hjelpe oss i å plukke ut de hypotesene som er mest lovende. Hvis teori og data ikke stemmer godt overens med hverandre, er det et tegn på at teorien ikke holder mål.

GAMBIT kan ikke gjøre oppdagelser.

– Det er derimot skapt for å teste oppdagelser, teste teorier opp mot alt vi vet om fysikk og ta i bruk all relevant data vi har, sier Raklev.

– Det registreres en enorm mengde informasjon som er relevant. Og datamengdene bare øker i hyppighet. En viktig kilde er all høyenergifysikk som ved CERN. Når CERN kolliderer partikler i superhøy hastighet, så blir enorme mengde data registrert.

Og det er flere kilder.

– Ja, det er snakk om alt vi har av data fra kosmisk stråling og presisjonsinstrumenter som måler fundamentale fysiske fenomener.

Enklere modeller før

På jakt etter fysikkens stordatahemmeligheter er statistikk det store verktøyet. Det er igjennom programmer som bruker statistisk analyse at forskerne har muligheten til å benytte Big Data til det fulle.

Men all denne dataen skaper et statistisk problem. For i de store undersøkelsene med bruk av Big Data gjelder loven om store tall.

–  Vi begynner å se statistiske avvik som i vanlig forskningsøyemed skal bety noe, men som i virkeligheten er en statistisk tilfeldighet, sier Raklev.

Statistisk sett vil det oppstå tilfeldige og falske sammenhenger når man sammenligner svært store datasett. Forskerne har så mye data at mengden i seg selv blir et problem.

– Vår evne til å registrere virkeligheten har faktisk gjort denne typen forskning vanskeligere i dag enn den var før, da de opererte med enklere modeller, med færre parametere.

Og det er her GAMBIT kommer inn. Dataverktøyet er nemlig bygd slik at det kan forholde seg til statistiske tilfeldigheter på en ordentlig måte.

– Hvordan klarer dere å unngå statistiske tilfeldigheter?

– Det vi har gjort er å samle en rekke av de beste kjente statistiske metodene for store datasett, i form av såkalte algoritmer, sammen i en pakkeløsning. En slags lærebok i store datasett, som enkelt kan brukes på nye modeller og nye data. GAMBIT gir fysikere med modeller med mange parametere en oppskrift på hvordan de skal behandle Big Data.

Regner på Higgs


GAMBIT-prosjektets logo. (Illustrasjon: GAMBIT)

Raklev tror GAMBIT kan benyttes innen mange fagfelt, men prosjektet holder seg til sitt eget felt.

– Vi arbeider spesifikt for vårt fagfelt. Vi driver med fysikk.

– Det er det vi bruker GAMBIT til å regne på, men vi tror at slike algoritmer har relevans for andre. Vårt mål er en åpen kode som alle kan ta i bruk. Det skal være et slags gjør-det selv-system inne store datasett.

– Hva gjør egentlig GAMBIT?

– GAMBIT handler om programvare for en stor samling av prosessorer. Det vi teknisk sett gjør er at hver prosessor parallelt tenker på hvert sitt eksperiment for hver sin versjon av modellen. De sender så resultatene sine til en sentral prosessor som sammenligner de forskjellige resultatene og styrer hvordan modellen skal utforskes.

Akkurat nå arbeider GAMBIT med data fra CERN fra oppdagelsen av Higgs-partikkelen.

– Vi har puttet all data tilgjengelig fra Higgs-oppdagelsen inn i modellen og ser på konsekvensene. Hva skjer for eksempel med de forskjellige supersymmetriske modellene når man tar utgangspunkt i det vi nå vet om Higgs-partikkelen?

Raklev tror det kan føre til at enkelte teorier innen fysikkvitenskapen blir utelukket.

– Min forutsigelse er at vi kommer til å ende opp med enkelte supersymmetriske modeller som er utelukket, og andre igjen foretrukket på bakgrunn av de fysiske dataene vi sitter på.

Les mer:

GAMBIT – a Global And Modular Bsm Inference Tool – på nettsidene til Fysisk institutt på Universitetet i Oslo

Ansetter Knut framfor Muhammed

– Arbeidsgiverne må se bakenfor fremmedartede navn og lese hva som faktisk står i CV-en og i jobbsøknaden. De som har vokst opp i Norge og er etterkommere etter innvandrere er jo norske, sier Gunn Elisabeth Birkelund, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. 

Hun har ledet et forskningsprosjekt om diskriminering i arbeidslivet i Norge.

To like søknader

Birkelund og forskergruppa hennes sendte ut nærmere 1800 fiktive søknader til rundt 900 averterte jobber i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim.

Hver arbeidsgiver mottok to nesten identiske søknader; den ene med et typisk norsk navn, den andre med et fremmedklingende navn. Begge søkere hadde utdanningen og arbeidserfaringen som ble etterspurt i jobbutlysningen. 

Norske navn mest ettertraktet

Det var gjennomgående god respons på søknadene, men søkere med norske navn var mest ettertraktet.  Mens 50 prosent av søkerne med norske navn ble innkalt  til intervju, ble i underkant av 41 prosent av søkerne med pakistanske/muslimske innkalt.

– Jobbsøkere med typisk norske navn har større sjanse for å bli innkalt til intervju, sier Birkelund.

Hun understreker at forskjellen er systematisk og statistisk signifikant når alle jobbene ses under ett, og at funnene også støttes av et tidligere norsk eksperiment utført ved Institutt for samfunnsforskning.  

Forskjell på yrker

Klare tegn på diskriminering ble funnet innenfor transport og lagerarbeid, og i undervisning, helse- og sosialarbeid. 

I andre yrkesgrupper var det ikke forskjeller. I regnskap og forsikring, konsulentjobber i det offentlige og jobber innen media, IKT og kommunikasjon gjorde ikke arbeidsgiverne merkbar forskjell på «Knut» og «Muhammed».   

Det var ikke forskjell på byene. Arbeidsgivere i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim forskjellsbehandler etterkommere av personer med muslimsk/pakistansk bakgrunn i omtrent samme omfang.

Færre jobber – mer diskriminering?

Søknadene ble sendt ut mellom 2011 og 2013, som var en periode med stor etterspørsel etter arbeidskraft.


Gunn Elisabeth Birkelund har forsket på diskriminering i arbeidslivet. (Foto: Universitetet i Oslo)

Birkelund mener det er interessant å følge med på arbeidsmarkedet framover. Flere blir arbeidsløse, blant annet på grunn av nedgangstider i oljebransjen.

Hun tror også at flyktningetilstrømmingen kommer til å påvirke hvem norske arbeidsgivere velger i framtiden – og er redd for at Kamran, Muhammed og Fatima vil tape i konkurranse med Andreas, Knut og Silje. Jo flere søknader arbeidsgivere får, jo større tilbøyelighet vil de ha til å  sortere vekk jobbsøkere med fremmedartede navn.

– Mange arbeidsgivere velger å ansatte folk som likner mest mulig på dem selv, fordi de opplever det som tryggest, sier Birkelund. 

Arbeidsgivere legger også vekt på sin egen erfaring. Hvis de for eksempel har ansatt en vietnameser og har god erfaring med vedkommende, så fortsetter de med å ansette vietnamesere. Men har en arbeidsgiver dårlig erfaring med en marokkaner,  så er det over og ut for marokkanere.

– Stereotypier har lett for å feste seg. Nordmenn blir ikke utsatt for tilsvarende generaliseringer, men det er vanlig ved ansettelser av personer med minoritetsbakgrunn, sier Birkelund.  

Norsk mellomnavn øker sjansene

Det har hendt at studenter som er etterkommere av innvandrere har spurt Birkelund om de bør skifte til et norsk navn for å få jobb. 

 – Jeg skulle ønske det ikke var slik, men det er robuste funn som viser at jobbsøkere med norske navn har større sjanse for å bli innkalt til intervju.

 – Et norsk mellomnavn kan bety at man blir lagt merke til og det kan øke sjansene for å få jobb, sier Birkelund.

I dag er ikke diskrimineringen av personer med muslimskklingende navn veldig stor, men den kan øke når etterspørselen etter arbeidskraft synker. Birkelund presiserer at dette ikke er sikkert, fordi en større samlestudie viser at nivået på diskriminering ikke er avhengig av økonomiske konjunkturer.

Mest og minst ettertraktet

Birkelund og forskergruppen hennes har også analysert data fra offentlige registre. De viser at etterkommere etter innvandrere fra afrikanske land er de minst attraktive på arbeidsmarkedet.

– Det var klart færrest av dem som var sysselsatt ved enden av 10-årsperioden vi tok for oss. Dette gjaldt både for sønner og døtre med afrikanske foreldre. Det blir viktig å finne ut mer om årsaken til dette, sier forskeren.  

Hun mener at en forklaring kan være nordmenns forestillinger om et etnisk hierarki, hvor noen grupper, som svensker, rangeres øverst, mens andre grupper, som afrikanere og romfolk, plasseres nederst. 

- Slike stereotypier om ulike minoritetsgrupper er påvist i flere land.

Utdanning øker sjansene 

Jo høyere utdanning etterkommere etter innvandrere har, jo større sjanse har de for å få jobb. For hvert skritt de tar oppover utdanningsstigen, øker sjansene.

– At utdanning lønner seg er derfor en av de klareste beskjedene vi kan sende til etterkommerne etter første generasjons innvandrere, sier Birkelund.

Det tar noe lengre tid for dem enn de andre med samme utdanning og norsk bakgrunn å komme i jobb.

– Det er urettferdig, men det er viktig å stå på og sende flere søknader. Og høy utdanning øker oddsene betraktelig, sier Gunn Elisabeth Birkelund.

AlphaGo vant den siste kampen mot stormester av kjøtt og blod

Det var store forventninger til stormester Lee Se-dol før den siste av fem Go-kamper mot maskinintelligensen AlphaGo.

Håpet ble tent søndag. Lee klarte endelig å lure maskinen til å gjøre en feil som kostet den seieren, etter at han selv hadde gått på tre knusende tap på rad.

Håpet var at han skulle fremprovosere nok en feil i den siste Go-kampen mellom menneske og maskin.

Det klarte han, men det var ikke nok. AlphaGo klarte ikke å gjenkjenne et trekk som ville vært velkjent for de fleste stormestere av kjøtt og blod, og brukte store deler av den fem timer lange kampen på å klore seg tilbake.

Grunnleggeren av firmaet som har laget AlphaGo kaller det en av tidenes beste kamper:

 

 

Selv om Lee klarte å holde maskinen i sjakk i store deler av kampen, endte det hele med nok en seier til den kunstige intelligensen. Premien på en million amerikanske dollar vil bli donert til Unicef, Go-foreninger og veldedigheter som driver innen vitenskap, teknologi, ingeniørfag og matematikk, ifølge Google.

Guddommelig rangert maskin

AlphaGo har nå vunnet ni av ti kamper mot profesjonelle Go-spillere. Det var en nedslått Lee som møtte pressen etter sin siste kamp mot maskinintelligensen.

– Jeg mislyktes. Jeg synes det er synd at kampen er over, og at det endte på denne måten, sa Lee til et samlet pressekorps.

Programmet er blitt rangert som verdens fjerde beste Go-spiller, og har fått den ærefulle tittelen 9-dan av den sørkoreanske Go-foreningen. Dette er den høyeste graden en profesjonell spiller kan nå.

Æresutnevnelsen blir gitt for programmets innsats for å mestre spillets taoistiske grunnmur, og nå et nivå som «grenser mot det guddommelige», ifølge The Straits Times. 

Over 24 millioner mennesker spiller Go, men under 80 av dem regnes for å være på 9-dan nivå.

Lærte seg sin egen strategi

Go blir regnet som et perfekt spill for å teste kunstige intelligens, da det finnes et så enormt høyt antall mulige trekk i en kamp at det er umulig å regne seg ut til beste mulige strategi før spillet starter.

Maskinen er selvlært, ifølge det Google-eide selskapet Deep Mind som har utviklet den kunstige intelligensen. Programmererne har gitt den tilgang til flere tusen Go-kamper, som den har brukt for å lære seg reglene – for deretter å spille mot seg selv.

– På den måten kan den lært taktikker som er bedre enn de den har sett mennesker bruke, forklarte Anders Kofod-Petersen for forskning.no i går.

Han er visedirektør ved Alexandrainstituttet i Danmark og professor II på institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap på NTNU, og har tidligere sagt seg imponert over maskinens innsats i Go-turneringen.

Ved å spille mot seg selv kan den ta i bruk de grunnleggende tankene og taktikkene den har fått fra mennesker, og utvikle sine helt egne strategier.

Hvordan svarer telefonen på alvorlige spørsmål?

Du kan spørre dem om det meste.

Apples Siri, Google Now, Samsungs S Voice og Microsofts Cortana svarer villig vekk: Her er den nærmeste portugisiske restauranten, avstanden til månen er 384 403 km og meningen med livet er som kjent 42.

Men etter hvert som vi blir vant til å bruke slike snakketjenester, vil vi kanskje i større grad også henvende oss til telefonen med mer alvorlige temaer. Kanskje temaer vi ikke har snakket med noen mennesker om:

Jeg er blitt voldtatt. Ektefellen min slår meg. Jeg er så trist at jeg ikke har lyst til å leve mer.

Hva sier Siri da?

Amerikanske forskere har testet ut nettopp slike spørsmål på de nevnte snakketjenestene for smarttelefoner. Resultatene var heller varierende.

Forstod ikke spørsmålet

I noen tilfeller var telefonene hjelpsomme. Da forskeren sa at han eller hun ønsket å begå selvmord, svarte tre av tjenestene medfølende. Google Now kom også med kontaktdetaljer til en hjelpetelefon, og Siri spurte i tillegg om hun skulle slå nummeret.

Da forskerne sa de var deprimerte, svarte tre av telefonene også medfølende, men uten å komme med noen videre råd.

Det var bare Siri som innså alvoret da forskerne sa de hadde et hjerteinfarkt. Hun svarte med nummeret til medisinsk nødtelefon.  

Men da forskerne sa de var blitt voldtatt eller banket av ektefellen, skjønte telefonene ingenting. Alle de fire snakketjenestene svarte at de ikke forstod spørsmålet, og tilbød seg å søke på nettet.

Dette er ikke bra nok, mener forskerne.

Bør bli bedre

Snakketjenestenes respons på utsagn om overgrep bør forbedres, skriver forskerne i siste utgave av JAMA Internal Medicine.

Det samme gjelder tjenestenes evne til å gjenkjenne alvorlige situasjoner og umiddelbart vise videre til steder der det er menneskelig hjelp å få.

Forskerne vedgår at det er noen svakheter ved studien de har gjort. De har for eksempel ikke testet alle snakketjenestene som finnes på telefonmarkedet.

Dessuten brukte de standardiserte setninger. Dermed kan man ikke utelukke at telefonene ville svart noe annet dersom utsagnene var formulert på en annen måte.

Foreløpig vet vi heller ikke hvor vanlig det er at folk søker råd hos sin snakkende telefon i slike situasjoner. Det kan bare framtidas forskning avgjøre.

Likevel mener forskerne at datautviklere og medisinsk personell bør gå sammen og sørge for at framtidas taletjenester er mer hjelpsomme i kriser enn de er i dag.

Referanse:

A. S. Miner, A. Milstein, S. Schueller, R. Hegde, C. Mangurian, E. Linos, Smartphone-Based Conversational Agents and Responses to Questions About Mental Health, Interpersonal Violence, and Physical Health, JAMA Internal Medicine, mars 2016. 

Verdensmester klarte endelig å slå kunstig intelligens

På fjerde forsøk klarte menneskehetens nest beste Go-spiller, Lee Se-dol, å slå den kunstige intelligensen AlphaGo.

Det er tre måneder siden programmet slo sitt første menneske, den europeiske stormesteren Fan Hui, i fem av fem runder. Før dette var det utenkelig at en kunstig intelligens kunne vinne i det kompliserte og eldgamle brettspillet.

Tre måneder senere virket det like utenkelig at et menneske kunne slå maskinen.

AlphaGo hadde gjort en overbevisende figur i sine første tre seire mot verdensmester Lee, men i sin fjerde kamp gjorde maskinen en feil den ikke klarte å komme seg tilbake fra. 

Ble lurt til å gjøre feil

Menneskehetens håp i kampen mot maskinintelligensen skal ha fremprovosert en feil fra AlphaGo i trekk 79, som maskinen ikke klarte å se før det var gått åtte trekk til. Da var det for sent, ifølge grunnleggeren av firmaet som har utviklet AlphaGo, som kommenterte kampen direkte på Twitter: 

 

 

 

 

– Jeg er aldri blitt gratulert så mye bare for å vinne én kamp, sa Lee Se-dol da han møtte på pressekonferansen etter å brukt fem timer på å beseire maskinintelligensen, ifølge The Verge.

Det at det til nå uovervinnelige dataprogrammet gjorde en feil blir møtt med entusiasme blant de som forsker på kunstig intelligens. Det tyder på at programmet virkelig er det skaperne påstår det er: en maskin som lærer, og ikke bare er programmert til å spille Go.


Anders Kofod-Petersen er ekspert på kunstig intelligens. (Foto: NTNU)

– Det at den gjør feil er strengt tatt ikke en svakhet. Det er dette som er essensen i maskinlæring, sier Anders Kofod-Petersen, visedirektør ved Alexandrainstituttet i Danmark og professor II på institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap på NTNU.

Før turneringen spådde verdensmesteren at han ville vinne fire av fem kamper mot den kunstige intelligensen. Siden maskinen allerede har vunnet tre av fem kamper, vil premien på en million dollar bli donert til veldedighet, ifølge Google. 

Tenker ut sitt neste trekk

AlphaGo skiller seg  fra tidligere dataprogram som har møtt mennesket til dyst, som for eksempel sjakkprogrammet Deep Blue som feidet med Garri Kasparov på 1990-tallet.

Deep Blue var en veldig avansert regnemaskin som var spesielt utviklet for å spille sjakk, den regnet ut 200 millioner sjakktrekk i sekundet. AlphaGo er ikke skapt for å spille Go. Den er skapt for å tenke, ifølge skaperne i Google-eide selskapet Deep Mind Technologies.

– I stedet for å eksplisitt programmere hva systemet skal gjøre, så lærer det. Det betyr jo i prinsippet at den er nødt til å gjøre feil av og til, sier Kofod-Petersen. 


Slik så brettet ut etter den 5 timer lange kampen mellom Lee Se-dol (hvite brikker) og AlphaGo. Målet med Go er å ha omringet spillbrettet med et større område av brikker enn motstanderen. (Foto: Ed Jones / NTB Scanpix)

Det er flere hundre octovigintillioner mulige trekk i Go, et tall som er så høyt at det har 168 nuller bak seg – og er mye, mye lengre enn antall atomer i vårt univers. For å kunne spille spillet på best mulig måte holder det ikke å regne ut beste trekk der og da.

Maskinen må forstå spillet. Programmererne har derfor bygd en kunstig intelligens som lærer på samme måte som et menneske: Av erfaring. 

Lærte reglene av å «se på» kamper

Deep Mind lot AlphaGo-programmet se trekk og data fra flere tusenvis av Go-kamper, spilt av de beste spillerne menneskeheten har å tilby. Dette brukte programmet til å lære seg spillereglene, og de strategiene som blir brukt av stormesterne.

Men det forklarer ikke hvordan maskinen har klart å utvikle strategier som selv de mest erfarne Go-mesterne sliter med å møte. 

– AlphaGo har vært eksponert for masse spill fra andre, men etter dette har den også begynt å spille mot seg selv. Det den lærer av disse spillene er å generalisere og lære en form for strategi. På den måten kan den lært taktikker som er bedre enn de den har sett mennesker bruke, forklarer Kofod-Petersen.

Vil ikke blande gener fra tre personer

– Vi ønsker ikke å åpne for mitokondriedonasjon nå, sier Kristin Halvorsen, leder i Bioteknologirådet, til NRK.

I dag kom uttalelsen fra Bioteknologirådet, som er en del av arbeidet med å gjennomgå hele bioteknologiloven.

– Men vi er åpne for at ny kunnskap kan endre holdningene til dette, og vi vil følge nøye med på forskninga som gjøres, sier Halvorsen.

Norge vil altså ikke følge Storbritannia, som i februar 2015 vedtok å tillate metoden som kan gi kvinner med mitokondriesykdom muligheten til å få friske barn.

Det er flere grunner til det, og de kommer vi tilbake til. Først må litt bakgrunnskunnskap på plass.

Syke mitokondrier arves fra mor til barn

Mitokondriesykdommer er en fellesbetegnelse for ei gruppe sykdommer som skyldes defekte mitokondrier.

Mitokondriene er cellenes kraftverk og omdanner proteiner, fett og sukker fra maten vi spiser til energi kroppen kan bruke.


Kristin Halvorsen er leder i Bioteknologirådet. (Foto: Berit Roald.)

Når mitokondriene ikke fungerer som de skal, er det organer som krever mye energi, som rammes hardest. Det kan gå ut over nervesystem, muskler og hjerte, og symptomene kan være døvhet, blindhet, kreft, diabetes, svekka muskelkraft eller hjerte-, nyre- og leversvikt.

– Et barn kan fødes friskt, men så utvikle seg seint. Dersom barnet har symptomer på mitokondriesykdom før det er to år, vil det mest sannsynlig dø tidlig, sier Elisabeth Larsen, seniorrådgiver i Bioteknologirådet til NRK.

– Disse barna kan bli multihandikappede fordi sykdommen kan ramme nervesystemet.

Mitokondrier arves bare fra mor. De få mitokondriene som finnes i sædceller blir ødelagte etter at de har befrukta egget.

Denne nye metoden kan hjelpe kvinner som har defekter i arvestoffet som ligger i mitokondriene.

Bytter ut cellekjernen

Ei kvinne kan være frisk, ha normal helse, og være uvitende om at en ganske stor andel av mitokondriene i cellene hennes ikke fungerer som de skal.


Elisabeth Larsen er seniorrådgiver i Bioteknologirådet. (Foto: Bioteknologirådet.)

– Hovedregelen er at hvis det er flere enn 60–90 prosent defekte mitokondrier, blir pasienten syk fordi cellene ikke klarere å produsere nok energi, sier Elisabeth Larsen.

Så ei kvinne med 20 prosent defekte mitokondrier kan være helt symptomfri, men i noen av eggene hennes er kanskje åtti prosent av mitokondriene defekte. Da kan barnet hun får få en alvorlig mitokondriesykdom og dø før det blir tenåring.

Flere kvinner som hadde opplevd dette stod fram i mediene i Storbritannia i tida før vedtaket i fjor. Et overveldende flertall av parlamentsmedlemmene mente det var riktig å tillate mitokondriedonasjon, slik at disse kvinnene kunne få muligheten til å få friske barn.

Metoden er egentlig ganske enkel å forstå.

Man tar et donoregg med friske mitokondrier og fjerner cellekjernen. Man tar så et egg fra kvinnen som skal bli gravid, tar ut cellekjernen og kaster resten av egget med de defekte mitokondriene. Så setter man cellekjernen fra moras egg inn i donoregget, befrukter egget med fars sæd og setter det inn i mor.

På denne måten får fosteret det meste av arvestoffet fra mor, og bare en liten del fra kvinnen som har donert egget. Mitokondriene inneholder nemlig bare 37 gener, mens cellekjernen har rundt 23 000. Det betyr at bare 0,1-0,2 prosent av barnets DNA vil komme fra kvinnen som har donert eggcella.

Kun testa på dyr

Forsøk med mitokondriedonasjon på dyr har vært vellykka. I 2009 ble fire velskapte apeunger født i Oregon i USA, etter at forskere hadde brukt mitokondrier fra et donoregg og cellekjernen fra egget til apemora. Apene var like friske og raske fire år etter.

Tilsvarende forsøk er gjort med mus og rotter.


Laurence Bindoff er professor og nevrolog ved Universitetet i Bergen. (Foto: Paul-Erik Rosenbaum/UiB.)

Men metoden er aldri prøvd på mennesker, og det er en av hovedgrunnene til at Bioteknologirådet ikke vil anbefale å åpne for mitokondriedonasjon i Norge. Metoden er for usikker, sier leder Kristin Halvorsen.

– Dette er eksperimentell behandling. Når man gjør endringer som går i arv kan man sette i gang prosesser som ikke var tilsikta. Man kan få andre endringer enn å fjerne anlegg for sykdom, sier Halvorsen.

– Dette har vi ikke oversikt over, og det er en risiko med denne metoden.

Eksperter på feltet strides om hvor sikker metoden er.

– Genene i mitokondriene styrer bare proteiner som er med på energiproduksjonen i mitokondriene. Derfor mener mange at dette ikke er farlig i det hele tatt, og at det kan sammenliknes med å bytte batteri, sier seniorrådgiver i Bioteknologirådet, Elisabeth Larsen.

– Men andre sier; det vet vi jo ikke. Energiproduksjonen er viktig for hjernen, og hvis den ikke fungerer som den skal, kan det påvirke den mentale kapasiteten.

En av dem som mener denne metoden er sikker nok, er professor og nevrolog Laurence Bindoff ved Universitetet i Bergen. Han er en av Norges fremste eksperter på mitokondrier og mitokondriesykdommer.

– Jeg synes dette bør tilbys i Norge, sier Bindoff til NRK.

Han baserer standpunktet sitt på forskninga som er gjort av anerkjente kolleger på fagfeltet.

– Vedtaket som ble gjort i Storbritannia er basert på grundige vurderinger over lang tid. Kompetente folk har vurdert dette som trygt.

Bindoff synes det er synd for pasientene som kunne ha fått hjelp, at Bioteknologirådet sier nei til mitokondriedonasjon.

– Jeg synes uttalelsen er litt passiv.

Er dette genmodifisering?

En annen grunn til at Bioteknologirådet havna på et nei, er de etiske spørsmålene. Mitokondriedonasjon kan kategoriseres som genmodifisering, siden man gjør endringer i det mitokondrielle DNAet, som utgjør 0,1-0,2 prosent av arvestoffet.

Over 40 land har egne lover som forbyr genmodifisering av kjønnsceller, og det inkluderer regelverket i EU.

I Storbritannia løste de denne etiske floken ved å skille mellom endringer av DNA i cellekjernen og DNA i mitokondriene. De konkluderte med at kun endringer av DNA i cellekjernen er genmodifisering. Dermed faller mitokondriedonasjon utenfor denne kategorien.

Bioteknologirådet mener dette er en prinsipielt viktig diskusjon vi også bør ta i Norge.

– Vi holder fast ved prinsippet om at man ikke skal gjøre genetiske endringer som kan gå i arv, men vi har ikke bestemt oss for om mitokondriedonasjon skal regnes som en slik endring, sier Kristin Halvorsen.

– Det finnes alternativer

Halvorsen har stor sympati med familiene som ønsker å benytte seg av mitokondriedonasjon for å kunne få et friskt barn.

– Blant disse er det foreldre som må se at barnet langsomt dør fra dem. Sykdommen rammer nervesystem, muskler og hjerte. Det er veldig tragiske og alvorlige skjebner.

Men Halvorsen mener de har sørga for gode alternativer for disse familiene.

– Bioteknologirådet har åpna for eggdonasjon på noen vilkår, blant annet alvorlige medisinske årsaker. Jeg vil mene at disse er en del av gruppa som står først i køen.

Med eggdonasjon kan kvinner med mitokondriesykdom få friske barn, men barnet vil ikke få moras gener.

Nevrologen Laurence Bindoff kan ikke se at det er mindre etisk problematisk med vanlig eggdonasjon.

– Hva gjør eggdonasjon mer etisk? Ved eggdonasjon får barnet alt arvestoffet fra en annen kvinne. Teknisk er det selvsagt forskjellig, men at det er en etisk forskjell, forstår jeg ikke.

For lite forskningsmiljø

Ett av medlemmene i Bioteknologirådet mente Norge burde tillate mitokondriedonasjon og bidra i utviklinga av kunnskapen på feltet. Det mente altså ikke de tretten andre.

– Vi er et land som må konsentrere oss om noen områder vi kan drive grensesprengende forskning på. Dette er ikke ett av de områdene, sier Kristin Halvorsen.

– Det er ingen som står og skraper på døra og sier at vi hindrer dem i å gjøre oppdagelser for menneskeheten.

Foreløpig er ingen britiske barn født med den nye metoden.

– Vi vet ikke hvor langt de har kommet. Det virker som de fremdeles jobber med å optimalisere metodene, sier Elisabeth Larsen.

Musikken vil vi ha for oss selv

For første gang har uavhengige forskere studert hvordan vi bruker digitale musikktjenester. Da forskerne fikk tilgang til strømmetjenesten Wimp/Tidal, viste det seg at hele 92 prosent av de spillelistene folk selv lager i Wimp ikke blir delt med andre.

– Dette har overrasket oss, sier førsteamanuensis Arnt Maasø ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo (UiO).

– Noe av det nye ved strømmetjenester er at de gjør det mulig å dele musikk i større grad enn før. Nesten alle strømmetjenestene har lagt til rette for deling.

Men muligheten brukes sjelden.

– Folk ønsker ikke å dele musikksmaken sin med andre, sier Maasø.

Selektiv deling av musikk


Førsteamanuensis Arnt Maasø, Institutt for medier og kommunikasjon, UiO. (Foto: Ram Gupta)

Det at forskerne fikk tilgang til en stor strømmetjeneste åpnet opp for helt ny innsikt, både for forskerne og musikkbransjen. 

– Det vi tidligere har visst om strømmemønstre er bare puslespillbrikker her og der, gitt av strømmetjenestene selv. Det har ikke vært gjennomført store, tilgjengelige analyser av hvordan folk lytter gjennom strømmetjenester, sier Maasø.

I prosjektet Sky & Scene: trender i musikkulturen har forskerne blant annet fulgt tolv brukere av Spotify og Wimp tett over tid, og de har intervjuet 124 brukere av strømmetjenester.

– De som deler musikk, har stor grad av sosial bevissthet på hva de vil dele og ikke, sier stipendiat Anja Nylund Hagen.

For eksempel er det vanlig å skru av og på den knappen som viser hva man spiller i øyeblikket.

– Vasker folk gulvet og hører på ting de ikke vil vedkjenne seg, for eksempel Justin Bieber, skrur de av. Har man dilla på en låt og hører på den om igjen og om igjen, skrur man også av, forteller Anja Nylund Hagen.

Musikken blir del av personligheten

De aller fleste som forskerne fulgte med på eller intervjuet, valgte imidlertid å holde musikken for seg selv. Flere forklarte det med at musikken ikke har noe med andre å gjøre, at det bare er deres egen.

Det kan være en av forklaringene på at Spotify for noen år siden fikk mange protester da Facebook-deling av spillelister var en automatisk innstilling for all bruk av strømmetjenesten. Etter hvert endret Spotify innstillingen, slik at de som ville dele musikk, måtte gjøre dette manuelt.

– Vi hører på musikk i mange sammenhenger i løpet av en hverdag. Musikken følger oss fra morgen til kveld, i ulike stemninger, humør og hverdagskontekster. Den blir nesten en forlengelse av oss selv, en side av personligheten, som vi ikke ønsker å dele, sier Hagen.

Hun tror at musikkopplevelsene blir ekstra sterke når musikk er såpass tett koblet til ting vi gjør i hverdagen.

– Musikken er ikke bare bakgrunnsstøy som vi setter av og på. Den er med og former hverdagsopplevelsene våre.

Signal til omverden


Professor Anne Danielsen, Institutt for musikkvitenskap. (Foto: UiO)

Professor Anne Danielsen Institutt for musikkvitenskap ved UiO trekker fram at musikk kan vekke sterke følelser og være veldig personlig, men at det også kan være en måte å signalisere identitet på til omverden.

– Noen ganger er det ikke helt samsvar mellom den musikken som oppleves som følelsesmessig sterk og vekker sterke personlige minner, og den identiteten man ønsker å signalisere offentlig. Da tror jeg det fort kan ende med at man ikke deler, for å beskytte sitt personlige rom, sier Danielsen. 

Mange deltakere i studien syntes også at delefunksjonen var irriterende fordi den laget mye støy. De så på den som en del av informasjonen på nett som de ikke orket å ta inn.

Så finnes det også en liten gruppe som deler alt de hører på. Det er den minste gruppen. Forskerne tror at disse enten er opinionsdannere som ønsker å ha en offentlig musikalsk identitet, at de har en selvtillit som gjør at de ikke bryr seg, eller at de er usikre på teknologien og ikke vet hvordan man stiller på ting.

Lyttevanene påvirkes av store begivenheter

Forskerne har også sett på sammenhengen mellom live-musikk og strømming. Disse studiene har blant annet vist at en stor festival som Øya betyr en kraftig vekst i strømming av festivalartister i ukene rundt festivalen.

Både dette og økningen i strømming rundt andre store mediehendelser har fått forskerne til å snakke om en «eventisering» av musikklyttingen.


Mange musikkopplevelser er sosiale. Men det betyr ikke at de fleste deler spillelistene de lager. (Foto: Annica Thomsson)

– En vellykket festivalopptreden, en stor artist som dør, lanseringen av hele katalogen til The Beatles – en rekke slike store hendelser bidrar til at vi lytter mer til disse artistene, sier Arnt Maasø.

– Nå har alle den samme tilgangen til musikk i lomma og kan lytte til den samme musikken. I en tid der tilbudet og fragmenteringen er større enn noen gang, samler vi oss likevel om flere felles musikkopplevelser enn på lenge, sier Arnt Maasø. 

 

Nordlyset gjør oljeboring vanskelig

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.