Holmestrand, februar 2015: En vegbru på E18 kollapser som følge av kvikkleireskred. I skredgropen ligger en bulldoser; hvorvidt den er medvirkende årsak til skredet gjenstår å se. Lange utredninger gjenstår før man får svar på alle spørsmål, og arbeidet for å rydde opp vil uten tvil bli krevende.

Denne nesten-katastrofen aktualiserer et tema som artikkelforfatterne har fulgt på nært hold gjennom mange år, gjennom geoteknisk prosjektering og arbeid med skredsikring.

Her er noen ferske eksempler:

Kattmarka, Nord-Trøndelag 2009: Sprengning for et vegprosjekt utløser et kvikkleireskred i Kattmarka. Et titall hus og hytter går på sjøen.
Lyngen, Troms 2010: Masser dumpes i sjøkanten og utløser et kvikkleireskred som tar med seg flere bolighus og fylkesvegen.
Gjerdrum, Akershus 2012: Skred løsner i en kvikkleireskråning. Lagerbygget nedenfor skråningen smadres av skredet. Bolighuset på toppen av skråningen totalskades.
Statland, Nord-Trøndelag 2014: Et undersjøisk skred løsner i et område hvor fylling er lagt ut. Skredet forårsaker en flodbølge som smadrer flere bygninger.
Hobøl, Østfold 2014: Grunnbrudd i et massedeponi fører til uttapping av en kvikkleirelomme. Kvikkleire strømmer over vegen, bilister unngår så vidt å feies i elva.

- Ubegripelig hell at ingen liv er tapt

Felles for hendelsene er at de – med foreløpig forbehold for vegbrua i Holmestrand – skyldes menneskelig aktivitet. Et annet fellestrekk er at ingen menneskeliv har gått tapt, noe som må kalles et nesten ubegripelig hell.

Skredet på Gjerdrum skjedde for eksempel en søndag morgen, og ingen ansatte var på jobb da arbeidsplassen ble fylt med leire fra gulv til tak. 

Flere av hendelsene hadde potensiale til å bli store katastrofer, særlig brukollapsen og skredene i Lyngen, Kattmarka og Gjerdrum. Tidspunkt på døgnet, små marginer og rene tilfeldigheter gjorde at skadene kun var materielle.

Enkelte store kvikkleireskred har vært naturlig utløst, som på Byneset i 2012, men de fleste større hendelser de siste tiårene er utløst av menneskelig aktivitet. 

Frykter “the big one”

I 2013 arrangerte DSB et nasjonalt risikoseminar om kvikkleireskred, konkretisert ved et tenkt tilfelle i Trondheim. Det publiserte scenariet ga store avisoppslag i Trondheim, ikke så uventet, når verstefallsscenariet var et skred som raserte Bakklandet, blokkerte Nidelva, strømmet forbi Nidarosdomen og inn i Midtbyen, og med mange døde og skadde.

Noen vil mene at slike scenarier er så overdrevet at de ikke tjener noen hensikt. 

Imidlertid kunne flere av eksemplene over fått mye større konsekvenser, og vi har også i nyere tid hatt dødsfall som følge av kvikkleireskred. Finneidfjordskredet i 1996 krevde for eksempel fire menneskeliv.

Blant folk som arbeider med skred og geoteknikk, er det en reell frykt for “the big one”: Et stort skred i tett befolket område, på ugunstig tidspunkt og uten heldige omstendigheter, kan få alvorligere konsekvenser enn de allerede nevnte tilfellene

Et stykke igjen

Man må likevel ikke la frykten ta overhånd. Bevissthet og kunnskap om kvikkleire hos byggherrer, kommuner og statlige myndigheter, og ikke minst geoteknikere, har økt betydelig de senere årene.

Likevel er det et stykke igjen. Sikringsarbeid skjer både i statlig, kommunal og privat regi. Lovverket er også etter hvert godt utviklet som verktøy.

Kommisjonsrapporten etter Kattmarkaskredet pekte på at lover og regelverk “i grove trekk tilfredsstiller de nødvendige kravene til saksbehandling ved plan og byggearbeider”. Kravene innebærer at ikke bare lokale skråninger vurderes, men også sideterreng hvor skred kan løsne.

Er kravene til sikkerhet gode nok?

I kvikkleireområder kan relativt små uønskede hendelser i verste fall føre til store skred, selv i skråninger som er riktig prosjektert. Kanskje må vi derfor spørre:

Er kravene til sikkerhet gode nok for å hindre store katastrofer i kvikkleireområder? Og tas det tilstrekkelig hensyn til risiko på en bred front i eksisterende krav? 

En gjennomgang ut fra risikotenkning kan medføre at designfilosofien for spesielt viktig infrastruktur revurderes og eventuelt må endres. Potensielle uønskede hendelser bør kartlegges, og den aktuelle infrastrukturens robusthet må vurderes i forhold til de kartlagte uønskede hendelsene. Er konsekvensene, og dermed risikoen, akseptabel?

Vurderingene er aktuelle for veger på grunn av brukollapsen, men perspektivet bør være bredere.

For enkelte typer infrastruktur, som sykehus og beredskapsinstitusjoner, krever Plan- og bygningsloven at disse ikke skal være skredutsatt.

Dette kunne loven ha krevd veger også, men i virkelighetens verden vil vi da få problemer med å bygge veger i dette landet. I sentrale strøk på Østlandet og Trøndelag må veger nødvendigvis krysse områder med krevende grunnforhold, og særlig bruer ligger vanligvis ved skråninger, og dermed i skredutsatt terreng.

Ulike risikotiltak

I klassisk risikotenkning kan vi redusere risiko ved enten å hindre at den uønskede hendelsen skal skje, eller ved å begrense konsekvenser dersom hendelsen skulle inntreffe.

En nødvendig strategi for å forhindre uønskede hendelser er å øke kunnskapen om kvikkleireskredfare hos entreprenører, gravemaskinførere og grunneiere.

Kontroll på arealer rundt kritisk infrastruktur, som foreslått av samferdselsministeren, kan være fornuftig, men det gir ikke nødvendigvis nok beskyttelse.

Kvikkleiresoner kan ha stor utstrekning, og skred kan starte langt unna det som skal beskyttes.

Begrensning av konsekvenser kan eksempelvis gjøres ved at kritiske strukturer isoleres fra omliggende skredfarlig terreng. Dette kan gjøres med ved grunnforsterking, slik at de ikke blir tatt med i eventuelle skred, eller ved å bygge fundamenter så solide at de holder selv om et stort skred løsner. 

Mer krevende og kostbart

Hvis vi skal redusere risiko ved å øke sikkerhetskravene, vil dette medføre mer krevende og kostbare løsninger enn vi har i dag. I mange tilfeller vil det imidlertid være mulig å redusere risikoen betydelig ved en slik tilnærming, og god planlegging og trasévurderinger vil også bidra.

Flaks varer ikke evig. Dette kan være rett tidspunkt for å vurdere et bredere risikoperspektiv enn det som har vært vanlig.

Antropocen kalles den geologiske tidsalderen, som kjennetegnes ved at mennesket er sterkest både fysisk, kjemisk og biologisk. Og den startet i 1945, ifølge en fersk studie i tidsskriftet The Anthropocene Review.

Selv om menneskeheten skulle dø ut, kommer sporene etter oss til å eksistere i millioner av år, påpeker forskerne. Og det er like etter andre verdenskrig at sporene blir massive.

Piler til værs

Da begynner verdens befolkning å øke raskt. Økonomiene vokser dramatisk, urbaniseringen tiltar, likeledes forbruket av vann og kunstgjødsel. Nye typer plast begynner å masseproduseres og spres over hele verden.

Samtidig øker CO2-innholdet i atmosfæren, mens forsuringen av havet øker dramatisk. I tillegg starter for alvor overfiske i havet, mens nedhøvlingen av regnskogene når kritiske nivåer.

Samtlige eksempler har til felles at utviklingskurvene plutselig peker rett til værs, etter tidligere å ha økt i et langt mer makelig tempo, et fenomen kjent som «den store akselerasjonen».

Det dramatiske skiftet har ført til at jordens økosystem i dag er sterkt påvirket eller styres helt av menneskenes produksjon og forbruk.

Passende grense

Egentlig er det rundt 1950 at denne utviklingen skyter fart. Men forskerne bak studien mener at den første atombombesprengningen 16. juli 1945 er en mer passende grense for den nye tidsalderen.

Med sprengingen spredte radioaktive isotoper seg over hele jordkloden. Disse kan i dag spores i sedimentære bergarter, som et håndfast spor som direkte kan tilbakeføres til menneskelig aktivitet.

Forskerne bak studien, med den australske geokjemikeren Will Steffen i spissen, sier selv at de er overrasket over å finne en så skarp og tydelig grense for antropocen.

Omstridt

Samtidig er den nye tidsalderen omstridt. Ifølge gjeldende klassifisering befinner vi oss fortsatt i tidsalderen holocen, som startet ved istidens slutt for drøyt 11 500 år siden.

Kritikere mener at det ikke finnes noen grunn til å endre på dette, men hevder derimot at det at mennesket begynte å dyrke jorden var en så gjennomgripende hendelse at hele holocen kan kalles for «menneskehetens tidsalder».

Andre forskere mener at antropocen startet allerede på 1750-tallet, samtidig med den industrielle revolusjonen.

Referanse:

Will Steffen m.fl., The trajectory of the Anthropocene: The Great Acceleration, The Antropocene Review 2015, doi: 10.1177/2053019614564785

Enten det er å lage middag eller det er et prosjekt på jobben – ofte forsøker vi å forutsi hvor lang tid det tar å gjøre ulike oppgaver. Men vi er ikke særlig flinke. Vi er overoptimistiske og skråsikre, og tar ofte feil.

Nå viser en ny doktorgrad at oppdragsgiver kan ha noe av skylden. Vi gir ofte ekstra urealistiske tidsberegninger hvis vi får signaler om hvor lang tid det vil ta å løse oppgaven. Og det er like ille i begge retninger, enten overslaget er for høyt eller for lavt. 

Påvirkes ubevisst

Om vi klarer å gi et realistisk svar, avgjøres i stor grad av hvordan spørsmålet stilles.

– Får vi anslag på hvor lang tid oppgaven vil ta, påvirker det svaret vi gir, sier sosialpsykolog Erik Løhre ved Simula forskningssenter til forskning.no.

Han avla nylig doktorgraden på temaet ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.

Uansett hvor urealistisk forslaget er, legger vi oss ubevisst opp mot dette.

– I verste tall kan irrelevante tidsoverslag føre til budsjettoverskridelser eller feilslåtte prosjekter, sier han.

Pass på når du bestiller håndverker

Dersom sjefen spør om du trenger en måned på et prosjekt, kan du risikere at du svarer bekreftende uten at du har belegg for det, og sjefen blir sur fordi du bruker lengre tid.

– Og hvis jeg skal hyre en håndverker til å pusse opp badet, så bør jeg ikke spørre om det tar omtrent en uke?

– Nettopp, risikoen kan da være stor for at du får en tidsoverskridelse, i motsetning til om du hadde spurt hvor lang tid det tar, uten å gi føringer, forklarer Løhre.

Ankereffekten

At folk ubevisst lar seg påvirke av irrelevante tall, er en velkjent psykologisk mekanisme, som er kjent som ankereffekten. Doktorgradsarbeidet til Løhre bekrefter at ankereffekten er høyst reell.

I en rekke forsøk ble dataingeniører bedt om å beregne hvor lang tid det ville ta dem å løse ulike oppgaver. 

Løhre fikk oppsiktsvekkende sprik i tidsoverslagene, avhengig av hvordan spørsmålet ble utformet overfor de 381 deltakere. Alle var profesjonelle programvareutviklere.

Oppga dobbelt så lang tid

I ett eksperiment ble ingeniørene gitt et tenkt prosjekt hvor de skulle utvikle et nettbasert, søkbart biblioteksystem.

Den ene gruppen ble spurt om de trodde det ville ta mindre enn ti timer. De svarte at de trodde det ville ta 30 timer.

Kontrollgruppen som ikke hadde fått noen føringer, anslo tidsbruken til å bli omtrent 60 timer. Altså dobbelt så lang tid.

– De som ikke fikk denne føringen på ti timer, var antakeligvis nærmere sannheten, forteller Løhre.

Les også: Sover mer når jobb og fritid ikke krasjer. 

Én eller seks måneder?

I et annet eksperiment skulle ingeniørene beregne hor lang tid det ville ta å utvikle en nettapplikasjon som skulle visualisere ulike typer informasjon på kart.

Ingeniørene ble delt i to grupper, som fikk spørsmålet stilt på ulike måter.

Første gruppe fikk spørsmål om hvor sannsynlig de trodde det var at oppgaven ville ta mindre enn tusen timer. Det tilsvarer omlag seks måneders arbeid. Nesten alle svarte bekreftende på det.

Deltakerne anslo i gjennomsnitt tidsbruken til 160 timer da de ble bedt om å spesifisere. Det tilsvarer omtrent fire arbeidsuker.

Les også:  Dårlig arbeidsmiljø kan gi hjerteproblemer. 

Trodde på kvarte tiden

Kontrollgruppen fikk et helt åpent spørsmål om hvor lang tid de trodde de måtte bruke på å lage samme program.

Her var gjennomsnittsanslaget at det mest sannsynlig ville ta 40 timer. Dette er altså bare en firedel av tidsbruken som den første gruppen oppga.

– Dette viser at de som fikk den såkalte ankerverdien oppgitt, trodde nødvendig tidsbruk var mye høyere enn den andre gruppen, sier Erik Løhre til forskning.no.

Forsinkelser

Det kan også bli mer forsinkelser på prosjekter hvis man prøver å legge føringer for tidsbruken.

– For oppdragsgivere og andre arbeidsgivere er det veldig lurt å unngå slike tall som er tatt ut av luften, når man gir et oppdrag, understreker Løhre.

Hvem som tjener eller taper på at ting tar kortere eller lengre tid enn antatt, avhenger selvsagt også av hvordan man avtaler betalingen ved overskridelser av tidsbruken. Og ikke minst av om man avtaler timepris eller fast pris for oppdraget.

Vi er tidsoptimister

Tidligere studier har vist at de fleste av oss er for optimistiske når vi skal anslå hvor raskt vi jobber. Vi tror ting er raskere unnagjort enn tiden det faktisk tar. Likevel er det ikke nødvendigvis lurt å bruke høye ankerverdier for å oppjustere tidsanslag.

– Det er sjelden lett å vite på forhånd hva som er et realistisk anslag, og hvis folk blir veldig sterkt påvirket av ankerverdien, kan de bomme i den andre retningen, sier Løhre.

I et forsøk som Løhres veileder Magne Jørgensen ved Simula har gjort, fikk han seks programvarefirmaer til å anslå tidsbruk først og utføre oppgaven etterpå. Det var stor variasjon mellom deltakerne både når det gjaldt hvor lang tid de beregnet det ville ta og faktisk tidsbruk.

Generelt har tidligere studier vist en sammenheng der de som anslår lengre tid, faktisk bruker lengre tid.

Les også: Handel farligere enn jordbruk

Kilde: 

Løhre, E., & Teigen, K. H. (2014). How fast can you (possibly) do it, or how long will it (certainly) take? Communicating uncertain estimates of performance time. Acta Psychologica, 148, 63-73. doi: 10.1016/j.actpsy.2014.01.005.

Sammendrag.

En ambulanse har kjørt ut til en liten vestafrikansk landsby. Fem voksne og to barn er syke. Familiene frykter at de har ebola. Derfor blir alle syv pasienter kjørt til nærmeste sykehus for å få en diagnose. Turen tar mange timer.

– Hvis noen av dem ikke hadde ebola, har de det ganske sikkert etter den turen, sier professor Anders Fomsgaard fra Statens Serum institut i Danmark.

Sammen med en gruppe europeiske toppforskere utvikler han en ebolatest som kan brukes i små landsbyer, uten adgang til elektrisitet.

Kunne ha forhindret mange dødsfall

Fomsgaard forteller at en slik test kunne ha forhindret svært mange dødsfall.

– Det er svært viktig å stille diagnosen raskt og presist, sier han.

Forskningsprosjektet har fått 32 millioner kroner i forskningsstøtte fra EU. Flere andre forskningsprosjekter har samme mål.

– De andre prosjektene er imidlertid, så vidt jeg vet, basert på at apparat som går på strøm, sier Fomsgaard.

DNA og enzymer avslører ebola

Når man skal undersøke en prøve fra en pasient, må prøven i dag transporteres til et laboratorium. Viruset er er imidlertid svært smittsomt og det er ofte langt dit.

Fomsgaards ide er å bruke en væske som dreper viruset, men bevarer genene. Deretter plasseres prøven i kontakt med bestemte enzymer og DNA-mønstre.

– Det lyser en bestemt farge hvis prøven inneholder et ebolavirus, forklarer Fomsgaard.

Kunne kommet tidligere

Ib Bygbjerg, som er professor i internasjonal helse ved Københavns Universitet, synes den nye testen høres ut som en svært god idé.

Det finnes lignende tester til både HIV, malaria og denguefeber, forteller han.

– Man kan spørre seg hvorfor dette ikke har skjedd tidligere. Det er nok fordi ebola, før dette utbruddet, ikke har skapt et stort nok marked, sier Bygbjerg.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.