Juksemedisin virker bedre hvis vi tror den er dyr

Det er godt kjent at bare troen på at en medisin virker, kan gjøre oss friskere. Selv om det dreier seg om narremedisin.

Denne placeboeffekten og blir stadig forsket på. Nå har en amerikansk forskergruppe funnet ut at også prisen på medisinene kan narre oss til å tro at den virker.

Parkinson-pasienter ble bedre

Parkinson-pasienter med en moderat til alvorlig sykdom fikk vite at de skulle få to ulike medisiner. De 12 pasientene ble fortalt at den ene medisinen de skulle få, var 15 ganger så dyr som den andre.

Forskerne fortalte også at hensikten med studien var å vise at begge medisinene var like virkningsfulle, til tross for den store prisforskjellen.

Det pasientene ikke visste, var at både den «billige» og den «dyre» medisinen var lagd av saltvann.

Kunne måles i hjerneaktiviteten

Begge placebo-medisinene gjorde at pasientene fikk bedre motorikk.

Men da pasientene fikk den «dyre» medisinen først, økte bevegeligheten deres vesentlig mer enn da da de fikk den medisinen de trodde var billigst. 

Placebo handler om hjernens forventninger. Det interessante med denne studien er at forskerne ikke bare kunne måle at motorikken hos pasienten ble bedre. De kunne også måle medisinens virkning gjennom pasientenes hjerneaktivitet. Studien viser at hjernens belønningssystem ble mer aktivert når pasienten trodde de fikk et dyrt legemiddel.

Ikke overraskende

Magne Arve Flaten er professor i psykologi ved NTNU og har selv forsket på placeboeffekten. Han er ikke overrasket over resultatene.

Det er vist tidligere at når forsøkspersonene tror de får en dyr smertestillende medisin, så virker disse mer smertestillende enn når de tror de får billigere medisiner. Dette gjelder selv om deltakerne får placebo.

Sannsynligvis kan den sterke effekten av «dyr» placebo forklares med den forestillingen vi alle har om at noe som er dyrt, også er bedre, mener Flaten.

– Placeboeffekten er et resultat av positive forventninger til at behandling vil virke. Når pasienten får vite at medisinen er dyrere enn annen medisin, vil forventningene til den dyre medisinen forsterkes. Større forventninger vet vi at er forbundet med sterkere placeboeffekt, sier psykologen.

Hvorfor virker placebo?

Forskere har i mange år vært enige om at det finnes en placeboeffekt. Den store gåten har imidlertid vært mekanismene bak den – hva er det som skjer i kroppen vår?

Forskere har blant annet brukt fMRI (funksjonell magnetresonanstomografi) for å forske på fenomenet. Det er dokumentert at placeboeffekten kan føre til utskillelse av kroppens egne smertestillende stoffer, endorfiner.

Leger bruker placebo

Hele 97 prosent av britiske leger som ble spurt i en studie, hadde benyttet seg av det som kalles uren placebo. Det er placeboeffekter som kommer fra medisin eller behandling som egentlig er virkefull – bare ikke i det aktuelle tilfellet.

Det kan for eksempel være antibiotika mot virusinfeksjoner, eller det at legen tar en blodprøve for å vise at hun gjør noe for pasienten. Det er det å bli behandlet, heller enn behandlingen selv, som fungerer.

12 prosent av legene hadde brukt placebo i sin reneste form. De hadde foreskrevet sukkerpiller eller saltvannsinjeksjoner til pasientene sine minst én gang i løpet av karrieren.

Referanse:

Alberto J. Espay, m.fl: Placebo effect of medication cost in Parkinson disease, Neurology 2015

«Anonyme» data kan fortelle hvem du er

Gigantiske datasett som samles inn fra mobiltelefoner, nettlesere og kredittkort – «Big Data» – har gitt legene bedre muligheter for å behandle sykdommer, byplanleggere for å bygge bedre byer og ikke minst forskere til å finne nye svar.

Dataene er som regel anonymiserte, slik at navnene er byttet ut med et nummer. Men nå har forskere fra Massachusetts Institute of Technology (MIT) og Aarhus Universitet vist hvor lett det er å finne ut hvem de anonyme personene er i et sett med data om handler med kredittkort.

Studien er beskrevet i en artikkel i Science.

– Resultatene er overraskende, for vi hadde ikke forestilt oss at muligheten for å identifisere folk ville være så stor, sier Laura Radaelli. Hun arbeidet med studien på Aarhus Universitet; nå er postdoc på universitetet i Tel Aviv.

Privatlivets fred

Forskerne på MIT hadde allerede forskningsresultater som viste at det var lett å identifisere brukere i mobildatasett, selv om både navn og telefonnumre var fjernet.

Samtidig begynte flere og flere vitenskapelige tidsskrifter å kreve at når vitenskapelige artikler bygger på big data, så skal datasettet offentliggjøres, slik at andre forskere kunne gå resultatene etter i sømmene.

– Det er blitt lettere å samle inn big data, men det er ikke noe alle forskere har mulighet for. Ved å dele dem, åpner man muligheten for at mange forskjellige forskere kan finne mange forskjellige interessante resultater i datasettet. Men det er data om mennesker. For å kunne dele dem, er vi nødt til å være sikre på at det ikke utgjør noen risiko for folk, sier Laura Radaelli.

Identiteten avsløres

Derfor bestemte forskerne seg for å finne ut om anonymiseringen er god nok. De tok for seg et datasett med 1,1 million kredittkortkjøp i 10 000 butikker over tre måneder. Alle navn var erstattet med et anonymt brukernummer.

I datasettet var det i tillegg til brukernummeret også data om hvilken butikk handelen var gjort i, hvilken dato den var gjort, og hva prisen var.

– La oss anta at jeg vet at du besøkte fire bestemte butikker på fire bestemte dager. I 90 prosent av tilfellene ville du være den eneste som hadde gjort det, sier Radaelli.

Ni av ti personer kan altså identifiseres når man kjenner sted og dato for bare fire handler.

Lettest å identifisere kvinner

Hvis forskerne også hadde en cirkapris på det som var kjøpt, ble oppgaven enda enklere. Det vil man kunne gjette ved å se hva kjøperen kom ut av butikken med.

– Sannsynligheten for identifikasjon ble økt med 22 prosent i slike tilfeller, sier Radaelli. Forskerne konstaterte også at det var lettere å identifisere kvinner og folk med høye inntekter.

– Vi har ikke sett på årsakene til det. Det var bare en observasjon, sier Radaelli.

Kan avsløre deg selv

Sune Lehmann, som er førsteamanuensis ved Danmarks Tekniske Universitet (DTU), mener dette er en viktig debatt.

– Det er farlig å dele data, selv om man har anonymisert dem. Det kan være vanskelig å vite hva som skal til for å identifisere folk, sier Lehmann.

– Jeg kunne ha gått på Twitter og fortalt at jeg nettopp har kjøpt nye joggesko, eller på Amazon kunne jeg ha trykket på en knapp og delt at jeg har kjøpt nye joggebukser. Hvis man offentliggjør ting, er det mulig å forbinde noen punkter og finne folk i datasett, forklarer han.

Avslørt av filmvaner

Lehmann peker også på at Netflix for noen år siden offentliggjorde anonyme data om hvor mange stjerner brukerne hadde gitt til ulike filmer. Strømmetjenesten ville få laget en algoritme for å anbefale nye filmer til brukerne.

Men forskere fra University of Texas koblet dataene sammen med opplysninger fra hjemmesiden IMDB (Internet Movie Database). Dermed visste de hvordan brukerne hadde anmeldt film med politisk budskap, seksuelt innhold eller annet som de ikke hadde hatt lyst til å dele med andre.

– Selv om de bare hadde en bruker-ID og visste hvilke filmer som var anmeldt, så kunne de identifisere folk med data som var fritt tilgjengelige på internett. Det ville vært ubehagelig hvis disse kredittkortdataene var offentlige og jeg tweetet om de nye skoene mine, og folk plutselig visste alt om hva jeg har kjøpt det siste året, sier Sune Lehmann.

Lett å få opplysninger om folk

En opplagt løsning for å beskytte folks privatliv kunne være å bruke mindre presise data. Men dette ble også testet av forskerne. De erstattet kjøpsdag med en 15-dagersperiode og slo sammen butikker i grupper på 350.

Med kunnskap om fire kjøp kunne nå bare 15 prosent identifiseres. Med kunnskap om ti kjøp var det fortsatt mulig å identifisere mer enn 80 prosent.

– Jeg tror dette er opplysninger som det er ganske lett å få fatt i. I Danmark bruker folk kredittkort til å kjøpe nesten alt, sier Laura Radaelli.

Lovgivningen henger etter

Både Laura Radaelli og Sune Lehmann peker på at dette er utfordringer politikerne må forholde seg til.

– Jeg synes dette må diskuteres nøye. Det blir viktigere og viktigere å kontrollere disse dataene. Men det er en vanskelig debatt å ta, for det er vanskelig å komme med gode løsninger, sier Lehmann.

I USA kreves det bare at alt som kan identifisere en person, skal fjernes før offentliggjøring. Det vil si for eksempel navn, adresse og telefonnummer. – Det tar ikke høyde for hva som kan skje etter at dataene er offentliggjort, sier Laura Radaelli.

EU-lovgivningen, derimot, krever at mennesker ikke skal kunne identifiseres i offentliggjorte datasett.

– Det er umulig å oppnå: I morgen kan det komme nye opplysninger som gjør det mulig å identifisere folk. Lovgivningen er ekstremt streng, og det gjør at folk ikke deler noe som helst. Det er heller ikke bra, sier Radaelli.

Radaelli påpeker at slike datasett redder liv. Big dta spiller blant annet en nøkkelrolle i kampen mot malaria.

– Formålet er ikke å skremme noen. Vi vil at data skal kunne deles. Men det er viktig at folk er oppmerksomme på det de deler om seg selv, sier hun.

Referanse:

Yves-Alexandre de Montjoye, Laura Radaelli, Vivek Kumar Singh, Alex «Sandy» Pentland, Unique in the shopping mall: On the reidentifiability of credit card metadata, Science, doi: 10.1126/science.1256297

Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Hornkvabbe – en kamuflasjemester

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.

Redd for å miste de beste hodene

Stipendiater fra Kina og Iran ble nylig utvist fra Norge etter påtrykk fra Politiets sikkerhetstjeneste. PST mente at de utgjorde en fare for rikets sikkerhet, fordi det er mulig de vil eksportere sensitiv informasjon til land som Norge har innført sanksjoner mot.

Er de spioner, eller blir forskere fra bestemte land mistenkt på sviktende grunnlag? Høyskolene og universitetene der de utenlandske forskerne jobber, får ikke innsyn i begrunnelsen. Det gjør ikke stipendiatenes advokater, heller.

Over 90 prosent borte på ett år

Flere er nå bekymret for Norges akademiske anseelse internasjonalt.

I 2011 avla iranske stipendiater 39 doktorgrader ved NTNU. I 2012 hadde tallet falt til 3.

Professor Arild Underdal ved Universitetet i Oslo mener det er stor fare for at utvisningene fører til tap for forskningen både nasjonalt og globalt.

Rektor Gunnar Bovim ved NTNU er bekymret for det samme.

Uheldig for NTNUs internasjonale renommé

Bovim mener utvisningene kan skade universitetets anseelse, og føre til at NTNU taper i konkurransen om de beste hodene. 

– Det er uheldig for vårt internasjonale renommé, sier Bovim til forskning.no.

I desember fikk den iranske stipendiaten Hamideh Kaffash endelig avslag fra Utlendingsnemnda, hvor hun klaget på UDIs utvisningsvedtak. Kaffash studerte redusert CO2-utslipp ved ferromanganproduksjon.

Ifølge Bovim er det vanskelig å forstå at utvisningen skjer basert på en vurdering av prosjektet hun forsket i.

– Vårt fagmiljø sier at det ikke er noen faglige begrunnelser for at Kaffash ble utvist, tilføyer rektoren.

Totalt ble syv iranske stipendiater tilknyttet NTNU utvist fra UDI. Etter anke fikk fire av dem likevel opphold. En av disse forsket på samme felt som Kaffash.

Får ikke vite grunnen

NTNU vet ikke om begrunnelsen for utvisningen av Kaffash ligger i prosjektet eller personlige forhold.

– Vi har ikke innsyn i begrunnelsen for vedtakene som UDI og PST har gjort, sier Bovim. Men han bekrefter at en annen stipendiat som forsket på det samme feltet som henne, senere fikk opphold.

Hittil har utenlandske studenter fått midlertidig visum ved NTNU og andre universiteter, basert på utdanningsinstitusjonenes egne vurderinger av prosjektenes sensitivitet. Deretter har de blitt vurdert av myndighetene for eventuelt videre opphold.

Brukte lang tid

Bovim er kritisk til at UDI og PST har brukt så lang tid på å bestemme seg for å gi avslag på oppholdstillatelsene til stipendiatene. Den utviste stipendiaten rakk å fullføre et av de tre stipendiatårene ved NTNU før hun ble utvist.

– Det gjør at det kan oppleves som utrygt å komme til Norge som stipendiat. Det er uheldig for NTNU og bortkastet tid både for oss og dem det gjelder, sier han.

Det er ulogisk at de slippes inn midlertidig og så blir utvist så lenge etterpå, mener han.

– Vi mener de ikke må slippes inn før saksbehandlingen om oppholdstillatelse er endelig, sier han.

– Flinke studenter

De iranske studentene er ikke hvem som helst. – De som kommer inn hos oss ved NTNU, er veldig flinke, sier rektoren. – Vi konkurrerer om dem med anerkjente universiteter i Sverige, Australia og USA, blant annet det høyt anerkjente Massachusetts Institute of Technology.

En tidligere utvist stipendiat som senere likevel fikk opphold i Norge, dro i mellomtiden istedet til et universitet i Nederland.

Gunnar Bovim ønsker en tettere dialog med UDI om hvor grensen bør settes.

– Det er noen prosjekter som åpenbart er sensitive, og andre som åpenbart ikke er det, beskriver Bovim.

PST har nå vært hos NTNU og forklart mer om vurderingene sine. Bovim understreker at universitetet ikke prøver å overprøve de vurderingene PST gjør når det gjelder sikkerheten.

Det å gi studenter fra totalitære land opplæring i å leve i et demokrati, er også et av oppdragene til et universitet, sier han: – Det har en egenverdi å lære dem felles vestlige verdier. Dette tilfører både oss og dem mye.

Stevner staten

Advokaten til Hamideh Kaffash, Brynjulf Risnes, har nylig stevnet UDI for retten for ugyldig vedtak om avslag på oppholdstillatelse. 

– Klienten min er naturlig nok fortvilet over at hun fikk avbrutt sitt påbegynte doktorgradsarbeid, sier Risnes. Hun og mange andre iranske studenter synes det er urettferdig at de blir identifisert med et regime som de tilfeldigvis er oppvokst i.

Advokaten har heller ikke fått innsyn i begrunnelsen for avslaget.

– Vi vet derfor ikke om utvisningen har tilknytning til hennes studier. Vi mener det ikke er grunnlag for å hemmeligholde begrunnelsen, sier Risnes til forskning.no.

Han håper nå at han skal få innsyn når saken kommer opp i retten.

UNE har brutt tidsfristen for behandlingen av anken hennes på UDIs avslag om oppholdstillatelse, mener advokaten.

– Vi stiller også spørsmål ved at Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda støtter seg på PSTs vurderinger i denne saken, sier Risnes til forskning.no.

Stor pågang fra utenlandske medier

Universitetet i Agder har nå stor pågang fra utenlandske medier – ikke minst i Kina – etter at en kinesisk stipendiat ved universitetet ble utvist. Stipendiaten studerte vindkraft.

– Vår gjennomgang av fakta om forskningen, som vi har tilgjengelig, gjør at vi er overrasket, skriver universitetsdirektør Tor A. Aagedal på Universitetet i Agder i en epost til forskning.no. 

Kina advarer mot at utvisningen kan skade Norges forhold til landet, og har overlevert en offisiell protest.

UiA vil ikke snakke om saken før den er endelig avklart. – Universitetet er ikke part, men har støttet de to rammede personene med juridisk bistand, forteller Aagedal.

Politiets sikkerhetstjeneste, PST, vil ikke kommentere enkeltsaker.

 

 

 

 

 

Samler landbruksforskning fra 1. juli

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. 7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.

Fra Kabul til Kjeller med satellitt

I dag vil jeg starte med å skryte av forskerne på Norsk Institutt for Luftforskning (NILU). Det var nemlig en fryd å lese artikkelen “Recent satellite-based trends of tropospheric nitrogen dioxide over large urban agglomerations worldwide” (Schneider, Lahoz & van der A, Atmos. Chem. Phys. 15, s 1205-1220, 2015). De har brukt ti år med målinger fra et av atmosfæreinstrumentene på ESAs satellitt ENVISAT, og sett på hvordan luftforurensingen (NO2) har utviklet seg rundt om i verdens storbyer.

Det er ikke NO2-utslippene som er målt, men det totale NO2-nivået i troposfæren over de aktuelle stedene. Dette vil være en blanding av hvor mye NO2 som slippes ut, hvor det slippes ut, og den atmosfæriske dynamikken i området.

Til sammen er 66 store byområder rundt om i verden undersøkt. 44 av disse har en statistisk signifikant trend, enten opp eller ned, gjennom disse ti årene. 

NILUs resultater med ENVISAT er veldig interessante. Over storbyene i Nord-Amerika og Europa har luftkvaliteten blitt vesentlig bedre gjennom denne tiårsperioden. Størst har forbedringen av luftkvalitet vært i Los Angeles og Boston, mens NO2-nivået har økt mest (relativt) i Kabul, og (absolutt) i kinesiske Tianjin. ENVISAT-målingene foregikk i årene 2002 – 2012. Godt å se at pengene som ble investert i satellitt og forskning har gitt meget interessante resultater. Her er artikkelen:

http://www.atmos-chem-phys.net/15/1205/2015/acp-15-1205-2015.pdf

 

Global temperatur

Satellittdataene for nedre troposfære er klare, og plasserer januar 2015 på 6-7 plass hos UAH og RSS. 2015 har dermed startet litt varmere enn 2005. Vi skal følge den globale kampen mellom 2005 og 2015 utover året her på bloggen. Som kjent tippet jeg at 2015 vil bli omtrent like varmt som 2005, eller litt varmere. Foreløpig ser det tipset greit ut. 

ENSO

Det kom nettopp en kraftig svekkelse av passaten i Stillehavet fra 140 grader øst til datolinjen. Hvis jeg har forstått fysikken riktig, så skal dette trigge enda en Kelvinbølge, i tillegg til den som knapt har kommet halvveis til Sør-Amerika nå. I så fall kommer varmen i havet under ekvatorbeltet i Stillehavet, og dermed global temperatur, til å holde seg ganske høy fram til over påske. I så fall vil vi ha fått et (svakt) El Ninjo-år, og en temmelig varm start på 2015, globalt sett.

 

Og ellers?

Jeg vant, litt overraskende, det første partiet i årets klubbmesterskap i sjakklubben på Lillestrøm for et par uker siden. Dermed var det klart for enda sterkere motstand denne uken. På beste forskervis gransket jeg på forhånd hvem som kunne bli potensiell motstander, og hvordan de pleier å åpne. Tallene viste at jeg skulle spille svart, og at alle de tre aktuelle motstanderne pleier å åpne med bonden til e4. Så derfor bestemte jeg meg noen dager i forkant for at jeg skulle svare med d5, og pugget varianter noen trekk framover på søndags kvelden.

Det startet helt glimrende: Etter fem trekk var begge dronningene borte fra brettet (som planlagt), og etter seks trekk hadde jeg en stilling som datamaskinen mener er litt bedre (som planlagt). Men – lenger fram hadde jeg ikke pugget den varianten, og da jeg måtte tenke selv, så gikk det galt. Men neste gang …   

 

 God helg til leserne. Håper folk i nord, og oppe i fjellheimen, slipper greit unna orkanen som kommer lørdag.  

 

Varslet Facebook før beredskapsmyndighetene

Ved et fiberbrudd 11. juli i fjor mistet Telia Soneras kunder i utlandet sine mobiltjenester. Nå er selskapet ilagt et gebyr på 100.000 kroner for ikke å ha varslet myndighetene om utfallet.

Det er ikke første gang, og Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) mener at selskapet har gjennomgående dårlige varslingsrutiner.

– Nkom anser at disse hendelsene avdekket manglende evne i Telia Sonera til å etterleve forskriftens krav til varsling, skriver myndigheten på egen hjemmeside.

Fiberbrudd
Feilen dreier seg om et fiberbrudd som rammet kunder over hele verden.

Bruddet oppstod kl. 07.22 fredag morgen 11. juli, mens Nkom ikke ble varslet før kl. 13.27 samme dag – seks timer etter.

Selskapet forklarer overfor myndigheten at de ikke var klar over omfanget før de merket trafikkproblemene utpå dagen.

Men Telia Soneras egen logg om bruddet forteller en annen historie.

Her kommer det frem at situasjonen ble betegnet som «major», omfattendse, allerede kl. 10.14. Kl. 11.50 var den kritisk, og samtidig blir konsekvensene for Netcom beskrevet som «very big», ifølge sitater som Nkom gjengir i vedtaket om å ilegge gebyr.

Facebook først
Telia Sonera var rask på labben med å varsle egne brukere på Facebook om problemene.
De fikk beskjed to timer tidligere enn myndighetene som skal ivareta beredskapen.

Egen rapport
Her er operatørens egen beskrivelse av konsekvensene i en rapport fra august i fjor:

  • Hendelsen førte til problemer med å komme på nett for mange av våre kunder i utlandet, både egne og videreselgere sine kunder. Senere ble de samme kundene rammet av problemer med å sende og motta sms i utlandet.
  • Hendelsen førte til problemer med alle mobile tjenester fra utlandet.
  • De fleste av våre kunder i alle land, verden over var rammet av denne feilen.
  • Feilen rammet kun kunder i utlandet. Det var ingen problemer innenlands, derfor ble heller ikke samfunnskritiske brukere rammet.
  • Feilen eskalerte utover fredagen 11. juli, men fra ca. klokken 1400 så var ca. 80 prosent av våre kunder i utlandet rammet av denne feilen. Normal situasjon for våre kunder fra ca. 22.45 fredag 11. juli, før de samme kundene igjen ble rammet av sms problemer frem til klokken 1500 lørdag 12. juli.

Ikke første gang
Nkom avviser Telia Soneras argumentasjon om at kun brukere utenlands ble rammet, siden et fiberbrudd har potensial til å bli noe mer.

Myndigheten legger også vekt på at selskapet sviktet på varsling to ganger tidligere samme år.

Først ved utfall av 500 basestasjoner i Ålesund i mars 2014.
Deretter ved et fiberbrudd som stoppet fastnumre og nødnumre i mai.

I vedtaket om boten heter det:
– Hendelsen 11.- 12.7.2014 innebar vesentlig redusert tilgjengelighet til elektroniske kommunikasjonstjenester, og Telia Soneras varslingsplikt etter ekomforskriften § 8-5 var dermed aktualisert. Det er videre Nkoms vurdering at varsling i dette tilfellet ble iverksatt for sent, og at dette skyldes uaktsomhet fra TeliaSoneras side.

Flere sviktet
Også Tele 2 får svi litt på pungen.

Denne mobiloperatøren er i ferd med å bli en del av Telia Sonera, etter at fusjonen ble godkjent torsdag denne uken.

En feil i nettet 28. september i fjor rammet brukere hos både Tele 2 og søsterselskapet Network Norway.

Utfallet ble ifølge Nkom ikke varslet før Nkom oppdaget forholdet i mediene og ba om informasjon to timer etter at feilen oppstod.

– Feilen fikk store konsekvenser for begge selskapenes kunder, som var uten tjenester i flere timer, skriver Nkom.

Konsekvensen er et gebyr på 90.000 kroner til Network Norway og 80.000 kroner til Tele 2 Norge.

Kritiske linjer
Motivet til Nkom i disse sakene er at samfunnet blir stadig mer avhengig av elektroniske kommunikasjonstjenester.

– Informasjon om utfall er viktig for koordinering med og videre varsling til myndighetsorganer med beredskapsansvar for andre sektorer, lyder begrunnelsen.

Detaljene kan du lese her.

Makten må tas fra konsulentene

Digitalisering: Tid for nye tanker (del 1)

KOMMENTAR: En representant fra Accenture skal ifølge Dagens Næringsliv overfor Stortinget ha sagt at Nav-skandalen kunne vært unngått dersom en hadde brukt flere (Accenture)-konsulenter.

Da – om ikke før – burde en ha skjønt at en trenger å tenke nytt omkring digitaliseringen av offentlig sektor. Særlig siden konsulentene ikke klarer det.

Jeg skal i to artikler se nærmere på dette. Den ene problemstillingen er hvorfor enkelte IKT-prosjekter feiler og utvikler seg til skandaler. Den andre problemstillingen går på hvorfor «fellesorganer» som Difi og KommIT ikke klarer å spille den rollen fullt ut som «pådriver» for digitaliseringen i offentlig sektor.

Tenketank
Fellesnevneren for tiltakene er denne:


Arild Haraldsen er fast kommentator og spaltist i digi.no.

Etablèr en «tenketank» i offentlig sektor som har til oppgave kunnskapsutveksling mellom etater om erfaringer med store IKT-prosjekter, samt om hvilke fremtidige utfordringer offentlig sektor står ovenfor på sikt. Arenaen driftes av Difi og KommIT i fellesskap, og består i hovedsak av aktører fra offentlig sektor selv – og ikke konsulenter.

Men la meg begynne med en kritisk analyse av Difi og KommIT. Uten erkjennelse av at disse organene har grunnleggende problemer i seg i dag, får man heller ikke etablert nødvendig autoritet og legitimitet hos disse til å spille en rolle for å unngå at etatene rammes av «IKT-skandaler» i milliard-klassen.

Evaluering av Difi og KommIT i sammenheng
Både Difi og KommIT har blitt «evaluert» av uavhengige konsulenter, henholdsvis Agenda Kaupang og Rambøll. Den siste riktignok med et begrenset mandat. Jeg har tidligere kommentert begge rapportene. En mer omfattende vurdering vil nå bli foretatt av et eksternt konsulentfirma med dette mandatet.

Begge rapportene sier at henholdsvis Difi og KommIT har fungert rimelig tilfredsstillende, og gitt viktige bidrag til digitaliseringen i offentlig sektor, men at begge har vesentlige «forbedringspunkter». Leser man rapportene nøyere får man et noe annet inntrykk – det som kalles «forbedringspunkter» er grunnleggende svakheter ved begge organisasjonene.

Det kan derfor være interessant å sammenholde hva disse to rapportene egentlig sier, som grunnlag for en samlet vurdering.

Men først den generelle bakgrunnen:

Rammebetingelser
En vurdering av regjeringens IKT-politikk må ta utgangspunkt i 3 overordnede rammebetingelser:

1. Digitaliseringen av offentlig sektor må fremdeles ta utgangspunkt i en fragmentert offentlig sektor med selvstendig ansvar til den enkelte etat, og en selvstendig kommunesektor. Det nye som Regjeringen har innført er at etatene skal ansvarliggjøres for sin egen effektivitet, og at de skal måles på gjennomføringskraft.

2. Det overordnede politiske signal slik det fremstår utad er «forenkling, forbedring, fornying» og prosjektet «ta tidstyvene». Men overordnet dette – og mindre synlig – er det politiske mål en mer kostnadseffektiv og produktiv offentlig sektor: Statlige etater får redusert sine driftskostnader med 5 prosent hvert år – det forutsetter effektivisering i form av IKT.

3. Norsk offentlig sektor må omstilles til å møte nye krav som følge av endringer i omgivelsene. Offentlig sektor vil møte en eksplosjon etter velferdstjenester som følge av «den demografiske utvikling»; andelen av befolkningen over 67 år vil øke fra 13 prosent til 22 prosent innen 2060. Rent politisk står offentlig sektor da overfor den problemstilling at fler og fler tjenester blir privatisert – uten at dette er resultatet av et bevisst politisk ønske.

Ansvaret for å effektivisere offentlig sektor ligger altså på den enkelte etat og kommune. Organer som Difi og KommIT skal utføre oppgaver innenfor dette området som ikke dekkes av etatene eller kommunene selv. De skal være «limet» eller «tjenesteleverandøren» som skal bistå etatene og kommunene i deres digitaliseringsarbeid.

Hvis vi systematiserer hva de to rapportene sier om de to organene, kommer vi frem til følgende:

Rollen som faglig premissgiver på IKT-området
Begge rapportene sier at hverken Difi eller KommIT har lykkes i sin rolle som strategisk pådriver. Rapportene sier henholdsvis at det skyldes at Difi har vært for operativt orientert, og at det ikke har vært noen god rollefordeling på dette området mellom KS og KommIT.

Det rapportene imidlertid i liten grad diskuterer er hvorfor det er slik. En årsak kan være at politisk ledelse ikke har noen klar politikk for hvorfor en skal «digitalisere» offentlig sektor. Tidstyver og forenkling, er ikke noe klart politisk mål. Det ville imidlertid en politikk som forklarer hvordan offentlig sektor skal utvikle seg i et større tidsperspektiv for å omstille seg til de endringer som følger av endringer i økonomien, alderssammensetningen, økte krav til nye tjenester, etc. Men det finnes ingen klare tanker om hvordan offentlig sektor skal møte endringer i omgivelsene. KS fremmet i 2010 forslag om å nedsette et utvalg for å utrede hvordan dette ville påvirke kommuneøkonomien og velferdstjenestene. Det forslaget ble aldri fulgt opp.

Siden et slikt overordnet mål ikke er klart nok uttrykt, blir det vanskelig for et underordnet organ å peke på hvordan denne utfordringen kan løses «ved hjelp av IKT». I tillegg vil flere av problemstillingene ha sin bakgrunn i forhold som har lite med IKT å gjøre, nemlig behovet for regelverksendring og endret forvaltningsutvikling.

En mangler altså «overbygningen». Men hvis den hadde vært der, hadde det da vært naturlig å legge oppgaven som «faglig premissgiver til IKT-politikken» til et underordnet organ? Begge rapportene mener nei. Det må legges til der politikken utformes og forvaltes, henholdsvis i Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD) og i Kommunenes Sentralforbund (KS). Men da har først og fremst KMD en «ryddejobb» å gjøre: KMD har i dag en avdeling for IKT og fornying som består av fire enheter: Digitaliseringsenheten, Forvaltningspolitisk enhet, Seksjon for IKT i samfunnet og Økonomisk analyseenhet. Departementet er derfor for fragmentert i forhold til en slik oppgave, noe også Agenda Kaupang peker på.

Men hovedbudskapet er – rollen som faglig premissgiver må legges tilbake til henholdsvis departementet og KS, og ikke til Difi eller KommIT.

Rollen som samordner av ulike IKT-tiltak av betydning for flere sektorer og forvaltningsnivåer
En av de helt sentrale målsetningene for etableringen av KommIT for 2 år siden var å koordinere behovene for IKT i kommunesektoren, og at kommunesektoren involveres i planleggingen av større statlige IKT-prosjekter som har vesentlig betydning for kommunesektoren.

En forutsetning for at KommIT skulle lykkes med den oppgaven, var at Difi lykkes med sin oppgave, nemlig bidra til samordning og koordinering av statlige IKT-tiltak. Samordning på kommunesiden, forutsetter samordning på staten sin side.

Det har de ikke lykkes med, rett og slett fordi – som Agenda Kaupang skriver – Difi ikke er involvert i de vesentlige IKT-tiltakene som skjer innen helse, justis og Nav. Rapporten drøfter i liten grad hvorfor det er slik, men ut i fra intervjuene kan man klart lese at Difi har liten tillit og legitimitet til å delta i slike IKT-prosjekter, eller å ha en slik samordningsrolle.

Spørsmålet er imidlertid også hva en slik «samordning» skal kunne bestå i.

En ting er å få vite om de enkelte sektorers planer. Minst like viktig er i fellesskap å kunne bidra til at regel-utformingen og lovgivningen på det enkelte område blir i en slik form at det vil gjøre IKT-satsingen enklere å styre (jfr. Nav), at det foretas nødvendig begrepsharmonisering, og at en får felles forståelse for gevinstberegning og gevinstuttak. Alle disse tre områdene har vært gjenstand for ulike vurderinger tidligere, senest ved den rapporten som Rambøll har laget sent i fjor høst på oppdrag fra KMD om kartlegging av finansierings- og gevinstrealiseringsmodeller.

Det finnes ikke noe enkelt svar på hvordan en skal organisere seg for å løse dette problemet. En mulig løsning er å se hvordan samordningsorganet SKATE kan løse dette. Det vil forutsette nytt mandat og ny autoritet til dette organet. Det er underlig at ikke noen av rapportene i denne sammenheng peker på SKATE som en mulig arena for en slik samordning, og analyserer hva som skal til for at SKATE skal kunne fylle en slik oppgave.

Rollen som utvikler, forvalter og drifter av felleskomponenter
Den alt vesentlige oppgaven som Difi har hatt, er arbeidet med «felleskomponenter». Dette er den oppgaven som har krevd flest ressurser i Difi.

Nå må det sies at Difis befatning med «felleskomponenter» begrenses til ID-porten, Sikker Digital Post (SDP) og reservasjonsregisteret. Sentrale felleskomponenter som Altinn, Folkeregisteret og Matrikkelen (Eiendomsregisteret) eies og driftes av andre etater. Difi har imidlertid hatt et ansvar for å utarbeide et såkalt «veikart» for bruk av felleskomponenter. Det viktigste her er en finansieringsmodell for felleskomponentene – en modell som ennå ikke er på plass.

Selv om begge rapportene fremhever utvikling og bruk av felleskomponenter som et viktig og sentralt arbeid som Difi får mye skryt for, er det også et faktum at utbredelsen ikke har gått som forutsatt. Flere har nå også begynt å stille spørsmål rundt hensiktsmessigheten av å ha flere slike postkasser, ja til og med hvor fremtidsrettet slik teknologi egentlig er. I tillegg kommer at etableringen av SDP har ført til kompetansestrid mellom Altinn og Difi – noe evalueringsrapporten av Difi er veldig klar på.

Som påpekt av Difi (se slide 35) på Altinn-dagen 2014, representerer også de de ulike transportinfrastrukturer et problem både for brukere og leverandører. Det er lite samordning, de er ressurskrevende og uoversiktlig for leverandører og brukere, og utbredelse skjer i parallell uten synergieffekter.

Kommunesektoren har brukt KS SvarUT-tjenesten som er et resultat av tett og effektiv samhandling mellom et sterkt kommunalt utviklingsmiljø (Bergen Kommune) og KommIT. Tjenesten har fått meget god utbredelse og betraktes nå som et viktig supplement til de statlig utviklede felleskomponentene.

Rambøll-rapporten konstaterer imidlertid at samarbeidet om å utvikle videre felleskomponentene sett ut i fra kommunenes behov har vært «mangelfullt. Det er åpenbart at en her tenker på manglende samarbeid i forhold til etableringen av SDP, og ikke generelt. Det problemet synes nå løst ved at SvarUt nå betraktes også som et viktig supplement til SDP.

Men i sum er den «infrastruktur» – også kalt «byggeklossene» i digitaliseringen – lite samordnet og samkjørt. Det har ført til kompetansestrid mellom sentrale offentlige aktører, og forvirring hos leverandører og brukere. Regjeringen – KMD? – må, som også Agenda Kaupang sier, snarest skjære igjennom. Som jeg – og andre, for eksempel IKT-Norge – har foreslått tidligere, bør de midler som trekkes inn fra driftskostnadene og føres tilbake til fellesskapet slik statsbudsjettet for 2015 legger opp til, brukes til investeringer i felles IKT-plattform. I tillegg bør tilgang til og bruk av felleskomponentene være gratis.

Rollen som kunnskapsutvikler og kunnskapsformidler
En må skille mellom det å være kunnskapsutvikler og kunnskapsformidler, altså det å utvikle ny kunnskap eller formidle kunnskap.

Begge rapportene sier at både Difi og KommIT har vært svake på rollen som kunnskapsutvikler, ja, en kan vel si at den rollen har vært helt fraværende. Som Agenda kaupang også nevner, bør denne rollen omfatte aktiviteter som:

  • Etablering av felles møteplasser for erfaringsutveksling mellom etater og kommuner om IKT-prosjekter.
  • Kompetanseutvikling i grenselandet mellom IKT, forvaltning- og ledelsesutvikling og innovasjon.
  • Etablere en» tenketank» for hele offentlig sektor.

Difis bidrag i dette synes å være ulike typer rapporter som viser utbredelsen av ID-porten, eller hvorfor samhandling mellom sektorer ikke går bedre, osv. Rapportene har ulik kvalitet og interesse.

På kommunesektoren har tiltak for å heve IKT-kompetansen ikke kommet langt; Et nettverk for rådmenn har ikke blitt noe av; en forvaltningsmodell for IKT-utvikling i kommunesektoren er ikke blitt noe av.

Både statlig og kommunal sektor må fylle denne rollen bedre i tiden fremover. Det å se forvaltningsutvikling, innovasjon og IKT i sammenheng er her helt avgjørende.

Det viktigste er å etablere en arena for kunnskapsutvikling og erfaringsutveksling om IKT-prosjekter. Situasjonen i Nav er ett eksempel på betydningen av en slik arena. Mange mener at mye av årsaken til den fadesen er at Nav – spesielt gjennom sin daværende IKT-leder – valgte å kjøre dette som en «lukket» prosess, hvor avhengigheten til konsulentmiljøene ble større enn verdien av å trekke veksler på erfaringer i Skatt, Lånekassen og andre vellykkede IKT-prosjekter.

Samtidig bør en slik arena også innta posisjonen som en «tenketank» om hvilke fremtidige utfordringer offentlig sektor står ovenfor på sikt. Det finnes mye god kompetanse om dette i ulike miljøer – innen offentlig sektor, akademia og i andre miljøer, men som ikke samordnes og tilflyter beslutningstagere i sentrale etater og kommuner. Konsulentfirmaene skal angivelig på høringen i Stortinget i forrige uke om Nav, ha uttalt at Nav-skandalen kunne vært forhindret dersom en hadde brukt mer konsulenter.

Om noe så viser dette bare at makten må tas fra konsulentene og overføres til fagetatene selv og eksterne fagmiljøer som ikke har forretningsmessig egeninteresse i saken, som akademia.

Dette er noe Difi og kommunesektoren bør gå sammen om.

Rollen som rådgiver/konsulent
Med rådgivning menes konsulentoppdrag på bestilling fra den enkelte etat eller kommune. Hensikten her er å benytte Difi/KommITs generelle kompetanse til rådgivning på konkrete problemstillinger.

Etater og kommuner ønsker mer rådgivning fra Difi/KommIT, men ingen av dem har dette som noe sentralt element i sin strategi, og det er heller ikke ønskelig å bruke mye tid og ressurser på dette fra KMD og KS sin side. Rådgivningsoppdragene har derfor vært begrenset.

Evalueringsrapporten fra Difi anbefaler ikke at Difi har en slik rådgivningsrolle, både fordi det vil stjele ressurser fra andre og mer sentrale oppgaver, men også fordi det er vanskelig å utøve den rollen all den stund Difi også forvalter flere av løsningene.

Rambøll-rapporten refererer slik fra sine intervjuer: «Sett fra kommunenes side har Difi flere roller; de er både premissgivere, oppsøkende rådgivere, utviklere av løsninger og konsepter, og eier/forvalter/drifter dessuten egne løsninger. KS og KommIT er veldig opptatt av disse dobbeltrollene, som de mener er uheldige. Det hadde vært bedre om Difi ikke selv forvaltet noen løsninger». (side 89).

Rollen som bestiller/innkjøper
Her er rollene forskjellig mellom Difi og KommIT.

Evalueringen av Difi legger stor vekt på behovet for enklere anskaffelser generelt, og anbefaler dette området overført til annen organisasjon (uten å nevne hvilken). Begrunnelsen er at området har få synergieffekter med de øvrige områdene som Difi har.

Rapporten har en svakhet her ved at de kun har intervjuet NHO som ekstern aktør, og ikke Abelia og IKT-Norge som har klarere og mer kritiske synspunkter på hvordan anskaffelsesprosessen i Difi utførers på, og peker blant annet på det uheldige i den dobbeltrollen Difi har som utvikler, forvalter og bruker av anskaffelsesreglementet.

KommIT på sin side har hatt som målsetning å drive kompetanseopplæring overfor kommunesektoren i å bli bedre og mer profesjonelle bestillere. Oppgaven har vært å etablere et bestillernettverk for at kommunesektoren skal bli dyktigere bestillere. Men dette har de til nå ikke lykkes med. Noe av grunnen oppgis til å være tvil om KommIT er korrekt samarbeidspartner/motpart.

KommIT har ikke hatt som oppgave å være et kompetansesenter for selv å kunne forhandle frem avtaler med relevante IKT-aktører på vegne av hele kommunesektoren. Policyen er at KS ikke vil gripe regulerende inn på IKT-markedet; det er opp til den enkelte kommune å inngå slike avtaler med IKT-leverandører. At dette potensielt vil kunne føre til 428 ulike løsninger, er ikke problematisert. Men burde vært det.

Konklusjoner
Hvilke konklusjoner kan vi trekke av disse to sammenlignende studier?

  1. Verken Difi eller KommIT har lykkes med oppgaven å være faglig premissleverandør til statlig og kommunal IKT-politikk. Det er også et spørsmål om det er naturlig å la en operativ enhet ha den rollen. Begge rapportene peker på at dette heller er oppgaver for henholdsvis departement og KS.
  2. Difi har ikke lyktes i å bli en medaktør eller medspiller i store offentlige IKT-prosjekter, og KS/KommIT peker på at de ikke blir tilstrekkelig informert i forkant om store IKT-prosjekter som berører kommunesektoren. Det er vanskelig å peke på at dette er Difis eller KS/KommITs ansvar; Her mangler det en overordnet styring og plan fra KMD og KS.
  3. Difi og KommIT har på sentrale punkter ikke klart å koordinere seg. Årsakene er sammensatte og gjensidige. Igjen mangler en en overordnet strategi og plan fra KMD og KS i dette.
  4. Hverken Difi eller KommIT har klart å etablere kunnskapsarenaer for erfaringsutveksling mellom etater og kommuner om bruk av IKT.
  5. Verken Difi eller KommIT har vært flinke til å vise sammenhengen mellom innovasjon, forvaltningsutvikling og bruk av IKT.
  6. Difi har bare delvis lykkes i å lage en infrastruktur som en grunnstein i digitaliseringsarbeidet. Ansvaret for finansiering og utvikling av felleskomponentene er fragmentert. KommIT har vært flinke til å utnytte Altinn som «SvarUt-tjeneste», men bruk av Altinn og forholdet til SDP er uklart.
  7. Rollen som rådgivere er bare delvis dekket, og har liten troverdighet da flere peker på det uheldige i dobbeltrollen som utvikler, forvalter og rådgiver.
  8. Difi og KommIT tilbyr nyttige «verktøy» for digitaliseringen så som standarder, Prosjektveiviser, Kokebok for gevinstrealisering etc. Men disse blir bare i liten grad brukt.
Informasjon om debattinnlegg og kronikker i digi.no

Alle innlegg må sendes til redaksjon@digi.no. Husk å legge ved et portrettbilde. Vi forbeholder oss retten til å redigere innsendt materiale.

Økt beredskap før stormen

Telenor øker beredskapen etter varsel om at ekstremværet Ole mest sannsynlig treffer Troms, Nordland og Trøndelag lørdag ettermiddag.

– Vi styrker bemanningen og har gjennomgått både rutiner og beredskapsutstyr for å stå så godt rustet som mulig, sier dekningsdirektør Bjørn Amundsen i en pressemelding fra Telenor Norge.

Reservedeler
Alle driftsmiljøer i selskapet har gjennomgått sine beredskaps- og vaktplaner med for å kunne håndtere mulige konsekvenser av ekstremværet som er varslet.

– Nok en gang har vi sjekket beredskapslagre for reservedeler og sørget å ha mobile basestasjoner klare. Entreprenørkorpset er godt forberedt på å måtte rette feil, sier Amundsen.

Han kan likevel ikke gi noen garanti for at folk ikke vil merke uværet.

– Selv med gode rutiner på plass, kan vi aldri sikre oss mot at ekstremvær vil kunne slå ut strøm- og teleinstallasjoner. Folk må derfor være forberedt på at feil kan skje og at rettearbeid tar tid, sier dekningsdirektøren.

Strømbrudd
Som en del av beredskapsarbeidet har Telenor vært i dialog med de berørte fylkesberedskapsrådene og politiet for å informere om tiltakene som er iverksatt i tilfelle uværet rammer teleinfrastruktur.

Ofte er det strømbrudd som fører til at telekommunikasjon faller ut etter at batteriene er gått tomme.

– De siste årene har Telenor økt batterikapasiteten på våre installasjoner, slik at vi skal ha så god strømtilførsel som mulig, ved et utfall. Men mobilnettet krever strømtilførsel, og i tillegg er vi avhengige av strøm for å kunne feilsøke og feilrette utstyr. Derfor går vi alltid i dialog med lokale strømleverandører for å få prioritert feilretting på strømtilførsel der vi har kritisk infrastruktur, sier Amundsen.

Økt bemanning
Også Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) har økt beredskapen.

– Vi har øket bemanningen i forbindelse med det varslete uværet Ole i Nord-Norge, melder myndigheten.

Nkom har kontakt med de store eierne av elektronisk infrastruktur, som mobilnett og bredbåndsnett, og med andre myndigheter i tilfelle elektroniske kommunikasjonstjenester skulle blir rammet av uværet.

– Plateselskapene tjener mest på strømming

Det er ikke noe dramatisk nytt at en god del artister er misfornøyd med strømmetjenester for musikk, da utbetalingene fra disse ikke alltid svarer til artistenes forventninger.

En ny rapport fra Frankrike (via MBW)beviser imidlertid det mange har regnet med – strømmetjenester betaler ut hyggelige penger, men det er plateselskapene som beholder mesteparten av disse, ikke artistene selv.

Det er revisorselskapet Ernst & Young sammen med bransjeorganet SNEP i Frankrike som har sett på tallene.

Tatt i betraktning at man gjerne betaler rundt 9,99 euro i måneden for tjenester som Spotify (eller Deezer, som er populært i Frankrike), blir inntektene av disse pengene fordelt som følger: 45,6 prosent går til plateselskapene, 20,8 prosent til avspillingsplattformen, 16,7 prosent til skatt, 10 prosent til de som har skrevet og publisert låten, og 6,8 prosent til artistene.

Selve utbetalingene fra tjenestene, etter skatt og deres egne inntekter, er enda mer dramatisk fordelt til fordel for plateselskapene. Hele 73,1 prosent av pengene går til storselskapene, mens 16 prosent går til komponistene. 10,9 prosent går til de som fremfører musikken.

Når det er sagt, SNEP representerer plateselskapene, og forteller at 95 prosent av disse nesten 75 prosent investeres tilbake i artistene. Det er snakk om utgifter for musikkproduksjon, distribusjon, markedsføring og lignende. Man kan selvsagt spørre seg hvor mye logistikk det krever å laste opp sanger til strømmetjenester.