Norge har bestemt seg for å bidra i kampen mot Den islamske stat (IS). Bidraget består foreløpig av fem norske stabsoffiserer. I tillegg kan det bli aktuelt med humanitær innsats og militær støtte i form av assistanse, trening og opplæring av irakiske sikkerhetsstyrker.
Forskere ved NTNU tror det blir med bidrag som ikke fører norske styrker inn i direkte kamphandlinger.
– Jagerfly og spesialsoldater er Norges skarpeste militære kapasiteter, sier førsteamanuensis Gunnar Fermann ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU.
Men Fermann har liten tro på at Norge vil sende jagerfly eller spesialsoldater i kampen mot IS. Han utelukker det ikke, men ser det ikke som sannsynlig om ikke amerikanerne selv bidrar med betydelige bakkestyrker mot IS.
– Det handler dels om at norske militære ressurser er strukket som følge av andre militære utenlandsengasjementer og dels om den økte spenningen i forholdet til Russland. Tidlige uttalelser fra norske myndigheter tyder også på at et militært engasjement mot IS har lav prioritet, sier Fermann.
Ikke jagerfly
Norske jagerfly ble brukt i Libya i 2011, der oppdraget blant annet besto av presisjonsbombing på nattestid. Men denne styrken har for tiden redusert kapasitet.
– Jagerflyene har viktige oppgaver i nærområdet, sier Fermann.
– Vi trenger å styrke beredskapen overfor Russland. Dette var ikke like nødvendig da vi avga jagerfly til operasjonene i Libya i 2011.
Flyene patruljerer i nordområdene og brukes til øving. Stipendiat Per Marius Frost-Nielsen ved samme institutt har bakgrunn fra Luftforsvaret og er enig i konklusjonen.
- Les også: Bombet uten å bestemme
– Det norske forsvaret er strukket. Luftforsvaret bygger ned i Bodø og flytter til Ørlandet, sier Frost-Nielsen.
Han peker dessuten på et annet moment:
– F-16 flyene er såpass gamle at hver flytime i luften krever stadig flere vedlikeholdstimer på bakken. Etter 35 års tjeneste er det bare et fåtall av de 57 norske F-16 flyene som er operative til enhver tid. Dette vedlikeholdsproblemet vil tilta i styrke til Norge innfaser de nye F-35 flyene fra 2018.
Ikke bakkestyrker
Også norske bakkestyrker mot IS er trolig utelukket, selv om vi har spesialstyrker og styrker fra Telemark bataljon som behersker ekstreme forhold. Disse styrkene løser fortsatt militære oppgaver i Afghanistan. I tillegg er norske soldater i tresifret antall med i NATO-øvelser i Latvia.
– Det er viktig for NATO å vise at organisasjonen er til stede på Baltikum i lys av tautrekkingen om Ukrainas politiske framtid. Telemark bataljon skal etter planen være i Latvia helt til november, uten at det i seg selv er til hinder for endringer i planene, sier Frost-Nielsen.
Ombestemte seg
Norge og statsminister Erna Solberg sa først nei til overhodet å bidra i kampen mot IS, men ombestemte seg.
– Norske myndigheter endret standpunkt fordi Norge ble forespurt av USA om å delta. Tilsvarende retorisk helomvending gjorde den rød-grønne regjeringen i spørsmålet om norsk deltakelse i militæroperasjonene i Libya i 2011.
– Slike politiske krumspring kan fremstå som servile, men er i realiteten uttrykk for en kompetent lesing av den strategiske situasjonen, fremholder Fermann.
USA er vår viktigste allierte og det norske territorialforsvaret er svekket til fordel for å kjempe i utenlandsoperasjoner.
– Det er dette beskyttelsesbehovet, mer enn terrortrusler og humanitære hensyn som veier tyngst når norske myndigheter tar stilling til deltakelse i internasjonale militære operasjoner.
Norske bidrag – store eller små – er i så måte en investering i fremtidig amerikansk beskyttelse av norsk territorium om behovet skulle oppstå.
– Foreløpig er det norske bidraget såpass begrenset at det mest fremstår som en markering av norsk politisk støtte til kampen mot IS, sier Fermann.
Regjering betyr mindre
Det gjør liten forskjell hvem som sitter i regjering når Norge blir spurt om å delta i internasjonale operasjoner.
– Det betyr nok mer hvem som spør, enn hvem som er i posisjon til å svare når Norge skal ta stilling til deltakelse i militære operasjoner.
– Når USA spør, er det politisk kostbart for en alliert småstat som Norge å takke blankt nei. Da kan det være bedre å takke ja med heller små styrkebidrag og strenge restriksjoner på maktbruk, sier Fermann.
Selv SV, som ble etablert på opposisjon mot norsk deltakelse i NATO, sluttet seg til bruk av norsk luftmakt i Libya da partiet satt i regjering. I dag er SV i opposisjon og imot at Norge skal bidra militært mot IS.
- Les også: – Ikkje så enkelt å vere SV
– SV har et forklaringsproblem, men det er grunn til å hilse velkommen mer debatt om norske sikkerhetspolitiske disposisjoner. Med SV ute av regjering har vi atter en sikkerhetspolitisk opposisjon på Stortinget, sier Fermann.
Militær læring
Forsvaret er lojalt til hva norske politiske myndigheter måtte bestemme når det kommer til deltakelse i militære utenlandsoperasjoner.
– Det er slik det skal være i demokratisk styrte stater, sier Fermann.
Samtidig er det også slik at politiske myndigheter trenger og etterspør faglige råd om risiko og operativ gjennomførbarhet.
– Det er et udelt sunnhetstegn for den sikkerhetspolitiske debatten at fagmilitære stemmer bidrar med analyse og innspill i bøker og medier – sist nå om betingelsene for å lykkes militært mot IS.
– Lærdommer fra Afghanistan og Libya må antas å ha betydelig overføringsverdi til den strategiske situasjonen i IS-dominerte områder i Irak og Syria, sier Fermann.
Kollega Frost-Nielsen mener vi ikke skal undervurdere betydningen av den militære erfaring Forsvaret opparbeider ved å utføre skarpe oppdrag i utlandet.
– Uten de erfaringene som ble høstet under krigen om Kosovo og i Afghanistan er det vanskelig å tenke seg at Luftforsvaret ville vært i stand til å fylle en proaktiv rolle i luftrommet over Libya i 2011.
– Dette handler også om å lære sømløst samarbeid med nære allierte – taktisk så vel som teknisk. Dette har betydelig overføringsverdi om Norge skulle trenge alliert støtte over norsk luftrom, sier Frost-Nielsen.