I dag, den 19.februar, går startskuddet for Hjerneåret 2015. Over de kommende månedene skal ulike aktiviteter som foredrag, konferanser og utstillinger i Norge og resten av Europa gi økt kunnskap om menneskehjernen og bevissthet omkring hjernesykdommer, inkludert preventive tiltak, behandling, forskning og utvikling. Vi tar et dykk ned i hjernen og en kikk på noe av det som rører seg innen hjerneforskningen.

Hjerneforskning ble for alvor satt på Norgeskartet da May-Britt og Edvard Moser i høst ble tildelt Nobelprisen i medisin. Gjennom studier på rotter oppdaget de celler som utgjør et posisjoneringssystem i hjernen, såkalte gitterceller, og siden har også slike celler blitt funnet i menneskehjernen. Slik forskning er viktig for å forstå hvordan hjernen fungerer og hva som går galt når den ikke fungerer, som for eksempel i Alzheimers sykdom hvor man mister evnen til å orientere seg i rom. Utbredt forskningsaktivitet lar oss gradvis avsløre hjernens hemmeligheter og gir oss bedre verktøy i kampen mot hjernesykdommer.

Et lite kraftverk

Visste du at vi tenker rundt 70.000 tanker hver dag? Og at kun 5% av disse er bevisste, mens de resterende 95% tilhører underbevisstheten? En menneskehjerne har en enorm kapasitet, og det er en myte at vi utnytter kun 10% av den. Faktisk produserer en hjerne i våken tilstand nok elektrisitet til å tenne en liten lyspære. Den 1,5 kilo tunge hjernen utgjør kun rundt 2% av vår kroppsvekt, men forbruker hele 20% av oksygenet i kroppen.

Hjernen kan sammenlignes med en bil. Alle delene arbeider sammen, men de har hver sin spesialiserte rolle. De mest basale kroppsfunksjonene og emosjonelle responsene kontrolleres av de nedre og midtre hjernestrukturene, som pust og hjerterytme, innlærte bevegelser som å gå i trapper, adrenalinet som pumper mens du svetter over eksamensoppgaven, og sinnet som koker når du ser noen som sniker i butikkøen. Storhjernen, eller cerebrum, utgjør hoveddelen av hjernen. Den er delt inn i venstre og høyre hjernehalvdel (hemisfære), som hver styrer motsatt side av kroppen. Storhjernen er spesielt involvert i å bearbeide ulike sanseinntrykk, og å utføre frivillige motoriske bevegelser og komplekse tankeprosesser.

Hjernen består av mange slags celler, hvor nevroner utgjør den primære funksjonelle typen. Hver eneste følelse, bevegelse, tanke, sanseinntrykk og erindring er et resultat av signaler som sendes gjennom disse. Når en nerveimpuls i form av et elektrisk signal sendes gjennom et nevron frigjøres små molekyler kalt nevrotransmittere fra utløperen (axonet) i enden av cellen. Når nevrotransmitterene så binder seg til reseptorer på neste nevron starter en ny nerveimpuls. Og slik fortsetter det inntil signalet når målet sitt, for eksempel muskelceller som trekker seg sammen som respons på signalet. Hver av de om lag 100 billioner nevronene kan lage kontakter med tusener av andre celler. Dette vanvittig store antallet koblinger understreker hvor kompleks hjernen er.

En hjerne til besvær

Menneskehjernen er enestående. Men også sårbar. Det finnes flere hundre ulike nevrologiske sykdommer, som listet opp på hjemmesiden til det amerikanske National Institute of Neurological Disorders and Stroke (NINDS). Av disse utgjør aldersrelaterte nevrodegenerative lidelser som Alzheimers og Parkinsons sykdommer en av de største undergruppene. Felles for slike sykdommer er at de utvikler seg gradvis og oftest opptrer sporadisk og i sen alder (over 65 år). Selvom det fremdeles er huller i kunnskapen vår vet vi at de forårsakes av at proteiner klumper seg sammen i eller mellom nevroner, og danner såkalt plakk og nevrofibrillære floker. I tillegg reduseres antall nevronkoblinger og hjernecellene forvitrer og dør. Typiske symptomer er tap av hukommelse og gradvis minkende motorisk kontroll. Dessverre er slike lidelser uhelbredelige, og innebærer store påkjenninger for både pasienter og pårørende.

Parallelt med modernisering av samfunnet har forventet levealder økt dramatisk. Det er de gode nyhetene. De dårlige nyhetene er at dette dessverre også innebærer en økt risiko for aldersrelaterte nevrologiske sykdommer. Folkehelseinstituttet anslår at det i 2050 vil være omtrent 160.000 tilfeller av Alzheimers sykdom i den norske befolkningen, mer enn det dobbelte av dagens nivå, som et resultat av økt levealder og befolkningsvekst. Og i USA har man estimert at kostnadene knyttet til behandling av Alzheimers sykdom på samme tid kan bli så mye som 1 trillion dollar. I året! Statistikk som dette understreker viktigheten av forskning på slike lidelser, og at dette bør være et prioriteringsområde for fremtidige investeringer.

Ny innsikt

Det forskes heldigvis allerede mye på hjernesykdommer, og det rapporteres om spennende funn ukentlig. Blant annet får vi stadig mer kunnskap om underliggende årsaker, et område vi fremdeles ikke forstår fullt ut. For eksempel viser rykende ferske resultater fra forskere ved The Scripps Research Institute i USA at enkelte hjerneceller fra pasienter med Alzheimers sykdom ofte har ekstra kopier av genet APP som produserer hovedkomponenten i de ødeleggende proteinklumpene i hjerneplakk. Og spesielt er dette tilfelle i områder av hjernen assosiert med komplekse tankeprosesser, noe som svekkes hos pasienter med Alzheimers sykdom. Såkalt “genetisk mosaisisme” hvor ulike celler kan ha forskjellig genetisk materiale er ikke uvanlig i hjerneceller og forskerne spekulerer derfor på om dette kan være en underliggende årsak til også andre nevrologiske sykdommer. Selv om dette er viktige funn er det dessverre vanskelig å bruke innen diagnostikk, siden disse genetiske endringene ikke vil opptre i vev som er tilgjengelig for prøver, som for eksempel blod.

Derimot har det blitt gjort fremskritt på andre områder som kan gjøre det mulig å stille tidligere diagnose enn før. I siste utgave av det prestisjefylte tidsskriftet PNAS rapporteres det om særegne hjerneaktivitetsmønstre hos mennesker med Alzheimers sykdom, og dette kan visualiseres med en spesiell form for PET-scanning. Og siden dette kan ses på et tidligere stadium enn ved klinisk diagnostisering kan det bidra til en raskere diagnose og dermed raskere behandling. Men selv om det finnes enkelte behandlingsalternativer for håndtering av symptomer, er de ofte utilfredsstillende og har mange bivirkninger. En av de største utfordringene er at hjerneceller er utilgjengelige for standard medikamentell behandling siden de beskyttes av den såkalte blod-hjernebarrieren. Frem til nå. I høst fant forskere nemlig et nytt antistoff kalt FC5 som kan “smugle” andre og større molekyler over denne barrieren. Teknologi som dette kan forhåpentligvis bane vei for mer effektive behandlinger i fremtiden.

Pass på hodet. Og magen!

Selv om vi fortsatt ikke har full oversikt over hvilke risikofaktorer som bidrar til nevrodegenerative lidelser er ekspertene enige om at det er en kombinasjon av genetiske, miljømessige og livsstilsbetingede elementer. Noen av disse er det vanskelig å gjøre noe med, andre kan vi påvirke. Det er blant annet kjent at en del tilstander som øker risikoen for hjerte- og karsykdommer også øker sjansen for å utvikle Alzheimers sykdom, inkludert høyt blodtrykk, diabetes og høyt kolesterol. Regelmessig mosjon og et sunt kosthold kan bidra til å holde hjernecellene friske gjennom økt blod- og oksygensirkulasjon i hjernen, og sosial og mental aktivitet ser også ut til å forsinke kognitive problemer. Nyere forskning viser også at meditasjon og stressreduksjon skal være gunstig for å hemme forvitring av hjernevev. Og kanskje ikke uventet kan hodeskader knyttes til utvikling av enkelte nevrodegenerative sykdommer, så husk sykkelhjelm og bilbelte!

Utover dette har vi nå ny kunnskap som kan revolusjonere hvordan vi forstår og forholder oss til vår egen helse. Det er ingen hemmelighet at en sunn tarmflora er viktig for fordøyelsen, men at den også har mye å si for mange andre aspekter ved helsen vår er mindre kjent. Pionerende forskning viser at tarmfloraen vår påvirker et bredt spekter av nevrologiske tilstander slik som multippel sklerose (MS), angst, depresjon, smerteoppfatning og til og med aspekter ved hjernens utvikling. Og det er indikasjoner på at dette også gjelder utvikling av nevrodegenerative lidelser. For eksempel kan typiske melkesyrebakterier som Lactobascillus og Bifidobacterium produsere GABA, en essensiell nevrotransmitter i sentralnervesystemet, og ubalanse i GABA-signalering er knyttet til lidelser som angst, depresjon og Alzheimers sykdom. Slike funn tyder på at tarmfloraen er mye viktigere for sentralnervesystemet og hjernen enn vi tidligere har vært klare over. Dersom vi med økt kunnskap innen dette feltet kan fokusere på mage-tarm systemet i behandlingsøyemed kan det bety mye enklere håndtering av mange lidelser, og vi kan utnytte dette også preventivt. Fremtiden vil vise hvilket potensiale som ligger i dette.

En smakebit av fremtidens hjerneteknologi

Det er ikke bare på sykdomsfronten det gjøres fremskritt innen hjerneforskning. Ny viten og teknologisk utvikling gir oss et glimt av hva fremtiden har å by på. Blant annet har teknologi basert på grensesnitt mellom hjerne og datamaskin (BCI – Brain-Computer Interface) gjort sitt inntog de siste årene. Det var et stort øyeblikk da brasilianeren Juliano Pinto, lam fra livet og ned, sparket i gang fotball-VM i fjor ved hjelp av en tankestyrt robotdress. BCI-teknologi legger nå grunnlaget for stadig mer avanserte proteser, med bedre bevegelseskontroll og til og med evnen til å føle.

Noen virkelig fascinerende nyvinninger som garantert får den neste Bond-skurken til å gni seg frydefullt i hendene ble lansert i fjor høst. Forskere fra universitetet i Barcelona demonstrerte for eksempel at man nå ved hjelp av BCI-teknologi kan overføre enkle tanker fra en person til en annen over internett. Og som om ikke det var nok har forskere ved ETH Zürich vist at det er mulig å kontrollere genuttrykk med tankekraft. Gjennom en EEG-basert avlesermekanisme ble hjernebølgene til forsøkspersonene registrert og videresendt i form av lysstråler som aktiverte bestemte gener i spesielle designerceller. Ved å integrere disse cellene i implantater kan man kontrollere nivåer av proteiner lokalt i kroppen, ved å skru av og på genene som produserer dem. Og det er potensielt mange nyttige bruksområder for slike implantater. For eksempel kan utslipp av protein-baserte medikamenter i teorien aktiveres av ulike sykdomsrelaterte hjerneaktiviteter, som for eksempel under epileptiske anfall, smerte eller ved nevrodegenerative lidelser. Selv om det nok er en stund til dette vil være tilgjengelig på markedet gir det oss en smakebit av fremtidens teknologi.

Kunnskap til folket

“Å forstå menneskehjernen og sykdommene som kan ramme den er en av de største vitenskapelige og filosofiske utfordringene vi står ovenfor i dag” proklamerer the European Brain Council.  Allmenn opplysning om hjernesykdommer og hjerneforskning gjennom Hjerneåret 2015 vil fremme bevissthet om verdien av å ta vare på vår viktigste eiendel – hjernen.

Kommende arrangementer vil bli publisert på facebook.com/hjernearet og europeanbraincouncil.org/year-of-the-brain/

Etter tragedien 22. juli 2011 oppfordret statsminister Jens Stoltenberg til mer demokrati.

I talen sin for et folkehav på Rådhusplassen, appellerte han til de unge:

- Engasjer dere. Bry dere. Meld dere inn i en organisasjon. Delta i debatter. Bruk stemmeretten. Frie valg er juvelen i demokratiets krone. Ved å delta, sier du et rungende ja til demokrati.

Og i tida etterpå så det ut til at ungdommen gjorde som Jens hadde sagt. Ved lokalvalget høsten 2011 hadde valgdeltagelsen blant de unge økt med hele 11 prosentpoeng.  

Men var det bare et blaff av engasjement rett i etterkant av terroraksjonen?

– Det store spørsmålet var om deltagelsen ville gå tilbake til normalen ved stortingsvalget i 2013, sier valgforsker Johannes Bergh ved Institutt for samfunnsforskning, som nå jobber med en bok om nettopp stortingsvalget i 2013.

Varig endring

Men den gjorde ikke det.

– Det var en klar økning i valgdeltagelsen blant førstegangsvelgere og annengangsvelgere i 2013. Og vi ser den samme tendensen i økt medlemskap i ungdomspartier – på tvers av partier.

– Jeg tror dette er noe mer langvarig, sier Bergh.

Det representerer i så fall et vendepunkt i en årelang tendens: Tidligere har det vært slik at de unge bryr seg stadig mindre. 

– De unges deltagelse i politikken har falt jevnt siden toppunktet etter ungdomsopprøret på 1960- og 1970-tallet.

Bergh mener de unges retur til politikken er viktig for å sikre et velfungerende demokrati i framtida.

– Det er all grunn til å være mer optimistisk på vegne av de unge i dag enn for noen år siden, sier han.

Men bortsett fra valgdeltagelsen er det ikke så mye ved dagens engasjerte unge som minner om seksti- og syttitallsungdommen.

Stemmer som foreldrene

Sekstiåtterne satte en slags standard for politisk engasjerte unge: De er som oftest radikale.

Dette holdt fortsatt stikk selv om deltagelsen sank med åra. De unge som fortsatt engasjerte seg, befant seg ute på fløyene. Ofte lengst ute på venstresida, men også langt til høyre.

Men dagens aktive unge er ikke slik.

– Ungdom er i dag veldig konvensjonelle politisk. De stemmer omtrent som foreldrene sine, og har ikke noen større tendens til å være radikal enn folk flest, sier Bergh.

Han har ingen sikre svar på hvorfor det er så stor forskjell på de unge før og nå, men er villig til å spekulere:

– Ungdomsforskere har vist at unge i dag har et annet forhold til foreldrene enn før. Avstanden mellom voksne og barn er ikke lenger så stor, og kanskje er ikke behovet for opprør så stort heller. Eller kanskje gjør de opprør på andre måter.

– Samtidig opplever dagens unge også et større press for å klare seg selv og få gode karakterer og en bra jobb. De må være veldig seriøse, og det kan man bli mer konvensjonell av. Det å gjøre opprør er jo kanskje ikke så lurt for en framtidig jobb.

Status quo

Det kan nok ta litt tid å venne seg til det nye bildet av politisk aktiv ungdom. Mange har for eksempel tenkt at valgdeltagelse for 16-åringer vil føre til større fløypartier. Men for øyeblikket er det altså ingenting som tyder på det.

– Jeg tenker vi kommer til å se en situasjon med status quo. Det etablerte politiske livet og de eksisterende løsningene har en fordel, sier valgforskeren.

En fare med konvensjonell ungdom kan dermed være at det blir mindre oppfinnsomhet og nytenkning i politikken. På den annen side er det vanskelig å si hvordan de unge kommer til å utvikle seg.

Tidligere var det typisk at unge radikale etter hvert trakk mer mot midten av det politiske spekteret. Men hvem vet hva som vil skje med den nye generasjonen av unge konvensjonelle, filosoferer Bergh. 

– Kanskje blir de mer radikale med åra?

Skal du søke jobb eller be om lønnsøkning? Eller selge noe? Dersom sjefen eller kunden din har en hang til å bestemme seg raskt, er de også lettere å manipulere, viser en norsk studie som nylig ble publisert i Journal of Personality and Social Psychology.

Grunnen er at slike personer blir sterkere påvirket av forhold som kanskje ikke er relevante for avgjørelsen i det hele tatt. 

– Dette kan utnyttes i mange sammenhenger, mener forsker Sinem Acar-Burkay ved Handelshøyskolen BI. 

Raske personer tenker svart-hvitt

Noen mennesker har større behov enn andre for å fatte raske beslutninger. Andre synes det er viktigere å skaffe mest mulig informasjon før de bestemmer seg.

Studien viser at personer som tar raske avgjørelser, er mindre nøytrale overfor motparten de forhandler med, på godt og vondt. De stoler enten veldig mye på den andre, eller de er svært skeptiske.  På samme måte viser en tidligere Fafo-studie at arbeidssøkere med likhetstrekk med sjefen, har fordeler av det.

Studien består av seks eksperimenter. Først fylte deltagerne ut et skjema som kartla om de var raskere enn sin egen skygge eller drøvtygger informasjon først. Se mer i faktaboks på siden. 

Tillit viktig

Tillit til andre er uunnværlig i alle sosiale sammenhenger. Det fremmer samarbeid og samhold, og er en viktig forutsetning for økonomisk vekst. 

– Men samtidig øker også risikoen for å bli utnyttet, hvis man har for stor tillit til andre, påpeker forskeren. 

Hvis man stoler for mye på en annen uten å kjenne konsekvensene, ligger forholdene til rette for å bli tatt grundig ved nesen. 

Seks ulike eksperimenter bekreftet samme tendens. Beslutningstakere som var innstilt på å bestemme seg fort, lot seg farge av nærheten eller distansen til motparten.  

Følelse av nærhet

Hvor mye tillit den handlekraftige forhandleren viste, var avhengig av hvor mye nærhet de følte til motparten.

De stolte mye på en motpart de kjente eller hadde noe til felles med. Og de hadde liten tillit til folk de ikke hadde noen likhetstrekk med.

– Jo flere likhetstrekk du har med raske beslutningstakere, desto mer stiger tilliten til deg, sier Acar-Burkay. 

Og det er ikke mye som skal til for å gi den andre følelse av nærhet.

– Å komme fra samme by, ha samme fornavn, dele interesser, ha gått på samme skole eller holde med samme fotballag. Alt dette er forhold som kan skape nærhet til den andre, sier Sinem Acar-Burkay til forskning.no.

En selger som googler en potensiell kjøper, kan lett finne fram til informasjon som kan brukes til å skape en følelse av nærhet hos kjøperen.

Kjøpsforhandlinger

Forskeren iscenesatte seks eksperimenter med i alt 1245 deltakere. I et av forsøkene ble de bedt om å spille et investeringsspill med høy risiko, og fikk beskjed om at megleren var en person de ikke kjente, og som ville forbli anonym. 

Deltagere som foretrakk raske beslutninger, hadde lav tillit til den ukjente «megleren». 

De andre eksperimentene var ulike forhandlinger mellom kjøper og selger. Et av dem var et møte mellom en kunderådgiver som solgte en investering, og en potensiell kunde. 

– Skal du investere, krever det at du føler stor tillit til rådgiveren, påpeker forskeren.   

Kunder som har et sterkt behov for å bestemme seg raskt, stolte enten veldig mye på rådgiveren, eller ikke i det hele tatt.

Upåvirket av ny informasjon

– Det var ikke noen mellomting, de hadde sterkt polariserte vurderinger av den andre parten, kommenterer hun.

De var også mindre mottakelige for ny informasjon de fikk underveis om motparten. Selv om det var grunn til å endre mening, beholdt de enten høy eller lav tillit til motparten.

Forskeren har også vist at forhandlinger er mest vellykket når en part er samarbeidsvillig og den andre parten er innstilt på profitt. 

Moderat tillit hos de tålmodige

Forhandlere som ikke var like oppsatt på å konkludere raskt, lot seg i mindre grad blende av opplevde fellestrekk.

De hadde mer moderat tillit til sin motpart.

– De tar seg nødvendig tid til å analysere situasjonen, og vurderer grundigere i hvilken grad de kan stole på motparten, forteller Sinem Acar-Burkay.

Slike forhandlere var også mer mottakelige for ny informasjon som de fikk om motparten. De justerte i større grad sine oppfatninger i tråd med denne tilbakemeldingen.

Tidspress øker handlekraften

Om en person er sterkt oppsatt på å ta raske beslutninger, kommer primært an på hvilke personlighetstrekk personen har. Men tidspress kan også lokke fram behovet for å ta en rask beslutning. Om personen er sliten, kan virke på samme måte.

– Det er heller ikke vanskelig å manipulere fram et tidspress. Dette er noe som vi kjenner godt fra kjøp av bolig, og fra forhandlinger med tidsfrist, forteller forskeren.

Med mindre tidspress vil man kunne oppnå en mer moderat grad av tillit til forhandlingsparten.

– Det vil også gjøre at vi blir mer mottakelige for å endre oppfatning hvis vi mottar ny informasjon, påpeker forskeren.

Kan gi dårlige beslutninger

Har du stort behov for å ta en rask beslutning, kan det føre til beslutninger fattet på grunnlag av dårlige vurderinger, advarer Sinem Acar-Burkay ved Handelshøyskolen BI.

– Du kan lett manipuleres av den andre personen, sier forskeren.

– En slik tillit som er oppstått gjennom nærhet, er det ikke nødvendigvis grunnlag for, og det bør beslutningstaker være på vakt mot, sier hun.

Studien inngår i doktorgradsavhandlingen som hun disputerte i 2014.

Hun mener resultatene i studien kan overføres til mange situasjoner med to motparter, som for eksempel kjøper/selger, ansatt/leder og arbeidssøker/arbeidsgiver.

Kilde:

Sinem Acar-Burkay m.fl.: Trusting others: The polarization effect of need for closure. Journal of Personality and Social Psychology. Vol 107(4), Oktober 2014, 719-735. Sammendrag. 

Det er altså ikke barnetegninger vi har med å gjøre her, men tegninger fra 19 deltidsstudenter i faget billedterapi.  

De har vært med i et forskningsprosjekt ved Høgskolen i Oslo og Akershus for å teste ut metoden «rikere bilder», for å undersøke om også voksne uttrykker seg bedre via tegninger enn ved å snakke eller skrive. 

Studentene var mellom 35 og 50 år, og jobbet hovedsaklig fulltid, enten som lærere, sykepleiere eller terapeuter av ulike slag. 

– Mange har vansker med å uttrykke med ord hva de kan, vet eller føler om noe de ikke kjenner så godt til, forteller Laurence Habib, en av forskerne bak prosjektet.

Tegninger fra operaen

Ta for eksempel opera. Hva forbinder man egentlig med det? 

Forskerne ba først studentene tegne det de forbandt med det å «gå i operaen» hver for seg. Målet var å få frem studentenes fordommer eller forforståelse om operaen. 

– Rike bilder-metoden er en teknikk for å beskrive, der målet er å få et helhetlig bilde av en problemsituasjon, der forskjellige synspunkter, holdninger og eventuelle konflikter blir representert, forteller Habib. 

Etter hvert skulle studentene tegne sammen på et stort fire meter langt ark – med samme oppgave: Hva forbinder du med det å gå i operaen? 

– Vi så at de kommuniserte mye med hverandre mens de tegnet, snakket og lo. Alle tegnet noe, og mange valgte å tegne flere elementer rundt omkring på arket. Noen var mer reserverte, blant annet mennene og de eldre, men de myknet opp etter hvert og deltok i tegningen på samme måte som de andre, forteller forskeren. 

Til slutt ble studentene bedt om å fortelle hva de syns om seansen. 

Noen sa de ikke visste helt hva de skulle forvente, siden de aldri hadde gjort noe lignende før. Mange av dem fortalte at ved å se på hva de andre tegnet, så fikk de nye ideer. De fleste ga også uttrykk for at det å ligge på gulvet og tegne gjorde oppgaven mer leken, og dermed mindre skummel.

God kilde til informasjon og fordommer

Habib påpeker at denne spesielle metoden egner seg godt akkurat til slike typer oppgaver fordi det studentene skulle lære ikke var veldefinert. Erfaringer med å spørre studenter om hvilket forhold de har til opera tilsier nemlig at man som regel får vage og knappe svar, ifølge forskeren.

Metoden inviterer studentene til å assosiere og tegne fritt. Det var store flater å jobbe på, og studentene kunne samarbeide og få impulser fra hverandre.

Etter tegneoppgavene dro studentene til omvisning og deretter forestilling ved Den Norske Opera & Ballett i Oslo. Noen dager etter fikk de nok en gang gjøre den samme tegneøvelsen.

Det viste seg da at tegningene endret både karakter og innhold.Tegningene fra den første sessjonen bar for eksempel preg av at få av studentene ikke hadde vært i operaen før. 

– Før-bildene var ganske karikaturaktige, med stive, overvektige sangere i gammeldagse klær. Etter-bildene var på sin side betydelig mer nyanserte, med mye pastellfarger og lettere pennestrøk for å indikere bevegelse, forteller Habib. 

– Nyttig i alle fag

Hun mener vi kan lære av dette eksperimentet at tegninger er en god kilde til informasjon om hva slags kunnskap, emosjoner og eventuelle fordommer folk har om et lite kjent tema, også for voksne.

– Tegninger kan være et godt pedagogisk redskap for å kaste lys over hva studenter har lært i utradisjonelle læringssituasjoner, eller der læreren ikke har full kontroll. For eksempel i praksis, utveksling i utlandet og på ekskursjoner, sier forskeren.

– Å få studenter til å tegne kan også være en måte å synliggjøre en type læring som ikke så lett kan beskrives i form av ferdigheter eller som er vanskelig å snakke om.

Habib tror metoden kan være nyttig i alle fag, spesielt når det gjelder å synliggjøre såkalt transformativ læring.

Det er en type læring som ikke er så enkel å presisere med læringsmål og læringsutbytte, men som innebærer at elev og student i større grad lærer å utvikle seg som individ, som medlem av en gruppe, og som profesjonsutøver.

Gode erfaringer med rike bilder

Habib forteller at metoden alt er brukt på flere utdanninger ved høyskolen, for eksempel i andre estetiske fag, i lærerutdanningen og på helsefag. På datautdanningene brukes det også en slik metode for å lage systemer.

– Jeg har gode erfaringer med metoden. I noen sammenhenger kan det imidlertid føles litt for karikaturaktig, spesielt når man skal uttrykke negative ting. Med ord er det ofte enklere å bake det negative inn i diplomatiske formuleringer, sier hun, og legger til:

– Når man tegner noe negativt, blir det veldig tydelig på arket, og man kan risikere at man fokuserer unødig på det i diskusjonene.

Referanse:

Laurence Habib og Elisabeth Juell. Before and after Lightfoot/León. Using rich pictures to illustrate an educational journey through the world of opera and ballet. FORMakademisk, vol. 7, nr. 5, 2014. http://dx.doi.org/10.7577/formakademisk.679

Positiv og vennlig atferd er noe små barn lærer av foreldre, barnehageansatte – og ikke minst andre barn.

– Det er helt normalt for barn rundt to år å være sinte og aggressive. Det gjelder både jenter og gutter. Men fortsetter barnet å være mye aggressiv etter dette, kan det bli et problem, sier psykologiprofessor Terje Ogden ved Universitetet i Oslo.

Han leder et stort norsk forskningsprosjekt. Mer enn tusen småbarn i Telemark og Drammen er blitt fulgt fra de var seks måneder gamle. Barna har nå begynt på skolen, og forskerne følger dem videre gjennom de første par årene i småskolen.

• Les også: Barnehagebarn får ikkje vere sinte

Lærer seg positiv og vennlig atferd

Når småbarna har passert 24 måneders alder, ser forskerne helt tydelig at bruken av fysisk aggresjon går nedover.

Deretter fortsetter ungers aggresjonsnivå å synke videre mot skolealder.

– Vi tror det handler om noe så enkelt og forståelig som at barn etter hvert lærer seg alternativ atferd. At barnet lærer seg det barn selv ofte omtaler som «å være snill».

– De forstår og opplever at det å være grei og å samarbeide gir dem flere venner. Det gir dem også mer oppmuntring fra mor, far og barnehageansatte, sier Ogden.

Professoren mener med bakgrunn i dette norske forskningsprosjektet at det er spesielt viktig å huske på hvilken viktig rolle små barn åpenbart spiller i oppdragelsen av hverandre.

Topp i aggresjonen ved 20–22 måneder

Når småbarna er åtte måneder gamle, ser forskerne ingen forskjell i bruken av fysisk aggresjon hos gutter og jenter.

Men så utvikler det seg en forskjell med mer aggressive gutter enn jenter, uten at forskerne helt kan forklare hvorfor.

Mest aggressive er altså små barn, av begge kjønn, når de er 20–22 måneder gamle.

• Les også: Atferdsvansker holder mødre hjemme

– Men en liten gruppe barn slutter ikke å være aggressive. Disse barna er vi spesielt opptatt av å følge videre, forteller Ogden.

– Det er særlig gutter som fortsetter å ha vanskeligheter med sinne og utagerende oppførsel. Vi har også funnet ut at små barn som har søsken i omtrent samme alder, gjerne viser mer fysisk aggresjon enn de som ikke har det. Det kan ha å gjøre med behovet for å hevde seg i forhold til en bror eller søster, og at man gjennom nære søsken rett og slett får mer trening i å vise aggresjon.

Passive barn får problemer

I denne norske studien har forskerne også fulgt barn med ulike former for problematferd.

• Les også: Våre sinte, små barn

De har sett på barn som slår, biter og sparker, såkalt eksternaliserende problematferd, og barn med internaliserende problematferd, som er triste, engstelige, sjenerte og tilbaketrukket.

Begge disse typene problematferd ser forskerne nå at det er mulig å oppdage tidlig i barnehagen. Dette mener de er viktig.

– Vi ser også at begge disse gruppene barn kan få problemer med å bli akseptert av andre barn i barnehagen.

– Men overraskende for oss, viser det seg at det er de triste og engstelige barna som har størst problemer. Det er disse barna som blir mest isolerte i forhold til andre barn, ikke barna med aggressiv problematferd.

Forskerne ser også en kjønnsforskjell mellom jenter og gutter.

Mens jentebarn sliter mest med å bli inkludert fordi de er triste og engstelige, sliter guttebarn mest med å bli inkludert fordi andre barn trekker seg unna den aggressive atferden deres.

– Lær barna vennskapsferdigheter

Forskerne har i dette prosjektet også sett på sammenhengene mellom sosiale ferdigheter og problematferd.

– Sosiale ferdigheter hos et småbarn kan henge sammen med senere problematferd. Barn som er sosialt kompetente får færre problemer senere.

– Men samtidig ser vi at barn som viser problematferd, ikke nødvendigvis er mindre sosialt kompetente på tidspunktet hvor de viser denne problematferden.

– Dette tyder på at sosiale ferdigheter kommer før atferdsproblemene, sier Ogden.

Med andre ord: Når barn viser utagerende og uønsket atferd, kan det skyldes at de ikke har lært seg sosiale ferdigheter.

• Les også: Normalt å slå, sparke og lugge

– Derfor bør barnehageansatte og foreldre prioritere å lære og oppmuntre barns sosiale ferdigheter, framfor å bruke tid og krefter på å korrigere problematisk atferd, råder psykologiprofessoren.

Framfor alt handler det om å lære små barn det atferdsforskerne kaller vennskapsferdigheter: Slik blir du venn med andre barn.

Dette mener forskerne er et av de viktigste funnene i forskningsprosjektet til nå.

Det vi best kjenner til av helleristninger, er stiliserte framstillinger av båter, dyr og mennesker. Det er slike det finnes mest av, fra nord til sør i landet. Men mange av de aller første menneskene som begynte å risse inn i berget, tegnet naturalistisk.

De tegnet dyr som var mest mulig lik de levende modellene, både i størrelse og form, og de gjenga dyrenes bevegelser.

Slike naturalistiske helleristninger finnes det svært få av i Norge, men rundt Trondheimsfjorden ligger det i alt fire slike felt. Hvert av de store fjordbassengene som danner Trondheimsfjorden, har felt med store naturalistiske helleristninger.

Bergtegningene forteller mange historier. Blant annet forteller de om endringer i levemåte.

Trønderne slår seg til ro

– Helleristningene rundt Trondheimsfjorden var trolig de aller første helleristningene som ble laget i området. Det skjedde i en tid da grupper av fangstfolk trakk innover i landet fra kysten, sier Kalle Sognnes, professor emeritus ved NTNU.

– Dette var folk som sesongvis dro fra boplass til boplass, fra fiskeplass til fiskeplass og fra fangststed til fangststed.

På denne tiden ser det imidlertid ut til fangstfolkene oppholdt seg stadig lenger på enkelte boplasser, altså at de begynte å bli bofaste.

Nomadelivet fortsatte, men levemåten ble mer knyttet til territorier. Steinaldermenneskene begynte å utnytte flere ressurser, og slapp å vandre så mye for å skaffe seg mat.

Jakt på elg og rein ble trolig en viktig ressurs.

– Disse første helleristningene markerer at landskapet omkring Trondheimsfjorden nå for alvor ble tatt i bruk. De viser at steinaldermennesket begynte å se på landskapet på en ny måte enn tidligere – kanskje opplevde de det mer som et hjemsted, sier Sognnes.

– Det er dette landskapet som noen tusen år seinere framstår som trøndernes landskap – ur-trønderens Trøndelag.

Naturalistiske dyr i bevegelse

Ett av de fire feltene skiller seg ut. Det ligger ved gården Stykket på Stadsbygd (Fosen), hvor flere naturtro elger er risset inn berget.

– Ristningene på Stykket er enestående, sier Kalle Sognnes og beskriver dem slik:

Den dominerende figuren består av et stort hode og halsen til en elg i full størrelse, minst. Nakken er bøyd slik at hodet vender nedover. Resten av dyret mangler. Det har antakelig aldri vært tegnet ferdig. Like nedenfor finner vi to bein, men disse passer ikke anatomisk sammen med hodet og tilhører trolig et annet dyr.

Like til høyre finner vi to mindre elger, delvis tegnet over hverandre. Den minste er mest interessant. Dyret står vendt mot høyre, men hodet er bøyd tilbake, slik at det vender i samme retning som de andre dyrene.

En annen liten elgfigur står vendt motsatt vei, mot de andre figurene.

– Det vanlige er at helleristningsdyrene er tegnet stillestående og sett fra siden, med ett forbein og ett bakbein, noe som gjør at de ofte kan virke stive og uten tegn til bevegelse. De to frittstående beina på Stykket tilhører derimot et dyr som er i bevegelse. Og dyret med tilbakebøyd hode står stille, men hodet viser at også denne elgen er i bevegelse, sier Kalle Sognnes.

Slike dyr med tilbakebøyd hode er tidligere bare kjent fra ett annet felt i Norge, i Tysfjord.

Ligger gjemt i villahager

Et av de andre feltene med store, naturalistiske ristninger i Trøndelag er Berg i Verdal kommune. Her ligger helleristningene midt i et boligfelt.

– Feltet på Berg er antakelig det største med slike ristninger i Trøndelag, men på grunn av beliggenheten inne i flere villahager, har det aldri blitt undersøkt i sin helhet, sier Sognnes.

– Her gjemmer jorden mange overraskelser.

Helleristninger i lag på lag

Det neste feltet finnes på Bardal på nordsiden av Beitstadfjorden, som i dag danner det innerste bassenget i Trondheimsfjorden.

Sognnes mener det store Bardalfeltet, som har vært kjent siden 1890-tallet, er ett av de største og mest interessante helleristningsfeltene i Trøndelag. På dette feltet ble det laget helleristninger gjennom flere tusen år, fra 3000-4000 år f.Kr. til tiden omkring Kristi fødsel.

Mange av de seinere ristningene er hogd inn over de tidlige.

– Blant annet er store båtfigurer fra tidlig bronsealder plassert tvers over noen av de store dyrefigurene på berget, som alle ut til å forestille elger, forteller Sognnes.

Bølareinen er den mest kjente

Det fjerde feltet ligger like ved Snåsavatnet. Her finner vi den mest kjente av alle slike ristninger, Bølareinen, som har vært kjent siden begynnelsen av 1840-tallet.

Frem til omkring 2000 år f.Kr. dannet Snåsavatnet det innerste bassenget i Trondheimsfjorden, skilt fra Beitstadfjorden av et langt og smalt sund.

Disse fire helleristningsfeltene rundt Trondheimsfjorden beskriver altså overgangen fra den nomadiske fangstkulturen til fastere bosetting. De viser også at steinaldermenneskene hadde en naturalistisk uttrykksmåte og at de hadde store kunstneriske evner.

Ristningene forteller dessuten at trønderne var tidlig ute med å slå seg til ro.

Munnhulen er et skummelt sted. Tennene vokser rett ut fra blod og bein, og bare en tynn slimhinne skiller kroppens rene innside fra bakteriemylderet der ute.

Men infeksjoner i tenner og munnhule er bare en av flere farer som truer. I siste utgave av tidsskriftet Aktuel nordisk odontologi åpner odontologen Cecilie Gjerde og mikrobiologen Nils-Erik Fiehn det rene skrekkabinettet av livstruende sykdommer som råtne tenner kan gi deg.

Hva med blodforgiftning og livstruende sjokk? Blodpropp i årene fra hjernen, med bulende øyne og bevisstløshet? Hjernehinnebetennelse? Eller kanskje sykdommen med det poetiske navnet Ludwigs angina? Hva det er? Fortsettelse følger.

Den gang tannlegen var farlig

Men hensikten er selvsagt ikke å skremme. Snarere er den å vise hvor viktig det er å ta vare på tennene, både med godt tannstell og regelmessige tannlegebesøk. Langt skrekkeligere skjebner kan unngås ved å overvinne redselen for tannlegen.

Som Gjerde og Fiehn skriver: Ofte vil pasientene være unge, friske mennesker med uttalt tannbehandlingsvegring.

Ett bilde på hva moderne tannbehandling betyr, er kontrasten til registrerte dødsårsaker i London på 1600-tallet. Tenner kom på sjetteplass i «Book Of Mortality», dødelighetsboka.

Det kan virke uvirkelig at tannbyll var en vanlig dødsårsak for 200 år siden. Folk var dårligere ernært og spiste mye sukker. I tillegg var det saklig grunn til tannlegeskrekk den gangen.

Verktøy for tannuttrekking var primitive og bedøvelsen mangelfull. Ikke rart at folk trakk ut tida før tanna ble trukket. Derfor ble inngrepet ofte gjort på råtne tenner.  Røttene ble stående igjen. 109 personer døde 1758 etter tannuttrekning i Boston, den gang en liten by med under 16000 sjeler.

Økokatastrofe i munnhulen

Derfor var det et stort framskritt da de første tannlegene forstod at tannrens og munnrens var viktig. Den moderne tannleges far, Pierre Fauchard, anbefalte sine pasienter å rense tenner og tannkjøtt med en liten svamp, og skylle tennene daglig med en frisk porsjon av egen urin, skriver Gjerde og Fiehn.

Men verken svamper, urin eller vår tids flora av børster og pasta og tråder og stikker og skyllevann kan helt og fullt skjerme oss fra den mikrobiologiske truselen i gommene våre.

I spyttet skilles hver dag ut 100 milliarder bakterier av 700 forskjellige typer. Gjerde og Fehn kaller dem for det orale økosystemet. Vanligvis lever de i en våpenstillstand, en mikrobiologisk likevekt.

Men likevekten kan forskyves av dårlig tannstell eller antibiotika. Resultatet kan bli en hel liten økokatastrofe.

Da kan sinte og farlige bakterier få overtaket: pseudomonas, provotella, for ikke å snakke om streptokokker, også de aggressive kjøttetende. Krigen er i gang.

Når forsvarsverket brister

Kroppen har sin første forsvarslinje i munnhulen. Den kan drepe bakteriene med stoffer i spyttet, blant annet enzymer. De får forsterkninger fra hvite blodceller og antistoffer. Disse krigerne entrer slagmarken fra lommer rundt tennene, kjertler på tunge og mandler og en forsvarsring rundt svelget som kalles den waldeyerske ring.

Men hva hvis kroppens krigere må gi tapt? Da kan de sinte bakteriene trenge videre gjennom de fysiske barrierene – slimhinnene – og inn i kroppen.

Byller og puss uten suss

Bakteriene kan rykke fram gjennom vevet lokalt, og innta tannkjøtt og knokler. Framrykkingen understøttes av sinnrikt samband bakteriene imellom.

Forskere har funnet ut at bakterier som hver for seg kan være ganske harmløse, samordner framrykkingen med kjemiske meldinger til hverandre. Dette kalles quorumsansing.

Ofte samler bakteriene seg i tannbyller. Lokale infeksjoner lar seg oftest kurere med antibiotika og tannkirurgi. Det finnes også alvorligere varianter. Aktinomykose kan spre seg over tidsrom på måneder, og verken i byllene tømmer seg gjennom fistler, åpninger i huden.

Blodforgiftning

Videre kan bakteriene gå løs på beinmargen i kjevebeinet. Dette kalles osteomyelitt. Men virkelig skumle blir bakteriene først når de kaster loss på den friske blodstrømmen fra munnhulen og videre ut i kroppen. Og seilasen er faretruende kort til livsviktige organer som hjerne, hjerte, luftrør og hovedpulsåren.

Bakterier i blodet er farlige nok i seg selv. Kroppen reagerer med massivt motangrep fra immunsystemet. Blodårene vider seg ut i betennelsesreaksjonen, blodtrykket synker, og pasienten går inn i et livstruende septisk sjokk. Celledød og organskader og andre bivirkninger kan føre til døden.

Propp under hjernen

Men bakteriene kan utrette skade på andre måter. I bunnen av hjernen er et hulrom som kalles sinus cavernosus. Her strømmer blodet fra hjernen tilbake til lungene for å få friskt oksygen. Her kan også bakteriene lage blodpropp. 10 prosent av slike propper startet med infeksjoner i tenner og munnhule, ifølge Gjerde og Fiehn.

Symptomene er bulende øyne, blindhet, hodepine og bevisstløshet. Bakteriene kan vandre videre inn i hjernen og lage byller og hjernehinnebetennelse. Heldigvis kommer det sjelden av tanninfeksjoner i vår tid.

Kjøttetende bakterier

Bakterien kan følge blodstrømmen nedover i kroppen også. Her kan de gå til angrep på hjerteklaffene.

Er bakteriene av den kjøttetende varianten streptokokk A, kan de også gå løs på fett, muskler og hud. Dødt vev må skjæres vekk i all hast hvis pasienten skal overleve. Noen ganger er amputasjon nødvendig.

Morbus Strangularis

Og så kommer vi endelig til sykdommen med det poetiske navnet Ludwigs angina. Den er oppkalt etter den tyske hofflegen Wilhelm Friedrich von Ludwig, som først beskrev den i 1836. Et annet navn på sykdommen er Morbus Strangularis, kvelningssykdommen.

Navnet er velvalgt. Bakteriene sprer seg raskt i bunnen av munnen. Tungen hever seg, og kan blokkere luftveiene. Gode råd er dyre, men overkommelige i vår tid. Legen kan raskt skjære en åpning fra halsen ned til luftrøret slik at pasienten får puste, en tracheostomi.

Kvalt av sin egen tann

Men det er ikke bare bakterier utgått fra tenner og munnhule som kan gi kvelning. Det kan også tennene selv.

Tenner kan løsne i munnhulen, og trekkes ned i luftrøret. Der kan de blokkere luftstrømmen. Blir ikke pasienten kvalt av dette, kan bakterier på en slik råtten tann spre seg fra luftrøret og gi lungebetennelse.

Hvert tiende dødsfall blant eldre, syke pasienter på grunn av lungebetennelse skyldes dårlig munnhygiene og innpusting av bakterier fra tennene, ifølge Gjerde og Fiehn.

En på tygga

Med andre ord: Dine egne tenner kan ta livet av deg. Men de kan også ta livet av andre.

Å skambite et annet menneske, er en udåd vi kan overlate til løver og tigre og hunder og andre blodtørstige dyr. Tror vi. For det er ikke selve bittet som kan gjøre skade. Det er bakteriene i bittet.

Og noen ganger er det ikke en gang vår skyld. Gjerde og Fiehn beskriver hvordan kamphaner med løse knyttnever treffer tanngarden til offeret, og skraper opp huden. Det kan være nok til å få infeksjoner.

Gode tanntider

Tennene våre er altså potensielt livsfarlige. Etter en slik morbid konklusjon, er det likevel både riktig og viktig å minne oss selv på at vi lever i de beste av tenkelige tanntider, hvis infeksjoner skulle ramme oss.

Som Nils-Erik Fiehn skriver i en epost til forskning.no: Det er forholdsvis sjeldent at tannbyller gir alvorlige infeksjoner, men det skjer. Likevel, i forbindelse med den stadig forbedrede tannhelse i de skandinaviske land skjer det sjeldnere.

Hvis vi da fortsetter å dra nytte av det gode tannhelsetilbudet, og våger en plass i tannlegestolen.

Referanse:

Cecilie Gjerde og Niels-Erik Fiehn: Kan en tann være livstruende? Aktuel nordisk odontologi, nr. 1, 2015, sammendrag

I Aftenpostens Uviten-spalte, beskriver forskning.no-redaktør Nina Kristensen problemet:

”I norske medier, forskning.no inkludert, publiserer vi nok av saker basert på én kilde: forskeren som står bak det nye resultatet. Dette er en lang og lettbeint tradisjon i forskningsjournalistikken. Slike saker er ikke nødvendigvis dårlige, men de er oftest ukritiske,” skriver hun.

Utsagnet eksemplifiseres i en nylig artikkel på forskning.no, hvor vi kunne lese at Torsk tåler å bli sluppet ut igjen. Her beskriver en informasjonsmedarbeider i Havforskningsinstituttet hvordan en forskningsgruppe har studert effekten av fang-og-slipp-fiske på torskens adferd.

Forskningen hylles som et endelig svar på moralske vrangforestillinger mot fang-og-slipp-fiske. Det er bare å gripe fiskestanga fatt. Som så ofte når resultatene svinger i flertallets favør, er det en påfallende mangel på kritiske stemmer i debatten.

Innfanging og merking av torsk

I forsøket ble 80 torsk fanget inn, utstyrt med sendere og ID-merker, og sluppet ut igjen. Forskerne gjør en innsats for å sikre at alle normale torskestørrelser er representert, så de merkede torskene er jevnt fordelt i størrelse mellom 11 og 80 centimeter. Etter merkingen var det ni torsk som forsvant fra området eller døde.

Her dukker første røde flagg opp: Skal resultatene fra et forsøk være representative for ville fisk, er det kritisk at forsøksdyrene både ser ut som, og oppfører seg mest mulig som de andre fiskene i området. Ser vi nærmere på de ni som falt fra, oppdager vi at noen av dem er blant forsøkets minste fisk, noen så små som 11 centimeter lange. Størrelsene er ikke lenger jevnt fordelt. Med tanke på at fiskene har fått operert inn en 3,8 centimeter lang sender og et tre centimenter langt ID-merke, er det ikke overraskende at de minste forsvinner. Merkingen kan for de minste fiskene sammenlignes med å operere inn en murstein i en golden retriever.

Fisken er ikke en normal torsk i etterkant av inngrepet, men forskerne ser ikke ut til å ta hensyn til dette, til tross for advarsler fra Vitenskapekomiteen for Mattrygghet. 

Lite utvalg og unormal fisk

Senere ble ni av de merkede torskene fanget og sluppet ut igjen. Dette er altså utvalgsstørrelsen i denne studien, ni fisk. En liten utvalgsstørrelse trenger ikke å være ødeleggende for en studie, men det kan bety at resultatene må tolkes med ekstra forsiktighet.

Deretter overvåket forskerne hvor dypt i vannet torskene svømte i etterkant av innfangningen. Ingen andre adferdsparametere ble målt. Ut av disse ni var det tre som viste “unormal” adferd, altså beveget de seg dypere eller lenger opp i vannet enn hva forskerne forventet.

Metodisk uheldig

Det er verdt å merke seg at det også kun er de mest robuste fiskene som tas med i forsøket. De av torskene som tålte stresset ved innfangingen og merkingen dårlig, er alt forsvunnet eller døde innen det egentlige forsøket starter.

Selv ikke de ni torskene som inkluderes i forsøket er en homogen gruppe, og de gjennomgår ikke samme behandling. Torskene fikk ulik tid til å komme seg etter merkingen. Én fisk ble gjenfanget etter kun to uker, mens en annen fikk hele fem uker til å komme seg. For å kontrollere for personlighet, er fiskenes adferd målt før andre innfanging. For én av fiskene vil det si at adferd kun fire dager etter merking er brukt som et mål på naturlig adferd. Fisken er altså både stresset etter merking, og viser normaladferd samtidig, ifølge forskerne. Metodisk uheldig – for å si det mildt.

Ikke relevant for forvaltning eller dyreetikk

Fang-og-slipp er ikke kun relevant med tanke på sportsfiske, hvor fisken slippes ut som en del av sporten. Fang-og-slipp-metoden er også relevant når det gjelder reguleringsstyrt fang-og-slipp, det vil si når fiskere slipper ut torsk som er under et bestemt minstemål, som i dette området er fastsatt til 40 centimeter.

Problemet er at det kun er én fisk i dette forsøket som er under minstemålet (fisken målte 39 centimeter). Det vil si at de resterende åtte torskene ikke er representative for reguleringsstyrt fang-og-slipp i Norge. Studien dreier seg altså nærmest utelukkende om fang-og-slipp for rekreasjonens del.

I den vitenskapelige artikkelen publisert i Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences, nevnes ikke dyrevelferd med ett ord. Forsøket dreier seg kun om overlevelse. Forsøket kan altså ikke brukes til å undersøke fang-og-slipp i et dyreetisk perspektiv, kun – i beste fall – om metoden er skadelig for forvaltningen. Stress og lidelse er ikke undersøkt eller vurdert, men likevel uttaler forskeren til NRK at torskene ”klarer seg fint”.

Del av et større, gjennomgående problem

Forsøket blir ukritisk fremhevet og videreformidlet av forskerne selv og av media, til støtte for fang-og-slipp. Samtidig ser vi at forsøk som antyder at fisk føler smerte blir avfeiet med intrikate bortforklaringer som ikke ville bli tatt seriøst dersom det var snakk om pattedyr.

Bevisbyrden som utløser en kritisk holdning til dyrs lidelser hos forskere er oppsiktsvekkende ofte betydelig høyere enn bevisbyrden som skal til for å godta nedsatt velferd hos dyr . Til tross for at norsk miljø- og dyrevernlovgivning legger føre vár-prinsippet til grunn, ser vi at tvilen ofte kommer næringsinteressene til gode.

Næringsinteresser skal selvsagt legges i vektskålen, sammen med mange andre hensyn, når myndigheter og politikere tar stilling til dyrevernsaker. Problemet oppstår når forskere trekker konklusjoner i næringsinteressenes favør, uten støtte i datagrunnlaget.

Muligens skyldes dette at forskning er blitt for nær knyttet til forretning. Eller kanskje er det uvant for forskere å være uhildet når det kommer til fiskens status i forhold til andre dyr. Til tross for at fisk har krav på samme beskyttelse etter dyrevelferdsloven.

Fang-og-slipp er etisk uakseptabelt

Dyrevelferdsloven sier at fiske skal utføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte, og at fisken ikke skal påføres unødige påkjenninger og belastninger. Rådet for Dyreetikk og alle norske dyrevernorganisasjoner er enige i at fang-og-slipp er etisk uakseptabelt. Også Mattilsynet mener at fang-og-slipp er dyreetisk problematisk.

Fang-og-slipp medfører med stor sannsynlighet en negativ effekt på fiskevelferden, ifølge VKM. Det er også risiko for dødelighet, fare for infeksjoner og konsekvenser for fiskens forplantningsevne, noe som er katastrofalt fra et forvaltningsperspektiv.

Dyrevernalliansen mener at når menneskers rekreasjon settes opp mot dyrs lidelser, bør tvilen komme fisken til gode. Det er lett å akseptere svake resultater vi liker, og avfeie sterke bevis vi ikke liker. Enhver må være bevisst på mulige egeninteresser, og arbeide for å ikke la sitt syn farge av dette. Forskning – uansett forskningsområde – bør ikke få stå ukritisert.