Kan spare millioner på ny asfalt

– Det kan være lønnsomt å skifte ut asfalten med en annen type på de mest trafikkerte strekningene.

Det sier forsker Sara Anastasio ved Institutt for bygg, anlegg og transport ved NTNU.

– Men dette er et svært komplisert tema, sier Anastasio.

Professor og veileder Inge Hoff fra samme institutt mener det også kan være relevant å skifte ut asfalten på strekninger der det er mindre trafikk så lenge klimaet har stor betydning for holdbarheten.

Anastasio har påvist at nedbør spiller en stor rolle for holdbarheten. Det gjør piggdekk også, mens salt ikke betyr like mye som tidligere antatt.

Store beløp

Det vanskelig å beregne nøyaktig hvor mye det er mulig å spare. Men i år brukes 1,2 milliarder kroner på å fornye veidekket på riksveier alene. I tillegg kommer kommunale og fylkeskommunale veier.

– Vi snakker kanskje om 2–3 milliarder kroner til legging av nytt veidekke hvert år, anslår Hoff.

Om levetiden på veidekket forlenges med 10 prosent i snitt, som tilsvarer et år eller to, kan du dermed spare 200–300 millioner kroner i året. Men det er et røft anslag, og det er mange faktorer som spiller inn.

For det er ikke bare asfalten som avgjør. Spesielt på eldre strekninger kan veiunderlaget spille en stor rolle for hvor raskt veien slites ned. Om veiunderlaget er dårlig, får du mindre effekt av å bytte ut asfalten som ligger oppå.

Vann ødelegger mest

Anastasio er for tiden som stipendiat NTNU. Hun forsvarte doktoravhandlingen sin 28. mai. Selv har Anastasio forsket på ulike materialer som kan brukes som veidekke.

– Du må finne den rette balansen, påpeker hun.

Hun lager materialer. Deretter ødelegger hun dem. Forskningen hennes viser at vann er noe av det mest ødeleggende for asfalten. Nedbøren ødelegger sammensetningen av den. Men nedbøren er ikke den eneste utfordringen for den som skal bygge vei i Norge.

– Asfalt kan vare i 20 år, men du er jo nødt til å holde den ved like, sier Anastasio.

Den samlede offentlige veilengden i Norge var i 2008 rundt 93 000 kilometer. I tillegg fantes 126 000 kilometer private veier. Dette skal altså holdes i orden av en befolkning som ikke ennå har passert 5,2 millioner. Selv om vedlikeholdet har økt i det siste, er det fortsatt et betydelig etterslep.

Å legge veier i Norge byr på utfordringer som andre land ikke trenger å bry seg om. Vi har store temperaturforskjeller. Om vinteren kan det ofte bli 20 eller til og med 30 kuldegrader flere steder. Om sommeren kan det gjerne bli 20–30 grader pluss. Asfalten blir mye varmere enn det igjen, gjerne 50–60 grader.

Piggdekk – igjen

Dessuten kjører mange fremdeles rundt med piggdekk om vinteren.

– Du ser det på sporene i asfalten om vinteren. De skyldes i stor grad piggdekkene, sier Anastasio.

Anastasio har dessuten påvist at salt ikke er så ille som tidligere antatt, men saltet fører til en fuktigere veibane, så det tærer også indirekte på veidekket.

Få forskere

Anastasio har ingen tro på at hun på egen hånd kan finne en asfalt som vil fungere ideelt under norske forhold. Hun er en av de svært få som forsker på asfalt i Norge. Nettopp det er et av problemene.

– Mange vil ha bedre veier, men samtidig må vi finne asfalt som er bedre egnet til å stå imot de spesielle utfordringene du finner her. Dermed trengs det forskning, sier Anastasio.

Statens vegvesen og Avinor har sponset doktorgradsarbeidet.

Dansk bronsealder-jente kommer fra Tyskland

Egtved-jenta betraktes som et av Danmarks best bevarte bronsealderfunn.

Eikekista med levningene etter jenta, som var mellom 16 og 18 år da hun døde, er i dag Nationalmuseets stolthet. Selve kroppen har forsvunnet, men den unike klesdrakten er godt bevart, selv om den er 3400 år gammel.

Nye analyser av tenner, klær, hår og negler viser at Egtved-jenta har reist over store avstander i de siste 23 månedene av livet.

– Det er helt utrolig. Vi har alltid trodd hun var fra området omkring Egtved. Da jeg begynte å undersøke klærne hennes, var det for å studere den tidens handelsmønstre. Vi svært overrasket, forteller Karin Margarita Frei, som er seniorforsker ved den danske Nationalmuseet.

– Den ikoniske Egtved-jenta viser seg nå å være migrant. Dette vil få betydning for forskningen i de kommende årene, mener professor Helle Vandkilde, som ikke selv har deltatt i den nye studien.

De nye resultatene er publisert i Nature Scientific Reports.

Bereist jente

Bakgrunnen for det nye funnet er en metode Karin M. Frei er verdenskjent for å ha utviklet: Strontiumisotoper i tekstiler avslører hvor de stammer fra.

Sporstoffet strontium finnes i planter, jord og vann. Det overføres til dyr og mennesker gjennom mat og væske (det erstatter kalsium). Hvis en sau har beitet i Danmark, Tyskland eller et annet sted, kan strontiumet i ullen avsløre dette.

Du kan lese mer om metoden i artikkelen «Nytt geokjemisk Danmarkskart oppklarer uløste mysterier».

Frei analyserte Egtved-jentas drakt, fikk hun seg litt av en overraskelse.

– Hun har en praktfull drakt. Det er det som har gjort henne berømt og kjent; men ullen kommer fra flere steder, og ingen av dem i Danmark, forteller Frei.

Ikke født i Danmark

Strontium-analysene kan også brukes på skjelettet. Egtved-jentas knokler finnes ikke lenger, men det gjør tennene, som også en del av skjelettet.

Emaljen på tennene blir ferdigutviklet på forskjellige tidspunkter gjennom barndommen.

Når tannemaljen dannes på de første jekslene, endres de ikke senere. Strontium-verdiene for den tannen viser hvor du oppholdt deg tidlig i barndommen.

Dermed kunne Frei se at jenta ikke vokste opp i Danmark.

En lys idé

Under arbeidet fikk Karin M. Frei plutselig en lys idé:

– Jeg tenkte at hår på mennesker og ligner jo ullen på sauer, så kanskje jeg kunne overføre metoden til menneskehår, sier Frei med begeistring i stemmen.

Etter å ha analysert blant annet sitt eget hår kunne hun konstatere at det fungerer.

– Jeg prøvde det på håret hennes også, og resultatene var helt fenomenale.

De siste 23 månedene

Håret på hodet vokser om lag en centimeter i måneden. Hver centimeter i håret har en strontium-signatur fra det stedet du oppholdt deg.

Fra Egtved-jentas 23 centimeter lange hår kunne Frei rekonstruere hva jenta gjorde de siste 23 månedene av livet. Og det var ikke så lite.

– Hun har reist over store avstander, frem og tilbake – det er helt utrolig, sier Frei.

Kristian Kristiansen har bidratt med de arkeologiske tolkningene av funnene. Han har tidligere argumentert for at folk i bronsealderen beveget seg langt og raskt.

I 2012 forsøkte han – i samarbeid med Morten Allentoft og Eske Willerslev fra Center for GeoGenetik ved Københavns Universitet – å hente ut DNA fra Egtved-jentas hår. Det klarte de ikke. DNA-et var ødelagt.

Derfor er det stort å nå oppleve støtte til teorien, forteller han:

– Jeg har fått kritikk for at teoriene mine var for vidtrekkende. Men dette viser at disse samfunnene var mer organisert enn vi har trodd, sier Kristiansen, som er professor ved Göteborgs Universitet.

Trolig født i Sør-Tyskland

Karin M. Frei oppdaget også at det fantes rester av Egtved-jentas negler i kisten.

En tommelfingernegl representerer de siste seks månedene av en persons liv.

Neglene bekreftet resultatene fra håret: Denne jenta har reist langt. Hun har foretatt to lange reiser, trolig mellom Sør-Tyskland og et sted på Syd-Jylland. Hun er trolig født i Sør-Tyskland.

– Det er jo alltid mennene vi har snakket mest om, så dette er viktige funn. Vi har sett at handelsmenn og krigere har flyttet seg distanser på 200 kilometer, men vi har ikke kunnet dokumentere det for kvinner, sier Kristian Kristiansen.

– Det tyder på at det fantes en organisert reisevei mellom Sør-Tyskland og Danmark, og at de var forbundet med politiske allianser.

Et logisk valg

Det er ikke mulig å være helt  sikker på hvor Egtved-jenta stammer fra, for strontium-verdiene i Tyskland er ikke kartlagt like grundig som i Danmark.

Men Sør-Tyskland er en opplagt kandidat:

For det første gir det mening i en arkeologisk sammenheng. I andre bronsealdergraver har forskerne funnet rav og metaller som peker mot en forbindelse.

Verdiene for ullen, tennene, håret og neglene peker på ett sted: Schwarzwald i Sør-Tyskland. Man kan ikke utelukke andre steder i Europa, men ifølge Karin M. Frei er det ganske unikt at de alle finnes ett sted. – Jeg har ikke kunnet finne andre steder som har alle disse signaturene.

For professor Helle Vandkilde, som er ekspert på bronsealderen, gir det god mening at Egtved-jenta kommer fra utenfor Danmark.

– Egtved-jenta tilhørte samfunnets privilegerte, og nettopp det segmentet kan tenkes å ha vært de mest mobile. I hvert fall har de eksotiske gjenstander med seg i graven, og hele livsstilen vitner om stor kunnskap om bronsealderens verden, sier professoren, som er ansatt ved Institut for Kultur og Samfund, Forhistorisk Arkeologi ved Aarhus Universitet.

Enda mer mystikk

Men mystikken om bronsealderikonet hersker fortsatt, understreker Karin M. Frei.

– Hvorfor har hun kommet hit? Hva er det som knytter henne til Egtved? Det kan vi ikke se i analysene. Man kan faktisk ikke se i isotopverdiene at hun har oppholdt seg i Danmark i det hele tatt, så kanskje hun døde like etter at hun ankom.

Frei håper den nye metode tas i bruk i rettsmedisinsk sammenheng – med en enkelt hårdott kan man i fremtiden avsløre om en forbryter har oppholdt seg på et gjerningssted.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Kunstig intelligens har gjort vitenskapelig oppdagelse

En kunstig intelligens har klart å finne ut av et 100 år gammelt mysterium: Hvordan flatormer kan gjenskape seg selv etter å ha blitt skåret opp på langs eller tvers.

Det er første gang en kunstig intelligens har gjort en slik oppdagelse, ifølge en melding fra Tufts University, der forskningen er gjort.

Flatormen er så interessant fordi forskerne håper at denne kunnskapen også skal kunne brukes til å gjenskape organer hos mennesker.

Mer enn tallknusing

Den kunstige intelligensen har hjulpet til med å bygge bro fra hvordan genene virker på mikronivå til hvordan organene bygges opp i større skala.

Dette arbeidet krever store beregninger, som datamaskiner tradisjonelt har vært gode til. Men det er også et viktig element av kreativitet og intuisjon i arbeidet til den kunstige intelligensen, ifølge meldingen.

Det er spesielt oppsiktsvekkende at den kunstige intelligensen ikke har kommet opp med en innfløkt modell som intet menneske kan få oversikt over. Teorien for hva som skjer i flatormen, er ganske enkel og forståelig.

Fant nye proteiner

Forskerne bak studien i tidsskriftet PLOS Computational Biology er både biologer og informatikere. De laget en datamodell som utviklet seg på noe av den samme måten som livet utvikler seg i evolusjonen.

Etter 42 timers arbeid fant programmet fram til en biologisk modell som stemte med tidligere forskning rundt flatormen. Programmet fant også to proteiner som aldri tidligere var beskrevet i denne forskningen.

Startet på 1970-tallet

Bruk av datamaskiner til problemløsning i forskning er ikke noe nytt. En artikkel i tidsskriftet Science fra høsten 2014 beskriver hvordan forskere allerede på 1970-tallet utviklet systemer med evne til å trekke slutninger av vitenskapelige data.

Ett eksempel var systemet DENDRAL, som analyserte rådata fra massespektrometre og foreslo mulige molekylstrukturer ut fra dette.

Digitale vitenskapelige assistenter

Senere har den akselererende økningen av datakraften fyrt opp under teknikker for maskinlæring som kan arbeide med enorme mengder data, skriver forfatterne i artikkelen i Science.

Nå er også datamaskinene i stand til å arbeide den motsatte veien. De kan utvikle modeller for innsamling av data ut fra hypoteser som de er med på å utvikle.

Datamaskinen vil i framtida også kunne fungere som en intelligent assistent, som sammenfatter og tolker de stadig økende mengdene fagstoff fra tidsskrifter, blogger, diskusjonsfora og etter hvert videoer og bilder.

– Datamaskinen kan bli en reell, om enn underordnet, deltaker i forskerprosessen, skriver forfatterne i Science.

Selvforsterkende runddans

Slike programmer vil igjen stimulere til videreutvikling av kunstig intelligens i en selvforsterkende runddans. Dette kan gi forskere den tverrfaglige oversikten som stadig mer spesialisering truer med å ta fra dem.

– Det er en stadig økende forståelse i akademiske miljøer for at forskere må skaffe seg bred kunnskap og ferdigheter i beregninger og programmering, skriver forfatterne bak artikkelen i Science.

Referanser:

Lobo D, Levin M (2015) Inferring Regulatory Networks from Experimental Morphological Phenotypes: A Computational Method Reverse-Engineers Planarian Regeneration. PLoS Comput Biol 11(6): e1004295. doi:10.1371/journal.pcbi.1004295

Yolanda Gil m.fl: Amplify scientific discovery with artificial intelligence, Science 10.oktober 2014, vol. 346, utgave 6206, DOI: 10.1126/science.1259439, sammendrag.

 

Alkohol forsterker effekten av cannabis

Cannabis og alkohol en av de stoffkombinasjonene som er årsaken til flest bilulykker i USA.

En ny studie kan kanskje forklare hvorfor.

Amerikanske forskere har nemlig sjekket hva som skjer i blodet når folk blander alkohol og cannabis.

Kjørbar promille

Forskere ved det amerikanske National Institute on Drug Abuse samlet 19 testpersoner. De gav noen av dem en placebodrikk mens noen fikk alkohol.

Alkoholmengden var ment å gi deltakerne en promille på rundt 0,6. Promillegrensen i USA er på 0,8. De kunne altså lovlig kjørt bil etter å ha drukket det de fikk.

Ti minutter etter at de drakk alkoholen inhalerte personene 500 milligram av enten placebo, lavdose eller høydose cannabis.

Etter en stund målte forskerne hvor mye THC deltakerne hadde i blodet. THC er det stoffet i cannabis som gir rusfølelsen.

Det viste seg at konsentrasjonen av THC var mye høyere i blodet til de som hadde fått både alkohol og cannabis enn hos de som bare hadde fått cannabis.

– Dette kan muligens forklare hvorfor det er flere bilulykker der sjåføren har kombinert cannabis med alkohol, skriver forskerne i studien.

Cannabisrus på norske veier

Ettersom cannabisbruk blir lovlig i flere stater i USA, blir det også flere tilfeller av folk som kjører bil når de er påvirket av cannabis, skriver forskerne.

Selv om stoffet er ulovlig i Norge, er det noen som setter seg bak rattet med cannabis i kroppen her også.

Ifølge Folkehelseinstituttet er cannabis, sammen med metamfetamin og amfetamin, det hyppigst påviste illegale stoffet hos bilførere som er mistenkt for påvirket kjøring her i landet.

I 2013 ble det påvist THC i 35 prosent av prøvene som ble tatt av bilførere som var mistenkt for kjøring i påvirket tilstand i Norge.

Giftstoffene går tregere ut

Jan Erik Bresil, leder av Norsk Narkotikapolitiforening i Oslo, sa dette til Dagbladet tidligere i år:

– Det mange ikke tenker på, er at det tar lenger tid før giftstoffene forlater kroppen når man bruker cannabis enn når man for eksempel drikker alkohol.

– Derfor er det nok en del som har satt seg i bilen og tror de er nykter, som faktisk er påvirket på en slik måte at det påvirker kjøreferdighetene.

Han viser til en gjennomgang av studier som ble gjort av forskere fra University of Oxford for Bandolier. De skriver at piloter er betydelig mindre nøyaktige i den aktive rusfasen, men også 24 timer etter at de har brukt cannabis. 

Forskerne bak den nye, amerikanske studien konkluderer i rapporten med at resultatene deres kan hjelpe rettsmedisinsk tolkning av ulykker. Og bidra i debatten om lovgiving for kjøring under påvirkning av stoff.

Referanse:

Huestis, Marilyn A. m.fl: Controlled Cannabis Vaporizer Administration: Blood and Plasma Cannabinoids with and without Alcohol. Clinical Chemistry, 27. mai 2015. doi: 10.1373/clinchem.2015.238287. Sammendrag. 

Se den lille, selvbrettende roboten

Nanoroboter har lenge vært framtiden. Bittesmå maskiner som kan ordne og fikse problemer på en knøttliten skala, for eksempel inne i kroppen, er fortsatt noen år unna.

Men det skjer framskritt. Nå har forskere ved Massachusetts Institute of Technology og Technische Universität i München vist fram en liten origamirobot.

Bretting

Roboten er laget av plast, og har noen forhåndsbestemte brettelinjer.

Den kan brette seg selv fra en firkantet plate, bevege seg framover, gå opp bakker, løse enkle oppgaver og svømme i vann. Den kan også løses opp i aceton eller vanlig neglelakkfjerner. Den kan til og med grave gjennom en haug med småting.

Forskerne har også laget varianter som kan løses opp i vann. Dette er veldig viktig hvis roboten skal for eksempel brukes inne i kroppen: Den kan gjøre jobben, og så bare forsvinne etterpå.

Magnetisme

Den mystiske lille skapningen fungerer ved hjelp av magnetisme. Selve brettingen settes i gang av varme, og i hjertet av roboten sitter det en veldig kraftig, kubisk neodym-magnet. Denne lar seg ikke løse opp.

Roboten er ikke selvgående. Under bordet som roboten beveger seg på er det noen kraftige elektromagneter.

Disse magnetene brukes til å lage forskjellige magnetiske felt, som så brukes for å manipulere og bevege den knøttlille roboten.

På grunn av vektfordelingen til den ikke-symmetriske robotkroppen, kan magnetfeltene få roboten til å gå og styre, både på land og i vann.

En gang i framtiden kan kanskje små varianter av disse robotene bli brukt til for eksempel kirurgi. Pasienten legger seg på et operasjonsbord med magneter under, får i seg noen bittesmå robotplater, og så kan arbeidet begynne.

Men foreløpig skal ikke den lille origamiroboten inn i noens kropp.  

Nanoverden

Hvis det noen gang blir en realitet, er det et kjempestort potensial i nanoteknologi. Noen mener vi kan bruke nanopartikler til å frakte medisin helt fram til kreftsvulsten, mens denne lille pillen bruker ekstremt finmalt støv til å generere varme.

Det ekstremt anvendelige nanomaterialet grafén viser også nanoteknologiens store muligheter. Stoffet er bare én atom tykt, og leder varme og elektrisitet på en god måte.

Referanse:

Shuhei Miyashita mfl: An Untethered Miniature Origami Robot that Self-folds, Walks, Swims, and Degrades. MIT. Forskningen ble presentert på ICRA 2015-konferansen i Seatlle.

Silisium gir sprut til batteriene

– Det nytter ikke bare å lese forskningsartikler. Du må få skitt på fingrene. Bare slik kan du avsløre tricksene som kanskje gir pene resultater i laben, men som industrien likevel ikke kan bruke, sier Martin Kirkengen.

Skitten han snakker om, er en blanding av karbon og silisium. Silisium er stoffet som kan gi ekstra mil til elbilen og ekstra timer til mobilen.

Framtidas batterier

Blandingen strykes ut på plater, tørkes og skjæres i rundinger. I et lufttett kammer på Institutt for energiteknikk (IFE) legger Hanne Andersen skivene med silisium og karbon inn i et metallhylster. Skivene er den negative elektroden til batteriet.

Inne i kammeret ligger hundrevis av tomme hylstere, klare til å fylles med komponenter som til sammen utgjør et litium-ionebatteri.

Tusenvis av forsøksbatterier har funnet veien ut av dette kammeret og ned til testrommet i etasjen under.

– Vi prøver å variere bare en egenskap om gangen for å skjønne hva som er det beste silisiumet til framtidas batterier, sier Kirkengen. Han er avdelingssjef for Batteriteknologisenteret på IFE der Andersen også arbeider.

Billig og brannsikkert

Hva er det med silisium som gjør at det egner seg så bra for batterier? Flere egenskaper, viser det seg.

Først av alt – silisium er billig. Alle jordas bergarter inneholder store mengder silisium. Silisium er talløst som sanden ved havets strand, som Bibelen sier. Sand består nettopp av store mengder silisium.

For det andre: Silisiumbatterier vil være mer brannsikre enn dagens litium-ionebatterier. Der lages den negative elektroden av grafitt. Grafitt brenner lettere enn silisium.

Binder mer litium

For det tredje, og kanskje viktigst: Silisium lagrer opptil en fjerdedel mer strøm i batteriet enn grafitt. Hvordan?

– Når litium-ionebatteriet lades opp, vandrer litium fra den positive elektroden og binder seg til grafitten, forklarer Andersen.

– I dagens batterier trengs det seks grafittatomer for å binde bare ett eneste litiumatom. Hvis grafitt erstattes med silisium, kan hvert enkelt silisiumatom binde hele fire litiumatomer, fortsetter hun.

Eser opp og sprekker

Men – ingen fordeler uten ulemper. Silisium har en stygg uvane når det binder litium: Det eser opp og blir porøst.

Biter av silisium kan løsne og miste elektrisk kontakt med den negative elektroden. Da gjør de ingen nytte i batteriet.

Det porøse silisiumet kan også forsterke uønskede kjemiske reaksjoner i batteriet. Disse reaksjonene kan forkorte levetida for batteriet.

Silisiumpulver

– Vi prøver å løse dette problemet ved å bruke riktig type bindemiddel for å holde det fine pulveret av karbon og silisium sammen, sier Andersen.

Selve pulverformen er også en fordel. Den gjør det lettere å kontrollere oppsprekkingen. Silisiumpulveret lages blant annet i en spesiell reaktor som utvikles videre her på IFE.

Her blåses en silisiumholdig gass, silan, inn i en varm reaktor. Et fint dryss av silisiumpartikler følger gasstrømmen ut av reaktoren igjen.

Norsk silisium kan konkurrere

Slike prosjekter viser hvor IFE setter inn støtet: Ikke mot utvikling av ferdige batterier, men blant annet mot framstilling av silisium til batterier.

– Norge har ingen store batteriprodusenter. Norge har gode silisiumprodusenter som ønsker å levere til batteriprodusentene eller til deres underleverandører, sier Kirkengen.

De trenger å vite hva slags silisium som egner seg i neste generasjon litium-ionebatterier. Og de norske produsentene er konkurransedyktige, mener Kirkengen.

– Det er mange rundt om i verden som vil lage silisiumbatterier, men det spørs om de kan like mye om silisiumproduksjon som våre norske samarbeidspartnere, sier han.

Lærer bakterier å løse menneskets problemer

Hold deg fast! På samme måte som datamaskinen har revolusjonert hverdagen for oss mennesker, vil bakterier, alger, gjærsopp og andre små organismer kunne gjøre fremtiden vår mer spektakulær enn de fleste kan drømme om.

Den nye vitenskapen kalles syntetisk biologi, og du kan like godt bli fortrolig med begrepet med en gang. Den handler kort fortalt om å programmere arvematerialet i små organismer til å gjøre nyttige ting for oss mennesker. Syntetisk biologi er det sterkest voksende fagfeltet innenfor biologien i dag og kan endre fremtiden vår fundamentalt.

– Potensialet er stort. Syntetisk biologi gjør det mulig å løse oppgaver innen alt fra energi og rensing av luft og vann og fjerning av gift, til ny medisin og nye materialer, sier professor ved Institutt for biovitenskap på Universitetet i Oslo, Paul Eivind Grini.

Masterstudent Eline Melteig på Kjemisk institutt skal fordype seg i hvordan man kan bruke alger fra Nordsjøen til å fremstille helt nye typer materialer.

– Syntetisk biologi er der datamaskinene var på femtitallet, så det er vanskelig å forutsi alle mulighetene. Det handler om å genmodifisere bakteriene slik at de blir programmert til å gjøre akkurat det vi vil. Vi kan i dag få enkle organismer til å gjøre enkle ting, men det er bare fantasien som setter grenser.

– Dette er fremtidens satsingsområde og kan løse alt fra matvare- til helseproblemer, sier hun.

Det vanligste er å lime inn et gen fra helt andre organismer, men det er også mulig å lage gener som ikke finnes i naturen. En mulighet som allerede er testet ut, er å lime inn et korallgen som lager selvlysende proteiner.

Studenter fra Tyskland har testet om bakteriene kan bryte ned plast. Det ville kunne bidra til å rense havet for søppel som vi mennesker produserer og kaster.

Internasjonal konkurranse

En av verdens fremste eksperter på syntetisk biologi er professor Drew Endy fra Stanford-universitetet i USA.

– Syntetisk biologi handler om å bli flinkere til å håndtere levende materialer og gjøre det mulig for menneskeheten og naturen å blomstre sammen. Verden vil kunne gjøre det bra innen dette feltet de neste tiårene. Her har Norge muligheten til å ta en ledende rolle, sier Drew Endy.

Han har de siste ti årene invitert studentlag fra hele verden til å delta på en årlig sommerkonkurranse i Boston, kalt iGEM (International Genetically Engineered Machine). Der har lagene fått muligheten til å teste ut helt nye måter å manipulere bakterier på. I fjor ble det rekord-deltakelse med 243 studentlag fra hele verden, inkludert de tyske studentene. Lagene med de beste ideene ble kontaktet av store, bioteknologiske selskaper som New England Biolabs.

En av de ansvarlige for iGEM i Oslo er professor Paul Eivind Grini. Han sier kurset også gir et godt innblikk i forskerhverdagen.

– iGEM er en utrolig spennende konkurranse, der studentene får innblikk i alle fasettene i en forskerhverdag. De må ha en god idé, være kreative, være ingeniører og velge noe som er mulig å gjennomføre. Studentene må levere en fysisk DNA-bit som løser en spesiell oppgave når den settes inn i en bakterie, forteller Paul Eivind Grini.

– iGEM var en inspirasjonsbonanza. Vi har sett fantastisk mange muligheter i faget, forteller Eline Melteig.

Sammen med masterstudent Vilde Olsson på Institutt for biovitenskap meddeler Eline Melteig Apollon noen av høydepunktene fra konkurransen.

Samlebånd

Det norske laget fikk bronse for sitt system, som på sikt kan bli en liten bakteriefabrikk.

De programmerte helt vanlige tarmbakterier til å binde seg til hverandre i et bestemt system. Tarmbakterier, som er av den snille typen E. colibakterier, formerer seg bra og er lette å endre. Skeptikerne kan la seg berolige:

– Bakterieveksten skjer i kontrollerte former, slik at ingen av bakteriene skal havne på avveier og danne egne kolonier, sier Milteig.

Ideen til det norske laget var å plassere bakteriene, med ulike egenskaper, i en bestemt rekkefølge, slik at bakteriene kan utføre ulike og helt konkrete oppgaver, som på et samlebånd i en bakteriefabrikk.

– De første bakteriene utfører en bestemt oppgave. Produktet som disse bakteriene etterlater seg, blir sendt videre til den neste gruppen med bakteriearbeidere.

Samlebåndet består foreløpig bare av to lag bakterier, men de norske studentene forestiller seg at det skal være mulig å lage mange flere lag.

– Hvis vi lykkes med å organisere bakteriene i en bestemt rekkefølge med flere stopp på samlebåndet, kan bakteriene utføre langt mer komplekse oppgaver. Hvis bindingene mellom bakteriene blir sterke nok til å kunne holde dem sammen, kan ideen vår bli et forstadium til levende materialer eller levende overflater, sier Olsson.

Kan bekjempe plastskrot

Studentlag fra Darmstadt i Tyskland har altså testet ut om denne typen bakteriefabrikker kan brukes til å bryte ned plast. Da kreves det mange steg, der hvert enkelt bakterielag kan ta sin del av nedbrytningen.

– Det handler om å få bakterier til å bryte ned de kjemiske bindingene i plast, men samtidig ikke gå løs på mer enn selve plasten, forklarer Milteig.

En av dagens mange miljøtrusler er plast i verdenshavene. Mikroplasten og nanoplasten fester seg til fiskens gjeller.

– Løsningen er ikke å helle en løsning med bakterier ut i havet. Poenget er å lage så sterke bindinger mellom bakteriene at de kan sys sammen til et teppe, ordnet i lagvise strukturer.

Melteig og Olsson poengterer at denne måten å tenke på også kan brukes i andre sammenhenger, slik som å produsere legemidler.

– Vi må våge å tenke dette selv om vi ennå ikke har funnet ut hvordan de midterste bakterielagene skal få nok næring.

Næring er viktig. For en av de mange utfordringene er at bakteriene er levende vesener og derfor trenger næring for å gjøre jobben sin. Plasten er næringen til det første bakterielaget. Ideen er at de andre bakterielagene skal leve av de restene som det forrige bakterielaget produserer.

Blodprøver

Manipulering av bakterier kan også gjøre det langt enklere å overføre blod. Ved blodoverføring er det allment kjent at blodtypene til giver og mottaker må passe sammen. Hvis ikke kan det bære galt av sted. Unntaket er blodtype 0 rhesus minus. Denne blodtypen kan gis til alle, uansett om de skulle ha blodtype A, B eller AB.

Det tyske studentlaget fra Universitetet i Tübingen har manipulert en bestemt type bakterie til å klippe av såkalte utstikkere på A- og B-blodcellene slik at de oppfører seg som blodtype 0 rhesus minus. Bakteriene produserer enzymer som klipper av utstikkerne. Enzymene blandes med blodet. Så må blodet renses. Det må ikke være ett eneste antistoff igjen. Det er det kritiske steget.

– Et slikt system kan bli utrolig viktig på steder der man ikke har muligheten til å oppbevare blod, slik som på landsbygda i Afrika, forteller Vilde Olsson.

Peanøttallergi

Et studentlag fra Universitetet i Linköping i Sverige har brukt syntetisk biologi til å lage et bærbart instrument som raskt kan slå fast om maten inneholder peanøtter.

– Selv sporstoffer av peanøtter kan være dødelig for dem som er allergiske. I dag finnes ingen bærbare peanøttmålere, sier Olsson.

Ideen er enkel.

– Ta en liten del av maten, bland den med en løsning som omdanner maten til flytende masse og tilsett de spesielle bakteriene. En lysdetektor kan da slå fast om maten inneholder peanøtter.

Det mest tidkrevende er degenereringen av maten. Resten er gjort på sekunder.

Trikset er å lage bakterier som produserer nøyaktig de samme antistoffene som peanøttallergikere.

Antistoffet tilsettes et fluorescerende protein. Dette er et protein som sender ut lys med en bestemt bølgelengde når antistoffene reagerer med antigenene i peanøttene.

Selv om oppfinnerne kan påvise når maten inneholder peanøtter, har de ennå ikke klart å si hvor lave nivåer oppfinnelsen deres reagerer på.

– Det unike med denne metoden er at den kan brukes på alle mulige stoffer vi er allergiske imot. Det eneste vi trenger, er den genetiske koden for antistoffene som allergikere produserer, sier Olsson.

Solcellepanel

Bakterier kan også brukes til solenergi.

– Når oljen tar slutt, trenger vi flere varianter av solcellepanel. En del av dagens metalliske solcellepanel bruker dyre og sjeldne stoffer, som er vanskelige å utvinne, sier Milteig.

Studenter fra det tekniske universitetet i Darmstadt har snekret sammen bakterier som produserer fargestoffer i planter. Fargestoffene fanger opp lys i ulike spektre. Fargestoffene kan brukes som lysfangere i solcellepanel.

– Dette er en helt ny måte å produsere solcellepanel på. Når vi kan få bakterier til å produsere ulike fargepigmenter, kan vi fange opp et langt bredere spekter av lys.

Råsterke materialer

Melteig håper også på bakterieskapte biopolymerer, som er lange, biologiske molekyler.

– I forhold til vekten er spindelvev et av de sterkeste materialer i naturen. Med bakterier har irske studenter prøvd å lage biopolymerer som er så sterke at de kan brukes som skuddsikker vest.

Fremtidsscenarier

De to masterstudentene håper at syntetisk biologi i fremtiden også kan brukes i matindustrien.

– Vi ser for oss at bakterier kan bryte ned og omdanne gress, bark, trær og cellulose til mat.

Visse bakterier kan gi maten den smaken vi ønsker oss. Kanskje cellulosen skal få jordbærsmak? Vi ser også for oss at en slik organisering av bakterier kan bli nyttig i fremtidens biodatamaskiner, håper Melteig og Olsson.

Syntetisk biologi er ikke bare science fiction. Selv om den nye vitenskapen er i sin tidlige barndom, har vitenskapen allerede kommet til nytte.

I 2014 døde tusenvis av mennesker av Ebola. Frykten var stor for at epidemien skulle spre seg til hele verden. Det ble svært viktig å lage en vaksine. Forskere brukte syntetisk biologi til å lage vaksinen. Trikset deres var å sette modifiserte DNAsekvenser, som inneholdt koder for antistoffer mot Ebola, inn i tobakksplanter.

En av de aller første eksemplene på en praktisk anvendelse av syntetisk biologi er fra 1982, da man, ved hjelp av genteknologi, satte insulingenet fra mennesker inn i bakterier og gjær, slik at bakteriene kunne produsere insulin.

Standardiserte biobrikker

Professor Paul Eivind Grini påpeker også at syntetisk biologi helt klart er en teknologi for fremtiden.

– Syntetisk biologi bygger på molekylærbiologi og genetikk og er en slags ekstrem høsting av den biologiske revolusjonen, der vi har fått tilgang til genomer fra mange organismer. Når man lager biobrikker som følger en viss mal, kan man kombinere dem, akkurat som legoklosser og dra nytte av hva andre har gjort. Dette blir som en open source, der ingen trenger å finne opp kruttet på ny.

Han ser også for seg at man kan bruke matematiske og bioinformatiske beregninger på superraske datamaskiner for å kunne designe fremtidens biobrikker, så som å kunne designe hvordan et protein skal oppføre seg.

En viktig del av iGEM-kurset er å lære studentene å være bevisste på etikk og risiko.

Framtidshus får solceller i taket og nano i veggen

I 2015 står byggesektoren for 40 prosent av energibruken og klimagassutslippene i verden. Det er et underkommunisert faktum i en verden der trafikk og eksos får mer oppmerksomhet.

Men i årene framover vil vi få oppleve byggematerialer og høyteknologiske løsninger i bygningskroppen som skal bøte på problemet. De vil være intelligente og multifunksjonelle. De skal bruke mindre energi og ha lavere utslipp av skadelige klimagasser.

Med dette som mål, tester forskere ved Sintef ut ørsmå nanokuler som isolasjonsmateriale, setter elektrisk spenning på vindusglass og fasader for å spare energi, og utvikler solceller som ikke is og snø skal feste seg på.

Med nano i veggen

Sintef-forsker Bente Gilbu Tilset forsøker sammen med kollegene sine å lage superisolasjon ved hjelp av bitte små nanokuler.

– Målet er å lage et materiale med lav varmeledningsevne. Når gassmolekyler treffer hverandre, overføres det energi dem imellom, sier hun.

Hvis porene i et materiale er små nok, for eksempel under 100 nanometer, vil molekylene oftere treffe veggen i en pore enn et annet gassmolekyl.

– Dermed vil ledningsevnen i gassen gå ned. Jo mindre porer, dess lavere ledningsevne i gassen.

Mens vanlige varmeisolasjonsmaterialer som for eksempel mineralull, har en ledningsevne på 35 milliwatt per meter, kan nanokuler ha en ledningsevne helt ned til cirka 20. Dette er lavere enn ledningsevnen for luft. Foreløpig lages kulene bare i pulverform, men drømmen er å sette dem sammen som fleksible matter.

Nanoisolasjonsmaterialer som dette kan dermed redusere isolasjonstykkelsen betydelig. Mattene vil sannsynligvis bli dyrere enn vanlige Glava-matter, men vil være gunstige der man må spare plass – som i verneverdige bygg der muligheten for fasadeendringer er begrenset.

– De kan også passe godt som isolasjonsmatter i oljerør og i industritanker, sier Tilset.

Bygningsintegrerte solceller

I årene framover vil solceller ikke lenger befinne seg i paneler på vegg eller tak. De vil bli integrert i takplater og fasadematerialer. Det vil spare folk for byggematerialer og arbeidskostnader, og merkes positivt på strømregninga.

Til tross for mørketid og kuldegrader om vinteren har Norge like mye lys som Tyskland og England. I tillegg gjør det kalde klimaet god nytte fordi solceller blir mer effektive når det er kaldt.

– Vi regner med at dette blir en del av den norske byggetradisjonen, sier fysiker Tore Kolås ved Sintef. 

Han deltar i et prosjekt som undersøker hvordan vi kan bruke solcellene som en del av byggematerialet i hus – og tilpasse dette til norske lys- og klimaforhold.

En av utfordringene blir for eksempel å utvikle en solcelle der is og snø ikke fester seg. Solcellene må også bli robuste, slik at de tåler tøffe vær- og vindforhold – og har lang nok levetid som strømprodusent.

– Men vi skal også utvikle selve materialene, så de blir optimale for lysforholdene vi har i Norge, med lave solhøyder og mye diffust himmellys, utdyper Kolås.

Målet er kort og godt å lage så gode løsninger at det blir naturlig for byggherrer å vurdere denne typen materialer når de prosjekterer et bygg.

Vindusglass og fasader som gir og tar

I dag tilbringer vi 90 prosent av tiden innendørs, hele tre ganger mer enn på 1950-tallet. Samtidig blir det stadig mindre dagslys i bygg som følge av energihensyn og byggetekniske krav. Forskning viser at dagslys er svært viktig for helse, trivsel og biologisk rytme, samt at det fremmer produktivitet og læring. Så kan man greie begge deler? Både skaffe lys- og spare energi?

Termokrome, fotokrome, eller elektrokrome vinduer kan hjelpe til med å styre solinnstrålingen etter behovet vårt for daglys og solvarme.

Og med tanke på å innskrenke energibruken, kan det også være nyttig med materialer som kan ta opp og avgi energi.

Med slike materialer kan man for eksempel stille romtemperaturen på 22 grader – og materialene vil avgi varme hvis temperaturen går under dette – eller ta opp varme hvis temperaturen går over.

– En annen mulighet er elektrokrome belegg, sier forsker Bjørn Petter Jelle.

– Dette er en kontrollerbar teknologi gjennom at man setter på en elektrisk spenning. Som bruker i et bygg kan du da bestemme nivået på solinnstrålingen – i motsetning til adaptive teknologier der dette vil tilpasse seg miljøet og temperaturen.

– For termokrome vinduer skifter fargen etter temperatur, mens fotokrome vinduer skifter farge etter solstrålingsintensitet. Ved adaptive teknologier kan du ikke selv bestemme hvor mye som skal skiftes; det bestemmes av temperatur og sollys.

Jelle forteller at det allerede finnes kommersielle elektrokrome vinduer.

– Disse kalles ofte for smarte vinduer. Andre materialer som benyttes i vindu for å utnytte egenskaper utenom de mer tradisjonelle, er for eksempel aerogel, sier han.

Selvreparerende betong

Årlig går det med mellom 40 og 120 millioner euro til å vedlikeholde bruer, tuneller og bygningsvegger i Europa. Den tidkrevende og kostbare aktiviteten må reduseres, og prosjektet Capdesign vil bidra.

Målet er at betongen skal bli «friskmeldt» gjennom selvreparerende materialer og unngå sprekkdannelse når belastninger setter inn. Små kapsler skal blandes inn i den fuktige betongen før den stivner og forbli i betongen fram til at belastninger truer med sprekker. Da vil kapslene briste og det selvreparerende materiale flyte ut og reparere veggen.

På Sintef jobber forskere med materialet i skallet på kapslene. Skallet må både kunne beskytte det selvreparerende middelet inne i kapslene i lengre tid. Det må kunne gå i stykker ved de riktige betingelsene – enten det er temperatur, pH eller belastning som slag og rystelser, og frigjøre middelet når det oppstår sprekkdannelse.

I tillegg bør kapselskallene heller ikke påvirke smidigheten og de mekaniske egenskapene i den ferske betongen.

 – Vi har utført en rekke belastningstester for å teste både statisk styrke og slagstyrke, forteller Huaitian Bu. – Og vi har nå utviklet en teknologi der vi kan lage hybride nanopartikler som vil forbedre egenskapene til skallet.

I disse dager forberedes en større EU-søknad der perspektivet nettopp er å utvikle betong som har spesielt fokus på energi, lengre levetid og robusthet. Betongen er tenkt i bærende konstruksjoner i ugjestmilde strøk der temperaturene enten er lave eller høye, og det er nanomaterialer som skal sørge for den spesielle kvaliteten.

Når passivhus blir standard i Norge, vil det bli dyrere å bygge bolig – uansett materialvalg. Enkelte tror derfor at det kommer til å bli bygget mange flere privathus i betong om ti år siden betongen har termiske egenskaper som gjør den energieffektiv.

Bakgrunn:

Arbeidet med framtidens byggematerialer skjer i et samarbeid mellom Sintef Materialer og kjemi, Sintef Byggforsk og NTNU, gjennom forskningssenteret Zero Emission Buildings (ZEB). Her deltar også en rekke andre partnere.

Første baby med ny metode

For noen uker siden ble lille Zain Rajani født i Canada. Etter fire års forsøk, var det moren Natasha sine stamceller som utgjorde forskjellen, forteller Time Magazine.

Stamcellene var umodne egg hentet fra eggstokkene til Natasha. De kanadiske legene som utførte den nye prøverørsmetoden, var ute etter de såkalte mitokondriene – cellenes kraftverk – som finnes inni alle celler i kroppen.

Disse små kraftverkene ble sprøytet inn i Natashas modne egg, sammen med én sædcelle fra mannen hennes. Og etter ni måneders venting ble Zain født som verdens første baby med mitokondrier fra mors eggstamceller.

Selv om denne metoden hverken er tillatt i Norge eller USA, føyer den seg inn i en rekke med mer eller mindre eksperimentelle metoder for prøverørsbefruktning hvor mitokondriene er nøkkelen.

Mener gamle egg kan bli unge igjen

Når kvinner blir eldre, blir kvaliteten på eggcellene dårligere, og mange får vanskeligheter med å bli gravide. Mitokondriene, som finnes i tusentall i eggcellene, er ansvarlige for å omdanne næring fra maten vi spiser til energi cellene kan bruke.

En av grunnleggerne av selskapet OvaScience, som har utviklet stamcelle-teknikken, mener at nettopp disse små kraftverkene kan være løsningen for kvinner som har for «slitne» egg til å bli gravide med vanlig prøverørsbefruktning.

– Mitokondrier fra umodne egg revitaliserer egget slik at det får høy kvalitet igjen, sier Jonathan Tilly til Time.

Men en del fertilitetseksperter er skeptiske.

Ritsa Storeng, som er seniorforsker i reproduksjonsmedisin ved Nasjonal kompetansetjeneste for Kvinnehelse, synes det er interessant at Zain ble født ved hjelp av denne teknikken, men er ikke overbevist om at å bruke mitokondrier fra umodne egg er en vidunderkur mot infertilitet.

– Kanskje det hjelper, men det er bare ett barn som er født, sier Storeng.

Dette kjennetegner noe av utfordringen med nye prøverørsteknikker. Det er ofte for få tilfeller til å kunne konkludere om teknikkene er trygge, og historisk sett er kontrollerte kliniske studier en mangelvare. Mange land, inkludert Norge, er derfor varsomme med å godkjenne nye prøverørsmetoder, i tilfelle de kan gi negative konsekvenser for barna.

Tre-persons-babyer bryter med morslinjen

En mer kontroversiell teknikk som involverer mitokondrier, ble nylig tillatt i Storbritannia. De er så langt det eneste landet som har åpnet opp for såkalte tre-persons-babyer.

Merkelappen er riktignok noe misvisende, i og med at den tredje forelderen kun bidrar med 0,001 prosent av arvematerialet – via mitokondriene sine.

Likevel er disse 37 genene i mitokondriene viktige for helsen til barnet. Kvinner som bærer på feil i disse genene, kan få barn med alvorlige sykdommer, som ofte er knyttet til organer som bruker mye energi, som hjerne, hjerte, lever og muskler.

Det er disse kvinnene som nå har fått mulighet til å motta mitokondrie-donasjon fra en tredje person i Storbritannia.

Dette er kontroversielt av flere grunner, blant annet fordi innføring av mitokondrier fra en tredje person bryter med den genetiske slektslinjen. Mitokondriene blir nedarvet fra mor til barn, og siden de har sitt eget DNA, er de ideelle for å lage stamtrær som følger morslinjen tilbake i tid.

Faktisk mener forskere at disse små kraftverkene en gang har vært bakterier, som har blitt innlemmet i cellene vi stammer fra, for over 1,5 milliarder år siden.

Har genmanipulert mitokondrier

En alternativ tankegang er å fjerne de sykdomsfremkallende genene fra eggene til kvinnen. I en ny studie publisert i tidsskriftet Cell, har forskere for første gang klart å klippe bort genfeil i mitokondriene til egg fra mus. Disse genmanipulerte eggene ga friske avkom.

Forfatterne bak studien skriver at denne metoden kan bli et godt alternativ til tre-persons-babyer i fremtiden, fordi man unngår å involvere en tredje person sitt DNA.

Storeng mener derimot at det er lang vei å gå fra et vellykket dyreforsøk til at genmanipulering av mitokondrier funker og er trygt for mennesker.

– Rent teknisk kan det være et alternativ til tre-persons-babyer, men i praksis er det ikke lett, forteller Storeng. Hun presiserer også at man ikke kan vite hvordan det å klippe ut en genfeil fra mitokondriene påvirker de friske genene rundt.

Denne studien føyer seg inn i en betent debatt, hvor mange forskere har tatt til orde for et selvpålagt forbud mot å genmanipulere kjønnsceller og embryoer.

Klinikker i Canada og Dubai

Mens debatten om genmanipulering fortsetter, og verden fortsatt venter på den første tre-persons-babyen, kommer snart en rekke fødsler fra kvinner som har gått gjennom samme stamcelle-prosedyre som Natasha i Canada. Disse kvinnene er ikke bærere av mitokondrie-sykdommer. De er kvinner som har kjempet for å få barn og ikke har lykkes med vanlig prøverørsbefruktning.

Men behandlingen er ikke gratis. Så langt er det kun noen få private klinikker i Canada, England, Tyrkia og Dubai som tilbyr denne behandlingen, som kalles «Augment». Prisen varierer fra klinikk til klinikk, men i Canada koster stamcelle-metoden rundt 25 000 amerikanske dollar i tillegg til de vanlige kostnadene for å gjennomføre prøverørsbefruktning.

Uten kontrollerte studier er det vanskelig å vite om metoden virkelig fungerer, og om den er trygg for barna som blir født. Men uansett om eggene virkelig blir «unge igjen» med denne metoden eller ei, er lille Zain født med mitokondrier fra moren sine stamceller, og flere babyer vil snart følge i hans fotspor.

Dagros blir detaljovervåket

Melkeproduksjonen i Norge endres mot større besetninger og mer bruk av automatiske melkingssystemer. Norge er i dag det landet i Norden der størst andel av gårdene har melkeroboter.

Hver tredje melkeliter går via melkerobot, og forskerne spår at halvparten av norske kuer melkes med robot om fire–fem år.

– En vellykket tilpasning til den nye teknologien er av stor betydning for driftsresultatene, sier professor Olav Reksen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

Dette innebærer også at denne nye teknologien endrer på bondens hverdag, arbeidsmåter og krav til kompetanse. Både teknologien og bonden må tilpasses.

– Andre land ser til Norge når de søker kunnskap om den beste husdyrproduksjonen. Vårt mål er å fortsette å holde oss et hestehode foran, sier Reksen.

Best mulig

Derfor går forskningsmiljøer og næringen nå i gang et nytt prosjekt som skal finne fram til best mulig bruk av automatiske melkingssystemer.

I prosjektet samarbeider forskere fra samfunnsfagene, husdyr- og veterinærvitenskap, matematikk, fysikk og kjemi for å optimalisere produksjon, velferd og helse hos kyr i automatiske melkingssystemer.

– Med økende besetningsstørrelse følger økte kostnader og en forventning om høyere ytelse fra kyrne. I større besetninger kan det fort bli mindre tid til stell av enkeltdyr, sier Reksen.

– Det viser at det er nødvendig å gå mot mer profesjonell besetningsstyring, nye systemer for automatisk overvåking av dyras helse, nye fôringsstrategier og revisjon av egenskaper for avl.

Alt registreres

Forskerne skal samle informasjon om hvordan kua beveger seg, hvor ofte den lar seg melke, hvor mye kraftfôr den spiser i døgnet, hvor mange hvite blodlegemer det er i melka per dag, hvor mye de tygger og raper.

– Her går ingen data til spille, sier Reksen.

I tillegg vil de samle inn data om kuas helse. Det gjør de blant annet ved å måle fettsyresammensetning i melken, som gir indikasjoner på om kua får riktig fôr og om den har god helse. Analysemetoden viser også et mønster for bakterieinfeksjon i jur, slik at de på et tidlig tidspunkt kan se om kua står i fare for å få helseproblemer.

– I Norge har vi en lang tradisjon med å registrere data til avls- og forskningsformål i husdyrkontrollen, sier Reksen.

Informasjonen fra husdyrkontrollen skal kombineres med data fra de automatiske melkingssystemene og fra sensorer.

Enorme mengder data vil bli registrert, og det vil bli utviklet nye matematiske modeller som samler alle data om hver eneste norske ku.

– Datamaterialet vil gjøre Norge i stand til å avle frem dyr med god helse, godt lynne og som produserer melk «i bøtter og spann». Prosjektet skal bidra til at disse dataene kommer bonden og drifta på gården til nytte, sier Reksen.