I disse dager klargjøres en rundt ni meter høy totrinns rakett på Andøya rakettskytefelt. Ni meter høres ikke mye ut, men raketten har et viktig oppdrag foran seg: Den skal 350 kilometer opp, høyt over grensen mot verdensrommet, opp dit hvor himmelen er svart midt på lyse dagen, og jorda er en havblå krumning.

Raketten ICI-4 skal faktisk nesten like høyt opp som den internasjonale romstasjonen. Der oppe skal den stikke nåler inn i en sky av elektroner, for å måle de elektriske strømmene inne i skyen. Så faller den tilbake til jorden i en bue.

– Raketten er forsinket på grunn av problemer med en ny brasiliansk rakettmotor, forteller Jøran Moen. ­

– Denne rakettypen hadde et havari med en australsk nyttelast i 2013. En produksjonssvakhet ble avdekket.. Den måtte derfor godkjennes på nytt, fortsetter han.

Elektriske stormvinder

Jøran Moen leder Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo, og står også i spissen for nålemålingene av elektronskyene. Hvorfor er han så interessert i dem?

Å finne ut hvordan elektriske stormvinder fra sola flerrer opp jordas magnetfelt og får nordlyset til å bølge som kosmisk morild over arktisk himmel, er spennende i seg selv.  

Like spennende er det å forstå hvordan ionosfæren bølger fram og tilbake, mer enn 90 kilometer over bakken. På dagsiden av jordkloden blir tynne flor av oksygenatomer elektrisk ladet av sinte stråler fra sola: Røntgenstråler og ultrafiolette stråler.

Solvinden blåser magnetfeltet til jorda over mot nattsida. Ionosfæren følger med: Elektriske skyer i svære strømvirvler over polkalotten. Animasjonen øverst forklarer mer om skyene.

Fra velsignelse til forbannelse

I radioens barndom var disse skyene til stor hjelp. Stemmer og musikk fra fjerne radiostasjoner ble speilet tilbake fra ionosfæren, slik at nordmenn i hus og hytte kunne lytte til fjerne verdensdeler.

Men internett har tatt over for kortbølgelytting, og i dag er ikke ionosfæren noen velsignelse for radiobølgene lenger. Snarere tvert imot.

Høyt oppe over hodene våre sirkler nemlig GPS-satellittene. De sender ut radiosignaler som lar oss navigere med mobilen.

Men noen ganger glir elektronskyene foran satellittene. De sprer GPS-signalene. Dermed tar signalene omveier ned til mottakerne. Omveiene gir ørsmå forsinkelser. I GPS betyr tida alt. Hvis tida på signalene er feil, blir posisjonen på mobilen også feil.

GPS blir livsviktig i nord

Det betyr kanskje ikke så mye når du er på en fjelltur at den røde prikken på kartet viser noen hundre meter feil. Men hvis du er skipper på en tankbåt nær en boreplattform, eller en pilot under innflygning, kan feilen bli kritisk.

­­– Vi blir mer og mer avhengig av nøyaktig satellittnavigasjon, påpeker Moen. – Nye innflygningssystemer tar i bruk satellittnavigasjon.

– Tankbåter som legger til ved oljeplattformer, bruker GPS til å manøvrere med en nøyaktighet ned til en meter. Hvis de mister sikker posisjonsbestemmelse, sier sikkerhetsforskriftene at de må avbryte dokkingen i løpet av ti sekunder.

– Veivesenet bruker også GPS i tett snødrev, når brøytebilene ikke kan se veien, sier Moen.

Her forklares hvordan elektronskyene oppstår og kartlegges. Instrumentene i CubeStar-satellitten som beskrives, er av samme type som i ICI-4-raketten som nå skal opp fra Andøya.

Romværvarsel

Hvordan skal brukere med så strenge krav kunne vite at GPS-signalene er riktige? I dag får de opplysninger om dette fra Statens kartverk.

Kartverket har nemlig GPS-mottakere plassert rundt i Norge, på kjente steder. Hvis avlesningene fra dem ikke stemmer med den kjente posisjonen, går et nøyaktighetsvarsel.

Men dette varselet er et nåtidsvarsel for fastlands-Norge. Det finnes ikke noe tilsvarende for Svalbard og de norske havområdene.

Det Jøran Moen og kollegene hans ønsker å lage, er et framtidsvarsel. Han ønsker å gjøre det samme for elektronskyene og romværet som meteorologene gjør for været nede i lufthavet.

Trenger nøyaktige målinger

Da må forskerne vite hva som skjer der oppe hvor elektronskyene dannes. Det er flere måter å finne ut det på.

Én måte er å rette kameraer mot nattehimmelen. Elektronskyene lyser nemlig. Kameraene dekker himmelen fra horisont til horisont. Slike kameraer står blant annet på Kjell Henriksen Observatoriet på Svalbard, og i Skibotn i Troms.

– Men elektronskyene lyser veldig svakt, som regel svakere enn hva øyet kan se. Dessuten blir det ofte overstrålt av det mye kraftigere nordlyset, forteller Moen.

En annen måte er å skyte radarsignaler opp mot elektronskyene. Slike EISCAT-radarer finnes blant annet øst for Tromsø, i Kiruna og i Longyearbyen.

– Både kamerabildene og radarbildene gir et grovt bilde av elektronskyene. Hvis vi skal klare å varsle dem på forhånd, trenger vi å studere dem i detalj. Det kan vi bare få til ved å sende måleinstrumenter inn i elektronskyene, sier Moen.

Måler med nåler

Nålene som skal stikkes inn i skyene, er egentlig en slags strømmålere. De måler ørsmå spenningsforskjeller mellom nåla og de elektriske skyene.

Målingene gjøres ved at den elektriske spenningen i nåla sveiper fra null til maks mange ganger i sekundet.

For hvert sveip vil strømmen gjennom nåla fortelle om hvor sterk elektrisk ladning skyen har. Den vil også fortelle om tettheten til ladningene.

­– Siden nålene gjør målinger mange ganger i sekundet, får vi svært detaljerte opplysninger om hvordan elektronskyene er bygget opp, meter for meter, sier Moen.

Slike nærbilder av elektronskyenes indre kan så kombineres med oversiktsbilder fra EISCAT-radarene og andre kilder.

– Når vi forstår koblingene mellom storskala og småskala i skyene, kan vi lage mer pålitelige modeller. Disse kan brukes til å forutsi bevegelsene til elektronskyene, og lage bedre romværvarsler, sier Moen.

FÃ¥ minutters varsel

I forkant av oppskytningsvinduet de neste to ukene er Moen like spent på det vanlige værvarselet. Vinden må løye for at raketten skal komme seg trygt opp. Men det er mer som må klaffe.

–Vi må treffe en elektronsky presis, idet den glir inn mot Andøya. Det er ikke lett. Vi har kanskje bare ti minutter på oss til å få raketten opp, sier Moen.

For å finne det beste tidspunktet, bruker forskerne forskjellige instrumenter, både kameraer som dekker hele himmelen og EISCAT-radarene. Men noen ganger kan instrumentene få hjelp av god gammeldags intuisjon og flaks.

Som da forrige oppskytning mot elektronskyene gikk opp fra Ny-Ålesund på Svalbard 3. desember 2011.

–Vi skjøt på magefølelse, og traff akkurat, forteller Moen. –Det var fantastisk spennende. Aldri har champagne smakt så bra.

Lenker:

Facebookside for ICI-4

Andøya rakettskytefelt (engelskspråklige sider)

Informasjon fra Fysisk institutt, Universitetet i Oslo

Informasjon fra Norsk romsenter

– Utslagene av klimaendringer inntrer tidligst, sterkest og raskest i Arktis og Antarktis, sier direktør Jan-Gunnar Winther i Norsk Polarinstitutt til NTB.

På Antarktishalvøya har lufttemperaturene økt med 2,5 grader de siste 50 årene. Det er fem ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Samtidig fører høyere havtemperatur til at ismassene som omgir kontinentet, smelter.

– FNs klimapanel har anslått at havnivået vil stige med mellom 0,5 og 1 meter i løpet av århundret. At ismasser smelter på Grønland og Antarktis, er hovedårsaken, sier Winther.

Skogbrenning

Når kongen denne uken setter sine føtter på Antarktis’ grunn, er han på det kaldeste, tørreste og mest forblåste kontinentet i verden. Kanskje varmer det at det enorme kakestykket som Norge annekterte i 1939, bærer hans farmors navn.

Det er nemlig forskningsstasjonen Troll i Dronning Maud Land som er målet for kongens besøk. Anledningen er Trolls første ti år som helårs forskningsstasjon.

Om kongen ikke har besøkt denne delen av sitt rike før, så er han ikke ukjent med eksotiske reisemål. Da han besøkte indianere i Amazonas, var hogst av regnskog et tema. Nå vil han bli fortalt at skogbrenning i Amazonas kan spores direkte til innlandsplatået i Antarktis.

Norsk institutt for luftforskning har nemlig en målestasjon i området som har registrert luftforurensning fra avskoging.

– Det er et talende eksempel på at det ikke finnes ett eneste sted som er frakoblet det som skjer andre steder på kloden, sier Winther.

Krill

Ved siden av geopolitiske hensyn var det først og fremst vilkårene for hvalfangstnæringen Norge ville sikre gjennom annekteringen av Dronning Maud Land i 1939. Den direkte foranledningen var rykter om tysk interesse for samme område.

De to andre norske bilandene i Sørishavet, Bouvetøya og Peter I Øy, ble annektert i henholdsvis 1927 og 1929.

For tiden er det ingen land som driver kommersiell hvalfangst i Antarktis. I stedet har cruiseturisme tatt over som største næring. Men krillfiske er i sterk vekst, og norske bedrifter har investert store summer i utviklingen av denne industrien.

Fisket etter krill, som blant annet brukes som kosttilskudd og innen medisin, begrenses av verneområdene for sel og pingviner, samt Antarktistraktaten, som ikke tillater næringsvirksomhet sør for 60 grader.

Fleipet

Det juridiske suverenitetsgrunnlaget for de norske bilandene i Antarktis er omstridt. Hele området er demilitarisert, og forskning og vitenskap står i sentrum.

Da Troll-stasjonen ble helårsstasjon for ti år siden, foresto dronning Sonja den offisielle åpningen. Det minnet hun om under fjorårets juleintervju med NRK:

– Ja, er ikke den stasjonen oppkalt etter deg? uttalte kong Harald muntert, og fikk kjapt svar tilbake:

– Nei, det er den ikke. Den heter «Troll».

– Ja, nettopp, bemerket kongen.

Laboratoriemus som fikk stimulert et bestemt område i hjernen, ble spesielt sultne på sukker. De var villige til å gå over en plattform med strømstøt for å få den søte belønningen.

Hvis de samme nervecellene ble dempet, ble søtsuget borte, uten at musene spiste mindre av annen mat, viser et forsøk som er publisert i det anerkjente tidsskriftet Cell.

Forsøket viser at det er mulig å påvirke søtsuget spesielt, uten å ødelegge appetitten ellers. Det  kan bane veien for nye behandlinger som er spesielt rettet mot usunt inntak av sukker, uten at lysten på sunn mat blir mindre, ifølge en nyhetsmelding fra tidsskriftet.

Lyste på hjerneceller

Forskerne gjorde genetiske endringer i hypothalamus, en del av hjernen som blant annet styrer stoffskiftet. Endringene gjorde nervecellene følsomme for lys, slik at de kunne påvirkes med lys gjennom tynne fibre. Dette kalles optogenetikk.

Blått lys stimulerte cellene, slik at musene ble mer sultne på sukker. Gult lys virket motsatt, men tok altså ikke bort matlysten ellers.

En annen studie, publisert av samme utgave av Cell, brukte optogenetikk til å studere nerveceller i hypothalamus mens mus gikk fritt omkring i et område med mat. Slik fant forskerne nervecellene som styrer både spising og belønningssøkende framferd.

Kan være styrt av årstidene

En av forskerne bak denne studien mener at de sukkerstyrende hjernecellene kan ha en funksjon ut fra årstidene. Om sommeren og høsten er det rikere tilgang på søt mat i naturen, og da gjelder det å spise seg opp på dette.

Om vinteren er derimot matfatet slunkent for musene. Da kan det være nyttig å spise litt av alt som er, uansett om det er søtt eller ikke.

Referanser:

Joshua H. Jennings mfl: Dynamics for Appetitive and Consummatory Behaviors, Cell (2015), doi: 10.1016/j.cell.2014.12.026

Sammendrag

Edward H. Nieh mfl: Decoding Neural Circuits that Control Compulsive Sucrose Seeking, Cell (2015), doi: 10.1016/j.cell.2015.01.003

Sammendrag

Påskeøya, Rapa Nui, en bitteliten øy i Stillehavet. Øya med de enorme statuene skjuler mange mysterier om folket som bodde der. Det fascinerte blant andre den norske oppdageren Thor Heyerdahl, som hadde sine teorier om hvor folket kom fra.

Europeere eller økologi?

Det er fortsatt mye vi ikke vet om livet på øya før europeerne kom i 1722. Da hadde det allerede bodd folk der i om lag 500 år.

Den tidlige befolkningen døde nesten ut like etter, men skyldtes det forhold før eller etter at europeerne kom? Mange ulike teorier har blitt framsatt.

Noen forskere mener det var europeernes skyld: de brakte med seg sykdommer som kopper og syfilis.

Andre tror folket ødela seg selv, gjennom krig, politiske konflikter, eller for intensiv bruk av de begrensede naturressursene. Det har blitt hevdet at de hogget ned alle trærne, at jorda ble ødelagt og at de sultet i hjel.

Flyttet til fruktbar jord

Men nye funn tyder på at det var mat å finne noen steder på øya.

Menneskene på Påskeøya dyrket jorda, og levde av blant annet søtpoteter, knollen yam, og taro, en tropisk urt som spises som potet. De var med andre ord avhengige av fruktbar jord og passe mengder nedbør.

Været er en sannsynlig årsak til endringer i befolkningen før europeerne kom, tror en internasjonal gruppe forskere. For til tross for størrelsen på øya, er det store værvariasjoner der.

– Ikke kollaps

Tørke og regn gjorde at de måtte flytte fra noen områder. I andre områder på øya var forholdene derimot gode for jordbruk.

Den totale matproduksjonen på øya gikk kanskje ned som følge av flyttingen. Men det var neppe en katastrofe for samfunnet. Det blir feil å si at samfunnet kollapset før europeerne kom, mener forskerne. For mens noen områder ble forlatt, tyder funnene på at kulturen blomstret i andre områder.

Menneskene tilpasset seg rett og slett variasjonene i været.

Spydspisser gir hint

For å komme fram til denne konklusjonen, har forskerne analysert spydspisser laget av obsidian, vulkansk glass, fra særlig tre bosettinger. Analysene avslørte når redskapene var i bruk.

De har satt redskapene i sammenheng med værforholdene på den vesle øya i Stillehavet.

Ett av stedene var tørt, et annet regntungt og ufruktbart. Mens det tredje stedet hadde fruktbar jord og passe mengder nedbør.

Forekomsten av spydspisser fra ulike perioder faller sammen med de forskjellige værforholdene.

Det tørreste og det fuktigste stedet var halvparten så mye brukt da europeerne kom i 1722, som 100 år tidligere. Men det gunstige området nord på øya var fortsatt ganske mye brukt på 1800-tallet.

Mulig kamp om maten

Forskerne gir ingen klare svar på hvorfor urbefolkningen på Påskeøya nesten døde ut.

Dersom befolkningen måtte gi opp å dyrke jorda i noen områder, og ikke klarte å øke matproduksjonen tilsvarende i andre områder, kan det ha blitt kamp om maten. Det kan igjen ha ført til konflikter og krig. Men det sørget altså ikke for at befolkningen på øya ble utryddet før europeerne kom.

Om dette betyr at det var europeerne som nesten tok knekken på folket, tar ikke forskerne stilling til. Men de peker på at sivilisasjonen var høyst levende på noen områder av øya selv lenge etter at europeerne kom.

Uansett tyder funnene på at historien er langt mer kompleks enn man har trodd.

Referanse:

Christopher M. Stevenson, m.fl.: Variation in Rapa Nui (Easter Island) land use indicates production and population peaks prior to European contact. Proceedings of the National Academy of Sciences, 27. januar 2015. Sammendrag.

Det er absolutt ikke alltid like morsomt å være isbjørn. De er truet av klimaendringer, og i flere tiår har kjemikalier forgiftet miljøet og maten.

Nå viser ny forskning at noen av disse kjemikaliene kan påvirke isbjørnenes sexliv.

Forskere fra Aarhus Universitet, Hvidovre Hospital og Naturhistorisk Museum i København har funnet en sammenheng mellom PCB (se faktaboks) og tettheten i penisbeinet.

– Hvis penis blir for skjev, kan det bli umulig å gjennomføre en vanlig paring, forteller hovedforfatter Christian Sonne fra Institut for Bioscience ved Aarhus Universitet. – Isbjørnene på Øst-Grønland er spesielt hardt rammet, sier Sonne.

Den nye studien er offentliggjort i Environmental research.

Også et problem for mennesker

I Arktis er konsentrasjonen av kjemikalier høyere enn mange andre steder.

– Nordpolen er et av de mest forurensede stedene på kloden, til tross for at det er langt til nærmeste industristed, forklarer Sonne.

Kjemikaliene blir fraktet med vind og havstrømmer, og tatt opp i næringskjeden.

– På Grønland spiser man blant annet sel, hval og isbjørn, som inneholder store mengder av kjemikaliene i havet. Dette kan være en av årsakene til at inuittene rammes av stadig mer diabetes og kreft, sier Sonne.

Mennesker har imidlertid ikke noe penisbein.

Forskerne vet faktisk ikke hvorfor noen pattedyr har denne ekstraknokkelen. Noen mener den hjelper til med å sikre ereksjon og å stimulere hunnen under paring.

Mindre testikler

Christian Sonne og kollegene hans oppdaget allerede for ti år siden at kranier og penisbein hos isbjørn påvirkes av forurensning. I 2006 viste forskergruppen også at isbjørnenes testikler blir mindre på grunn av PCB.

Mads Forst Bertelsen, som er professor ved Københavns Universitet, mener den nye studien er spennende.

– Igjen ser vi at isbjørnene er svært utsatt for skadelige kjemikalier, sier Bertelsen. – Jeg vet ikke om brukne peniser er et problem i dag, men dette er et symbol på den forurensningen isbjørnene er utsatt for.

Et jakttrofé

Christian Sonne samlet inn penisbein fra 279 isbjørner fra Nordøst-Grønland eller Canada mellom 1990 og 2000. De stammer fra åtte forskjellige grupper av isbjørner, noe som gjør studien unik.

Det var nokså enkelt å samle inn penisbeina, ettersom jegere beholder dem som en slags jakttrofé.

– Det hadde vært umulig å samle inn så store mengder data fra bestandene ute på isen, sier Sonne.

Undersøkt med røntgen

Forskerne skannet penisbeina med røntgen for å finne beintettheten. Den ble sammenlignet med mengden PCB i miljøet.

– Isbjørner fra Øst-Grønland levde med den høyeste PCB-belastningen og hadde penisbeina med den laveste tettheten. Isbjørner fra West Hudson Bay hadde den minste PCB-belastningen og den høyeste tettheten, forteller Sonne.

Han forklarer dessuten at materialet antagelig representerer sunne og friske isbjørner: – Isbjørner med veldig skrøpelige penisbein lider sikkert også av andre sykdommer. De dør ute på isen og blir ikke en del av materialet.

Sult gjør kjemikalier farligere

Det er trolig omkring 25 000 isbjørner i verden. Kjemikalier og klimaendringer kan komme til å redusere bestanden dramatisk.

– Kombinasjonen av kjemikalier og klimaendringer er dødelig. Klimaendringene gjør det vanskeligere å finne mat, og når isbjørnene begynner å tære på fettvevet, blir kjemikaliene skilt ut i blodet. Det er et veldig alvorlig problem, forklarer Sonne.

Referanse:

Christian Sonne mfl: Penile density and globally used chemicals in Canadian and Greenland polar bears, Environmental Research, doi:10.1016/j.envres.2014.12.026 Sammendrag

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

I boken Barnehagepedagogikk tar førsteamanuensis Øystein Brekke for seg barnehagenes forhold til religion og tro. 

Han jobber til daglig ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Gjennom veiledning av studenter og praksisbesøk i barnehagen har han opplevd at barnehagelærerstudentene mangler grunnleggende kunnskaper om religion og livssyn.

– Erfaringsgrunnlaget til studentene har endret seg, sier Brekke. – Norge er blitt mer sekulært ,og religion er ganske fjernt for en del. Samtidig har vi fått et nytt religiøst mangfold de siste årene.

Han mener at religion og tro ikke bare kan sees på som påstander, men også en eksistensiell orientering. I dagliglivet ter dette seg på ulike måter. Foreldre i barnehagen kan ha ulike måter å nærme seg religionen sin på.

– Som pedagoger i barnehagen må vi forsøke å lytte til andre menneskers erfaringer, sier han.

Studentenes berøringsangst

Brekke mener studentene ofte nærmer seg religion og livssyn med pedagogisk overforenkling.

– Dette kan være en nyttig inngang, men religion og livssyn er et mangfoldig felt som ter seg ulikt for ulike personer. Det er viktig at studentene lærer seg å se at det finnes ulike perspektiver, sier han.

– Det krever at vi har kunnskaper om hverandre. Målet med undervisningen er ikke å ta til seg et nytt livssyn, men å få et mer reflektert forhold til eget utgangspunkt og samtidig få en forståelse at det fins andre perspektiver på virkeligheten.

I kapittelet Danning i eigne og andres rom ønsker Brekke å utfordre det han kaller en berøringsangst.

– Studentene opplever at de ikke er trygge nok på feltet. De savner kompetanse og konkretisering av hvordan de kan jobbe med religion og livssyn, sier han

– Religion ikke bare privat

Å besøke religiøse rom sammen med barna kan aktualisere flere dimensjoner ved religionen. Her møter barna kunst, musikk, arkitektur og grunnleggende fortellinger.

– Gjennom dette kan vi komme på sporet av hva religionen er, ikke bare tankemessig, men også hvordan den praktiseres, sier Brekke.

Han mener religion og livssyn er en del av den store samtalen i samfunnet.

– Ved å snakke sammen i det flerkulturelle Norge, kan vi motvirke tendens til lukkede rom, sier Brekke. – Religionen er ofte sett på som familiens område og foreldre er best til å formidle dette. Men barnehagen som samfunnsinstitusjon må ha gode kunnskaper og møte barna og foreldrene med et godt pedagogisk inngrep om religion og livssyn. Verdier som toleranse og respekt må realiseres i det daglige, så det ikke bare blir slagord, sier Brekke.

Referanse:

Øystein Brekke: Danning i eigne og andres rom i Stig Brostrøm, m.fl. Barnehagedidaktikk – en dynamisk og flerfaglig tilnærming, Fagbokforlaget, 2014.

Dette er ett av hovedfunnene fra prosjektet Yrkesretting og relevans i fellesfagene, som forskere fra Trøndelag Forskning og Utvikling nylig la frem. 

Forskningen vår antyder at det viktigste er å sørge for at undervisningen oppleves viktig, nyttig og relevant for eleven, ikke at den nødvendigvis er yrkesrettet. Dessuten finner vi at yrkesretting virker best for de fagene som har klare og tydelige yrker som siktemål. 

Til syvende og sist virker dette inn på frafallet. Relevant undervisning fører til mestring og dermed økt sannsynlighet for å fullføre skoleløpet. 

Både gjennomgang av tidligere forskning, spørreundersøkelser til rektorer, fellesfaglærere og elever og klasseromobservasjon ligger til grunn for våre funn. 

Vanligst med eksempler fra yrket

Yrkesretting kan bety flere ting.

Den vanligste varianten er at fellesfaglæreren bruker eksempler og oppgaver fra elevenes planlagte yrke, og at læreren viser elevene hvordan det de lærer i engelsk vil gjøre dem til bedre fagarbeidere.

Fellesprosjekter der læreren integrerer fellesfag og yrkesfag, praktiseres også, men er sjeldnere.

Tidligere forskning på yrkesretting legger stor vekt på tilrettelegging fra skoleledelsen og at yrkesretting kan organiseres i hjel. Men det er ikke først og fremst dårlig tilrettelegging fra ledelsen som hindrer lærerne i å yrkesrette, selv om det er stor variasjon mellom skolene.

Føler seg forpliktet av læreplaner

Snarere peker omtrent dobbelt så mange lærere på læreplaner og eksamensordninger som de største hindrene for yrkesrettingen.

De føler at læreplanene gir føringer som gjør det vanskelig å yrkesrette, siden elever på yrkesfag i prinsippet også skal kunne skaffe seg studiekompetanse og begynne på universitetet.

Klasseromsobservasjonen, som NTNU samfunnsforskning gjennomførte, viser også at måten elevene oppfatter yrkesrettingen på avhenger av mer grunnleggende egenskaper hos læreren.

Gode, faglig trygge klasseledere med god kontakt med elevene sine gjør undervisningen bedre ved å knytte den til yrket. Sliter læreren med å nå fram til elevene sine i utgangspunktet, kan yrkesrettingen gjøre vondt verre fordi elevene oppfatter den som rar og kunstig.

Virker best i tradisjonelle yrkesfag

Yrkesretting synes å ha størst effekt på elever i mer tradisjonelle yrkesfagprogrammer, som elektrofag, teknikk og industriell produksjon og bygg og anlegg. Bygg- og anleggselevene var også de som opplevde mest yrkesrettet matematikk og mest sammenheng mellom fellesfagene og programfagene.

Yrkesretting er en måte å vekke elevens interesse for faget på, slik at det oppleves relevant. Men da må undervisningen knyttes til noe som er viktig for eleven, og det er stor forskjell på yrkesfagelevenes faktiske yrkesplaner. 60 prosent av bygg- og anleggselevene ønsker å ta fagbrev, og dermed gir god yrkesretting relevans.

Yrket gir ikke alltid relevans

Yrkesretting i utdanninger der fagarbeideryrkene har en uklar status og flertallet planlegger å studere videre, gir ikke den sammen opplevelsen av relevans for elevene.

Derfor er det viktig å huske at det som gir mestring og motivasjon oppleves som relevant, ikke om det nødvendigvis er yrkesrettet. Kommentarene i spørreundersøkelsen viser at kloke fellesfaglærere vet dette.

Referanser:

Jon Marius V. Iversen, m.fl. Yrkesretting og relevans i fellesfagene. Hovedrapport med sammenstilling og analyser. Rapport 2014:16. Steinkjer: Trøndelag Forskning og Utvikling AS.

Christian Wendelborg, m.fl. Yrkesretting og relevans i praksis. En kvalitativ studie om tilpasning av fellesfag til yrkesfaglige studieprogram. Rapport 2014. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning.

Anne Sigrid Haugset, m.fl. Skoleledelsens tilrettelegging for yrkesretting og relevans i fellesfagene. Arbeidsnotat 2014:16. Steinkjer: Trøndelag Forskning og Utvikling AS.

Anne Sigrid Haugset, m.fl. Fellesfaglærere og vg1-elevers opplevelse av yrkesretting og relevans i fellesfagene. Arbeidsnotat 2014:17. Steinkjer: Trøndelag Forskning og utvikling AS.

Dei seinaste åra har det vore ein enorm vekst i kvinnelege utvandrarar frå land som Filippinane, Russland og Ukraina, som dreg til Vest-Europa for å jobbe som hushjelper, pleiarar og barnepassarar. Kvinnene dreg ofte på grunn av økonomisk naud og arbeidsløyse, men ikkje alltid.

Moglegheita for å skaffe seg eit betre liv kan vere ein vel så viktig årsak, men dét er det ikkje stovereint å snakke om.

– Det er eit sterkt stigma knytt til kvinner som arbeider utanlands, eit stigma som mannlege arbeidsmigrantar ikkje møter, seier Fafo-forskar Guri Tyldum.

Ho har forska på korleis folk snakkar om utvandring i Ukraina. Herifrå reiser mange kvinner til Italia for å pleie eldre i private hushald.

NÃ¥r bestemor dreg

I ukrainske aviser har det vore mange sensasjonsoppslag om at samfunnet går opp i liminga på grunn av fråverande mødrer: Barna går i hundane, ingen tek vare på dei eldre, ekteskap ryk og mennene som blir att, tyr til flaska.

– At kvinner som dreg til utlandet, ofrar barna sine, er gjennomgåande i forståinga av kvinnelege utvandrarar. Ein snakkar som om dette som det er småbarnsmødrer som reiser, men snittalderen på desse kvinnene er over 40 år. Ein god del av dei er faktisk bestemødrer, seier Tyldum.

• Les ogsÃ¥: Drar for barnas skyld

Fordi kvinner jamt over får barn tidleg i Ukraina, er barna meir eller mindre vaksne når kvinnene dreg til Italia. Dei er ofte borte i fleire år av gangen og sendar pengar heim.

– Betyr det at ein påfører desse kvinnene ei skam det i praksis ikkje er grunnlag for?

– Ja, og forskinga gjer akkurat det same. Nesten all forsking på kvinnelege migrantar til Italia har eit eksplisitt fokus på desse kvinnene som mødrer.

Det finst småbarnsmødrer som dreg frå barna sine, men det er ikkje dei som utgjer den store straumen av ukrainske utvandrarar, ifølgje Tyldum. Dessutan er det tradisjon for å overlate barneomsorga til besteforeldra i Ukraina.

– Migrasjonsforskinga heng rett og slett etter i synet på kvinnelege migrantar, seier Tyldum.

Faren viktigare enn mora

Ifølgje forskaren er morsrolla mindre viktig for å forstå den kvinnelege migrasjonsstraumen til Italia, nettopp på grunn av at så mange av kvinnene som dreg ofte har vaksne barn.

– Farsrolla er derimot svært sentral for å forstå kvifor ukrainske menn dreg utanlands for å jobbe, hevdar Tyldum.

Ho peikar på at dei mannlege ukrainske utvandrarane snakkar mykje om sitt ansvar som fedrar, og det å forsøke å vere til stades som ektemann mellom arbeidsoppdraga.

– Desse mennene har ein tydeleg forsørgjar- og familieidentitet. Likevel er forskinga sjeldan opptatt av mannlege migrantar som fedrar.

Dei ukrainske mennene dreg som regel til Russland og Polen for å jobbe i byggebransjen. Dei er i større grad ute på korttidsoppdrag og pendlar mellom jobben i utlandet og heimen.

Kvinner blir alltid forstått som mødrer

– Når det er snakk om kvinnelege migrantar, derimot, ser vi dei i lys av morsidentiteten, uansett om det er relevant eller ikkje, seier Tyldum.

– Kvifor er det slik, trur du?

– Det reflekterer kanskje den moralske panikken som rår i land med mykje kvinneleg migrasjon. Samstundes er det litt rart, i og med at mange kvinnelege forskarar kjempar akkurat den same kampen sjølv, for fridommen til å bli definert som noko anna enn mødrer, seier Tyldum.

I studiar av mannlege arbeidsmigrantar er forskarane meir opptatt av moglegheiter og tilgang til arbeidsmarknaden enn av konsekvensane for familien som blir att.

Ei historie om å ofra seg for familien

På den eine sida blir kvinneleg migrasjon til Italia forstått som ein offerhandling. I dette perspektivet ofrar kvinnene seg sjølve for at resten av familien skal få eit betre liv.

Tanya, ei 53 år gamal dame som no har vendt tilbake til Ukraina frå Italia, fortel:

 «Han [ektemannen] hadde ikkje jobba på 14 år. Kvifor drog eg til Italia? Fordi omstenda tvang meg. Det fanst ikkje pengar. Eg var redd… usikker på framtida. Det er grunnen til at eg drog dit».

Ofte snakkar kvinnene om sorga ved å vere vekke frå familien i fleire år. Dessutan blir jobbane i seg sjølv oppfatta som degraderande og arbeidsforholda som dårlege.

– I offerforteljinga er morsrolla sentral. Det er morsrolla som tvingar dei til å forlate Ukraina. Det er ei mors plikt å setje eigne behov til side og sikre framtida til barna sine, sjølv om dette inneber audmjuking og dårlege arbeidsforhold i eit framand land, seier Tyldum.

Også ei historie om fridom

På den andre sida fortel nokre av kvinnene også ei historie om frigjering. Dei dreg fordi Italia kan tilby eit betre liv enn det dei hadde i Ukraina.

• Les ogsÃ¥: Ã… flytte ga frihet

Ifølge Natalie, ei 55 år gammal kvinne, dreg unge kvinner til Italia for å finne seg ein ektemann, medan dei eldre kvinnene dreg for å kome vekk frå ein:

 «Unge kvinner dreg fordi det er interessant for dei. Nokre eldre kvinner dreg fordi dei ikkje har ein ektemann her, eller at han [ektemannen] drikk. Det er grunnen til at dei blir der. Ein mann der vil ikkje skade kona si. Ei kvinne har meir rettar enn ein mann der».

Betre i Italia enn i Ukraina?

Tyldum peikar på at det er viktig å forstå kva desse kvinnene reiser frå.

– For mange av kvinnene er arbeidssituasjonen trass alt betre i Italia enn i Ukraina, forklarer ho.

– I Ukraina har dei typisk ein mann som ikkje gjer noko anna enn å dra beina etter seg, dei har eit gardsbruk å drive, og i tillegg til sin eigen familie har dei ofte ansvar for svigerforeldra også. På toppen av dette har dei ofte ein eller to jobbar utanfor huset.

Som ein av informantane til Tyldum seier: «I Ukraina er du heldig dersom du har to timar fri på ein søndag.»

I Italia har dei derimot heile søndagen, og torsdag ettermiddag fri. Sjølv om dei resten av veka alltid må vere tilgjengelege for den gamle dei passar på, er det trass alt snakk om ein person, ikkje ein heil storfamilie.

Fridom og fordømming

Ei av kvinnene Tyldum intervjua, hadde budd og jobba i Italia i seks år, hos ei kvinne ho også vart god venninne med. Ho budde i eit fint hus ved havet, ho fekk styre den gamle sin økonomi, og fekk ha barna og barnebarna sine på besøk. Ho fortalde om kjensla av å meistre livet sitt, og ho fekk spart opp masse pengar.

Samstundes veksla ho mellom denne frigjeringsforteljinga og ei offerforteljing, om korleis ho ofra seg for familien og korleis ho vart møtt med fordømming og mangel på aksept da ho kom heim til Ukraina.

Sjølv om kvinnene kan trekke på frigjeringsforteljinga for å beskrive liva sine i Italia, er det likevel ikkje ei legitim grunngiving for at dei drog i utgangspunktet, ifølgje Tyldum.

– Så lenge premissen om at kvinner som reiser ut, ofrar barna sine er der, er det ikkje legitimt å seie at «eg gjorde det for min eigen del».

Manglar gode grunnar til å bli

Tyldum peikar på at frigjeringsforteljinga likevel ikkje er meir sann enn offerforteljinga.

– Det er ei fallgruve å tru at fordi dei ukrainske kvinnene har det hardt der dei kjem frå, er dei berre lykkelege for sjansen til å jobbe i den svarte arbeidsmarknaden i EU.

– Kvinnene reiser til ein svart arbeidsmarknad kor faren for å bli utnytta er stor. Arbeidsgivar kan ta kampen for å få legalisert arbeidet deira, men arbeidsgivar har ofte ingen interesse av det, fordi prisen på omsorgstenestene da går opp, seier Tyldum.

Ei god forståing av den kvinnelege utvandringa frå Ukraina krev at ein har minst to tankar i hovudet samtidig.

– Forteljinga om migrasjon som frigjering illustrerer at, trass i den økonomiske gevinsten, kan det vere at nokre av kvinnene ikkje ville dratt til Italia dersom dei hadde hatt betre grunner til å bli hos familien i Ukraina.

Referanse:

Tyldym: Motherhood, Agency and Sacrifice in Narrative on Female Migration for Care Work, Sociology, februar 2015, doi: 10.1177/0038038514555427.

Sammendrag

Artikkelen er ein del av doktorgraden hennar om arbeidsmigrasjon frå Ukraina.

Han er havfisketurist. Betaler dyrt for lange og kalde timer ute p̴ fjorden. St̴r sliten og stolt ved siden av en enorm kveite, torsk eller steinbit Рet Norgesvennlig bilde som f̴r nye turister til ̴ komme. Hva skjer etterp̴, hvor blir fisken av? Visste du at fisketuristene kan ta opp like mye som 350 sjarker? Visste du at kanskje to millioner fiskem̴ltid g̴r til spille uten ̴ bli spist?

 

Jeg kan enda se for meg min bestefar i støa på Karlsøya. Han har vært på havet, sløyer torsk i fjæra med en rullings limt fast i munnviken. Henger noe som boknafisk på naustveggen, salter kanskje litt og bærer resten opp til bestemor på kjøkkenet. Det var matauk. Ikke særlig romantisk eller noe han skrøt av, men en nødvendighet. Proteiner, fett, D-vitaminer. Det er lenge siden, men ikke så lenge siden. Avstanden til dagens turisme på havet synes likevel lang. Hvordan kan vi forstå fenomenet fisketurisme? Hvor stort, viktig eller bærekraftig er det egentlig?

Ondt ofte lider den Fiskermand

Maria-Victoria Solstrand har akkurat avsluttet en doktorgrad om fisketurisme ved Norges fiskerihøgskole i Tromsø. Hun forklarer at vi i Norge ikke har noen samlet oversikt over antallet fiskecamper, båter eller turister. Vi skiller mellom fritidsfiske og turistfiske, som i praksis er utenlandske gjester. Undersøkelsene hennes viser at det er opp mot fire personer per båt, og de fleste er her en uke om gangen. Flertallet er dedikerte fiskere – de kommer hit for å få fangst, ikke først og fremst for midnattsol eller vakker utsikt. Solstrand mener de fleste turistene gjerne vil fiske på en ansvarlig måte. Problemet er ikke hva de gjør, men manglene i den offentlige forvaltningen av turistfisket.

Hva er problemet – ønsker vi ikke utenlandske turister velkommen? Vil vi ikke ha ny næring i fraflyttede fjorder? Er det ikke trålerne som tømmer havet? Er vi bare sure bygdetullinger som vil ha ressursene i fred, på samme måte som multebær og rekved? Jeg tror ikke svaret er ja på noen av disse spørsmålene – jeg tror vi vet for lite om bærekraften i hele næringen. Hvorfor kan ingen fortelle hvor mange de er og hvor mye fisk som tas opp i turistbåtene? Jeg finner noen estimat i ulike rapporter, tall fra Tollvesenet på smugling av fisk, og jeg ser på utregninger i Solstrands doktorgrad. Anslagene spriker, men det er trolig over tusen steder som driver utleie av båter, og kanskje mellom fem og ti tusen småbåter. Vi snakker her om flere hundre tusen fiskere hvert år. Med de forutsetningene som ligger til grunn kan det bli tatt opp mot 20 til 30 tusen tonn fisk per år. Det er like mye som torskekvoten på omkring 350 sjarker under 11 meter. Det er nesten alle sjarkene i Lofoten. Jeg vet at det er store feilmarginer, men poenget er at bildet av en fisketurist som en ubetydelig forbruker av en ressurs slår sprekker. Vi burde ha lært til nå at havet og fiskebestandene ikke er utømmelige.

I media er det et ensidig fokus på smugling hos de få fisketuristene som fyller bilene for salg i utlandet. Alt over 15 kilo fiskefilet er smugling og i 2013 ble det beslaglagt nesten fem tonn fisk. Tollvesenet tror de tar en av 10 smuglere. Kanskje den ulovlige utførselen tilsvarer noen hundre tonn av fisken som tas opp i båten. For meg er smuglingen det minste av mange problemer – denne fisken blir tross alt brukt til mat.

Knips-og-slipp eller bruk-og-kast

Jeg har møtt fiskere som ikke liker fisk. Hva gjør en da for å bevare ressursen og sin egen samvittighet? Når kveita ligger utslitt ved båtsiden er det bare å finne fram kamera. Etterpå slippes fisken løs igjen. For bestanden eller dyret sin egen del? For at den skal bite på og glede en annen turist? Intensjonene med fang-og-slipp-fiske er kanskje gode. Vi vet bare ikke hvor mange av disse fiskene som er så skadet at de dør en langsom død. Uer som tas på dypt vann vil ødelegge svømmeblæra på vei til overflaten, kveita kan sluke kroken slik at munn og svelg skades. Selv om de fleste skulle overleve så er dette for meg en unødvendig lek med levende dyr. Likevel, hvordan kan vi bebreide turistene for å slippe fisken ut igjen – hvilke alternativer har de?

Utfordringen for utenlandske fiskere er at de ikke har bruk for fisken de tar opp. Det tar ikke lang tid Ã¥ fylle kvoten pÃ¥ 15 kg filet. Litt blir ogsÃ¥ spist, noe blir sikkert gitt bort. Utlendinger har ikke lov til Ã¥ fiske for salg. Fotografier av fangstene som bæres i land fra turistbÃ¥tene viser en blanding av fisk over og under minstemÃ¥let. Hvem vet at minstemÃ¥let for kveite er 80 cm? De beste fiskestykkene blir frosset ned for Ã¥ ta med hjem. Bilder fra fryselager viser ogsÃ¥ fisk som ingen vil ha. Hvor mye blir kastet? Hvis vi anslÃ¥r at en del av fangstene settes ut levende, noen tas hjem lovlig og noen hundre tonn smugles, sÃ¥ er betydelige mengder verdifull mat ikke gjort rede for. Uansett hvordan slike beregninger gjøres blir det raskt store tall. Hvis sÃ¥ lite som en tiendedel av fiskefileten gÃ¥r over kaikanten hvert Ã¥r sÃ¥ prater vi om over to millioner mÃ¥ltider fisk som gÃ¥r til spille. Heller ikke her kan vi legge hele ansvaret pÃ¥ turistene; de har betalt dyrt for Ã¥ fiske, tar de fisken opp i bÃ¥ten er ikke antallet lovlige alternativer mange.Â

Natur til salgs

Bærekraft er ikke bare et slagord. Fisk er en fornybar ressurs – litt svinn hadde i seg selv ikke vært problematisk. Likevel, en storstilt systematisk sløsing av en verdifull matressurs har et aspekt av umoral. Naturbasert reiseliv er i vekst, vi får vise fram naturen som kronjuvelen i den norske identiteten. Beregninger reiselivsnæringen selv har gjort viser at verdien av fisketurisme overskrider verdien av Lofotfiske. Torsk og kveite som opplevelse er altså blitt vel så viktig som matvaren. Så langt er alt bra. Turister har alltid vært velkommen, også i vårt lokale matfat. Utfordringene med fisketurisme inneholder alle fasetter i en debatt om bærekraftig bruk av en matressurs.

Utlendinger som fisker for salg i hjemlandet er direkte konkurrenter til de som livnærer seg av fiskeriene i Norge. Turister fisker på noen bestander som er sårbare. Fiskere som gjerne vil framstå som naturvennlige slipper ut skadet fisk som kan lide en langsom død. De som tar opp fisken i båten får ikke utnyttet den som mat. Ingenting av dette kan betraktes som bærekraftig. Solstrands veileder på doktorgraden, professor Jahn Petter Johnsen, påpeker at næringen ikke nødvendigvis må detaljregulere eller begrenses. Det er ikke smuglingen som burde være hovedfokus, men å lage en bærekraftig og enkel forvaltning som både bestemmer mengden og sørger for at fisken utnyttes på en forsvarlig måte. I Norge vet vi ikke en gang hvor mange som fisker eller hvor mye som går til spille. Ting tyder på at det er mer enn vi tror.

Jeg er glad i å fiske, og ønsker ikke å sverte fiskere eller næringen. Vi skal ikke romantisere den gamle sjarkfiskeren eller bestefar i støa. Det er flott at noen våger å utvikle nye næringsveier ute på kysten. Ingen, hverken næringen, naturen eller samfunnet, vil være tjent med at fisketurismen drukner i sitt eget fiskeslog. Hadde min bestefar fortsatt levd, kunne han vært en eksotisk guide til å finne stedene der de virkelig store fiskene biter på. Den gang dette ikke ble kalt et waypoint, men ei mea.

«Fallos» er den greske betegnelsen på en erigert penis. I Norge er det funnet bortimot hundre steinfalloser. De er en symbolsk gjengivelse av fallosen. De representerer den mannlige potens og fruktbarhet.

NÃ¥r man ofret dyr og mennesker til en symbolsk fallos, kunne en ny avling sikres blant mennesker, dyr og natur.

Mange gamle fruktbarhetsritualer har levd videre i modifisert form helt inn i moderne tid. Den svenske midtsommerskikken å danse rundt maistangen, er en levning knyttet til fallosdyrkelsen.

Alveblotet

Det hedenske blotet som ble avholdt ved vintersolverv, var en innhøstningsfest. Den ble holdt i vintermåneden, ýlir. Da var det tid for alveblot.

Alvene hadde en sentral rolle i hedenske kultseremonier. De tilhørte den norrøne gudeverden, men var nok nærmere i folks jordiske liv enn æsene. Alvene var både fruktbarhets- og dødsmakter.

Alvekulten var gjerne lokal og foregikk innenfor hvert enkelt hushold, men den ble også feiret offisielt på bestemte tider av året, som ved vintersolverv (21. desember). På denne tid av året lå naturen i dvale, og dette var derfor en fest for de døde, men den så også fremover mot i håp mot et nytt, grøderikt år for folk og fe.

I Austfararviser forteller Sigvat Tordarson, Olav Haraldssons hirdskald, om en gang han på en reise ble nektet adgang hvor husfolket var godt i gang med feiringen av alveblotet. Da var ikke fremmedfolk velkomne inn.

Sigvat beskriver en kvinnerøst som roper: «Kom ikke nærmere, din gudløse stakkar. Jeg frykter Odins vrede, vi dyrker de gamle guder!» Kvinnen stelte til alveblot. Under alveblotet hadde fallosen er betydningsfull rolle.

Vi vet lite om hvordan de opprinnelige ritualene forgikk på nordisk område, men både tekst og bilder fra middelhavslandene viser hvordan deler av denne kulten ble utført. Der ble jordens fruktbarhet og naturens gjenfødelse ble personifisert gjennom dans og hellige drama, slik som i myten om Demeter og Persefone, der moren leter etter sin datter som er stjålet og tatt med til dødsriket Hades. Slike myter symboliserer fødsel, død og gjenfødelse av vegetasjonen.

Priapos

En gresk myte om kjærlighetsgudinnen Afrodite forklarer bakgrunnen for fallosdyrkelsen: Afrodite fødte et barn, den storartede guddommen Priapos. Det hersket usikkerhet med hensyn til hvem barnets far var, men selveste Zevs ble mistenkt av hustruen Hera.

Med en magisk berøring av Afrodites mage, forbannet hun barnet som vokste der. Det førte til at barnet, Priapos, ble født stygg, med en enorm mage, gedigne føtter, hender, nese, tunge og en gigantisk, kontinuerlig erigert fallos.

Obskøniteten til dette vesenet var så avskyelig for Afrodite at hun kastet ham ut av sitt rike og forlot ham i villnisset.

• Les ogsÃ¥: Svensk steinalderdildo?

Her ble han tatt inn av en gjeter som så at hvor som helst dette vesenet gikk, så grodde alt enormt etter ham. Planter skjøt opp fra bakken og dyrene hoppet på hverandre, paret seg voldsomt og formerte seg. Priapos ble snart kjent og dyrket som en fruktbarhetsgud.

Vølsetåtten

Her i Norden har vi den såkalte Vølsetåtten, en «tått» er en kort fortelling, som gir oss et levende bilde på hvordan et fallosritual ble utført.

Tåtten er nedskrevet i 1380-årene. Handlingen finner sted i 1029 og viser at hedensk tradisjon fremdeles var levende. I tåtten går det frem at Völsi (fallos) er en hestefallos, og det er den som er midtpunkt i ritualet.

Vølsetåtten forteller om en gammel mann og en gammel kvinne som bodde sammen med sin sønn og datter på en odde langt fra andre mennesker. På gården bodde også en trell og en trellkvinne.

Da trellen hadde slaktet hesten og skulle kaste hestepenisen, kom sønnen i huset forbi. Han tok penisen med til sin mor, som satt sammen med søsteren og trellkvinnen.

Gutten ertet trellkvinnen med at «lemmet ikke ville vært kjedelig mellom bena på henne», og trellkvinnen lo. At dette likevel ikke var helt akseptert tyder datterens reaksjon på. Hun bad broren fjerne penisen

Men moren, som beskrives som en storlåten kvinne, ville beholde den og mente den var til nytte, hvorpå hun pakket den inn i et lintørkle sammen med løk og urter for å bevare den. Hver kveld tok kvinnen hestepenisen ut av skrinet, og lot hele husholdet ta del i en seremoni der hun fremsa en regle, gav penisen til husbonden som gjorde det samme og deretter videre til alle hadde tatt del i ritualet.

I kvinnegraver

Innpakkingen av lemmet i lin og løk er kjent som en urgammel tradisjon. En kjøttkniv fra 300-tallet, funnet i en kvinnegrav i Fløksand i Nordhordland, har en runeinnskrift som lyder: lina laukaR(a), «lin løk». LaukaR er også kjent fra andre urnordiske innskrifter.

Flere av steinfallosene er funnet på eller i kvinnegraver. Vi kan spørre hvilken rolle et mannlig fruktbarhetssymbol spiller i en kvinnegrav. Svaret kan være at steinfallosene hadde en generell fruktbarhetsrolle, der hovedanliggendet ikke var en fysisk seksuell akt, men at de heller omfattet all naturens vekst. Og Vølsetotten, der husfruen ledet ritualet, kan tyde på at kvinnen hadde en førende rolle i en falloskult.

Men hva med steinfalloser som stod mer perifert i forhold til bebyggelsen og som verken var knyttet til grav, hustuft eller gammelt kultsted?

En slik plassering kan tyde på folk gikk i prosesjon og vandret rundt i jordbrukslandskapet bærende på sine fruktbarhetssymboler – en velsignelsesrunde der steinfallosene årvisst ble båret rundt for å bringe godt år og fred.

Hellige steiner

Ordet «fallos» har sin opprinnelse i gresk, phallos. Ordet er senere adoptert i mange moderne språk og refererer til det mer vanlige ordet penis. Objekter som visuelt ligner en penis eller opptrer som et symbol for den, kan altså refereres til som en fallos eller mer korrekt: de har fallisk form.

Fenomenet «hellig stein» kan muligens føres tilbake til Bethel-steinen, som er omtalt i Bibelen. Den er knyttet til den kanaanittiske guden Baal, jamfør fortellingen om Jacob som hvilte hodet mot en stein, da han i et syn så himmelstigen.

Hellige steiner ble oppfattet som en forbindelse mellom menneskenes og gudenes verden, og ble dermed oppfattet som en helligdom i seg selv.

• Les ogsÃ¥: JÃ¥lete menn utfordrer bildet av fortidas krigere

Som arkeologisk funngruppe går de under navnet «hellige hvite steiner». De aller fleste er laget i hvit kvarts, kvartsitt eller marmor. Disse steinene har vært satt i sammenheng med gravanlegg, hvor flere av dem er funnet, mens andre ikke kan sees å ha hatt tilknytning til en grav.

Likevel antar vi at de har vært en viktig del av en kultisk sfære, der de har hatt en sentral rolle i ritualene knyttet til fruktbarhetsdyrkingen. Flere av de fallosformede steinene er funnet ved kirker og gamle kirketomter. Det tyder på at steinene representerer en kultstedskontinuitet, hvor det har eksistert en hedensk kult før stedet ble videreført som kirkested.

Det hvite

Det var arkeologen Th. Petersen som først omtalte disse steinene som «hellige hvite steiner», noe som henspiller på den lyse marmoren de vanligvis er formet av.

Den hvite fargen har hatt en spesiell betydning, også i skandinavisk mytologi, der den oppfattes som representant for det transcendente. I eddadiktet Gudrunkvadet snakkes det om å avlegge ed ved hvíta helga steine.

De hvite fallossteinene kan minne om et hellig alter, hvor det da var naturlig å sverge eden ved.

Det kan ikke være tilfeldig at de fleste steinfallosene er hvite. Språklig er hvit opstått av begrepet «lys»: gresk leukos. Den hvite fargen symboliserer blant annet rituell renhet og visdom – men også døden.

I mange kulturer er hvit brukt som farge på prestedrakter. Keltiske druider var kledd i hvitt, egyptiske faraoer hadde en hvit krone og perserne trodde alle guder var kledd i hvitt. Dette knytter fargen til det guddommelige.

I eddadiktet Voluspå snakkes det om den hvite aur (sand) som øses opp fra Urds brønn og helles over verdenstreet Yggdrasil, og Snorre Sturlason sier i Gylvaginning at denne auren som nornene hver dag øser over treet, er så hellig at alt som kommer ned i bunnen blir så hvitt som den hinnen som ligger innefor eggskallet.

Dette reflekterer en betydningsfull handling, der de livgivende væsker skal bidra til å opprettholde kosmos.

Skildringen av det hvite vannet som øses over treet synes å peke på fruktbare og livgivende krefter som opprettholder det kosmiske prinsipp.

Fallossteinene kan slik ha bidratt til å skape en kosmisk tilknytning. De skulle skape et vern for den døde og for graven, men samtidig styrke båndet mellom de levende og den døde som fremdeles hadde sin plass i slekten.

Guddommer

Mange forskere har knyttet de hellige hvite steinene til mytologiske analogier og prøvd å se dem i sammenheng med en fruktbarhetsguddom. Først og fremst gjelder det guddommene Frøy, Frøya og Njord.

Historieskriveren Tacitus forteller fra 100-tallet om den kvinnelige guddommen Nerthus, som forskere senere har knyttet til vaneguden Njord fordi ordet etymologisk kan ha utviklet seg fra Nerthus til Njord, og som kan ha vært en tvekjønnet guddom.

Germanerne trodde at Nerthus oppholdt seg på en øy i en ukrenkelig lund. I denne lunden var det en innvigd vogn dekket av et teppe.

Presten var den eneste som hadde lov til å røre ved vognen. Han visste når gudinnen var til stede og fulgte henne med stor ærbødighet når vognen hennes ble trukket av kyr. De steder hun valgte å beære med et besøk, ble feiret med fest og høytid. Da skulle ingen gå i krig og ingen løfte våpen.

Kanskje fantes det hellige steiner på de steder der guddommens prosesjon stoppet og utførte i ritualer med steinen som midtpunkt. Mange av steinfallosene er funnet i graver, og det er nok derfor noen har tolket kvinnegraver med steinfalloser som graver etter gydjer. De var ledere for en kvinnebasert fruktbarhetskultus.

Høgberget

Et svært spesielt funn fra Høgberget på gården Røkke østre i Skatval i Nord-Trøndelag, kan tyde på at vi har å gjøre med et mulig kultsted med spor etter selve ritualene knyttet til en falloskult. Her ble det funnet en steinfallos i en vannfylt grop på toppen av en bergknaus.

Gropen var regelmessig formet, fylt av vann, og over én meter dyp. Ved siden av steinfallosen lå flere avlange fliser av marmor med største lengde 0,74 centimeter. Flisene kan ha vært hentet fra en marmorgang på nordsiden av Høgberget, cirka 150 meter fra den vannfylte gropen.

Arkeologen Sverre Marstrander så gropen som Moder jords vulva og de hvite marmorsteinene som sæden som føres inn i vulva – alt som ledd i en magisk fruktbarhetsseremoni som skulle bringe godt år og fred.

Livssyklus

Fallosen var et symbol på fruktbarhet, men den kunne også inngå i en dødekult. Fallosen var et prestisjefylt symbol.

Seksualitet og gjenfødelse kan ses i en sammenhengende syklus knyttet opp mot den fruktbarhet steinene synes å eksponere. Dermed kan fallosen også inngå som del av en dødsideologi.

Noen betrakter fallosen som et symbol for guden Heimdall, som i norrøn mytologi er en av dem som skal lede an i den nye verden som oppstår etter at den gamle er gått under i Ragnarok.