Leseren Dennis Christensen synes det mangler beviser i teorien omkring menneskets utvikling.
Han føler at han har flere spørsmål vitenskapen ikke har kunnet svare på.
I en e-post skriver han blant annet: «Etter en prat om Adam og Eva på skolen har jeg tenkt mye over hvordan det kan henge sammen at mennesket kan være utviklet fra apene. Var det en veldig spesiell ape som ble til mennesker, og hvorfor utviklet ikke de andre apene seg som oss?»
Dennis er ikke den eneste leseren som stiller spørsmål om menneskets utvikling. Hvorfor har man ikke funnet flere rester fra de mellomliggende artene på reisen fra ape til menneske, spør folk.
Spørsmål som «hvor er restene av den talende apen eller mennesket som går på alle fire» havner jevnlig i postkassen vår. Nå må vi ha svar!
Mennesket stammer fra apene
Vi har spurt professor Mikkel Heide Schierup fra senter for bioinformatikk ved Aarhus Universitet. Schierup forsker på utviklingen av mennesket og de andre apene.
Han starter med spørsmålet om hvilken ape vi stammer fra.
– Mennesker er nær beslektet med apene, men vi kan ikke si at vi stammer fra den ene eller den andre arten, for vi stammer ikke fra en nålevende apeart, sier han.
– Både vi og sjimpansene, som er våre nærmeste slektninger, stammer fra en art som levde for fem til syv millioner år siden, men som ikke finnes lenger, forklarer han.
Schierup slår også fast at det ikke var noe ved denne arten som indikerte at den var startskuddet til menneskets utvikling. Den var bare en helt vanlig ape som neppe lignet verken sjimpanser eller mennesker.
Etterkommerne utviklet seg i to forskjellige retninger. Den ene retningen ble til sjimpansene og bonoboene, mens den andre ble til oss og alle de tidligere menneskeartene, som neandertalere, Homo erectus, Homo heidelbergensis og så videre.
Begrunnelsen for alt dette vender vi tilbake til.
Mennesker holdt på å dø ut
Dennis spurte også om hvorfor apene ikke har utviklet seg like mye som oss. Schierup svarer at de sannsynligvis har det, men de har utviklet andre ferdigheter som har vært tilpasset miljøet de levde i.
Sjimpanser er for eksempel flinkere til å klatre i trær, og de har bedre luktesans. Disse ferdighetene har i det meste av forhistorisk tid vært mye mer nyttige enn høy intelligens.
– For 50 000 år siden var det langt flere sjimpanser enn mennesker på jorden. Mennesket har flere ganger vært på randen av å dø ut. Vi har for vane å se intelligens som det ypperligste innen utvikling, men det er mange andre ferdigheter som er nyttige for å overleve, sier Schierup.
Slik ble mennesker til mennesker
Det kan ha vært små hendelser som startet utviklingen av ulike arter.
For omkring syv millioner år siden levde forfaren til sjimpansene og mennesket. Den lignet ifølge Mikkel Heide Schierup trolig mer en gorilla.
På et tidspunkt ble en gruppe isolert fra resten, og det var startskuddet til utviklingen.
Den isolerte flokken var kanskje litt annerledes enn slektningene sine, og måtte derfor tilpasse seg nye omgivelser. Gjennom årene ble den isolerte gruppen mer og mer forskjellig fra de andre, helt til den hadde utviklet seg til en helt ny art.
Flere forskjellige menneskearter
I løpet av de siste seks millioner år oppsto det flere forskjellige arter fra den slektslinjen som med tiden ble til mennesker. Noen opplevde suksess og fortsatte med å utvikle seg, mens andre døde ut.
På de fleste tidspunktene i historien har det levd flere forskjellige menneskearter samtidig. 200 000 år siden fantes det både moderne mennesker (oss), neandertalere og denisova-mennesker.
For omkring 35 000 år siden var det bare Homo sapiens igjen på den slektslinjen som startet for syv millioner år siden med splittelsen av en apeflokk i Afrika.
Det betyr imidlertid ikke at vi nødvendigvis har vært de sterkeste og smarteste. Vi kan ha vært de heldigste.
– Det er mulig at det har levd noen arter som har vært flinkere enn oss, men som døde ut av en eller annen årsak, spekulerer Schierup.
Her er bevisene
Men hva er bevisene for denne utviklingen? Hvor er restene av alle disse forskjellige menneskeartene?
Schierup forteller at det finnes massevis av knokkelfunn som viser mennesket utvikling.
– Vi har funn som er fem millioner år gamle, fire millioner år gamle, tre millioner år gamle og så videre. Hvert funn viser hvordan hver art var en liten videreutvikling fra den forrige, forteller Schierup.
I den forstand er vi faktisk ganske heldige, sammenlignet med sjimpansene.
– Menneskene flyttet fra skogen og ut på savannen. Her lærte vi blant annet å gå på to bein og stå oppreist. Fordelen for forskerne er at savannen bevarer skjelettrester mye bedre enn regnskogen. Knoklene til sjimpansenes forfedre ble raskt brutt ned i den fuktige jungelen, sier Schierup.
DNA gir mer informasjon
Det er imidlertid ikke bare fossilene som kobler oss til apene.
De siste 20 årene har genteknologi gitt oss flere beviser.
Ved å sammenligne sjimpanse-DNA med menneske-DNA kan forskerne se hvilke utviklingstiltak mennesker og sjimpanser har gått igjennom siden artene våre gikk hver sin vei.
Faktisk er vi 99 prosent genetisk identiske med sjimpanser. Det er altså bare én prosent av DNA-et som skiller oss fra sjimpansene.
Til sammenligning er det genetiske forskjeller innen menneskearten på 0,1 prosent, mens neandertalerne var 0,2 prosent forskjellige fra oss.
– Hvis man ser på en nyfødt sjimpanseunge, vil man også se at de ligner menneskebarn. Det er forskjeller, men de er ikke så store, sier Schierup.
DNA avslører atferd
Hvis Dennis fortsatt ikke er helt overbevist, vil han kanskje bli det i fremtiden.
Schierup forteller at forskerne blir stadig flinkere til å trekke ut DNA fra gamle knokler.
– Jeg håper at vi med tiden kan trekke ut DNA fra rester fra de fleste av forfedrene våre, slik at vi kan se utviklingen fra apene til i dag, forteller Schierup.
Han forteller at det vil innebære en helt ny forståelse.
– Vi blir stadig flinkere til å tolke på DNA-et og koble det til utseende og atferd. I dag kan vi, ut fra DNA, fortelle hvilken øyenfarge folk har, og vi kan si noe om hårveksten. I fremtiden vil vi nok kunne si noe om anleggene å snakke og hvor velutviklede hjernene til de ulike artene var, bare ved å se på DNA. Da vil vi kunne si mer om hvordan de levde, og hvordan de ble til oss, forteller Schierup.
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.