En slik endring vil kreve en politikk som støtter opp om nullvekst, kollektivt forbruk, deling og gjenbruk. Dette blir av mange oppfattet som radikalt og urealistisk.

Det finnes også en uvilje blant politikere, nasjonale styringsorganer og nasjonale forskningsråd mot å støtte opp under systemkritikk av vekstsamfunnet på grunn av antatte negative konsekvenser for konkurranseevne, arbeidsplasser og velstand.

Jeg forstår kritikken, men det er en annen virkelighet som er enda mer truende på lang sikt: En klode som er tre til fire grader varmere enn i dag vil ikke være positivt for hverken næringsliv, mennesker eller økosystem.

Teknisk effektivitet er ikke tilstrekkelig

I det kapitalistiske system er økt forbruk betraktet som positivt. Og det er ikke bare fordi det bidrar til økonomisk vekst, men også fordi velstand og trivsel assosieres med store og stadig voksende boliger, personlig transport og infrastruktur, matvaner som inkluderer mer kjøtt, varmere boliger og flere boliger med klimaanlegg.

Antall elektriske apparater i britiske hjem er tredoblet fra 1970 til 2002, og i 2012 var husholdningenes elektrisitetsbruk ansvarlig for 47 prosent av alle CO2-utslipp i Storbritannia.

Mange mener at større teknisk og økonomisk effektivitet skal kompensere for vekst. Dette er en illusjon som passer politikere som ikke tør å utfordre et økonomisk system som er avhengig av vekst.

• Les også: Brexit kan svekke EUs klimainnsats

Vi bor større og større

I min forskning har jeg sett på sammenhengene mellom kapitalisme som styringssystem og høyt energiforbruk. Både bolig, husholdningsapparater og energien som forsyner hverdagsvaner har vokst enormt i takt med økonomisk vekst over det siste halve århundre. Vekst i boligstørrelse henger sammen med vekst i antall og type rom: Fra felles til individuelle soverom for barn, større kjøkken og flere bad.

Et gjennomsnittlig hus i USA har nå 2,5 bad. 24 prosent av alle amerikanske boliger bygget i 2005 hadde tre eller flere bad. I en ny studie kommer det frem at i 2030 vil avkjøling av mat og inneluft, som for eksempel klimaanlegg, bidra til 30 prosent av det globale klimautslippet. Kjøleskapets størrelse har vokst i takt med økende kjøttforbruk og bruk av frossen og prosessert mat. Hele forsyningssystemet for mat har blitt mer og mer avhengig av avkjøling langs hele kjeden fra produksjon til distribusjon.

• Les også: Nordmenn er misfornøyd med klimainnsatsen

Økt etterspørsel etter komfort

Bruk av klimaanlegg har vokst enormt og er drevet fram av sentrale kapitalistiske aktører. Først i USA og så i andre land som Japan, Australia og nå India og Kina. Produsenter, banker, energiselskaper, bygningsbransjen og offentlige instanser har jobbet sammen om bruk av forskrifter, lånebetingelser, nye bygningsmaterialer og bygningsdesign som har ført til at det bygges hus og boliger der man er avhengig av klimaanlegg for å kunne oppholde seg.

I dag har 70 prosent av alle hus i USA klimaanlegg og det samme gjelder for over 90 prosent av husene i Japan. Livet i USA, Japan, Australia og andre rike land i varme strøk foregår for det meste i avkjølte rom. Klimaanlegg står på i bolig, bil, på kontoret og i supermarkedene.

Et liv uten denne komforten har blitt utenkelig for mange. 

I europeiske land øker etterspørsel etter oppvarming. I Norge var det vanlig for 30 år siden å varme opp stuen og la andre rom være kjøligere. Dette har endret seg. Både stuer, soverom og andre deler av huset har fått en høyere gjennomsnittstemperatur.

I Norge har strenge forskrifter om isolering og tette vinduer heldigvis begrenset denne økningen. Energibruk i husholdninger har derfor stabilisert seg, men på et veldig høyt nivå. Denne energiintensive utviklingen er gunstig fra et kapitalistisk perspektiv, men meget problematisk for en overgang til lavutslippssamfunnet.

Outsourcer utslipp

På verdensbasis har CO2-utslipp økt med 70 prosent siden 1990. I landet med den reneste formen for uregulert kapitalisme, USA, har det skjedd nesten en firedobling av energibruken på 60 år, fra 1950 til 2010. Fra 1990 har det vært en svak nedgang i USAs CO2-utslipp fra et ekstremt høyt utgangspunkt i 1990, men mye av nedgangen skyldes outsourcing av utslipp til andre deler av verden gjennom import av forbruksvarer.

Seksti prosent av alle varer som forbrukes i USA, er nå produsert andre steder.

I EU, hvor vi finner ulike former for mykere kapitalisme, har energibruken gått ned med 20 prosent, og de samlede klimagassutslippene har gått ned med 23 prosent siden 1990. Men i likhet med USA har Europa også eksportert energiproduksjon og CO2-utslipp til andre deler av verden. Sytti prosent av varene som forbrukes i EU, er nå produsert utenfor Europa, hovedsakelig i Asia. Samtidig har Europa opplevd relativt lav økonomisk vekst siden 2006 og hvis veksten tas opp igjen vil også CO2-utslipp øke i takt med denne.

Norge har en meget høy energiproduksjon og et høyt energiforbruk per innbygger. Det har vært en 20 prosent økning i CO2-utslipp siden 1990. Vi ønsker å være ledende i skiftet mot et bærekraftig samfunn, samtidig vil vi ikke bare fortsette å produsere olje fra eksisterende felt, men også utvide produksjonen til miljøsårbare områder.

I begynnelsen av januar, mindre enn to måneder etter COP21 erklæringen i Paris, utstedte den norske regjeringen 56 nye konsesjoner for 36 bedrifter til å engasjere seg i oljeleting i nærheten av Lofoten.

• Les også: Klimaforskere vurderer 1,5-gradersmålet

​Effektivisering er et middel, ikke et mål

Hvordan håndterer Det grønne skiftet denne veksten i forbruket vårt? Hovedfokuset er på økt teknisk effektivitet. 

I forskningen er det liten dekning for at dette faktisk har vesentlig effekt. Et poeng som gjør seg gjeldende, er den såkalte rebound-effekten. I en vekstøkonomi blir energi og penger som er frigjort fordi vi har klart å effektivisere, ofte brukt på andre ting og aktiviteter som i sin tur bruker energi.

Jeg har vært med på flere studier som viser liten eller ingen effekt på husholdningers totale energibruk av å innføre mer energieffektive apparater.

Kapitalismens tid er forbi

På mange måter har kapitalismen vært et vellykket system som har levert en komfortabel tilværelse til mange over lang tid. Men disse “mange” er egentlig en liten del av verdens befolkning som har hatt nærmest ubegrenset adgang til hele klodens ressurser. Nå har flere land økonomier i rask vekst, og deres befolkning vil ha adgang til den samme livsstilen som oss.

Kapitalismens fundament er svekket og en videreføring vil være katastrofal for klimaet, matproduksjon, økologi og livsgrunnlag for millioner av mennesker. En ny politisk økonomi må til som bygger på prinsippene nullvekst, deling og sirkularitet. En overgang fra fossil til fornybar energiproduksjon skjer altfor sakte i land med markedsliberale kapitalistiske system. Det må snart myndighetene ta på alvor.

Mange idylliske øyer langs kysten er bare tilgjengelige med ferge. Kapasiteten er gjerne god ellers i året, men om sommeren blir det lett kork på mange fergeleier. Turister og yrkespendlere må stå i kø og vente på neste ferge. Kjedelig for begge parter, men det har også en kostnad.

Yrkespendlere som må til og fra jobb, taper timer de kunne brukt på jobb.

På en fergestrekning på Vestlandet ble det satt i gang en forsøksordning. Pendlerne fikk lov til å komme først ombord på fergen en periode, mens turistene noen ganger måtte vente på neste ferge. 

Nå har økonomer ved Nord universitet i Bodø regnet på når det er lønnsomt å diskriminere. Funnene ble nylig presentert på en konferanse i Antwerpen.

Måtte vente minst to timer

Fergestrekningen mellom Eidsdal og Linge går langs bilveien til de populære turiststedene Geiranger og Trollstigen. Den har høye trafikktall i sommersesongen. Samtidig bor og jobber mange innbyggere på motsatt side av fjorden.

– 40 prosent av alle bilene måtte vente minst en fergeavgang i løpet av sommeren. Noen av pendlerne rapporterte at de måtte vente i minst to timer per dag, forteller Terje Mathisen til forskning.no.

Han er førsteamanuensis ved Handelshøgskolen ved Nord universitet.

Turistene ble diskriminert

Samferdselsdepartementet og Statens vegvesen bestemte seg for å teste ut en prøveordning på fergestrekningen.

– Den gikk ut på at turistene ble diskriminert ved fergeleiet, sier Mathisen.

Bilister som må ta ferge for å komme til og fra jobb fikk en lapp i frontruten som viste at de kunne kjøre først om bord på fergen. Forsøksordningen pågikk sommerstid når problemene var størst.

Samfunnsmessig verdi

Ordningen som fortrengte vanlige reisende virket nok urettferdig for mange av turistene. Men den velferdsmessige gevinsten av å prioritere dem som har det mest travelt kan være stor. 

Det er for eksempel allment akseptert at utrykningskjøretøy har rett til å komme først om bord på fergen.

Ville nytten for dem som fikk forkjørsrett være større enn ulempen for dem som ble stående igjen på fergeleiet? 

Det satte Mathisen seg fore å finne ut sammen med sin kollega Thor-Erik Sandberg Hanssen, som også er førsteamanuensis samme sted. 

Satte en prislapp på tid

– Hvordan verdsetter dere spart tid mot tapet de andre har som må vente lenger?

– For dem som er i arbeid er svaret enklest: Det er lønnskostnader per time pluss sosiale kostnader, forteller Mathisen.

For fritid er det annerledes.

– Man kan se hvordan de oppfører seg når de får ulike valgsituasjoner. Noen turister kan jo se på det som en eksotisk opplevelse og bruke anledningen til å spise eller se seg rundt.

– Eller man kan spørre hvor mye de er villig til å betale for å slippe å vente, sier Mathisen.

Statens vegvesen har anbefalte verdier for verdsetting av ventetid.

Kan hindre fraflytting

En hovedgrunn til å innføre en slik ordning er å gjøre det mindre upraktisk for fastboende i grisgrendte strøk å dagpendle for å komme seg til jobb.

• Les også: Bygda trenger hjelp med turismen

– Blir ventetiden for yrkesutøvere for høy i sommermånedene, kan det medvirke til at flere flytter inn til mer sentrale strøk, forteller Mathisen.

Man kan også verdsette fremtidig nytte, og da vil en slik ordning bli mer attraktiv for lokalsamfunnet.

Lønte seg ikke

Men ordningen var ikke lønnsom mens prøveperioden pågikk, fant de to forskerne ut.

Det var 40 pendlere på strekningen som benyttet ferga på det tidspunktet.

• Les også: Hva er tid?

– Det måtte ha vært 130 pendlere på sambandet for at forskjellsbehandlingen skulle være samfunnsøkonomisk lønnsomt, forteller Mathisen.

Eventuelt måtte forskjellen i verdsetting av tid være større mellom gruppene. 

Forskerne vektet nytten til pendlerne mer enn ulempen for turistene. Men forskerne understreker at regnestykket kan bli annerledes for andre fergeruter.

Lønnsom på Kjerringøy

Forskerne har tidligere sett på lønnsomheten ved å innføre en lignende ordning på fergeruten til Kjerringøy utenfor Bodø.

– Ordningen var samfunnsøkonomisk lønnsom på dette sambandet. Dette kan skyldes at mange som bor på Kjerringøy og arbeider i Bodø benyttet seg av tilbudet, forteller Hanssen.

Ikke regnet inn bedriftsbesparelse

Resultatene kan overføres til andre grupper reisende. For eksempel kunne forskerne tatt med besparelser for eksportbedrifter som frakter varer.

– Det er en kjent sak at ingen har det så travelt som en død laks, sier Mathisen.

Lakseprodusenter ved kysten som frakter laks til kontinentet, kan tape mye penger under transporten hvis trailerne må vente i fergekø.

Referanse:

Mathisen og Hanssen: Discrimination at the ports – the welfare effects of giving commuters priority. 

Høyfrekvent aksjehandel har eksistert i mer enn 15 år, men da Michael Lewis kom ut med dokumentarboken Flash Boys: A Wall Street Revolt for to år siden, utløste det kraftige reaksjoner, mange negative.

En del av de samme som hadde kritisert de såkalte high frequency trading-selskapene (HFT) etter det amerikanske børskrakket «flash crash» i 2010, kom igjen på banen.

– I 2010 falt den amerikanske børsen med ti prosent på bare noen minutter, sier professor Thore Johnsen ved Norges handelshøyskole (NHH).

Mange, også amerikanske myndigheter, mente at HFT-selskapene måtte ta en stor del av ansvaret for krasjet. Kampen om å kutte ned på millisekundene hadde tatt fullstendig av.

• Les også: Algoritmer kan være tikkende aksjebomber

– Spekulativt, men ikke lureri

– De som driver med high frequency trading, er kompetente folk, og de prøver å tjene penger på bekostning av hverandre. Det finnes et jungelord som sier at «Trading is the activity by which people who are smart take money from people who are not», sier professor Terje Lensberg ved Institutt for finans ved NHH.

Høyfrekvent handel skiller seg fra vanlig algoritmehandel. Algoritmer i denne sammenhengen er aksjehandel som foregår via datamaskinenes regnemodeller. Med supermaskiner og raske fiberoptiske kabler handles det svært raskt, veldig mye og i små volum. Jo kortere fysisk avstand mellom traderne og handleplassen, desto fortere går det. Ofte holder de aksjene i mindre enn ett sekund. 

– Når de skal handle, må de først ha informasjon fra markedet, prosessere denne raskt og komme med kjøps- eller salgsordrene veldig fort. Alt dette må skje før de andre rekker å gjøre det samme, forklarer Lensberg.

– Er det spekulativt?

– Det meste av det som skjer i markedet er spekulativt, men nei, det er ikke lureri, sier Lensberg.

– Kall det spekulasjon, skyter professor Thore Johnsen inn. Han mener likevel det er samfunnsmessig verdifull spekulasjon.

– Det å kjøpe noe som virker billig og selge noe som virker dyrt, slik at prisene korrigeres, er fordelaktig for alle, sier han.

Amatører og spekulanter

Ifølge de to forskerne er det to grupper tradere som skaper verdi på børsen: Amatørene, som handler fordi de tror de vet, og de betaler. Så er det spekulantene, som tjener pengene.

Amatørene finansierer spekulantene. Det er de som gjør renovasjonsjobben og sørger for at prisene er riktige. Hvis ikke amatørene hadde vært der, ville det blitt mye vanskeligere for markedet å finne fram til riktige priser.

– Det er folk som tror at de skal slå børsen uten å ha peiling, sier Lensberg.

Han mener høyfrekvenshandelen i dag har nådd et punkt der det er noenlunde stabilt, hvis man ser på volum.

– Hvis dette er så bra, hvorfor driver ikke enda flere med HFT?

– For å ta det positive først: HFT-selskapene holder prisene på plass i markedet. Når de gjør jobben sin, er prisene riktige til enhver tid. Hvis prisene er feil, så er det penger å tjene og da reagerer HFT-selskapene, sier Lensberg.

Johnsen er enig med sin kollega og understreker at HFT bidrar til likviditet i markedet, og at det spiller en viktig økonomisk og samfunnsmessig rolle.

Problem for Oljefondet

– Men det faktum at de er så raske, byr på et problem. De kan ta en raskere vei inn i handelen, og du får frontrunnere, sier Lensberg.  

«Front running» innebærer å kjøpe en aksje når du vet at kjøpere som vil drive opp kursen, er på vei inn i markedet, noe som er ulovlig.

For en stor institusjonell investor som Oljefondet er dette en utfordring, mener professoren. Når Oljefondet handler gjennom en hel dag, er det ikke så veldig vanskelig for en HFT-trader å se at det er salg i dette markedet. Statistisk sett vil det tyde det på at det er en stor selger. Da kan de støvsuge de aksjene som Oljefondet er interessert i å kjøpe, noe som fører til at Oljefondet må betale mer.

Frontrunnere er et av problemene med HFT fordi de sniker seg foran andre i køen. Andre kjøpere må betale mer.

– Har dette større samfunnsmessige konsekvenser?

– Det betyr jo at de som trenger å handle, for eksempel fordi de skal rebalansere en portefølje, må betale mer for å få gjennomført handlene. Oljefondet, for eksempel, tjener litt mindre penger, og staten får mindre å rutte med, sier Lensberg.

Selv om det er småpenger som flyttes i hver enkelt handel, vil det samlet sett bli store beløp. For Oljefondets del kan det dreie seg om mye penger, mener forskerne.

Best mulig kabler

Mange av HFT-selskapene har lagt inn store beløp for å skaffe seg de raskeste fiberoptiske kablene.

– Da kommer vi til et artig poeng, sier Thore Johnsen og refererer til beskrivelsene av en bestemt superkabel i boken Flash Boys. 

– Fordi lengden på kabelen mellom de som legger inn ordren og de som mottar dem, altså børsen, har betydning, så skjedde det som egentlig er ufattelig. Michael Lewis beskriver hvor langt HFT- tradere er villige til å gå for å slå konkurrentene. Mange av dem var med på å finansiere en fiberoptisk kabel på en rettest mulig strekning mellom børsen i Chicago og New York-børsen, basert i New Jersey, forteller Johnsen.

Vel anvendte penger?

Dette er en rett strekning på 133 mil, kanskje den retteste grøften som noen gang er gravd på jordkloden, kommenterer Michael Lewis:

«It needed its burrow to be straight, maybe the most insistently straight path ever dug into the earth. It needed to connect a data centre on the South Side of Chicago to a stock exchange in northern New Jersey. Above all, apparently, it had to be secret».

– Du kan spørre om dette er vel anvendte penger, sier Terje Lensberg.

Det har jo ingen betydning om signalet kommer fram et mikrosekund før eller etter. Men de som sto bak leggingen av kabelen, solgte deltakelse på forhånd og sa «blir du ikke med, kommer du til være så mye senere enn alle andre».

– Dette er, nesten uansett hvordan du ser på det, sløseri med ressurser, sier Lensberg. 

Black Monday 1987

Johnsen og Lensberg trekker fram en annet negativ side ved høyfrekventhandlere: De tar pause når markedet går «bananas». 

– De som har konstruert disse algoritmene, kan ikke være helt sikre på at de fungerer som de skal. Mange av dem er market makere som legger ut ordrer for å handle med andre som vil kjøpe eller selge, men når markedet går dårlig, trekker de tilbake ordrene. Da finnes det ikke noe marked lenger, fordi det i stor grad var skapt av disse høyfrekvente traderne, sier Lensberg.

 – Det var noe av det som skjedde i «flash crash» i 2010, da det amerikanske aksjemarkedet flyttet seg ti prosent i løpet av 20 minutter. Enkelte aksjer falt med opptil 70 prosent, sier Johnsen.

Det du trenger i en krisesituasjon, som i 2008 eller under det virkelig store smellet i 1987 med Black Monday, da børsen falt 20 prosent, er kjøpere, sier han.

– HFT ønsker kjapt å gå inn og kansellere en ordre eller skygge banen. Under krisen i 2008 var Oljefondet en stor kjøper i aksjemarkedet, og det var akkurat det børsen trengte da alle var i panikk og ønsket å selge. I 1987 ville fondet ha vært en viktig kjøper, og du ville fått inn de fundamentale investeringene du trengte for å skape nødvendig likviditet, sier Johnsen. 

I dag blir litt under halvparten av all olje på norske felt tatt opp. Det er mye sammenlignet med andre steder i verden.

Likevel er det fint mulig å øke andelen, og Nasjonalt senter for økt oljeutvinning har et hårete mål om å øke til 70 prosent. 

Verden vil trenge energi og oljeprodukter langt inn i framtiden. Grønt skifte tar tid, og vi kan ikke skru av oljeproduksjonen på dagen. Det er mye å hente på å utvinne mer på eksisterende oljefelt, sammenlignet med å bygge ut nye felt. For eksempel tilsvarer en økning på to prosent på Ekofiskfeltet like mye olje som på et middels stort felt, som for eksempel det nye feltet Edvard Grieg.

På de fleste norske oljefelt sprøytes det i dag inn vann eller gass for å holde trykket oppe i reservoarene, som er geologiske strukturer som inneholder olje og gass. Når vannet trenger inn i reservoaret, øker trykket samtidig som oljen blir presset mot brønnene.

På samme måte kan vi sprøyte CO2 inn i reservoar for å få ut mer olje. Laboratorieforsøk viser at ved å injisere CO2 sammen med vann, vil vi få mer olje.

Ressurs i overgangen til grønn energi

Norge har som mål å redusere klimagassutslippene med 40 prosent innen 2030, og håndtering av CO2 er sentralt for å nå dette målet. CO2-lagring i seg selv er ikke økonomisk lønnsomt, men å lagre CO2 i forbindelse med å øke oljeutvinning kan gi gevinst, både økonomisk og for miljøet.

Det er rikelig med CO2 rundt oss. Utfordringen er å få tak i den. Klarer vi å fange den i stort nok volum, kan den bli brukt til økt oljeutvinning for så å skape ekstra ressurser vi trenger i overgangen til grønn energi.

Å fange og lagre CO2 og samtidig øke oljeutvinningen på eksisterende felt passer derfor som hånd i hanske.

• Les også: Forvandler CO2 til grønt drivstoff

Nordsjøen er perfekt for storskala lagring

For at et område i undergrunnen skal være trygt og godt egnet til langtidslagring av CO2, må bergarten som lagrer CO2 (lagringsbergarten) ha god gjennomstrømning, det vil si at olje og gass strømmer lett i reservoaret. Rundt området må det i tillegg være en tett bergart som forsegler reservoaret og hindrer at CO2 lekker.

Jordskorpen består av syv store og flere mindre plater (tektoniske plater). Nordsjøen ligger på den Den eurasiske kontinentalplate, noe som betyr mer stabile forhold enn for eksempel Island som ligger der to plater møtes. Lagring i Nordsjøen vil skje på en til fire kilometers dypt, og jordskjelv må være veldig kraftig for å påvirke grunnen der CO2 er lagret.

Oljedirektoratet har kartlagt mulighetene for langtidslagring av CO2 i områder Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Det viser seg at Nordsjøen er godt egnet til lagring av CO2. Her finner vi store områder med geologiske formasjoner fylt med sjøvann, også kalt saline akviferer, som CO2-en kan lagres i. Dette finnes blant annet på Utsirahøyden, et stort område på havbunnen i Nordsjøen som består av mye porøs sandstein og skifer. CO2 fra Sleipnerfeltet har i mange år blitt lagret her.

• Les mer: Økt kunnskap om sandstein kan gi sikrere CO2-lagring

Lavt trykk hindrer blow-out

CO2 som blir pumpet ned, vil spre seg over et stort område og delvis løse seg opp i saltvannet i akvifer, noe som betyr lavt trykk og lavere risiko for lekkasje. Hvis det blir brudd et sted, vil gassen etter alt å dømme slippe langsomt ut som bobler oppover mot havbunn og videre mot havoverflaten.

Bergarten hvor CO2 lagres kan sammenlignes med en hevet deig, hvor CO2 lagres i porer og delvis bindes til vann og stein. Hvis man stikker hull på deigen, vil noe av luften sive ut. Men all luften vil ikke forsvinne slik den vil hvis man gjør det samme med en ballong. Man får altså ikke en «fontene» som spruter opp ved et eventuelt brudd.

• Les også: Liten tro på karbonfangst

Nordsjøen kan lagre CO2 fra Europa, og det haster

Modne felt som har vært i drift over lang tid, vil ha god nytte av CO2-injisering hvis vi kan klare å få tak i nok. Norge har forholdsvis lite CO2, og i dag er det for lite CO2 til å sette i gang prosjekter for økt oljeutvinning med CO2-injeksjon. Ekofisk trenger årlig CO2 tilsvarende fem til ti ganger utslippet fra Mongstad. Dette krever import av CO2 fra for eksempel Fastlands-Europa. Behovet vil vare i en kort periode, si tre til fem år.  

Videre anslår Oljedirektoratet at den norske delen av Nordsjøen kan romme så mye som 70 milliarder tonn CO2. Det er over 20 ganger mengden CO2 som årlig slippes ut i Europa, etter tall fra det internasjonale energibyrået. I tillegg ligger Nordsjøen strategisk til og er politisk stabil, og mange felt har planlagt å avslutte oljeproduksjonen de neste årene. Det betyr at Norge har gode muligheter til å bidra med lagring av CO2 fra resten av Europa. Forutsetningen er en god løsning for transport og politisk vilje.

En annen faktor er at norske oljefelt der CO2 kan hjelpe til å øke utvinningsgraden begynner å bli gamle, og mange vil bli stengt i årene som kommer. Venter vi for lenge med CO2-fangst, vil toget for økt oljeutvinning med CO2 gå for mange felt. Tidsvinduet for CO2- fangst og økt oljeutvinning er derfor ganske begrenset.

Norge har fantastiske olje- og gassressurser, og å utnytte disse ressursene er viktig. Ved å koble kunnskap om økt oljeutvinning og lagring av CO2 kan vi bidra til at olje blir utvunnet fra eksisterende felt. Noe som er en bedre løsning enn å bare bore nye felt. CO2-lagring ved økt oljeutvinning er to i en, pluss at det er en ressurs i overgangen til ny energi. Ved å utvinne mer fra eksisterende felt kan vi hindre at store verdier glipper samtidig som vi kan lagre CO2. Men muligheten er i ferd med å gå fra oss.
 

I dag er Norge samlet til ett høyderike. Meter for meter stiger landet fram på dataskjermene til folk som trenger å vite hvor det går opp og hvor det går ned her til lands.

• Les også: Når havet stiger

Skogbrukere kan se hvor høye trærne har blitt og hvor tett de står. Veibyggere kan finne trygge traséer utenom rassoner. Og arkeologer ser fortidsminnene poppe opp på skjermen.

– Dette er et vitenskapelig gjennombrudd. Vi ser tufter, røyser, gamle veier, alt hva hjertet kan begjære. Bildene er helt utrolige, sier Lars Holger Pilø, arkeolog i Oppland fylkeskommune, til forskning.no.

Dette bildet viser fangstgroper. Nå trer de fram, takket være bilder der høyden kommer fram – enten som farger eller som skyggelagte relieffer.

Lysradar – LIDAR

Bildene er tatt fra fly. De er ikke vanlige fotografier. Dette er et slags radarbilder, men med lys istedenfor radarbølger. LIDAR kalles det, på engelsk Light Detection and Ranging.

Slik virker det: Fra et småfly spytter en laser ut korte lysblink, mer enn hundre tusen ganger i sekundet. Hvert lysblink treffer bakken. Litt lys reflekteres tilbake.

Lyset går lynraskt, men noen nanosekunder bruker det på veien ned og opp tilbake til målere i flyet. Jo lengre tid, desto større avstand ned til bakken.

Slik bygges bildet av terrenget opp, blink for blink, punkt for punkt i en punktsky.

• Les også: Laser leser landskapet

Nasjonal detaljert høydemodell

– Vi vil kartlegge hele landet med to punkter per kvadratmeter. En slik omfattende og detaljert måling har aldri vært gjort før, sier Jon Arne Trollvik fra Kartverket til forskning.no.

Han leder arbeidet med å bygge opp høydekartet av Norge i det som kalles Nasjonal detaljert høydemodell.

Alt nå kan profesjonelle brukere se Norge i tre dimensjoner – høyde og bredde og lengde. Til høsten er tekniske barnesykdommer kurert, og de nye nettsidene skal åpnes for allmennheten.

Bedre og bedre fram til 2020

I starten vil deler av høydekartet lages av eldre målinger som er mindre nøyaktige. Innsamlingen av nye LIDAR-data startet i juni 2016.

Firmaet Terratec har fått oppdraget med å fly med LIDAR på langs og tvers over Norge. Høydekartet vil bli bedre og bedre i de neste fire årene.

– I 2020 er målet vårt å ha oppdatert hele Norge, sier Trollvik. Ennå henger litt på offentlige bevilgninger.

Bildegalleri: Klikk framover- eller bakoverpil for å gå gjennom bildene!

Vær så god – bygg i vei!

Arkeologene er blant de ivrige brukerne. For dem har LIDAR vært en revolusjon på minst to måter.

For det første – med LIDAR kan store områder kartlegges raskt og billig på jakt etter synlige kulturminner. Dermed kan byggesøknader få raskere svar.

Arkeolog Lars Holger Pilø bruker hyttebygging som eksempel. Tidligere måtte arkeologer ut i felten for å se om det var kulturminner der hyttefeltet var planlagt.

Hvis de gjorde fortidsfunn, kunne hele planprosessen bli forsinket eller stoppe opp. Det kunne bli vanskelig for utbyggeren, som kanskje alt hadde investert stort.

–Vi kan i mange tilfeller fortelle folk om kulturminnene på forhånd, selv om det aldri har vært arkeologer på stedet, sier Pilø.

I noen tilfelle kan utbyggeren da få et raskt klarsignal, hvis det er tomt på LIDAR-bildet. I andre tilfeller er det fortsatt nødvendig med arkeologer i felt.

– Ikke alle kulturminner er synlige over bakken, understreker Pilø.

Automatisk bildegjenkjenning

Den andre fordelen er størst for arkeologene selv. Nye fortidsminner dukker opp på LIDAR-skjermbildene i et tempo som nesten skremmer Pilø og kollegene hans.

– Det gir helt ny kunnskap om Norges historie, sier Pilø.

En del av gevinsten med LIDAR ligger i automatisk bildegjenkjenning, utviklet i samarbeid med Norsk Regnesentral. Her har mye skjedd bare de siste månedene.

Oppdaget mer enn arkeologene selv

– Resultatene er utrolig mye bedre. Jeg har gått gjennom data fra et bestemt område i Lesja øverst i Gudbrandsdalen, forteller Pilø.

Han har selv vært ute i dette området og registrert fortidsminner. Han har også tolket LIDAR-skanninger av området manuelt.

– Jeg følte at jeg hadde gjort så godt jeg kunne. Jeg er en av de som har mest erfaring i å tolke LIDAR-data i landet. Likevel klarte den automatiske bildegjenkjenningen å finne ti kullmiler som jeg ikke hadde sett, sier Pilø.

Bildegalleri: Klikk framoverpil for å bla gjennom!

Over ett tusen kullmiler

Kullmiler ble brent blant annet for å smelte jern ut av jernmalm fra 1500-tallet og fram til 1900-tallet. Det automatiske bildegjenkjenningen har lært seg å se slike kullmiler.

– Vi har et veldig spennende prosjekt ved gamle Lesja jernverk. Vi viste at det er kullmiler i terrenget, men ikke hvor mange, forteller Pilø.

– Kartleggingen med bildegjenkjenningen til Norsk Regnesentral avdekket 1100 kullmiler over et område av dalføret på seks mil, sier han.

Ser en hel kulturtradisjon

Med så omfattende nye funn kan arkeologene lære mer om fortida. Mange funn forteller mer enn summen av hvert enkelt funn alene.

– I dag kan vi tegne opp geografiske grenser for utbredelsen av en type jernvinneanlegg fra middeladeren, forteller Pilø.

I slike anlegg ble ved brent til trekull i groper. Dette trekullet ble seinere brukt til å smelte jernmalm i ovner.

– Slike jernvinneanlegg finnes for eksempel i nordlige delen av Etnadalen, men ikke den sørlige. Vi kan se en hel kulturtradisjon avtegne seg i høydemodellen, sier Pilø.

Mindre strenge mot utbyggere

Med så mange funn kan arkeologene også tillate seg å bli litt mindre strenge overfor utbyggere.

– Vi kan ikke verne alt. Hvis vi vet at vi har 700 jernvinneanlegg istedenfor sju i en kommune, så er det mye lettere å gi tillatelse til utgraving av disse fremfor vern, sier Pilø.

• Les også: Ødelegger kulturminner

Oppland tidlig ute

Han forteller at Oppland fylkeskommune alt i 2010 tok i bruk LIDAR til kartlegging. Arkeologene trenger også større detaljrikdom i kartene enn for eksempel Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Avinor.

Det kan de nå få i samarbeid med Kartverket og deres store prosjekt for å høydemåle Norge – Nasjonal detaljert høydemodell.

Utgiftene deles, slik at kommunene og andre parter bare må betale det overskytende som kreves for å øke grunnoppløsningen fra to punkter per kvadratmeter til det som arkeologene helst vil ha – fem punkter per kvadratmeter.

Infrarødt gjennom blådisen

Laserpulsene er i infrarødt lys. De er usynlige for øyet, men rett bortenfor det røde i regnbuespekteret.

Det betyr at de ikke forstyrres så mye av blådis. LIDAR-flygningene må likevel skje i godt vær, for skyer stanser de infrarøde strålene.

Den vanskelige grana

Det gjør også trær, særlig grantrær. Mange lyspulser sendes tilbake fra tretoppene eller fra grener. Bare få lyspulser kommer helt ned til skogbunnen.

Dermed blir det færre nyttige punkter som forteller hvor bakken er. Det blir mindre detaljer i bildet.

Én variant av LIDAR-kartene viser alle refleksjonene fra tretopper og grener. Landskapet ser ruglete ut av alle trærne. Det kan være nyttig for skogbrukere og skogforskere, som er interessert i hvordan skogen vokser.

For arkeologene er det viktig å bli kvitt forstyrrelsen fra trærne. Også løvskog kan lage problemer. Derfor vil arkeologene helst at LIDAR-skanningene skal gjøres etter at snøen har smeltet, men før løvspretten starter.

Automatisk trefjerner

Heldigvis finnes det også en teknisk løsning som kan hjelpe arkeologene. Data fra LIDAR kan behandles videre slik at trær, bygninger og andre oppstikkende detaljer fjernes. Bare bakken synes.

I Oppland har arkeologene også en annen fordel. Det er sjelden kulturminner i den tette, vanskelige granskogen. De letteste områdene er tynn furuskog eller åpent landskap.

Bildegalleri: Klikk framoverpil for å se hvordan høydemodellen endrer seg når trær og andre detaljer fjernes og bakken trer fram!

LIDAR ser ikke alt

I andre deler av landet kan LIDAR være mindre nyttig. Ikke alle fortidsminner synes like godt med LIDAR.

– Steinalderbosetninger kan være overpløyd eller ligge nede i bakken. Da må vi prøvegrave for hånd eller med maskin, slik som det for eksempel gjøres mye i Møre og Romsdal, forteller Pilø.

Menneske og maskin jobber sammen

Maskiner vil altså ikke gjøre arkeologene arbeidsløse. Heller ikke de automatiske bildegjenkjenningsprogrammene.

– Det har vært noe motstand mot maskinenes inntog og automatisk deteksjon, forteller Pilø.

– Men dataprogrammene erstatter ikke mennesket. Med datakraft og avanserte programmer kan arkeologene gjøre jobben enda bedre og raskere. Vi er bare ved begynnelsen av denne utviklingen, sier Pilø.

Lenker:

Nasjonal detaljert høydemodell, informasjonsside fra Kartverket

Laserskanning – informasjonsside fra Oppland fylkeskommune, med lenke til pdf med grundig beskrivelse av OPPtakt-prosjektet for LIDAR-skanning av kulturminner.

I dag kommuniserer fly og flygeleder for det meste muntlig. Men flyene har også muligheten til å bruke en datalink for å utveksle instruksjoner og informasjon via tekst.

En datalink er en måte å bruke radiosendere til å utveksle digital informasjon, altså data. Egne satellitter er dedikert til denne informasjonsutvekslingen. 

Tjenesten har imidlertid begrenset rekkevidde og kapasitet siden den går over radiokanaler der det er stor trafikk. Av tusenvis av flyvninger i Europa er det derfor bare noen få som bruker datalink.

Nå har European Space Agency (ESA) gått sammen med det store rammeprogrammet for luftfart – SESAR Joint Undertaking – for at luftfarten skal få full uttelling av satellitt-tjenester. I fjor utviklet forskere en sikker datalink mellom flyet og flygeleder via satellitt, som vil sørge for at begge parter er oppdatert med informasjon.

Sårbart for hackere

Datalinken, i likhet med all digitalisert informasjon, kan være lettere for hackere å angripe. For eksempel kan de sende falske meldinger til piloten. Forskere fra Sintef har derfor startet en studie der de skal vurdere hva som eventuelt kan gå galt, en risikoanalyse.

Karin Bernsmed ved Sintef forteller at alle selskapene som er involvert i studien, har egne sikkerhetskrav. 

– Vi må derfor se på hvilke trusler de er opptatte av. Hvilken type informasjon kan de sende? Hvem har adgang til systemene deres? Hvordan kan kodenøkler som er i bruk best beskyttes, sier hun. 

Sikkerhet på smartkort

Sintef-forskerne har tidligere laget en løsning for pålitelighet slik at pilot og flygelederne vet hvem de kommuniserer med. De har også hatt ansvar for å implementere denne løsningen og lagt den på et smartkort. 

Systemet er under uttesting og skal snart godkjennes for drift. 

– Om du prøver å lure systemet, får du ikke tilgang til tjenesten, sier Bernsmed.

I den nye studien vurderer forskerne hvordan løsningen for pålitelighet kan utvides slik at også flyselskap får mulighet å bruke systemet.

I studien påpeker forskerne at det bør stilles strengere sikkerhetskrav, blant annet til fortrolighet. Det er mange mulige brukere av satellittkommunikasjon, slik at et absolutt krav til sikkerhet blir viktig, ifølge forskerne. 

Bedre internett på flyet

Flyrutene er i stor grad bundet til luftkorridorer. Det betyr at piloten i dag kontakt med mange flygeledere og flyr egentlig fra punkt til punkt.

Dermed kan flygebanen bli hakkete og ikke aerodynamisk optimal. Satellittkommunikasjon er et av mange tiltak som vil gjøre det mulig med mer presise instrukser fra lufttrafikktjenesten og dermed en jevnere flygebane. Dette vil spare både drivstoff og miljøutslipp.

Sintef-forsker Hans Erik Swendgaard forteller at flysikkerheten vil bli enda bedre når pilotene kan motta instrukser og utveksle informasjon med lufttrafikktjenesten via satellitt over de store havområdene.

– Et annet aspekt er at lufttrafikk i bunn og grunn handler om fornøyde passasjerer, og at flyselskapene prøver å etterkomme de stadig økende forventningene passasjerene har til internett og båndbredde under flyturen. Det kan bli et prisspørsmål, men god internettilgang via satellitt vil være et bra tilbud til mange på lange flyturer, sier han.

Et område som ikke nevnes så ofte, er de interne tekstmeldingene mellom flyet og flyselskapets bakkesentral. Her utveksles det mye informasjon for at pilotene skal overholde avgangs- og ankomsttider effektivt og økonomisk. Satellitt datalink gjør at de kan utveksle tekstmeldinger også på flyturer over havområdene og andre steder der de ikke kan bruke radiokanaler.

Kommersielt interessant

Et Airbus-fly var det første som testet datalinken og smartkortet. Det skjedde i februar 2016.

Spørsmålet er nå hvordan man skal få ballen til å rulle. Hvor mye press kan luftfartsmyndighetene legge på selskapene for å ta i bruk systemet? Og hvordan kan man lage en prismodell som også stimulerer til bruk?

Forskerne tror løsningen kan bli en kombinasjon av luftfartsdirektiver og pris, men når datalinktjenesten er tilgjengelig over satellitt, er det grunn til å tro at mange flyselskap etter hvert finner gode operative og kommersielle gevinster.

Fly til Østen og over Atlanterhavet kan bli de første som vil benytte seg av denne type kommunikasjon. De vil dra nytte av den nye teknologien på flyruter der store hav og land som mangler bakkestasjoner, er et problem i dag.

– Enhver ting som ligger utenfor egen sektor, anses for som sløsing, noe som gjør samordning til et notorisk problem, sier Petter Almklov fra NTNU samfunnsforskning til Dagbladet. Forskningsprosjektet, som skal ferdigstilles neste sommer, heter «The Next Disaster» (NEXUS), og er satt sammen av flere forskningsmiljøer i Trondheim.

Så langt har forskningen vist at de ulike etatene tar ansvar for å utfylle egne mandater, men at de ikke samarbeider godt nok.

– Det gjennomføres flere øvelser, men øvelsene er for lite rettet mot å teste samhandlingsevnen, sier forskerne. De peker dessuten på at det stilles større forventninger til den kommunale beredskapen, uten at ressursene til det har økt.

Fredag kalte justisminister Anders Anundsen (Frp) og politidirektør Odd Reidar Humlegård inn til pressemøte om norsk beredskap fem år etter angrepene 22. juli. 

Fotsår er et utbredt problem blant personer med diabetes. 

Mange helsearbeidere er involvert i oppfølgingen av diabetesfotsårene. Både fastlegen, kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, og fotterapeuter. 

Ifølge doktorgradsstipendiat Beate-Christin Hope Kolltveit ved Høgskolen i Bergen er kommunikasjonen mellom disse ulike instansene helt avgjørende for at sårbehandlingen av diabetespasienter skal bli god. Spørsmålet er bare hvordan denne kommunikasjonen foregår. 

Kolltveit har intervjuet helsepersonell i Rogaland og Hordaland om hvordan de opplevde innføring av telemedisinske løsninger i oppfølging av personer med diabetesfotsår. Telemedisin er interaktive og nettbaserte systemer med pasientinformasjon som skal gi alle parter tilgang på ekspertise til enhver tid og uansett hvor du befinner deg. 

– Tilbakemeldingen fra sykepleierne og legene som har testet dette, er at telemedisin kunne vært langt mer brukt i helsetjenesten i dag, sier hun.

Registrering av bilder

I Kolltveits forskningsprosjekt var målet å teste et nettbasert og interaktivt system der kommunikasjonen foregår i en felles sårjournal. Sårjournalen brukes blant annet til å registrere bilder av fotsårene som blir tatt med smarttelefon.

– Helsepersonalet rapporterer at kommunikasjonen ble mer strømlinjeformet og bedre med den nye sårjournalen. Blant annet fordi det var lettere å vite hvem som skulle kontaktes til enhver tid, sier Kolltveit.

«Et bilde sier mer enn mange ord»

Bilder av diabetesfotsårene ble et viktig verktøy for helsepersonalet. En av sykepleierne beskrev det slik:

«Det er mye lettere å diskutere sårbehandling med kollegaer når man har noe visuelt å ta utgangspunkt i – et bilde sier mer enn mange ord, sier stipendiaten».

Sykepleierne opplevde også at kvaliteten på dokumentasjonen ble bedre med den nettbaserte sårjournalen.

– De ble flinkere til å finne essensen i saken slik at dokumentasjonen ble mer eksakt – blant annet fordi skjemaene i journalverktøyet fungerer som en slags rettesnor på hva de skal se etter, sier Kolltveit. 

– Dette gir også økt kvalitet på behandlingen, legger hun til.

Føler seg ikke hjemme i legespråket

Kommunehelsetjenesten får vanligvis sakene ferdig servert i epikriser fra legene i spesialisthelsetjenesten. Det vil si skriftlige rapporter. 

– Det er ikke alltid at sykepleierne føler seg hjemme i språket som legene bruker, sier Kolltveit.

Sykepleierne opplevde at de fikk mer kunnskap om sårbehandlingen med den nettbaserte journalen.

– Resultatet ble at sykepleierne ble i stand til å diskutere med fastlegene med en helt annen trygghet enn før, fortsetter hun.

På fremmarsj

Kolltveit hadde ikke forventet at responsen fra helsepersonalet skulle være så positiv.

– Innføring av ny teknologi i arbeidsrutinene krever mye av folk – både ekstra tid og kompetanseheving. Derfor ble jeg satt ut av hvor fantastisk de syns det var, sier hun.

Bruk av telemedisinske løsninger er på fremmarsj i Helse-Norge. Kolltveits forskning viser at en dedikert ledelse og god tilrettelegging på arbeidsstedene er kritiske suksessfaktorer ved innføring.

– Jeg ser blant annet at det er vanskeligere å innføre telemedisinske løsninger i kommunehelsetjenesten enn i spesialisthelsetjenesten fordi det er så mange ledernivåer i kommunen. Det er mye lettere når noe av ledelsen sitter tett på de som faktisk skal jobbe med dette, sier hun.

20. april 2010 førte en eksplosjon på boreriggen Deepwater Horizon til en katastrofal olje- og gassutblåsningen på Macondo-feltet i den nordlige delen av Mexicogolfen, 66 kilometer utenfor kysten av Louisiana i USA.

Boreriggen sank etter cirka to døgn og store mengder olje og gass strømmet ukontrollert ut av brønnen før lekkasjen ble stoppet med midlertidige tiltak 15. juli, 87 dager etter ulykken. Endelig sikring av brønnen var ferdig 4. august. Da var store deler av golfen forurenset av olje.

I rettssaken mot BP i 2015 kom det frem at 3,19 millioner fat olje (omtrent 500 000 kubikkmeter) ble sluppet ut i havet under katastrofen i tillegg til flere hundre tusen tonn hydrokarbongasser.

Første store gjennomgang

Mer enn 500 miljøforskningsartikler er hittil publisert om Deepwater Horizon-ulykken og 50–100 nye kommer hvert år. Nå har norske og amerikanske forskere publisert den første oversikten over miljøforskningen etter historiens største oljesøl forårsaket av en ulykke til havs.

• Les også: Enorme mengder olje sank ned på havbunnen etter Deepwater Horizon-ulykken

Forskerne oppsummerer miljøforskningen rundt Deepwater Horizon-ulykken i fire hovedtemaer:

– Miljøkonsekvenser av olje og gassutslipp, biologiske og økotoksikologiske effekter i økosystemer offshore, effekter i kystnære områder, og virkninger på lengelevende organismer, sier forsker Jonny Beyer ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA).

Store skader

Kunnskapsoversikten viser blant annet at oljen spres både i dypt farvann på 1100–1300 meters dybde og på overflaten. Kun en mindre del av den frigjorte oljen, mindre enn 15 prosent og muligens så lite som fire prosent, har nådd land.

Ifølge forskerne skyldes dette blant annet den store dybden utblåsningen inntraff på, den omfattende bruken av såkalte dispergeringsmidler som fremskynder den naturlige nedbrytning av olje på sjøen, og andre tiltak som skulle dempe skadevirkningene.

• Les også: Oppdager oljesøl på havets dyp

– Men også massiv oppblomstring av oljenedbrytende mikrober, havstrømmer og høy vanntemperatur i overflaten bidro til at såpass lite nådde land, sier Beyer.

Flere studier av effektene av ulykken viser at oljen var giftig for mange slags organismer, inkludert plankton, virvelløse dyr, fisk, fugler og sjøpattedyr. Forurensningen har også forårsaket en rekke negative effekter som redusert vekst, sykdom, nedsatt reproduksjon, nedsatt fysiologisk helse og dødelighet.

– Både oljeeksponeringen og oljevernberedskap etter ulykken forårsaket skader på et bredt spekter av både habitater, arter og økologiske funksjoner over et stort område – selv om situasjonen har bedret seg vesentlig fra 2010 til i dag, sier Beyer.

Aktuelt for norske forhold

– Gjennomgangen viser at flere økologiske ressurser har blitt spesielt påvirket av utslippet. Dette inkluderer blant annet dyphavskoraller, kystnær fisk, vadefugler, havskilpadder og delfiner, sier Beyer.

• Les også: Deepwater Horizon drepte flere hvaler enn antatt

Selv om forskerne påpeker at det fortsatt gjenstår en rekke kunnskapshull og behov for ytterligere forskning, har den brede samlingen av miljøforskning bidratt til å forstå de økologiske konsekvensene av store marine oljesøl.

– Denne lærdommen bidrar til å avklare hvilke tiltak som er nødvendig – både før og etter et utslipp – for å redusere miljøeffektene av slike hendelser, sier Beyer.

– Kunnskap fra forskningen rundt Deepwater Horizon har betydelig overføringsverdi til norske forhold. Vi kan lære om forberedelser og responstiltak som kan gjøres for å beskytte hav og kystressurser bedre dersom et tilsvarende stort oljesøl skulle inntreffe i våre farvann, sier Beyer. 

Referanse:

Jonny Beyer mfl: Environmental effects of the Deepwater Horizon oil spill: A review, Marine Pollution Bulletin, juni 2016, doi: 10.1016/j.marpolbul.2016.06.027. Sammendrag